Kategori: Gul
Seileren dras mot havet
og kan aldri bli din
(- Terje Formoe)
Plutselig hadde Tønnes tatt
kontrollen. Sabeltann hadde ikke engang fått med seg at han var kommet, men
hele dekket var med ett fullt av menn og tømreren hadde knyttet et tau om livet
på sin datter, Frøya, slik at hun kunne heises ut over ripa for å ta
flåten i nærmere øyesyn.
For det var en flåte som lå
og duvet der på det stille morgenhavet, og mennene hadde riktignok sett på sin
kaptein før de endret kursen for å sjekke den ut, ventet på nikket som
godkjente planen, og Sabeltann hadde gitt dem det, nesten åndsfraværende. Det
var en velkommen distraksjon, om ikke annet.
Det ble fort klart at det lå
noen på flåten (som strengt tatt ikke var mer enn en gammel lem festet til en
del av en mast): en ung gutt, knapt eldre enn Pinky. Han hang livløs over
”farkosten”, med armen viklet inn i et rep – sannsynligvis det eneste som hadde
hindret ham i å skli av og ned i dypet. Både Tønnes og Benjamin ropte ned til
ham mens Lech manøvrerte skuta nærmere, men fikk ingen reaksjon, og det var
ikke før den nedheisede Frøya hadde pirket i ham, at de fikk bekreftet at han
ennå levde. Så vidt.
«Tillatelse til å ta ham om
bord, kæpten?»
Sabeltann ble litt satt ut
av spørsmålet fra Tønnes, selv om det var enkelt nok. Tydeligvis hadde
tømreren, når alt kom til alt, lært å innordne seg og respektere
kommandolinjene, og han fikk da summet seg til å gi ham et nikk til svar.
Deretter rygget han stillferdig unna og slo blikket vekk, nærmest uinteressert.
Hvorfor var han så usigelig
tafatt?! Det var stort sett en grunn til at menn lå på flåter. Å plukke dem opp
var ingen god idé. Så det kunne umulig være et godt tegn at han likevel tillot at det skjedde.
Gutten ble halt over ripa og
lagt strak ut på dekk. Sabeltann gløttet sidelengs ned på ham, dro seg
tankefull i barten og lot som om det hele overhode ikke interesserte ham. Han
var forholdsvis høy, merket han seg, men mager, og dessuten barføtt og
fattigslig kledd, om man i det hele tatt kunne kalle det han hadde på seg for
klær. Nå var det forholdsvis sjelden man fant rike fyrster rekende rundt på
flåter, så alt i alt var framtoningen ikke så overraskende. Tønnes klappet ham
på kinnet, først varsomt, så litt hardere, og da Pinky hadde dryppet noen
dråper ferskvann inn mellom de knusktørre leppene hans, kviknet han langsomt
til. Han blafret med øyevippene, blunket opp mot solskinnet og alle de
nysgjerrige ansiktene, og øynene viet seg ut i skrekk etter hvert som han fikk
grep om situasjonen. Han ropte ut noe, det lød russisk, men Sabeltann kunne
ikke være sikker,for russisk var ikke blant de seks språkene han fullt ut
behersket. Det fikk av en eller annen grunn Isak til å le rått, og Frøya ga
kapteinen en kjærkommen avlastning ved å sende ham et drepende blikk for ham.
«Rolig,» oppfordret Tønnes,
men gutten hadde satt øynene i kapteinen, og ingen kunne være rolig da. Det
var et gjenkjennende blikk, vidåpent og skremt, som om han med ett anså haiene
han var blitt reddet fra som en bedre skjebne, tross alt.
Sabeltann hadde ikke tid til
sympati. «Hvem er du?» snerret han, og prøvde seg på engelsk først.
Det virket. «V-victor.»
«Og skipet ditt?»
«Britisk Gloriana… sir?»
Kaptein Sabeltann la mye
arbeid og stolthet i å ha oversikt over alle skip som frekventerte det
karibiske hav, men denne skuta var ukjent for ham, og da Tønnes spurte ham rett
ut, innrømmet han det også med en taus hoderisting. «Vet du hvem jeg er?»
spurte han i stedet gutten.
«Ja,» sa Victor, og
besvimte.
Sabeltann himlet med øynene.
«Pinky!» gneldret han. «Sørg for at han er i stand til å snakke om en time.»
Pinky adlød med det samme og
fikk hjelp til å buksere spjælingen ned i banjeren, der litt vann, en støyt rom
eller lukten av Skalken nok skulle få liv i ham igjen. Resten av mannskapet
gikk tilbake til arbeidet, rutinerte nok til å ikke spørre om hvorfor deres
normalt utålmodige og følelseskalde kaptein ikke bare hadde kastet den ubedte
gjesten tilbake over bord. Han hadde uansett ikke kunnet svare dem.
Vi var aldri så unge, tenkte han, vel vitende om at det selvfølgelig ikke
var sant.
Da han først så ham, hadde
Langemann vært 22. Like gammel som det idioten Isak var nå, skjønt han hadde
virket eldre for en kaptein som også hadde vært de årene yngre den gangen.
Sabeltann hadde ikke vært helt sikker på hva han egentlig forventet å
finne, den dagen da han kom til
Tortuga for å spore ham opp. Kontaktene hans i Road Town hadde på en annen side
ikke vært i tvil da han hadde forklart dem hva han var ute etter. «Langemann,»
hadde de sagt. «Langemann er mannen. Beste svindleren på denne siden av
Atlanteren. Det er han du skal ha tak i.»
Han var mer… oppsiktsvekkende enn ventet. Sabeltann
hadde en idé om at dyktige svindlere helst lå litt lavt, ikke stakk seg ut for
mye, gled ubemerket inn i mengden. Dét kunne man ikke beskylde Langemann for.
Han var den typen som aldri kom ubemerket inn i et rom. Både kvinner og menn
snudde seg henførte etter ham, og Sabeltann hadde ikke brukt lang tid på å se
hvorfor. Det var en tiltrekkende mann, med sin imponerende høyde og sine vakre
trekk, og med en omgjengelighet og en sjarm som kunne trenge gjennom alt, men
likevel ikke virket anstrengt. Jo, kontaktene i Road Town hadde visst hva de
snakket om. Dette var typen du takket for
å svindle deg.
Når hadde det gått fra å
være distansert beundring til å bli… noe mer? Han visste ikke. Det hadde vel
skjedd gradvis. Stille og umerkelig, slik at han ikke hadde kunnet stoppe det
før det var for sent.
Kanskje var det allerede
under deres aller første samtale, den fjerne morgenen nede på kaia, da
Langemann leende hadde holdt tilbake en ilter Morgan, som om livet var et
sirkus og alt var verdt å le av? Det var noe som åpnet seg i ansiktet hans når
han lo, noe man ikke kunne forfalske, ikke engang en god svindler som ham.
Kapteinen ble aldri lei av å se det.
Kanskje var det fire dager
senere, da han forslått og ydmyket likevel hadde fulgt ham til Det usynlige
land, og blitt der? Til syvende og sist gitt opp vennskapet med Morgan for ham
– og ingen som noensinne hadde observert Langemann og Morgan sammen, hadde vel
sett for seg at dét ville skje.
Kanskje var det fire år
etter det igjen, da han sto med lille Pinky i armene og nektet å følge ordren
om å kaste krapylet over bord? Det første lille streifet av motstand, nok til å
vise at det lå prinsipper og en integritet der under den usedvanlig pene
overflaten, nok til at kapteinen i stillhet hadde endt opp med å respektere ham
enda mer.
Eller var det kvelden da Sabeltann drakk seg full og la armen sin om halsen hans, og for første gang snøvlende kalte
ham sin sorte opal – uten at
Langemann hadde skjøvet ham bort av den grunn, men i stedet fått ham i seng og
så listet seg ut før han våknet morgenen etter, full av anger og skam?
Men kanskje var det først
den oktoberdagen da kapteinen så sin nestkommanderende kjempe seg tilbake til
livet på Dagmars seng. Bare det at han frivillig hadde oppsøkt det
kvinnemennesket, var jo et tegn på at noe stakk langt
dypere enn han likte å innse. Dagmar hadde sett det også, selvsagt, henne nyttet
det jo ikke å stenge av for. Det var derfor han holdt seg unna.
En fjorten dagers seilas med
henne om bord hadde med andre ord vært en mare, for å si det forsiktig. Det var
utrolig hvor liten en skute kunne bli, og det til tross for at hun ikke virket
videre oppsatt på å oppsøke ham. Hun snakket mest med Pinky, eller sto ved ripa
og skuet ut over havet med et tankefullt blikk, mumlende på formularer,
mantraer og en og annen dyster melodi.
Bare én gang hadde hun
kommet til ham. En kveld han sto på poopdekket i en lignende positur. Han
merket henne lenge før han så eller hørte henne, hvordan hun sakte nærmet seg,
målbevisst, selv om hun prøvde å skjule det.
Nytteløst. Han kjente henne
like godt som hun kjente ham.
Hun stilte seg et stykke fra
ham, speilet ham, der hun la hendene på rekkverket og så ut mot den glødende
horisonten, der de siste restene av dag forsvant i havet. Han observerte henne
i øyekroken, mot bedre vitende, og visste på forunderlig vis hva hun ville
spørre om allerede før hun gjorde det:
«Elsker du ham? Elsker du
ham slik du elsket meg?»
Det nyttet ikke å stenge av
for henne.
«Hva om jeg gjør?» svarte
han. Fingeren hans hadde funnet en ripe i malingen. «Det er bare en tanke. Det
kan aldri bli mer enn en tanke.»
Hun var taus en stund. Han
talte tohundreogfire hjerteslag.
«Vår kjærlighet var også forbudt,» sa hun omsider. «Men verden
endrer seg.»
Han vendte henne ryggen.
«Ikke nok.»
Han gikk mot lugaren, vendte
henne ryggen nå også, selv om hun ikke var der. Han hadde visst sluttet å skyve
tankene unna.
