Kategori: Gul
Vinden var på hans side, i den forstand at den førte dem alle
andre steder enn hjemover. Abra Havn lå omtrent en ukes seilas fra Port
Providence, men nå, fem dager etter avreise, var de takket være værgudene knapt
halvveis. Det plaget ikke Sabeltann nevneverdig, ikke for sin egen del, han
kunne sture vel så godt i lugaren sin som i borgen, men det var selvfølgelig en
risiko for at det ville få mannskapet til å surne. Det var viktig å holde dem i
godt humør i magre tider.
Og dette var magre tider. Strengt tatt hadde de ikke
hatt noen større suksess siden funnet av Solkongens skatt, og det innså han med
gru var hele to og et halvt år siden nå. Det hadde vært flust av mindre seire
selvsagt, nok til at mennene kunne holde på en komfortabel livsstil, men Kongen
på havet hadde aldri regnet sin suksess i penger, selv om folk som ikke kjente
ham fort kunne tro det. Det var bare én valuta som betydde noe, og det var
respekt. Og respekt måtte vedlikeholdes. Fadesen hos Tiger-Tim hadde vært en
brutal påminnelse om akkurat det.
Gullreserven til Prinsen av Wales hadde vært et lovende spor,
men nå hadde han mistet det, takket være avstikkeren til Gral. Ikke at han
angret, nei, den avstikkeren hadde vist seg nødvendig, men særlig lukrativ
hadde den ikke vært. Bare én eneste bit av Grevens rikdom hadde unngått å bli
sugd ned i Helvete sammen med ham selv, men den hadde Dagmar lagt beslag på, og
slik hadde Den gylne tiger glippet for ham for andre gang i livet.
Han slapp ut et tungt, misfornøyd sukk og lente seg bakover i
stolen. Han hadde stirret på kartene sine i timevis, prøvd å finne ut hvor
prins Georges menn kunne ha flyttet skatten, det neste logiske skrittet å ta,
men til ingen nytte. Det eneste han kunne var å håpe på at en av følerne hans
der ute skulle plukke opp noe.
Det var et voldsomt leven ute på dekk. Han hadde registrert
det før også, men skjøvet det inn bak andre, mer presserende saker i
bevisstheten. Nå tok han det inn over seg. Det var latter og ståk og skrål og
musikk. Slett ikke lyden av gretne menn med hjemlengsel.
Med rynket panne skjøv han seg opp av stolen, satte på seg
hatten og gikk ut for å se hva som foregikk. Dekket lå badet i den varme
ettermiddagssolen, den blendet ham da han først åpnet døren, men straks øynene
hadde vent seg til lyset, fikk han øye på mannskapet sitt, stimlet sammen i den
fremre delen av skuta. Musikken kom derfra også. Det var Baltazar som spilte,
selvsagt. Sabeltann ble fremdeles litt irritert hver gang han så mannen, men
han hadde vist seg som en dugelig arbeidskar, for ikke å snakke om en brilliant
felespiller, så noe hadde det vel kommet ut av den transaksjonen. Han
hadde fått selskap av Benjamin på fløyte og de spilte høyt og hjertelig. Resten
av mannskapet klappet takten og oppe på bakkdekket var Isak og Bendik i fri
utfoldelse. De danset jig og prøvde åpenbart å overgå hverandre, da
krumspringene var langt villere enn de var elegante.
Sabeltann gikk nærmere, forsiktig for å ikke kvele denne
plutselige flammen av god stemning. Han visste godt hvilken tendens han hadde
til å legge en demper på slikt, men denne gangen ønsket han det ikke. Det gikk
likevel et lite sus av usikkerhet gjennom flokken da de oppdaget ham, men ikke
nok til å stoppe dem, i hvert fall ikke da Langemann valgte akkurat det
øyeblikket til å klatre opp på bakkdekket og dytte de to ungfolene ned. «Gi
plass! Jeg skal vise dere hvordan.» Han spant rundt, til latter og rop fra de
andre, og ropte «Gi meg en garrotín!» til Baltazar, som flirte og slo
om, og jubelen steg til ytterligere høyder.
Ingen kunne danse som Langemann. Det fantes nok dem som rent teknisk var
flinkere, men ingen hadde den samme unike karismaen og de samme smektende
bevegelsene, som fikk myntene i beltet hans til å klirre i takt med musikken.
Sabeltann var med ett tilbake på Den blå papegøye på tampen av 1699, og
det var et sted og en tid han likte å være. Han kunne ikke unngå å smile da
Langemann ropte «Fortere!» til Baltazar og satte opp tempoet i takt med
musikken. På et tidspunkt halte han Pinky opp til seg og fikk guttungen med på
de siste rundene.
Staminaen var riktignok ikke helt som før. Han tumlet til
slutt ned og bort til ripa for å få igjen pusten, og han smilte opp til
kapteinen da han rakte ham vannskinnet. «Du er ikke tjue lenger,» kommenterte
Sabeltann tørt. «Men du holder tritt med dem.» Langemann nikket, men var ellers
ikke i stand til å svare, noe som bare fikk kapteinen til å smile bredere.
Benjamin hadde nå ledet de andre inn i allsang. De byttet på å
synge verselinjene etter hvert som han pekte på dem, og selv om musikaliteten
var varierende, var entusiasmen unison. Sabeltann kunne ikke engang huske når
stemningen om bord sist hadde vært så god, og et lite sekund skremte det ham,
for den som flyr høyt har langt å falle.
«Og så kæpten!» ropte Benjamin og pekte på ham. Sabeltann
hørte det lille gispet fra mengden. Noen mente åpenbart at kanonmesteren levde
farlig, og det var heller ikke første gangen han testet hellet sitt, men
kapteinen lot ham få det denne gangen. Han sang de neste par linjene, kanskje
ikke med den helt store innlevelsen, men nok til at han fikk jublende respons
fra mannskapet og et smil fra Langemann.
Han ristet lett på hodet og kikket bort på Baltazar, igjen
usikker på hva Tiger-Tim egentlig hadde tenkt, men slo spekulasjonen fort fra
seg. Hadde han ikke nettopp bekymret seg for dårlig stemning? Hvorfor skulle
han da bekymre seg over at den var for god? Det fikk komme det som skulle
komme. Kongen på havet var alltid klar.
Benjamin kunne sverge på at Skalkens suppe smakte bedre i
kveld, eller så var han bare omsider blitt desperat nok. Uansett hadde han
allerede tatt flere munnfuller av den og svelget dem også. Det samme hadde
Pinky og Baltazar. De hadde trukket seg tilbake til den stille kroken under
bakkdekket, slik de hadde gjort hver kveld de siste fem dagene. Benjamin var
usikker på hvorfor, men kanskje var det slik at de alle tre søkte stillheten
disse dagene? At de alle hadde ting å tenke på.
Benjamin var normalt en utadvendt og omgjengelig fyr, glad i
liv og røre rundt seg. Stillheten hadde likevel aldri skremt ham. I hvert fall
ikke den stillheten som av og til falt mellom gode venner. «Broren min er også
en mann av få ord,» hadde han forklart for Baltazar en av disse kveldene, en
gang Pinky hadde latt vente på seg og det bare var de to. «Så det plager ikke
meg at du aldri sier noe. Jeg er vant til det.»
«Å, han kan snakke,» la han for til. «Han var ikke
alltid sånn. Men han er ikke helt riktig i hodet, og ord er… vanskelige.»
Stemmen sprakk, til hans store forferdelse, så han lukket munnen for å hente
seg inn. Baltazar hadde likevel fått det med seg og dreide pekefingeren rundt i
en sirkelbevegelse. «Han er ikke om bord, nei,» bekreftet Benjamin. «Han… De
forteller meg at han er død.»
Baltazars blikk fikk et drag av sympati, samtidig som brynene
krøp nedover i en spørrende grimase. «Ja, jeg vet ikke,» sukket Benjamin.
«Kanskje er det sånn. Jeg har bare alltid tenkt at jeg ville vite det.
At jeg ville kjenne at han glapp, når han glapp. Og det gjorde jeg
ikke.»
Han skammet seg over ordene straks de var ute. Han lød som en
sentimental tulling, men Baltazars blikk var ikke dømmende. Han bare nikket,
langsomt og alvorlig, og Benjamin lot takknemlig stillheten omslutte dem igjen.
Han følte egentlig ikke for å bryte den denne kvelden heller.
Det hadde vært en usedvanlig god dag, der selv kapteinen hadde vært i godt
humør, og stemningen lå fremdeles som et teppe over skuta, varm og beroligende.
Derfor tok han det pent da det viste seg at Pinky hadde mye på hjertet og brøt
stillheten nesten før den hadde fått tid til å legge seg. «Det er noe jeg ikke
helt forstår.»
«Det er mange ting jeg ikke forstår,» parerte Benjamin. «Jeg
lever ganske godt med det.» Pinky så oppgitt på ham, og da flirte han og la
oppriktig til: «Er det noe jeg kan hjelpe med?»
«Hvorfor var Den gylne tiger så viktig?»
Benjamin rynket pannen. Av alle ting… «Hva mener du med det?»
«Alle lette etter den, ikke sant. Så hvorfor var den noe alle
ville ha?»
«Den var av gull.» Benjamin var nesten indignert. «Den var
verdt en formue. Det burde vel være opplagt for en kvikk gutt som deg?»
«Men du så resten av Solkongens skatt, Benny, og det var mange
andre ting av gull der. Så hvorfor akkurat denne tigeren?»
«Den er vel unik, da. Noe ikke alle andre har.»
«Som et samleobjekt?»
«Nettopp.»
«Så noe man skal ha bare for å ha det?»
Benjamin ble svar skyldig. Han var ikke vant til slike
filosofiske spørsmål. Sant å si gjorde de ham litt svimmel. «Vel…»
«Det er tullete,» avgjorde Pinky. «I hvert fall ikke verdt å
dø for.»
Benjamin gløttet for rundt seg, men med unntak av Baltazar,
som virket opptatt av suppa si, var det ingen i nærheten. «Handler dette om
faren din?»
«Tigeren var på Gral, og hvis den var der, må det være fordi…»
«Morgan tok den,» avsluttet Benjamin for ham.
Det ble stille litt, men stillheten var ikke lenger av den
gode sorten. Det lå noe og trykket nå. Benjamin så ned i tallerkenen sin. Jepp,
matlysten var forduftet også.
«Noen ting, Pinkygutt, får legender knyttet til seg. De blir
berømte i kraft av seg selv. Kong Ravi av Marmeladene skal ha hatt en stein som
oppfylte ønsker. Jeg har hørt om kokekar som ikke trenger ild og støvler som
tar deg sju mil i steget. Kanskje er det der selve skatten ligger, Pinky? I
historiene.»
Pinky smilte litt. «Som Jungelens hjerte.»
«Ja, som Jungelens hjerte. Skjønt, en nevestor rubin er verdt
en del, den også. Hvis den eksisterer.»
«Tror du ikke den gjør det?»
«Tja, det er ikke alltid så lett å skille mytene fra
virkeligheten, er det? De sa Fantomas var en myte, men kapteinen fant den. De
sa Lama Rama eksisterte, men det viste seg å være en myte. Hvem vet?»
«Den fins.»
De kvapp begge av stemmen og stirret først på hverandre, som
om de begge anklaget den andre for å ha snakket. Så gikk sannheten opp for dem,
og de så begge bort på Baltazar. Han rørte rundt i tallerkenen sin, som om
ingenting hadde skjedd, som om han – den stumme mannen – ikke nettopp hadde
snakket.
«Hva… hva sa du?» spurte Benjamin.
«Den fins,» sa Baltazar igjen, fremdeles uten å se opp. «Jeg
har sett den.»
Ikke bare snakket han, han snakket engelsk også. Riktignok med
spansk aksent, men tydelig og fullt forståelig. Stemmen var mørk og myk.
«Hvor så du den?» spurte Pinky.
«På en øy.» Han snakket mekanisk, som i en transe, og han tok
ikke øynene fra den uappetittlige suppa. «Vi gikk i land, hele mannskapet. Og
vi fant den. Og vi fant død. Og blodsugere.»
«Blodsugere?» gjentok Benjamin.
Baltazar så opp. «Ikke let etter den. Den tilhører blodsugerne
og de vil beholde den. Slik de beholder alle hjerter.»
Han så ned og sa ikke mer. Ingen flere spørsmål fra verken
Benjamin eller Pinky kunne få mer ut av ham etter det. Benjamin var egentlig
glad til. Det var ille nok at Baltazar i det hele tatt hadde sagt noe. Han visste
jo at han måtte gå til kapteinen med det, og han ville egentlig ikke. Det
føltes som om å dele videre noe som var sagt i fortrolighet. Men Pinky hadde
vært der og også hørt det, og om det senere skulle komme Sabeltann for øre at
de hadde hørt spanjolen snakke og ikke sagt noe…
Han så trist på Pinky, som ikke sa noe, men også forsto. Alt
det gode humøret fra tidligere var forduftet. Benjamin tømte resten av suppa
ut.
«Blodsugere?» gjentok kapteinen da Benjamin hadde lagt fram
hele budskapet sitt. «Hva mener han med blodsugere?»
Langemann la armene i kors og lente seg inn mot veggen. Det
var ikke nødvendig å virke truende på dette tidspunktet. Kanonmesteren hadde
gjort akkurat det som var forventet av ham, han trengte ingen motivasjon. Han
så likevel ut som om han hadde sveket sin beste venn.
«Sannelig om jeg vet, kæpten,» svarte han. «Det var alt han
sa.»
Sabeltann kikket bort på Langemann. «Mygg?» foreslo han.
Langemann humret. «Vel, det er nok av dem på øyene i
Karibien.»
«Hvordan vet du at denne øya er i Karibien?» spurte Pysa. Både
han og Pelle befant seg også i kapteinslugaren sammen med dem. Langemann kunne
ikke huske at de var blitt invitert inn, men de hadde de siste par årene hatt
en tendens til å invitere seg selv med på møter og rådslagning. Det var vel den
selvsikkerheten som kom med erfaring, men Langemann var ikke i tvil om at de
var der på kapteinens nåde, når alt kom til alt. Han hadde kunnet kaste dem ut
med et blikk, om han ville.
«Det er der skuta til Baltazar i sin tid forsvant,» forklarte
Sabeltann, ukarakteristisk tålmodig. «Jeg forhørte meg litt om vår venn i Port
Providence før vi dro. Nuestra Señora del Rosario, som hun het, tok
angivelig en liten avstikker på vei hjem til Spania i 1710. Baltazar er den
eneste av mannskapet hennes som noensinne ble sett igjen, men han har aldri
snakket. Ikke før nå.» Han gløttet bort på Benjamin. «Godt jobbet.»
Benjamin så ned.
«Skal vi kalle ham inn til en… prat?» spurte Langemann.
«Nei. Tiger-Tim har allerede prøvd den metoden. Det virket
åpenbart ikke.»
«Så du tror fremdeles ikke Tiger-Tim har et eller annet
opplegg på gang?»
Kapteinen tok seg tid til å tenke seg om. Han sto foran skrivebordet
sitt og dunket fingrene lett mot bordplata. «Nei,» konkluderte han til slutt.
«Jeg tror denne Baltazar har lurt også ham.» Han snudde seg mot Benjamin igjen.
«Men du har utvilsomt klart å etablere et slags bånd til ham. Fortsett å
pleie det. Kan hende han forteller deg mer.»
«Ai, ai, kæpten.» Benjamin lød ikke overentusiastisk, all
rosen til tross. Han valgte likevel å teste farvannet med en av sine dumme
kommentarer. «Det kan være droch fhoula, kæpten.»
«Dråk ola?» gjentok kapteinen.
«Blodsugere, kæpten. Jeg hørte om dem i oppveksten. De er
menn, eller de ser ut som menn, bare små, og de suger blod av mennesker.»
«Gammel overtro,» snøftet kapteinen.
«Ai,» nikket Langemann og tillot seg et lite glis. «Vampirok.
De udøde. Jeg har også hørt om dem.»
Pysas øyne hadde vokst til runde kuler. «De suger blod fra
mennesker?»
Langemann nikket, underholdt av mannens utilslørte skrekk.
«Tømmer dem helt.»
«Det er akkurat som med mammas griser, Pelle.»
Langemann rettet seg opp. Pelle slapp ut et høyt stønn.
Sabeltann smalnet blikket. «Hvilke griser?»
«I jula, da du glemte oss igjen hos mamma. Hun fortalte at
noen, eller noe, tar dyrene hennes. De ligger døde ute i jungelen.»
Sabeltann snøftet. «Åpenbart jaguarer.»
«Nei, kæpten.» Pysa ristet hardt på hodet. «Det er det som er
det rare. De er ikke spist. De mangler bare hjertene, ser du, når vi finner
dem. De er skåret ut av dem. Og så er de helt tømt for blod.»
«De har tydeligvis tatt din hjerne,» kom det fra Pelle.
«Slutt å mase på kæpten om mammas husdyr. Det er ikke "vampiroker"
eller "dråkolaer" som har tatt dem.»
«Hva vet du om det?» parerte Pysa. «Du hjalp ikke til. Du var
altfor opptatt med Amora.»
Sabeltann så forvirret ut. «Hvem er Amora?»
«Det er kjæresten min,» svarte Pelle.
«Det er det ikke!» protesterte Pysa. «Hun vet knapt at du
eksisterer.»
«Ha! Du er bare misunnelig fordi hun ikke ville ha deg.»
«Det holder!» Kapteinens utbrudd fikk kamphanene til å tie.
Han rundet tankefullt skrivebordet og satte seg i stolen. «Blodsugere på Apeøya,»
mumlet han.
Langemann regnet egentlig med at han bare tenkte høyt og ikke
var ute etter innspill, men valgte for de andres sikkerhet å komme dem i
forkjøpet og kommentere det likevel. «Du tror vel ikke Jungelens hjerte er på
Apeøya, kæpten?»
«Ikke egentlig,» forsikret Sabeltann. «Hernán Cortés’ brev er
tydelige på at det var på fastlandet han så den. Men det er på en annen side
over 200 år siden.» Han løftet det ene brynet. «Hva tenker du?»
«Det er jo ikke sånn at vi for øyeblikket har andre, viktigere
saker på vent,» svarte Langemann, vel vitende om at det beseglet avgjørelsen.
Sabeltann nikket. «Det skader ikke å ta en prat med Malena… vel,
ikke mer enn det pleier, i hvert fall.» Munnen hans krøllet seg i det kalde,
sultne smilet som alltid innledet et tokt. «Legg om kursen, Langemann! Vi skal
hjem til mamma!»
