Kategori: Gul
And the load
doesn't weigh me down at all
He ain't heavy
He's my brother
He ain't heavy
He's my brother
(- The Hollies)
Det var fullmånefest, og Benjamin lette etter sin bror.
Han hadde sluppet ham av syne i et kort øyeblikk, da Langemann hadde
buksert en stup full Sabeltann bort fra torget (noe kapteinen hadde klart å
lage en scene ut av), og i løpet av disse få sekundene hadde Odin altså klart å
fordufte.
Nå var det ikke første gangen det hadde skjedd, og Benjamin var ikke veldig bekymret, men Odin var
ufortutsigbar om ikke annet, og spesielt når det skjedde mye rundt ham, så han
begynte derfor straks å tråle menneskemengden for å finne ham igjen. Alt og
alle som kunne krype og gå i Abra Havn var ute i gatene i natt, det var folk
overalt, og å finne enkeltpersoner i denne vrimmelen viste seg å være langt
vanskeligere enn først antatt. Ikke nyttet det å spørre noen heller, de var
allerede så revet med av stemningen og festlighetene at det svekket alle
sanser.
Ved det ene langbordet hadde Lech utfordret Pelle til kappspising, og
en stor og høylytt flokk hadde samlet seg rundt dem. Penger skiftet hender, det
ble veddet om hvem av de to som ville komme seirende ut. Benjamin kjente sin egen
hyre brenne i lommene, han ville satt
pengene på Pelle, om han hadde hatt tid. Seier til Lech ga høyere odds, og han hadde vist lovende takter i det siste,
men Pelle hadde erfaringen, og var enn så lenge byens ubestridte mester.
Sikrere avkastning på innsatsen der, altså.
I motsetning til hva mange trodde, tok nemlig ikke Benjamin de helt
store sjansene. Litt risiko kunne han
leve med, det var tross alt slik du kom opp og fram her i livet, men han likte
fremdeles å posisjonere seg slik at det alltid var en mulighet for retrett.
Alltid én fot i hver leir, sånn i tilfelle. Å kaste seg hodestups ut i noe, det
hadde vært mer Odins stil. Han førte an, han sprengte grensene, han testet om
remmene holdt. Benjamin fulgte etter.
Odin og Benjamin var henholdsvis barn nummer sju
og ni i en søskenflokk på tretten. Én eldre bror, Seamus, hadde de, og ellers
ti søstre, hvorav Molly, som var født mellom dem, var den eneste Benjamin
stadig fant det verdt å dvele tankene ved. Hjemme i Cork, gjennom en oppvekst
ellers sterkt preget av fraværende fedre (Odin hadde én, Molly og Benjamin en
annen) og en drikkfeldig mor, hadde de tre alltid holdt sammen. De lekte i de
bratte klippene ved sjøen, konkurrerte om hvem som kunne skrike de styggeste
ordene mot vinden, og senere etter presten (Molly vant som regel), og ikke
sjelden hadde de stått på kaia og sett skutene komme og gå. Der hadde de lovet
hverandre at de en dag skulle bort. Bort fra Cork, bort fra Irland, bort fra
fattigdom og juling og restriksjoner og regler.
For Mollys vedkommende skjedde det aldri. Tretten
år gammel døde hun av en feber, sammen med tre andre av søstrene. Allerede
samme uka bestemte Odin seg for at det var lite vits i å utsette avreisen mer,
og han pakket sekken og satte kurs for England og London.
Benjamin fulgte som vanlig etter.
Han dreide opp mot Bella og Gustos vertshus for å se om Odin kunne ha
gått dit. I den grad det var noe mønster i handlingene hans, så var det å
trekke mot steder han følte seg trygg, og hos omsorgsfulle Bella var han alltid
velkommen. Men denne kvelden var han der ikke. Den eneste som var der, var
Skalken.
Den sorte dames skipskokk var i full gang med å tråle Gustos kjøkken på jakt etter
det Benjamin håpte ikke var rotter. Han føk hit og dit, og tittet oppi gryter
og krukker, mens han konstant mumlet for seg selv.
«Hva gjør du?» datt det ut av Benjamin før han rakk å konkludere med at
han egentlig ikke ville vite det.
Skalken skvatt ikke. Han gjorde sjelden det. Ingenting så ut til å
kunne vippe den fyren av pinnen. Han stoppet bare i en bevegelse, dreide
langsomt rundt og satte et nesten oppgitt blikk i ham. «Gusto-mat e oppskrytt!»
erklærte han, som om dét forklarte alt.
Benjamin lot saken ligge. «Sett Odin?» spurte han i stedet.
«Nei,» svarte Skalken og kastet seg over grytene igjen, mens Benjamin
noterte seg at det var best å spise lunsj et annet sted de neste par dagene, og
trakk seg rolig ut.
Han gikk likevel ned mot Skalkeskjulet, Skalkens lille skjeve hus i utkanten av byen. Det var også et av
Odins fristeder, ikke fordi det var så innbydende og koselig (for det var
omtrent like innbydende og koselig som Skalken selv), men fordi Skalken var en
av de få som forholdt seg helt uanstrengt til ham og den forfatningen han var
i. For de fleste var det vanskelig. Spesielt for de som husket ham slik han
hadde vært før.
Det hadde vært Odins idé å verve seg til marinen.
Året var 1703 og ute i verden raste den spanske
tronfølgerkrigen for fullt. For Englands vedkommende gjaldt det å holde
franskmennene i sjakk, ellers kunne de komme til å ta over mer enn godt var, i
hvert fall hvis man skulle tro herolden som sto på torget og skrek etter unge,
sterke menn.
Brødrene hadde levd av strøjobber og almisser i
fire år på det tidspunktet, og kommet fram til at London, når alt kom til alt,
ikke var stort bedre enn Cork, bare større og skitnere. Det var ikke noe
blivende sted. Likevel hadde Benjamin i utgangspunktet vært noe lunken til
forslaget om å dra til sjøs.
«Vi kan jo ikke seile…» innvendte han.
«Sånt lærer de oss,» insisterte Odin. «Dessuten
trenger de ikke oss til å styre skuta, bare til å stå på dekk for å skyte og
slåss.»
«Og for å bli skutt,» mumlet Benjamin, men
broren hørte ikke på det øret.
«Det er en billett bort herfra,» sa han
innstendig. «Og en fast inntekt. Sånne som oss får sjelden muligheter som
denne, Benny-boy.»
Sånne som oss… Benjamin kvalte et
sukk. Han var tom for motargumenter.
Så de gikk til vervekontoret og meldte seg, og
offiseren der hevet ikke engang på øyebrynene av aksenten deres, for selv irer
var bra nok som kanonføde, og før de visste ordet av det hadde de signert en
tiårskontrakt og lagt de engelske kyster bak seg.
Odin var ikke i Skalkeskjulet, så Benjamin tok veien mot Villa Rosa for
å se om han hadde gått hjem, men også der var det tomt for folk. Det ville bli
livlig nok senere på natten, eller snarere utpå morgenkvisten, når sjørøverne
trakk seg tilbake til køyene med jentene sine, men foreløpig lå fortet mørkt og
stille i det hvite fullmånelyset. Benjamin tok trappene helt opp på
takterrassen og speidet ut mot havet, snuste inn sjølufta, og unte seg et
minutt i fred og ro før han gikk videre.
Marinen var en billett bort fra London, akkurat
dét viste seg å stemme. Men om London hadde vært skjærsilden, så var livet til
sjøs et sant helvete. Det var luselønn og sjøsyke og grufull mat, det var kjeft
og pryl og mishandling, det var blod og smerte og død…
Det hadde vært helt ulevelig om det ikke hadde
vært for at det var så gøy å skyte med kanoner.
Det viste seg nemlig fort at både Odin og Benjamin
hadde et helt spesielt anlegg for å betjene de store, dødbringende våpnene.
Ingen blandet kruttet bedre, ingen ladet fortere, ingen kunne treffe med slik
presisjon, og ingen kunne jobbe slik i tandem som de to. Uvilje fra kapteiner
og kommandører til tross, det måtte til slutt føre til forfremmelse, og etter
noen år hadde de det overordnede ansvaret for det øvre kanondekket på fregatten
Queen Mary.
De var der ennå den dagen Sabeltann kom.
Benjamin gikk ned mot havna. Odin hadde gjemt seg blant rullesteinene
under brygga mer enn én gang, når ting gikk ham litt i mot, eller han ble redd
eller forvirret; det var alltids en mulighet for at han var der.
Og det var folk under brygga,
nemlig Bendik og Rebekka i het omfavnelse, og Benjamin fikk klar beskjed om at
han ikke var ønsket der sammen med dem. Han hadde uansett ikke noe spesielt
behov for å stå der og glo, så han etterkom ønsket. I stedet sveipet han
blikket raskt over resten av kaia, observerte Pinky og Pysa sittende ytterst på
moloen, men så ikke Odin. Og nå begynte han virkelig å lure.
Queen Mary ble tatt i 1710, ikke
langt fra den afrikanske vestkysten.
De så den fremmede fregatten nærme seg i
horisonten, regnet med at det var franskmennene og gjorde seg oppstemte og oppildnet
klare til å møte dem. Men da skuta et par timer senere brått heiste det sorte
flagget, fikk pipen en annen lyd. «Det er henne!» ropte utkikken, med en stemme
ladet med panikk. «Det er Den sorte dame!»
Benjamin hadde jo ikke levd under en stein de siste
årene, han visste godt hvem, eller hva, Den sorte dame var, likevel
mistet han ikke hodet, og ikke Odin heller. Det var ikke lenger snakk om å
unnslippe, hun var kommet for nær, men med en nesten overnaturlig ro fikk de
kustus på mannskapet og stilt inn kanonene, de ventet på ordre fra kapteinen,
og da det hele brakte løs, kjempet de innbitt.
Men et par gode treff til tross, piratene hadde
overtaket fra første stund, og etter en knapp halvtime var det over. Sammen med
andre overlevende barrikaderte brødrene seg på det nedre kanondekket, væpnet
med musketter og den siste ammunisjonen, og da sjørøverne brøt opp døra, fyrte
de av det de hadde. Hvor mye de traff var ikke godt å si, det kom et kuleregn i
retur også, og mange menn falt, men de fortsatte til alt var brukt opp og det
bare var kruttrøyken og stillheten tilbake. En skikkelse fylte dørkarmen, så
alt lys ble sperret ute, og de myste mot synet som møtte dem.
Både Odin og Benjamin var høye, hengslete menn, de
var vant til å ruve i et rom, men denne fyren var enda høyere. Han kunne ikke
rette nakken her under dekk, så hans sotede, grå øyne skulte skjevt på dem fra
under sorte øyebryn. Lange, mørke hårlokker klistret seg til svetten i
ansiktet, men han virket rolig og uredd der han stilte seg opp med sabelen
klar. «Sabeltanns skygge,» hørte Benjamin noen hviske og bekrefte det han
allerede mistenkte, at dette var Jakov Karoli, bedre kjent som Langemann, Den sorte dames
galante, men utspekulerte kvartermester.
«God ettermiddag,» hilste han dem. Han snakket
engelsk med en østeuropeisk aksent, og blikket, som plutselig ikke lenger var
grått, men grønt, feide målbevisst over rommet. «Min kaptein ønsker å vite hvem
av dere gentlemen som betjente frontkanonen.» Ingen sa noe, men det var heller
ikke nødvendig, for alles øyne flakket bort på Odin og Benjamin. Piraten kostet
på seg et glis. «Dere to?»
Benjamin merket hvordan han nesten umerkelig
flyttet seg nærmere sin bror, som vanen tro tok ledelsen og rettet seg opp som
best han kunne, mens Langemann bare fortsatte å måle dem med blikket. «Kom med
meg,» sa han til slutt og viftet med sabelen, og brødrene så fort på hverandre
og adlød, til tross for at de andres blikk sved i ryggen. Ved døra sto flere
sjørøvere og sitret av seiersrus. «Ta dere av resten,» beordret Langemann i det
de passerte, så de trakk sablene og gikk leende inn, og Benjamin forsøkte å
blokkere det ut ved å i stedet rette oppmerksomheten mot det som ventet ham.
Kaptein Sabeltann, den sagnomsuste, sortkledde Kongen
på havet, som alle sjømenn – om ikke åpenlyst, så i det skjulte – var livredde
for, sto ved relingen, ved en av de mange landgangene som forbandt skutene, og
studerte Queen Marys inventarliste. Han så opp da de kom,
vekslet et kort blikk med Langemann, som nikket mot Odin og Benjamin, men tok
seg likevel tid til å fullføre det han holdt på med.
«Jaså,» sa han omsider, da han hadde gitt sine
menn en liste over prioritert bytte. Stemmen var kontrollert og aksenten
utpreget britisk. «Det er dere jeg har å takke for det her?» Han pekte med en
ringbesatt finger bort på sin egen skute, på et stort hull øverst i skroget,
som en tømrer allerede var i ferd med å reparere.
Ingen av dem sa noe. Benjamin flyttet vekta fra
den ene foten til den andre, Odin sto som en påle. «Det var et godt skudd,»
fortsatte Sabeltann ufortrødent. Han så endelig på dem, et sidelengs gløtt med
kalde, blå øyne. «Hadde vi ikke hatt flaks med en unnamanøver, hadde det vært
nok til å senke oss.»
Han kom nærmere, stilte seg bredbeint opp foran
dem, og Benjamin våget seg til en diskré studie av ansiktet, hvitmalt, med en
strittende bart, under en sort parykk, men alt han så, var en uttrykksløs
maske.
«Vurdert å bli pirater?» Spørsmålet overrasket dem
begge, Benjamin kjente hvordan det rykket til i Odin da det kom. Kapteinen så
det nok, for han humret lavt. «Jeg trenger dyktige folk på kanondekket,»
utdypet han. «Bli med oss, eller bli her. Det er opp til dere.»
«Vi blir med deg, vi.» Det var Odin som svarte.
«Vi blir med deg…?» Sabeltann hevet brynene.
Odin gjorde honnør. «Kæpten!»
Benjamin fulgte hans eksempel, slik han alltid
gjorde.
Han så utover skutene i havna. Blant de mindre fiske- og fraktebåtene
som lokalbefolkningen disponerte, lå også skonnerten Perla fortøyd der for øyeblikket.
Kolbein Klo og hans mannskap var blitt jaget av marinen på sin siste
seilas, og måtte ligge lavt en stund. Ellers hadde de nok ikke vært her, for
forholdet mellom Klo og Sabeltann kunne best beskrives som forretningsmessig
gjensidig avhengighet, og da la man godviljen til.
Dama selv lå på sin faste plass rett nedenfor Villa Rosa, og et lite øyeblikk så hun nesten spøkelsesaktig forlatt ut. Lyset fra fullmånen gjenspeiltes i den gylne sabeltanntigeren under baugspydet, seilene var rullet opp, kanonlukene lukket og det knaket lavt i treverk og rep. Men synet bedro, hun var slett ikke forlatt, hun var ferdig lastet og klar til å seile på kort varsel, når Sabeltann engang ga ordre om det.
Benjamin tenkte på å gå om bord for å se om Odin var der, men endte opp
med å ikke gjøre det. Kjettingen foran landgangen var urørt. Ingen hadde
passert her i kveld.
Odins ulykke var ikke mer enn et hendelig uhell.
Benjamin hadde ofte fundert på om det hadde vært
lettere å akseptere dersom det hadde skjedd i en mer heroisk sammenheng, i
kamp, eller i det minste ute på tokt, men hadde med tid og stunder slått det
fra seg. Utfallet var tragisk uansett.
Dama hadde ligget for anker i
Dødningsskallebukta, noen kilometer fra Abra Havn, og han og Odin brukte den
varme formiddagen til å teste kanoner. De hadde skaffet seg flere nye på siste
tokt, og det gjaldt å bli kjent med dem, for ingen kanoner var like og de hadde
alle sine små nykker. Denne, for eksempel, var en blank og ny sekspunder,
stjålet fra spanjolene, og hun så ved første øyekast medgjørlig ut.
Men det var hun altså ikke. Da Odin fyrte henne
av, ble kula sittende fast i løpet, slik at eksplosjonen i stedet slo innover
og hele greia gikk i lufta. Trykket hadde sendt Benjamin tvers over dekket,
bort til trappa, og det neste han husket var føttene som kom løpende ned
trinnene over seg. Han så dem mer enn han hørte dem, for det hvinte intenst i
ørene hans, og det var støv og røyk overalt, og Pysa var plutselig der og
ristet i ham…
Han lukket øynene et øyeblikk. Dette var ikke minner han likte å dvele
ved.
Alt som var igjen av Odins venstre hånd var en
blodig klump av knokler og svidd kjøtt; de hadde ikke hatt annet valg enn å
sage den av. Hodeskadene var likevel de verste. I nesten to uker lå han
bevisstløs, mens Benjamin satt ved senga hans, bitende på neglene sine, nesten
uten søvn og med et stadig minkende håp. Rosa hadde vist seg fra sin mest
omsorgsfulle side, og hjulpet ham gjennom det. De hadde matet Odin med vann og
honning, skje for skje, mens de masserte halsen for å trigge svelgerefleksen,
og slik holdt de ham i live til han en morgen plutselig slo øynene opp.
Men han var ikke seg selv, og Benjamin forsto fort
at han aldri kom til å bli det. Fysisk kom han seg fortere enn noen kunne
forestilt seg, han lærte å gå igjen, lærte å klare seg med én hånd, og senere
med jernkroken som erstattet den andre. Språket kom tilbake, i hvert fall
delvis (han snakket bare langsommere og uttalen var litt dårligere enn før),
men han snakket lite, og "forsvant" ofte inn i seg selv og var vanskelig
å få kontakt med. Bare av og til kunne han se på dem med noe som minnet om
klarhet i blikket, og Benjamin lærte snart å leve for slike øyeblikk, få og
flyktige som de var.
Han gikk tilbake til torget med uforrettet sak, og kom dit tidsnok til
å se Rosa og Frøya, Tønnes' rødhårede datter, brake sammen i et slagsmål. Det
var overraskende, men ærlig talt også ganske underholdende, så han ble stående
for å se på, og da kampen var over, en rasende Rosa hadde trampet av gårde ned
mot stranda og folkemengden løste seg opp, sto plutselig Odin der, som om han
hadde stått der hele tiden (og kanskje var det nettopp det han hadde).
«Der er du jo,» sa Benjamin, og gadd ikke å bli irritert.
Odin reagerte knapt da han tok ham i armen. «Granjuel,» sa han bare.
«Granjuel?» gjentok Benjamin. Brorens øyne var låst fast i noe, så han
fulgte blikket og det landet på unge Frøya, som nå kranglet høylytt med Isak.
«Ah, Gráinne Mhaol,» nikket han, og forsto at Odin hadde ment den legendariske piratdronningen
de hadde hørt så mye om da de vokste opp. «Ja, Frøya kan absolutt minne litt om
henne.»
«Som Molly,» sa Odin, og Benjamin kjente en nostalgisk mykhet inne i
seg han håpte han aldri ville miste. Han la en arm om brorens skulder og
plantet et kyss på hodet hans.
«Som Molly,» gjentok han, og begynte å rusle tilbake mot Villa Rosa.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar