Viser innlegg med etiketten kategori grønn. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kategori grønn. Vis alle innlegg

mandag 10. juni 2019

Kongens bart, eller Kunsten å tøyle en mustasje

Kategori: Grønn


Ill.: Store-Karius

At mustasjer har en tendens til å leve sitt eget liv i fuktig vær vet alle som noensinne har anlagt en. Og når man velger å bosette seg i tropene, og ellers tilbringer det meste av livet til havs, vet man at man må regne med fuktig vær. Kaptein Sabeltann, Den evige seiler, Den eneste Sanne og Alltid ulastelige antrukne Kongen på Havet, hadde likevel for det aller meste stålkontroll på sin. Noe annet hadde jo tatt seg ut! En mann som ikke har kontroll på sitt eget ansiktshår har neppe kontroll på særlig mye annet, det var da opplagt, og var det noe man trengte for å holde og befeste et imperium, så var det kontroll. Derfor var det alltid et skråsikkert tegn på at det kom til å bli en dårlig dag når mustasjen ikke ville la seg tøyle ved morgenstellet.
Akkurat denne morgenen, den 2. juni i det Herrens år 1707, for å være helt nøyaktig, hadde kapteinen brummet og bannet foran speilet i nesten en halv time før han ga opp og kylte boksen med bartevoks tvers over lugaren og gjennom glassdøren i skapet på andre siden. Lyden av glass som ble knust hadde fått Langemann til å banke på for å høre om alt var i orden, og Sabeltann hadde svart ham med et hissig bjeff at alt var aldeles strålende og at de godt kunne gjennomgå morgenrapporten nå.
Langemann hadde sett litt rart på ham da han kom inn med journalen under armen, og også kastet et lite blikk på det knuste skapet, men ikke sagt noe. Han la bare boken på skrivebordet og de gjennomgikk rapporten og vaktlistene, kapteinen uten særlig interesse og Langemann uten å tirre unødvendig, før kvartermesteren til slutt la fram en sak han hadde fått fra byrådet.
«Det gjelder fortet, kæpten.»
«Javel?»
«Ja, altså, Cornelis – Havet gi ham hvile – har vært død i seks uker nå. De lurer på når en ny kommandør vil bli innsatt.»
«Hm, seks uker, sier du? Tiden flyr.»
«Ja.»
Det gikk en kort stund uten at noen av dem sa noe. Kapteinen kastet et studerende blikk opp på sin nestkommanderende. Cornelis var Langemanns svigerfar i alt annet enn navnet og de hadde stått hverandre nær. Mannens død hadde gått inn på ham, Sabeltann hadde sett det, til tross for at han for Rosas skyld og for byens skyld hadde holdt masken.
«Hva skal jeg si til dem?» spurte han omsider.
Sabeltann plukket opp fjærpennen. «Det er da ingen hast?»
«Neida,» bifalt Langemann. «Rosa klarer det. Hun har full kontroll, som alltid.»
Han samlet sammen papirene sine og reiste seg for å gå. Ved døren snudde han seg og ventet på tillatelse. Kapteinen ga ham den med et lite vink. «Jeg finner en,» bemerket han i det Langemann forsvant ut.
Selv vendte han tilbake til elendigheten sin, som snart ble ettertrykkelig forverret. Han hadde så vidt begynt å samle opp skårene etter det knuste skapet, da han kuttet seg på et av dem så blodet fløt. Med munnen full av besvergelser surret han et lommetørkle rundt hånden sin og slapp seg tungt ned i stolen.
Drittdag, det var hva det var.
Det gikk knapt et kvarter før noen banket på igjen. Han hadde mest lyst til å skrike at de skulle gå, men tok seg sammen og gryntet en tillatelse til å entre rommet.
Det var Rosa som kom. Hun trampet inn i lugaren og stilte seg bredbeint opp foran skrivebordet hans med armene i kors, klar til kamp. «Jeg kan klare det, vet du,» bjeffet hun.
Sabeltann, som aldri så appellen i kvinner og minst av alt den kjeftende sorten, bare skulte tilbake på henne. «Hva da?»
«Fortet. Jeg klarer fint å styre fortet.»
Han skjøt et øyebryn i været. «Har jeg antydet noe annet?»
«Jeg vet godt at Langemann har vært her med byrådets lille ikke-sak,» freste hun. «De forstår kanskje ikke at Villa Rosa allerede har en kommandør, men du, jeg trodde du var såpass progressiv at du ville gjøre det klart for dem at det er meg
«Du er kvinne,» påpekte han.
«Vel, takk for opplysningen, men jeg ser ikke hvorfor det er relevant,» glefset hun tilbake.
Kongen på havet opplevde, når sant skulle sies, sjelden å bli snakket til på dette viset. Såpass sjelden at han nå ble litt satt ut av det. Men bare et øyeblikk. «Frøken de Vries,» sa han, kaldt og gjennom sammenbitte tenner, «det er jeg, og bare jeg, som avgjør hvem som er kommandøren av mitt fort. Er det forstått?»
«Men…»
«Jeg hørte hva du sa. Din far gjorde en utmerket jobb, han tjente meg godt og det samme har du. Men det betyr ikke at du kan buse inn her og forlange noe som helst! Du skal vise meg respekt! Du, som alle andre.»
Hun bare stirret hardt tilbake på ham.
«Forstått?» gjentok han.
«Forstått,» mumlet hun og lot armene falle opplagt ned langs siden. «Barten din er skjev.»
«Takk,» hveste han. «Jeg er klar over det.»
Han løftet hånden for å gi den et ekstra tvinn, men kom på at han hadde kuttet seg da han kjente den dunkende smerten bevegelsen førte til.
«Har du skadet deg?» spurte hun. Hun kom nærmere og lente seg over bordet, men da hun så strakte en hånd ut mot ansiktet hans, trakk han seg brått unna og presset seg inn mot stolryggen.
«Hva i…?»
«Jeg skal bare hjelpe,» sa hun, avvæpnende, men såpass bestemt at han ikke fikk seg til å stoppe henne. Hun ga barten et par stramme tvinn, men hadde åpenbart ikke mer hell med oppgaven enn han hadde hatt, for hun skar en grimase og gikk et skritt tilbake for å studere ham. «Det må være luftfuktigheten,» konkluderte hun.
«Vel, åpenbart.»
«Pappa hadde en ekstra sterk voks til sånne dager. Jeg tror det er noe igjen.»
Hun forsvant ut før han rakk å protestere eller overhode si noe. Han ristet på hodet i det døren klappet igjen bak henne og rettet oppmerksomheten mot hånden sin igjen. Han surret lommetørkleet av og studerte kuttet mellom tommel og pekefinger. Blødningen hadde var i ferd med å stoppe, så han gikk med et sukk til vaskefatet for å rense det.
En kvinnelig kommandør? Ja, det var jo også en tanke. Som om innbyggerne av Abra Havn ville gå med på det. Å lede forsvaret av byen, nei, se, det var ikke en jobb man ga til hvem som helst.
Han gløttet ut gjennom vindusrutene og skimtet så vidt fortets vestvendte mur bak det fargede glasset. Dersom han la hodet litt på skakke kunne han se tårnet også. Men så oppdaget han sitt eget speilbilde i glasset og ble sur igjen.
Ubrukelig bart.
Ubrukelig byråd.
Ubrukelig mas.

Det tok ikke lang tid før Rosa returnerte. Snart sto hun utenfor døren hans med en krukke bartevoks etter faren hun bedyret ville gjøre susen.
«La meg,» insisterte hun, og det var en slags kommanderende undertone i stemmen hennes han ikke kunne ignorere.
«For all del.»
Hun varmet voksen mellom fingrene, omhyggelig og varsomt, som om den var kostbar for henne. Så førte hun den på barten hans og tvinnet endene opp, hele tiden mens han jobbet hardt med å stirre henne i senk. «Vi gir dem en ekstra krøll,» foreslo hun. «Jeg hører det er siste skrik i Spania.»
Han brummet noe til svar. Hun tok et steg tilbake og vurderte verket sitt. «Distingvert,» konkluderte hun.
Hun skrudde langsomt lokket på boksen og kikket sørgmodig på den et sekund eller to, før hun rakte den mot ham. «Jeg har uansett ikke bruk for den,» sa hun. «Og jeg ser ikke for meg at Langemann anlegger mustasje med det første.»
Han tok imot. «Du snakker ikke om dette til noen,» advarte han.
«Ville ikke falle meg inn, kaptein.»
Først da hun var gått, kikket han i speilet. Hun hadde rett, han så distingvert ut. Den ekstra lille snurren på endene tok seg godt ut. Han så ned på boksen og kjente plutselig et stikk av savn etter Cornelis, han også. Menn som ham var sjelden vare, vanskelig å erstatte. Men, tenkte han i neste øyeblikk, i det han kikket ut og opp mot Villa Rosa igjen, alt var jo under kontroll. Det var ingen hast.
Han satte boksen rolig fra seg. «Jeg finner en når jeg finner en.»

-fin-

søndag 27. desember 2015

Enda en liten julefortelling, nå for det meste om kake

Kategori: Grønn





God bless the master of this house,

And the mistress also,

And all the little children

That round your table grow

Likewise young men and maidens,
Your cattle and your store;
And all that dwells within your gates,
We wish you ten times more

( - Engelsk trad.)



Det nærmet seg jul i det Herrens år 1715, og Benjamin, pirat, kanonmester, festløve og ikke spesielt årvåken vakt, var spent på hvordan høytiden utartet seg i Abra Havn. For selv om dette ville bli hans sjette blant kaptein Sabeltanns menn, var det den første som ikke ble feiret til havs.

Det hadde i det hele tatt vært en doven høst. Helt fra de returnerte med Solkongens skatt seks uker tidligere hadde de tilbrakt dagene med å gjøre stort sett ingenting. Det hadde vært litt vedlikeholdsarbeid på skuta, selvsagt, og Rosa hadde satt dem til å kalke veggene i fortet, men bortsett fra det hadde det stort sett bare handlet om å få tida til å gå. I begynnelsen hadde det vært lett; det vellykkede toktet hadde gitt dem alle velfylte lommer, noe som gjorde jentene i byen riktig så vennlige, men nå som det meste av hans andel lå igjen hos nettopp dem, var det verre. Ikke så kapteinen ut til å ville sette seil igjen med det første heller, og pengemangelen begynte å bli et problem.

Kanskje var det derfor han hadde begynt å synge om sjelekaker denne dagen? Han hadde fått låne en gammel lutt fra Oliver i kramboden, og satt i trappa utenfor Villa Rosa og klimpret og sang på gamle sanger hjemmefra, da denne plutselig hadde hoppet fram fra et bortgjemt sted i bevisstheten hans.

A soul, a soul, a soul cake,
Please, good missus, a soul cake
An apple, a pear, a plum or a cherry,
Any good thing to make us all merry.
One for Peter, two for Paul
And three for Him who made us all

Han hadde fått seg publikum også. Storparten av mannskapet og flere til, hadde i løpet av sesjonen samlet seg i små grupper rundt ham. De hadde inntatt krakker og benker og trappetrinn, lent seg opp mot husvegger og tønner, og rettet ansiktene mot den varme ettermiddagssola, og han visste at de lyttet fordi de ikke kranglet eller slåss.

«Hva er egentlig sjelekaker?»

«Det er kaker man tigger til jul.»

Det var Pinky som spurte, og Isak som svarte. Isak, som likte å briljere når han fikk muligheten til det, selv om han bare var dekksgutt og ikke så ut til å gjøre avansement, til tross for at det var temmelig tydelig at det var hva han håpet på. Isak var en streber. Benjamin likte ikke strebere.

«Ikke bare til jul,» innvendte han. «Til allesjelersdag også.»

Selv hadde han ikke tigget sjelekaker på over et tiår, ikke siden han og Odin gikk inn i marinen, der det uansett ikke hadde vært noen kaker å tigge. Men de hadde levd lenge på julehøytiden engang, han og broren, da folk plutselig fikk dårlig samvittighet og ble mer gavmilde enn ellers.

«Jeg hadde ikke sagt nei til en sånn kake nå,» mumlet Pelle, som om han på noe tidspunkt sa nei til kaker.

Tvillingbroren Pysa nikket enig, med vidåpne øyne, som om tankene hans streifet et fjernt minne som likevel var så altfor nært. «Til jul i fjor fikk vi bare Skalkens suppe. Og julene før det igjen også.»

Kokken, som hadde en lei tendens til å poppe fram som et troll-i-eske hver gang navnet hans ble nevnt, gjorde det nå også. Det skitne, uappetittlige ansikt stakk fram fra bak en tønne og nikket ivrig, og det vanvittige fliret bredte seg ut nesten hele veien rundt skallen. «Ja, men itj glæm at det va juuuleoppskriften.»

«Hva er egentlig forskjellen på juleoppskriften og den vanlige?» spurte Ravn, Pinkys venninne, som var ung og ikke visste bedre.

Skalken løftet triumferende en pekefinger i været. «Julevarianten e tilsatt…»

Pysa slo hendene for ørene. «Vil ikke vite det!» brølte han og druknet ut resten av Skalkens replikk.

«Men i år får du pappas julemat,» skyndte Ravn seg å si, og stemningen i gruppa steg betraktelig.

Skalken satte fornærmet hendene i siden. «Ska liksom inder'n lag julmat? Dæm feir itj engang jul. Dæm e hindua.»

Pinky så på Ravn. «Hva er en hindu?» Hun trakk på skuldrene.

«Vel, jeg vokste opp som puritaner,» innvendte Claes, mannskapets skarpskytter. «Vi feirer heller ikke jul. Jul er syndig.»

«I motsetning til resten av livsførselen din, mener du?» gliste Rolf, men Claes bare lo.

«Jeg er buddhist,» erklærte Pip. «Ingen jul.»

«Og Ali er sånn musling,» sa Pelle og pekte med tommelen på marokkaneren.

«Muslim, din gjøk!» rettet Pysa. «Si meg, blir alt til mat i ditt hode?»

Pelle svarte med å klype ham i nesa, og et kort basketak fulgte.

«Poenget er,» brøt Claes inn mens han og Rolf halte de kjeklende tvillingene fra hverandre, «at den kristen-puritanske-hindu-buddistiske-muslimske-vet-ikke-helt-hva-jeg-tror-på-jula i Abra Havn er for alle. Så du kan veldig gjerne få faren din til å lage maten, Ravn. Det er ingen her som kommer til å takke nei.»

Skalken fnyste høyt.

«Drit nå i den maten,» sa Benjamin. «Det viktigste er juleboksene.»

«Julebokser?»

Det var Ali som stilte spørsmålet, men han var ikke den eneste med brynene skutt i været. De så alle avventende på ham. Alle bortsett fra Odin, som satt ved føttene hans og vugget fram og tilbake, fortapt i sin egen, indre verden. «Juleboks,» mumlet han, og Benjamin klappet ham lett på skulderen.

«Ja,» nikket han, henvendt til de andre. «Hjemme i Irland er det vanlig at alle som utfører viktige samfunnstjenester får en ekstra påskjønnelse til jul. I form av penger. I en boks. Kall det en bonus.»

Det rykket til i Claes' munnviker. «Du har altså tenkt å spørre kapteinen om en bonus?»

«Ja.»

Noen plystret, andre lo anstrengt, og Claes ga etter for de rykkende munnvikene og flirte bredt. «Dette må jeg se.»

Ravns foreldre kom forbi i samme øyeblikk, på vei hjem fra dagens fiskekommers nede ved kaia, og jentungen spratt opp fra plassen sin. «Pappa, du må lage sjelekaker!»

Gusto, som så ut til å være nær ved å kollapse under kurven med fisk kona Bella lot ham bære på egenhånd, stanset opp og så spørrende på henne. «Kake, sier du?»

«Ja, det er tradisjon å gi dem til jul til folk som utfører viktige samfunnstjenester.»

«Det var juleboksene, men greit,» mumlet Benjamin, uten at hun hørte ham.

«Javel,» sa Gusto og klødde seg i turbanen. «Hva slags kaker er dette, da?»

«Det ska du itj tænk på,» utbrøt Skalken. «Æ har fuill kontroll. Verdens beste skipskokk ska lag verdens beste sjelekaka!»

«Du lager neppe bedre kaker enn Gusto,» mente Bella, og skulte på skipskokken med en forrakt som bare understreket hennes kulinariske teft.

Skalken fnyste igjen. «Ha! Gusto-kaka kan itj bli sjelekaka.»

«Det hørtes ut på sangen til Benjamin at du kan putte hva som helst i dem,» påpekte Ravn. «An apple, a pear, a plum, or a cherry…»

«Any good thing to make us all merry,» avsluttet Benjamin fornøyd.

Bella hugg tak i ektemannens overarm. «Kom! Vi skal hjem og bake kaker. Det er ingen som blir merry om rottekaker er alt de får.»

Gusto visste bedre enn å protestere, selv om han virket noe utilpass over å havne midt i skuddlinja nok en gang, og han stolpret seg videre så fort han kunne under den tunge børen sin.

Skalken så dem gå med et misbilligende blikk. «For en viktigper!»

«Min Sara lager også gode kaker,» fortalte Claes henført, men verken Skalken eller noen andre rakk å kommentere det før Benjamin fikk øye på det han hadde ventet på, og kom seg på beina.

«Her kommer kæpten!» utbrøt han, slang lutten over skulderen og småjogget bort til hengebroa som Sabeltann i følge med Langemann var i ferd med å krysse. De andre piratene fulgte på, og Benjamin merket at de stoppet opp i en halvsirkel bak ham, men likevel på betryggende avstand.

Feiginger.

«Kæpten!» ropte han opp mot broa, og hilste med armen i en stor og overdreven bevegelse.

Sabeltann dreide hodet mot ham ved lyden av stemmen hans, og signaliserte at han lyttet ved å stoppe opp. Benjamin kunne merke anspentheten og sitringen i flokken bak seg, men gikk rett på sak. Det var stort sett den beste taktikken når det gjaldt Kongen på havet. «Hva med en julebonus, kæpten?»

Sabeltann stirret på ham som om både "jul" og "bonus" var ord som overhode ikke ga noen mening for ham, men så mørknet blikket. Benjamin kunne se det selv på avstand, og det krevde alt han hadde av selvkontroll å bli stående da kapteinen grep tak i rekkverket på broa og lente seg ut over det for å spidde ham ytterligere med de isblå øynene. «Har du brukt opp alle pengene dine på fjas nå igjen, Benjamin?»

Benjamin stilte seg av gammel vane opp i stram givakt. «Ikke på fjas, kæpten, på kvinnfolk.»

«Samme sak!» snerret kapteinen. Han hyttet mot ham med en beringet finger. «Det er vel for mye å håpe på at det har lært deg en lekse, hva? Om verdier… og fruktene av hardt arbeid, hm.? Ta Langemann her.» Han pekte med tommelen på kvartermesteren, som sto stille og tålmodig et lite skritt bak ham, like uleselig som alltid. «Langemann har ikke…» Han snudde på hodet. «Langemann, har du brukt opp pengene dine?»

«Nei, kæpten.»

«Langemann har ikke brukt opp pengene sine!»

«Langemann får mer penger enn oss, kæpten,» påpekte Benjamin. Nå som han likevel hadde påkalt Sabeltanns vrede, kunne han like gjerne ta den helt ut, og den passe store avstanden opp til broa var nok til at motet ikke sviktet. «Dessuten har han Rosa.»

«Ja, hu ta'kke betalt, for å si det sånn,» hørte han Ali legge til bak seg, og visste før Ali gjorde det at det hadde vært en tabbe. Langemann, som inntil da hadde stått der så føyelig og tilsynelatende ufarlig, rykket til i det humøret skiftet som bare hans kunne det, og i en uventet manøver sprang han over rekkverket og hoppet de to-tre meterne ned til brygga. Han landet mykt og stødig som en puma og strente rett mot en fjetret Ali, som i mangel på bedre beskyttelse skjøv Pip inn foran seg.

«At det var?» hveste kvartermesteren.

«Så ingen juleboks, altså?» meglet Benjamin, og dermed fikk han tildelt det slaget over hodet Ali skulle hatt.

«Du kan få en boks, Benjamin,» snerret Langemann, «til alle de dumme ideene dine!»

«Kom igjen,» knurret Sabeltann utålmodig fra broa og fortsatte på sin ferd, og Langemann sendte først Benjamin og deretter Ali et siste advarende blikk, før han gikk for å møte sin kaptein nede ved skuta.

«God jul, da,» ropte Benjamin blidt etter dem, før ansiktet falt tilbake i alvorlige folder og han snudde seg mot de andre og slo ut med armene. Ingen var egentlig særlig overrasket over å måtte gå derfra tomhendte, så han fikk ikke den helt store responsen, verken i form av sympati eller bebreidelse.

«Ja, ja, det var et godt forsøk,» flirte Claes, og la til, nærmest for seg selv, i det han snudde seg for å gå. «Jeg må se å finne Sara.»

«Du ska slæpp hindu-indiske sjelekaka,» lovet Skalken og føk av gårde i retning Skalkeskjulet.

Menneskemengden løste seg opp og folk gikk hvert til sitt, mens de diskuterte livlig seg i mellom hva som var verdens beste kaker, og bare Benjamin ble stående tilbake, sammen med Odin, som sjelden forlot ham. Og fordi han var bedagelig anlagt, og fordi han uansett ikke hadde noe annet å gjøre eller penger å bruke, satte han seg like godt ned og tok fram lutten igjen.

The lanes are very dirty,
My shoes are very thin
I've got a little pocket

To put a penny in

If you haven't got a penny
A ha'penny will do;
If you haven't got a ha'penny
Then God bless you

Han og Odin satt der fremdeles da kakene begynte å komme.

Bella var først ute. Hun kom feiende nedover gata, balanserende på et brett, og med en sliten Gusto på slep. Selv på avstand merket Benjamin at småkakene de hadde stelt i stand slett ikke luktet som han var vant til, men også at det overhode ikke gjorde noe, for det var en herlig eim av krydder som hadde begynt å leke med nesehårene hans. «Smak på disse, du, Benjamin,» kurret det indiske kvinnfolket, «og se om ikke de duger som sjelekaker.»

Benjamin reiste seg. «Takk som byr,» sa han blidt og tok i mot en kake med et høflig bukk, og han hadde akkurat rukket å konkludere med at den smakte minst like godt som den duftet, da også Sara kom med sine i en kurv. Det samme gjorde Mia, byens bakstekone, som nok følte trusselen mot sin posisjon.

«Weihnachtsstollen,» sa hun i det hun presenterte fruktkaken sin. «Ingen lager julekaker som oss tyskere.»

Hun skulte bort på Sara i det hun sa det, som på sin side bare svarte med et kast med nakken, før hun dyttet fatet sitt opp under nesa på Benjamin. «Men dette er de originale sjelekakene,» erklærte hun. «Fra gamle, lystige England.»

«De smaker sikkert fortreffelig begge to,» stogget Benjamin, og rettet det fort til «alle tre!» da han så det fornærmede ansiktet til Bella (samt det unnskyldende til Gusto rett bak henne).

I samme øyeblikk kom også Jenny Ben, skomakerens masete hustru. «Flytt dere, amatører!» utbrøt hun, i det hun ploget seg vei gjennom mengden av mennesker som igjen hadde begynt å samle seg. Duften av bakst hadde drevet piratene tilbake til Villa Rosa, og kakene ble sendt mellom dem på kryss og tvers (spesielt Pelle og Pysa var nøye med å få smakt grundig på alle sammen), debatten om hvilke som var de beste nådde stadig nye høyder, og Benjamin befant seg plutselig klemt opp i et hjørne omringet av de fire kvinnene. Han kunne ikke minnes at han på noe tidspunkt hadde satt i gang en baketevling, men sånn var nå engang konkurranseinstinktet blant innbyggerne i Abra Havn, og langsomt gikk det opp for ham at de ville han skulle kåre en vinner. Ut fra iveren hos de involverte å dømme, spesielt hos Bella og fru Ben, var det en oppgave vel så farlig som umulig.

Av alle ting var det Skalken som reddet ham. For hvem andre enn skipskokken kunne snekre sammen en kake som luktet så infernalsk vondt at stanken blokkerte ut absolutt alt annet? Den skrålende, diskuterende flokken delte seg som Rødehavet for Moses da han kom halsende med bakverket sitt, og også Benjamin prøvde å vike unna, men ryggen hans støtte mot en av hengebroas pilarer og han kom ingen vei.

«Hær e vinner'n!» utbrøt Skalken, og Benjamin hadde ikke noe annet valg enn å kikke på djevelskapen, og han kunne sverge på at han registrerte en rottehale stikkende opp fra deigen, før Odin overraskende kom ham til unnsetning. Han krafset til seg makkverket med et brøl, og kastet det fra seg, opp og over skulderen, og Benjamin krøket seg sammen og løftet armene beskyttende i været, i tilfelle det skulle komme ned igjen, men det gjorde det ikke, så kaka måtte nok ha landet oppe på broa.

Han rettet seg langsomt opp og så på broren. «Det der må være det mest fornuftige du har gjort i hele dag, Odin.»

Et lettelsens sukk gikk gjennom menneskemengden, noen lo og praten begynte å gå igjen, men Skalken så blodig fornærmet ut. «Her legg man sjela si i ting,» mumlet han.

Benjamin åpnet munnen for å gi ham noen trøstende ord, men i det samme var det noe som traff ham i hodet. Et øyeblikk trodde han at det var kaka som likevel hadde bestemt seg for å komme ned, men så så han noe lite og skinnende ved føttene sine, og bøyde seg ned for å plukke det opp. Det var en sølvmynt, en spansk piece of eight, og før han rakk å si noe, kom enda flere regnende ned. Både piratene og kvinnene glemte fullstendig diskusjonen sin, og kastet seg gledeshylende over pengene.

Bare Benjamin løftet blikket og så det rasende, hvitmalte fjeset til Sabeltann kikke ned på seg fra hengebroa, og mens hans eget ansikt sprakk i et bredt smil, tok han hodetørkleet av og bukket dypt. «Lenge leve kaptein Sabeltann!» utbrøt han, og de andre oppdaget også sin kaptein og ble med i hyllesten.

Kapteinen glodde bare rasende ned på dem. «Jeg mistet dem, premieidioter!» ropte han så spyttet sto. «Jeg skled i noe svineri her oppe. Ikke innbill dere noe!» Og med det travet han rasende av sted mot borgen sin i fjellene.

Men han ba ikke om å få pengene tilbake, verken da eller siden.

Og det var et julemirakel i seg selv.


Go down into your cellar

And see what you can find

If the barrels are not empty,

We hope you will prove kind

We hope you will prove kind

With your apples and strong beer,

And we'll come no more a-souling

'Till Christmas time next year


(Se en illustrasjon til fortellingen her).


Tilbake til fanfictions

lørdag 28. november 2015

Lingua franca

Kategori: Grønn





Fra Bokmålsordboka:

lingua franca subst. (utt lingva franka; it. egentlig 'frankisk språk')
1 blandingsspråk som oppstod i korsfarertiden, brukt omkring Middelhavet
2 språk brukt i kommunikasjon mellom personer som ikke har felles morsmål, for eksempel fransk som diplomatspråk



Ordene kom en kveld ungen ikke ville sove.

Langemann hadde opplevd å få ryggen spjæret av den nihalede katten, slått skulderen ut av ledd og en gang blitt stukket ned med kniv i Nassau, for deretter å bli klønete sydd sammen av Morgan, men aldri hadde han vært utsatt for verre tortur enn den iherdige barnegråten.

«Å, nei, du!» hadde Rosa sagt da han i ren desperasjon hadde troppet opp på døra hennes og forsøkt å få henne til å overta. «Pinky er din. Du kan ikke bare komme og gi ham til meg hver gang du går lei.»

«Han er ikke min,» mumlet Langemann, selv om han godt forsto hva hun mente, og fikk ganske riktig bare et oppgitt blikk i retur.

Det hadde vært hans valg å spare gutten, hans valg å ta ham med hjem til Abra Havn og inn i sitt eget hus. Såpass skyldte han Morgan, og han angret ikke, nei, slett ikke. Det var bare det at nå sto han her med armene fulle av hylende baby, uten anelse om hvordan han skulle gripe det an. Og det hadde aldri vært den ting Langemann, født Jakov Karoli, også kjent som Sabeltanns skygge, svindler, pirat og kvinnebedårer, ikke hadde kunnet takle. Rikmenn og lovmenn, jenter, futer, sjøslag og orkaner, han tok dem på strak arm, tvinnet dem om lillefingeren, virvlet dem inn i et nett av løgner og illusjoner og tomme løfter, overvant, nedla og erobret dem. Med letthet. Han kunne åle seg ut av enhver situasjon, med et smil og et blunk og noen velvalgte ord, og dersom dét ikke fungerte, kunne han kjempe seg ut av den.

Men dette… Dette var noe nytt.

«Men… hvordan får jeg ham til å holde opp?»

Hun trakk på skuldrene. «Vet vel ikke jeg. Jeg har ikke barn.» Hun spant rundt og gikk fra ham, til lyden av en lun latter inne fra rommet. Den kom fra Cornelis, faren hennes, som satt ved bordet og spiste aftens, og da Langemann sendte ham et bønnfallende blikk i håp om at det var mer velvillighet å hente der, ristet han bare på hodet. «Beklager, gutt. Den slags var det moren hennes, Gud bevare hennes sjel, som tok seg av. Men du kan jo prøve å synge for ham.»

«Synge?»

«Er det ikke det mødre gjør? Synger vuggeviser?»

«Ja, syng vuggeviser for ham, Jakov!» Rosa hadde latt døra til soverommet stå åpen og nå ropte hun lattermildt ut til dem. Langemann la den vrælende ungen mot skulderen og gjorde en obskøn bevegelse mot henne med den ledige armen. Cornelis ble ikke fornærmet på sin datters vegne, men lo bare høyere og vinket farvel til ham i det han snudde og gikk hjem til seg selv.

Men han sang ikke.

Ikke med én gang.

Det var først senere, etter at han hadde sittet en god stund ved siden av barnesenga og intenst prøvd å stenge ute lyden, klynget til vissheten om at gutten før eller siden ville gå tom for krefter, og til slutt tok seg selv i for alvor å fundere på om det ville regnes som barnemishandling å henge ham i en stropp utenfor vinduet til så skjedde, det var først da han omsider ga etter. Han løftet ham ut av senga og holdt ham opp foran seg; det vrælende, ildrøde ansiktet bare en håndsbredd fra sitt eget. «Nå, er det musikk du skal ha?»

Han hadde et stort repertoar av sanger, men kunne i farten ikke komme på noen som passet for småbarn og tok derfor en upassende en i stedet, en gammel sjøsjanti han og Morgan hadde pleid å gaule ut på stjerneklare kvelder. Teksten var heller grov og inneholdt blant annet detaljerte beskrivelser av en kvinnes anatomi, men ungen var jo uansett for liten til å forstå, så det gjorde vel ikke så mye fra eller til.

Han var midtveis i andre vers da mirakelet skjedde og babyen tidde. Han hang der mellom Langemanns hender og glodde opp på ham med kulerunde, blå øyne, fremdeles våte av tårer og ikke det minste søvnige. De så tvert imot nesten anklagende ut, som om Langemann var den tåpeligste personen i verden og burde skjønne det. Men i det minste var han stille.

Han begynte riktignok å klynke igjen straks sangen var over, men dette så jo likevel ut til å ha noe for seg, så Langemann gjøv bare løs på neste.

Og det var sånn de kom.

De gamle sangene.

De gamle sangene om ære og svik og bedrag, om pulserende kjærlighet og romenes hete blod. De kom tilbake, som gamle venner, de inviterte seg selv inn, og han hadde ikke sett dem på mange år, men all tid smeltet bort i det de trådte inn over terskelen og det føltes naturlig og godt å ha dem der likevel. Ordene gled over leppene hans, fra tunga som hadde formet dem, og det skjedde like lett som før, til tross for at det var en god stund siden sist. Og sammen med dem kom minnene, de gode og de dårlige, men mest de gode til en forandring.

Hva var det nå de hadde gjort, mødrene i karavanen?

Jo.

Han la gutten inn mot brystet, på innsiden av skjorta, slik han hadde gjort den dagen han plukket ham opp fra vrakrestene av Esmeralda, viklet ham fast med et silkesjal, vugget ham varsomt og sang videre, mer dempet denne gangen.

Han trodde han hadde glemt den, men som en bortkommen strømpe innerst i en skuff, dukket den plutselig og uventet opp likevel; morens vuggesang, den hun hadde sunget for ham en gang i et annet liv, da han fremdeles var liten og uskyldig og hennes vesle Kalo. Og han ble fylt av en intens lengsel der han gikk, rolig fram og tilbake over gulvet, vuggende på gutten, og det overrasket ham, for han var normalt ikke noen nostalgisk type. Fortiden var best glemt, og framtiden var det lite vits i å planlegge, for folk i hans bransje levde ikke lenge. Alt man hadde var her og nå.

Og her og nå var ikke så aller verst, for Pinky hadde sovnet, stille og fredelig inn mot brystet hans, og Langemann kunne ha lagt ham ned i senga igjen, men gjorde det ikke. I stedet ble han sittende i en stol foran grua med ungen i armene, og hviske ord på romani ut i det mørknende rommet, som for å forsiktig prøve dem ut.

Han tittet ned på gutten. «Hva er språket ditt, hm?» hvisket han. «Should I talk to you in English, perhaps? As when I speak with the Captain? Of in het nederlands… in de taal van je vader?» Han smilte.«Det er vel det samme for deg, hva? Men dette er mitt språk, gutt. Romani. Og jeg snakker til deg fra sjelen nå.»




Det var ingen andre å dele det språket med.

Så han fortsatte med det.

Det føltes bra, og det føltes riktig, og gutten var ikke i en posisjon til å protestere. Engelsk ville han plukke opp uansett om han fikk leve og ha helsa, for det var byens uoffisielle allmannamål, og nederlandsk lærte han av Rosa, som til tross for det hun hadde sagt, oppdro ham vel så mye som Langemann gjorde.

Da han var nesten to begynte han å svare også, og Langemann hørte med forbauselse hvordan han etter hvert formulerte lange, intrikate og helt korrekte setninger på språket som i utgangspunktet aldri skulle vært hans. «Du ser ikke ut som en rom,» flirte han og dro fingrene gjennom guttens lyse hår, «men jammen låter du som en.»

Han rettet på ham de få gangene Pinky kalte ham dado, (og ante virkelig ikke hvordan gutten hadde lært seg ordet for pappa, for han brukte aldri den tittelen på seg selv og ville ikke drømt om det heller). «Jeg er Langemann, gutt. Eventuelt Jakov, om du insisterer på å ha det mer intimt.»

Pinky tok irettesettelsen, og forsto også fort at romani var hans og Langemanns språk, deres kode, deres lille boble. Han slo nesten umerkelig over i nederlandsk når han henvendte seg til Rosa og Cornelis, og snakket engelsk med innbyggerne i byen ellers, uten å blunke og uten å stille spørsmål om hvorfor det var slik.

Det varte til han var rundt fem, så sluttet han med det. Da Langemann en dag kom hjem fra tokt, hadde guttungen begynt å snakke samme språk med alle, inkludert ham. Han hadde ingen problemer med å forstå romani, han svarte på tilsnakk og spørsmål, men han svarte på engelsk. Langemann lot ham, han kommenterte det ikke, han klandret ham ikke heller, for gutten hadde vel bare funnet sin egen stemme, men likevel såret det ham mer enn han var forberedt på.

For det var ingen andre å dele det språket med, og det var som å miste det enda en gang.

Han fortsatte riktignok å bruke det selv, ga ikke helt slipp på det, men etter hvert som tiden gikk og gutten ble eldre, gled også han mer og mer over i engelsk når de snakket sammen. I hvert fall når de var ute blant folk.


Da gutten var elleve bestemte Langemann seg for at han var moden for sitt første tokt, og begynte for alvor å legge press på kapteinen for at det skulle skje. Sabeltann var en egenrådig mann, han hadde ikke glemt hva Morgan hadde gjort og kom nok aldri til å gjøre det, men han var heller ikke helt urimelig når alt kom til alt, og Langemann hadde forsiktig bearbeidet ham opp gjennom årene. Han flettet gutten inn i samtaler der det passet seg, roste ham akkurat nok til at det vekket interessen, men ikke så mye at det ble påfallende og irriterende, og han var ikke snauere enn at han trakk i en og annen personlig tråd om det trengtes. Så da det ble snakk om å sette seil den sommeren, gikk han rett på sak. «Hva med Pinky?»

«Ja, hva med ham?» svarte kapteinen, selv om han nok visste hva som kom.

«Det er kanskje på tide?»

De befant seg i biblioteket i borgen. Sabeltann var opptatt av kartene som lå strødd utover bordet, så det gikk en stund før han svarte og da han omsider gjorde det, var det uten å se opp. «Var ikke avtalen at du fikk lov til å ta ham med hit, mot at jeg skulle slippe å høre om ham?»

«Det ville være å kaste bort god arbeidskraft, kæpten. Gutten er rask og frisk, han har et godt hode… kan lese og skrive og regne…»

«Sin fars sønn,» mumlet kapteinen. Stemmen var ladet med forrakt.

«Men ikke sin far,» skjøt Langemann inn. «Du kan ikke la gutten stå til ansvar for det Morgan…»

Han tidde da Sabeltann brått rettet seg opp og satte de isblå øynene i ham. «Det plager meg ikke at han er Morgans, Langemann. Det plager meg at han er din. Du er glad i gutten. Det er en distraksjon.»

Langemann ble litt satt ut av det uventede argumentet, men passet på å ikke avsløre det. «Ja,» nikket han, «sånn går det vel også an å se det.»

Kapteinen vek ikke blikket. Det gjorde han nesten aldri. Men det rykket litt i munnviken hans nå. «Det ansiktet der har jeg sett før. Den gangen du nektet å kaste ungen over bord.»

«Jeg hadde rett den gangen også,» kontret Langemann, og mens Sabeltann slapp et fnys og vendte tilbake til kartene sine, ble han stående der han var, tilsynelatende rolig, men vel vitende om at ingen andre ville sluppet unna med slik oppførsel.

«Ja vel,» sa kapteinen etter et øyeblikks stillhet. «Gutten blir med. Men han starter i byssa. Ingen silkehansker. Ingen spesialbehanding.»

Langemann måtte anstrenge seg for å skjule hvor tilfreds han var. «Ai, ai, kæpten.»

Det var på dette første toktet, i en samtale over en gryte med poteter som skulle skrelles, at Pinky påpekte noe han til da ikke hadde tenkt over. Han hadde vært i ferd med å lekse opp for ham viktigheten av å gjøre jobben uten å mukke om han skulle håpe på avansement, og mest av alt å ikke trå kapteinen for nær. Han hadde prøvd å legge det fram som faderlige råd, men intimiteten i det hele og den plutselige tanken på Morgan hadde gjort ham noe utilpass, og han hadde endt med å både stotre og nøle og høres bryskere ut enn han i utgangspunktet hadde tenkt.

Gutten kikket bare opp på ham med latter i blikket. «Å-åh, du mener alvor nå.»

Langemann trakk brynene sammen. «Klart jeg gjør. Hvordan det?»

«Du snakker romani.» Gutten gjorde ikke. Han snakket engelsk. «Du snakker alltid romani når du skal si noe viktig.»

Langemann bare så på ham mens han sakte stablet tankene sine oppå hverandre og tilbake på plass. Det tok et øyeblikk eller to, men til slutt strakte han ut en arm og grep guttungen om haka. «Jeg snakker til deg fra sjelen nå,» understreket han.

«Jeg vet det,» svarte Pinky og vred seg ut av grepet hans for å bøye seg ned etter en ny potet. «Det gjør deg glad.»




Det var ingen andre å dele det språket med.

Det var først året etter, under søket etter Solkongens skatt, da han lå om bord i Den sorte dame, dødssyk og i store smerter, mens fortid og nåtid smeltet inn i hverandre, at han hørte det igjen. Mest som usammenhengende ord, en og annen setningssekvens som brøt inn til ham gjennom febertåkene og som han først ikke heftet seg ved. Det var ikke godt å si hva som var virkelig og hva som ikke var det, og jakten på det håndfaste og begripelige gjorde ham bare utmattet. Men om de nå var virkelige eller ei, og hvor de nå enn kom fra, så var de en trøst, og de var der for å følge ham, samme hvor han skulle.

Senere, da han var på bedringens vei (men ikke følte det sånn) og lå i lugaren, sløvet av rom og medisiner, var de der fremdeles, selv om det tok ham litt tid å oppdage det.

«Jeg kommer aldri til å seile igjen,» mumlet han i det Pinky hjalp ham gjennom den smertefulle prosessen det var å sette seg opp. «Jeg blir krøpling av det her.»

«Neida,» mente guttungen, og skjøv et par store puter inn bak ryggen hans så han kunne lene seg mot dem. «Såret gror og du har ikke feber lenger. Du er snart på beina, du trenger bare å komme til krefter, hvile, spise litt.»

Han snudde seg etter bollen med mat han hadde hatt med seg, og Langemann skulte på den med skepsis. «Er det djevelskapen til Skalken, kan du glemme det.»

«Vel…» Pinky rørte litt med skjea i det brungrønne gørret og tok et par av kjøttbitene i nærmere øyesyn. «Det ser ikke så ille ut.»

«Du lyver så det renner av deg, gutt. Hvem er det som har lært deg sånt?»

Guttungen så opp og møtte blikket hans, og mens Langemann gjengjeldte det forsiktige smilet, gikk det opp for ham hva som var spesielt med situasjonen.

«Du snakker romani,» konstaterte han, en anelse sjokkert.

«Ja?» Gutten trakk på skuldrene. «Vi snakker romani.»

«Men du pleier ikke å gjøre det. Ikke nå lenger.»

«Nei,» medgikk Pinky med et flir. «Bare når jeg snakker til sjelen din.»

Langemann kjente et trykk og en varme i brystet bare en distraksjon kan skape, og han smilte spakt, for hva kunne han egentlig si? Men han strakte ut en hånd og nappet ham varsomt i det lyse håret. «Jeg får spise litt da,» sa han til slutt. «Men om det tar livet av meg, hevner du meg vel? Som en rom… som en Karoli?»

«Klart det,» sa Pinky og rakte ham skjea.

Det var ingen andre å dele det språket med. Men det var nok.


Tilbake til fanfictions