God bless the master of this
house,
And the mistress also,
And all the little children
That round your table grow
Likewise young men and
maidens,
Your cattle and your store;
And all that dwells within
your gates,
We wish you ten times more
( - Engelsk trad.)
Det nærmet seg jul i det Herrens år 1715, og Benjamin, pirat,
kanonmester, festløve og ikke spesielt årvåken vakt, var spent på hvordan høytiden
utartet seg i Abra Havn. For selv om dette ville bli hans sjette blant kaptein
Sabeltanns menn, var det den første som ikke ble feiret til havs.
Det hadde i det hele tatt vært en doven høst. Helt fra de returnerte med
Solkongens skatt seks uker tidligere hadde de tilbrakt dagene med å gjøre stort
sett ingenting. Det hadde vært litt vedlikeholdsarbeid på skuta, selvsagt, og
Rosa hadde satt dem til å kalke veggene i fortet, men bortsett fra det hadde
det stort sett bare handlet om å få tida til å gå. I begynnelsen hadde det vært
lett; det vellykkede toktet hadde gitt dem alle velfylte lommer, noe som gjorde
jentene i byen riktig så vennlige, men nå som det meste av hans andel lå igjen
hos nettopp dem, var det verre. Ikke så kapteinen ut til å ville sette seil
igjen med det første heller, og pengemangelen begynte å bli et problem.
Kanskje var det derfor han hadde begynt å synge om sjelekaker denne
dagen? Han hadde fått låne en gammel lutt fra Oliver i kramboden, og satt i
trappa utenfor Villa Rosa og klimpret og sang på gamle sanger hjemmefra, da
denne plutselig hadde hoppet fram fra et bortgjemt sted i bevisstheten hans.
A soul, a soul, a soul cake,
Please, good missus, a soul
cake
An apple, a pear, a plum or a
cherry,
Any good thing to make us all
merry.
One for Peter, two for Paul
And three for Him who made us
all
Han hadde fått seg publikum også. Storparten av mannskapet og flere til,
hadde i løpet av sesjonen samlet seg i små grupper rundt ham. De hadde inntatt
krakker og benker og trappetrinn, lent seg opp mot husvegger og tønner, og
rettet ansiktene mot den varme ettermiddagssola, og han visste at de lyttet
fordi de ikke kranglet eller slåss.
«Hva er egentlig sjelekaker?»
«Det er kaker man tigger til jul.»
Det var Pinky som spurte, og Isak som svarte. Isak, som likte å briljere
når han fikk muligheten til det, selv om han bare var dekksgutt og ikke så ut
til å gjøre avansement, til tross for at det var temmelig tydelig at det var
hva han håpet på. Isak var en streber. Benjamin likte ikke strebere.
«Ikke bare til jul,» innvendte han. «Til allesjelersdag også.»
Selv hadde han ikke tigget sjelekaker på over et tiår, ikke siden han og
Odin gikk inn i marinen, der det uansett ikke hadde vært noen kaker å tigge.
Men de hadde levd lenge på julehøytiden engang, han og broren, da folk
plutselig fikk dårlig samvittighet og ble mer gavmilde enn ellers.
«Jeg hadde ikke sagt nei til en sånn kake nå,» mumlet Pelle, som om han
på noe tidspunkt sa nei til kaker.
Tvillingbroren Pysa nikket enig, med vidåpne øyne, som om tankene hans
streifet et fjernt minne som likevel var så altfor nært. «Til jul i fjor fikk
vi bare Skalkens suppe. Og julene før det igjen også.»
Kokken, som hadde en lei tendens til å poppe fram som et troll-i-eske
hver gang navnet hans ble nevnt, gjorde det nå også. Det skitne, uappetittlige
ansikt stakk fram fra bak en tønne og nikket ivrig, og det vanvittige fliret
bredte seg ut nesten hele veien rundt skallen. «Ja, men itj glæm at det va juuuleoppskriften.»
«Hva er egentlig forskjellen på juleoppskriften og den vanlige?» spurte
Ravn, Pinkys venninne, som var ung og ikke visste bedre.
Skalken løftet triumferende en pekefinger i været. «Julevarianten e
tilsatt…»
Pysa slo hendene for ørene. «Vil ikke vite det!» brølte han og druknet
ut resten av Skalkens replikk.
«Men i år får du pappas julemat,» skyndte Ravn seg å si, og stemningen i
gruppa steg betraktelig.
Skalken satte fornærmet hendene i siden. «Ska liksom inder'n lag
julmat? Dæm feir itj engang jul. Dæm e hindua.»
Pinky så på Ravn. «Hva er en hindu?» Hun trakk på skuldrene.
«Vel, jeg vokste opp som puritaner,» innvendte Claes, mannskapets
skarpskytter. «Vi feirer heller ikke jul. Jul er syndig.»
«I motsetning til resten av livsførselen din, mener du?» gliste Rolf,
men Claes bare lo.
«Jeg er buddhist,» erklærte Pip. «Ingen jul.»
«Og Ali er sånn musling,» sa Pelle og pekte med tommelen på
marokkaneren.
«Muslim, din gjøk!» rettet Pysa. «Si meg, blir alt til mat
i ditt hode?»
Pelle svarte med å klype ham i nesa, og et kort basketak fulgte.
«Poenget er,» brøt Claes inn mens han og Rolf halte de kjeklende
tvillingene fra hverandre, «at den
kristen-puritanske-hindu-buddistiske-muslimske-vet-ikke-helt-hva-jeg-tror-på-jula
i Abra Havn er for alle. Så du kan veldig gjerne få faren din til å lage maten,
Ravn. Det er ingen her som kommer til å takke nei.»
Skalken fnyste høyt.
«Drit nå i den maten,» sa Benjamin. «Det viktigste er juleboksene.»
«Julebokser?»
Det var Ali som stilte spørsmålet, men han var ikke den eneste med
brynene skutt i været. De så alle avventende på ham. Alle bortsett fra Odin,
som satt ved føttene hans og vugget fram og tilbake, fortapt i sin egen, indre
verden. «Juleboks,» mumlet han, og Benjamin klappet ham lett på skulderen.
«Ja,» nikket han, henvendt til de andre. «Hjemme i Irland er det vanlig
at alle som utfører viktige samfunnstjenester får en ekstra påskjønnelse til
jul. I form av penger. I en boks. Kall det en bonus.»
Det rykket til i Claes' munnviker. «Du har altså tenkt å spørre
kapteinen om en bonus?»
«Ja.»
Noen plystret, andre lo anstrengt, og Claes ga etter for de rykkende
munnvikene og flirte bredt. «Dette må jeg se.»
Ravns foreldre kom forbi i samme øyeblikk, på vei hjem fra dagens
fiskekommers nede ved kaia, og jentungen spratt opp fra plassen sin. «Pappa, du
må lage sjelekaker!»
Gusto, som så ut til å være nær ved å kollapse under kurven med fisk
kona Bella lot ham bære på egenhånd, stanset opp og så spørrende på henne. «Kake,
sier du?»
«Ja, det er tradisjon å gi dem til jul til folk som utfører viktige
samfunnstjenester.»
«Det var juleboksene, men greit,» mumlet Benjamin, uten at hun hørte
ham.
«Javel,» sa Gusto og klødde seg i turbanen. «Hva slags kaker er dette,
da?»
«Det ska du itj tænk på,» utbrøt Skalken. «Æ har fuill kontroll. Verdens
beste skipskokk ska lag verdens beste sjelekaka!»
«Du lager neppe bedre kaker enn Gusto,» mente Bella, og skulte på
skipskokken med en forrakt som bare understreket hennes kulinariske teft.
Skalken fnyste igjen. «Ha! Gusto-kaka kan itj bli sjelekaka.»
«Det hørtes ut på sangen til Benjamin at du kan putte hva som helst i
dem,» påpekte Ravn. «An apple, a pear, a plum, or a cherry…»
«Any good thing to make us all merry,» avsluttet Benjamin fornøyd.
Bella hugg tak i ektemannens overarm. «Kom! Vi skal hjem og bake kaker.
Det er ingen som blir merry om rottekaker er alt de får.»
Gusto visste bedre enn å protestere, selv om han virket noe utilpass
over å havne midt i skuddlinja nok en gang, og han stolpret seg videre så fort
han kunne under den tunge børen sin.
Skalken så dem gå med et misbilligende blikk. «For en viktigper!»
«Min Sara lager også gode kaker,» fortalte Claes henført, men verken
Skalken eller noen andre rakk å kommentere det før Benjamin fikk øye på det han
hadde ventet på, og kom seg på beina.
«Her kommer kæpten!» utbrøt han, slang lutten over skulderen og småjogget
bort til hengebroa som Sabeltann i følge med Langemann var i ferd med å krysse.
De andre piratene fulgte på, og Benjamin merket at de stoppet opp i en
halvsirkel bak ham, men likevel på betryggende avstand.
Feiginger.
«Kæpten!» ropte han opp mot broa, og hilste med armen i en stor og
overdreven bevegelse.
Sabeltann dreide hodet mot ham ved lyden av stemmen hans, og
signaliserte at han lyttet ved å stoppe opp. Benjamin kunne merke anspentheten
og sitringen i flokken bak seg, men gikk rett på sak. Det var stort sett den
beste taktikken når det gjaldt Kongen på havet. «Hva med en julebonus, kæpten?»
Sabeltann stirret på ham som om både "jul" og
"bonus" var ord som overhode ikke ga noen mening for ham, men så mørknet
blikket. Benjamin kunne se det selv på avstand, og det krevde alt han hadde av
selvkontroll å bli stående da kapteinen grep tak i rekkverket på broa og lente
seg ut over det for å spidde ham ytterligere med de isblå øynene. «Har du brukt
opp alle pengene dine på fjas nå igjen, Benjamin?»
Benjamin stilte seg av gammel vane opp i stram givakt. «Ikke på fjas, kæpten,
på kvinnfolk.»
«Samme sak!» snerret kapteinen. Han hyttet mot ham med en beringet
finger. «Det er vel for mye å håpe på at det har lært deg en lekse, hva? Om
verdier… og fruktene av hardt arbeid, hm.? Ta Langemann her.» Han pekte med
tommelen på kvartermesteren, som sto stille og tålmodig et lite skritt bak ham,
like uleselig som alltid. «Langemann har ikke…» Han snudde på hodet. «Langemann,
har du brukt opp pengene dine?»
«Nei, kæpten.»
«Langemann har ikke brukt opp pengene sine!»
«Langemann får mer penger enn oss, kæpten,» påpekte Benjamin. Nå som han
likevel hadde påkalt Sabeltanns vrede, kunne han like gjerne ta den helt ut, og
den passe store avstanden opp til broa var nok til at motet ikke sviktet. «Dessuten
har han Rosa.»
«Ja, hu ta'kke betalt, for å si det sånn,» hørte han Ali legge
til bak seg, og visste før Ali gjorde det at det hadde vært en tabbe.
Langemann, som inntil da hadde stått der så føyelig og tilsynelatende ufarlig,
rykket til i det humøret skiftet som bare hans kunne det, og i en uventet manøver
sprang han over rekkverket og hoppet de to-tre meterne ned til brygga. Han
landet mykt og stødig som en puma og strente rett mot en fjetret Ali, som i
mangel på bedre beskyttelse skjøv Pip inn foran seg.
«At det var?» hveste kvartermesteren.
«Så ingen juleboks, altså?» meglet Benjamin, og dermed fikk han tildelt
det slaget over hodet Ali skulle hatt.
«Du kan få en boks, Benjamin,» snerret Langemann, «til alle de dumme
ideene dine!»
«Kom igjen,» knurret Sabeltann utålmodig fra broa og fortsatte på sin
ferd, og Langemann sendte først Benjamin og deretter Ali et siste advarende
blikk, før han gikk for å møte sin kaptein nede ved skuta.
«God jul, da,» ropte Benjamin blidt etter dem, før ansiktet falt tilbake
i alvorlige folder og han snudde seg mot de andre og slo ut med armene. Ingen
var egentlig særlig overrasket over å måtte gå derfra tomhendte, så han fikk
ikke den helt store responsen, verken i form av sympati eller bebreidelse.
«Ja, ja, det var et godt forsøk,» flirte Claes, og la til, nærmest for
seg selv, i det han snudde seg for å gå. «Jeg må se å finne Sara.»
«Du ska slæpp hindu-indiske sjelekaka,» lovet Skalken og føk av gårde i
retning Skalkeskjulet.
Menneskemengden løste seg opp og folk gikk hvert til sitt, mens de
diskuterte livlig seg i mellom hva som var verdens beste kaker, og bare
Benjamin ble stående tilbake, sammen med Odin, som sjelden forlot ham. Og fordi
han var bedagelig anlagt, og fordi han uansett ikke hadde noe annet å gjøre
eller penger å bruke, satte han seg like godt ned og tok fram lutten igjen.
The lanes are very dirty,
My shoes are very thin
I've got a little pocket
To put a penny in
If you haven't got a penny
A ha'penny will do;
If you haven't got a ha'penny
Then God bless you
Han og Odin satt der fremdeles da kakene begynte å komme.
Bella var først ute. Hun kom feiende nedover gata, balanserende på et
brett, og med en sliten Gusto på slep. Selv på avstand merket Benjamin at småkakene
de hadde stelt i stand slett ikke luktet som han var vant til, men også at det
overhode ikke gjorde noe, for det var en herlig eim av krydder som hadde begynt
å leke med nesehårene hans. «Smak på disse, du, Benjamin,» kurret det indiske
kvinnfolket, «og se om ikke de duger som sjelekaker.»
Benjamin reiste seg. «Takk som byr,» sa han blidt og tok i mot en kake
med et høflig bukk, og han hadde akkurat rukket å konkludere med at den smakte
minst like godt som den duftet, da også Sara kom med sine i en kurv. Det samme
gjorde Mia, byens bakstekone, som nok følte trusselen mot sin posisjon.
«Weihnachtsstollen,» sa hun i det hun presenterte fruktkaken sin.
«Ingen lager julekaker som oss tyskere.»
Hun skulte bort på Sara i det hun sa det, som på sin side bare svarte
med et kast med nakken, før hun dyttet fatet sitt opp under nesa på Benjamin. «Men
dette er de originale sjelekakene,» erklærte hun. «Fra gamle, lystige England.»
«De smaker sikkert fortreffelig begge to,» stogget Benjamin, og rettet
det fort til «alle tre!» da han så det fornærmede ansiktet til Bella
(samt det unnskyldende til Gusto rett bak henne).
I samme øyeblikk kom også Jenny Ben, skomakerens masete hustru. «Flytt
dere, amatører!» utbrøt hun, i det hun ploget seg vei gjennom mengden av
mennesker som igjen hadde begynt å samle seg. Duften av bakst hadde drevet
piratene tilbake til Villa Rosa, og kakene ble sendt mellom dem på kryss og
tvers (spesielt Pelle og Pysa var nøye med å få smakt grundig på alle sammen),
debatten om hvilke som var de beste nådde stadig nye høyder, og Benjamin befant
seg plutselig klemt opp i et hjørne omringet av de fire kvinnene. Han kunne
ikke minnes at han på noe tidspunkt hadde satt i gang en baketevling, men sånn
var nå engang konkurranseinstinktet blant innbyggerne i Abra Havn, og langsomt
gikk det opp for ham at de ville han skulle kåre en vinner. Ut fra
iveren hos de involverte å dømme, spesielt hos Bella og fru Ben, var det en
oppgave vel så farlig som umulig.
Av alle ting var det Skalken som reddet ham. For hvem andre enn
skipskokken kunne snekre sammen en kake som luktet så infernalsk vondt at
stanken blokkerte ut absolutt alt annet? Den skrålende, diskuterende flokken
delte seg som Rødehavet for Moses da han kom halsende med bakverket sitt, og
også Benjamin prøvde å vike unna, men ryggen hans støtte mot en av hengebroas
pilarer og han kom ingen vei.
«Hær e vinner'n!» utbrøt Skalken, og Benjamin hadde ikke noe annet valg
enn å kikke på djevelskapen, og han kunne sverge på at han registrerte en
rottehale stikkende opp fra deigen, før Odin overraskende kom ham til
unnsetning. Han krafset til seg makkverket med et brøl, og kastet det fra seg,
opp og over skulderen, og Benjamin krøket seg sammen og løftet armene
beskyttende i været, i tilfelle det skulle komme ned igjen, men det gjorde det
ikke, så kaka måtte nok ha landet oppe på broa.
Han rettet seg langsomt opp og så på broren. «Det der må være det mest
fornuftige du har gjort i hele dag, Odin.»
Et lettelsens sukk gikk gjennom menneskemengden, noen lo og praten
begynte å gå igjen, men Skalken så blodig fornærmet ut. «Her legg man sjela si
i ting,» mumlet han.
Benjamin åpnet munnen for å gi ham noen trøstende ord, men i det samme
var det noe som traff ham i hodet. Et øyeblikk trodde han at det var kaka som
likevel hadde bestemt seg for å komme ned, men så så han noe lite og skinnende
ved føttene sine, og bøyde seg ned for å plukke det opp. Det var en sølvmynt,
en spansk piece of eight, og før han rakk å si noe, kom enda flere
regnende ned. Både piratene og kvinnene glemte fullstendig diskusjonen sin, og
kastet seg gledeshylende over pengene.
Bare Benjamin løftet blikket og så det rasende, hvitmalte fjeset til
Sabeltann kikke ned på seg fra hengebroa, og mens hans eget ansikt sprakk i et
bredt smil, tok han hodetørkleet av og bukket dypt. «Lenge leve kaptein
Sabeltann!» utbrøt han, og de andre oppdaget også sin kaptein og ble med i
hyllesten.
Kapteinen glodde bare rasende ned på dem. «Jeg mistet dem,
premieidioter!» ropte han så spyttet sto. «Jeg skled i noe svineri her oppe.
Ikke innbill dere noe!» Og med det travet han rasende av sted mot borgen sin i
fjellene.
Men han ba ikke om å få pengene tilbake, verken da eller siden.
Og det var et julemirakel i seg selv.
Go down into your cellar
And see what you can find
If the barrels are not empty,
We hope you will prove kind
We hope you will prove kind
With your apples and strong
beer,
And we'll come no more
a-souling
'Till Christmas time next
year
(Se en illustrasjon til fortellingen her).
