En liten nyttårsfortelling, om saus

Kategori: Gul/oransje

Det smakte ikke jul nok. Angivelig.

Skalken visste såpass at det var delte meninger om hvordan jul skulle smake, men alle kunne vel være enige om at den ikke smakte som maten til Gusto? Og likevel var det inderens fisefine, overkrydrede kokkerier folk så ut til å foretrekke. Vertshuset hadde hatt fulle hus hele høytiden igjennom. All Skalkens harde jobbing i byssa, derimot, hadde enn så lenge vært helt forgjeves. Ingen hadde kommet for å spise av julemiddagen hans (som nå for øvrig hadde fått godgjøre seg på bordet i nærmere en uke), og han hadde klaget sin nød til alle som gadd å høre på.

Det ville si Pinky og Ravn.

«Det er liksom bare det at maten din mangler litt sånn smak av høytid,» hadde gutten sagt.

«Ja, det lille ekstra, liksom,» nikket jenta ivrig.

Skalken hadde bare fnyst av den forklaringen. For det første hadde ikke ungene smakt og for det andre hadde han da puttet både halm, talglys og tørre fruktkakerester oppi suppa, og stort mer julete enn det kunne det ikke bli. Men etter å ha tenkt (og drukket) en god del, hadde han kommet fram til at det kanskje var noe i det likevel. Det overraskende momentet. Prikken over i-en. Den siste lille brikken som skulle på plass og som en gang for alle ville bekrefte hans posisjon som kulinarisk geni.

I kveld var det nyttårsaften og han hadde utarbeidet en plan og den planen var saus. Sausen var alltid nøkkelen til et vellykket måltid, det var grunnleggende kunnskap, og han hadde jobbet iherdig med å perfeksjonere oppskriften hele dagen. Nå manglet bare den siste lille detaljen, det lille hintet av jul de alle maste om. I utgangspunktet hadde han planlagt å bruke rom (for hva ble ikke bedre av å bli dynket i rom?), men dette viste seg raskt å by problemer.

Problemer i form av rommangel.

Julefeiringa, den første mannskapet hadde hatt i Abra Havn på mange år, hadde gått hardt ut over forrådet, og både på vertshuset og hos Nancy på kroa hadde de begynt å rasjonere. Det var helt sikkert mulig å få tak i noe, om du hadde penger eller var kaptein Sabeltann, men ikke hvis du var Skalken. Han hadde for lengst drukket opp sin andel. Angivelig.

I stedet hadde han begynt å ty til hjemmebrenten til skomaker Ben, noe han for øvrig var nokså alene om. «Det smaker skosåle!» hadde kapteinen ropt da han en gang hadde fått det servert ved en feiltagelse, og da ville ingen andre ha det heller[1]. Det fungerte fint om det bare var en bedøvende rus du var ute etter, men Skalken kunne for så vidt være enig i at det ikke var noe å krydre saus med, så han drakk det i stedet opp og gikk på jakt etter den ekte varen.

Men å finne rom i romjula (!) var like sannsynlig som å finne en bortgjemt skatt i Abra Havn kapteinen ennå ikke hadde beslaglagt. Tigging førte ikke fram. Selv ellers spandable mennesker hadde skrudd igjen kranene, og enkelte, som Benjamin, hadde selv løpt tørre. Og det var derfor Skalken den ettermiddagen, i desperasjon og mot bedre vitende, snek seg inn i Sabeltanns lugar for å lete der.

Nå var det strengt tatt ikke tyveri. Alkoholen skulle jo i sausen som kapteinen skulle få servert og slik returneres til ham, men å bli fersket i det aller helligste var ikke spesielt bra for helsa. Så han passet godt på at alle var i land før han lirket døra åpen og smøg seg inn. Han blunket mot halvmørket og hadde han ikke vært så fokusert på oppdraget, hadde han kanskje latt seg overvelde en smule av inntrykkene.

