onsdag 28. juni 2017

Langt der ute: Niende kapittel

Kategori: Gul



Jeg kommer alltid tilbake
Jeg er på evig jakt
Aldri en dag skal du glemme meg
Hver eneste natt må du være på vakt

(- Terje Formoe)




Den såkalte sultanen av Marmeladene reagerte akkurat slik han (og for så vidt alle andre) hadde ventet da vakten slo alarm: med full panikk. Selv om han strengt tatt hadde visst at dette en dag ville skje, såpass var han jo blitt ettertrykkelig lovet, hadde han likevel tillatt seg å håpe at hans lille øyrike ville slippe unna når alt kom til alt. Det var ikke mye igjen av den pompen og prakten som en gang hadde omgitt ham. Det var ikke mye igjen å miste.

Likevel begynte han altså å vime rundt i gemakkene sine straks hornstøtet lød, hastet – eller hastet og hastet, det var grenser for hvor fort hans fete, giktbrudne kropp kunne bevege på seg – målløst fra rom til rom, mens han toet hendene og høylytt klaget sin nød. Det ble Salim, en av de få tjenerne som ennå ikke hadde forlatt ham, som måtte løpe i skytteltrafikk opp og ned trappene i tårnet, for å overbringe beskjeder mellom vaktposten og den stusselige lille hæren han hadde igjen til å forsvare seg.

«Er det ham? Er det ham?» skrek sultanen, som egentlig ikke var noen sultan, men en fransk greve ved navn Francois-Pierre St. Robert, som en gang hadde hatt for mye penger og en altoppslukende interesse for det mystiske Østen å bruke dem på.

«Det er ham,» bekreftet Salim, irriterende rolig. «Jeg har bedt soldatene om å avfyre kanonene, men det er ingen som bemanner dem.»

«Hvorfor er det ingen som bemanner dem?» vrælte sultanen, selv om han godt visste svaret. Det var ikke lenger nok menn. De få han hadde var travelt opptatt med å barrikadere portene.

Han peste seg opp en trappeavsats, til det nærmeste vinduet som vendte sørover, strøk svette og tårer bort fra øynene og kikket ut. Der var hun. Det var utvilsomt henne. Den sorte dame var tilbake. Lett gjenkjennelig med hodeskallen akter og kaptein Sabeltanns eget gullbroderte flagg flagrende i toppen av stormasten. Selv på lang avstand kunne han se hvordan sollyset lekte i trådene, og det minnet ham desto mer på alt han hadde mistet, og han sank sammen på gulvet med et klynk.

Salim hadde fulgt etter, men ignorerte ham der han lå og jamret. Han stilte seg bare opp i vinduskarmen og speidet stoisk ut mot den kommende faren. Hvordan kunne han være rolig i en sådan stund? Sultanen hadde lyst til å spørre, men kviet seg også. Han ante at øyeblikket da selv hans mest trofaste tjener ville forlate ham, var kommet.

«De drar,» sa Salim.

Sultanen brukte noen sekunder på å fatte hva som var blitt sagt. «Hva?» Han så opp. «Drar?»

«De seiler forbi,» utbroderte Salim, og bød ham endelig en hånd da han prøvde å få stablet seg opp på de tjukke beina sine igjen. Han kikket ut under tjenerens arm, fylt av nytt håp, og så den beryktede skuta ganske riktig gli videre vestover. «De synes vel ikke vi var verdt bryet likevel, da.»

«Nei,» mumlet sultanen åndeløst, før han kom ut av det nærmest bedøvende sjokket med et rykk. «Hva mener du med ikke verdt bryet?!» Han var med ett langt modigere. Og mer fornærmet. Salim bare trakk på skuldrene.

Sultanen hadde fått tilbake en god del av selvtilliten nå som faren var over. Han rettet på klærne, i et (sannsynligvis forgjeves) forsøk på å rette opp inntrykket tjeneren utvilsomt måtte ha fått av ham, og vraltet tilbake til tronsalen sin. «Skaff meg litt mat,» beordret han på vei inn døra, for han var blitt sulten av dagens prøvelser. «Noe lett. Bare en fem-seks retter.»

Han veltet omkull i de myke silkeputene og lukket øynene, prøvde å mane fram en følelse av tilfredshet, hente fram minner fra en bedre tid, da rommet hadde vært fylt av farger og skjønnhet – juvelbesatte møbler av gull, og alle de vakre kvinnene… Men han ble bare mer nedslått av de tankene, så han kjente seg lettet da dørene endelig gled opp, og han løftet blikket og så et par av tjenerne komme bærende på maten. «På tide,» knurret han, og glodde misfornøyd på de to fatene med lokk de bar med seg. «Ikke mer?»

En av tjenerne, en høy, tynn en, ikledd en eiendommelig blå turban, satte fatet fra seg på bordet og gikk mot døren igjen, sannsynligvis for å hente resten, og da roet han seg. Han gikk bort og løftet på lokket, vill av hunger, og fant til sin store overraskelse og irritasjon fatet tomt. «Hva i…?» begynte han, men i det samme ble den store, tunge døra lukket med et brak, og han kikket opp akkurat tidsnok til å se tjeneren slå lemmen for. «Hva er det du gjør?» utbrøt han, men i det samme forsto han, stivnet til og snudde seg langsomt rundt, full av bange anelser.

Kaptein Sabeltann lå utstrakt i silkeputene hans, med et selvtilfreds glis under den strittende barten. Han hadde kastet tjenerhabitten, den lå ved siden av ham i en haug, og han satt der i sine egne sorte fløyelsbukser og en like sort silkeskjorte med kravatt og tørkle. Kården var festet til beltet, men han virket ikke å ha det travelt med å trekke den.

«Nei!» utbrøt sultanen, som om dét skulle få ham til å forsvinne. Han løftet hendene opp foran seg. «Nei! Nei!»

Sabeltanns glis ble bredere. «Sultan,» hilste han, og lot det skarpe, blå blikket feie over både ham og rommet. «Jeg ser De har dempet interiøret noe siden sist.»

Han snakket feilfritt fransk, og det var sultanen som måtte jobbe med å finne tilbake til sitt eget morsmål. «Det er fordi du stakk av med alle møblene mine sist du var her!» skrek han. «Det er ingenting igjen!» Han veivet febrilsk med armene. «Ingenting du måtte begjære.»

«Slapp av.» Sabeltann satte seg opp. «Jeg er ikke her for nipset Deres. Men det må jeg si, sultan, at det er nesten skuffende å se hvordan De har latt Dem selv forfalle. Det var nesten for lett å bryte seg inn her.»

«Du tok alt,» fortsatte sultanen, bebreidende og gråtkvalt. «Gullet, de håndvevde teppene, serviset…» Han klarte bare nesten å kvele et hikst. «Konene mine… De har reist.»

«Ah,» nikket Sabeltann. «Jeg forstår. Straks de fikk smake på en ekte mann, var ikke De så spennende lenger.»

Sultanen kikket seg over skulderen, mot den andre mannen, som nå hadde lent seg opp mot døra med begge hender godt gjemt i de lange ermene på tjenerhabitten. Langt, pistrete, blondt hår stakk fram fra under turbanen.

«Langemann kunne dessverre ikke bli med denne gangen,» fortsatte Sabeltann, som om han leste tankene hans. «Dette her er Benjamin, og han er akkurat så dum som han ser ut.» Han reiste seg og kom nærmere. «På en annen side er han veldig oppsatt på å overbevise meg om at han duger til noe, så jeg ville ikke presset ham, om jeg var deg.»

Sultanen hadde ingen planer om å presse denne Benjamin. Til det var han altfor feig. «Hva er det du vil?» klynket han. «Vil du ha penger? Da kan du like gjerne prøve å klemme dem ut av berget, for her er ingen.»

«Jeg er ikke ute etter penger,» svarte Sabeltann slepent. Smilet var borte. «Jeg er her for informasjon.»

«Om hva?»

«Om en viss kaptein McKinley og hans skute, Gloriana.»

«Aldri hørt om ham,» insisterte sultanen, men sjørøverkapteinen la bare hodet rolig på skakke.

«Å, sultan, det tror jeg De gjør. Jeg vet at dere har frekventert de samme kretser en gang i tiden, og kanskje ennå gjør det. Fortell meg heller sannheten, ellers må jeg be Benjamin prøve ut sin nye kniv på Dem.»

Sultanen gløttet bort på Benjamin, som ganske riktig hadde tatt fram en dolk, men neppe fordi han hadde hørt eller forstått sin kaptein. Han brukte bladet til å pirke fram gammel skitt fra under neglene, kom med et lite «au» da han i prosessen stakk seg i en finger, og puttet denne i munnen.

«Man trenger ingen hjerne for å stikke en gris,» presiserte Sabeltann. På umerkelig vis hadde han trukket kården sin, og nå la han den kalde klingen på sultanens skulder. «Spytt ut, sultan!»

«Han frakter prinsens gull!» bjeffet sultanen, nesten mer av sinne over sin egen feighet enn av redsel.

«Hvilken prins?»

«Prinsen av Wales, tronarvingen. Han planlegger et kupp mot sin far, kong George, og slikt koster penger. Så han stikker unna gull og skipper det til store deler av verden, og McKinley hjelper ham med det. De er… hm, svært nære venner.»

«Blomster-venner,» mumlet kapteinen.

«Hva?»

«Ingenting. Hvor gjør han av dette gullet?»

«Det vet jeg ikke.» Han la fort til: «Det er ikke her

«Det trodde jeg heller ikke,» murret Sabeltann og dro kården til seg. «Det er bare sannheten som lyder troverdig når De snakker.»

Sultanen åpnet munnen for å svare, men skjønte ikke helt hva som egentlig var blitt sagt, så han endte opp med å bare lukke den igjen.

Sjørøveren stakk kården tilbake i beltet. «Takk for gjestfriheten.» Han knipset på Benjamin, som straks ga seg til å løfte bort dørlemmen, og tok seg til hattebremmen. «Til neste gang.»

Sultanen knep øynene sammen med et hikst, men våget ikke å ha dem lukket lenge i Kongen på havets nærvær. Da han åpnet dem igjen, så han at kapteinen var kommet halvveis til døra, som nå sto på gløtt, med Benjamin ventende på terskelen. Han hadde stoppet og snudd seg mot ham. «Forresten, sultan, én ting til: De skulle ikke tilfeldigvis også sitte på noe informasjon om Greven av Gral?»

Sultanen glodde først bare på ham, så sjokkert var han over å høre noen si det navnet med slik liketil letthet. Men så fór en djevel opp i ham, og han grep den nye livlina han var blitt kastet med begge hender, hentet fram alt han hadde igjen av selvrespekt og mot og rettet seg opp.

«Jeg vet bare én ting om Greven av Gral,» sa han kaldt, «og det er at han er den som endelig skal rive deg ned!»

Sabeltann lot seg ikke synlig affisere. «Det tror jeg neppe,» sa han rolig, og gikk.


< Åttende kapittel       Tiende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse