Kategori: Gul
Apeøya hadde fått navn etter en fjellformasjon, som (om man myste godt og la godviljen til) kunne minne om hodet til en brøleape. På kaptein Sabeltanns kart var den markert som ubebodd, men Pinky visste bedre. For her bodde Malena Pirat og folkene hennes, bare et steinkast fra vannkanten i en liten husklynge under palmene. De var en 20-30 i tallet, de fleste av dem rømte slaver, og fra plassen sin i baugen kunne Pinky se at mange av dem allerede hadde kommet ned til stranden for å ta dem imot.
«Tredje gangen på fire måneder. Hun må jo begynne å innbille seg ting.» Langemann gled opp på siden av ham, og Pinky anerkjente ham et kort blikk før han så inn mot stranda igjen.
«Som hva?» spurte han.
Langemann trakk på skuldrene. «Som at vi liker å komme hit.»
Pinky begynte å ane at kvartermesteren egentlig ikke visste hva han hadde villet med denne kommentaren, at det bare var et forsøk på å innlede en samtale. «Pelle og Pysa liker det,» sa han bare, like selvfølgelig. Tvillingene hang allerede i riggen og hoiet, og de to pleide ikke å henge mer i riggen enn de måtte. «Jeg liker Malena, jeg også. Hun har alltid mye å fortelle, og så lager hun god mat.»
«Jo, et avbrekk fra suppa til Skalken er jo aldri å forakte.»
Denne samtalen førte ingen vei, men tystheten som fulgte var ekstremt ubehagelig, ladet med alt som var usagt, så Pinky tok ordet igjen og endret tema, om bare for å stikke hull på den. «Hvor ble det egentlig av aztekerne?»
«Aztekerne?»
«Ja, det var de som hadde Jungelens hjerte, var det ikke? Sånn i utgangspunktet.»
«Jo,» bekreftet Langemann. «I hvert fall om man skal tro Cortés og brevene hans. Kongen deres, Moctezuma, bar den i en fjærpryd på hodet, og den mannen var visst nedlesset i stas, så den det må ha vært et imponerende skue siden han nevner den spesifikt.»
«Så Cortés tok den?»
«Han tok hele Moctezuma. Og fikk aztekerne til å betale løsepenger for ham. Et helt rom fylt med gull, sies det. Kanskje Jungelens hjerte også, men akkurat det forteller brevene ingenting om.»
«Og så da?»
«Vel, Moctezuma endte opp død på et vis. Og aztekernes imperium kollapset, enda så stort og mektig det var. Om det er noen der ut som enn så lenge har unnsluppet både muskettkuler og sykdommer, så vet ikke jeg hvor de er. Det bare ruinene nå. Og gullet, da.»
Pinky likte ikke den lett henslengte måten han sa det på, som om det var en hverdagslig ting og en ubetydelig detalj. Bare tanken på forgjengeligheten i det hele, fikk det til å grøsse i ham av både skrekk og forakt. Langemann merket det, for han la til: «Sånn er nå en gang verden, Pinky. Den sterkestes rett.»
Pinky skulle til å spørre ham om han regnet med å alltid være den sterkeste, da et gjennomtrengende vræl kom fra hoveddekket bak dem. De spant begge rundt for å se hva som foregikk og fikk fort øye på Baltazar, klemt opp mot masta, ulende som en skadet hund. Ali tok et skritt mot ham, med en stoggende hånd, men da skrek han bare enda mer.
«Hva skjedde?» Langemann var allerede på vei mot dem, og Pinky skyndte seg etter, litt på avstand, men med halsen strukket i nysgjerrighet, lik alle andre på skuta.
«Sannelig om jeg veit,» svarte Ali og måtte nesten rope for å bli hørt over de høye ulene.
Pinky hørte lav latter bak seg og visste med én gang hvem det var. Han gløttet raskt over skulderen og opp på det hvitmalte ansiktet, men trakk blikket fort til seg og vek til siden da Sabeltann skrittet frem. «Det kan se ut til at vi er på rett sted,» brummet kapteinen tilfreds.
Langemann ga ham et langt blikk, men var med på notene. «Få ham ned under dekk!» kommanderte han Benjamin, som akkurat da kom til unnsetning ned fra riggen, og Benjamin fikk tak i Baltazars veivende armer og bukserte den desperate spanjolen med seg mot luka ned til ruffen.
Sabeltann bare fortsatte å le og dreide blikket inn mot land, og da lo det meste av mannskapet også, om enn litt anstrengt. Kapteinen deres hadde åpenbart fått teften av noe og slikt pleide å gi gevinst.
Pinky lo ikke. Alt han kjente på var en nagende uro. Hva som enn ventet inne på Apeøya, så hadde det vært nok til å skremme en mann fra forstanden. Det slo ham som uklokt å ta lett på det.