Kapteinen var på mange måter selvmotsigende, men luksusen han omga seg med var det mest selvmotsigende av alt. Han levde som en konge, men så ikke ut til å ha ro eller vilje til å nyte det. I motsetning til Langemann, som var en spradebasse i fullt alvor, virket de fjonge klærne av og til nesten påtatte (i dobbel forstand), og han levde, når alt kom til alt, langt mer asketisk enn de fleste av sine (tross alt fattigere) menn.

Men Skalken var ikke typen som brukte mye tid og krefter på å filosofere rundt slike ting, og han gjorde det ikke nå heller. I stedet begynte han å møysommelig åpne skuffer og skap, på jakt etter drikkevarene han var overbevist måtte befinne seg her, men alt han fant var kart, gamle papirer og en og annen gullmynt eller edelsten han overhode ikke var interessert i. Hva skulle han med sånt? Han kunne ikke koke suppe på det. Han hadde prøvd.

Til slutt, like før han var i ferd med å gi opp, falt øynene på fem små flasker av sølv, sirlig oppstilt på skatollet i hjørnet. Forsiktig trakk han ut korken på den ene av dem og snuste på innholdet. Det var ikke rom, duften var rundere…

Brandy!

Han smilte henført. Dette ville gjøre seg i sausen, uten tvil, og han tok en slurk for å teste smaken, sånn i alle tilfellers skyld. Det smakte fortreffelig, den saken var klar, men flasken var veldig liten og nå hadde han uforvarende tømt hele i en eneste munnfull.

Han plukket ned den neste. Det var nok en type brandy, men prøvesmakingen gikk litt over stokk og stein denne gangen også, så han gikk løs på den tredje. Og den var det spark i! Det gikk helt trill rundt for ham etterpå. På den gode måten. Dette må være det de kalte medisin, sprit og krydder å styrke seg på når behovet meldte seg, og et slør av julefred omhyllet ham der han smattet lykkelig med leppene.

To minutter og fem tomme flasker senere, hadde Skalken konkludert med at sausen hans var god nok som den var. Det fantes ikke den bekymring i verden som kunne stikke hull på lykkeboblen han nå befant seg i. Men vett nok til å skjule sporene sine besatt han ennå, og han fylte flaskene omhyggelig med fiskeolje (som på sett og vis var styrkende det også) før han satte dem tilbake på plass.

Han hentet sausen nede i byssa og kom seg i land, og det var på hengende håret, for ikke før han hadde klart å smette i skjul mellom to tønner, kom Sabeltann spankulerende nedover brygga med Langemann på slep. De forsvant begge opp landgangen og inn i kapteinens lugar og hadde visst tenkt å tilbringe kvelden der. Noe Skalken fikk bekreftet inne hos Gusto kort tid etter. Der var inderen nemlig i ferd med å legge siste hånd på rettene som skulle sendes ut på skuta. Han var altfor travel til å snakke, så Skalken satte bare fra seg skåla med saus mellom alle de andre (han gjettet ikke fullt så gode) godsakene, og deretter var det bare å vente på reaksjonen som utvilsomt måtte komme.

Det tok ikke lang tid. Han måtte vente knapt en halv time, sittende alene ved et bord på terrassen, fremdeles ganske susete i hodet, før Langemann var tilbake. Han kom strenende, full av sitt fyrrige sigøyner-temperament, og ropte høyt på Gusto og da inderen forvirret stakk hodet ut gjennom døra for å se hva som var på ferde, var Skalken raskt på pletten. Her skulle den æres den som æres burde.

«G-gul saus?» stotret Gusto, da han hadde fått fanget opp hva Langemanns ærend besto i. «Jeg har da ikke laget noen gul saus. Litt oransje, kanskje…»

«Jeg snakker om denne her!» avbrøt Langemann og stakk skåla opp under nesa på ham.

Det gikk et rykk gjennom hele Gustos småkorpulente kropp og han snappet etter pusten i ren velvære. «Ved Krishna…!»

«Det e min!» erklærte Skalken.

«Ja, det forklarer jo en hel del,» gispet Gusto, og Skalken var hjertens enig.

Langemann ga ham et iltert blikk. «Det burde jeg jo ha ant! Si meg, hva er det du har puttet i dette makkverket?»

«Å, eggeplomma, smør, eddik og kvitvin,» ramset Skalken blidt opp. «Toppa med ein liiiten dæsj med estragon.»[2]

«Ja, det er jo typisk deg, Skalken,» snerret kvartermesteren. «Å lage noe helt uspiselig av helt normale ingredienser.» Han dyttet skåla inn i hendene hans. «Her! Ta med deg svineriet og gå. Langt bort. Kapteinen…»

Han kom ikke lenger før et høyt brøl flerret kvelden. Det kom fra skuta og ble fulgt av en strøm med profaniteter som kunne få Gammel-Erik selv til å krympe sammen i skam. I neste øyeblikk kom også noe seilende gjennom luften fra lugarvinduet og traff brygga med et lite klunk.

Det var en liten flaske av sølv.

«Skalken,» sa Langemann i en påtatt behersket tone. «Det er jul og fred på jord og alt det der, og jeg har lovet Rosa å være grei. Så jeg skal oppholde ham for deg. I to minutter.»

I hvert fall sånn sammenliknet med alternativene, var det egentlig ganske hyggelig å sitte slik i jungelen, på en knaus for seg selv, og se 1716 langsomt gry over havet. Et nytt år kom med nye muligheter, og Skalken visste, mens han slurpet i seg den siste resten av saus og tømte flasken med skomaker Bens hjemmebrent, at herfra skulle det bare gå oppover.

Noe annet var strengt tatt utenkelig.

---

[1] Det smakte dessuten ikke skosåle. Det visste Skalken som hadde lang erfaring med tilberedning av nettopp slike.

[2] Denne oppskriften skulle senere bli kopiert av en viss Collinet og få navnet béarnaise. Men det er en annen historie.

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Femte kapittel

Kategori: Gul

Det var ikke akkurat kamp om å få bli med lettbåtene inn til land. Pelle og Pysa hadde med sine stadig villere historier om de stadig mer forferdelige tingene Dagmar hadde gjort, klart å smitte de fleste med sin frykt for hva som ventet der inne. Det at ingen kunne huske hvordan hun så ut, til tross for at hun hadde tilbrakt to uker om bord i skuta sammen med dem, fyrte bare enda mer opp under det. Men kapteinen lot seg ikke affisere, og han lot ikke tvillingene slippe unna heller. De ble kommandert med, begge to, og det samme ble en bare hakket mer entusiastisk Benjamin. I tillegg plukket han med seg Claes, som med sin sindighet forhåpentligvis ville balansere ut noe av hysteriet, og også Tønnes, et mer overraskende valg. Det kunne selvsagt være fordi Tønnes nøt stor respekt blant mannskapet og kapteinen ville ha med seg en de følte representerte dem, men mer sannsynlig var det basert på et ønske om kontroll. Ting var ennå anspent mellom dem, og Sabeltann hadde sluttet å snu ryggen til.

Kommandoen på skuta var det dermed Ali som fikk, og da Isak begynte å bråke om den avgjørelsen, ble han øyeblikkelig beordret ned i lettbåten han også. «Så vi har noen til å bære bagasjen,» som Sabeltann knurrende la det fram. De hadde knapt noe bagasje med seg, så den egentlige hensikten var tydelig nok.

Langemann kom ut av lugaren sin først da lettbåtene var klare til låring, og holdningen og bevegelsene avslørte at han var årvåken og oppmerksom på omgivelsene, selv om blikket utelukkende var rettet inn mot land. Pinky la merke til hvordan han knyttet hendene hardt sammen, som om han prøvde å gripe den kontrollen han var så redd for å miste, og Sabeltann så åpenbart det samme. «Vi får få det overstått,» mumlet han, lavt og dystert.

Han snudde seg mot Pinky og vinket ham med seg, og det var egentlig først da det gikk opp for gutten at det slett ikke hadde vært noen selvfølge at han skulle få være med. I motsetning til Pelle og Pysa reagerte han med forventning og glede. Han var ikke redd, i hvert fall ikke for Dagmar. Tvert imot, henne hadde han likt – hun hadde vært varm og interessert og, ja, gjort nifse ting, men gode – og han kunne ikke annet enn å si seg enig i kapteinens vurdering: At hva det enn var som feilte Langemann, så var hun løsningen, ikke årsaken.

