Kategori: Gul
Det var
én ting innbyggerne i Abra Havn likte nesten like godt som fullmånefester, og
det var Sabeltanns ildprøver. De var så populære at de omtrent hadde mistet sin
opprinnelige funksjon, nemlig å skille de som var dyktige og modige nok til å
bli med Den sorte dame på tokt fra de som heller måtte finne en annen måte
å tjene kapteinen og byen på. Nå var de blitt vel så mye underholdning, lek og
adspredelse, og både blant deltakere og tilskuere fantes det de som ikke lenger
tok dem alvorlig.
Men for
den rødhårede jenta som for øyeblikket hang etter armene fra en bjelke
stikkende ut fra Villa Rosas takterasse, hadde de alltid vært blodig alvor, og
aldri mer enn nå. Under seg hadde hun bare et ti meters fall til de skarpe
steinene i fjæra, bredbeint på bjelken over henne sto Langemann, mannskapets
kvartermester, og opp fikk hun ikke komme før kapteinen tillot det. Hun visste
ikke hvor lenge hun hadde hengt der, eller hvor mye lenger hun måtte holde ut;
hun kunne bare anta, eller håpe, at han hadde et timeglass, indre eller ytre,
han gikk etter. Musklene i armene brant av smerte, fingrene som klamret seg til
treverket hadde stivnet slik at det virket utenkelig at hun noensinne skulle
klare å rette dem ut igjen, hun hadde lukket øynene et kort sekund, men åpnet
dem igjen og stirret opp på Langemann med besluttsomhet. Dette var den siste prøven.
Bare de som virkelig ble vurdert ble tvunget gjennom denne, og hun hadde aldri
før fått komme så langt. Det var ikke snakk om å gi opp nå!
I
stedet fanget hun Langemanns blikk, nå da han tok seg bryet med å kikke ned på
henne, og holdt det. Hun hadde hørt det var fascinerende, at øynene hans
skiftet farge med humøret, fra grå til grønn og tilbake igjen, at de hadde
gylne spetter som kom og gikk, og at når disse samlet seg rundt pupillen som en
flamme, var det på tide å skygge banen. De så temmelig ordinære ut nå,
konkluderte hun, men det kunne selvsagt være fordi fokuset hennes i hovedsak
var rettet mot å ikke slippe bjelken. Alt hun så var de matte øynene og de
stive trekkene til en sliten mann.
Han bøyde
seg brått ned og grep henne om håndleddet, og først da de lange fingrene hans
lukket seg rundt armen hennes, gikk det opp for henne at hun faktisk hadde vært
på nippet til å slippe. Han halte henne useremonielt opp på bjelken til seg, øyekontakten
ble brutt i prosessen og i et kort øyeblikk var hun sikker på at hun hadde
feilet. Hun gned de ømme armene sine og kjente den enda mer smertefulle svien
av skuffelse, men så gløttet hun opp og så hvordan øynene hans vandret mot noe
bak og under henne, samtidig som hun hørte lyden av applaus og innså at
signalet om å hjelpe henne hadde kommet fra noen andre.
«Klarte
jeg det?» spurte hun.
«Det er
opp til kapteinen,» svarte han. «Kom.» Han skrittet inn på takterassen, la en
kald hånd mot nakken hennes da hun fulgte etter, og styrte henne ned trappene
og inn foran Sabeltanns trone.
Hun
turde ikke å se på ham, slik hun hadde gjort med Langemann. Få kunne holde
dette blikket, og få var invitert til å gjøre det, men selv med sitt eget stivt
rettet mot skoene hans, kunne hun kjenne hvordan det sved i henne.
«Frøya.»
Hun
kjente et vell av barnslig glede over å høre ham si navnet hennes; det var
nesten flaut, og hun bet seg lett i leppa, fast bestemt på å ikke vise utad
hvor mye det frydet henne.
«Kaptein.»
Hun løftet en hånd til panna, hilste ham, men uten å flytte blikket.
«Men så
se på meg, jente,» utbrøt han, utålmodig, og hun skyndte seg å adlyde, for alle
visste at Kongen på havet hatet å vente. Og da hun møtte det isblå blikket,
innså hun at det faktisk var aller første gang.
Det var
uleselig. Det var umulig å vite hva som foregikk bak det, umulig å se hva han
tenkte. Blikket hennes, derimot, avslørte nok langt mer, kanskje alt, og
det var vel derfor han brukte tid på å granske henne.
Hun måtte
se bort til slutt, de fleste måtte det før eller siden, og hun kastet i stedet
små, raske gløtt mot folkemengden som omkranset henne. De hadde falt til ro og
ventet på dommen, tause, men utålmodige. Faren hennes sto fremdeles på samme
sted, helt inne ved husveggen, til venstre for kapteinens trone. Han hadde
armene i kors over brystet, og Rolf, svennen hans, hadde lagt hodet på skakke
ned mot ham, som om de nettopp hadde hvisket sammen.
«Du søker
hyre på Den sorte dame,» sa Sabeltann omsider, som om dét ikke var
opplagt, som om hun hadde noen som helst annen grunn til å være der.
«Ja,
kaptein,» svarte hun, og innså i samme øyeblikk med gru at det ikke hadde vært
et spørsmål.
Han lot
det passere. «Jeg har aldri hyret en kvinne før.»
Hun
kjempet mot trangen til å riste på hodet. Kvinner gikk i skjørter og hatter, flørtet
mynter ut av piratenes lommer, fødte unger og stelte hus. Hun var ingen kvinne.
Hun var Frøya, tømrerens datter, knivkasteren, og ment for noe mer.
«Men du
har gjennomgått ildprøvene og bestått.»
Det lød
opprømt mumling, og noen ropte ut, men det gikk likevel et sekund eller to før
det siste ordet virkelig traff henne. Bestått!
Hun våget
seg til å se på ham igjen. Blikket var uforandret. «Jeg forventer det samme av
deg som av alle de andre,» sa han. «Uansett hva du har, eller ikke har, mellom
beina. Ikke forvent noen spesialbehandling. Du jobber med mennene, spiser med
mennene og sover med mennene. Og når jeg sier sover, så mener jeg sover.»
Noen få,
spredte knis hørtes fra mengden, men døde fort ut igjen.
«Jeg
vil på tokt for å plyndre,» sa Frøya, og ble modigere ved lyden av sin egen, stødige
stemme. «For å finne gull. Fly etter mannfolk kan jeg vel så gjerne gjøre her.
Om slikt faktisk hadde interessert meg.»
Ved
siden av henne humret Langemann, noe som fikk kapteinen til å flytte blikket
bort på ham i stedet, og i et lite sekund kunne man faktisk lese noe i det. Det
forsvant igjen like fort, og med et rykk i munnviken, kikket han tilbake på Frøya
og forsatte ufortrødent: «Du starter som mannskap, du er kvikk, jeg vil ha deg
i riggen. Du får betalt etter gjeldende satser, alt etter hvor mye vi finner og
hvor mye du bidrar, men som førstereis bør du ikke forvente mer enn en halv
andel.» Han lente seg framover, virkelig spiddet henne med isøynene. «Om bord
er det jeg som bestemmer. Ingenting er viktigere enn det. Er det forstått?»
Hun
gjorde honnør. «Ja, kaptein.»
«Så
pakk sekken din. Vi drar i morgen tidlig.»
Han reiste seg brått uten å vente på svar, steg ned
fra tronen og travet bort, med Langemann i hælene. Frøya ble stående tilbake
med et stort smil om munnen, og først nå brøt menneskemengden rundt henne ut i
applaus.
«Et
kvinnfolk om bord på Den sorte dame,» mumlet Sabeltann straks de hadde
rundet et hjørne og var utenfor nysgjerrige ørers rekkevidde, «se, dét var noe
jeg lovet meg selv aldri skulle skje. Jeg kommer vel til å angre.»
«Nja,»
svarte Langemann, mer optimistisk. «Du så henne selv, kæpten. Hun har det som
trengs.»
«Sant,
jeg har menn i mannskapet som gjorde en dårligere figur enn henne i ildprøvene.
Jeg tenkte nå mer på den distraksjonen hun utvilsomt vil skape.»
«Frøya
er ikke som andre jenter, kæpten. Hun har større ambisjoner enn å være noens
sengefelle. Dessuten er far hennes også om bord, han passer nok på.»
«Hm,
ja. Hun og Tønnes, Benjamin og Odin, Pelle og Pysa, og du og guttungen… Vi blir
snart et familieskip!»
«Ikke nødvendigvis
en ulempe, kæpten.»
Kapteinen
fnyste. «Det vil vise seg. Men jeg har altså ditt ord på at hun vil oppføre
seg?»
«Vel,
du har Rosas.»
Kapteinen
stoppet og gløttet på ham over skulderen. «Det er nok,» avgjorde han.
Han
visste ikke hvor Langemann og Rosa sto for øyeblikket. Ryktene i byen ville ha
det til at hun hadde brutt med ham, men det var jo i så fall ikke første gang,
og så lenge det ikke påvirket kvartermesteren hans i det daglige, var det
uansett ikke noe han aktet å legge seg opp i. Langemanns ansikt ga ikke fra seg
noe, men mannen gjenkjente en anerkjennelse når han hørte en, og svarte med et
kort nikk.
«Spør
du meg, så er jeg mer skeptisk til denne andre utvidelsen av mannskapet du
planlegger,» innrømmet han i det de gikk videre. «Han blir vanskelig å ha med å
gjøre på et trangt skip.»
«Vi har
vært igjennom dette, Langemann. Han er essensiell for dette toktet.»
«Hvis
du sier så.» Tonen i kvartermesterens stemme var matt og resignert og kanskje
en anselse irritabel. Han visste at innvendingene hans falt for døve ører, han
gjentok dem bare fordi han ville ha dem loggført, så Sabeltann unte ham det.
Langemanns råd var gull verdt, også når han var uenig.
De nådde
bestemmelsesstedet, en liten strandstripe ikke langt fra kaia. Her lå vraket av
Saragossa, den en gang så staselige spanske gallionen som Sabeltann
hadde seilt før Den sorte dame kom i hans eie. Hun hadde vært gammel og
lekk allerede den gang, og nå hadde hun ikke vært sjødyktig på over ti år, der
hun lå og forfalt på sandbanken, skakk og sørgmodig. Deler av skroget var
blitt fjernet, bord for bord, etter hvert som det ble behov for materialene
andre steder (det var mange hus i byen som hadde biter av skuta i veggene), men
akterenden var stort sett inntakt. På toppen av poopdekket kunne man fremdeles
se de karakteristiske tvillingrorene, og i den brukne mesanmasten satt en gul
og blå arapapegøye og struttet med fjærene.
«Han
kommer til å si nei,» sa Langemann da de stanset utenfor den skjeve døra til
den gamle kapteinslugaren.
«Nettopp
derfor har jeg ikke tenkt å gi ham noe valg,» svarte Sabeltann, og kikket
misbilligende opp på papegøyen da denne ga seg til å skrike navnet hans.
«Sabeltann!
Sabeltann!»
Langemann
lot seg ikke distrahere. «Valdemar!» ropte han. «Valdemar, kom ut! Kapteinen vil
snakke med deg.» Han dunket en knyttneve mot døra, og da det gikk noen sekunder
uten at han fikk noen respons, la han til: «Vi vet du er hjemme, fjærkreet ditt
er her.»
Ved første
øyekast virket det ufattelig at vraket var noens hjem, og en nærmere kikk
forsterket bare inntrykket av at det var fullstendig uegnet til den slags bruk.
Dørken var råtnet bort, vannet rant inn hver gang det var flo sjø, og når det
regnet dryppet det inn gjennom taket også. Likevel hadde Valdemar slått seg ned
der, til tross for at han var blitt tilbudt annet husrom flere ganger. Kanskje
var det noe trygt og familiært ved det, han hadde tross alt vært skutas siste
skipper, men hva han nå enn begrunnet det med, virket han å være tilfreds med
ordningen.
Han åpnet
døra nå, skulte på dem fra terskelen, to nøttebrune øyne under et flokete hår,
en smal strek av en munn bak et viltvoksende skjegg. Klærne var fillete og
tilfeldig satt sammen. Han luktet ikke lenger så intenst som før, men han var
ikke akkurat ren, som om verdslige ting som å vaske seg ikke lenger opptok ham,
og det gjorde de vel heller ikke.
«Jeg
vet hvorfor du er her,» sa han, ordene så vel som en anklagende pekefinger ble
rettet mot kapteinen. «Ryktene flyr i denne byen, gode som dårlige, og du skal
til Danmark!»
«Stemmer
det, Valdemar,» svarte Sabeltann. «Til dine gamle trakter.» Han dukket unna for
araen som kom seilende, vek irritert til siden i det den flakset forbi ham og
Langemann og slo seg ned på sin herres skulder.
«Jeg
vet hva det betyr,» fortsatte fillefransen før de rakk å komme med noen
passende kommentarer om den forbaskede fuglen. «Du skal endelig gjøre bruk av
medaljen.»
Langemann
gløttet på kapteinen, som på sin side løftet brynene i en spørrende mine, og
det igjen ga bare Valdemar mer vann på mølla. Han tok et skritt fram, helt ut i
dagslyset. «Ikke glem at jeg var der, kaptein. Den kvelden for seksten år
siden, da du plyndret baron Suffield for alle hans skatter.»
«En
mann du var satt til å tjene, så vidt jeg husker,» svarte Sabeltann
rolig.
«Ja,
jeg vet hva han var,» nikket Valdemar. «Hvem han tilhørte, og hva den medaljen
gir tilgang på. Og jeg har ikke tenkt meg dit!»
«Vel jeg
har, og du må bli med.» Sabeltanns stemme var ennå kald og behersket, men
trente ører, som Langemanns, kunne høre en underliggende ulming. «Du kjenner
landet, skikkene og kulturen.»
«Jeg
har ikke vært der på tjue år!»
«Jeg
trenger en som snakker språket.»
«Tønnes
snakker språket!» utbrøt Valdemar. «I hvert fall nært nok. Og Skalken også!»
«Skalken!»
fnyste Sabeltann, og bare navnet fikk Langemann til å rynke på nesa av gammel
vane. «Nei, det må bli deg.»
«Vel,
jeg vil ikke.»
Valdemar
rygget brått inn i lugaren igjen og ville lukke døra etter seg, men kapteinen
hindret ham ved å strekke fram en fot. Så lente seg mot ham, grep tak i dørkarmen
med den ene hånden, skjøv ansiktet sitt helt opp i hans, og slo bare etter
papegøyen da denne begynte å flakse med vingene. «Du lever her under min
beskyttelse, på min nåde, fordi du tjente meg godt i forgagne tider, Valdemar Båtsmann,»
hveste han. «Nå kaller jeg deg til tjeneste igjen, og du har å stille dersom du
fortsatt ønsker å beholde de privilegiene.»
«Sende
meg bort?» Valdemar lo bittert. «Du glemmer, kaptein, at ensomheten og jeg er
gamle venner. Du av alle burde huske det, det var tross alt du som introduserte
oss.»
Kapteinens
tålmodighet var nå på bristepunktet. Han grep etter kården sin, noe som fikk
Langemann til å skritte fram, men besinnet seg. «Du misforstår,» utdypet han. «Du
vet at det bare er to veier bort fra Det usynlige land: om bord på min skute,
eller i et likklede.»
En
trykkende stillhet la seg over dem, de to på hver sin side av terskelen, og den
tredje mannen som observerte dem, tilsynelatende rolig og avventende. I noen
lange sekunder svøpte den dem i sin tunge og kvelende kappe, til Valdemar ble
den første til å bryte den. «Så dette er hva det har blitt til?» sa han, med en
stemme preget av både sinne og sorg. «Du truer meg på livet.» Han sukket og
rettet seg opp i sin fulle høyde, og i et kort øyeblikk kunne man se spor av
gammel glans i blikket hans. «Vel, siden du er så desperat, får jeg vel
bli med.»
«Bra,»
snerret kapteinen, uten tegn til lettelse eller takknemlighet. «Vær klar i
morgen tidlig.»
Han
snudde seg for å gå, men merket seg likevel at Valdemar og Langemann utvekslet
et langt blikk før også kvartermesteren dreide rundt og forlot ham, og det var
ikke vanskelig å gjette seg til hvorfor. «Du synes jeg var for hard,» sa han da
de var kommet et stykke nedover gata.
«En god
kaptein har menn som følger ham av respekt, ikke av frykt,» svarte Langemann. «Og
det er dine ord, kæpten, ikke mine.»
Sabeltann
slo det bort. «Han kommer over det. Vi setter seil ved soloppgang.» Han gløttet
bort på kvartermesteren. «Om du er klar.»
Langemann
sukket. «Ikke begynn du også nå. Jeg er frisk. Helt og holdent.»
«Bra,»
nikket kapteinen, og unte seg et smil ved tanken på det som ventet der ute. «Bra.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar