Å leve på en drøm: Sabeltann & Langemann

Kategori: Gul

There must have been a crack in the ice
But I can't remember when I fell through

(- Melanie C)

---

Fullmånen var borte da han våknet, men smaken av fest lå ennå tjukt på tunga hans. Det var det han kalte antydningen av rom, sure oppstøt og dehydrering som la seg i munn og gane som et ekkelt belegg. Andre ville kanskje assosiert ordet fest med noe hyggeligere, men ikke Kongen på havet.

Det var den første stripen av dagslys som hadde vekket ham. Selv etter en fyllekule var det ikke mer som skulle til, og med et lavt stønn skjøv han seg opp på albuen for å ta inn omgivelsene. Han var i sin egen seng i tårnrommet i borgen, og han prøvde å huske hvordan han var kommet dit. Det siste han kunne erindre klart var at han hadde sittet ved langbordet på torget og drukket tett – veldig tett, etter den dunkende smerten i hodet å dømme – og at han hadde vært sint. Alt hadde sitret i ham, truet med å eksplodere, og det hadde det kanskje også gjort. Det var meget mulig.

Han var fremdeles påkledd, manglet bare skoene og hatten. Parykken gled ned i øynene på ham i det han svingte beina til siden, så han dro den av og strøk fingrene gjennom det svette håret. Han ble sittende et øyeblikk på sengekanten, knep øynene igjen og red av en bølge av plutselig kvalme, før han presset øyelokkene opp og myste mot vindusgluggen. Det bleke lyset tilsa at det ennå var tidlig morgen.

Han feide blikket over rommet, prøvde å fokusere. Kården og pistolene lå sirlig plassert på bordet under vinduet, hatten lå på en stol og skoene var pent stilt opp under. En krukke vann sto på nattbordet, det smakte friskt da han drakk av det.

Langemann…

Langemann hadde tatt ham hit. Selvfølgelig. Ingen andre kunne gjort det. Ingen andre hadde nøkkel. Ingen andre ville husket på å sette en vannkrukke ved siden av ham.

Han forsto ikke helt følelsene den tanken ga ham. Han hadde undertrykt dem så lenge at han hadde glemt hvordan han skilte dem fra hverandre eller hva de het. Var det en slags skam? En flauhet, kanskje – spesielt over at det ikke var første gang det hadde skjedd?

Han reiste seg langsomt, brukte noen sekunder på å finne balansen og tasset over gulvet mot vaskefatet i hjørnet. Underveis plukket han til seg en flaske fra bordet, for vann var én ting, men den beste kuren mot bakrus var mer rom. Han tok en slurk, og nøt hvordan den fikk bort den grufulle smaken i munnen, men så bestemte han seg for at nok var nok, og satte korken på igjen.

Han startet den møysommelige prosessen med å fjerne den hvite ansiktssminka, med vann og såpe og god tid, og vætet også håret og nakken. Etterpå tørket han seg med et håndkle, og kastet et blikk i speilet mens han gjorde det. Det ga ham ikke noe. Mannen som kikket tilbake på ham betydde ingenting. Han eksisterte ikke. Øredobben så malplassert ut, så den tok han ut og la fra seg ved siden av vaskefatet.

Han løsnet på snippen og dro skjorta opp av bukselinningen i det han gikk inn i det store rommet ved siden av; tronsalen, biblioteket, peisstua… det hadde mange navn. Det var her han leste sine gamle bøker og kart, stadig på jakt etter nye mål, og det var her han la planer, alene eller sammen med Langemann, langt ut i de små nattetimer. Det var også her han inntok måltidene sine, og nå var han på jakt etter mat. Ikke fordi han var spesielt sulten, for det var han ikke, men fordi kroppen trengte det. Det, eller mer rom.

Kanskje hadde det virkelig vært en tronsal her en gang i tiden, eller i det minste en ballsal. Gulvet var av stein, dekket av store tepper han hadde samlet gjennom årenes løp, en enorm peis opptok mye av den ene langveggen og langs den andre var en rekke vinduer, for øyeblikket med skoddene slått for. Det var høyt under taket, og det var mørkt, bare en enkel fakkel brant fremdeles, og han plukket den ned for å tenne de andre med. Rommet ble gradvis opplyst etter hvert som han fikk fyr på dem. Det var sparsommelig møblert: et langbord midt på gulvet, bokhyller og skap innved veggene og en divan foran ildstedet…

Langemann lå på divanen!

Sabeltann skvatt slik ved synet at han holdt på å miste fakkelen. Hans første innskytelse var å løpe ut, skjule det nakne ansiktet, barrikadere seg bak soveromsdøra og skrike til sin nestkommanderende at han skulle ha seg vekk. Men han hentet seg inn. Mannen sov jo, tungt så det ut til, og sinnet han hadde kjent ved å se ham handlet mer om at det kom overraskende på, enn at han ikke ville ha ham der. Så han ble stående, først på trygg avstand og med hodet søkende på skakke.

Møbelet var for kort for ham. Han hadde krøllet seg sammen på det, trukket til seg alle sine lange lemmer, med unntak av den ene armen som hang slapt ut over kanten og ned mot gulvet. Hatten hadde glidd av, sløyfa i håret hadde løsnet, men ellers var han fullt påkledd, inkludert de knehøye støvlene, bandolær og skinnfrakk.

Med et halvt øye på den sovende figuren, fullførte Sabeltann fakkeltenningen, fikk fyr i peisen og åpnet forsiktig skoddene på et par av vinduene for å få inn enda litt mer lys. Det var uansett ikke nok til å vekke Langemann, som sov ufortrødent videre.

Han pleide å gå hjem for å sove. Uansett hvor sent det ble, uansett hvor mørkt det var, og uansett vær gikk han ned den bratte fjellstien tilbake til huset sitt i Abra Havn. Også de kveldene han hadde måttet bære sin kaptein hjem. Han pleide bare å legge ham fra seg på sengen (på siden, i tilfelle han skulle kaste opp), fjerne hatt og sko og våpen, og gå igjen. Man kunne undres på hvorfor han tilsynelatende hadde kollapset her denne gangen, men det var nok en grunn til det, og den grunnen var nok god.

Sabeltann våget seg nærmere. Mannen så ikke godt ut. Huden var blek og gusten, nesten gjennomsiktig, med røde feberroser i kinnene, og armen som lå beskyttende over den nedre delen av magen, samt det dradde uttrykket i ansiktet, fortalte sitt. Han lå helt stille, så nesten livløs ut… Sabeltann skyndte seg å legge to av fingrene sine mot leppene hans og kjente lettet hvordan den varme pusten traff dem.

Langemann skalv under nesten-berøringen, så han tok hånden til seg og hentet i stedet en fløyelstrukket krakk fra et hjørne og satte ved enden av divanen. Veldig varsomt flyttet han kvartermesterens lange bein over på den, slik at han kunne ligge i sin fulle lengde, og ga seg deretter til å trekke støvlene av. De satt godt fast, hadde formet seg helt etter føttene hans etter år med jevnlig bruk, og han måtte ta såpass hardt i at han et par ganger var redd mannen skulle våkne av den røffe behandlingen. Men Langemann sov tungt videre, det kom bare noen små ynk fra ham, og Sabeltann fikk dem av til slutt. Det var et hull i den ene strømpen, ved storetåa, og av en eller annen grunn ble han veldig fokusert på det hullet. Langemann var alltid så nøye med alt; ingen rifter i klærne, ingen unødvendige brettekanter, alltid blankpussede støvler… Hull i strømpen passet bare ikke inn.

Det var som vanlig kaldt i borgen, selv med full fyr i peisen, så han hentet et teppe fra sengen sin i det andre rommet og la over ham. Hva drev ham til dette? Omsorg?

Virkelig? Etter alle disse årene?

Han fant omsider noen strimler tørket kjøtt å spise, og klatret opp i vinduskarmen for å fortære dem der. Det var et av hans favorittsteder, ensomt og fredelig, og med upåklagelig utsikt, og han satt ofte der og kikket ned mot Abra Havn, men enda oftere så han ut mot det åpne havet. Og som alltid når han kjente vinden mot ansiktet og hørte det fjerne bulderet fra bølgene som slo mot klippene, dukket lengselen etter å seile opp igjen. De hadde vært i havn lenge nå. For lenge.

Han kikket tilbake mot divanen, ute av stand til å finne roen så lenge Langemann lå der og var så ute av karakter. Og uten at han egentlig ville det, men også uten at han strengt tatt prøvde å stoppe det, drev tankene tilbake til de dagene i oktober året før, under jakten på Solkongens skatt, da han hadde vært så sikker på å miste ham.

Han hadde stort sett holdt seg unna, men den andre dagen gikk han dit og satt der en stund, etter først å ha sendt Tønnes på dør. Det var ikke så mye man kunne foreta seg, bare vente, kjenne stanken fra det infiserte såret og høre på smertestønnene og den stadig mer anstrengte pusten. Sabeltann hadde sett nok mennesker dø til å vite at det var like før, og han jobbet fremdeles med å definere hva han følte, da Langemann slo opp øynene og langsomt fokusert på ham.

«Unnskyld, kæpten.»

Unnskyld, kæpten.

Det hadde truffet ham som et sleggeslag i brystet. Inntil da hadde han greid å distansere seg, holde avstand til den avgrunnen av smerte som truet med å ta ham, han hadde trodd han skulle holde det ut, men at Langemanns siste ord skulle være «unnskyld, kæpten», dét ble for mye.

Langemann visste. Visste hvor avhengig han var av ham, og hvordan. Han hadde lurt seg selv ved å tro noe annet.

Så han hadde gått derfra, bedt Tønnes om å hente Pinky, og stengt seg inne i lugaren sin.

Han husket godt øyeblikket da det gikk opp for ham at Dagmars øy var innenfor rekkevidde. Et plutselig sug av håp og lettelse blandet med sinne og skrekk. Det var det siste stedet på jord han ønsket å dra, og likevel visste han nokså med én gang at han måtte. Bare Dagmar kunne redde Langemann. Så fikk han heller tåle å se henne en siste gang.

Og nå tenkte han på henne igjen, og han likte det ikke, men til en forandring skjøv han ikke tanken fra seg med én gang, men tillot den å langsomt seile forbi, i det han flyttet blikket ut mot havet igjen.

Tåka som så ofte innhyllet øya var tilbake, men han skimtet solen gjennom skydekket og visste at det var godt utpå formiddagen nå. Ikke at noen savnet ham der nede i byen, de var vant til at han holdt seg her i borgen. Men det var mulig de savnet Langemann, var like overrasket som ham over at han ikke hadde returnert kvelden før. Det var vel de som bekymret seg også. Rosa, for eksempel.

Han humret lavt ved tanken. Langemann hadde hatt mange kvinner i de årene Sabeltann hadde kjent ham, men Rosa var noe helt spesielt. Det var noe alle kunne se, også han, selv om han foretrakk å late som om han ikke så det. Hun engstet seg vel nå, kvinnfolket, så vel for seg at kjæresten hadde sklidd og falt, eller noe…

Han kunne heise flagget, signalisere at han ønsket folk opp til seg, at han hadde en ordre eller en beskjed å gi, men han lot det være. Det var uansett bare noen timer til de kom med maten hans. Han kunne alltids legge ut en lapp.

Det kom en svak lyd fra Langemann, et ynk eller et sukk, som fikk ham til å kikke bort på ham igjen. Han husket en ung viktigper på dekket av Esmeralda, en ravnsvart hårmanke og øyne som fortalte tusen historier, gullringer som glitret under fakkellys og svetten som rant av ansiktet når han danset, den lange kroppen ved roret i skumsprøyten, den høye latteren som trengte gjennom bruset fra orkanen, og skyggen i øyekroken, alltid der, et lite skritt bak ham.

Han forlot posten i vinduet og kom bort til divanen igjen, tvang seg til å se på den utslåtte skikkelsen med nye og ærlige øyne. Han så så mye eldre ut nå. Plutselig så han rynker og linjer og sølvstenken i håret, arr og rifter etter år med hardt arbeid.

«Min trofaste Jakov.» Ordene kom av seg selv, av en eller annen grunn sa han dem høyt, og han hørte, nærmest overrasket, den uvante varmen i dem. «Jeg blir din død.»

Gå i land, var det en side av ham som innstendig hvisket, gift deg med Rosa, få noen skrikerunger, redd deg selv, la meg seile av sted – uten deg, og samtidig visste han at han aldri ville klare å gi slipp på ham. Deres skjebner var for alltid knyttet sammen, hadde vært det fra den dagen de først tok hverandre i neven, to unge menn med høye ambisjoner og ingen respekt for konsekvensene, og nå…

Han våget seg til å røre ved ham. Først to fingre florlett mot kinnet, så hele håndflaten mot panna. En svak feber, kanskje. Ikke noe å slå alarm for.

Det var nok til å vekke ham. Sabeltann rakk å rygge et par skritt, slik at han ble stående midtveis mellom divanen og ildstedet da kvartermesteren åpnet øynene og så ham.

Han var god. Bare et lite hint av sjokk og overraskelse sveipet over ansiktet hans, nesten umerkelig, før det falt tilbake i nøytrale folder. «Kæpten,» hilste han.

«Var det som du hadde tenkt?» spurte Sabeltann.

«Jeg har sett deg uten maske før, kæpten. Dette er bare første gang uten sminke.»

Det var et ærlig svar, og han satte pris på det.

Langemann så forbi ham, mot vinduet. «Det er langt på dag,» slo han fast, det var tilløp til stress i stemmen hans. «Jeg har sovet altfor lenge.»

«Det går bra, du trengte det. Du er ikke frisk.»

Han prøvde å le det bort, slo teppet til side og satte seg opp i en og samme bevegelse, men stoppet brått. Han trakk pusten i et smertefullt gisp, og klemte armen mot den nedre delen av magen, prøvde å late som om det aldri hadde skjedd, og ga det opp like fort.

Sabeltann sa ikke noe, bare skjøv ham forsiktig ned igjen, kneppet opp bukseknappene og trakk linningen ned, mens Langemann la armene i kors over ansiktet, i smerte eller ydmykelse eller kanskje begge deler. Arret etter kulehullet var på venstre side, litt under navlen, og var ennå litt hissig rødt, men…

«Det ser fint ut,» slo han fast. «Men Dagmars metoder er… ukonvensjonelle. Hvis det ikke går over…»

«Det går over,» insisterte Langemann. «Det går alltid over.»

Han hørte løftet i de ordene – du skal slippe å dra dit igjen – og kjente at noe var i ferd med å ta overhånd inne i ham. Så han reiste seg, gikk tilbake til soverommet, helte opp et glass med rom og rørte inn en teskje med noe seigflytende fra en flaske han hadde stående. Langemann hadde satt seg opp igjen innen han kom tilbake, så ut som om han vurderte mulighetene for å reise seg, men ble stanset i prosessen da Sabeltann holdt glasset opp foran ham. «Jeg har også mine triks,» sa han bare.

Langemann tok i mot, gløttet opp og holdt blikket hans mens han drakk. Kapteinen tok i mot det tomme glasset etterpå, og la en hånd mot skulderen hans. «Legg deg ned,» beordret han. «Ligg til det virker. Vi har det ikke travelt.»

Kvartermesteren adlød, og selv hentet han en stol og satte seg ned ved siden av, litt usikker på hvem som egentlig holdt hvem med selskap. Langemann lå taus en god stund, observerte ham varsomt, til smertefuren mellom øynene forsvant og spørsmålet kom.

«Hvem var han?» Han snakket om mannen han så foran seg.

Så visste også han at tiden var inne.

Sabeltann sa navnet uten å se på ham, og i det det gled over leppene hans, hørte han hvor fremmed det lød, nesten rustent, som om man kunne høre hvor lite det hadde vært i bruk. Det var et dødt navn, tilhørende en død mann, det hadde ingen betydning lenger, og Langemann virket ikke videre berørt.

«Sier det deg noe?» spurte Sabeltann, og da hans nestkommanderende ristet på hodet, trakk han lett på smilebåndene i en halvbitter grimase. «Det overrasker meg ikke. Han var ingen. Bare en soldat. En av mange. Og likevel…»

- han satte seg bedre til rette, strakte beina ut foran seg, vel vitende om at dette kom til å ta en stund, og fire øyne møttes endelig, i en fortrolighet som egentlig alltid hadde vært der -

«…så hun meg.»

< Pysa & Pinky    Rosa & morgenen etter >

Tilbake til innholdsfortegnelse 

Å leve på en drøm: Benjamin & Odin

Kategori: Gul

 

And the load 

doesn't weigh me down at all
He ain't heavy
He's my brother

(- The Hollies)

---

Det var fullmånefest, og Benjamin lette etter sin bror.

Han hadde sluppet ham av syne i et kort øyeblikk, da Langemann hadde buksert en stup full Sabeltann bort fra torget (noe kapteinen hadde klart å lage en scene ut av), og i løpet av disse få sekundene hadde Odin altså klart å fordufte.

Nå var det ikke første gangen det hadde skjedd, og Benjamin var ikke veldig bekymret, men Odin var ufortutsigbar om ikke annet, og spesielt når det skjedde mye rundt ham, så han begynte derfor straks å tråle menneskemengden for å finne ham igjen. Alt og alle som kunne krype og gå i Abra Havn var ute i gatene i natt, det var folk overalt, og å finne enkeltpersoner i denne vrimmelen viste seg å være langt vanskeligere enn først antatt. Ikke nyttet det å spørre noen heller, de var allerede så revet med av stemningen og festlighetene at det svekket alle sanser.

Ved det ene langbordet hadde Lech utfordret Pelle til kappspising, og en stor og høylytt flokk hadde samlet seg rundt dem. Penger skiftet hender, det ble veddet om hvem av de to som ville komme seirende ut. Benjamin kjente sin egen hyre brenne i lommene, han ville satt pengene på Pelle, om han hadde hatt tid. Seier til Lech ga høyere odds, og han hadde vist lovende takter i det siste, men Pelle hadde erfaringen, og var enn så lenge byens ubestridte mester. Sikrere avkastning på innsatsen der, altså.

I motsetning til hva mange trodde, tok nemlig ikke Benjamin de helt store sjansene. Litt risiko kunne han leve med, det var tross alt slik du kom opp og fram her i livet, men han likte fremdeles å posisjonere seg slik at det alltid var en mulighet for retrett. Alltid én fot i hver leir, sånn i tilfelle. Å kaste seg hodestups ut i noe, det hadde vært mer Odins stil. Han førte an, han sprengte grensene, han testet om remmene holdt. Benjamin fulgte etter.

---

Odin og Benjamin var henholdsvis barn nummer sju og ni i en søskenflokk på tretten. Én eldre bror, Seamus, hadde de, og ellers ti søstre, hvorav Molly, som var født mellom dem, var den eneste Benjamin stadig fant det verdt å dvele tankene ved. Hjemme i Cork, gjennom en oppvekst ellers sterkt preget av fraværende fedre (Odin hadde én, Molly og Benjamin en annen) og en drikkfeldig mor, hadde de tre alltid holdt sammen. De lekte i de bratte klippene ved sjøen, konkurrerte om hvem som kunne skrike de styggeste ordene mot vinden, og senere etter presten (Molly vant som regel), og ikke sjelden hadde de stått på kaia og sett skutene komme og gå. Der hadde de lovet hverandre at de en dag skulle bort. Bort fra Cork, bort fra Irland, bort fra fattigdom og juling og restriksjoner og regler.

For Mollys vedkommende skjedde det aldri. Tretten år gammel døde hun av en feber, sammen med tre andre av søstrene. Allerede samme uka bestemte Odin seg for at det var lite vits i å utsette avreisen mer, og han pakket sekken og satte kurs for England og London.

Benjamin fulgte som vanlig etter.

---

Han dreide opp mot Bella og Gustos vertshus for å se om Odin kunne ha gått dit. I den grad det var noe mønster i handlingene hans, så var det å trekke mot steder han følte seg trygg, og hos omsorgsfulle Bella var han alltid velkommen. Men denne kvelden var han der ikke. Den eneste som var der, var Skalken.

Den sorte dames skipskokk var i full gang med å tråle Gustos kjøkken på jakt etter det Benjamin håpte ikke var rotter. Han føk hit og dit, og tittet oppi gryter og krukker, mens han konstant mumlet for seg selv.

«Hva gjør du?» datt det ut av Benjamin før han rakk å konkludere med at han egentlig ikke ville vite det.

Skalken skvatt ikke. Han gjorde sjelden det. Ingenting så ut til å kunne vippe den fyren av pinnen. Han stoppet bare i en bevegelse, dreide langsomt rundt og satte et nesten oppgitt blikk i ham. «Gusto-mat e oppskrytt!» erklærte han, som om dét forklarte alt.

Benjamin lot saken ligge. «Sett Odin?» spurte han i stedet.

«Nei,» svarte Skalken og kastet seg over grytene igjen, mens Benjamin noterte seg at det var best å spise lunsj et annet sted de neste par dagene, og trakk seg rolig ut.

Han gikk likevel ned mot Skalkeskjulet, Skalkens lille skjeve hus i utkanten av byen. Det var også et av Odins fristeder, ikke fordi det var så innbydende og koselig (for det var omtrent like innbydende og koselig som Skalken selv), men fordi Skalken var en av de få som forholdt seg helt uanstrengt til ham og den forfatningen han var i. For de fleste var det vanskelig. Spesielt for de som husket ham slik han hadde vært før.

---

Det hadde vært Odins idé å verve seg til marinen.

Året var 1703 og ute i verden raste den spanske tronfølgerkrigen for fullt. For Englands vedkommende gjaldt det å holde franskmennene i sjakk, ellers kunne de komme til å ta over mer enn godt var, i hvert fall hvis man skulle tro herolden som sto på torget og skrek etter unge, sterke menn.

Brødrene hadde levd av strøjobber og almisser i fire år på det tidspunktet, og kommet fram til at London, når alt kom til alt, ikke var stort bedre enn Cork, bare større og skitnere. Det var ikke noe blivende sted. Likevel hadde Benjamin i utgangspunktet vært noe lunken til forslaget om å dra til sjøs.

«Vi kan jo ikke seile…» innvendte han.

«Sånt lærer de oss,» insisterte Odin. «Dessuten trenger de ikke oss til å styre skuta, bare til å stå på dekk for å skyte og slåss.»

«Og for å bli skutt,» mumlet Benjamin, men broren hørte ikke på det øret.

«Det er en billett bort herfra,» sa han innstendig. «Og en fast inntekt. Sånne som oss får sjelden muligheter som denne, Benny-boy.»

Sånne som oss… Benjamin kvalte et sukk. Han var tom for motargumenter.

Så de gikk til vervekontoret og meldte seg, og offiseren der hevet ikke engang på øyebrynene av aksenten deres, for selv irer var bra nok som kanonføde, og før de visste ordet av det hadde de signert en tiårskontrakt og lagt de engelske kyster bak seg.

---

Odin var ikke i Skalkeskjulet, så Benjamin tok veien mot Villa Rosa for å se om han hadde gått hjem, men også der var det tomt for folk. Det ville bli livlig nok senere på natten, eller snarere utpå morgenkvisten, når sjørøverne trakk seg tilbake til køyene med jentene sine, men foreløpig lå fortet mørkt og stille i det hvite fullmånelyset. Benjamin tok trappene helt opp på takterrassen og speidet ut mot havet, snuste inn sjølufta, og unte seg et minutt i fred og ro før han gikk videre.

---

Marinen var en billett bort fra London, akkurat dét viste seg å stemme. Men om London hadde vært skjærsilden, så var livet til sjøs et sant helvete. Det var luselønn og sjøsyke og grufull mat, det var kjeft og pryl og mishandling, det var blod og smerte og død…

Det hadde vært helt ulevelig om det ikke hadde vært for at det var så gøy å skyte med kanoner.

Det viste seg nemlig fort at både Odin og Benjamin hadde et helt spesielt anlegg for å betjene de store, dødbringende våpnene. Ingen blandet kruttet bedre, ingen ladet fortere, ingen kunne treffe med slik presisjon, og ingen kunne jobbe slik i tandem som de to. Uvilje fra kapteiner og kommandører til tross, det måtte til slutt føre til forfremmelse, og etter noen år hadde de det overordnede ansvaret for det øvre kanondekket på fregatten Queen Mary.

De var der ennå den dagen Sabeltann kom.

---

Benjamin gikk ned mot havna. Odin hadde gjemt seg blant rullesteinene under brygga mer enn én gang, når ting gikk ham litt i mot, eller han ble redd eller forvirret; det var alltids en mulighet for at han var der.

Og det var folk under brygga, nemlig Bendik og Rebekka i het omfavnelse, og Benjamin fikk klar beskjed om at han ikke var ønsket der sammen med dem. Han hadde uansett ikke noe spesielt behov for å stå der og glo, så han etterkom ønsket. I stedet sveipet han blikket raskt over resten av kaia, observerte Pinky og Pysa sittende ytterst på moloen, men så ikke Odin. Og nå begynte han virkelig å lure.

---

Queen Mary ble tatt i 1710, ikke langt fra den afrikanske vestkysten.

De så den fremmede fregatten nærme seg i horisonten, regnet med at det var franskmennene og gjorde seg oppstemte og oppildnet klare til å møte dem. Men da skuta et par timer senere brått heiste det sorte flagget, fikk pipen en annen lyd. «Det er henne!» ropte utkikken, med en stemme ladet med panikk. «Det er Den sorte dame!»

Benjamin hadde jo ikke levd under en stein de siste årene, han visste godt hvem, eller hva, Den sorte dame var, likevel mistet han ikke hodet, og ikke Odin heller. Det var ikke lenger snakk om å unnslippe, hun var kommet for nær, men med en nesten overnaturlig ro fikk de kustus på mannskapet og stilt inn kanonene, de ventet på ordre fra kapteinen, og da det hele brakte løs, kjempet de innbitt.

Men et par gode treff til tross, piratene hadde overtaket fra første stund, og etter en knapp halvtime var det over. Sammen med andre overlevende barrikaderte brødrene seg på det nedre kanondekket, væpnet med musketter og den siste ammunisjonen, og da sjørøverne brøt opp døra, fyrte de av det de hadde. Hvor mye de traff var ikke godt å si, det kom et kuleregn i retur også, og mange menn falt, men de fortsatte til alt var brukt opp og det bare var kruttrøyken og stillheten tilbake. En skikkelse fylte dørkarmen, så alt lys ble sperret ute, og de myste mot synet som møtte dem.

Både Odin og Benjamin var høye, hengslete menn, de var vant til å ruve i et rom, men denne fyren var enda høyere. Han kunne ikke rette nakken her under dekk, så hans sotede, grå øyne skulte skjevt på dem fra under sorte øyebryn. Lange, mørke hårlokker klistret seg til svetten i ansiktet, men han virket rolig og uredd der han stilte seg opp med sabelen klar. «Sabeltanns skygge,» hørte Benjamin noen hviske og bekrefte det han allerede mistenkte, at dette var Jakov Karoli, bedre kjent som Langemann, Den sorte dames galante, men utspekulerte kvartermester.

«God ettermiddag,» hilste han dem. Han snakket engelsk med en østeuropeisk aksent, og blikket, som plutselig ikke lenger var grått, men grønt, feide målbevisst over rommet. «Min kaptein ønsker å vite hvem av dere gentlemen som betjente frontkanonen.» Ingen sa noe, men det var heller ikke nødvendig, for alles øyne flakket bort på Odin og Benjamin. Piraten kostet på seg et glis. «Dere to?»

Benjamin merket hvordan han nesten umerkelig flyttet seg nærmere sin bror, som vanen tro tok ledelsen og rettet seg opp som best han kunne, mens Langemann bare fortsatte å måle dem med blikket. «Kom med meg,» sa han til slutt og viftet med sabelen, og brødrene så fort på hverandre og adlød, til tross for at de andres blikk sved i ryggen. Ved døra sto flere sjørøvere og sitret av seiersrus. «Ta dere av resten,» beordret Langemann i det de passerte, så de trakk sablene og gikk leende inn, og Benjamin forsøkte å blokkere det ut ved å i stedet rette oppmerksomheten mot det som ventet ham.

Kaptein Sabeltann, den sagnomsuste, sortkledde Kongen på havet, som alle sjømenn – om ikke åpenlyst, så i det skjulte – var livredde for, sto ved relingen, ved en av de mange landgangene som forbandt skutene, og studerte Queen Marys inventarliste. Han så opp da de kom, vekslet et kort blikk med Langemann, som nikket mot Odin og Benjamin, men tok seg likevel tid til å fullføre det han holdt på med.

«Jaså,» sa han omsider, da han hadde gitt sine menn en liste over prioritert bytte. Stemmen var kontrollert og aksenten utpreget britisk. «Det er dere jeg har å takke for det her?» Han pekte med en ringbesatt finger bort på sin egen skute, på et stort hull øverst i skroget, som en tømrer allerede var i ferd med å reparere.

Ingen av dem sa noe. Benjamin flyttet vekta fra den ene foten til den andre, Odin sto som en påle. «Det var et godt skudd,» fortsatte Sabeltann ufortrødent. Han så endelig på dem, et sidelengs gløtt med kalde, blå øyne. «Hadde vi ikke hatt flaks med en unnamanøver, hadde det vært nok til å senke oss.»

Han kom nærmere, stilte seg bredbeint opp foran dem, og Benjamin våget seg til en diskré studie av ansiktet, hvitmalt, med en strittende bart, under en sort parykk, men alt han så, var en uttrykksløs maske.

«Vurdert å bli pirater?» Spørsmålet overrasket dem begge, Benjamin kjente hvordan det rykket til i Odin da det kom. Kapteinen så det nok, for han humret lavt. «Jeg trenger dyktige folk på kanondekket,» utdypet han. «Bli med oss, eller bli her. Det er opp til dere.»

«Vi blir med deg, vi.» Det var Odin som svarte.

«Vi blir med deg…?» Sabeltann hevet brynene.

Odin gjorde honnør. «Kæpten!»

Benjamin fulgte hans eksempel, slik han alltid gjorde.

---

Han så utover skutene i havna. Blant de mindre fiske- og fraktebåtene som lokalbefolkningen disponerte, lå også skonnerten Perla fortøyd der for øyeblikket. Kolbein Klo og hans mannskap var blitt jaget av marinen på sin siste seilas, og måtte ligge lavt en stund. Ellers hadde de nok ikke vært her, for forholdet mellom Klo og Sabeltann kunne best beskrives som forretningsmessig gjensidig avhengighet, og da la man godviljen til.

Dama selv lå på sin faste plass rett nedenfor Villa Rosa, og et lite øyeblikk så hun nesten spøkelsesaktig forlatt ut. Lyset fra fullmånen gjenspeiltes i den gylne sabeltanntigeren under baugspydet, seilene var rullet opp, kanonlukene lukket og det knaket lavt i treverk og rep. Men synet bedro, hun var slett ikke forlatt, hun var ferdig lastet og klar til å seile på kort varsel, når Sabeltann engang ga ordre om det.

Benjamin tenkte på å gå om bord for å se om Odin var der, men endte opp med å ikke gjøre det. Kjettingen foran landgangen var urørt. Ingen hadde passert her i kveld.

---

Odins ulykke var ikke mer enn et hendelig uhell.

Benjamin hadde ofte fundert på om det hadde vært lettere å akseptere dersom det hadde skjedd i en mer heroisk sammenheng, i kamp, eller i det minste ute på tokt, men hadde med tid og stunder slått det fra seg. Utfallet var tragisk uansett.

Dama hadde ligget for anker i Dødningsskallebukta, noen kilometer fra Abra Havn, og han og Odin brukte den varme formiddagen til å teste kanoner. De hadde skaffet seg flere nye på siste tokt, og det gjaldt å bli kjent med dem, for ingen kanoner var like og de hadde alle sine små nykker. Denne, for eksempel, var en blank og ny sekspunder, stjålet fra spanjolene, og hun så ved første øyekast medgjørlig ut.

Men det var hun altså ikke. Da Odin fyrte henne av, ble kula sittende fast i løpet, slik at eksplosjonen i stedet slo innover og hele greia gikk i lufta. Trykket hadde sendt Benjamin tvers over dekket, bort til trappa, og det neste han husket var føttene som kom løpende ned trinnene over seg. Han så dem mer enn han hørte dem, for det hvinte intenst i ørene hans, og det var støv og røyk overalt, og Pysa var plutselig der og ristet i ham…

---

Han lukket øynene et øyeblikk. Dette var ikke minner han likte å dvele ved.

---

Alt som var igjen av Odins venstre hånd var en blodig klump av knokler og svidd kjøtt; de hadde ikke hatt annet valg enn å sage den av. Hodeskadene var likevel de verste. I nesten to uker lå han bevisstløs, mens Benjamin satt ved senga hans, bitende på neglene sine, nesten uten søvn og med et stadig minkende håp. Rosa hadde vist seg fra sin mest omsorgsfulle side, og hjulpet ham gjennom det. De hadde matet Odin med vann og honning, skje for skje, mens de masserte halsen for å trigge svelgerefleksen, og slik holdt de ham i live til han en morgen plutselig slo øynene opp.

Men han var ikke seg selv, og Benjamin forsto fort at han aldri kom til å bli det. Fysisk kom han seg fortere enn noen kunne forestilt seg, han lærte å gå igjen, lærte å klare seg med én hånd, og senere med jernkroken som erstattet den andre. Språket kom tilbake, i hvert fall delvis (han snakket bare langsommere og uttalen var litt dårligere enn før), men han snakket lite, og "forsvant" ofte inn i seg selv og var vanskelig å få kontakt med. Bare av og til kunne han se på dem med noe som minnet om klarhet i blikket, og Benjamin lærte snart å leve for slike øyeblikk, få og flyktige som de var.

---

Han gikk tilbake til torget med uforrettet sak, og kom dit tidsnok til å se Rosa og Frøya, Tønnes' rødhårede datter, brake sammen i et slagsmål. Det var overraskende, men ærlig talt også ganske underholdende, så han ble stående for å se på, og da kampen var over, en rasende Rosa hadde trampet av gårde ned mot stranda og folkemengden løste seg opp, sto plutselig Odin der, som om han hadde stått der hele tiden (og kanskje var det nettopp det han hadde).

«Der er du jo,» sa Benjamin, og gadd ikke å bli irritert.

Odin reagerte knapt da han tok ham i armen. «Granjuel,» sa han bare.

«Granjuel?» gjentok Benjamin. Brorens øyne var låst fast i noe, så han fulgte blikket og det landet på unge Frøya, som nå kranglet høylytt med Isak. «Ah, Gráinne Mhaol,» nikket han, og forsto at Odin hadde ment den legendariske piratdronningen de hadde hørt så mye om da de vokste opp. «Ja, Frøya kan absolutt minne litt om henne.»

«Som Molly,» sa Odin, og Benjamin kjente en nostalgisk mykhet inne i seg han håpte han aldri ville miste. Han la en arm om brorens skulder og plantet et kyss på hodet hans.

«Som Molly,» gjentok han, og begynte å rusle tilbake mot Villa Rosa.

Odin fulgte som vanlig etter.

 

< Rosa & Frøya   Dagmar & Miriam >

Tilbake til innholdsfortegnelse