Langemann måtte i sitt stille sinn innrømme at han likte Malena, han også. Ingen med øyne i hodet ville kalle henne vakker, men det betydde ikke at hun ikke hadde andre kvaliteter. Hun var nesten seks fot høy og grovbygd som en mann, men hennes virkelig styrke lå i hennes kvinnelige kløkt og teft. Hun kjente mange, hun var godt likt av mange, hun var smart nok til å se sammenhenger og muligheter, og uredd nok til å spinne dem til sin fordel.
Tvillingene hennes tok åpenbart etter faren sin.
Pelle og Pysa kunne ikke komme i land og inn til henne fort nok. Hun på sin side var mindre entusiastisk denne gangen. «Er dere her nå igjen?» var det første hun ropte til dem da lettbåtene var kommet tett nok på. «Og jeg som ikke har fått fylt opp lageret siden sist dere spiste meg ut av huset.»
Langemann ante en overdrivelse, både i den påtatte oppgittheten og i påstanden om at det var lite mat, men han var med på leken, spesielt da han hørte det lille knurret fra kapteinen ved siden av seg. Malenas beste kvalitet var at hun alltid klarte å irritere Sabeltann på den helt riktige måten.
«Hvem er det dere har i hælene denne gangen, da?» fortsatte hun da de hadde vasset i land og hun hadde tildelt begge sønnene et kyss på kinnet i forbifarten.
«Trenger vi en grunn for å komme og hilse på?» svarte Langemann og fikk akkurat den reaksjonen han ventet seg: Malena slengte hodet bakover og lo høyt.
«Du skal være glad du er så behagelig å glo på, Langemann,» sa hun.
«Mamma!» protesterte Pysa.
«Jeg er her for å forhøre meg litt om blodsugerproblemet ditt,» skjøt kaptein Sabeltann inn. Han var ikke typen for småpjatt, og i hvert fall ikke med folk som Malena.
«Blodsugerproblem?» gjentok Malena. «Jo takk, mygg har vi nok av, men mer enn andre, det tror jeg ikke.»
«Ikke mygg,» murret kapteinen før Pysa avbrøt.
«Dråkolaer, mamma!»
«At det var?»
«Vampir-kork!»
«Har du fått slag, gutt?»
«Griser!» ropte kaptein Sabeltann iltert, men fikk hentet seg inn før Malena rakk å spørre om han hadde fått slag han også. Han trakk pusten inn gjennom nesa og tvang stemmen ned i en mykere tone. «Jeg hører at grisene dine dør på uvanlig vis.»
«Jo,» bekreftet Malena langsomt mens hun ga sønnene et skarpt blikk, «jeg har da mistet et par. Men hvorfor det skulle fatte Kongen på havets interesse, det forstår jeg ikke.»
«Det trenger du heller ikke å forstå,» svarte kapteinen, men det var tydeligvis feil respons, for i den grad den hadde vært der, forsvant nå den siste lille rest av vennlighet fra Malenas øyne.
«Jo takk!» snøftet hun. «Du ankrer opp her og bare krever ting av meg, slik du pleier. Hva har du å tilby meg?»
«Jeg har da vitterlig brakt deg de to ubrukelige krekene dine,» snerret Sabeltann tilbake, og Langemann, skjønt han var underholdt, fant det best å gripe inn.
«Nå, nå,» stogget han vennlig, «vi kan vel snakke om dette over et glass eller to? Gutta er sultne og lystne på selskap. Jeg er sikker på de legger igjen en slant om de bare får muligheten.» Han gestikulerte nærmest umerkelig mot rekken av unge kvinner som allerede konkurrerte om mannskapets oppmerksomhet. Selv bød han Malena armen, og hun tok den med en tilfreds mine og lot seg lede mot huset sitt. Sabeltann murret lavt, men fulgte etter.
«Mamma, hvor er Amora?» Pelle kom prustende opp på sin mors side etter en rask (til ham å være) runde rundt bebyggelsen.
«Hvem?» svarte Malena, noe fraværende.
«Amora!» gjentok Pelle frustrert.
«Kjær'sten til Pelle,» skjøt Pysa inn fra høyre.
Det fikk av en eller annen grunn Malena til å gapskratte. Pysa lo også, litt nervøst, men tidde da broren slo etter ham. «Mamma!» klaget han.
«Jeg aner ikke hvem denne Amora er, Pellegutt,» sa Malena. «Men har du møtt henne her, kan jeg love deg at hun ikke er mer kjæresten din enn andres.»
Pelle tok, utrolig nok, hintet. «Jeg slapp å betale, mamma. Hun ville bare ha hjertet mitt, sa hun.»
Malena lo igjen. «Klart hun ville, vennen min. Det er fint å høre at du hygget deg med Amora, men jeg vet altså ikke hvem av dem det er, og hvis du ikke ser henne, har hun nok reist igjen. Det er hun fri til å gjøre. Ingen er fanger her.»
«Reist hvor?» spurte Pelle, som om moren ikke akkurat hadde gjort det klart at hun ikke visste noe. Han ble, ikke overraskende, ignorert, for nå hadde de nådd Malenas hus og hun ropte straks på hushjelpen sin, og snart var de i full gang inne på kjøkkenet.
Klar til å snakke var hun fortsatt ikke, selv om kapteinen gjorde både et og to forsøk til, ikke før guttene hennes og resten av mannskapet var blitt grundig servert.
«Du må stelle godt med dem,» bebreidet hun Sabeltann da de senere satt benket langs et bugnende bord utenfor huset. «Det var det første jeg lærte deg da du kom og ba om et mannskap. Ta vare på dem som om de var familie, for det er de.»
Sabeltann bare gryntet. Langemann flirte bak ølkruset han hadde fått.
«Jeg har mistet griser på dette viset før,» fortsatte kvinnfolket, og skiftet tema så fort at kapteinen rakk å putte en kjøttbolle i munnen før det gikk opp for ham at hun var klar nå. Da tok han seg ikke engang tid til å tygge den ferdig, men spyttet den ut i en serviett, og lente seg hen over bordet for å høre på henne. Malena så misbilligende på sløsingen av mat, men fortsatte. «Men oftere nå enn før. En eller to i måneden.»
«På dette viset?» gjentok Langemann. «Så gutta har rett når de sier at de er tappet for blod?»
«Mer eller mindre. Men hjertene mangler alltid. Dét er det besynderlige. Skåret ut, presist og pent.»
«Høres ikke ut som noe et dyr ville gjort.»
«Ikke et dyr jeg har hørt om, i hvert fall,» nikket hun.
«Og det er ikke noen av folkene dine som driver gjøn med deg?» presset Sabeltann.
«Det kan det jo alltids være,» innrømmet Malena. «Men jeg har aldri tatt noen i å gjøre det, og jeg ser strengt tatt ikke poenget. Menneskene her blir tatt godt vare på. De er takknemlige for å være her.»
Langemann tvilte ikke på det. Malena hadde et strengt ytre, men hun var gjestfri og praktiserte et øye for øye, tann for tann-system de gamle profetene ville klappet i hendene over. Hun var snill mot deg så lenge du var snill med henne.
Sabeltann snodde sin sorte bart mellom fingrene, og sendte samtidig et tankefullt blikk forbi Langemann og mot jungelen. «Er det flere her på øya?»
Malena nølte litt med å svare, noe som var avslørende nok i seg selv. «Jeg har aldri sett dem,» sa hun til slutt. «Men folkene mine snakker om... ånder.» Sabeltanns sorte øyebryn føk i været, og hun skyndte seg å utdype. «Det er nå hva de kaller dem.»
«Ånder?» Sabeltanns blikk smalnet utålmodig.
«Ja, hva var det de kalte ham? De hadde et navn på vesenet... De kalte ham... eh, mm... Maga Kahn?»
«Maga Kahn?» repeterte Langemann.
«Ja, var det ikke det da?» Malena kikket bort på ham, som om han kunne bekrefte det. Langemann kikket bare videre bort på kapteinen.
«Og dette er et virkelig vesen?» Sabeltann lød tvilende.
«Ja, grisene mine dør, gjør de ikke? Noe dreper dem.» Hun slo ut med armene. «Men altså, de snakker om en ånd som svever og suger blod, så en liten overdrivelse må jeg si jeg aner her.»
«Maga Kahn.» Kapteinen smakte på navnet.
«Kahn betyr konge,» sa Langemann, skjønt det visste Sabeltann garantert allerede.
«Hm.» Han snodde videre på barten, men slapp den brått og så på Malena igjen. «Hvor mye av øya har du utforsket?»
«Ikke mye. Har ikke hatt behovet.»
«Du vil ikke vite hvem du har til nabo?»
«Hei!» Hun lente seg tilbake i kurvstolen så hardt at den knaket. «De plager ikke meg, jeg plager ikke dem.»
«De dreper grisene dine,» påpekte Langemann.
«Ikke flere enn jeg kan unnvære.» Hun så skarpt på kapteinen. «Jeg har ikke helt sans for tanken på at du skulle herpe opp i balansen her, kaptein. Jeg bor her, jeg må leve med disse... naboene. Også når du har lettet anker.»
Sabeltann ignorerte henne. «Vi utforsker øya,» avgjorde han. «Men vi starter i andre enden. Hadde de vært tett på, hadde du merket mer til dem.»
Han reiste seg brått, kikket seg om etter mannskapet sitt, og surnet da han så hvordan flesteparten var forduftet og resten lå dovne og mette og slumret i sanden.
«Dét er planen?» spurte Langemann.
«Ja, er det noe galt med den?» smalt det skarpt fra kapteinen.
«Litt enkel, kanskje?»
«Vi skal gjennomsøke en jungel, Langemann, ikke okkupere et land! Hvor komplisert plan trenger du?»
Langemann visste å velge sine kamper. Han løftet hendene i en overgivende mine.
«Vi drar ved soloppgang.» Det var et snerr i Sabeltanns stemme som tydelig fortalte at han nok helst ville dratt med én gang. «Se til at mannskapet er på plass.»
«Ai, ai, kæpten.»
Sabeltann strente av gårde over sanden uten verken takk eller farvel. «Isak!» bjeffet han. «Ro meg tilbake til skuta!» Og Isak, som var midt i et slag terninger med de fastboende, måtte bare la det ligge og skynde seg etter ham.
Langemann så på Malena og åpnet munnen.
«Ikke lov meg ting du ikke kan holde, Langemann.» Hun kom ham i forkjøpet. «Du kan ikke tøyle ham bedre nå enn før.»
Da lukket han munnen, tok seg til hatten og gikk.
Mørket nede i ruffen var som vanlig en skarp kontrast til solskinnet ute, men Pinkys øyne fant fort lampen som lyste for seg selv i det ene hjørnet. Baltazar hadde roet seg, om det nå var Benjamins fortjeneste eller ei. Han lå sammenkrøllet på en matte med et teppe over seg, og det kunne se ut som om han sov, helt til man kom helt nær og så at øynene var åpne. De stirret ut i luften på ingenting, og synet av det fikk Pinky til å rygge et skritt.
«Jeg har med mat fra Malena,» sa han.
«Herlig,» sa Benjamin og akte seg nærmere fra der han hadde sittet lent opp mot en stolpe. Han tok ivrig kurven Pinky rakte ham og sukket av velvære over innholdet.
«Dette er noe annet enn rottesuppe, amigo,» sa han til den urørlige bylten ved siden av seg, og stappet en kjøttbolle i munnen. «Tusen takk for at du tenkte på oss, Pinky.»
Benjamin hadde ofret sin egen landlov for å sitte her hos Baltazar. Han fortjente Malenas mat mer enn noen, slik Pinky så det. Men han sa det ikke høyt, bare satte seg ned ved siden av.
«Går det bra med Baltazar?» spurte han.
Benjamin trakk på den ene skulderen. «Så bra som det kan gå.»
«Hva er i veien med ham?»
«Jeg så dette ofte da jeg var i marinen.» Benjamin tok enda en munnfull mat. «Av og til når menn har sett noe fælt, kan ikke huet takle det. Så de ... de slår seg selv av. Som ei lampe. Lettere det enn å være i det, kanskje?» Han lente seg fram og klappet Baltazar varsomt på det ene låret. «De kommer ut av det til slutt,» trøstet han.
Det kom ingen reaksjon.
«Vet du,» fortsatte Benjamin etter å ha spist litt til, «jeg kom på, jeg hadde hørt den historien om skuta hans før, jeg bare koblet det ikke før nå. El Rosario.»
«Hm?» Pinky hang ikke med.
«El Rosario,» gjentok Benjamin og pekte på Baltazar. «Skuta han seilte med. Hun forsvant underveis til Cádiz for sju år siden. Først etter en måned ble hun funnet drivende, og dette er den nifse delen, da var hun helt tømt for mannskap. Men i god stand. Ingen tegn til kamp. De var bare forduftet, alle sammen. Poff! Gått opp i røyk.» Han holdt opp en pekefinger. «Med unntak av én. Bare én var tilbake, og han sier de var ravende gal.»
«Og det var Baltazar?»
Benjamin trakk på skuldrene. «Vel, i den versjonen jeg hørte ble han fengsla og senere hengt for å ha knerta resten, og den delen ser jo ikke ut til å stemme, så ... hvem veit?»
Pinky grøsset. «Hva tror du skjedde?»
«Det finner vi vel ut av først som sist.» Pinky ante et hint av bitterhet under Benjamins ellers joviale toneleie, men det var også mulig han bare innbilte seg det. «Om kapteinen tror at den rubinen er inne i jungelen, så er det dit vi skal.»
Pinky svelget. «Er det så lurt da?»
«Nei, det er galskap!» lo Benjamin. «Men akkurat så gæren er kapteinen vår. Den som intet våger, intet vinner, som filosofene sier.
Han forsvant ned i matkurven igjen. Pinky skottet bort på Baltazar. «Spørsmålet er vel bare hvem som våger og hvem som vinner,» mumlet han.
Eller kanskje han bare tenkte det. Benjamin svarte uansett ikke.
