Kategori: Oransje
Langemann hadde våknet til lyder som disse såpass mange ganger
at han nesten hadde opparbeidet en slags immunitet mot dem. Det gikk derfor et
minutt eller to før ståket brøt inn i bevisstheten hans og dro ham ublidt ut av
søvnen. Han presset øynene opp, slapp et langsomt sukk og strakk på den lange
kroppen sin under teppet, før han rullet seg over på ryggen og sukket igjen. Marianne
våknet også til liv ved siden av ham. Hun skjøv seg opp på en albue og tittet
over ham mot døra. «Det er min kaptein,» sa han, før hun rakk å spørre.
«Hvordan vet du det?»
«Etter noen år vet man det bare.»
Ropingen kom fra et sted nede i gangen, i retning vestibylen.
Det var ikke mulig å fange opp enkeltord, men Sabeltann lød utvilsomt ganske
rasende. Langemann sukket for tredje gang, kastet av seg teppet og svingte seg
ut av sengen. Han forhastet seg ikke, men tok seg god tid mens han samlet
sammen klærne sine og fikk dem på seg.
Brølene utefra økte jevnt i intensitet og styrke, og Marianne
hadde satt seg opp og så mot døra med en stadig dypere fure av bekymring. «Tiger-Tim
må ha lurt ham.»
«Åpenbart,» svarte Langemann i det han trakk på seg støvlene. Han
fisket noen mynter opp fra pungen sin og la dem på bordet under vinduet.
Marianne kikket på ham. «Du trenger ikke betale, vet du.»
«Du tilbyr en tjeneste og jeg betaler for den,» sa han kort.
«Det er ingenting å skamme seg over.»
Han trodde egentlig ikke det var særlig mye skam inne i bildet,
men det var viktig for ham å markere grensene. Han og Mariannes relasjon var riktignok
gammel, kjær og full av gjensidig respekt, men når alt kom til alt, pur
forretning. Han stoppet i den åpne dørkarmen likevel og smilte til henne.
«Takk.»
«Takk selv.»
«Langemann!» Brølene var mulig å tyde nå som døra var åpen.
«Og gå og få den bråkebøtta ut av mitt bordell,» fortsatte
Marianne.
Langemann nikket og satte endelig opp farten. «Ja, ja, ja, jeg
kommer.»
Som ventet fant han Sabeltann sammen med Tiger-Tim. De befant
seg i trappen i vestibylen, med kapteinen på et av de nederste trinnene,
hyttende opp mot Tim og den lille flokken hans som hadde samlet seg øverst.
Oppe på galleriet, som løp langs det meste av rommet, var det enda flere.
Nysgjerrige gledespiker og -gutter som hang over rekkverket for å få med seg
dramaet, men også typer av den mer mistenksomme sorten, uten tvil Tiger-Tims
hyrede muskler. Sabeltann var i sørgelig mindretall, noe han nok var klar over,
men for sint eller for stolt til å la seg hefte ved. Tim var derimot helt rolig
og lot Langemann, som kom fra et av soverommene i andre etasje, passere
uhindret for å slutte seg til sin kaptein.
«Han har lurt meg!» ropte Sabeltann straks han fikk øye på
ham.
«Selvfølgelig har han det, kæpten,» nikket Langemann rolig. «Hva
går det ut på? Ikke fått det du betalte for?»
«Visst har han fått det jeg lovte ham!» Tim hadde hørt dem.
«Og levert på tiden også.»
Han slo ut en arm. Langemann kikket den veien han pekte og
fikk øye på enda to menn inne ved den ene langveggen. Den ene var utvilsomt en
av Tims livvakter, en skallet fyr med bulende armmuskler og en litt for trang
vest. Den andre, som den første åpenbart passet på, satt på en benk ved siden
av, med blikket stivt på føttene sine. Han var mørkhåret, skjegget og uflidd,
og dro nervøst i skjorteermet sitt.
«Er det han som
har kartet?» spurte Langemann.
«Han er kartet!» skrek Sabeltann. «Ifølge denne
utspjåkete gjøken.»
«Jeg har aldri lovet deg noe kart,» parerte Tim. «Jeg lovet deg
opplysninger som kunne lede deg til Jungelens hjerte, og det har jeg levert.»
«En anemisk, stum dumrian!»
«Baltazar er ingen dumrian,» protesterte Tim. «Og ikke anemisk
heller. Litt stum, kanskje.»
Langemann skrittet nærmere mannen på benken. Livvakten skulte
på ham, men Langemann var ikke typen som lot seg skremme av sånt, og skulte
like hardt tilbake, før han tok inn synet av denne Baltazar. Førsteinntrykket
hadde til en viss grad bedratt. Han så ynkelig ut, ja, men også stålsatt på
samme tid. Han minnet Langemann ikke så rent lite om Valdemar, slik han hadde
sett ut den dagen han kom ut fra jungelen. Hjemsøkt og herjet, men også herdet.
Og han var yngre enn først antatt, kanskje i midten av trettiårene. Han gløttet
så vidt opp. «Kan du veien til Jungelens hjerte?» spurte Langemann ham.
Han fikk ikke noe svar. Baltazar så bare ned.
«Han snakker ikke,» snerret Sabeltann, tilsynelatende noe mer
behersket nå. «Det er derfor han går på billigsalg som et utarmet muldyr. Tim
hadde ikke noe nytte av ham selv, så han lurte ham over på meg.»
«Han har sett Jungelens hjerte,» insisterte Tiger-Tim.
«Han tilhørte et spansk mannskap som utforsket øya der den skal være gjemt. Og for
så vidt den eneste av dem som returnerte.»
Langemann trakk brynene sammen og så på Baltazar igjen. «Donde
está el corazon de la selva?» spurte han. «Lo has visto?»
«Det der har vi selvsagt allerede prøvd,» skjøt Tiger-Tim inn.
Selv på avstand kunne de se at han himlet med øynene. «Vi har prøvd mange
språk.»
«Du innrømmer altså glatt at du solgte kapteinen en kjentmann
som ikke kommuniserer?» spurte Langemann.
Tim slo ut armene i en uskyldig mine. «Jeg tenkte at om noen skulle
klare å få noe ut av ham, så var det dere.»
«Din lille…!» begynte Sabeltann, men Tiger-Tims livvakter
rykket alle et skritt fram med hendene på de kanskje ikke helt tomme sverdslirene,
så han tok til fornuft og lot trusselen henge.
Langemann sukket og gikk bort til ham. «Han vant denne runden,
kæpten. Kom.»
Kapteinen var ikke villig, det var åpenbart. Blikket hans flakket
kort bort på kvartermesteren før det atter rettet seg mot Tiger-Tim, glødende
av ulmende raseri. Men han så jo sine egne dårlige odds, så han trakk pusten
langsomt inn gjennom nesa og gløttet fort bort på Langemann igjen og nikket.
Han strakk ut en hånd mot Baltazar og knipset med fingrene. «Bli med meg.»
Baltazar reiste seg, mekanisk og apatisk, og tasset mot dem
uten å se opp.
«Ikke Baltazar!» protesterte Tiger-Tim.
Kapteinen spant rundt og dolket ham med blikket igjen. «Jeg
har betalt for ham. Han er min.»
«Du har bare betalt halvparten. Du skylder meg ennå ti pesos!»
Sabeltann lirte av seg en obskønitet. Baltazar, som hadde
stanset midlertidig opp under Tiger-Tims protester, begynte å gå mot ham igjen.
Livvakten prøvde å avskjære ham, men Langemann trakk fram den lange kniven han
hadde hatt i støvelen, så flintskallen flyttet fokus, trakk sin egen kniv fra
beltet og kom mot ham i stedet. Oppe på galleriet klikket det i flere musketthaner.
Så mye for våpenforbud.
«Nå gjorde du noe dumt, Langemann,» ropte Tiger-Tim. Han lød
egentlig mest skuffet.
«Virkelig?» Kapteinen løftet blikket opp mot ham. «Skal du
skyte oss nå, Tim? Drepe dine mest innbringende kunder? Og hvis du tror at
andre kapteiner ikke kommer til å stille spørsmål ved det faktum at du
henrettet oss over ti pesos, etter en svindel du selv initierte, så
kjenner du ikke piratene slik jeg gjør!»
Han vinket Langemann til seg og kvartermesteren rygget tilbake
til ham, men senket verken knivet eller blikket. Baltazar hadde også klart å
forflytte seg helt bort til dem nå. Han sto noen skritt til siden og stirret
fremdeles i gulvet.
«Jeg lar deg beholde de andre ti,» snerret Sabeltann videre.
«Men jeg tar han her med meg. Og du har helt rett, Tim! Den største sjansen du
hadde til å vinne en andel av Jungelens hjerte forsvinner med meg.»
Tiger-Tim bare stirret på ham en stund. Så sukket han, som om
han allerede kjedet seg. «La dem gå.»
Mennene hans senket øyeblikkelig våpnene og flintskallen
rygget unna, slik at de fikk fritt leide ut. Langemann plukket med seg frakken
og hatten på veien, men puttet ikke kniven tilbake i støvelen før de var vel
ute.
De ble stående på gaten utenfor litt, som for å hente seg inn.
Langemann kunne kjenne kapteinens raseri vibrere i luften mellom dem. Han var
ganske sint selv også, når alt kom til alt. Her var to ulike spor løpt tørre på
mindre enn et døgn, og selvsagt var det alltid irriterende når andre ikke viste
dem respekten de fortjente. Den sorte dames mannskap var i en klasse for
seg, det burde være opplagt for de fleste. Det var noe arrogant ved den måten
de alle likevel så ut til å ignorere det på.
Baltazar forholdt seg helt rolig og ga ingen tegn til å ville
stikke av. Han sto der som en kuet skolegutt, og gløttet bare forsiktig opp da
Langemann kikket på ham, avventende.
Langemann flyttet blikket over på kapteinen. Armene hans hadde
falt ned langs siden, hendene knytet seg fremdeles, men ikke lenger fullt så
hardt. Han tok sjansen på å hoppe i det. «Tilbake til kartene?»
Sabeltann trakk pusten, dypt og raskt. «Hva annet alternativ har
vi?» murret han. «Det eneste jeg fikk ut av dette besøket var jo en dyr matros.»
Han gestikulerte mot Baltazar.
Langemann hevet brynene. «Du har tenkt å beholde ham?»
«Jeg betalte ti pesos for ham!» utbrøt kapteinen. «I det
minste kan jeg vel få litt arbeidskraft ut av det.» Han henvendte seg til
Baltazar og spurte på spansk: «For du kan vel arbeide, selv om du er taus som
en østers?»
Baltazar nikket.
«Kjøpe et menneske? Er vi der nå?»
Det var en gang Langemann aldri ville ha stilt kapteinen slike
spørsmål, men noe hadde endret seg mellom dem de senere årene. Tidens tann hadde
slipt ned alle skarpe kanter. Han våget mer, kritiserte tydeligere, fordi
relasjonen føltes stødigere. Som blant gamle venner.
Sabeltann reagerte heller ikke med sinne, mer med undring. «Ser
du slik på det?»
«Hvordan skal jeg ellers se på det? Du ga Tiger-Tim penger og
du fikk en mann. Jeg har ikke fått med meg at han har blitt spurt. Er ikke det
kjøp og salg av et menneske, kanskje? Er ikke det slaveri? Og du vet hva jeg
synes om slaveri.»
Sabeltann studerte ham et sekund eller to. Så snudde han seg
mot Baltazar og prøvde seg på engelsk denne gangen. «Er du ute etter jobb? Det
er plass på skuta mi, men du er fri til å gå hvis du heller vil det. Greit?»
Baltazar kikket opp og nikket igjen.
«Så du forstår engelsk, altså? Bra.» Kapteinen smalnet
blikket. «Møt opp på kaia i morgen tidlig hvis du er interessert. Men om Tiger-Tim
tror han kan snike en spion om bord på Den sorte dame på dette viset,
tar han feil. Har du den slags hensikter, vil jeg finne ut av det. Vær du
sikker!»
Baltazar nikket igjen. Så slo han blikket ned og tuslet bort.
Kapteinen så ham gå med et mistroisk blikk. Så sukket han igjen.
«Kom, Langemann. Tilbake til kartene.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar