For langt der ute
vil jeg seile min skute
og kjenne meg frank og fri
(- Terje Formoe)
«Jeg vil at du står over
denne.»
Han hadde gruet seg til å si
det, noe som overrasket ham. Kaptein Sabeltann, Den sortkledde, evige seiler og
Kongen på havet, var ikke typen som brydde seg om andre folks følelser. Han
brydde seg knapt om sine egne. Men det var noe med Langemann som gjorde ham var
og forsiktig. Det var noe med Langemann som gjorde ham sårbar og redd for
reaksjoner.
Kvartermesteren reagerte også
som ventet da det gikk opp for ham at han måtte bli igjen hjemme: først med
protester, til slutt med sinne, og hele tiden med en underliggende fortvilelse,
som nesten fikk kapteinen til å ombestemme seg. Men han holdt stand. Det var sånn
det måtte bli.
Én ting var svetteperlene og
den gråhvite ansiktsfargen når smerteanfallene kom, de forsvant igjen, og
Langemann hadde bevist at han kunne stå dem av; det matte blikket var noe langt
mer bekymringsverdig. Noe hadde sluknet i de ellers så gnistrende og sprakende øynene,
Sabeltann tok ham stadig oftere i å stirre tomt ut i luften, fortapt og
distrahert av hva det nå enn var han tenkte på. Han manglet matlyst, vekttapet
var ikke lenger til å skjule, og på reisen til Europa hadde han sovet ekstremt
lite (før han til slutt kollapset og sov i over tretti timer, men det var vel å
merke etter en nesten-drukning). Hva denne fraværenheten, dette tungsinnet,
hvis det var det det var, skyldtes, hadde kapteinen aldri spurt ham om, og han
tvilte sterkt på at han hadde fått sannheten om han hadde gjort det. Ikke var
han sikker på om han orket den heller, når alt kom til alt. Det var lettere å
ikke grave i det (lettere, ikke lett!), for å gå under
huden på et annet menneske var å gi fra seg kontrollen like mye som det var å ta den. Årsaken til side, Langemann var
ikke frisk, ikke i form til noe tokt, selv om han gjerne ville, og det var
dette Sabeltann prøvde å forklare ham den kvelden i Nancys loftsstue, da de
omsider fikk litt tid for seg selv og han ikke kunne utsette det lenger.
«Hva skal jeg gjøre da?»
resignerte hans nestkommanderende omsider, med en tynn stemme han strevde med å
kontrollere.
Jeg vet ikke, tenkte Sabeltann. Men jeg befaler
deg å bli frisk igjen, for jeg holder ikke ut å se deg sånn. Høyt sa han: «Du
kan gjøre hva du vil. Spis… drikk… hygg deg med Rosa… Du har fri. Ingen
plikter.»
Langemann adlød – «Ai, ai, kæpten!»
– men han var sint da han gikk, og Sabeltann hadde håpet han ville komme ned på
kaia for å se dem av gårde, så de kunne skilles som noe tilnærmet forlikte. Men
han dukket ikke opp, Pinky kom alene ned fra det hvitkalkede huset, med
skipsekken over skulderen og et tankefullt uttrykk i ansiktet, og kapteinen
kunne høre hviskingen i folkemengden da de begynte å forstå at ikke alt var som
det pleide.
«Langemann blir her,»
informerte han dem kort. «Han skal ikke forstyrres.»
Så gikk han om bord og
vinket signalet til Valdemar over på Havets
opal.
Om Langemann hadde kommet
tilbake fra Europa sykere og svakere, hadde turen hatt den helt motsatte
effekten på Valdemar. Han så uforskammet frisk og opplagt ut der han sto på poopdekket,
rett og standhaftig og med hendene foldet bak ryggen som en distingvert og erfaren
offiser. Det var ikke til å tro at han og det uflidde kreket ungene hadde
hentet ut av jungelen tre år tidligere, var en og samme mann, men det var det
altså, og bare den rustrøde fargen på håret og den stadig like irriterende papegøyen
på skulderen hans ga noe som helst hint om det. Han besvarte Sabeltanns signal
med en honnørhilsen og ropte noen ordre ned til mannskapet sitt, og sjørøverkapteinen
observerte tilfreds hvor sømløst alt foreløp. Langemann hadde gjort rett i å
foreslå at Valdemar fikk kommandoen over det nye skipet, ingen kunne nekte for
at han var en usedvanlig dyktig båtsmann, ikke engang Sabeltann på sine mørkeste
dager, og den siste lille rest av tvil som likevel klynget seg til ham, hadde
forsvunnet under samtalen dagen i forveien.
Han hadde tatt Valdemar til
side, invitert seg selv inn i Opalens
kapteinskahytt (som strengt tatt var hans, i og med at skipet var hans, men som
han likevel respekterte som Valdemars hjem inntil videre), for å gi ham de
siste instruksene. «Du har forstått hva du skal? Du har brevet?»
Valdemar klappet seg på
vesten, rett over hjertet. «Rett her.»
«Det skal overleveres til
Timothy Turpin personlig,» understreket Sabeltann, selv om det nok var
klinkende klart allerede. «Ikke gi det til noen
andre.»
«Forstått, kæpten. Bare
Tiger-Tim får det.»
Kapteinen nikket, plutselig
tom for ordre. Det var vanskelig når noen var så kompetente som Valdemar – og
man ikke kunne rose dem for det. Han irettesatte ham ikke engang for å ha brukt
Turpins kallenavn, kanskje fordi han visste at Turpin selv likte det godt. Han
hadde vært mer kjent som Tiger-Tim siden han fyrte opp samtlige sjørøvermannskap
i Atlanteren med snakk om Den gylne tiger nesten femten år tidligere, en tid
verken Sabeltann eller noen andre involverte kom til å glemme med det første. Det
hadde sparket i gang en frenetisk jakt på den sagnomsuste gullstatuetten, som
hadde kulminert med Morgans svik og senere død utenfor Gral. Tigeren og Pinkys
far ble sist sett sammen. Sannsynligvis lå de begge på havets bunn. Kapteinen sørget
bare over én av dem.
«Og når du først er der…»
Sabeltann fant omsider ordene han lette etter. Han senket stemmen også, selv om
ingen andre enn Valdemar var i rommet og ingen var så dumme at de lyttet ved døra.
«Snakk med folk, forhør deg litt.»
«Om hva, kæpten?»
Han nølte et kort sekund med
å svare, noe som ga det hele en dramatisk effekt og dermed en uønsket tyngde. «Gral,
og denne Greven som angivelig holder til der.»
Han trengte ikke å spørre om
Valdemar hadde hørt om Greven av Gral, uttrykket som falt over ansiktet hans
bekreftet det med det samme, og hvem hadde uansett ikke det? Greven var et
yndet tema i pirathavner, ryktene var like mange som de var diffuse, som med så
mye annet. Forskjellen lå i måten folk snakket om ham på. Greven ble bare hvisket om. Som om han var verdens dårligst
bevarte hemmelighet.
«Ai, ai, kæpten.» Sabeltann
kunne se at Valdemar hadde lyst til å spørre om hvorfor. Han gjorde det ikke.
«Jeg kommer til å gjøre det
samme i Marmeladene. Diskré, selvsagt.»
«Ja, ja, Langemann kan få
hemmeligheter ut av…»
«Langemann blir ikke med.»
Og det var i det øyeblikket at
Sabeltann forsto at han hadde gjort et godt valg i Valdemar. Mannen blunket
ikke engang. «Bra.» Kapteinen møtte blikket hans og i et like sekund måtte han
ha latt masken falle, for båtsmannen la forklarende til: «Han er utmattet, jeg har sett det. Jeg tror alle har sett
det. Og det sier jo litt, i og med at det er Langemann vi snakker om.»
«Ja,» mumlet Sabeltann, ukomfortabel
over vendingen samtalen hadde tatt. Men han
måtte vite. «Tror du det er mer enn skuddskaden?»
Det var Valdemars tur til å
se ukomfortabel ut. «Jeg… jeg tror ikke han er syk.»
«Men…?»
Han kunne se hvordan
Valdemar nølte, hvordan han nesten umerkelig posisjonerte seg til en plutselig
retrett. «Jeg tror han tenker mye.» Han smattet lett med leppene, som om munnen
var tørr. «På… du vet…»
Sabeltann, som når alt kom
til alt satte pris på ærligheten, kom ham til unnsetning: «Willem.» Av en eller
annen grunn brukte han Morgans fornavn. Det lød helt feil, nesten invaderende.
«Han er lojal mot deg, kæpten,»
forsikret Valdemar.
«Jeg vet det.»
«Hvordan tok han det?»
«Han… Jeg har ikke fortalt
ham det ennå.»
«Men du har planer om det? Han
trenger å høre det fra deg, kæpten.»
«Selvfølgelig har jeg planer
om det!» Sabeltann merket at tålmodigheten hans var i ferd med å løpe ut, det
var tydelig i den gneldrende tonen i stemmen, uten at han helt kunne forklare
hvorfor. Han gadd ikke dvele ved det, rettet seg bare opp, lot autoriteten
fylle rommet som bare hans kunne. «Få skuta klar, Valdemar. Vi drar i morgen
tidlig.»
Og her var de altså.
Sabeltann løftet en arm til
en siste hilsen til folkemengden og fikk en bølge av applaus i retur. Men det
slo ham i samme sekund at de nok egentlig ikke var her for hans skyld. De
fleste respekterte ham, de som ikke gjorde
fryktet ham, og kanskje enkelte genuint beundret ham, men samtlige av dem
hadde noen andre om bord i skuta de satte høyere: kjærester, sønner, fedre og
venner.
Tanken hadde aldri plaget
ham før, og han nektet å la den plage ham nå også. Straks de var vel underveis,
overlot han kommandoen til Benjamin og trakk seg tilbake til lugaren. Han
rullet ut kartene sine, ikke fordi han trengte å lese dem, for han visste hvor
han skulle, men fordi det distraherte ham fra det stikkende faktum at hans mest betrodde mann ikke hadde kommet for å se ham av gårde.
