Øya vi fant: Sjuende kapittel

Kategori: Gul

Første gang jeg så deg var sommeren på hell

Noe i ditt vesen traff en tone i meg selv

(- Terje Formoe)

Folk hadde faktisk møtt fram for å se dem av gårde.

Langemann var vel egentlig ikke særlig overrasket, og ikke klandret han dem heller; nå som han visste hvor ensformig livet var på land, forsto han godt hvorfor de kastet seg over enhver mulighet til å oppleve noe nytt. Likevel var det litt irriterende. I hans øyne gjorde de noe lite til noe veldig stort, og blikkene de sendte ham, fikk ham til å føle seg som et sirkusdyr. De glodde og glante, og selv om ingen våget å si noe så han hørte det, var det lett å se hva de tenkte. De var usikre på om helsa hans holdt.

Han var usikker selv. Kanskje var det galskap å legge av sted på langtur når han var i den forfatningen han var i, og var det ikke nettopp derfor han følte at han måtte gjøre det? Han hadde mye å bevise, men dersom det ikke skulle lykkes, ville fallet bli desto hardere, og plutselig hadde han kjent på et uvant behov for å hente inn en annen persons vurdering.

Rosa var uaktuell. Hun hadde ikke sagt noe, ikke prøvd å stoppe ham, snarere tvert i mot, så enten hadde hun større tiltro til ham enn han hadde regnet med, eller så hadde hun en eller annen form for kriseplan klar. Han visste ikke helt hva som var verst, men begge deler var ille, så han hadde endt opp med å gå til Mia i stedet. Han hadde funnet henne i bakeriet, der hun og datteren Ebba eltet deig, og hun hadde ikke trengt mer enn å se på ham for å forstå hva det gjaldt. Hun tok ham med inn på bakrommet, og da han hadde forsikret seg om at jentungen ikke kunne høre dem, kastet han ikke bort tiden på småprat.

«Tror du jeg kan?» spurte han. «Tror du… den tåler det?»

«Kroppen din, mener du?»

«Hofta mi,» presiserte han. «Den…»

Han lot setningen dø, så bare bedende på henne i stedet, mens hun på sin side rygget noen skritt for å studere ham på avstand. «Er det vondt når du går?»

«Nei.» Han ristet på hodet. «Bare om morgenen, og når jeg har sittet stille en stund.»

«Da tenker jeg at det er en bra ting at du går,» konkluderte hun. «At du holder deg i bevegelse.»

Opplagt. Han smilte nesten da han hørte det. Det var også hva Sabeltann og Pinky åpenbart hadde ment, året før da han langsomt kom seg etter skaden om bord Den sorte dame. Straks han var frisk nok til å forlate senga og i stedet fikk sitte ute i friluft, i en av kapteinens myke stoler, hadde de tillagt seg denne leie rutinen med å stadig vekk ta ham i armen og insistere på at han skulle gå med dem, fram og tilbake over dekket. Det hadde vært utmattende og smertefullt og til tider ydmykende, når han krøket seg sammen som en olding og måtte lene seg på dem, men i ettertid kunne han se hvorfor de gjorde det og at det absolutt hadde vært viktig for helingsprosessen.  

Mia hadde snudd seg mot krydderhylla si og plukket ned en krukke. «Når det gjelder magen din, har jeg ikke annet råd enn at du passer dietten,» sa hun.

«Ja,» mumlet han mens han så på hvordan hun helte noe av innholdet fra krukka over i en tøypose. «Det er ikke alltid nok.»

«Nei, og da tar du dette.» Hun rakte ham posen. «Omtrent en teskje, blandet ut i vann. Men…!»  Hun nektet å slippe før hun var sikker på at han tok til seg advarselen. «Bare hvis du kan hvile minst seks timer etterpå. Det gjør deg sløv.»

«Jeg forstår,» nikket han og stakk posen i lomma. «Det…» Han nølte. «Det er en ting til.»

«Ja?»

Blikket hans gled nesten ubevisst mot døra. Den var like forsvarlig lukket som før. «Det skjedde noe her om dagen. Jeg… Det svartnet litt for øynene mine, og jeg fikk tungt for å puste.»

«Pustevansker også?» Hun så på ham med et så granskende blikk, full av empatisk vantro over hans plutselige skrøpelighet, at han straks krympet seg i skam og angret på at han i det hele tatt hadde nevnt det.

Han veivet oppgitt med en hånd. «Nei, det var sikkert ingenting. Jeg hadde ikke spist noe særlig, det var sikkert derfor.»

Blikket forble granskende. «Fremdeles forstoppet? Kanskje jeg likevel skal gi deg et klyster før du drar?»

Han humret oppgitt. «Jeg får Rosa til å gjøre det,» sa han, noe som selvsagt aldri ville skje.

Mia la hodet på skakke, tvang seg til øyekontakt. «Hun gleder seg, vet du. Til å dra på tur med deg. Hun prøver å skjule det, men…» Hun nikket smilende. «Jeg tror dere to vil ha godt av å være sammen.»

«Ja…» Han slo blikket ned, lukket hånden om tøyposen nede i lomma. «Takk for hjelpa.»

Kanskje var det nettopp det folk tenkte, nå som de hadde stilt opp for å se dem av gårde, at han og Rosa ville ha godt av å tilbringe tid sammen. Langemann hadde aldri fundert så mye over hva andre måtte tenke om forholdet deres. Han hadde ikke engang fundert over hva han tenkte om det. Hun var hans, det var alt. Ikke kjæresten hans, eller damen hans, bare hans. Og av og til trengtes det et langt blikk fra en annen mann for å minne ham på det. At hun var et territorium han måtte beskytte, en skatt som skulle voktes og verdsettes. Han hadde kanskje begynt å ta henne for gitt etter alle disse årene.

De forlot byen uten større festivitas, og snakket ikke engang sammen før de var kommet et godt stykke unna menneskemengden. Da han endelig snudde seg mot henne, var det bare for å si at de skulle følge stien mot Dødningsskallebukta og så videre inn i jungelen derfra. Det visste hun selvsagt allerede, de hadde planlagt ruten sammen, men i det minste hadde han åpnet for en samtale om hun ønsket en.

Det så ikke ut til at hun gjorde det. Hun smilte bare og nikket, og han slapp henne inn foran seg så hun kunne lede an. Han ble gående bak henne og observere henne, se hvordan kroppen hennes forflyttet seg smidig og lett over det ulendte terrenget, oppakningen til tross. Han hadde tatt den tyngste sekken selv, men det var likevel ingen lett bør hun bar på. Den så ikke ut til å hefte henne. Bevegelsene var derimot duvende og nesten søvndyssende, de førte ham femten år tilbake (og han lot dem), til den aller første gangen han så henne.

September 1701. Port Providence. Sabeltann hadde kommet for å finne en mann.

Langemann hadde seilt med ham i halvannet år på det tidspunktet og var allerede godt kjent med den ekstreme målrettetheten. Når kapteinen først hadde satt seg noe fore, var han ikke til å stoppe, og det beste man kunne gjøre var å henge med så godt man kunne, klar til å yte hjelp og assistanse, av alle slag, når det trengtes.

«Hva er dette for mann?» hadde han spurt.

«Nederlender,» svarte Sabeltann. «Tidligere kanonmester, en av de beste. Han har seilt som handelsreisende i noen år, men nå som Nederlandene er i ferd med å bli trukket inn i den spanske arvestriden, er han kalt til tjeneste igjen.»

«Hva har det med oss å gjøre?»

«Han har nektet.»

«Jeg forstår fremdeles ikke hva det har med oss å gjøre.»

«Det ble ikke godt tatt i mot, selvsagt. Ingen vil ta i mannen. Han har mistet alt: skuta, kommisjonen, kundene… Med andre ord, han er akkurat det vi trenger, en mann med ferdigheter og akkurat passe mengder desperasjon.»

«Skjønner. Og hva heter vidunderet?»

«Cornelis. Cornelis av Friesland.»

De fant ham på et vertshus i den mindre lugubre delen av byen (i den grad Port Providence hadde en slik); en velbygd mann i midten av førtiårene, med sort skjegg og et skarpt blikk – ikke kvast, men åpent og stolt. «Jeg vet hvem du er,» sa han allerede før Sabeltann hadde fått introdusert seg. «Jeg så deg gå i land. Hva vil du meg?»

Den røffe stilen til tross, han var ikke vond å få i prat. «Det stemmer, jeg ønsker ikke å krige mot Spania,» bekreftet han da kapteinen hadde spurt ham ut om ryktene. «Min kone var spansk. De har aldri gjort meg noe.»

«De vil savne en mann med dine talenter når kampene starter,» sa Sabeltann, og Langemann kunne høre at det ikke bare var tomt smiger. «Jeg hører store ting.»

«Som det meste annet er det overdrevet,» mente Cornelis og tente opp en pipe. Han tilbød dem tobakk, Sabeltann avslo, men Langemann tok gladelig i mot. «Og jeg er uansett ferdig med den slags nå.»

«Er du? Også hvis det ikke er spanjoler du må skyte på?»

«Hva skulle jeg da skyte på?»

«Forhåpentligvis ingenting. Men dersom det blir nødvendig, på alt.»

Cornelis blåste ut en sky med røyk. «Hva i himmelens navn er det du babler om?»

«Et fort,» forklarte Sabeltann. «Hjemmebasen min har et fort som trenger en kommandør.»

«Tilbyr du meg en jobb?» Han var åpenbart ikke typen til å gå rundt grøten.

Det var ikke kapteinen heller, nå som han oppfattet mannens interesse. «Kost og losji og en trygg havn, på et sted ingen finner deg. Du kan forsvinne fra jordens overflate, Cornelis, og leve ut dine dager fred og ro.»

Det lød for godt til å være sant, og det var det også, men han var ikke i en posisjon til å takke nei, og det var han nok også klar over. «Jeg har en datter,» sa han prøvende. «Sytten år.»

«Jaha?» sa Sabeltann, som sterkt motsatte seg kvinner i Det usynlige land. «Og det er ingen mulighet for å gifte henne bort?»

Cornelis reagerte på forslaget med å bryte ut i latter. «Å nei, denne er ikke for å gifte bort,» skrattet han. «Det er hun altfor god til. Hun er min beste mann.»

Og akkurat da, som på signal, hadde hun kommet. De hørte henne kjekle med en vakt i døra, som ikke ville la henne slippe inn med musketten, og Cornelis snudde seg mot henne med et ansikt sprekkeferdig av kjærlighet og stolthet. «Du kan bare gi opp,» ropte han til vakten. «Hun får det som hun vil. Det gjør hun alltid.»

Langemann fikk ikke med seg stort av forhandlingene etter det. Da han først hadde fått øye på Rosa, ble alle andre detaljer vage. Men hun hadde da kommet seg forbi vakten til slutt og strent bort til bordet deres med et skeptisk blikk, og Langemann oppdaget, mye til sin egen overraskelse, at han ikke kunne se seg mett på henne.

Senere kunne han aldri sette fingeren på akkurat hva det var han hadde falt for, om det var de store, hvite fortennene, den litt krokete, spanske nesa eller de sprakende brune øynene. Fram til det øyeblikket hadde han trodd at smaken hans var en helt annen, at han likte smålubne, blonde jenter med store bryster, men her sto Rosa og var alt annet enn det: høyreist og muskuløs, kledd i mannsklær og med kruttsot i ansiktet.

Hun var det fineste han noen gang hadde sett.

Og han visste allerede før de skilte lag den kvelden at han måtte ha henne.

< Sjette kapittel   Åttende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Øya vi fant: Sjette kapittel

Kategori: Gul

Jeg prøver å huske det som er ditt

Men fargene blekner, og alt blir sort og hvitt

( - Terje Formoe)

Forberedelsene til ekspedisjonen holdt Langemann travelt opptatt de neste par dagene. Han var en skarp fyr, så han forsto inderlig godt at dette også hadde vært Rosas intensjon med hele forslaget, nemlig å få ham ut av huset og i aktivitet. Men han gadd ikke være stolt og prinsippfast når lysten til å oppleve noe var så mye sterkere. Det var ikke bare den vanlige dragningen mot å tøye grenser og ta sjanser han følte på, men også noe som hvisket i ham at dette handlet om å bevise noe, at han fremdeles kunne, fremdeles dugde, og han hadde uansett aldri kunnet overse det nytente konkurranseinstinktet som lå der og vibrerte under alt det andre. Det som sa at hvis Morgan hadde gjort noe, måtte han gjøre det samme – og helst litt bedre. Det var selvsagt tåpelig å tenke slik, som en jypling i full brunst, og likevel hadde han reagert med glede på følelsen. For det lå noe ungt og energisk over den, og det var ikke noe han hadde for mye av om dagen.

Fordi kartet var så strippet for opplysninger, oppsøkte han i tur og orden de eldre mennene i landsbyen for å høre om de hadde noe å tilføye. Ingen av dem møtte blikket hans, spesielt ikke da Morgan ble nevnt, og det slo ham plutselig at han aldri hadde bedt dem snakke om ham før. Morgan hadde vært hans beste venn, men det betydde ikke at han var den eneste i landsbyen som satte ham høyt. Han hadde vært vel ansett i sin tid, mintes Langemann, og det plutselige sviket hadde gått hardt inn på dem alle. Etter det hadde både mannen og hendelsen blitt et ikke-tema, delvis fordi Sabeltann mislikte å høre om det, men kanskje mest – og Langemann innså det vel egentlig først nå – fordi han ikke likte det. Morgan var noe han hadde gjemt bort langt inne i seg, noe bare han skulle se, og han likte ikke at folk pirket i det.

Det var vel derfor han hadde reagert som han hadde gjort, først med avvisning og så med sinne, da Pinky begynte å stille spørsmål. Vel hadde han visst at det før eller siden ville skje, ingen kunne si at han var uforberedt, og likevel hadde det vært så uendelig vanskelig å snakke til gutten om faren hans. Han hadde aldri fått seg til å si hele sannheten: at Morgan hadde brutt både den eden han hadde sverget kapteinen og mannskapets kodeks, stjålet en gullskatt (inkludert Sabeltanns elskede gylne tiger) og stukket til havs, helt ut av det blå og tilsynelatende uten grunn. (Det var en grunn, selvsagt: Pinky. Og guttens mor, hvem nå enn hun var. Eller hadde vært. Men det var en annen historie, og en han neppe noensinne ville fullt ut forstå).

Han hadde vel latt det skinne igjennom at visse ting skulle forbli usagt, og da var det for så vidt ikke så rart at byens menn reagerte som de gjorde på de plutselige spørsmålene hans. Uansett hadde de ikke mange svarene å gi, annet enn å bekrefte Morgans mange turer rundt på øya, så Langemann endte opp med å gjøre noe han aldri hadde gjort før: Han gikk gjennom vennens eiendeler.

Kameraten hadde ikke etterlatt seg stort, han hadde aldri vært opptatt av å eie så mye, og det meste hadde vært om bord i Esmeralda da hun sank. Mindre personlige ting, som interiøret i vertshuset, hadde andre for lengst tatt i bruk, og hva som hadde skjedd med resten var Langemann faktisk ikke helt sikker på. Han spurte Bella og Gusto først, bare et liksom tilfeldig, henslengt spørsmål (som de nok gjennomskuet bedre enn han likte å innrømme) om hvor de hadde gjort av forrige huseiers løsøre. De henviste ham videre til Oliver, så mindre enn en dag etter at han hadde vært der sist, gikk han tilbake til kramboden.

«Morgans saker, ja,» nikket Oliver, som om Langemann hadde spurt etter noe helt trivielt, som vokslys. «De har jeg i en kasse oppe hos meg selv.»

«Du har ikke forsøkt å selge dem?»

«Nei.» Kremmeren så på ham med et sigende blikk. «Jeg regnet med du ville komme en dag.»

Langemann sa ingenting, men fulgte etter da han ble vinket med opp trappa til andre etasje. Det var her Oliver hadde soveværelset sitt, et enkelt rom med en seng og et bord og et ildsted. I det ene hjørnet var det en luke til et kott i veggen, og denne åpnet han og pekte på kista som sto der inne. «Vær så god,» sa han. «Fiskestanga ga jeg til Pinky for et par år siden, men resten er oppi der.»

Langemann så på kista, men fikk seg liksom ikke til å dra den ut med det første. «Du vet hva det er?» spurte han.

«Ja,» medgikk Oliver. «Ikke rare greiene, men det er selvsagt sett med nøytrale øyne. Jeg vet hva jeg så, men hva du vil se er nok noe helt annet.» Han ga ham et sympatisk klapp på overarmen. «Ta den tiden du trenger.»

Han gikk, og Langemann lot ham gå uten et ord. Ikke snudde han seg etter ham heller, ventet bare til døra hadde knirket igjen og den hule lyden av trebeinet mot trappetrinnene døde bort. Først da trakk han kista ut. Den traff gulvplankene med et lite smell, og en sky av støv virvlet opp fra lokket for så å danse ned igjen i den smale stripen av dagslys fra vinduet. Han huket seg ned ved siden av og la hendene på låsen, men trengte å samle seg enda noen sekunder før han klarte å åpne.

Han visste ikke helt hva han hadde forventet å finne, og det slo ham først nå, da han stirret ned på det som ved første øyekast så ut til å være en haug med bøker og papirer, og kjente pulsen slå raskere. Papirer betydde ord og ord betydde budskap, og han grep den øverste, en stor protokoll, og bladde litt i den. Det viste seg å være regnskapet over vertshuset, navn og tall i sirlige kolonner. Ikke spesielt interessant, men synet av Morgans velkjente håndskrift ga likevel fra seg et aldri så lite spark; mindre forseggjort og elegant enn Sabeltanns, men langt penere enn hans egen. Han fant seg selv på listen over kredittkunder, stort sett oppført som ”Langemann”, en sjelden gang som ”Jack”, og det fikk det til å rykke nesten ufrivillig i smilebåndet hans. Bare Morgan kalte ham Jack.

Papirene ellers var mer av det samme: huskelister og handlelister og små notater om helt hverdagslige gjøremål. Ingenting personlig, ingenting som besvarte spørsmål, og ingenting som var nyttig med tanke på turen. Det øvrige innholdet lot til å være en tilfeldig sammenrasket samling av ting: noen lommetørkler, et silkesjal (i Morgans favorittfarge rød), en pipe av bein, en tobakkspung (tom) og en lommeflaske (også tom). Helt i bunn lå et par kvinnehansker av kalveskinn, og rykningen i Langemanns smilebånd slo nå ut i lavmælt, nostalgisk latter, for disse brakte fram minner av den fornøyelige sorten. Det var en historie som involverte en portugisisk skjønnhet, hennes lettlurte far, noen falske perler, og en plutselig og hastig flukt med begrenset utbytte, som de som alltid hadde delt broderlig mellom seg: Langemann fikk en natt med damen og Morgan hanskene hennes.

De hadde falmet litt etter så mange år på bunnen av en mørk kiste, men Langemanns følsomme fingre kunne kjenne at de var av beste kvalitet. «Rart du ikke tok med disse til kvinnfolket ditt, Morgan,» hvisket han, og overrasket seg selv ved å si tankene sine høyt, selv i et rom uten tilhørere. «Men hun var kanskje ikke av den hanskekledde typen? Jeg kan ikke helt se for meg deg med en sånn en.»

Han skulle til å legge dem fra seg igjen, da han kjente noe hardt gjennom skinnet. Noe var blitt dyttet opp i pekefingeren på den ene, og da han ristet i den datt det to mansjettknapper ut på gulvet med et lekent klirr. De spratt av gårde i hver sin retning, og han fikk stoppet den ene med foten og plukket den andre fram fra under senga, og det var da han holdt sistnevnte opp foran seg, mellom tommel og pekefinger, at en ny strøm av minner flommet over ham.

Disse mansjettknappene hadde han helt glemt, han hadde ikke så mye som tenkt på dem på over tjue år, og likevel husket han alt nå da han så dem. Ikke fordi de skilte seg spesielt ut, de var ganske ordinære, i nå svartnet sølv, men han visste hva som ville komme fram da han gnikket på dem, og ganske riktig, der var monogrammet.

W.M.

Wadsworth Montgomery. Selv etter alle disse årene mintes han navnet, og ikke fordi løytnant Montgomery skilte seg spesielt ut han heller. Han hadde vært en britisk offiser stasjonert i Port Royal, bare én i den lange rekken av mennesker Langemann og Morgan hadde svindlet, og den eneste grunnen til at Langemann husket ham og dette spesifikke kuppet, var at Morgan hadde lagt beslag på mansjettknappene hans. Han pleide ellers aldri å beholde smykker eller annen form for det han kalte unødvendig utspjåking (det var Langemann som var spradebassen av de to), men disse hadde han altså tatt. Fordi initialene var de samme.

W.M. Wadsworth Montgomery. Willem Morgan.

Langemann kunne ikke huske å noensinne ha sett ham bruke dem, men her var de altså, og reaksjonen hans overrasket ham. Han fant seg selv revet mellom en voldsom trang til å gråte og en like intens lyst til å bare kaste fra seg knappene, som om de representerte alle minner om Morgan han hadde, og at å kvitte seg med dem ville være å kvitte seg med hele fortiden. Noe presset mot brystet hans, skjøt gjennom ham som en plutselig kvalme, og gjorde det vanskelig å puste. Det prikket over hele kroppen, som om han var angrepet av utøy, det svartnet for øynene hans, han kunne ikke få luft, og han rakk å tenke at nå døde han, før han rykket seg selv ut av det og stolpret seg på beina. Hofta hans ga etter i prosessen, slik at han mistet balansen og støtte inn mot Olivers seng, men det viste seg å være dette som skulle til for å få ham tilbake til sans og samling. Han sank ned på sengekanten, lettere rystet, og ble sittende der en stund mens han gjenvant kontrollen over åndedrettet. Han lukket fingrene om mansjettknappen, knuget den i knyttneven og bet seg selv i knokene, til ubehaget hadde gitt seg og han følte seg i stand til å reise seg igjen.

Da plukket han opp den andre knappen og slapp dem begge stillferdig ned i frakkelomma. Resten av sakene la han tilbake i kista og skjøv den på plass inn i kottet. De fikk bli der en stund til.

«Nå?» spurte Oliver da han kom ned i butikken igjen. «Fant du noe nyttig?»

Langemann unngikk å møte blikket hans. «På et vis.»

< Femte kapittel    Sjuende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Øya vi fant: Femte kapittel

Kategori: Gul

Nå går jeg bort fra byen

og leter etter svar
Jeg drømmer om det myke,
men har lært å være hard 

(- Terje Formoe)

Det var ingen i første etasje da Rosa kom tilbake til Langemanns hus den ettermiddagen. Det var ingen på soverommet heller. Han hadde stått opp fra senga, kledd på seg bukse og skjorte, og det var på verandaen hun fant ham, sittende i gyngestolen, med føttene på en skammel, inntullet i et pledd og smattende på pipa. Hun gjorde seg ikke til kjenne med én gang, men sto først og observerte ham en stund, og hun kjente et sug av savn da hun plutselig innså at han minnet henne om faren hennes. Det siste halve året før Cornelis døde hadde han stort sett sittet sånn, i en stol på Villa Rosas takterasse, mens han langsomt syknet hen, og sett ut mot havet. Når hun hadde en ledig stund, hadde hun sittet ved siden av og hørt ham fortelle de samme gamle, men kjære historiene om og om igjen, samt en og annen formaning om hva hun skulle gjøre når han ikke var mer. Lenge hadde hun ikke villet se sannheten i øynene, ta innover seg at faren var døende, og derfor bare halvveis lyttet til ham. Det hadde hun angret på i ettertid, og kanskje var det derfor hun også følte på en uro under all kjærligheten, nå da hun så kjæresten i den samme posisjonen og med det samme lengselsfulle blikket.

Han blåste ut en sky med røyk, som et vindpust mildt sendte i hennes retning. Selv tobakken var den samme.

Hun kom ut til ham, og han snudde seg mot henne da han hørte skrittene.

«Hvor er Ravn?» spurte hun.

«Jeg sendte henne hjem. Jeg har det mye bedre nå.» Det var ingen grunn til å tvile på at det var sant, han hadde fått tilbake fargen i kinnene, så hun nikket bare. «Jeg har vært på do,» fortsatte han før hun kom så langt som å spørre, og la presiserende til: «Litt.»

Hun trakk ut benken inne ved husveggen og tok plass siden av ham. Han la pipa fra seg, viklet venstrehånden fri fra teppet og rakte den mot henne, og hun tok den i sin og klemte den.

«Jeg blir bekymret for deg,» innrømmet hun.

«Det forstår jeg,» svarte han og så på henne. Blikket hans var matt, men kjærlig og empatisk, som hos en oppgitt og angrende synder. «Men du trenger ikke. Det kommer og går, jeg tror ikke det er farlig.»

«Kanskje ikke.» Hun rettet på den ene fletta hans. «Men jeg holder ikke ut at du har det så vondt.»

«Du holder ikke ut?» Det glimtet til i øynene hans, og hun måtte le av sin egen, lite gjennomtenkte kommentar. Men så ble han brått alvorlig og strammet grepet om hånden hennes. «Unnskyld, Rosa.»

«Unnskyld for hva?»

«For det jeg sa om å hoppe i havet.»

Langemann var ikke typen som ba om tilgivelse, i hvert fall ikke med ord, så hun ble rett og slett litt satt ut av det. Hun smilte tappert. «Du trenger noe å gjøre,» konkluderte hun. «Noe som gir deg noe annet å tenke på.»

Han returnerte smilet, spakt og halvhjertet. «Jeg tror ikke inspisering og byrådsmøter er noe for meg.»

«Det er jeg faktisk enig i,» medgikk hun. «Men jeg tenkte nå mer i retning en oppdagelsesferd eller noe.»

Han virket skeptisk. «En oppdagelsesferd? Du høres ut som Ravn.»

«Så hun var oppe hos deg?»

«Ja, hun var oppe hos meg.» Han ristet på hodet. «Den jenta kan snakke.»

Rosa humret. «Ja, men mesteparten av det som kommer ut er temmelig vettugt, spør du meg.»

«Hva hadde du tenkt jeg skulle oppdage, da?»

«Tja, du kunne jo bli bedre kjent med ditt eget hjem.»

«Jeg kjenner byen godt, Rosa.»

«Ja, men hva med resten av øya? Hvor mye av den har du egentlig sett, utover Dødningsskallebukta og kapteinens borg?»

Han ble tankefull. «Jeg var på nordsiden engang,» mimret han. «Da Sabeltann vurderte å sette en vaktpost der ute. Men det må være minst ti år siden. Ja…» Han nikket. «Faren din var med.»

Hun hadde ikke lyst til å snakke om faren sin, så hun feide i stedet blikket ut over byen og videre mot vulkanfjellet som ruvet bakenfor. Hun la hodet bakover, myste opp mot toppen, den høyeste av dem alle, som så vidt kunne skimtes gjennom det alltid tilstedeværende sløret av tåke: «Har du vært der?»

Han fulgte blikket hennes. «På toppen av Abra? Har noen vært der?»

«Morgan har,» svarte hun. «Visstnok.»

Det var alltid en viss risiko forbundet ved å nevne Pinkys far. På mange måter var han ennå et åpent sår, et tema Langemann unngikk med mindre han brakte det på bane selv. Hun merket en slags motvilje i ham nå også, men han ble verken aggressiv eller avvisende. «Sier du det?» sa han bare, og blikket fikk et drag av interesse.

«Visste du det ikke?»

«Nei. De årene var… de årene var jeg opptatt med andre ting.»

Han var ikke komfortabel, det var opplagt, så hun skyndte seg å føre samtalen videre. «Da synes jeg vi skal dra dit. Bestige Abra.»

Han løftet brynene. «Vi?»

«Jeg blir med deg, selvsagt,» sa hun, som om det var den mest selvfølgelige ting i verden. «Noen må jo se til sveklingen.»

«Pass deg,» advarte han, men det kom med et smil.

«Jeg mener det,» forsikret hun og flyttet på seg, slik at ble sittende ansikt mot ansikt. «La oss gjøre det. Hvis du er i form til det.»

«Jeg er i form til det,» slo han fast, såpass kjapt at hun mistenkte at responsen i hvert fall delvis kom rent instinktivt. «Er du? Blir vel ikke akkurat en spasertur, det her.»

Hun fnyste. «Jeg er ikke en av de sarte madammene kapteinen stjeler smykker fra.»

Han slapp hånden hennes og grep henne i stedet varsomt om haka. «Nei, Rosami, du er mange ting, men sart er du ikke.»

Hun lente seg fram og kysset ham fort. «Kom! Hvis du er i slag, så går vi til Oliver og spør om han har et kart.»

«Nå?»

«Hvis du er i slag, sa jeg.»

Hun  så at han kjente etter. «Det går nok,» konkluderte han. «La meg bare få støvlene på.»

Hun observerte ham stille mens han reiste seg i jakt på fottøyet. «Kanskje du skal ha litt mat først?» spurte hun, plutselig bevisst på hvor mye tynnere han faktisk var.

Han stoppet opp litt, og la en hånd prøvende mot magen sin. «Nei, best å la den få litt fred,» avgjorde han.

En porsjon kokte grønnsaker dagen i forveien, som dessuten hadde endt i et fat den påfølgende morgenen, virket ikke som mye å gå på, men han visste nok best selv så hun presset ham ikke.

Én ting av gangen. Han var i det minste oppe av stolen.

Det var som vanlig godt med folk i og rundt Olivers krambod denne ettermiddagen. Med sin gode plassering på hjørnet av Paradegata og Havnesmauet var den et naturlig knutepunkt i byen, ikke bare fordi Oliver kjøpte og solgte nesten alt hva hjertet måtte begjære, men også fordi han gjerne bød på en hyggelig prat, sin omfattende kunnskap og gode råd. Selv kaptein Sabeltann søkte råd hos Oliver, ble det sagt. Når Langemann ikke var nok.

Folksomheten til tross, det ble kunstig taust da Rosa og Langemann dukket opp. De summende samtalene stilnet og folk skottet bort på dem, som om de egentlig hadde mest lyst til å glo, men ikke helt turde. Rosa kunne godt forstå at Langemann syntes det var ubehagelig, men han holdt seg i skinnet denne gangen, faktisk bedre enn hun selv gjorde, og gikk bare rolig inn i butikken med henne i hælene.

Hun hadde alltid likt å komme hit, det var et spennende rom med stadig nye skatter å oppdage, selv om Oliver til tider drev henne til vanvidd med skarpsynet sitt. Det nyttet ikke å holde ting skjult for den mannen, han kunne tilsynelatende lese tanker og noen ganger kunne det være temmelig irriterende. Han forsto det uutalte behovet deres denne gangen også, og noen skarpe blikk rettet mot de øvrige kundene var nok til å få dem til å forlate lokalet.

«Det stemmer at Morgan nådde toppen av Abra, ja,» nikket han, da de hadde forklart ærendet sitt. «Han så mye av øya i sin tid, mens du var opptatt av å plyndre skip og erobre kvinner.» Det siste var henvendt til Langemann (selv om han sendte Rosa et lite blikk da han la til det med kvinnene), og Rosa kjente kjæresten godt nok til å se at det ble mottatt med blandede følelser.

«Er det noe kart?» spurte han bare.

Oliver smilte hemmelighetsfullt og haltet bort til et lite skap innerst i hjørnet bak disken sin. Det slo Rosa i samme øyeblikk at han var den eneste som hadde tedd seg som normalt rundt kvartermesteren de siste par dagene. En mann som hadde fått beinet amputert syntes nok ikke at litt magevondt kvalifiserte til overdreven sympati.

Oliver hadde levd mesteparten av sitt liv som slave for en fransk guvernør da han, av ukjente og uselviske årsaker, hjalp Sabeltann og hans menn ut av sin herres fangenskap og følgelig måtte ta konsekvensen av det. Torturert nesten til døde ble han dumpet i havet utenfor øya Bellevue, der piratene fikk berget ham i siste liten og senere tok ham med til Det usynlige land. Der hadde han nå levd godt i fjorten år, et bein fattigere, men velsignet med Sabeltanns evige takknemlighet (noe som var få forunt og kanskje verdt prisen).

Han returnerte med et kart han brettet ut på disken foran dem. «Dette er det mest oppdaterte jeg har,» erklærte han, og både Langemann og Rosa lente seg fram for å se. Det usynlige land var sirlig tegnet, vakkert og detaljrikt, spesielt de kystnære sørlige og vestlige områdene, og det var lett å finne både Abra Havn, Dødningsskallebukta og kapteinens borg. I midten og mot nordøst var det langt færre detaljer, der dominerte stort sett vulkanen.

«Hvem har tegnet det?» spurte Langemann.

«Jeg har,» sa Oliver. «Etter Morgans beskrivelser. Valdemar har hjulpet meg med å fylle ut her.» Han lot fingeren gli mot området rundt De syv klipper i nordvest, og kikket opp med et lurt smil. «Det er ennå under utarbeidelse.»

«Rart at kapteinen ikke viser større interesse for landet han faktisk bor på,» sa Rosa, og leste av blikket Langemann sendte henne at han for så vidt var enig, men syntes det var vanskelig å gi uttrykk for det, evig lojal mot Sabeltanns avgjørelser som han var.

«I følge Morgan er det lettest å bestige Abra vestfra,» fortsatte Oliver og pekte. «Det er tett jungel, sa han, men stigningen er ikke altfor bratt.»

«Er det andre hindringer?» spurte Langemann, for det var som nevnt sparsomt med opplysninger å hente fra tegningene. «Elver, kløfter, myrer…?»

«Jeg vet ikke,» svarte Oliver ærlig. «Hadde jeg visst det, hadde det vært der.» Han dunket fingeren mot kartet. «Og det er uansett femten år siden. Mye kan ha endret seg.»

De sto en stund i tankefull taushet alle tre. Langemann stirret på kartet, mens de andre to egentlig var vel så opptatt av ham. De studerte ham diskré, så de små hintene av forventning som langsomt glattet ut smerterynkene og tente en glød i blikket som ikke hadde vært der på en stund. Så kikket de bort på hverandre og utvekslet et lite smil, som om de delte en hemmelighet de begge fant glede i, men ingen av dem sa noe før Langemann ble den første til å ta ordet: «Kan jeg få låne det?»

«Ikke mist det,» formante Oliver, og skjøv det over disken mot ham. «Og fyll inn de blanke feltene.»

< Fjerde kapittel    Sjette kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse