Kaptein Sabeltann og Elefantordenen: Andre kapittel

Kategori: Gul

Det var alltid en spesiell stemning i Abra Havn på avreisedager, spesielt før lange tokt som dette. Kaia yret av liv allerede før solen farget horisonten, lufta var stinn av motstridende følelser, forventning og fortvilelse, glede og sorg, mens de siste forsyningene ble lempet om bord og sjørøverne tok lange og intense farvel med kvinnene og barna sine. Da Sabeltann en gang i tiden hadde forsøkt å forby sine menn å ha familier, så var det nettopp for å unngå scener som disse; Langemann visste det, og kunne til en viss grad også forstå det, der han nå sto oppe på poopdekket og observerte sirkuset. De skrek og bar seg, damene, noen av dem riktignok mer enn andre, vekslet mellom å gråte hysterisk og overøse sine menn med lidenskapelige kyss. Og mennene holdt dem hardt i armene sine, hvisket eplekjekke forsikringer i øret på dem, lovnader om å vende hjem, hele og rike, løfter de ikke nødvendigvis kunne holde. For en pirats liv var et farlig liv, og ofte et kort et, og det var noe alle var klar over.

Langemann løftet frakkekragen mot morgenbrisen, stoppet den rå og kjølige disen fra å smyge seg inn under klærne. Kapteinens forbud hadde ikke vart lenge, det var mange familier i Abra Havn nå; sivile, eldre, unger i alle aldre. Om Sabeltann ikke akkurat var overbegeistret over utviklingen, så hadde han i hvert fall avfunnet seg med den. Slikt var vel naturlig, var nå Langemanns holdning til saken, ønsker om avkom og et fast anker i en havn, og det gjorde ham ingenting, selv om han aldri hadde tenkt at det skulle gjelde ham selv. Og likevel… Uten at han egentlig ville det, dreide blikket opp mot Villa Rosa.

Hun var ikke kommet ut.

Nå hadde de riktignok aldri vært en del av sirkuset, han og Rosa. De hadde tatt sine avskjeder privat, skjult for folks nysgjerrige blikk, og hun hadde alltid vist en holdning av aksept til toktene og risikoen de medførte. Hun var redd for å ikke få ham hjem igjen, han kjente det i måten hun holdt ham på, hørte det i den skjelvende pusten, men hun gjorde aldri noe stort og unødvendig nummer av det. Og det var vel bare en av mange ting som gjorde at hun betydde så mye mer for ham enn andre kvinner. Det var bare så synd at han ikke visste hvordan han skulle vise henne det.

Han lukket øynene et øyeblikk, strøk tommelen over det ene brynet slik han hadde for vane å gjøre når han var oppgitt, og prøvde nok en gang å klemme noe håndgripelig ut av de siste dagers forvirrende hendelser. Hun hadde pleiet ham gjennom en kortvarig, men alvorlig sykdom, på sitt sedvanlige pragmatiske og likevel ømme vis, men han var knapt kvitt feberen før han våknet til en erklæring om at hun ikke aktet å "vente på ham mer", som hun kalte det. Hun hadde fortsatt med å forklare ham hvorfor, brukt mange og nøye utvalgte ord, og likevel hadde det gått ham hus forbi. Det var vanskelig å ta henne på alvor når det ikke var første gang hun hadde brutt med ham, så han hadde gjort som han pleide: brukt sin vidgjetne sjarm for det den var verdt og forsøkt å godsnakke henne fra det. Det hadde ikke virket. Det begynte å demre for ham at hun virkelig mente det denne gangen, og at han burde ha skjønt det på måten hun hadde tedd seg på. De andre tilfellene hadde vært av en annen art, skriking og roping og en og annen blomsterpotte han måtte dukke unna for. Nå var hun rolig og kontrollert, ikke sint, men trist, og hun hadde snakket til ham nesten som til et barn: tålmodig og full av kjærlighet, men rigid og upåvirkelig.

Å prøve å forstå henne bød bare på hodepine, så han lot blikket løpe over dekk for å fokusere på noe annet en stund. Alt så ut til å gå etter planen. Offiserene foretok en siste inventarsjekk av sine respektive avdelinger – Benjamin på kanondekket, Tønnes i lasterommet og Skalken i byssa – og rapporterte opp til ham med håndsignaler etter hvert som de ble ferdige. Valdemar hadde kommet om bord. Han sto ved landgangen og kikket lengselsfullt inn mot byen, eller kanskje mot jungelen bortenfor, som om han ennå vurderte muligheten for å stikke av. Langemann visste bedre, Valdemar var kanskje sær og eksentrisk, men også en mann av sitt ord. Papegøyen hans var også på plass, den hadde satt seg i riggen over ham, og Langemann kom ikke til å nekte ham å ta den med. Fuglen hadde vært mannens eneste form for selskap i løpet av årene i jungelen, og antagelig det eneste som så langt hadde hindret ham i å tippe fullstendig over i galskap.

Sola hadde så vidt begynt å titte opp over klippene i øst, følelsen av den første varmen mot kinnet fikk ham til å myse ut mot havet og han kjente endelig en liten glede ved å skulle sette seil igjen. Der ute ville nok alt gi mening.

Han så tilbake inn mot kaia, og hjertet hans gjorde et hopp, for nå fikk han øye på Rosa i vrimmelen. Like fort forsto han at det ikke var ham hun var kommet for, men Pinky, som fremdeles sto der inne og tok farvel med sin venninne Ravn. Rosa banet seg vei bort til dem, Pinky smilte bredt opp mot henne da han så henne, og hun trakk ham bastant inn i favnen sin. Hun lukket armene rundt den spede, men raskt voksende guttekroppen og vugget ham litt fram og tilbake, og så så hun plutselig opp, og blikket hennes møtte Langemanns. Det inviterte ham til å komme, så han forlot posten sin, skrittet ned fra poopdekket og i land.

Hun løsnet jerngrepet om Pinky i det han nådde bort til dem, skjøv gutten varsomt fra seg og mot ham istedet. «Pass på ham,» sa hun.

Langemann draperte en arm om gutteskuldrene, men tok ikke blikket fra henne. «Det vet du jeg gjør.»

«Og på deg selv også,» la hun til, og la en hånd på den ledige armen hans. Og det var alt det ble til, et kort og kameratslig håndtrykk. Suset som gikk gjennom mengden i samme øyeblikk avslørte nemlig at Sabeltann nå gjorde sin entré, så Langemann bukserte Pinky mot skuta, tok seg til hattebremmen i en siste hilsen til Rosa, og stilte seg i givakt ved landgangen for å ta ham imot.

Kapteinen var som vanlig kledd i sort, i sine mest gullbroderte og prangende klær, slik han ønsket at befolkningen skulle se ham, men Langemann visste han ville skifte til noe hakket enklere og mer praktisk straks de var ute i rom sjø.

«Alt klart, Langemann?»

«Alt klart, kæpten.»

«Da kaster vi loss. Vi må rekke tidevannet.»

«Ai, ai, kæpten!» Langemann gjorde honnør, og Sabeltann ga ham et overraskende uformelt klapp på skulderen i det han spankulerte forbi og opp landgangen. På toppen snudde han seg for å ta imot folkets jublende hyllest, med en arm triumferende i været, men ble ikke stående lenge før han forsvant inn i lugaren sin.

«Alle mann om bord!» beordret Langemann, og observerte de siste somlekoppene somle seg forbi ham og til postene sine, før han som siste mann fulgte etter dem og inntok plassen sin ved roret.

Fortøyningene ble løsnet, landgangen dratt inn, og Benjamin ledet an i sjantien i det den Den sorte dame gled fra land og satte kurs mot åpent hav:

Heave away, bullies, ye parish-rigged bums,

Way, ay, roll an' go!

Take yer hands from yer pockets and don't suck yer thumbs.

Timme rollickin' randy dandy O!

Heave a pawl, oh, heave away,

Way, ay, roll an' go!

The anchor's on board an' the cable's all stored,

Timme rollickin' randy dandy O!

Da Det usynlige land var vel borte i tåka, og dets lunefulle farvann trygt tilbakelagt, overlot Langemann roret til Lech og gikk til Sabeltanns lugar for å rapportere. Som vanlig fant han sin kaptein bøyd over kartene på skrivebordet, med begge hendene støttet mot bordplata og en dyp tenkerynke meislet inn mellom øynene.

«Jeg har vaktlista, kæpten,» åpnet Langemann og gestikulerte mot ham med journalen.

Sabeltann flyttet ikke blikket fra kartet. «Den er sikkert helt utmerket, Langemann. Ingen unødvendige nattevakter for Benjamin, går jeg ut fra?»

«Vi har vel lært å vite bedre,» bekreftet Langemann.

Kapteinen slapp et grynt, rettet seg opp og vinket til seg boka. «Få se.» Langemann ga ham den og han feide øynene kjapt over sidene. «Du har gitt deg selv mange,» bemerket han.

Langemann trakk på skuldrene. «Det er jo ikke sånn at jeg har viktigere ting å gjøre, kæpten.»

Sabeltann svarte ikke, men han holdt blikket på ham et ekstra sekund, før han la boka på bordet og grep en fjærpenn for å signere den. «Jeg prøver å bestemme meg for reiserute,» sa han etterpå, og vinket Langemann nærmere så han kunne se over planene. «Jeg heller til den tradisjonelle ruten: nordover til Bermuda, og derfra øst over Atlanteren mot Europa.»

Langemann puttet en finger på kartet. «Og så via Skagerrak og Kattegat mot Sjælland?»

«Selvfølgelig.»

«Det skal være krig der, kæpten. Danmark og Sverige har en brudulje gående.»

«Er det ikke alltid krig i Europa?» murret kapteinen.

«Vi kan reise langs Elben til Hamburg og opp den baltiske ruten.»

«Hm, ja, men jeg liker ikke tanken på en innlandsrute. Ingen mulighet for retrett.»

«Skagerrak og Kattegat blir i trangeste laget, det også, kæpten.»

Sabeltann tvinnet barten mellom fingrene, et tydelig tegn på at han tenkte hardt. «Jeg tror vi får se det an. Og spørre Valdemar til råds. Den tid den sorg.» Han flyttet loddene fra kartet, slik at det rullet sammen med et stillferdig svoosj.

Langemanns øyne falt i stedet på en sort fløyelspose som lå ved siden av. «Er det den?» spurte han.

«Ja.» Sabeltann tok posen og tømte forsiktig innholdet ut på bordet. Det var et lyseblått ordensbånd med sløyfe, slitt og preget av tidens tann, og i en ring midt i sløyfa hang en liten figur av gull, dekket av hvit emalje, formet som en elefant med tårn og rytter på ryggen. Langemann hadde sett den før, ved flere anledninger, og som alltid stusset han over hvordan en så liten sak skulle være så viktig.

«Elefantordenen,» erklærte Sabeltann, som om han så hva kvartermesteren tenkte og konkluderte med at han trengte nok en innføring i emnet. «Stiftet for snart tohundreogfemti år siden av kong Christian den Første av Danmark, og normalt kun tildelt kongelige og adelige.»

«Så hvordan endte den opp hos baron Suffield?»

«Baronen var tilknyttet den danske adel via sin hustru. Han fikk ordenen i arv etter sin svigerfar.»

Langemann nikket. Han hadde møtt både baronen og baronessen i sin tid, sågar vært tettere innpå førstnevnte enn han satte pris på å bli minnet om, alt for å stjele den nøkkelen som ga tilgang til herskapshusets skatter. Det hadde vært hans og Sabeltanns første jobb sammen, et skjellsettende øyeblikk i begges liv, og likevel noe de sjelden snakket om. Heller ikke nå nevnte noen av dem det mest åpenbare: at baronens nevnte svigerfar også var far til Dagmar, som en gang i tiden hadde vært kapteinens elskerinne. Sabeltann hadde aldri innrømt direkte at så var tilfelle, og selv om Langemann hadde hørt nok av fyllepraten hans opp gjennom årene til å pusle sammen historien på egenhånd, brakte han henne aldri uoppfordret opp, ikke engang i forbindelse med at hun hadde reddet livet hans bare seks måneder tidligere. Bare tanken på den opplevelsen gjorde at det stakk i det gamle såret hans, men det forsvant fort og han skyndte seg å lede samtalen i en annen retning. «Og hva nøyaktig er det denne elefanten gir tilgang på?»

«Ingen vet helt,» vedgikk Sabeltann, ukarakteristisk ærlig. «Bortsett fra de ordensmedlemmene som har sett det, selvsagt. Elefantordenen er ikke bare en ridderorden, ser du, men et brorskap. Hovedkvarteret deres er Frederiksborg slott, og det sies at de oppbevarer noe i kapellet der, av uvurderlig verdi.»

«Og å vifte med denne,» Langemann pekte på ordensbåndet, «vil være nok til å slippe inn?»

«Nja…» Sabeltann dro på det. «Først må vi overbevise dem om at Valdemar er av adelig byrd.»

Langemann klarte ikke å la være å le. «Vi har en jobb å gjøre.»

Det glimtet til i Sabeltanns blå øyne da han returnerte smilet. «Det har vi.»

Han puttet ordenstegnet tilbake i posen og låste både den og kartet trygt inn i bokskapet sitt. Deretter tok han på seg bandolær og hatt, og antydet med det at han ville ut på dekk, så Langemann trådte til side og lot ham lede an gjennom døra. Ikke før hadde han åpnet den, før noe blått og gult føk forbi nesetippen hans og videre opp mot toppen av hovedmasta mens det skrek høyt. «Sabeltann! Sabeltann!»

Og Kongen på havet, verdenshavenes mest beryktede sjørøver, rygget tilbake inn i lugaren og spant rundt for å dolke sin nestkommanderende med blikket. «Langemann, hva i huleste gjør det pokkers fjærkreet her?!»

< Første kapittel    Tredje kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse 

Kaptein Sabeltann og Elefantordenen: Innholdsfortegnelse

Første kapittel -- der mannskapet får to nye tilskudd.

Andre kapittel -- der Sabeltann og Langemann adresserer elefanten i rommet.

Tredje kapittel  -- der det trekker opp til storm.

Fjerde kapittel  -- der Kongen på havet igjen setter føttene på europeisk jord.

Femte kapittel -- der Sabeltann blir advart og Langemann lest.

Sjette kapittel -- der Langemann og Valdemar har en alvorsprat, og fare lurer i horisonten.

Sjuende kapittel  -- der Den sorte dame blir bordet, og kaptein og mannskap må takle konsekvensene av det.

Åttende kapittel  -- der Sabeltann møter en beryktet viseadmiral, og mannskapet tar farvel med en av sine egne.

Niende kapittel -- der et møte i natten finner sted, og Frøya lærer hva som lønner seg.

Tiende kapittel  -- der Valdemar snuser på gamlelandet og besøker kongens slott.

Ellevte kapittel  -- der Mannen fra havet går i land, og Langemann tar en støyt for laget.

Tolvte kapittel  -- der en klysterbehandling og en litt for initiativrik Valdemar forpurrer planene ytterligere.

Trettende kapittel  -- der det er duket for en rekke konfrontasjoner.

Fjortende kapittel  -- der Langemann prøver å finne ut av sin nye rolle.

Femtende kapittel  -- der danskene har et ess i ermet.

Sekstende kapittel  -- der Sabeltann forhandler med Tordenskjold, og Langemann har bestemt seg.

Koda  -- der menneskene i Abra Havn får servert en klassisk balkongscene.

Kaptein Sabeltann og Elefantordenen: Første kapittel

Kategori: Gul

Det var én ting innbyggerne i Abra Havn likte nesten like godt som fullmånefester, og det var Sabeltanns ildprøver. De var så populære at de omtrent hadde mistet sin opprinnelige funksjon, nemlig å skille de som var dyktige og modige nok til å bli med Den sorte dame på tokt fra de som heller måtte finne en annen måte å tjene kapteinen og byen på. Nå var de blitt vel så mye underholdning, lek og adspredelse, og både blant deltakere og tilskuere fantes det de som ikke lenger tok dem alvorlig.

Men for den rødhårede jenta som for øyeblikket hang etter armene fra en bjelke stikkende ut fra Villa Rosas takterasse, hadde de alltid vært blodig alvor, og aldri mer enn nå. Under seg hadde hun bare et ti meters fall til de skarpe steinene i fjæra, bredbeint på bjelken over henne sto Langemann, mannskapets kvartermester, og opp fikk hun ikke komme før kapteinen tillot det. Hun visste ikke hvor lenge hun hadde hengt der, eller hvor mye lenger hun måtte holde ut; hun kunne bare anta, eller håpe, at han hadde et timeglass, indre eller ytre, han gikk etter. Musklene i armene brant av smerte, fingrene som klamret seg til treverket hadde stivnet slik at det virket utenkelig at hun noensinne skulle klare å rette dem ut igjen, hun hadde lukket øynene et kort sekund, men åpnet dem igjen og stirret opp på Langemann med besluttsomhet. Dette var den siste prøven. Bare de som virkelig ble vurdert ble tvunget gjennom denne, og hun hadde aldri før fått komme så langt. Det var ikke snakk om å gi opp nå!

I stedet fanget hun Langemanns blikk, nå da han tok seg bryet med å kikke ned på henne, og holdt det. Hun hadde hørt det var fascinerende, at øynene hans skiftet farge med humøret, fra grå til grønn og tilbake igjen, at de hadde gylne spetter som kom og gikk, og at når disse samlet seg rundt pupillen som en flamme, var det på tide å skygge banen. De så temmelig ordinære ut nå, konkluderte hun, men det kunne selvsagt være fordi fokuset hennes i hovedsak var rettet mot å ikke slippe bjelken. Alt hun så var de matte øynene og de stive trekkene til en sliten mann.

Han bøyde seg brått ned og grep henne om håndleddet, og først da de lange fingrene hans lukket seg rundt armen hennes, gikk det opp for henne at hun faktisk hadde vært på nippet til å slippe. Han halte henne useremonielt opp på bjelken til seg, øyekontakten ble brutt i prosessen og i et kort øyeblikk var hun sikker på at hun hadde feilet. Hun gned de ømme armene sine og kjente den enda mer smertefulle svien av skuffelse, men så gløttet hun opp og så hvordan øynene hans vandret mot noe bak og under henne, samtidig som hun hørte lyden av applaus og innså at signalet om å hjelpe henne hadde kommet fra noen andre.

«Klarte jeg det?» spurte hun.

«Det er opp til kapteinen,» svarte han. «Kom.» Han skrittet inn på takterassen, la en kald hånd mot nakken hennes da hun fulgte etter, og styrte henne ned trappene og inn foran Sabeltanns trone.

Hun turde ikke å se på ham, slik hun hadde gjort med Langemann. Få kunne holde dette blikket, og få var invitert til å gjøre det, men selv med sitt eget stivt rettet mot skoene hans, kunne hun kjenne hvordan det sved i henne.

«Frøya.»

Hun kjente et vell av barnslig glede over å høre ham si navnet hennes; det var nesten flaut, og hun bet seg lett i leppa, fast bestemt på å ikke vise utad hvor mye det frydet henne.

«Kaptein.» Hun løftet en hånd til panna, hilste ham, men uten å flytte blikket.

«Men så se på meg, jente,» utbrøt han, utålmodig, og hun skyndte seg å adlyde, for alle visste at Kongen på havet hatet å vente. Og da hun møtte det isblå blikket, innså hun at det faktisk var aller første gang.

Det var uleselig. Det var umulig å vite hva som foregikk bak det, umulig å se hva han tenkte. Blikket hennes, derimot, avslørte nok langt mer, kanskje alt, og det var vel derfor han brukte tid på å granske henne.

Hun måtte se bort til slutt, de fleste måtte det før eller siden, og hun kastet i stedet små, raske gløtt mot folkemengden som omkranset henne. De hadde falt til ro og ventet på dommen, tause, men utålmodige. Faren hennes sto fremdeles på samme sted, helt inne ved husveggen, til venstre for kapteinens trone. Han hadde armene i kors over brystet, og Rolf, svennen hans, hadde lagt hodet på skakke ned mot ham, som om de nettopp hadde hvisket sammen.

«Du søker hyre på Den sorte dame,» sa Sabeltann omsider, som om dét ikke var opplagt, som om hun hadde noen som helst annen grunn til å være der.

«Ja, kaptein,» svarte hun, og innså i samme øyeblikk med gru at det ikke hadde vært et spørsmål.

Han lot det passere. «Jeg har aldri hyret en kvinne før.»

Hun kjempet mot trangen til å riste på hodet. Kvinner gikk i skjørter og hatter, flørtet mynter ut av piratenes lommer, fødte unger og stelte hus. Hun var ingen kvinne. Hun var Frøya, tømrerens datter, knivkasteren, og ment for noe mer.

«Men du har gjennomgått ildprøvene og bestått.»

Det lød opprømt mumling, og noen ropte ut, men det gikk likevel et sekund eller to før det siste ordet virkelig traff henne. Bestått!

Hun våget seg til å se på ham igjen. Blikket var uforandret. «Jeg forventer det samme av deg som av alle de andre,» sa han. «Uansett hva du har, eller ikke har, mellom beina. Ikke forvent noen spesialbehandling. Du jobber med mennene, spiser med mennene og sover med mennene. Og når jeg sier sover, så mener jeg sover.»

Noen få, spredte knis hørtes fra mengden, men døde fort ut igjen.

«Jeg vil på tokt for å plyndre,» sa Frøya, og ble modigere ved lyden av sin egen, stødige stemme. «For å finne gull. Fly etter mannfolk kan jeg vel så gjerne gjøre her. Om slikt faktisk hadde interessert meg.»

Ved siden av henne humret Langemann, noe som fikk kapteinen til å flytte blikket bort på ham i stedet, og i et lite sekund kunne man faktisk lese noe i det. Det forsvant igjen like fort, og med et rykk i munnviken, kikket han tilbake på Frøya og forsatte ufortrødent: «Du starter som mannskap, du er kvikk, jeg vil ha deg i riggen. Du får betalt etter gjeldende satser, alt etter hvor mye vi finner og hvor mye du bidrar, men som førstereis bør du ikke forvente mer enn en halv andel.» Han lente seg framover, virkelig spiddet henne med isøynene. «Om bord er det jeg som bestemmer. Ingenting er viktigere enn det. Er det forstått?»

Hun gjorde honnør. «Ja, kaptein.»

«Så pakk sekken din. Vi drar i morgen tidlig.»

Han reiste seg brått uten å vente på svar, steg ned fra tronen og travet bort, med Langemann i hælene. Frøya ble stående tilbake med et stort smil om munnen, og først nå brøt menneskemengden rundt henne ut i applaus.

«Et kvinnfolk om bord på Den sorte dame,» mumlet Sabeltann straks de hadde rundet et hjørne og var utenfor nysgjerrige ørers rekkevidde, «se, dét var noe jeg lovet meg selv aldri skulle skje. Jeg kommer vel til å angre.»

«Nja,» svarte Langemann, mer optimistisk. «Du så henne selv, kæpten. Hun har det som trengs.»

«Sant, jeg har menn i mannskapet som gjorde en dårligere figur enn henne i ildprøvene. Jeg tenkte nå mer på den distraksjonen hun utvilsomt vil skape.»

«Frøya er ikke som andre jenter, kæpten. Hun har større ambisjoner enn å være noens sengefelle. Dessuten er far hennes også om bord, han passer nok på.»

«Hm, ja. Hun og Tønnes, Benjamin og Odin, Pelle og Pysa, og du og guttungen… Vi blir snart et familieskip!»

«Ikke nødvendigvis en ulempe, kæpten.»

Kapteinen fnyste. «Det vil vise seg. Men jeg har altså ditt ord på at hun vil oppføre seg?»

«Vel, du har Rosas.»

Kapteinen stoppet og gløttet på ham over skulderen. «Det er nok,» avgjorde han.

Han visste ikke hvor Langemann og Rosa sto for øyeblikket. Ryktene i byen ville ha det til at hun hadde brutt med ham, men det var jo i så fall ikke første gang, og så lenge det ikke påvirket kvartermesteren hans i det daglige, var det uansett ikke noe han aktet å legge seg opp i. Langemanns ansikt ga ikke fra seg noe, men mannen gjenkjente en anerkjennelse når han hørte en, og svarte med et kort nikk.

«Spør du meg, så er jeg mer skeptisk til denne andre utvidelsen av mannskapet du planlegger,» innrømmet han i det de gikk videre. «Han blir vanskelig å ha med å gjøre på et trangt skip.»

«Vi har vært igjennom dette, Langemann. Han er essensiell for dette toktet.»

«Hvis du sier så.» Tonen i kvartermesterens stemme var matt og resignert og kanskje en anselse irritabel. Han visste at innvendingene hans falt for døve ører, han gjentok dem bare fordi han ville ha dem loggført, så Sabeltann unte ham det. Langemanns råd var gull verdt, også når han var uenig.

De nådde bestemmelsesstedet, en liten strandstripe ikke langt fra kaia. Her lå vraket av Saragossa, den en gang så staselige spanske gallionen som Sabeltann hadde seilt før Den sorte dame kom i hans eie. Hun hadde vært gammel og lekk allerede den gang, og nå hadde hun ikke vært sjødyktig på over ti år, der hun lå og forfalt på sandbanken, skakk og sørgmodig. Deler av skroget var blitt fjernet, bord for bord, etter hvert som det ble behov for materialene andre steder (det var mange hus i byen som hadde biter av skuta i veggene), men akterenden var stort sett inntakt. På toppen av poopdekket kunne man fremdeles se de karakteristiske tvillingrorene, og i den brukne mesanmasten satt en gul og blå arapapegøye og struttet med fjærene.

«Han kommer til å si nei,» sa Langemann da de stanset utenfor den skjeve døra til den gamle kapteinslugaren.

«Nettopp derfor har jeg ikke tenkt å gi ham noe valg,» svarte Sabeltann, og kikket misbilligende opp på papegøyen da denne ga seg til å skrike navnet hans.

«Sabeltann! Sabeltann!»

Langemann lot seg ikke distrahere. «Valdemar!» ropte han. «Valdemar, kom ut! Kapteinen vil snakke med deg.» Han dunket en knyttneve mot døra, og da det gikk noen sekunder uten at han fikk noen respons, la han til: «Vi vet du er hjemme, fjærkreet ditt er her.»

Ved første øyekast virket det ufattelig at vraket var noens hjem, og en nærmere kikk forsterket bare inntrykket av at det var fullstendig uegnet til den slags bruk. Dørken var råtnet bort, vannet rant inn hver gang det var flo sjø, og når det regnet dryppet det inn gjennom taket også. Likevel hadde Valdemar slått seg ned der, til tross for at han var blitt tilbudt annet husrom flere ganger. Kanskje var det noe trygt og familiært ved det, han hadde tross alt vært skutas siste skipper, men hva han nå enn begrunnet det med, virket han å være tilfreds med ordningen.

Han åpnet døra nå, skulte på dem fra terskelen, to nøttebrune øyne under et flokete hår, en smal strek av en munn bak et viltvoksende skjegg. Klærne var fillete og tilfeldig satt sammen. Han luktet ikke lenger så intenst som før, men han var ikke akkurat ren, som om verdslige ting som å vaske seg ikke lenger opptok ham, og det gjorde de vel heller ikke.

«Jeg vet hvorfor du er her,» sa han, ordene så vel som en anklagende pekefinger ble rettet mot kapteinen. «Ryktene flyr i denne byen, gode som dårlige, og du skal til Danmark!»

«Stemmer det, Valdemar,» svarte Sabeltann. «Til dine gamle trakter.» Han dukket unna for araen som kom seilende, vek irritert til siden i det den flakset forbi ham og Langemann og slo seg ned på sin herres skulder.

«Jeg vet hva det betyr,» fortsatte fillefransen før de rakk å komme med noen passende kommentarer om den forbaskede fuglen. «Du skal endelig gjøre bruk av medaljen.»

Langemann gløttet på kapteinen, som på sin side løftet brynene i en spørrende mine, og det igjen ga bare Valdemar mer vann på mølla. Han tok et skritt fram, helt ut i dagslyset. «Ikke glem at jeg var der, kaptein. Den kvelden for seksten år siden, da du plyndret baron Suffield for alle hans skatter.»

«En mann du var satt til å tjene, så vidt jeg husker,» svarte Sabeltann rolig.

«Ja, jeg vet hva han var,» nikket Valdemar. «Hvem han tilhørte, og hva den medaljen gir tilgang på. Og jeg har ikke tenkt meg dit!»

«Vel jeg har, og du må bli med.» Sabeltanns stemme var ennå kald og behersket, men trente ører, som Langemanns, kunne høre en underliggende ulming. «Du kjenner landet, skikkene og kulturen.»

«Jeg har ikke vært der på tjue år!»

«Jeg trenger en som snakker språket.»

«Tønnes snakker språket!» utbrøt Valdemar. «I hvert fall nært nok. Og Skalken også!»

«Skalken!» fnyste Sabeltann, og bare navnet fikk Langemann til å rynke på nesa av gammel vane. «Nei, det må bli deg.»

«Vel, jeg vil ikke.»

Valdemar rygget brått inn i lugaren igjen og ville lukke døra etter seg, men kapteinen hindret ham ved å strekke fram en fot. Så lente seg mot ham, grep tak i dørkarmen med den ene hånden, skjøv ansiktet sitt helt opp i hans, og slo bare etter papegøyen da denne begynte å flakse med vingene. «Du lever her under min beskyttelse, på min nåde, fordi du tjente meg godt i forgagne tider, Valdemar Båtsmann,» hveste han. «Nå kaller jeg deg til tjeneste igjen, og du har å stille dersom du fortsatt ønsker å beholde de privilegiene.»

«Sende meg bort?» Valdemar lo bittert. «Du glemmer, kaptein, at ensomheten og jeg er gamle venner. Du av alle burde huske det, det var tross alt du som introduserte oss.»

Kapteinens tålmodighet var nå på bristepunktet. Han grep etter kården sin, noe som fikk Langemann til å skritte fram, men besinnet seg. «Du misforstår,» utdypet han. «Du vet at det bare er to veier bort fra Det usynlige land: om bord på min skute, eller i et likklede.»

En trykkende stillhet la seg over dem, de to på hver sin side av terskelen, og den tredje mannen som observerte dem, tilsynelatende rolig og avventende. I noen lange sekunder svøpte den dem i sin tunge og kvelende kappe, til Valdemar ble den første til å bryte den. «Så dette er hva det har blitt til?» sa han, med en stemme preget av både sinne og sorg. «Du truer meg på livet.» Han sukket og rettet seg opp i sin fulle høyde, og i et kort øyeblikk kunne man se spor av gammel glans i blikket hans. «Vel, siden du er så desperat, får jeg vel bli med.»

«Bra,» snerret kapteinen, uten tegn til lettelse eller takknemlighet. «Vær klar i morgen tidlig.»

Han snudde seg for å gå, men merket seg likevel at Valdemar og Langemann utvekslet et langt blikk før også kvartermesteren dreide rundt og forlot ham, og det var ikke vanskelig å gjette seg til hvorfor. «Du synes jeg var for hard,» sa han da de var kommet et stykke nedover gata.

«En god kaptein har menn som følger ham av respekt, ikke av frykt,» svarte Langemann. «Og det er dine ord, kæpten, ikke mine.»

Sabeltann slo det bort. «Han kommer over det. Vi setter seil ved soloppgang.» Han gløttet bort på kvartermesteren. «Om du er klar.»

Langemann sukket. «Ikke begynn du også nå. Jeg er frisk. Helt og holdent.»

«Bra,» nikket kapteinen, og unte seg et smil ved tanken på det som ventet der ute. «Bra.»

Andre kapittel  >

Tilbake til innholdsfortegnelse