De stablet seg om bord i båtene. Sabeltann, Langemann og tvillingene tok den ene. Pinky skulle til å følge etter, men ble stoppet. «Jeg vil ikke ha deg i nærheten,» formante Langemann. «Hold avstand til meg. I alle tilfellers skyld.»

Omstendighetene til tross, Pinky kunne ikke unngå å føle seg en smule avvist. Men han ga ikke uttrykk for det og klatret bare om bord i den andre båten, der Claes og en surmulende Isak tok årene fatt. Benjamin satt akter, og tenkerynken mellom øynene hans ble dypere og dypere etter hvert som stranda nærmet seg.

«Fremdeles ingenting som virker kjent?» spurte Tønnes ham fra sin plass i baugen.

Benjamin trakk på skuldrene. «Det var natt sist vi kom. Og dessuten holdt Langemann på å dø mellom henda på oss.» Men da båten like etter skrapte mot sanden, krøllet panna seg opp i undring. «Oi, det kommer noen sånne små glimt til meg nå,» prøvde han å forklare. «Som når du får den derre følelsen av at du har opplevd noe før.»

Pinky forsto hva han mente. Det var som å våkne opp av en drøm og føle den glippe fra deg som sand mellom fingrene, bare omvendt, og følelsen ble bare sterkere da han fikk fast grunn under føttene og vasset i land.

Det gjorde de andre også. Langemann nølte lengst. Han ble stående tilbake i vannkanten da båtene var trukket opp og de andre begynte å gå mot jungelen. «Jeg burde bindes,» gjentok han da Sabeltann kikket på ham over skulderen.

«Du har ingen våpen,» påpekte kapteinen. «Du har til og med gitt fra deg den kniven du gjemmer i håret ditt. Hva for slags ugagn skulle du nå klare å stelle i stand?»

«Jeg kan gjøre mye skade uten våpen også,» parerte Langemann. «Har du glemt det?»

Sabeltann kvalte et sukk. «La Tønnes og Claes flankere deg, om du føler det tryggere. Men du skal ikke gå rundt som en bundet kriminell!»

Kvartermesterens munnviker vibrerte ørlite grann. «Jeg er en kriminell.» Men han kom ikke med flere innvendinger, og fulgte med de andre inn mellom palmene.

Stedet vokste inn i hukommelsen, bit etter bit, etter hvert som buskaset ble tettere. Det var som om alle løse brikker datt på plass rundt dem og for hvert steg på den smale stien, ble Pinky mer og mer sikker på at den ledet dem dit de skulle. Innen de rundet den siste svingen og det lille, skakke huset kom til syne, sto alt like klart for ham som om de aldri hadde reist, og da Dagmar i samme stund åpnet døren og kom ut, var trekkene i ansiktet hennes kjente og kjære, og det føltes helt uforståelig for ham at han i det hele tatt hadde glemt dem: mørkt, skulderlangt hår, blå øyne og et sofistikert uttrykk Pinky ellers bare hadde sett på malerier. Eller for så vidt i kapteinens ansikt.

«Sånn erre hu ser ut!» utbrøt Pelle, og lød lettet og redd på samme tid.

Sabeltann ignorerte ham og ikke hilste han Dagmar heller. «Du har ventet oss,» konstaterte han bare med smalnende øyne. «Kan du merke at jeg kommer?»

«Ikke du,» svarte hun, og satte i stedet blikket i Langemann. «Men han.» Og hun så nok skepsisen i blikket hans (og den utilslørte skrekken i tvillingenes), for hun la forklarende til: «Da jeg helbredet deg, ble en del av meg sittende igjen. Vi har det vi kan kalle en forbindelse, du og jeg.»

Sabeltann kremtet utålmodig. «Apropos det, det har dukket opp noen… bivirkninger.»

Dagmar tok ikke øynene fra Langemann. «Jeg regnet med at det var derfor dere kom,» sa hun, tilsynelatende uberørt, og dyttet døren opp med den ene foten. «Kom inn.»

De trådte alle forbi henne inn i huset, selv Tønnes og Claes, som kanskje var de mest skeptiske når alt kom til alt, men bare Pinky ble ønsket velkommen, med et kjærlig streif av en hånd over kinnet. Det ble trangt i rommet, som var mindre enn Pinky husket det, og det var ikke sitteplasser nok til alle, derfor ble de stående (selv om Isak slo seg ned på en stol i et kort øyeblikk, før han innså at ingen andre gjorde det og reiste seg igjen).

Dagmar feide blikket opp og ned Langemanns lange kropp. «Du ser pigg ut,» konkluderte hun.

«Alt tatt i betraktning,» nikket Langemann. «Og det er ikke for å virke utakknemlig, hm, frue. Jeg forstår det sånn at du reddet livet mitt. Men jeg tror noe… annet ble værende hos meg også.» Pinky kunne tydelig se at han var ukomfortabel (noe som sa en hel del, for når Langemann virkelig ville det, kunne han fint skjule både følelser og hensikter), og det ble ikke bedre da Sabeltann tok ordet.

«Han hevder seg besatt av noe,» forklarte han. Stemmen var skarp, nesten aggressiv, så han var nok enda mer utilpass med situasjonen enn det Langemann var.

Dagmar så irritert på ham. «Hva med å la ham fortelle?» sa hun, men det var ikke egentlig et forslag, noe tonen i stemmen gjorde klinkende klart, og nå begynte Pinky å føle seg ukomfortabel han også.

Sabeltanns blikk hardnet ytterligere «Eller kanskje ikke,» bjeffet han tilbake. «Han husker ikke noe, sier han.»

Pinky kikket opp på Langemann for å se hvordan han forholdt seg til denne kjeklingen på hans vegne, men i det samme gikk det et rykk gjennom fosterfaren. Han kastet seg fram mot Isak og rev til seg en lang kniv fra beltet hans, før han spant rundt og hevet den over hodet som en huggert. «Tispe!» brølte han og sprang over gulvet med kurs for Dagmar, og Sabeltann løp like fort inn foran henne, kastet høyrearmen opp foran ansiktet i forsvar og skrek ut i smerte og overraskelse i det knivbladet flerret opp både jakkeermet og huden i armen under.

Langemann prøvde, men rakk ikke å løfte våpenet igjen før både Tønnes og Claes var over ham. Førstnevnte fikk tak i den veivende armen, Claes fikk slengt sin egen rundt halsen hans og dro ham hardt bakover, og da Benjamin like etter kjørte skulderen i magen på ham, ble overmakten for stor og han gikk i gulvet med et brak. Isak var raskt borte og sparket kniven ut av neven hans, og Pinky klarte så vidt å hoppe unna de sparkende beina, før Pelle og Pysa omsider fikk summet seg til å gjøre nytte for seg og like gjerne la seg oppå dem. «Ikke skad ham!» hveste Sabeltann mens han klemte sin egen blodige arm inn mot brystet.

De andre hadde nok verken til hensikt eller et ønske om å skade sin kvartermester, men heller ikke stort annet valg enn å bruke alt av krefter på å holde ham nede, til tross for at de var seks og han bare en. Langemann brølte som et vilt dyr og vred på seg som en ål i dødskramper, og Dagmar rykket omsider ut av den midlertidige sjokktilstanden hendelsen hadde satt henne i. «Hold ham!» kommanderte hun, som om de ikke allerede hadde et svare strev med å gjøre akkurat det.

Hun trev en flaske fra en hylle og skrittet over Isak bort til den kjempende kroppen, hvor de ga henne akkurat nok plass til at hun kunne sette seg skrevende over brystet hans. «Merr!» knurret han opp mot henne.

«Ut!» parerte hun og grep ham om haken.

Han lo, rått og raspende, og Pinky kjente et sug av angst over den latteren. Den var så langt fra Langemann som det var mulig å tenke seg, og det var ubeskrivelig skremmende å likevel høre den fra hans munn.

Om det påvirket Dagmar, derimot, viste hun det ikke. «Ut!» ropte hun igjen. «Du er ikke velkommen her. Du er ikke velkommen i denne kroppen.»

Hun fikk korken av flasken og lirket tuten inn mellom Langemanns lepper. Han kjempet imot og den sorte og seige væsken som kom rennende, spyttet han bare ut igjen, over sitt eget ansikt og Dagmars. Irritert kastet hun flasken fra seg. «Ut!» gjentok hun, og tok hodet hans hardt mellom hendene sine og begynte å hviske, lavt og messende. Men ordene, hva de enn var, forsvant i lyden av hans vekselvise brøl og ville latterutbrudd.

Det var en maktkamp som utspilte seg der på gulvet, såpass forsto Pinky og såpass forsto mennene, der de ble på sin post, men likevel stirret på heksen med vidåpne, redselslagne blikk. Blodårene på halsen og i panna hennes sto ut, blå og pulserende, øynene var rødsprengte og pupillene vide og en dråpe blod kom piplende ut av det ene neseboret. Rundt dem begynte bakken å vibrere, så alle kopper og kar i skap og hyller klirret høylytt.

Langemanns lange kropp reiste seg opp i bro, og Claes og Tønnes stønnet mot de voldsomme kreftene under seg. Fra Pelle eller Pysa kom et klynk av skrekk, og Pinky hørte kapteinen puste tungt bak seg. «Ut!» ropte Dagmar enda en gang, høyere enn før, men samtidig dypt og hult, som om det kom langt, langt innefra.

Og like brått som det begynte, var det over.

Klirringen og ristingen opphørte. Langemann dumpet livløs sammen, og Dagmar kollapset over ham, slik at de ble liggende bryst mot bryst og hive etter pusten. Claes og Tønnes så på hverandre og etter å ha kommet stilltiende til enighet, løsnet de forsiktig grepet og skjøv seg opp på kne. Pinky slapp ut pusten han ikke hadde vært klar over at han hadde holdt. Isak korset seg. Sabeltann bannet.

Og Langemann åpnet øynene og kikket seg forvirret rundt. «Hva?» Han så på tvillingene, som fremdeles ikke hadde våget å flytte seg fra beina hans, og videre bort på den andpustne og likbleke Dagmar som langsomt klatret av ham, og til slutt opp på Pinky og på kapteinen og hans blødende arm. «Var det meg?» utbrøt han fortvilet. «Hva har jeg gjort? Jeg sa jo at du skulle binde meg!»

Sabeltann stirret tilbake på ham, vaktsomt, om ikke akkurat anklagende. «Du blir bundet nå,» lovet han.

«Er det nødvendig nå?» peste Claes. «Hun drev det jo ut, hva det enn var.»

«Det var ikke en det, men en han,» sa Dagmar mens hun forsiktig stolpret seg på beina. «Og jeg drev ham bare midlertidig bort, er jeg redd. Han er sterk. For sterk.»

«Hvem er han?» forlangte Sabeltann å få vite, men gispet i neste øyeblikk høyt av smerte i det hun rykket armen hans til seg for å se på skaden. «Au!»

Hun sendte ham et overbærende blikk. «Det er overfladisk,» konkluderte hun. «Gutten kan ta seg av det.» Hun lot seg ikke affisere av det iltre blikket hans, og henvendte seg i stedet til Pinky. «Det trenger ingen sting, bare rens.»

«Går det bra med deg?» spurte han henne, og da ga den strenge masken rom for et mildt smil og hun ble oppmerksom på blodet under nesa.

«Jeg har det fint,» bedyret hun og gikk til vaskefatet for å tørke blodet av seg. «Jeg vet ikke hvem han er,» besvarte hun omsider kapteinens spørsmål: «Men jeg har en mistanke.» Hun så ned på Langemann igjen og den triste strengheten i ansiktet returnerte. «Og jeg håper for vår alles skyld at jeg tar feil.»

< Fjerde kapittel         Sjette kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse