Kaptein Sabeltann og Jungelens hjerte: Tredje kapittel

Kategori: Gul

Med unntak av Marianne og hennes Røde lanterne, var det ikke mye ved Port Providence Langemann egentlig likte. Han foretrakk Tortuga. Hun hadde denne fargerike blandingen av folkeslag og kulturer han likte så godt, og som denne havna enn så lenge ikke kunne skilte med. Port Providence var i all hovedsak hvitt og europeisk, om det nå ikke akkurat var sine beste barn Europa hadde sendt dit, og tilforlatelig likt de mer lugubre delene av byer som Rotterdam og Le Havre. Med andre ord lite særegen. Men Tortuga var ikke lenger det fristedet for pirater som hun en gang hadde vært, oversvømt av den britiske marinen som hun var, og hovedtyngden av de mer lyssky forretningene var i full fart i ferd med å forflytte seg hit. Kulturblandingen ville nok komme, den også, med tiden. Han fikk trøste seg med det. Dessuten var det her han hadde møtt Rosa for aller første gang. Det var da noe.

Han tok en slurk av kaffen og rynket på nesa over hvor lunken den var blitt. Morgener kunne være overraskende kalde, selv i det nordlige Karibien. Han tømte restene ut over relingen, og blikket hans fant samtidig Pinky, som var i ferd med å sope landgangen fri for sand. Port Providence var en av få fribyer med dypvannshavn, slik at de for en gangs skyld kunne legge til helt inne ved kaia. Se, det var en annen ting han likte ved stedet! Det kom seg.

Synet av Pinky fylte ham derimot med en følelse av anger og skam. Anger over alle forspilte sjanser, skam fordi han også følte et underliggende sinne. Ikke rettet mot Pinky – for all del, han hadde ingen grunn til å være sint på Pinky! – men mot omstendighetene. De burde ha snakket sammen, han visste det. Ordentlig. Om det som hadde skjedd på Gral. Gutten fikk stadig mer grep om ting. Det hadde han ettertrykkelig vist der. Han ble eldre, tretten nå, og klokere. Ikke at han noensinne hadde vært en dumrian, men det var tross alt lettere å avlede et barn. Han burde få vite. Han fortjente å vite.

Langemann hadde vært nær ved å fortelle ham det da han ga Pinky Dagmars medaljong. Pinky hadde stillferdig studert tegningene av sine foreldre en stund, og Langemann hadde bestemt seg for å fortelle sannheten om Morgan straks det ventede spørsmålet kom. Men Pinky spurte ikke. Han sa bare takk og puttet medaljongen i skipskista si. Så Langemann hadde likevel holdt munn, og skånt ham (og like mye seg selv), slik han alltid hadde gjort.

Pinky hadde smakt litt på navnet sitt også. «Så jeg er Jack,» sa han, og var stille litt før han la til: «Dere kan fortsette å kalle meg Pinky.» Så nevnte han ikke dét mer heller.

Og likevel lå det noe uforløst mellom dem. Alle de usagte ordene lå der, stablet oppå hverandre som en mur, og blokkerte. I spesielt melankolske stunder som denne kunne Langemann tenke at Pinky var i ferd med å gli fra ham, slik Morgan i sin tid hadde gjort, og den tanken fylte ham med slik sorg og skrekk at han trodde han skulle sprenges.

Denne gangen fikk han heldigvis tildelt en livline, i form av kaptein Sabeltann og en kaffekanne som i samme øyeblikk sluttet seg til ham der på poopdekket. Takknemlig rakte han fram koppen, vel så mye for distraksjonen som for kaffen, og det gikk en stund før noen av dem sa noe.

«Vi kan like gjerne dra hjem.» Det var kapteinen som tok ordet først. «Legge nye planer derfra. Vel så bra det som å seile rundt på måfå og bruke opp forsyninger. Og mannskapet har vel folk de… savner.»

Langemann smilte litt. Det var seks uker siden de sist hadde vært innom Abra Havn, langt i fra det lengste toktet de hadde hatt. Mannskapet ville nok likevel ikke protestere på en avstikker hjem, til tross for manglende suksess. Å se Rosa igjen hadde vært fint. Varmen fra Marianne, kortvarig som den var, var allerede borte, og den kunne uansett ikke sammenlignes med henne. «Vi er klare til å kaste loss når du vil, kæpten.»

Mesteparten av mannskapet var allerede om bord og syslet med sine forefallende plikter. En liten håndfull hadde landlov fremdeles, men det burde ikke være for vanskelig å få samlet dem. Noen av dem hadde ikke kommet lenger enn til det nærmeste vertshuset. Langemann kunne se dem herfra, sittende rundt bordene ute i morgensolen.

Så fikk han øye på noe annet. «Kæpten,» sa han igjen og dultet i Sabeltann med albuen.

Baltazar sto inne på kaia, bærende på en liten sekk, og så like fortapt og forvirret ut som dagen i forveien. Han kastet små, raske gløtt rundt seg, på livet og viraken, men ga foreløpig ingen tegn til å ville komme nærmere.

«Ser man det,» mumlet kapteinen og ledet an ned trappene og i land. Spanjolen så opp først da de nærmet seg. Blikket var stødigere enn ventet, men kuet og avventende. Han var åpenbart ikke ute etter bråk.

«Så du er kommet for å ta hyre?» gryntet Sabeltann, som for å få en bekreftelse, noe han også fikk i form av et nikk. «Og du er innforstått med hva du begir deg utpå? Dette er ikke hvilken som helst skute og jeg er ikke hvilken som helst kaptein. Mønstrer du på her, mønstrer du ikke av, hvis du skjønner hva jeg mener.»

Baltazar blunket ikke engang, og Langemann fikk en følelse av at mannen allerede hadde sett så mye djevelskap at ingenting lenger kunne skremme ham.

Sabeltann var uansett tilfreds. «Noen spesielle ferdigheter jeg burde vite om?»

Baltazar så seg rundt. Så rakte han ut en arm og rettet pekefingeren mot en av kanonene.

«Ah, kanonér.» Sabeltann snudde seg tilbake mot skuta. «Benjamin!»

Langemann hørte beskjeden bli videresendt og noen få strakser etterpå dukket deres hengslete kanonmester opp øverst på landgangen. «Ai, kæpten?»

«Dette er Baltazar,» sa Sabeltann og pekte med tommelen. «Han kan kanoner. Sett ham i arbeid.»

«Ai, ai, kæpten.»

Baltazar steg om bord Den sorte dame på Benjamins signal, med nedslått blikk, som om han gikk til sin egen henrettelse, helt resignert og avfunnet med sin skjebne. Langemann så ham passere med undring og uro, og kapteinen ristet lett på hodet. «Hank inn etternølerne, Langemann. Vi drar.»

Pinky så på sine foreldre igjen. Han hadde hentet fram medaljongen fra kista og satt seg i det svinnende lyset fra den ene vindusgluggen, påpasselig med å ikke vekke for mye oppsikt blant de få som befant seg her nede i banjeren sammen med ham. Nattevakten lå i køyene sine, de skulle snart opp og i arbeid og snek til seg så mange minutter på øyet de overhode kunne. Pinky burde hvilt, han også, men kunne ikke. Han hadde ikke sovet ordentlig siden Gral. Tankene holdt ham våken, og nå var det ikke lenger spørsmålene som plaget ham, men svarene.

Han så på moren sin først. Ikke fordi han nødvendigvis var mest nysgjerrig på henne, men fordi det gjorde minst vondt. Hun hadde aldri opptatt ham så mye, fordi han tidlig hadde forstått at ingen andre visste mer enn ham selv når det gjaldt henne. Han følte ingen lengsel nå heller, bare fred. Det var godt med et ansikt.

Han lot nesten motvillig blikket gli over på den andre tegningen. Hele livet hadde han levd blant folk som hadde kjent Morgan: kapteinen, Langemann, Rosa, Oliver, Pelle og Pysa… De hadde gitt ham smuler, små glimt av en mann han aldri helt kunne nå, men som likevel var for nær til å bare være en tegning i en medaljong. Det var så mye de hadde skjult for ham, så mye de hadde pakket inn i blankpolerte fortellinger og avledninger. Ikke av uvilje, han forsto det nå, men av skånsel.

«Er det folka dine?»

Pinky kvapp. Han hadde ikke hørt Benjamin nærme seg, og så brått opp på ham med dunkende hjerte. Så mye for årvåkenhet. Tenk om det hadde vært Langemann!

«Ikke meningen å forstyrre,» sa Benjamin mildt, men han skjulte nysgjerrigheten dårlig og la hodet på skakke for å se medaljongen bedre. Pinky lot ham få den, og da lo han. «Så dette er Morgan? Jeg skjønner hva de mener nå, du er jo som snytt ut av nesa på ham. Ingen grunn til å tvile på dét farskapet, Pinkygutt. Jeg mener, det har jo alltid vært åpenbart at du ikke er Langemanns.»

«Langemann har vært mer far for meg enn Morgan har!» svarte Pinky, skarpere enn han hadde tenkt det.

Benjamin så avvæpnende på ham. «Jaja, men utfra hva jeg har hørt var han en solid type, denne faren din.» Han slapp medaljongen tilbake ned i Pinkys hender. «Det var ikke min. Så pris deg lykkelig, du, som har hatt to av dem i livet ditt.»

Du skulle bare visst, tenkte Pinky, men Benjamin visste vel. Alle visste jo. Morgan var ikke solid, han var en tyv! Og ikke bare det, men den verste sorten, nemlig en tyv som stjal fra tyver. En forræder og en sviker. Om ikke den stormen hadde knust skuta hans mot skjærene utenfor Gral, hadde kapteinen fått ham henrettet, og Pinky hadde vært akkurat like farløs. Så hva var poenget med alt sammen?

Han hadde tenkt at han skulle snakke med Langemann om det. Fortelle ham at han skjønte sammenhengen nå, at fosterfaren ikke behøvde lyve for ham mer. Det hadde kanskje gjort ting lettere. Men enn så lenge hadde han ikke fått seg til det. Han ville egentlig ikke. Langemann hadde holdt ham i mørket så lenge, han fortjente å få sitte litt ute i kulden selv også.

Benjamin hadde åpnet sin egen skipskiste og tatt ut fela. Han satt der på kne, med instrumentet i hendene, som om han forsiktig avveide mulighetene. Et håp ble tent i Pinky, og samtidig et stikk av dårlig samvittighet og en aldri så liten redsel for å slukke denne lille flammen igjen. Benjamin hadde sine egne sorger, og de var større, nyere og råere enn hans.

«Skal du synge i kveld?» våget han seg til å spørre. Benjamin hadde ikke sunget siden Odin forsvant. Det var riktignok bare tre uker siden, men en hel liten evighet for de som var så vant til musikken og festen og humøret han spredte rundt seg.

Benjamin sukket. «Jeg er… jeg vet ikke.»

«Det trenger ikke være en glad sang,» presset Pinky. «Du kan synge den om Jimmy.»

Han gikk nærmere og snappet fela ut av Benjamins hender da han gjorde tegn til å ville legge den tilbake på plass. Benjamin protesterte i det minste ikke. «Mat først,» sa han bare.

Skalken hadde allerede halt den store gryta si ut fra byssa og flere begynte å trekke ned i banjeren for å spise. Benjamin fylte opp en ekstra bolle og gikk motsatt vei, opp og ut på dekk, og Pinky fulgte etter ham. Hav og himmel lå badet i det rødlige kveldslyset. Det var en uvanlig vindstille kveld også, noe som hadde irritert kapteinen om de hadde hatt det travelt, men som nå som de var på vei hjemover, virket å være helt akseptabelt. Sabeltann var for øvrig ikke å se, og ikke Langemann heller, så de hadde vel trukket seg tilbake til lugaren.

Benjamin gikk langs relingen på hoveddekket og dukket inn under bakkdekket mot frontkanonene i baugen. Den nye fyren, som han introduserte for Pinky som Baltazar, satt der og kveilet sammen rep, og reagerte først da Benjamin holdt den ene suppebollen fram under nesetippen hans. «Kveldsmat,» erklærte han og Baltazar tok imot med like lite liv og entusiasme som han utviste for alt annet. «Ikke spør meg hvorfor verdens mektigste pirat må nøye seg med verdens verste kokk, men det har vi altså,» fortsatte Benjamin ærlig. «Det lukter forjævlig og det smaker enda verre, men man venner seg til det. Bare,» han veivet fingeren i en sirkelbevegelse over bollen, «prøv å unngå de grønne greiene.»

Han dyttet fram en liten kasse med foten sin og satte seg der. Pinky slo seg ned på en taukveil. Etter vel to og et halvt år hadde han lært at den beste måten å opprettholde den skjøre illusjonen om at maten var spiselig på, var å ikke se på den mens man fortærte den. Han kikket derfor bort på Baltazar i stedet, og så at mannen hadde festet blikket på fela han hadde båret med seg ut. Uttrykket i øynene var det samme som Sabeltann fikk når han stirret på gull.

«Vil du låne den?» spurte Pinky og rakte den fram, og Baltazar satte fort suppebollen fra seg og tok imot instrumentet. Skyggen av et smil gled over leppene hans og han la straks fiolinen mot haka og dro buen prøvende over strengene. Han skar en grimase av den skarpe lyden.

«Den er nok litt ustemt, ja,» sa Benjamin og rørte rundt i suppa si med en finger. Heller ikke han fikk noe særlig respons, Baltazar ga seg bare til å vri på stemmeskruene. Maten hadde mistet sin appell, i den grad den noensinne hadde hatt noen, og de andre to ble bare sittende og se på sin nye skipskamerat med utilslørt fascinasjon.

«Jeg visste ikke at vi trengte en ny kanonér,» sa Pinky.

«Det gjør vi ikke heller,» bekreftet Benjamin. «Men han kan visstnok veien til Jungelens hjerte, hørte jeg Langemann si.»

Pinky så overrasket på ham. «Den digre rubinen?»

«Stor som en manns knyttneve,» nikket Benjamin og holdt opp sin egen som referanse. «Enda en av disse mange skattene som alle har hørt om, men ingen har sett. Bortsett fra han her da, angivelig.»

«Er det sant?» spurte Pinky, denne gangen henvendt til Baltazar. «Har du sett Jungelens hjerte?»

Han fikk ikke noe svar. Baltazar enten hørte ham ikke eller ignorerte ham, fullstendig oppslukt av sitt. Han minnet Pinky om Odin, som også hadde vært rar og fjern og innesluttet, og da var det ikke så vanskelig å forstå hvorfor Benjamin tilsynelatende følte slik omsorg for ham.

Kanonmesteren så ned på sin egen mat og sukket tungt. «Det blir nok ikke noe synging, Pinky,» sa han. «Jeg er ikke i humør.»

Pinky sukket han også, innvendig, men ville ikke mase. Han knep øynene igjen, la bollekanten mot leppene og forsøkte seg på en liten slurk. Smaken traff ham som en slegge, slik den alltid gjorde. Han hørte Benjamin banne lavt ved siden av seg og åpnet øynene tidsnok til å se ham sette suppa bort. «Jeg er ikke desperat nok ennå.»

Baltazar la brått fela mot haka igjen og begynte å spille. Tonene var definitivt renere nå, om ikke helt, og Benjamins øyebryn krøp oppover i en gledelig overrasket mine. Musikken, en noe sørgmodig melodi Pinky ikke hadde hørt før, fanget også snart oppmerksomheten til de andre ute på dekk, og de stakk hodene fram fra bak master og seil og hoiet og klappet. Baltazar smilte plutselig og så på Benjamin. Han slo to fingre lett mot leppene sine og pekte på ham.

«Nei, nei,» sa Benjamin.

«Jo, syng,» nikket Pinky ivrig.

«Syng, Benny!» bifalt Claes fra riggen over dem.

Da sukket Benjamin igjen, men det var et ettergivende sukk denne gangen, og Pinky kjente en plutselig glede eksplodere i brystet. Og mens solen forsvant i havet, nattevakten fant postene sine, og Benjamin sang om Jimmy og Baltazars fele varsomt fant den samme melodien, tenkte han at kanskje, kanskje ville ting ordne seg likevel.

Kanskje lå det ennå en drøm der, et sted i den glødende horisonten.

< Andre kapittel                              Fjerde kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse