Kategori: Grønn
Fra Bokmålsordboka:
lingua franca subst. (utt lingva franka; it. egentlig
'frankisk språk')
1 blandingsspråk som oppstod i korsfarertiden, brukt omkring Middelhavet
2 språk brukt i kommunikasjon mellom personer som ikke har felles morsmål, for eksempel fransk som diplomatspråk
1 blandingsspråk som oppstod i korsfarertiden, brukt omkring Middelhavet
2 språk brukt i kommunikasjon mellom personer som ikke har felles morsmål, for eksempel fransk som diplomatspråk
Ordene kom en kveld ungen ikke ville sove.
Langemann hadde opplevd å få ryggen spjæret av den nihalede katten,
slått skulderen ut av ledd og en gang blitt stukket ned med kniv i Nassau, for
deretter å bli klønete sydd sammen av Morgan, men aldri hadde han vært utsatt
for verre tortur enn den iherdige barnegråten.
«Å, nei, du!» hadde Rosa sagt da han i ren desperasjon hadde troppet
opp på døra hennes og forsøkt å få henne til å overta. «Pinky er din. Du kan
ikke bare komme og gi ham til meg hver gang du går lei.»
«Han er ikke min,» mumlet Langemann, selv om han godt forsto hva hun
mente, og fikk ganske riktig bare et oppgitt blikk i retur.
Det hadde vært hans valg å spare gutten, hans valg å ta ham med hjem
til Abra Havn og inn i sitt eget hus. Såpass skyldte han Morgan, og han angret
ikke, nei, slett ikke. Det var bare det at nå sto han her med armene fulle av
hylende baby, uten anelse om hvordan han skulle gripe det an. Og det hadde
aldri vært den ting Langemann, født Jakov Karoli, også kjent som Sabeltanns
skygge, svindler, pirat og kvinnebedårer, ikke hadde kunnet takle. Rikmenn og
lovmenn, jenter, futer, sjøslag og orkaner, han tok dem på strak arm, tvinnet
dem om lillefingeren, virvlet dem inn i et nett av løgner og illusjoner og
tomme løfter, overvant, nedla og erobret dem. Med letthet. Han kunne åle seg ut
av enhver situasjon, med et smil og et blunk og noen velvalgte ord, og dersom
dét ikke fungerte, kunne han kjempe seg ut av den.
Men dette… Dette var noe nytt.
«Men… hvordan får jeg ham til å holde opp?»
Hun trakk på skuldrene. «Vet vel ikke jeg. Jeg har ikke barn.» Hun spant rundt og gikk fra ham, til lyden
av en lun latter inne fra rommet. Den kom fra Cornelis, faren hennes, som satt
ved bordet og spiste aftens, og da Langemann sendte ham et bønnfallende blikk i
håp om at det var mer velvillighet å hente der, ristet han bare på hodet.
«Beklager, gutt. Den slags var det moren hennes, Gud bevare hennes sjel, som
tok seg av. Men du kan jo prøve å synge for ham.»
«Synge?»
«Er det ikke det mødre gjør? Synger vuggeviser?»
«Ja, syng vuggeviser for ham, Jakov!» Rosa hadde latt døra til
soverommet stå åpen og nå ropte hun lattermildt ut til dem. Langemann la den
vrælende ungen mot skulderen og gjorde en obskøn bevegelse mot henne med den
ledige armen. Cornelis ble ikke fornærmet på sin datters vegne, men lo bare
høyere og vinket farvel til ham i det han snudde og gikk hjem til seg selv.
Men han sang ikke.
Ikke med én gang.
Det var først senere, etter at han hadde sittet en god stund ved siden
av barnesenga og intenst prøvd å stenge ute lyden, klynget til vissheten om at
gutten før eller siden ville gå tom for krefter, og til slutt tok seg selv i
for alvor å fundere på om det ville regnes som barnemishandling å henge ham i en
stropp utenfor vinduet til så skjedde, det var først da han omsider ga etter.
Han løftet ham ut av senga og holdt ham opp foran seg; det vrælende, ildrøde
ansiktet bare en håndsbredd fra sitt eget. «Nå, er det musikk du skal ha?»
Han hadde et stort repertoar av sanger, men kunne i farten ikke komme
på noen som passet for småbarn og tok derfor en upassende en i stedet, en
gammel sjøsjanti han og Morgan hadde pleid å gaule ut på stjerneklare kvelder.
Teksten var heller grov og inneholdt blant annet detaljerte beskrivelser av en
kvinnes anatomi, men ungen var jo uansett for liten til å forstå, så det gjorde
vel ikke så mye fra eller til.
Han var midtveis i andre vers da mirakelet skjedde og babyen tidde. Han
hang der mellom Langemanns hender og glodde opp på ham med kulerunde, blå øyne,
fremdeles våte av tårer og ikke det minste søvnige. De så tvert imot nesten
anklagende ut, som om Langemann var den tåpeligste personen i verden og burde
skjønne det. Men i det minste var han stille.
Han begynte riktignok å klynke igjen straks sangen var over, men dette
så jo likevel ut til å ha noe for seg, så Langemann gjøv bare løs på neste.
Og det var sånn de kom.
De gamle sangene.
De gamle sangene om ære og svik og bedrag, om pulserende kjærlighet og
romenes hete blod. De kom tilbake, som gamle venner, de inviterte seg selv inn,
og han hadde ikke sett dem på mange år, men all tid smeltet bort i det de
trådte inn over terskelen og det føltes naturlig og godt å ha dem der likevel.
Ordene gled over leppene hans, fra tunga som hadde formet dem, og det skjedde
like lett som før, til tross for at det var en god stund siden sist. Og sammen
med dem kom minnene, de gode og de dårlige, men mest de gode til en forandring.
Hva var det nå de hadde gjort, mødrene i karavanen?
Jo.
Han la gutten inn mot brystet, på innsiden av skjorta, slik han hadde
gjort den dagen han plukket ham opp fra vrakrestene av Esmeralda, viklet ham fast med et silkesjal, vugget ham varsomt og
sang videre, mer dempet denne gangen.
Han trodde han hadde glemt den, men som en bortkommen strømpe innerst i
en skuff, dukket den plutselig og uventet opp likevel; morens vuggesang, den
hun hadde sunget for ham en gang i et annet liv, da han fremdeles var liten og
uskyldig og hennes vesle Kalo. Og han ble fylt av en intens lengsel der han
gikk, rolig fram og tilbake over gulvet, vuggende på gutten, og det overrasket
ham, for han var normalt ikke noen nostalgisk type. Fortiden var best glemt, og
framtiden var det lite vits i å planlegge, for folk i hans bransje levde ikke
lenge. Alt man hadde var her og nå.
Og her og nå var ikke så aller verst, for Pinky hadde sovnet, stille og
fredelig inn mot brystet hans, og Langemann kunne ha lagt ham ned i senga
igjen, men gjorde det ikke. I stedet ble han sittende i en stol foran grua med
ungen i armene, og hviske ord på romani ut i det mørknende rommet, som for å
forsiktig prøve dem ut.
Han tittet ned på gutten. «Hva er språket ditt, hm?» hvisket han. «Should I talk to you in English, perhaps? As
when I speak with the Captain? Of in het nederlands… in de taal van je vader?»
Han smilte.«Det er vel det samme for deg, hva? Men dette er mitt språk, gutt. Romani. Og jeg snakker
til deg fra sjelen nå.»
Det var ingen andre å dele det språket med.
Så han fortsatte med det.
Det føltes bra, og det føltes riktig, og gutten var ikke i en posisjon
til å protestere. Engelsk ville han plukke opp uansett om han fikk leve og ha
helsa, for det var byens uoffisielle allmannamål, og nederlandsk lærte han av
Rosa, som til tross for det hun hadde sagt, oppdro ham vel så mye som Langemann
gjorde.
Da han var nesten to begynte han å svare også, og Langemann hørte med
forbauselse hvordan han etter hvert formulerte lange, intrikate og helt
korrekte setninger på språket som i utgangspunktet aldri skulle vært hans. «Du
ser ikke ut som en rom,» flirte han og dro fingrene gjennom guttens lyse hår,
«men jammen låter du som en.»
Han rettet på ham de få gangene Pinky kalte ham dado, (og ante virkelig ikke hvordan gutten hadde lært seg ordet
for pappa, for han brukte aldri den
tittelen på seg selv og ville ikke drømt
om det heller). «Jeg er Langemann, gutt. Eventuelt Jakov, om du insisterer på å
ha det mer intimt.»
Pinky tok irettesettelsen, og forsto også fort at romani var hans og
Langemanns språk, deres kode, deres lille boble. Han slo nesten umerkelig over
i nederlandsk når han henvendte seg til Rosa og Cornelis, og snakket engelsk
med innbyggerne i byen ellers, uten å blunke og uten å stille spørsmål om
hvorfor det var slik.
Det varte til han var rundt fem, så sluttet han med det. Da Langemann
en dag kom hjem fra tokt, hadde guttungen begynt å snakke samme språk med alle,
inkludert ham. Han hadde ingen problemer med å forstå romani, han svarte på tilsnakk og spørsmål, men han svarte
på engelsk. Langemann lot ham, han kommenterte det ikke, han klandret ham ikke
heller, for gutten hadde vel bare funnet sin egen stemme, men likevel såret det
ham mer enn han var forberedt på.
For det var ingen andre å
dele det språket med, og det var som å miste det enda en gang.
Han fortsatte riktignok å bruke det selv, ga ikke helt slipp på det,
men etter hvert som tiden gikk og gutten ble eldre, gled også han mer og mer
over i engelsk når de snakket sammen. I hvert fall når de var ute blant folk.
Da gutten var elleve bestemte Langemann seg for at han var moden for
sitt første tokt, og begynte for alvor å legge press på kapteinen for at det
skulle skje. Sabeltann var en egenrådig mann, han hadde ikke glemt hva Morgan
hadde gjort og kom nok aldri til å gjøre det, men han var heller ikke helt
urimelig når alt kom til alt, og Langemann hadde forsiktig bearbeidet ham opp
gjennom årene. Han flettet gutten inn i samtaler der det passet seg, roste ham
akkurat nok til at det vekket interessen, men ikke så mye at det ble påfallende
og irriterende, og han var ikke snauere enn at han trakk i en og annen
personlig tråd om det trengtes. Så da det ble snakk om å sette seil den
sommeren, gikk han rett på sak. «Hva med Pinky?»
«Ja, hva med ham?» svarte kapteinen, selv om han nok visste hva som
kom.
«Det er kanskje på tide?»
De befant seg i biblioteket i borgen. Sabeltann var opptatt av kartene
som lå strødd utover bordet, så det gikk en stund før han svarte og da han
omsider gjorde det, var det uten å se opp. «Var ikke avtalen at du fikk lov til å ta ham med hit, mot at
jeg skulle slippe å høre om ham?»
«Det ville være å kaste bort god arbeidskraft, kæpten. Gutten er rask
og frisk, han har et godt hode… kan lese og skrive og regne…»
«Sin fars sønn,» mumlet kapteinen. Stemmen var ladet med forrakt.
«Men ikke sin far,» skjøt Langemann inn. «Du kan ikke la gutten stå til
ansvar for det Morgan…»
Han tidde da Sabeltann brått rettet seg opp og satte de isblå øynene i
ham. «Det plager meg ikke at han er Morgans, Langemann. Det plager meg at han
er din. Du er glad i gutten. Det er
en distraksjon.»
Langemann ble litt satt ut av det uventede argumentet, men passet på å
ikke avsløre det. «Ja,» nikket han, «sånn går det vel også an å se det.»
Kapteinen vek ikke blikket. Det gjorde han nesten aldri. Men det rykket
litt i munnviken hans nå. «Det ansiktet der har jeg sett før. Den gangen du
nektet å kaste ungen over bord.»
«Jeg hadde rett den gangen også,» kontret Langemann, og mens Sabeltann
slapp et fnys og vendte tilbake til kartene sine, ble han stående der han var,
tilsynelatende rolig, men vel vitende om at ingen andre ville sluppet unna med
slik oppførsel.
«Ja vel,» sa kapteinen etter et øyeblikks stillhet. «Gutten blir med.
Men han starter i byssa. Ingen silkehansker. Ingen spesialbehanding.»
Langemann måtte anstrenge seg for å skjule hvor tilfreds han var. «Ai,
ai, kæpten.»
Det var på dette første toktet, i en samtale over en gryte med poteter
som skulle skrelles, at Pinky påpekte noe han til da ikke hadde tenkt over. Han
hadde vært i ferd med å lekse opp for ham viktigheten av å gjøre jobben uten å
mukke om han skulle håpe på avansement, og mest av alt å ikke trå kapteinen for
nær. Han hadde prøvd å legge det fram som faderlige råd, men intimiteten i det
hele og den plutselige tanken på Morgan hadde gjort ham noe utilpass, og han
hadde endt med å både stotre og nøle og høres bryskere ut enn han i
utgangspunktet hadde tenkt.
Gutten kikket bare opp på ham med latter i blikket. «Å-åh, du mener
alvor nå.»
Langemann trakk brynene sammen. «Klart jeg gjør. Hvordan det?»
«Du snakker romani.» Gutten gjorde ikke. Han snakket engelsk. «Du
snakker alltid romani når du skal si noe viktig.»
Langemann bare så på ham mens han sakte stablet tankene sine oppå
hverandre og tilbake på plass. Det tok et øyeblikk eller to, men til slutt
strakte han ut en arm og grep guttungen om haka. «Jeg snakker til deg fra
sjelen nå,» understreket han.
«Jeg vet det,» svarte Pinky og vred seg ut av grepet hans for å bøye
seg ned etter en ny potet. «Det gjør deg glad.»
Det var ingen andre å dele det språket med.
Det var først året etter, under søket etter Solkongens skatt, da han lå
om bord i Den sorte dame, dødssyk og
i store smerter, mens fortid og nåtid smeltet inn i hverandre, at han hørte det
igjen. Mest som usammenhengende ord, en og annen setningssekvens som brøt inn
til ham gjennom febertåkene og som han først ikke heftet seg ved. Det var ikke
godt å si hva som var virkelig og hva som ikke var det, og jakten på det
håndfaste og begripelige gjorde ham bare utmattet. Men om de nå var virkelige
eller ei, og hvor de nå enn kom fra, så var de en trøst, og de var der for å
følge ham, samme hvor han skulle.
Senere, da han var på bedringens
vei (men ikke følte det sånn) og lå i lugaren, sløvet av rom og medisiner, var
de der fremdeles, selv om det tok ham litt tid å oppdage det.
«Jeg kommer aldri til å seile igjen,» mumlet han i det Pinky hjalp ham
gjennom den smertefulle prosessen det var å sette seg opp. «Jeg blir krøpling
av det her.»
«Neida,» mente guttungen, og skjøv et par store puter inn bak ryggen
hans så han kunne lene seg mot dem. «Såret gror og du har ikke feber lenger. Du
er snart på beina, du trenger bare å komme til krefter, hvile, spise litt.»
Han snudde seg etter bollen med mat han hadde hatt med seg, og
Langemann skulte på den med skepsis. «Er det djevelskapen til Skalken, kan du
glemme det.»
«Vel…» Pinky rørte litt med skjea i det brungrønne gørret og tok et par
av kjøttbitene i nærmere øyesyn. «Det ser
ikke så ille ut.»
«Du lyver så det renner av deg, gutt. Hvem er det som har lært deg
sånt?»
Guttungen så opp og møtte blikket hans, og mens Langemann gjengjeldte
det forsiktige smilet, gikk det opp for ham hva som var spesielt med
situasjonen.
«Du snakker romani,» konstaterte han, en anelse sjokkert.
«Ja?» Gutten trakk på skuldrene. «Vi snakker romani.»
«Men du pleier ikke å gjøre
det. Ikke nå lenger.»
«Nei,» medgikk Pinky med et flir. «Bare når jeg snakker til sjelen
din.»
Langemann kjente et trykk og en varme i brystet bare en distraksjon kan
skape, og han smilte spakt, for hva kunne han egentlig si? Men han strakte ut
en hånd og nappet ham varsomt i det lyse håret. «Jeg får spise litt da,» sa han
til slutt. «Men om det tar livet av meg, hevner du meg vel? Som en rom… som en
Karoli?»
«Klart det,» sa Pinky og rakte ham skjea.
Det var ingen andre å dele det språket med. Men det var nok.
Tilbake til fanfictions
