Kaptein Sabeltann og Jungelens hjerte: Andre kapittel

Kategori: Oransje

Langemann hadde våknet til lyder som disse såpass mange ganger at han nesten hadde opparbeidet en slags immunitet mot dem. Det gikk derfor et minutt eller to før ståket brøt inn i bevisstheten hans og dro ham ublidt ut av søvnen. Han presset øynene opp, slapp et langsomt sukk og strakk på den lange kroppen sin under teppet, før han rullet seg over på ryggen og sukket igjen. Marianne våknet også til liv ved siden av ham. Hun skjøv seg opp på en albue og tittet over ham mot døra. «Det er min kaptein,» sa han, før hun rakk å spørre.

«Hvordan vet du det?»

«Etter noen år vet man det bare.»

Ropingen kom fra et sted nede i gangen, i retning vestibylen. Det var ikke mulig å fange opp enkeltord, men Sabeltann lød utvilsomt ganske rasende. Langemann sukket for tredje gang, kastet av seg teppet og svingte seg ut av sengen. Han forhastet seg ikke, men tok seg god tid mens han samlet sammen klærne sine og fikk dem på seg.

Brølene utefra økte jevnt i intensitet og styrke, og Marianne hadde satt seg opp og så mot døra med en stadig dypere fure av bekymring. «Tiger-Tim må ha lurt ham.»

«Åpenbart,» svarte Langemann i det han trakk på seg støvlene. Han fisket noen mynter opp fra pungen sin og la dem på bordet under vinduet.

Marianne kikket på ham. «Du trenger ikke betale, vet du.»

«Du tilbyr en tjeneste og jeg betaler for den,» sa han kort. «Det er ingenting å skamme seg over.»

Han trodde egentlig ikke det var særlig mye skam inne i bildet, men det var viktig for ham å markere grensene. Han og Mariannes relasjon var riktignok gammel, kjær og full av gjensidig respekt, men når alt kom til alt, pur forretning. Han stoppet i den åpne dørkarmen likevel og smilte til henne. «Takk.»

«Takk selv.»

«Langemann!» Brølene var mulig å tyde nå som døra var åpen.

«Og gå og få den bråkebøtta ut av mitt bordell,» fortsatte Marianne.

Langemann nikket og satte endelig opp farten. «Ja, ja, ja, jeg kommer.»

Som ventet fant han Sabeltann sammen med Tiger-Tim. De befant seg i trappen i vestibylen, med kapteinen på et av de nederste trinnene, hyttende opp mot Tim og den lille flokken hans som hadde samlet seg øverst. Oppe på galleriet, som løp langs det meste av rommet, var det enda flere. Nysgjerrige gledespiker og -gutter som hang over rekkverket for å få med seg dramaet, men også typer av den mer mistenksomme sorten, uten tvil Tiger-Tims hyrede muskler. Sabeltann var i sørgelig mindretall, noe han nok var klar over, men for sint eller for stolt til å la seg hefte ved. Tim var derimot helt rolig og lot Langemann, som kom fra et av soverommene i andre etasje, passere uhindret for å slutte seg til sin kaptein.

«Han har lurt meg!» ropte Sabeltann straks han fikk øye på ham.

«Selvfølgelig har han det, kæpten,» nikket Langemann rolig. «Hva går det ut på? Ikke fått det du betalte for?»

«Visst har han fått det jeg lovte ham!» Tim hadde hørt dem. «Og levert på tiden også.»

Han slo ut en arm. Langemann kikket den veien han pekte og fikk øye på enda to menn inne ved den ene langveggen. Den ene var utvilsomt en av Tims livvakter, en skallet fyr med bulende armmuskler og en litt for trang vest. Den andre, som den første åpenbart passet på, satt på en benk ved siden av, med blikket stivt på føttene sine. Han var mørkhåret, skjegget og uflidd, og dro nervøst i skjorteermet sitt.

«Er det han som har kartet?» spurte Langemann.

«Han er kartet!» skrek Sabeltann. «Ifølge denne utspjåkete gjøken.»

«Jeg har aldri lovet deg noe kart,» parerte Tim. «Jeg lovet deg opplysninger som kunne lede deg til Jungelens hjerte, og det har jeg levert.»

«En anemisk, stum dumrian!»

«Baltazar er ingen dumrian,» protesterte Tim. «Og ikke anemisk heller. Litt stum, kanskje.»

Langemann skrittet nærmere mannen på benken. Livvakten skulte på ham, men Langemann var ikke typen som lot seg skremme av sånt, og skulte like hardt tilbake, før han tok inn synet av denne Baltazar. Førsteinntrykket hadde til en viss grad bedratt. Han så ynkelig ut, ja, men også stålsatt på samme tid. Han minnet Langemann ikke så rent lite om Valdemar, slik han hadde sett ut den dagen han kom ut fra jungelen. Hjemsøkt og herjet, men også herdet. Og han var yngre enn først antatt, kanskje i midten av trettiårene. Han gløttet så vidt opp. «Kan du veien til Jungelens hjerte?» spurte Langemann ham.

Han fikk ikke noe svar. Baltazar så bare ned.

«Han snakker ikke,» snerret Sabeltann, tilsynelatende noe mer behersket nå. «Det er derfor han går på billigsalg som et utarmet muldyr. Tim hadde ikke noe nytte av ham selv, så han lurte ham over på meg.»

«Han har sett Jungelens hjerte,» insisterte Tiger-Tim. «Han tilhørte et spansk mannskap som utforsket øya der den skal være gjemt. Og for så vidt den eneste av dem som returnerte.»

Langemann trakk brynene sammen og så på Baltazar igjen. «Donde está el corazon de la selva?» spurte han. «Lo has visto?»

«Det der har vi selvsagt allerede prøvd,» skjøt Tiger-Tim inn. Selv på avstand kunne de se at han himlet med øynene. «Vi har prøvd mange språk.»

«Du innrømmer altså glatt at du solgte kapteinen en kjentmann som ikke kommuniserer?» spurte Langemann.

Tim slo ut armene i en uskyldig mine. «Jeg tenkte at om noen skulle klare å få noe ut av ham, så var det dere.»

«Din lille…!» begynte Sabeltann, men Tiger-Tims livvakter rykket alle et skritt fram med hendene på de kanskje ikke helt tomme sverdslirene, så han tok til fornuft og lot trusselen henge.

Langemann sukket og gikk bort til ham. «Han vant denne runden, kæpten. Kom.»

Kapteinen var ikke villig, det var åpenbart. Blikket hans flakket kort bort på kvartermesteren før det atter rettet seg mot Tiger-Tim, glødende av ulmende raseri. Men han så jo sine egne dårlige odds, så han trakk pusten langsomt inn gjennom nesa og gløttet fort bort på Langemann igjen og nikket. Han strakk ut en hånd mot Baltazar og knipset med fingrene. «Bli med meg.»

Baltazar reiste seg, mekanisk og apatisk, og tasset mot dem uten å se opp.

«Ikke Baltazar!» protesterte Tiger-Tim.

Kapteinen spant rundt og dolket ham med blikket igjen. «Jeg har betalt for ham. Han er min.»

«Du har bare betalt halvparten. Du skylder meg ennå ti pesos!»

Sabeltann lirte av seg en obskønitet. Baltazar, som hadde stanset midlertidig opp under Tiger-Tims protester, begynte å gå mot ham igjen. Livvakten prøvde å avskjære ham, men Langemann trakk fram den lange kniven han hadde hatt i støvelen, så flintskallen flyttet fokus, trakk sin egen kniv fra beltet og kom mot ham i stedet. Oppe på galleriet klikket det i flere musketthaner.

Så mye for våpenforbud.

«Nå gjorde du noe dumt, Langemann,» ropte Tiger-Tim. Han lød egentlig mest skuffet.

«Virkelig?» Kapteinen løftet blikket opp mot ham. «Skal du skyte oss nå, Tim? Drepe dine mest innbringende kunder? Og hvis du tror at andre kapteiner ikke kommer til å stille spørsmål ved det faktum at du henrettet oss over ti pesos, etter en svindel du selv initierte, så kjenner du ikke piratene slik jeg gjør!»

Han vinket Langemann til seg og kvartermesteren rygget tilbake til ham, men senket verken knivet eller blikket. Baltazar hadde også klart å forflytte seg helt bort til dem nå. Han sto noen skritt til siden og stirret fremdeles i gulvet.

«Jeg lar deg beholde de andre ti,» snerret Sabeltann videre. «Men jeg tar han her med meg. Og du har helt rett, Tim! Den største sjansen du hadde til å vinne en andel av Jungelens hjerte forsvinner med meg.»

Tiger-Tim bare stirret på ham en stund. Så sukket han, som om han allerede kjedet seg. «La dem gå.»

Mennene hans senket øyeblikkelig våpnene og flintskallen rygget unna, slik at de fikk fritt leide ut. Langemann plukket med seg frakken og hatten på veien, men puttet ikke kniven tilbake i støvelen før de var vel ute.

De ble stående på gaten utenfor litt, som for å hente seg inn. Langemann kunne kjenne kapteinens raseri vibrere i luften mellom dem. Han var ganske sint selv også, når alt kom til alt. Her var to ulike spor løpt tørre på mindre enn et døgn, og selvsagt var det alltid irriterende når andre ikke viste dem respekten de fortjente. Den sorte dames mannskap var i en klasse for seg, det burde være opplagt for de fleste. Det var noe arrogant ved den måten de alle likevel så ut til å ignorere det på.

Baltazar forholdt seg helt rolig og ga ingen tegn til å ville stikke av. Han sto der som en kuet skolegutt, og gløttet bare forsiktig opp da Langemann kikket på ham, avventende.

Langemann flyttet blikket over på kapteinen. Armene hans hadde falt ned langs siden, hendene knytet seg fremdeles, men ikke lenger fullt så hardt. Han tok sjansen på å hoppe i det. «Tilbake til kartene?»

Sabeltann trakk pusten, dypt og raskt. «Hva annet alternativ har vi?» murret han. «Det eneste jeg fikk ut av dette besøket var jo en dyr matros.» Han gestikulerte mot Baltazar.

Langemann hevet brynene. «Du har tenkt å beholde ham?»

«Jeg betalte ti pesos for ham!» utbrøt kapteinen. «I det minste kan jeg vel få litt arbeidskraft ut av det.» Han henvendte seg til Baltazar og spurte på spansk: «For du kan vel arbeide, selv om du er taus som en østers?»

Baltazar nikket.

«Kjøpe et menneske? Er vi der nå?»

Det var en gang Langemann aldri ville ha stilt kapteinen slike spørsmål, men noe hadde endret seg mellom dem de senere årene. Tidens tann hadde slipt ned alle skarpe kanter. Han våget mer, kritiserte tydeligere, fordi relasjonen føltes stødigere. Som blant gamle venner.

Sabeltann reagerte heller ikke med sinne, mer med undring. «Ser du slik på det?»

«Hvordan skal jeg ellers se på det? Du ga Tiger-Tim penger og du fikk en mann. Jeg har ikke fått med meg at han har blitt spurt. Er ikke det kjøp og salg av et menneske, kanskje? Er ikke det slaveri? Og du vet hva jeg synes om slaveri.»

Sabeltann studerte ham et sekund eller to. Så snudde han seg mot Baltazar og prøvde seg på engelsk denne gangen. «Er du ute etter jobb? Det er plass på skuta mi, men du er fri til å gå hvis du heller vil det. Greit?»

Baltazar kikket opp og nikket igjen.

«Så du forstår engelsk, altså? Bra.» Kapteinen smalnet blikket. «Møt opp på kaia i morgen tidlig hvis du er interessert. Men om Tiger-Tim tror han kan snike en spion om bord på Den sorte dame på dette viset, tar han feil. Har du den slags hensikter, vil jeg finne ut av det. Vær du sikker!»

Baltazar nikket igjen. Så slo han blikket ned og tuslet bort.

Kapteinen så ham gå med et mistroisk blikk. Så sukket han igjen. «Kom, Langemann. Tilbake til kartene.»

< Første kapittel                          Tredje kapittel >
Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og Jungelens hjerte: Første kapittel

Kategori: Oransje

Det stinket av svette, vanndamp og tung parfyme, ispedd en og annen os av opium. Kaptein Sabeltann hadde ikke for vane å frekventere bordeller, men var likevel temmelig sikker på at det var slik de alle luktet. Dette var riktignok et av de bedre etablissementene. Lyst og forholdsvis rent, luksus for de som kunne betale for det. Første stopp for mange av mennene hans når de fikk landlov i Port Providence (til de gikk tom for penger og måtte senke standarden). Kapteinen deres derimot, som absolutt hadde råd til det som ble tilbudt, ville aldri frivillig satt sine høyhælte sko her. Han kom bare når forretninger drev ham til det. Slik som nå.

Han befant seg i vestibylen, foran en tom resepsjonistdesk, og stirret intenst mot døra bak den, hvis stedets innehaver Marianne nylig hadde forsvunnet ut gjennom. Det betydde på ingen måte at han ikke holdt resten av rommet under oppsyn. Han hadde gjennom årene opparbeidet seg en årvåkenhet få andre kunne skilte med, og i sidesynet fulgte han med på de mange unge damene som satt på de fløyelstrukne benkene langs veggen. En av dem hadde prøvd å forføre ham fra det øyeblikket han kom, ved å løfte på skjørtene og vise fram stadig mer av et par delikate, hvite bein. Han fnyste lavt. Hva innbilte hun seg?

Langemann hadde hørt fnyset hans og kikket på ham. Han så det i øyekroken, det også, og snudde på hodet for å møte blikket hans. Kvartermesteren hadde, i motsetning til ham selv, hengt fra seg hatten og frakken på stativet ved døra, et tydelig tegn på at han følte seg hjemme. Han hadde for en gangs skyld ikke flettet håret, men latt det henge løst over skuldrene, skjøvet inn bak ørene, noe som framhevet de markante trekkene i ansiktet på en ny og, helt ærlig, ypperlig måte. Sabeltann lurte på hvor han hadde gjemt kniven. Det var ikke lov med våpen i Mariannes Røde Lanterne, men Langemann hadde sine knep. Han så på kapteinen som om han ventet at han skulle si noe, men Sabeltann slapp å tenke ut hva, for i samme øyeblikket kom endelig den han hadde ventet på.

Tiger-Tim veltet ut gjennom døra, med den ene armen rundt en ung kvinne i bare mamelukkene og den andre rundt en ung mann med enda mindre tøy på. I den ene hånden hadde han en vinflaske og gestikulerte stort med den til hilsen. «Kaptein Sabeltann!» utbrøt han og gliste bredt. «Et sjelden syn i disse dager, men desto gledeligere.»

«Herr Turpin,» hilste kapteinen tørt tilbake, og Timothy Turpin ga ham den samme responsen som alltid: «Herr Turpin er min far, kaptein. Tim, min kjære, det er Tim for deg!»

Sabeltann kommenterte det ikke. Tim var som vanlig mye å ta inn. Han var ikledd et underskjørt og et hvalbeinskorsett, samt en åpen slåbrok med krage av tigerskinn. Hans trang til å understreke kallenavnet sitt gjennom klærne var tilsynelatende også gjeldende på bordeller. Ansiktet var nylig pudret, men den skjeve parykken, som for øvrig var en kvinneparykk, antydet at det hadde gått forholdsvis hastig for seg.

«Og Langemann.» Han slapp taket i sine to følgesvenner, dyttet vinflasken inn i armene på mannen og gikk gledesstrålende bort til kvartermesteren. «Jeg er glad for å se at ryktene om din død var sterkt overdrevne.» Han la en hånd mot kinnet hans. Langemann leet ikke så mye som en muskel. «Jeg gråt da jeg hørte det, vennen. Jeg tenkte: En sånn vakker juvel… tapt. Hvordan går det med deg?»

«Bare fint,» svarte Langemann.

Tiger-Tim klappet ham varsomt. «Godt å høre.» Han rygget litt, som for å liksom ta inn hele synet. «Ah… du er så…» Han la tre fingre mot leppene sine og laget en kysselyd.

Det vibrerte i Langemanns munnviker. Kapteinen kvalte et knurr bakerst i halsen. Han lurte på om Langemann hadde lagt opp til dette, at det var derfor han hadde slått ut håret, i bokstavelig forstand. Som for å understreke hvordan det overhode ikke hadde begynt å tynnes ut på hodet hans, til tross for at han var nesten førti år (denne sommeren, om kapteinen hadde regnet riktig, og det gjorde han stort sett). Det skulle ikke forundre ham. Langemann visste godt hvilken effekt han hadde på folk. Han overlot aldri noe til tilfeldighetene.

Tiger-Tim dumpet ned i stolen bak skrivebordet og trakk den halvnakne unge damen ned på kneet sitt. Den unge mannen stilte seg ved siden av, med armen lekent rundt halsen hans. Kaptein Sabeltann kjente at tålmodigheten var i ferd med å renne ut. Dette var ikke et forretningsmøte etter hans standard.

«Jeg gikk med på å møte deg her,» sa han. «Kan vi komme til saken?»

«Selvsagt, kaptein, selvsagt!»

«Uten vitner. Jeg har ingen interesse av å flagge intensjonene mine for andre kapteiners småspioner.»

«Men, kaptein,» stogget Tim og strøk den unge kvinnen over det gylne håret, «Lily her er da ingen spion. Er du vel, Lily?»

«Nei,» fniste hun og kysset øreflippen hans.

«Og ikke William heller,» fortsatte Tiger-Tim og kløp gutten i den ene rumpeballen.

«Det vet du pent lite om,» argumenterte Sabeltann. «Men jeg vet at Lily og William møter mange pirater, og at pirater gjerne plaprer når de bare stimuleres riktig. Og slike små forretningshemmeligheter kan være en veldig lukrativ vare. Eller hva, Lily?»

Lily bare smilte.

«For all del.» sa Tiger-Tim og kysset henne på leppene. «Beklager, mine skjønne, dere får vente på meg på rommet.»

Han kysset William også, og de slapp ham, påtatt motvillig, og forlot rommet. Resten av kvinnene fulgte straks etter dem, da Marianne vinket på dem fra dørkarmen. Langemann smilte da han så henne.

Sabeltann hogget blikket i Tiger-Tim. «Nå?»

Tim lente seg bakover i stolen. «Prinsen av Wales’ gullreserve er ikke lenger på San Rafael.»

«Takk, det vet jeg. Jeg har nettopp endevendt den øya.»

«Men den har vært der,» bekreftet Tim. «En lite fugl hvisket meg i øret at den var der så sent som den femtende januar. Så den må ha blitt flyttet en gang mellom da og da du var der.»

«Vi ankom den tjueførste.»

Tiger-Tim klikket med tunga. «Så nær… Om du bare ikke hadde blitt så distrahert underveis. Men selvsagt, Langemann kan jo være temmelig distraherende. Jeg klandrer deg ikke.»

Sabeltann smalnet blikket, men Langemann kom ham i forkjøpet: «Hva har du hørt?»

«Jeg hørte dere hadde en liten avstikker til Gral.»

Kapteinen sluttet aldri å la seg imponere av Tiger-Tims eksepsjonelle evne til å innhente informasjon. Lite, om noe, gikk for seg i Karibien uten at Tim visste om det. Det var tross alt en grunn til at Sabeltann var villig til å holde ut all eksentrisiteten hans, og likevel kom for å kjøpe denne informasjonen fra tid til annen. Han skulle gjerne hørt hva mer han visste, og ikke minst hvor han hadde fått denne informasjonen fra, men lot det ligge.

«Den lille fuglen din vet ikke tilfeldigvis hvor den ble flyttet?»

«Nei.»

«Så hva har du til meg?»

«Angående prinsens skatt? Ingenting.»

«Ingenting?» Sabeltann stirret på ham. «Kaller du meg inn til et møte bare for å si at du har ingenting?»

«Selvfølgelig ikke, kaptein. Jeg vet du er en travel mann. Jeg har noe annet.»

«Noe annet?»

«Noe bedre.»

Kaptein og kvartermester vekslet blikk. «Havna hadde krydd av skuter om så var tilfelle,» sa Sabeltann.  

«Det er sjelden du sitter på noe det ikke blir budkrig om, Tim,» la Langemann til.

«Om jeg hadde snakket høyt om det, ja. Absolutt, de hadde gått mann av huse om de hadde fått nyss om dette. Det er såpass. Men, nei, jeg ville tilby deg dette helt eksklusivt. Før alle andre.»

«Jaha, hvorfor denne spesialbehandlingen?»

Tiger-Tim så nesten fornærmet ut. «Du er min beste kunde, kaptein! Vårt samarbeid har vært riktig så lukrativt for begge parter, om jeg får si det selv. Det skulle da bare mangle at jeg ga deg litt spesialbehandling.»

«Så hva er det?»

Tiger-Tims øyne fikk et nesten fandenivoldsk lys. «Jungelens hjerte.»

Sabeltann hørte fnyset fra Langemann samtidig som han slapp ut sitt eget. «Jungelens hjerte er en myte.»

«Å?»

«Og det vet du. Du vet godt at menn har lett like hardt og desperat etter den som etter El Dorado. Og at nesten like mange menn har dødd i forsøket. Ingen har funnet den. Fordi den, i likhet med El Dorado, ikke fins.»

«Mange har lett,» nikket Tim. «Og noen har funnet. For den rette prisen skal jeg gi deg noe som viser veien.»

«Enda et kart?» snøftet Sabeltann. «Sist du solgte meg et kart seilte jeg hele veien rundt Kapp Horn bare for å finne en tom øy.»

Tiger-Tim slo armene ut. «Og nå vet vi det, kaptein! Nå vet vi at Lama Rama ikke fins. Vi kan ikke ha rett hver gang.» Han lente seg fram. «Men denne gangen, denne gangen har jeg det fra en førstehåndskilde.»

«Du har det fra noen som har vært der?»

«Det stemmer. Og vet du hva det beste er? Det er ikke langt unna. Det er her. Her i Karibien.»

Sabeltann var ikke overbevist. «Hvor?»

«Nå, det er opplysningene jeg prøver å selge deg, kaptein.»

«Og hva vil det koste meg?»

«Tretti spanske pesos. Og den vanlige ti prosenten av en eventuell profitt.»

Kapteinen fnyste. «Kom, Langemann. Vi er ferdige her.»

De snudde seg for å gå, men akkurat slik Sabeltann hadde forutsett fikk de bare tatt et par skritt før Tiger-Tim ropte etter dem. «Tjuefem, kaptein.»

Sabeltann stoppet og kikket på ham over skulderen. «Femten.»

«Kaptein!» jamret Tiger-Tim. «Du flår meg! Tror du slikt som dette er enkelt å komme over?»

«Nei,» svarte Sabeltann tørt. «Og noen har sikkert jobbet veldig hardt for det.»

«Tjue?»

«Men da beholder jeg hele profitten. I og med at det er ekstremt lite sannsynlig at det faktisk blir noen.»

Tiger-Tim rynket ansiktet sammen i en furten grimase. «Da vil jeg ha forskuddsbetalt.»

«Bare gi meg kartet, du.»

«A-ah, forskudd! Penger nå, opplysninger etterpå. Det er fremdeles noen tråder som må nøstes opp. Om du mener alvor.»

Sabeltann så på sin nestkommanderende. «Hører du, Langemann, nå prøver han å selge oss noe han ikke engang har. Noen er i ferd med å miste teften, tror jeg. Kom.»

De begynte å gå mot døra igjen.

«Jaja,» sukket Tiger-Tim. «Da får det gå til Torelli.»

Sabeltann kikket seg nok en gang over skulderen. «Sa ikke du nettopp at du tilbød meg dette eksklusivt?»

Tiger-Tim smilte unnskyldende, men virket mest glad for å få oppmerksomheten hans igjen. «Jeg ville helst selge til deg, kaptein, da det øker oddsen betraktelig for at Hjertet faktisk blir funnet. Torelli har en utsøkt sans for mote, det er sant, men når det kommer til erfaring, ferdigheter og rent intellekt har han mye å gå på sammenliknet Kongen på havet. Det vet alle. Klart, om han skulle finne Jungelens hjerte, kan folks oppfatning fort snu…»

«Kæpten…,» begynte Langemann, men Sabeltann brøt ham av: «Halvparten nå, resten når du leverer.»

«Greit.» Tiger-Tim slo håndflatene mot bordplata. «Du vil ikke angre, kaptein.»

«Vi får håpe det, for din skyld.» Sabeltann visste at truslene hans falt flatt, men følte likevel behovet for å markere seg. «Og jeg går med på dette utelukkende fordi det er deg, Tim.»

«Jeg er smigret.»

«Ikke vær det.»

Sabeltann talte opp ti blanke sølvpesos fra pengeposen sin og slapp dem i bordet med et høyt klirr, og Tiger-Tim sopet dem sammen med et tilfreds smil. «Strålende. Møt meg her i morgen tidlig, så skal du få varene dine. Og nå, om du vil unnskylde meg, har jeg en avtale på bakrommet med mine vakre små.» Han reiste seg og lot blikket gli opp og ned den ranke kapteinskikkelsen foran seg. «Bli med om du vil.»

Sabeltann gryntet.

«Nei vel. Hva med deg, Langemann? Du vil så visst heve kvaliteten på vår lille rendezvous.»

«Ellers takk, Tim, men jeg står over.»

«Synd. Vel, vel, da ses vi, mine herrer. Samme sted i morgen tidlig, altså.» Han rettet på parykken, blunket til Langemann og spankulerte ut av rommet.

De andre to vekslet blikk, noe forvirret, noe fortryllet, som seg hør og bør etter et møte med Tiger-Tim.

«Betalte jeg ham akkurat på forskudd?»

«Ai, kæpten. Noen er i ferd med å miste teften, tror jeg.»

Andre kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Femtende kapittel

Kategori: Oransje OBS! OBS!

Det gikk et drønn gjennom huset i det Greven reiste seg. Det skjedde så brått og var såpass voldsomt og dramatisk at det overrumplet kapteinen og tvang ham til å endre planer. Han hadde i utgangspunktet tenkt å svinge sabelen mot Grevens hode straks han slo opp øynene og slik gjøre ende på ham raskt og effektivt og uten de store faktene, men nå, da han i stedet måtte hoppe noen skritt tilbake, finne fotfestet og løfte våpenet opp i en gard, var han egentlig glad for at det ikke ble på det viset. Det lå ingen ære i å drepe en mann på den måten.

Han var ikke sikker på hvor drønnet kom fra eller hva det skyldtes, men det fikk hele huset til å riste. Sprekker forgrenet seg i vindusrutene og murpuss regnet ned fra taket. Greven rettet seg opp i sin fulle lengde, som var ganske så imponerende, ja, tett på Langemanns. Han løftet sverdet i en jevn og kontrollert bevegelse, noe som avslørte en voldsom styrke også. Han så kanskje ut til å være rundt femti, men var utvilsomt sprek. Han smalnet blikket mot Sabeltann, som virkelig måtte ta seg sammen for å ikke flire av det pottesure uttrykket hans. «Ble hun for mye for deg?» spurte han. «Lady Dagmar?»

«Hun har ikke vunnet,» snerret Greven. «Hun kommer ikke til å vinne heller. Jeg tar meg av henne straks jeg er ferdig med deg.» Han nikket hånlig ned mot sabelen. «For du tror vel ikke at du skal kunne bekjempe meg med den der?»

Sabeltann lot seg ikke vippe av pinnen. Han posisjonerte seg. «Vi får se.»

Greven svingte sverdet mot ham. Det var såpass enkelt å hoppe unna at kapteinen mistenkte at forsøket ikke hadde vært helt helhjertet. Mistanken ble styrket da Greven tok til ordet igjen. «Andre Mosebok, tjueandre kapittel, vers atten: En trollkvinne skal du ikke la leve!» snerret han. «Jeg har jaktet hekser siden før du var påtenkt, kaptein. Jeg drev dem sammen som kveg under Protektoratet, senere krysset jeg havet og gjorde det samme i Salem.» Han flirte. «De fleste av dem hadde ikke engang Evnen. De var bare løsaktige tøser og gamle kjerringer folk ikke likte. En virkelig heks vet å gjemme seg.» Han svingte sverdet igjen, like halvhjertet denne gangen. «Og Lady Dagmar var den ekte varen. Det visste jeg straks jeg hørte om henne.»

«Det må en heks til for å avsløre en, hva?»

«Ja,» gliste Greven. «Jeg har også Evnen.»

«Derfor jaktet du dem,» innså Sabeltann. «Du trengte dem for å øke dine egne krefter.»

«Du kjenner til hvordan det virker, forstår jeg. Men det hadde jeg vel regnet med. Jeg har fulgt nøye med på deg opp gjennom årene, kaptein. Jeg visste at du hadde en forbindelse til henne. Ikke hvordan eller hva slags, men det var åpenbart at du hadde hennes velvilje. Og, joda, du førte meg til henne til slutt. Hun var den siste brikken jeg trengte.»

«Men i stedet overrumplet hun deg.»

Greven skulte kaldt på ham. «Du hører ikke etter. Hun har ikke vunnet. De har kanskje svekket meg litt, men bare midlertidig og bare såpass at jeg må møte deg i min egen person, hvilket nok er til det beste når alt kommer til alt.» Han skar en grimase. «Men jeg skal innrømme at jeg misset på en ørliten detalj. Jeg hadde ikke regnet med at hun skulle klare å samle en full Sirkel. Jeg drepte den eneste luftheksen da jeg tok øya, og jeg så ikke hvilken forbindelse guttevalpen hadde til henne før det var for sent.»

Sabeltann hadde for lengst puslet bildet sammen. «Hun var Pinkys mor.»

«Ja. Jeg trodde jeg hadde jaget både beileren hennes og den lille skrikerungen deres i drukningsdøden, men jeg burde ha skjønt at de unnslapp.»

«Bare gutten. Ikke faren.»

Greven la hodet ørlite på skakke. «Er du sikker på det?»

Sabeltann brukte såpass lang tid på å tenke over spørsmålet at det ble for sent å komme med et rappkjeftet svar. Det begynte å svi i kinnene hans av irritasjon, noe som bare irriterte ham mer, men han rakk ikke foreta seg noe før Greven løftet sverdet. «Nok prat!» insisterte ham.

Denne gangen mente han det, selv om kapteinen igjen klarte å smette unna da sverdeggen kom susende mot ham. Den bommet på nesetippen hans med minst mulig margin og traff i stedet en pidestall ved siden av ham. Den skar seg gjennom treverket og delte møbelet på midten, så bysten som sto på det dundret i gulvet og rullet bortover treplankene. Sabeltann skimtet en mulighet og fikk sving på sin egen sabel, men Greven var raskere enn ventet og rakk å blokkere. Han humret lavt. «Du kan spare deg, kaptein.»

Sabeltann falt ikke for avledningsmanøveren. Han spant rundt og fikk sabelen i posisjon igjen, og denne gangen rakk ikke Greven å heve sverdet fort nok, men måtte stoppe hogget ved å gripe om håndleddet på sverdarmen hans. Han lo ikke lenger nå, men freste av sinne der de sto, nesetipp mot nesetipp, og grepet hans var stramt og umenneskelig sterkt. Sabeltann prøvde å slite seg løs og da det i første omgang ikke gikk, åpnet han munnen for å gi ham inn verbalt i stedet. Men så langt kom han ikke før sabelen begynte å svi i hånden hans. Skjeftet var plutselig som av glødende kull og han slapp den i bakken i ren refleks. «Feiging,» fikk han klemt fram.

«Hvorfor skulle vi kjempe som likemenn?» svarte Greven kaldt. «Vi er ikke likemenn. Du er ingenting! Jeg vet ikke engang hva din mor døpte deg, og ikke bryr det meg heller. For støv er du, og til støv skal du vende tilbake!» Han slapp ham brått og hevet sverdet til hogg.

Sabeltann fanget i samme øyeblikk opp bevegelse i øyekroken. Noen hadde entret rommet og kom løpende mot dem med et høyt brøl, og Greven ble i stedet nødt til å svinge sverdet til siden for å blokkere huggerten som skar gjennom luften i en bue mot hodet hans. Det var først da de to klingene smalt inn i hverandre og han fikk et glimt av grønn lin og askeblondt hår, at kapteinen registrerte hvem som hadde kommet ham til unnsetning.

Benjamin.

Den langlemmede kanonmesteren rakk ikke å løfte huggerten igjen, før Greven hadde langet ut en arm og lukket fingrene sine om strupen hans. Med de voldsomme kreftene hans var det ingen sak å løfte ham opp og kaste ham i veggen som en filledukke. Sabeltann kikket seg om etter sabelen sin. Han fant den fort, sparket halvveis inn under et skap, men da han grep etter den så han hvordan den fremdeles glødet av varme. Han bannet lavt og så seg om etter noe som kunne hjelpe. Hanske… et stykke tøy… hva som helst.

«Hvor er Odin?» kom det fra Benjamin, som hadde tålt sammenstøtet med veggen uforskammet godt.

«Fortalte jeg deg ikke at han var ubrukelig for meg?» gneldret Greven utålmodig og sparket Benjamins huggert inn under sengen. «Så jeg endte både min og hans lidelse. Du skal få slutte deg til ham snart.» Han løftet sverdet sitt igjen. «Men først skal jeg unne deg å få se din kaptein dø.»

Sabeltann måtte rette seg opp med uforrettet sak da Greven nå kom mot ham igjen. Han lot blikket flakke kort mot døra, men skammet seg så fort over tanken på flukt at han dro det til seg igjen og satte det i trollmannen. Kongen på havet skulle ikke dø av et stikk i ryggen, og ikke på knærne heller.

Et nytt brøl flerret rommet. Benjamin var på beina igjen. Han kastet seg mot Greven, helt nytteløst tenkte kapteinen, men det var før han så jernkroken i kanonmesterens hånd. Odins krok. I neste sekund hadde den boret seg inn i Grevens hals, og trollmannens øyne viet seg ut i smerte og overraskelse. Han senket sverdet, men slapp det ikke, og ble stående og svaie. Benjamin hylte av raseri, Sabeltann hadde aldri sett ham slik som dette. Han rykket i kroken og blodspruten sto til alle kanter da den løsnet, og kapteinen lukket øynene et øyeblikk da de varme dråpene traff ham i ansiktet. Da han åpnet dem igjen, hadde Greven endret seg. Håret var blitt kritthvitt, ansiktet hadde rynket seg sammen og sunket innover, kroppen ble lutet og tynn. Det som hadde holdt ham ung og vital hadde forlatt ham, og det samme gjorde kreftene. Han kunne ikke lenger løfte sverdet og han sank ned i kne og videre ned på gulvet, mens blodet fortsatt fosset ut og blikket et lite øyeblikk var menneskelig og bare det.

Kapteinen kikket ned på sabelen sin, men den glødet fremdeles, så han tok i stedet sverdet ut av den gamle mannens svake hender, løftet det og støtte det gjennom magen hans og ned i gulvplankene under.

Og Greven av Gral ble endelig helt stille.

«Dersom du stikker oss, bløder vi ikke?» mumlet Sabeltann.

«Bibelen, kaptein?» peste Benjamin.

«Shakespeare,» rettet kapteinen.

Et nytt drønn gikk gjennom huset og gulvet slo sprekker under dem. Så begynte hele bygningen å riste og biter av taket begynte å falle ned. De spant rundt og løp ut av rommet og nedover korridoren. Halvveis i den brede trappen ned til første etasje, støtte de på Langemann. Han hadde viklet et gardin rundt seg og stirret forvirret på kapteinen da han kom. «Kæpten?» utbrøt han. «Kæpten, hva er det som skjer? Hvor er vi?» Han skar en grimase. «Og hva har de gjort med kroppen min?» Så la han nok merke til blodspruten, for han la til: «Hva har de gjort med deg?»

«Vi må ut!» ropte Sabeltann tilbake og grep ham i armen. «Kan du gå?»

«Ja.»

«Så løp!»

En steinblokk dundret i samme øyeblikk ned i trappetrinnene foran dem, så de måtte smette rundt for å komme forbi. De hadde nådd det nederste trinnet, før kapteinen la merke til at Benjamin ikke lenger var like bak dem. Han så seg tilbake over skulderen, og så sin kanonmester stå midtveis i trappa, med ryggen til og ansiktet vendt innover i huset som nå var i ferd med å kollapse rundt dem. «Benjamin?!» ropte han. «Benjamin!»

Benjamin rygget et par skritt og bøyde hodet, men så tok han til fornuft og snudde seg brått og sprang mot dem. Han tok dem igjen ved ytterdøra og alle tre kastet seg mot den og tumlet ut og ned trappene, i samme øyeblikk som bygningen falt sammen som et korthus bak dem. Bakken ga etter, smuldret under dem, og de måtte kravle som gale på alle fire for å ikke bli dratt med ned i det krateret som nå åpenbarte seg bak dem. Noen grep Sabeltanns hånd og dro ham på beina og han så at det var Claes, og bak ham sto resten av mannskapet, i god behold, og stirret storøyde på det som skjedde.

Sabeltann kikket seg videre rundt. Et kort stykke unna så han en gruppe hekser, med Dagmar i spissen. Pinky var blant dem – han sprang mot Langemann, som ved hjelp fra Pelle og Pysa fikk stolpret seg på beina – og den unge mannen fra salongen også, med et forfjamset blikk og Den gylne tiger stadig trykket mot brystet.

Der huset hadde stått var det nå bare et stort hull i bakken.

«Miriam!» hørte han en av heksene rope. Hun løp fram, men Dagmar holdt henne tilbake og sa noe til henne han ikke kunne høre.

Han skrittet forsiktig fram og kikket ned i krateret, men kunne ikke skimte bunnen, om det i det hele tatt var en. «Pass deg,» sa han til Benjamin som hadde kommet opp på siden av ham. «Der dette ender har du ikke lyst til å havne. Skjønt, vi skal vel dit, vi også – en dag.»

Han så opp, samtidig som Dagmar gjorde det, og blikkene deres møttes slik de så ofte hadde gjort, fulle av gjenkjennelse og stolthet, takknemlighet og sorg, over en avgrunn.

En ny dag grydde over øya Gral. Solens første stråler glitret i bølgene og varmet langsomt dekkene på Den sorte dame og Havets opal, der de lå ankret opp side om side ute i bukta, og steinene på stranda der kaptein Sabeltann sto og fulgte med på skytteltrafikken av lettbåter fra fartøyene. Først nå som alt var rolig kjente han hvor uendelig sliten han var, mer utmattet enn han kunne huske å ha vært på mange år. Så da han merket at Dagmar kom, hadde han egentlig ikke lyst til å snakke med henne, men fikk seg ikke til å gi uttrykk for det heller.

Hun stilte seg opp ved siden av ham og gikk rett på sak slik hun pleide. «Vi tar med oss tigeren, du forstår det?» Han skottet bort på henne, og hun la til: «Vi trenger den mer enn du gjør.»

Han trakk pusten inn gjennom nesa. Det lød mer som et snøft enn han i utgangspunktet hadde ment det.

«Vi kan selvsagt slåss om den,» fortsatte hun. «Du ville hatt et helt coven av hekser å hanskes med, men for en som har bekjempet Greven av Gral…»

«Får du den ut av fingrene på denne Goggen, tror du?» mumlet han.

«Det blir nok en råd med det.» Hun sukket lavt. «Han er merket av det han var vært igjennom. Det er de alle sammen. De vil trenge tid.»

«Så hva gjør du nå?»

«Vel, her kan vi ikke bli,» slo hun fast. «Så vi starter vel på nytt, et annet sted. Valdemar har sagt han vil gi oss skyss, om du tillater det.»

Han svarte ikke med ord, men nikket da han merket det inngående blikket hennes. Han forsto at det var noe hun ville si, men han håpet hun ville la det være. Dette var ikke det riktige tidspunktet, det riktige tidspunktet ville aldri komme, og enkelte ting var best usagt. Hun tok hånden hans og han lot henne. Det var tross alt bedre.

«Jeg ser du fremdeles bærer ringen min,» sa hun og rørte forsiktig ved den grønne jadesteinen på hans venstre lillefinger.

«Vil du ha den tilbake?» spurte han.

«Nei. Nei, jeg vil du skal huske meg. Jeg vil du skal huske meg uten at det gjør vondt.»

Det var for mye å be om. Det forsto hun nok.

Han så bort og blikket falt i stedet på Benjamin. Han satt fremdeles der han hadde sittet halve natten, på en stein i vannkanten og øynene tomt rettet ut mot åpent hav.

«Broren må ha hatt Evnen.» Dagmar hadde sett hvor han så. «Men ikke vært i stand til å forstå det eller gi uttrykk for det.»

«Han forsto i alle fall at Langemann var besatt før noen av oss andre gjorde det,» svarte Sabeltann. Mannskapet hadde brukt en hel dag på å saumfare øya, uten å finne spor etter Odin, som var og ble borte. Det eneste tenkelige stedet han kunne være var i krateret med Greven, og de kunne bare håpe på at han hadde druknet i stedet, noe som absolutt var å foretrekke. «Jeg er lei for at du også mistet en av dine,» la kapteinen til.

«Å, Miriam,» smilte Dagmar. «Jeg har en følelse av at jeg ikke har sett det siste av Miriam. Se!» Hun pekte ned mot en liten tistel foran føttene deres, der den første knoppen på mange år var i ferd med å sprekke. «Du skal aldri undervurdere Kraften, kaptein. Eller viljen til liv.»

< Fjortende kapittel                  Sekstende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

En liten nyttårsfortelling, om saus

Kategori: Gul/oransje

Det smakte ikke jul nok. Angivelig.

Skalken visste såpass at det var delte meninger om hvordan jul skulle smake, men alle kunne vel være enige om at den ikke smakte som maten til Gusto? Og likevel var det inderens fisefine, overkrydrede kokkerier folk så ut til å foretrekke. Vertshuset hadde hatt fulle hus hele høytiden igjennom. All Skalkens harde jobbing i byssa, derimot, hadde enn så lenge vært helt forgjeves. Ingen hadde kommet for å spise av julemiddagen hans (som nå for øvrig hadde fått godgjøre seg på bordet i nærmere en uke), og han hadde klaget sin nød til alle som gadd å høre på.

Det ville si Pinky og Ravn.

«Det er liksom bare det at maten din mangler litt sånn smak av høytid,» hadde gutten sagt.

«Ja, det lille ekstra, liksom,» nikket jenta ivrig.

Skalken hadde bare fnyst av den forklaringen. For det første hadde ikke ungene smakt og for det andre hadde han da puttet både halm, talglys og tørre fruktkakerester oppi suppa, og stort mer julete enn det kunne det ikke bli. Men etter å ha tenkt (og drukket) en god del, hadde han kommet fram til at det kanskje var noe i det likevel. Det overraskende momentet. Prikken over i-en. Den siste lille brikken som skulle på plass og som en gang for alle ville bekrefte hans posisjon som kulinarisk geni.

I kveld var det nyttårsaften og han hadde utarbeidet en plan og den planen var saus. Sausen var alltid nøkkelen til et vellykket måltid, det var grunnleggende kunnskap, og han hadde jobbet iherdig med å perfeksjonere oppskriften hele dagen. Nå manglet bare den siste lille detaljen, det lille hintet av jul de alle maste om. I utgangspunktet hadde han planlagt å bruke rom (for hva ble ikke bedre av å bli dynket i rom?), men dette viste seg raskt å by problemer.

Problemer i form av rommangel.

Julefeiringa, den første mannskapet hadde hatt i Abra Havn på mange år, hadde gått hardt ut over forrådet, og både på vertshuset og hos Nancy på kroa hadde de begynt å rasjonere. Det var helt sikkert mulig å få tak i noe, om du hadde penger eller var kaptein Sabeltann, men ikke hvis du var Skalken. Han hadde for lengst drukket opp sin andel. Angivelig.

I stedet hadde han begynt å ty til hjemmebrenten til skomaker Ben, noe han for øvrig var nokså alene om. «Det smaker skosåle!» hadde kapteinen ropt da han en gang hadde fått det servert ved en feiltagelse, og da ville ingen andre ha det heller[1]. Det fungerte fint om det bare var en bedøvende rus du var ute etter, men Skalken kunne for så vidt være enig i at det ikke var noe å krydre saus med, så han drakk det i stedet opp og gikk på jakt etter den ekte varen.

Men å finne rom i romjula (!) var like sannsynlig som å finne en bortgjemt skatt i Abra Havn kapteinen ennå ikke hadde beslaglagt. Tigging førte ikke fram. Selv ellers spandable mennesker hadde skrudd igjen kranene, og enkelte, som Benjamin, hadde selv løpt tørre. Og det var derfor Skalken den ettermiddagen, i desperasjon og mot bedre vitende, snek seg inn i Sabeltanns lugar for å lete der.

Nå var det strengt tatt ikke tyveri. Alkoholen skulle jo i sausen som kapteinen skulle få servert og slik returneres til ham, men å bli fersket i det aller helligste var ikke spesielt bra for helsa. Så han passet godt på at alle var i land før han lirket døra åpen og smøg seg inn. Han blunket mot halvmørket og hadde han ikke vært så fokusert på oppdraget, hadde han kanskje latt seg overvelde en smule av inntrykkene.

Kapteinen var på mange måter selvmotsigende, men luksusen han omga seg med var det mest selvmotsigende av alt. Han levde som en konge, men så ikke ut til å ha ro eller vilje til å nyte det. I motsetning til Langemann, som var en spradebasse i fullt alvor, virket de fjonge klærne av og til nesten påtatte (i dobbel forstand), og han levde, når alt kom til alt, langt mer asketisk enn de fleste av sine (tross alt fattigere) menn.

Men Skalken var ikke typen som brukte mye tid og krefter på å filosofere rundt slike ting, og han gjorde det ikke nå heller. I stedet begynte han å møysommelig åpne skuffer og skap, på jakt etter drikkevarene han var overbevist måtte befinne seg her, men alt han fant var kart, gamle papirer og en og annen gullmynt eller edelsten han overhode ikke var interessert i. Hva skulle han med sånt? Han kunne ikke koke suppe på det. Han hadde prøvd.

Til slutt, like før han var i ferd med å gi opp, falt øynene på fem små flasker av sølv, sirlig oppstilt på skatollet i hjørnet. Forsiktig trakk han ut korken på den ene av dem og snuste på innholdet. Det var ikke rom, duften var rundere…

Brandy!

Han smilte henført. Dette ville gjøre seg i sausen, uten tvil, og han tok en slurk for å teste smaken, sånn i alle tilfellers skyld. Det smakte fortreffelig, den saken var klar, men flasken var veldig liten og nå hadde han uforvarende tømt hele i en eneste munnfull.

Han plukket ned den neste. Det var nok en type brandy, men prøvesmakingen gikk litt over stokk og stein denne gangen også, så han gikk løs på den tredje. Og den var det spark i! Det gikk helt trill rundt for ham etterpå. På den gode måten. Dette må være det de kalte medisin, sprit og krydder å styrke seg på når behovet meldte seg, og et slør av julefred omhyllet ham der han smattet lykkelig med leppene.

To minutter og fem tomme flasker senere, hadde Skalken konkludert med at sausen hans var god nok som den var. Det fantes ikke den bekymring i verden som kunne stikke hull på lykkeboblen han nå befant seg i. Men vett nok til å skjule sporene sine besatt han ennå, og han fylte flaskene omhyggelig med fiskeolje (som på sett og vis var styrkende det også) før han satte dem tilbake på plass.

Han hentet sausen nede i byssa og kom seg i land, og det var på hengende håret, for ikke før han hadde klart å smette i skjul mellom to tønner, kom Sabeltann spankulerende nedover brygga med Langemann på slep. De forsvant begge opp landgangen og inn i kapteinens lugar og hadde visst tenkt å tilbringe kvelden der. Noe Skalken fikk bekreftet inne hos Gusto kort tid etter. Der var inderen nemlig i ferd med å legge siste hånd på rettene som skulle sendes ut på skuta. Han var altfor travel til å snakke, så Skalken satte bare fra seg skåla med saus mellom alle de andre (han gjettet ikke fullt så gode) godsakene, og deretter var det bare å vente på reaksjonen som utvilsomt måtte komme.

Det tok ikke lang tid. Han måtte vente knapt en halv time, sittende alene ved et bord på terrassen, fremdeles ganske susete i hodet, før Langemann var tilbake. Han kom strenende, full av sitt fyrrige sigøyner-temperament, og ropte høyt på Gusto og da inderen forvirret stakk hodet ut gjennom døra for å se hva som var på ferde, var Skalken raskt på pletten. Her skulle den æres den som æres burde.

«G-gul saus?» stotret Gusto, da han hadde fått fanget opp hva Langemanns ærend besto i. «Jeg har da ikke laget noen gul saus. Litt oransje, kanskje…»

«Jeg snakker om denne her!» avbrøt Langemann og stakk skåla opp under nesa på ham.

Det gikk et rykk gjennom hele Gustos småkorpulente kropp og han snappet etter pusten i ren velvære. «Ved Krishna…!»

«Det e min!» erklærte Skalken.

«Ja, det forklarer jo en hel del,» gispet Gusto, og Skalken var hjertens enig.

Langemann ga ham et iltert blikk. «Det burde jeg jo ha ant! Si meg, hva er det du har puttet i dette makkverket?»

«Å, eggeplomma, smør, eddik og kvitvin,» ramset Skalken blidt opp. «Toppa med ein liiiten dæsj med estragon.»[2]

«Ja, det er jo typisk deg, Skalken,» snerret kvartermesteren. «Å lage noe helt uspiselig av helt normale ingredienser.» Han dyttet skåla inn i hendene hans. «Her! Ta med deg svineriet og gå. Langt bort. Kapteinen…»

Han kom ikke lenger før et høyt brøl flerret kvelden. Det kom fra skuta og ble fulgt av en strøm med profaniteter som kunne få Gammel-Erik selv til å krympe sammen i skam. I neste øyeblikk kom også noe seilende gjennom luften fra lugarvinduet og traff brygga med et lite klunk.

Det var en liten flaske av sølv.

«Skalken,» sa Langemann i en påtatt behersket tone. «Det er jul og fred på jord og alt det der, og jeg har lovet Rosa å være grei. Så jeg skal oppholde ham for deg. I to minutter.»

I hvert fall sånn sammenliknet med alternativene, var det egentlig ganske hyggelig å sitte slik i jungelen, på en knaus for seg selv, og se 1716 langsomt gry over havet. Et nytt år kom med nye muligheter, og Skalken visste, mens han slurpet i seg den siste resten av saus og tømte flasken med skomaker Bens hjemmebrent, at herfra skulle det bare gå oppover.

Noe annet var strengt tatt utenkelig.

---

[1] Det smakte dessuten ikke skosåle. Det visste Skalken som hadde lang erfaring med tilberedning av nettopp slike.

[2] Denne oppskriften skulle senere bli kopiert av en viss Collinet og få navnet béarnaise. Men det er en annen historie.