Kaptein Sabeltann og Elefantordenen: Sjette kapittel

Kategori: Gul

Fremdeles var det ingenting å se, men da Langemann senket kikkerten, følte han seg ikke mer beroliget av den grunn. At norskerenna for øyeblikket var tom for annen trafikk, gjorde ikke situasjonen mindre spent, bare mindre akutt. Å vente på stormen var på mange måter verre enn å være i den, og ut fra stemningen om bord å dømme var det flere som tenkte i de baner. Mennene gikk stillere rundt hverandre på dekk enn de pleide, og også de som ikke hadde vakt i utkikken, speidet oftere ut mot horisonten i søken etter potensiell fare.

De burde ikke ha kommet hit.

Så enkelt var det, faktisk.

Og så uendelig vanskelig. For han hadde ikke klart å overbevise kapteinen om det.

Kanskje hadde han ikke prøvd hardt nok. Han hadde en viss innflytelse på Sabeltann, ganske stor, faktisk, når han spilte kortene sine riktig, men likevel, her var de. Han hadde riktignok planlagt å ta saken opp da de forlot Bretagne, men når alt kom til alt hadde ikke fått seg til å gjøre det. Noe hadde skjedd etter møtet med Alban og følget hans, noe hadde endret seg mellom dem. Kapteinen hadde distansert seg, markert avstand, subtilt og nesten umerkbart, men Langemann enset det likevel. Han så på ham med andre øyne og snakket ikke til ham mer enn nødvendig, og dét var et vanskelig utgangspunkt for alvorlige samtaler.

Det var Benjamin som hadde vekket ham morgenen etter festen. Eller morgen og morgen, det hadde vært langt utpå formiddagen før kanonéren hadde trukket teltduken til side og tuppet ham i ryggen med foten. «Opp og hopp, Langemann! Kapteinen vil du skal ta med noen menn til nærmeste landsby.»

Langemann hadde prøvd å klore seg ut av søvnen, men den var som en hengemyr, fast bestemt på å holde på ham. Han kunne ikke engang samle krefter nok til å skjelle ut idioten, langt mindre gi ham den lusingen han så absolutt fortjente; alt han fikk presset ut var et langtrukkent stønn. Men han klarte å snu på hodet, og myste opp da Benjamin bøyde seg ned og plukket til seg opiumspipa. «Jeg ser du har slappa godt av.»

Langemann svarte ikke. Han merket bevegelse ved siden av seg, og i et salig øyeblikk flakket tankene hans mot Rosa. Men bare i et kort blaff, før han ble innhentet av realitetene og husket at det var Katinka som lå der, like naken som han selv, klynget til ham under teppet. Hun strakte på seg, med et tilfreds sukk.

«Langemann,» maste Benjamin. «Kom igjen! Han lar det gå ut over meg, veit du. Han er sur som juling, mann.» Etter en kort pause, da han fremdeles ikke fikk noen respons, la han til: «Dette er ulikt deg.»

Eller kanskje det er veldig likt meg, tenkte Langemann. Hva vet vel du?

Katinka reiste seg og lot teppet falle, fullstendig uten blygsel. Langemann kjente et kaldt gufs over huden da han et øyeblikk var blottet og utsatt for elementene, og dro surmulende pleddet til seg igjen. Samtidig ofret han nok et øyekast på Benjamin, men han var plutselig bare opptatt av å glane på det nakne kvinnemennesket foran seg, som på sin side bare smilte til ham mens hun trakk på seg kjolen og deretter gikk. Først da så han tilbake på Langemann.

«Stikk,» mumlet Langemann før han rakk å gjenta beskjeden.

Det hadde endt med at mennene dro inn til landsbyen uten ham. Han hadde klart å komme seg ut av teltet til slutt og gikk ned til havkanten for å bade, og det kalde vannet klarte det Benjamin ikke hadde klart, nemlig å klarne hodet hans sånn noenlunde. Han hadde alltid likt å være ren, hjemme badet han nesten daglig, og selv ute på tokt gikk det sjelden mer enn tre-fire dager mellom hver gang han ga seg selv en grundig kroppsvask, selv om mennene flirte av ham bak ryggen hans og nok mente at han var altfor fin på det.

Etterpå satt han på rullesteinene for å la seg tørke i sola og gre ut håret, og det var da han la merke til at Sabeltann observerte ham. Han var virkelig sur, Langemann kunne kjenne blikket hans svi i ryggen mens han kledde på seg. Han lukket øynene, pustet langsomt inn og ut, og ønsket at han hadde kunnet vaske skjorta også, for der, under den stramme svettelukten, var den var full av dufter som ikke vekket annet enn sorg. Lukten av krydder og krutt, en miks av Katinka og Rosa, men mest av den førstnevnte nå…

Du er vakker, Katinka. Men du er ikke Rosa.

Han flettet håret, satte hatten på og snudde seg for å møte kapteinen og reprimanden. Men Sabeltann sa ingenting, bare nikket mot leiren som for å fortelle ham at han fikk sysselsette seg selv. Han hadde ikke nevnt hendelsen i dagene som fulgte heller.

Langemann tok seg en runde rundt på skuta, bare for å ha noe å gjøre. Det hjalp ham dessverre ikke med å fokusere tankene på noe annet. Tungsinnet han hadde følt på de siste månedene, hadde fylt ham med fornyet styrke, hult ham ut og etterlatt et tomrom, og hva som nå skulle fylle det tomrommet, ante han ikke. Det eneste som fristet var mer opium. Og det var uaktuelt.

Han kom over Frøya ved fokkemasta, der hun var i gang med å slipe kniver og sabler, noe som selvfølgelig også minnet ham om Rosa. Så han ble stående og følge med på arbeidet en stund, diskré og litt på avstand, for å ikke gjøre henne nervøs. Han hadde ikke heftet seg ved henne så langt på toktet, noe som sikkert var et godt tegn; det betydde at hun gjorde jobben sin og ikke skilte seg ut. Hun demonstrerte snart hvor kvikk hun var, da hun likevel oppdaget ham og snudde seg og hilste. «Langemann.»

«Går det bra, Frøya?»

«Ja. Jeg er straks ferdig.»

«Jeg mente om bord. Finner du deg til rette?»

Hun rynket panna i en nesten engstelig grimase. «Ser det ikke sånn ut?»

«Jo da, jeg bare…» Han sukket. «Prøver å gjøre jobben min.»

Hun nikket. «Det går fint. Med meg, altså.»

«Bra. Når du er ferdig, gå i utkikken til Pip og gi ham en hånd. Eller, et øye.»

«Ai, ai, skal bli!»

«Det skader ikke å ha flere på vakt,» mumlet han, mest til seg selv. Han så opp mot mastetoppene, der Union Jack flappet i den kraftige brisen, og det var bare å håpe at å seile under britisk flagg ville markere dem som nøytrale og gi dem noenlunde fritt leide gjennom farvannene.

Han fanget opp noe blått og gult i øyekroken, og synet av Elsebeth fikk ham til å tenke på Valdemar, og han sveipet dekket med blikket for å finne ham. Han så ham ikke, så han gikk ned under dekk for å lete. Fullbemannet som skuta var, var det nokså folksomt der nede også. Fra byssa kom en ubestemmelig (og temmelig ubehagelig) lukt blandet med lyden av Skalkens falske sang, Tønnes og Rolf romsterte med et eller annet i lageret sitt, og de som hadde hatt nattevakt lå i køyene og klarte på forunderlig vis å sove i alt bråket.

Det var hos dem, innerst i banjeren at han fant Valdemar, opptatt med å gjøre armhevinger på dørken, og en kort stund sto han bare og så. Valdemar hadde tatt av seg skjorta, og man kunne tydelig se at han i hvert fall kroppsmessig begynte å likne en sjømann igjen. Han hadde lagt på seg, stort sett i muskelmasse, og da han gløttet opp og møtte blikket hans, kunne Langemann se at også øynene var klarere.

«Langemann,» hilste han og reiste seg. Han plukket skjorta ned fra en takbjelke og tørket ansiktet med den. «Skal du ha meg til å danse igjen, bror?»

«Du har vel kontroll på det nå,» mente Langemann. «Hvordan går det med fransken?»

Valdemar svarte et eller annet på noe som sikkert skulle forestille fransk, og Langemann ristet oppgitt på hodet, men lot være å kommentere. At dette var en dårlig plan var tross alt ikke Valdemars, eller for så vidt hans, skyld.

«Havlufta ser ut til å ha gjort deg godt,» sa han i stedet.

«Ja, jeg er glad for å seile igjen,» bekreftet Valdemar og sendte ham et granskende blikk. «Men du, bror… Du har det ikke bra.»

Langemann trakk brynene sammen over nesa. «Hva snakker du om? Jeg feiler da ingenting. Jeg er frisk som en fisk.»

«Det tviler jeg ikke på. Det var heller ikke det jeg mente.» Valdemar dro skjorta på, og først da han fikk hodet ut gjennom halsåpningen og møtte Langemanns anklagende blikk, la han til: «Du er utslitt.»

Langemann stirret på ham. Det var som alltid ubehagelig å bli gjennomskuet, men han så ikke noe poeng i å protestere, så han kikket bort med et irritert sukk. «Hvordan jeg har det, er uviktig.»

«Feil. Hvordan du har det, påvirker oss alle sammen. Det påvirker måten du leder på. Vi kommer til å trenge deg. Og vi kommer til å trenge deg klartenkt.»

Langemann kikket seg fort over skulderen, passet på at ingen andre hadde hørt hva som var blitt sagt mellom dem, før han langet ut en arm, fikk tak i en flik av Valdemars skjorte og dro ham nærmere. «Ikke prøv å være personlig med meg,» hveste han.

Valdemar lot seg ikke påvirke nevneverdig av den truende tonen. «Nei vel. Men jeg er neppe den eneste som har lagt merke til at du er i ferd med å gå opp i sømmene. Løgnene dine er mindre overbevisende enn de en gang var, bror.» Han frittet seg løs fra fingrene hans. «Bare så du vet det.»

Han begynte å gå mot trappa og Langemann fulgte etter, men i det de nådde den hørte de ropet fra utkikken. «Seil!» De skyndte seg opp på dekk, Langemann løftet blikket for å se retningen Pip og Frøya pekte ut for ham, så stilte hans seg ved ripa med kikkerten og hadde snart fått øye på skuta i horisonten. Da Sabeltann straks etterpå kom og stilte seg ved siden av, rakte han kikkerten videre til ham. «Tremaster, kæpten. Svensk.»

Sabeltann satte kikkerten til øyet og tok en kikk, og en tankefull mine la seg over ansiktet hans. Mennene stimet seg sammen bak dem, ventende på ordre.

«Hold kursen,» sa kapteinen omsider og senket kikkerten. Om han i det hele tatt følte bekymring, smittet det ikke over på stemmen. «Det er ikke sikkert hun er interessert i oss.»

«Det er en manovar!» vrælte Pysa.

Kapteinen sendte ham et misbilligende blikk. «Ta deg sammen!»

Langemann, som hadde holdt den fremmede skuta under oppsikt gjennom kikkerten han igjen hadde overtatt, oppdaget i samme øyeblikk at noe var i ferd med å skje og dunket Sabeltann lett mot skulderen. «Kæpten, hun snur. Hun kommer mot oss.»

Sabeltann bannet lavt, men sablet raskt ned spenningen av skrekk og forventning som begynte å gjøre seg gjeldende blant mannskapet. «For alt de vet er vi nøytrale handelsreisende,» ropte han til dem. «Enn så lenge skal vi ikke gi dem indikasjoner på noe annet. Er det forstått?» Han snudde seg skulende mot havet og skipet igjen. «De er langt unna, og vi har den raskeste skuta på de syv hav.»

Den sorte dame var kanskje verdenshavenes raskeste skute under normale forhold, kunne Langemann i stillhet medgi for seg selv. Likevel ble det fremmede skipet i kikkerten stadig større i timene som fulgte, og han sto på poopdekket, der han hadde best oversikt, og følte på en uro som vokste i takt med fartøyet.

«Hun haler innpå, kæpten,» sa han da kapteinen på et tidspunkt kom opp til ham, som om Sabeltann ikke kunne komme til den konklusjonen selv.

Sabeltann ristet lett på hodet, støttet høyre albue i venstre håndflate, og tillot seg selv å avsløre mer bekymring nå som bare Langemann var til stede. «Hva er farten vår?»

Pelle og Pysa var snart rigget til med line og timeglass og kunne rapportere fem knop, noe som slett ikke fikk kapteinen til å føle seg bedre. «Hun er raskere,» konkluderte han, åpenbart som det var for alle.

«Hun har medvind,» påpekte Langemann. «Det har ikke vi.»

Sabeltann nikket. «Kanskje hvis vi også endret…?»

«Du kan ikke seile sørover, kæpten,» brøt Valdemar inn. «Det leder ingensteds. Bare rett i sandbankene i Jammerbugten.» Verken kapteinen eller Langemann hadde merket at han kom, og kvapp til da han snakket, men Sabeltann var på dette tidspunktet så i beit for gode råd at han lot det passere, og viste med et nikk at han var åpen for forslag. «Det beste du kan gjøre er å opprettholde gjeldende kurs, prøve å få farten opp og håpe at hun ikke avskjærer oss.»

Kapteinen var i et annet modus nå, fullt fokusert på den kommende oppgaven. Han skyndte seg ned trappene til hoveddekket, med Langemann rett i hælene. «Heis alle seil!» beordret han det ventende mannskapet. «Benjamin, klargjør kanonene! Men ikke lukk opp lukene, vi vil ikke gjøre noe overilt.»

«Ai, ai, kæpten!»

Mennene gikk i gang med oppgavene sine, og selv ble kapteinen stående ved ripa, skulder ved skulder med Langemann, og stirre mot det kommende skipet. De trengte ikke kikkerten nå, alle detaljer var tydelige for det blotte øyet. Hun var en tanke større enn Dama, kledd for krig med ekstra kanoner, og det krydde av menn på dekk. Det var lett å gjette seg til hvilke intensjoner de hadde.

«Enten tror de ikke på at vi er en handelsskute, eller så gir de blaffen,» konkluderte Langemann.

De resterende seilene ble heist, og Pelle og Pysa kunne snart rapportere farten til seks knop, uten at det så ut til å hjelpe nevneverdig. Manovaren halte stadig innpå.

«Kæpten,» sa Langemann, insisterende, for han så alvoret nå og det måtte Sabeltann også gjøre. «Kæpten, vi må vende. Hun er straks innenfor skudd…»

Han kom ikke lenger før manovarens frontkanoner gikk av med et brak, og to kanonkuler hvinte forbi Den sorte dames baugspyd. Langemann fór sammen og lirte av seg en hel rekke stygge gloser på minst fire ulike språk, mens Sabeltann til gjengjeld reagerte kjapt, vendte seg mot Lech og roterte en finger rundt i luften. «Vend! Babord side! Benjamin, kanonene! Og heis flagget, la stakkarene se hvem de ypper med.»

Rundt dem brølte mannskapet av kamplyst og kastet seg over våpnene sine, og Benjamin og mennene hans brukte bare noen få sekunder på å åpne kanonlukene og fyre av hele rekka på babord side. Sabeltanns sorte flagg ble heist, men synet av det så ikke ut til å virke avskrekkende på svenskene, snarere tvert i mot, det oppildnet dem bare enda mer, og de sendte av gårde nok en salve for å vise det.

Langemann fikk summet seg. Rolig la han et tjukt lag sot over øyelokk og panne ved hjelp av en kullbit. Så tok han av seg frakken, brettet den pent sammen og la den over en tønne, sjekket alle sine tre pistoler og passet på at de var ladd, før han stakk dem tilbake inn under bandolæret. Pinky kom halsende forbi, og han huket tak i ham, dro ham inn i armkroken, bøyde seg ned og snakket innstendig inn i øret hans. «Hvis de border oss, så løper du og gjemmer deg. Du vet hvor.»

«Men…»

«Jeg mener det!» Han løsnet litt på grepet da gutten møtte blikket hans og nikket, og skjøv ham mot kanondekket. «Inntil da, hold Benjamin forsynt med krutt.»

Pinky pilte av gårde, og Langemann rettet seg opp og kikket bort på kapteinen.

De burde ikke ha kommet hit.

Han slo seg for brystet, mante seg selv til kamp, kjente pulsen stige. Bebreidelsene fikk vente. Først hadde han en jobb å gjøre.

< Femte kapittel        Sjuende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse 

Hvem er... Katinka

Fødselsår: ca. 1690-1695 

Viktige relasjoner: Alban, Langemann

Katinka var den forføreriske yngste datteren til sigøynerhøvdingen Alban, som Sabeltann og hans menn møtte under reisen til Europa i 1716, og enda et tilskudd på Langemanns liste over erobringer. 

Tilbake til persongalleri

Hvem er... Alban

Fødselsår: ca. 1655-1660

Viktige relasjoner: Katinka

Alban var høvding for den sigøynerklanen Sabeltann og hans menn møtte i Bretagne under toktet til Europa våren 1716. Jovial og gjestfri som han var, inviterte han dem med i bryllupsfesten til et barnebarn, og ga også kapteinen noen advarsler med på veien.

Tilbake til persongalleri

Kaptein Sabeltann og Elefantordenen: Femte kapittel

Kategori: Oransje NB! NB!

Langemann visste selvfølgelig best hvordan man skulle gripe an situasjonen, så det irriterte Sabeltann bare litt at han ikke ventet på ordre før han gjorde det. Innen han var tilbake i leiren, hadde kvartermesteren allerede bedt mennene senke våpnene (men ikke slippe dem), og løpt karavanen i møte med armene forsonende over hodet. Han ropte noe til dem på deres eget språk, og fikk svar fra en eldre, tykkfallen herre på kuskesetet til den første vogna. I Sabeltanns ører lød de arge og opphisset, begge to, og gestikulerte voldsomt med armene. Men selv om han hørte dem tydelig, forsto han ikke en døyt av det som ble sagt, og så seg derfor nødt til å innhente det han kunne av informasjon med synssansen alene. Det var sju vogner i følget, fargerike og dekorerte, det var ryttere og folk til fots, av begge kjønn og i alle aldre, men de virret såpass mye rundt at det var vanskelig å anslå nøyaktig hvor mange de var. Uansett ingen match for hans menn. Det var i det minste betryggende.

Han merket bevegelse ved siden av seg og så Pinky stå der, storøyd, med blikket på Langemann og en grimase over ansiktet som avslørte at han lyttet intenst, og husket tilfreds at tangkvasten i barndommen hadde tilegnet seg fosterfarens morsmål. «Hva snakker de om, gutt?» insisterte han på å få vite.

Pinky gløttet nervøst opp på ham, men adlød. «Langemann har presentert seg og spurt etter nytt om klanen sin. Han andre svarte at sist han møtte en Karoli var for tre år siden, i… Preussen?..., og at de stort sett holder seg i øst.»

Langemann hadde snudd seg og pekte med den ene armen ut mot havet. Sabeltann skjøt et bryn i været. «Og hva sier han om oss?»

Pinky nølte et sekund eller to, akkurat lenge nok til å uttrykke at han følte en viss uro. «Sannheten, kæpten. Han sier at vi er pirater.» Han la fort til: «Han har ikke sagt hvem du er.»

I mellomtiden hadde den fremmede steget ned fra vogna, og fordi det ikke lenger var mulig å tjuvlytte til samtalen, bestemte kapteinen seg for at han var blitt oversett lenge nok og skrittet fram for å gjøre seg bemerket. Han prøvde å gå rolig, nærmest rusle, virke nonchalant og likegyldig, som om det å miste oversikten og dermed kontrollen over situasjonen ikke plaget ham det minste, men forsto fort på blikket fra Langemann at han bare delvis lyktes med det. Han gikk heller ikke helt bort til dem, bare nært nok til at det ikke virket feigt, og hørte på lyden av skyflende føtter bak seg at flere av mennene hans hadde fulgt hans eksempel. Langemann anerkjente dem med et kort nikk, men vekslet enda noen ord, litt latter og noen vennskapelige klapp i ryggen med den fremmede, før han introduserte dem for hverandre.

«Kæpten, dette er Alban,» sa han da, «høvding for denne klanen. Han beklager om de framsto fiendtlige, det var ikke intensjonen, de ble bare overrasket over å finne folk her.»

Sabeltann hilste med et nikk, høflig og høvisk, men distansert og avmålt, slik det lå i ryggraden hans å gjøre det. Han hadde sine manerer, men også sin sunne skepsis, og han studerte denne Alban nøye, prøvde å danne seg et bilde av hvem han var, og så bare en sigøyner som sigøynere flest: skiftende, flytende, lukket. Aldersmessig var han kanskje seksti og middels høy og overvektig, det grånende, mørke håret var skulderlangt og krøllete, huden brun og læraktig og med et vell av smilerynker rundt øynene, og smile gjorde han til gangs og avslørte slik at han manglet begge fortennene i overmunnen. Klærne var fargerike, men godt brukte, og på hodet bar han en bredbremmet hatt som vitterlig hadde sett bedre dager.

«De er mer enn villig til å dele leirplassen en dag eller to,» fortsatte Langemann, «og han håper og tror det skal gå fint. Han skal gifte bort en sønnedatter i kveld, ser du, og vi er invitert i bryllupet.»

Utsiktene til en fest fikk det straks til å summe av forventning i mannskapet, bare forsterket da de så alle kvinnene som tittet nysgjerrige fram fra vognene, og Sabeltann visste allerede da at det ville bli umulig å nekte dem det. Selv var han ikke overbegeistret for tanken. «Kan vi stole på disse?» hvisket han til Langemann da han endelig fikk ham litt for seg selv.

Langemann trakk på skuldrene, og han klarte å se nonchalant ut. «Så mye som du kan stole på romer, kæpten.» Så smilte han. «Jeg passer på.»

Sigøynerne rigget til vognene og teltene sine med det tempoet og effektiviteten som fulgte med livsstilen, og snart blandet lukten av bålrøyk seg med de liflige duftene fra rettene som ble tilberedt over ilden. (Skalken var nærmest blitt kjeppjaget fra grytene sine da sigøynerkvinnene fikk se hva han holdt på med, og alle så fornuften i den avgjørelsen, med unntak av kokken selv, som surmulte i utkanten av leiren resten av ettermiddagen og først ble blid igjen da Benjamin ga ham en flaske rom). I det kveldsmørket kom sigende ble festen trommet i gang og stemningen steg ytterligere. Mannskapet minglet fint med sine nye bekjentskaper, de flørtet med kvinnene og målte krefter med mennene, og Sabeltann var om ikke annet glad for distraksjonen; fest og moro fikk tankene bort fra mytteri. Selv hadde han fått plass ved det ene bålet, sammen med sigøynerhøvdingen og dennes nærmeste familie, noe han i følge Langemann skulle anse som en stor ære. Han tok for seg av maten, like tilfreds som alle andre over å endelig få servert noe annet enn mistenkelig suppe, men var påpasselig med å begrense inntaket av drikkevarer. Han hadde ingen planer om å gå fra sans og samling i disse omgivelsene, for Langemanns løfte om å passe på satte han ikke særlig lit til, ikke slik som kvartermesteren nå tedde seg. Han lå henslengt ved bålet, smattende på en pipe han delte med en ung kvinne Alban hadde presentert som sin yngste datter, og Sabeltann kunne alt se på øynene hans at det var mer enn bare tobakk i den pipa.

Alban kunne litt fransk, viste det seg, riktignok med tung aksent og lesping på s-ene, men nok til at de kunne kommunisere på et vis. «Så du vil nordover,» sa han på et tidspunkt, og bekreftet Sabeltanns mistanke om at Langemann hadde avslørt det også. Han klikket med tunga. «Pass på at du seiler under nøytralt flagg, kaptein. Det koker i de farvannene. Spesielt etter at danskenes nye admiral kom på banen.»

Langemann rettet seg opp, plutselig interessert i noe annet enn det promiskuøse fruentimmeret som hvilte mot skulderen hans. «Hvem?»

«Da vi dro fra Slesvig i februar hadde de akkurat adlet ham,» fortsatte Alban. «Hva var det nå han het? Rart jeg ikke husker det, han var jo på alles lepper.» Han ropte noe på romani til en ung mann som kom forbi akkurat da, fikk et skuldertrekk og noen ord til svar, gliste bredt og tannløst og rettet en triumferende pekefinger mot sjørøverkapteinen. «Wessel, var det! Peter Wessel. Ung, sier de, og djerv, og litt…» Han dunket fingeren mot tinningen. «Uansett, svenskene skjelver i buksene. De gir ham skipene nå, sier de, uten kamp.»

Sabeltann, som selv var gjenstand for mang en skipperskrøne, tvilte på at det var sant, i hvert fall den siste detaljen. Han vekslet et blikk med Langemann, men kvartermesteren virket verken i stand eller i form til en debatt for øyeblikket, så han lot være å kommentere opplysningene. I stedet lot han blikket streife omgivelsene igjen, og noterte seg at de virket uforandret. Brudeparet satt fremdeles på motsatt side av bålet, skjønt brudgommen var hakket mer beruset nå og lo litt for høyt av noen krumspring kameratene hans foretok seg. Bruden, som neppe var stort eldre enn Pinky, satt stillferdig ved siden av og så om ikke direkte lykkelig ut, så i det minste ut til å ha akseptert sin skjebne. Og apropos Pinky, så hadde de eldre damene i følget virkelig lagt sin elsk på ham, spesielt etter at de oppdaget at han snakket språket deres, og var stadig bortom for å ruske ham i håret og by ham på drops og andre godsaker. Mennene gamblet og slåss, lo og drakk, og en felespiller hadde begynt å sende lengtende, lidenskapelige toner ut i natten. Overalt hvor kapteinen så, så han bare glade og avslappede mennesker. Det var ingenting som tydet på at noe ubehagelig var i gjære, og kanskje var det nettopp derfor han var så på utkikk etter det.

«Og ikke forstår jeg hva du skal inn i Østersjøen for,» fortsatte Alban ufortrødent. «Få handelsskuter tør ferdes der nå, og kaperne tar det som er. Så med mindre du har siktet deg inn på noe spesielt…» Han prøvde ikke engang å kamuflere nysgjerrigheten, men Sabeltann syntes ikke at han kunne klandre ham, disse menneskene levde tross alt av informasjon. Han ga ham likevel ikke noe svar, ikke annet enn et langt og talende blikk.

Kvinnfolket på Langemanns skulder kviknet til i samme øyeblikk og ville danse, og Langemann var ikke vond å be. Han var ustø først, men fant fort både balansen og rytmen, og Sabeltann fulgte ham med blikket, glad for å ha noe å hvile øynene på. Så lenge han virket opptatt, slapp han å svare på spørsmål.

Langemann hadde ikke glemt sine gamle kunster, det var opplagt, og Sabeltann hadde sett ham danse mange ganger før, og likevel var det aldri et syn han kunne venne seg til. Mer enn seksten år var gått siden den første kvelden i Tortuga, og ingen av dem var lenger den de hadde vært den gangen, men Langemann var likevel den som hadde endret seg mest, Sabeltann kunne se det nå. Det var en annen Langemann han så blant sigøynerne, dansende blant sine egne; en villere, utemmet og bekymringssløs Langemann. En farlig Langemann.

«Så…» Albans stemme rykket ham brått tilbake, og han rev blikket til seg lenge nok til å ta i mot fatet som ble rakt ham. Det lå nøtter og tørket frukt på det, men han forsynte seg ikke, ble bare sittende med det i hendene. Alban knuste en hasselnøtt mellom jekslene og gliste. «Så, du har solgt sjelen din til en Karoli.»

Sabeltann fikk summet seg nok til å sende fatet videre, samtidig som han slapp en krysning av et latterhikst og et fnys. Det gjorde ikke videre inntrykk på høvdingen. «Jo, det er hva du har, kaptein,» insisterte han, «selv om du kanskje ikke ser det ennå. Av all sluhet og brutalitet som er skjenket romene, og jeg innrømmer villig at det er en del, så har karoliene fått mesteparten.»

«Kan så være,» mumlet Sabeltann, «men Langemann forlot dem alt som ung mann, og jeg kjenner ham for godt til at han kan lure meg.»

Alban ristet på hodet, med ett dønn alvorlig. «Han kan ikke hjelpe for det, kaptein. Det sitter i blodet. Han har dryppet dråper av det ned i skoene dine og bundet deg til seg. Han har deg rundt lillefingeren.» Han lente seg fram, øynene glødet i gjenskinnet fra bålet. «Aldri snu ryggen til ham, hører du? Du kan ikke stole på en Karoli!»

Sabeltann gjorde som han alltid gjorde når han ble svar skyldig. Han holdt munn.

______________________________________________________________________________ 

Katinka hadde fått ham med seg inn i et av teltene. Nå lå han på ryggen med armene spredt ut til sidene og hendene i et krampaktig tak om teppene, som om det skulle forhindre ham i å falle ytterligere. Verden spant og han visste ikke hvor mye av sansene sine han fremdeles besatt, likevel tok han villig imot da han hun tilbød ham pipa igjen. Hun hadde allerede fått av ham jakka og startet på vesten, knapp for knapp, mens hun kysset halsen hans.

«Hva heter du?» spurte hun. Stemmen hennes lød fjern.

«Langemann.» Stemmen hans lød fjernere.

«Romanavnet ditt, dummen.»

«Jakov.»

«Jakov,» gjentok hun mellom kyssene. «Jakov Karoli. Få se.» Hun fikk vesten av, begynte på skjorta, nedenfra. «Få se hemmelighetene dine.»

Han tok et siste drag av pipa og lot hånden falle slapt ned ved siden av seg. Han prøvde å fange blikket hennes, men nå hadde hun løsnet den siste knappen og oppdaget gullsmykket hans. «Ai,» sa hun og rørte forsiktig ved det, «piraten har en halslenke.»

Han la hånden sin oppå hennes, klemte fingrene akkurat passe hardt, minnet henne på at han var en av dem. «Det er mitt.»

Hun smilte bare, dro hånden til seg og trakk i stedet skjorta hans ned over skuldrene. «Jeg begynner bak,» erklærte hun og fikk veltet ham over på magen. Han klemte det venstre kinnet ned i teppene, trakk inn duftene av krydder, lukket øynene et øyeblikk. Hun satte seg skrevs over ham, fikk skjorta av og lot hendene gli over den arrete ryggen hans. «Livet ditt står skrevet her,» sa hun. «Og jeg kjenner merkene etter kakstryking når jeg ser dem. Du har vært uskikkelig.»

«Du tar det for gitt at jeg fortjente det,» mumlet han.

«Du er roma,» lo hun. «Du var dømt fra dagen din mor fødte deg.»

Hun snudde ham over på ryggen igjen og fant arret han hadde i høyre side, like under ribbeina. «Men dette, hva er dette?»

«Knivstikk,» svarte han. «Nassau, 1697.»

Hun klikket med tunga. «Ikke pent.»

«Han som sydde meg sammen var ikke først og fremst kjent for sin vakre søm.» Stemmen ble svakere etter hvert som et minne trengte inn i den bedøvende kokongen han befant seg i. «Men han var en god venn.»

«Kjærlighet i hvert sting,» nikket hun, og dro en finger over et annet arr, skrånende over brystet. «Og dette?»

«Sabel, 1708.»

«Det er farlig å være pirat.»

«Det var overfladisk.»

«Men sikkert vondt.»

«Det sved litt,» medgikk han.

Oppmerksomheten hennes streifet videre til blekkingen hans, den satt over hjertet og hadde form av en enslig blomst. «Rosa,» hvisket hun, og selv i hans sløve tilstand fikk det det til å rykke i ham. Hun ristet på hodet, full av empati, om den nå var ektefølt eller tilgjort. «Du har ingen dypere arr enn dette.»

Han svarte ikke, men hun merket visst ikke hvordan det hadde satt ham ut, for hun smilte bare flørtende og begynte på knappene i buksa. Han vred på seg og hun fikk linningen ned. «Oi,» utbrøt hun da hun så arret under navlen. «Dette er nyere.»

Han ventet med å svare til hun så på ham. «Oktober. Pistolkule.»

«Det var nær ved å drepe deg,» konkluderte hun.

«Ja.»

«Og hva har du igjen for det?» Hun strøk håndflatene over magen og brystet hans. «For alt det her. Annet enn en gyllen halslenke, altså.»

Han ville svare henne, fortelle henne om alle skattene kapteinen hadde ført ham til, om rikdommene og anseelsen det hadde gitt ham. Han ville nevne det andre, det mer udefinerbare og uhåndgripelige, det som fylte livet hans med det nærmeste man kom en mening. Men da han åpnet munnen for å gjøre det, var det som om ordene nektet å forme seg og bare forsvant, gled inn i natten sammen med sansene hans. For hvordan skulle han kunne forklare for henne det han ikke engang kunne forklare for seg selv?

Så han smilte bare og hjalp henne med resten av buksa, og hun stilte ikke flere spørsmål.

< Fjerde kapittel        Sjette kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og Elefantordenen: Fjerde kapittel

Kategori: Gul

Det var ennå en time til Lech skulle avløses fra nattevakten ved roret, men Langemann likte å være ute i god tid. Dessuten var han glad i møte morgenen ute på dekk. Det var den beste tiden på døgnet, spesielt på rolige dager i stille vær, når nattedisen ennå hang over skuta som et slør, men det gryende dagslyset så smått begynte å gjøre seg gjeldende. Når verden var taus og fjern, og det kunne være lett å glemme at den fremdeles angikk ham, at han var en del av den, at det var overraskelser og farer der ute. Han hadde stilt seg ved ripa på styrbord side, med ryggen til styrmannen og ansiktet vendt mot øst, men uten å egentlig speide etter noe.

Han løftet det venstre beinet og gjorde noen roterende bevegelser med det, i et forsøk på å varme opp den morgenstive hofta si, den som ikke hadde vært helt god siden skuddskaden vel et halvår tidligere. Det var ikke noe han normalt følte seg hemmet av, men han hadde innsett nødvendigheten av disse oppvarmingsøvelsene hver morgen for at den skulle fungere bortimot optimalt. Enn så lenge holdt han det for seg selv (han hadde tidlig lært å aldri deklamere sine svakheter for omverdenen), og vanligvis ville han utført dem i ro og mak i lugaren sin, i skjul for nysgjerrige blikk. Men Pinky sov der inne sammen med ham, på grunn av plassmangelen på dette toktet, og derfor hadde han enda en grunn til å komme opp hit på poopdekket, der det bare var styrmannen å ta hensyn til.

Han dreide kneet ut til siden, løftet foten og roterte det framover igjen, lukket øynene et øyeblikk og pustet ut da noe liksom knakk på plass der inne. Så la han høyre hånd mot ripa, lente seg litt fram og gned den venstre over den nedre delen av magen, der arret etter såret var.

«Har du vondt?»

Langemann var på nippet til å rope ut i overraskelse, men klarte å gjenvinne kontrollen akkurat tidsnok til å la være. I stedet knep han munnen og øynene igjen, i ren irritasjon over at kapteinen selv etter alle disse årene var i stand til å snike seg innpå ham, før han åpnet dem igjen og snudde seg rundt for å møte ham. «Det går bra, kæpten. Litt støl om morgenen, bare.» Han smilte kjekt. «Det er vel sånt man må regne med i vår bransje. Vi blir jo ikke akkurat yngre.»

Sabeltann skulte alvorlig på ham. «Så lenge du er yngre enn meg, Langemann, forbyr jeg deg å skylde på aldring.» Han avslørte med et lite smil at han i hvert fall delvis spøkte, så stilte han seg opp ved ripa med hendene på ryggen og skiftet tema. «I følge mine beregninger burde vi snart se land.»

Langemann tvilte ikke et øyeblikk på kapteinens beregninger, Sabeltann var en utmerket navigatør, men tanken på å snart skulle se Den gamle verden igjen var ikke bare god. Han hadde aldri lengtet tilbake. «Så få vi se, da, kæpten, om vi er velkomne.»

Humringen fra Sabeltann bekreftet han virkelig var i godt humør denne dagen, at han tålte en spøk, men Langemann visste også at han ikke tok noe for gitt, at han var like varsom og oppmerksom som alltid. De hadde holdt seg i rom sjø, unna den mest trafikkerte leien langs den iberiske kysten, dødningsskallen på akterrelingen var for lengst dekket til, og selv kapteinens egen påkledning denne morgenen var mer nøytral enn ellers. Fremdeles elegant, og sort selvsagt (han gikk aldri i noe annet), men med langt færre gulldetaljer.

Langemann hadde åpnet munnen for å spørre hva han egentlig ventet seg, da han ble stanset av et plutselig spetakkel nede på hoveddekket. Mannskapet kom veltende opp fra banjeren, oppslukt av en høylytt krangel, og både kaptein og kvartermester skrittet nærmere, til toppen av trappa, for å bedre se hva som foregikk. Det var umulig å få noe sammenhengende ut av munnhuggeriet, men det var temmelig opplagt at Valdemar og Skalken befant seg i sentrum for det hele. De sto midt i mylderet og skrek til hverandre (det vil si Valdemar skrek, Skalken bare himlet voldsomt med øynene), mens de andre surret rundt dem som veps.

«Hva er det som foregår her?» bjeffet Sabeltann, og som vanlig reagerte mannskapet øyeblikkelig på stemmen hans og stilte seg vanen tro opp på rekke.

Bare Valdemar virret rundt en ekstra gang før han slo armene anklagende ut mot Skalken. «Han har kokt suppe på Elsebeth!»

Sabeltann snudde seg mot Langemann, med brynene trukket sammen over nesa i et spørrende uttrykk. «Hvem er Elsebeth?»

«Papegøyen, kæpten.»

«Papegøyen heter Elsebeth?»

«Ja, kæpten.»

Kapteinen mumlet noe ikke hørbart, og lot det skinne igjennom at dette var en personalsak og derfor kvartermesterens ansvar, og Langemann tok hintet og sendte kokken et advarende blikk. «Skalken?»

Skalken sukket demonstrativt. «Æ har itj laga mat på fugger'n.»

«Synd, det hadde vært en fin avveksling,» mumlet Sabeltann så lavt at bare Langemann hørte det. Så snudde han seg bort, totalt uinteressert i mannskapets banale konflikter.

«Æ har sagt det minst tusen ganga,» fortsatte kokken, høyt for å overdøve protestene Valdemar nå kom med.

Langemann tvilte sterkt på at Skalken var i stand til å telle til tusen, men når sant skulle sies var han heller ingen løgner (snarere tvert imot: han var notorisk ærlig), så han valgte likevel å tro ham. Men Valdemar var opprørt, han trippet rundt og vred hendene i fortvilelse, og det var best å få slukket denne brannen nå før det hele eskalerte. En Valdemar i balanse var utfordrende nok, en Valdemar i ubalanse kunne bli direkte farlig, særlig med tanke på hvilke hemmeligheter han satt inne med…

Langemanns tanker streifet til siste fullmånefest, da de sammen hadde båret den stupfulle kapteinen opp til borgen, på det de hadde snakket om. Han hadde følt seg så rar den kvelden, så distansert, gammel og sentimental, tung i hodet og tung i kroppen. I ettertid hadde det jo vist seg at han brygget på en feber og da ga det mer mening, men likevel, Valdemar hadde sett en side av ham få hadde tilgang på. Han hadde sett kvalene og tvilen, og ikke minst, han visste hva Langemann en gang hadde gjort, den dagen i fangehullet, den til nå eneste gangen han hadde gått bak Sabeltanns rygg.

Slikt kunne ikke komme ut.

«Dersom noen har sett fuglen, spytt ut nå!» kommanderte han.

Ingen svarte, selvsagt, og han prøvde fortsatt å tenke ut en løsning på situasjonen, da han til alt hell ble avbrutt av Pip oppe i masta: «Land ahoy!»

Det var alt som skulle til for å skifte mannskapets fokus, og de stormet alle (så nær som den stadig virrende Valdemar) til relingen på styrbord side for å se. Sabeltann strente også dit med lange skritt, trakk ut kikkerten sin og satte den til øyet for å ta landstripen i horisonten i nærmere øyesyn. Etterpå lot han også Langemann få en kikk. «Hva tror du?» spurte han.

«Brest,» slo Langemann fast.

Sabeltann humret igjen. «Visst er det Brest. Vi er snart i Kanalen.»

Til og med på en halvmeters avstand kunne man kjenne sitringen. Ingenting, verken den dårlige stemningen blant mannskapet eller Langemanns reservasjoner, virket å ha stogget gulltørsten hans. Det var nesten vondt å tvinge ham tilbake til realitetene igjen. «Vi må i land, kæpten.»

Sabeltann responderte ikke med én gang. Muligens lot han ordene rulle en ekstra gang rundt i tankene, som om ikke fornuften i dem var tydelig nok. Han gløttet til slutt bort på Langemann, som uoppfordret la til: «Vi er snart tomme for forsyninger. Og mennene trenger adspredelse.»

Det siste var faktisk det mest presserende. Spenningen om bord hadde riktignok avtatt noe siden fadesen med Rolf ti dager tidligere, men helt borte var den ikke. Heldigvis var pirater enkle å distrahere; landjord under føttene, litt variasjon i kosten og en kvinne eller to ville løse opp det som var igjen av misnøye. Det visste Langemann, og det visste Sabeltann.

«Tenker du Brest?» spurte kapteinen.

«Det blir kanskje å strekke hellet for langt,» medgikk Langemann. «Men det er en bukt noen mil lenger sør som kan passe oss. Nokså avsideliggende og med en god ferskvannskilde.» Og da Sabeltann hevet brynene i en delvis spørrende, delvis imponert mine, la han til med et smil. «Vel å merke dersom ting ikke har endret seg veldig de siste femogtyve årene.»

Kapteinen åpnet munnen for å avgi et svar, men en skingrende papegøyestemme fra toppen av masta kom ham i forkjøpet: «Sabeltann! Sabeltann!»

Den ble besvart noen gledesstrålende rop fra Valdemar nede på dekk, og Kongen på havet så på sin nestkommanderende med et ulmende blikk. «Legg om kursen, Langemann. Jeg kan visst også trenge litt adspredelse.»

---

Et kvart århundre hadde ikke gjort nevneverdige innhogg i det bretonske landskapet, viste det seg. Bukta lå der Langemann trodde den lå, og var alt han hadde sagt den ville være, og de glade og opprømte sjørøverne kastet anker og rodde puljevis inn til stranda i lettbåtene. Det var et øde og folketomt sted de var kommet til, alt de fant var et falleferdig skur med én eneste gammel fisker i, og han strøk til fjells straks han så dem. Det passet Sabeltann fint. Han hadde selvsagt en dekkhistorie klar, perfekt balansert mellom det intrikate og det enkle, men det var ingen garanti for at folk ville tro den, eller at hans lurvete mannskap i det hele tatt ville huske den, så jo mindre kontakt med lokalbefolkningen de hadde, jo bedre.

Mangelen på lokale (spesielt den kvinnelige sorten) var ironisk nok det eneste mennene klaget over, men Langemann forsikret dem om at det lå landsbyer lengre inn i landet, at de ville finne alt de trengte der, men at det nå var for sent på dagen til en slik reise og at de fikk vente til neste morgen. Sabeltann lot ham ta styringen uten innvendinger. Den daglige driften av skuta var tross alt Langemanns jobb, og han gjorde den bra. Han hadde både oversikten og øye for detaljer, og han nøt stor respekt blant mannskapet. Sabeltann kunne få sine menn til å skjelve av skrekk, han kunne skremme dem til lydighet, oppildne dem og piske dem rundt, men at de nå var det velsmurte maskineriet de faktisk var, det var ikke hans fortjeneste, det var Langemanns. Han ville aldri ha den samme kustusen over dem som hans nestkommanderende hadde. En slik kvartermester var verdt sin vekt i gull; det var en erkjennelse som skremte kapteinen inn til beinet, og like fullt en erkjennelse han var nødt til å ta innover seg. Det var ikke hvem som helst han ville oppsøkt Dagmar for.

«Min sorte opal,» hadde Sabeltann kalt ham ved et par anledninger (når han var full, vel å merke), og angret på det etterpå. Det var aldri klokt å uttrykke hengivenhet for noen, og det var uansett ikke det kallenavnet Langemann var mest begeistret for. Likevel, det var ikke til å komme utenom at det kunne være en nytelse å se ham jobbe. Slik som nå, hvor han hadde satt mennene til å slå leir. Han gikk rolig rundt og så til at alle var i arbeid og ingen sluntret unna, mens de rigget opp telt av seilduker og tepper. Ved et bål var Skalken i gang med å tilberede et måltid, heldigvis assistert av Pinky, og Valdemar vimset rundt, sludrende med den ubrukelige papegøyen som altså dessverre ikke sto på menyen. Alt så ut til å være fullstendig under kontroll, så kapteinen trakk seg tilbake for å kikke nærmere på området.

Landskapet besto av de steinete klippene som var så typisk for Bretagne. De tårnet høye på begge sider av den lille bukta, og den eneste veien ut var en smal kjerrevei som snodde seg innover landet og forsvant inn bak en liten høyde, hvor Langemann, forutseende som alltid, hadde satt ut en vaktmann. Bendik, så det ut til.

Han gikk bort til fiskerens gamle hus. Det var allerede grundig gjennomsøkt og alt mennene hadde funnet av noe som helst verdi, var fiskene Skalken var i ferd med å tilberede. Sabeltann gløttet likevel inn den halvåpne døra, og rynket på nesa over det han så. Visse rom holdt han seg rett og slett for god til å gå inn i.

Han kikket ned på hendene sine, så hvordan det svake sollyset glimtet i ringene på fingrene hans, og kjente et smil bre seg over ansiktet. De skulle sett ham nå, de tåpene som hadde forsøkt å holde ham nede, stenge ham ute fra hans rettmessige plass. De fleste av dem var døde nå, de hadde møtt sin skjebne, fått sin straff, men ennå var det noen som gjensto…

Ropet fra Bendik vekket ham fra tankene. Nede i leiren kastet mennene seg over våpnene sine, og Sabeltann grep instinktivt etter sin egen kårde, men fikk seg ikke til å trekke den da han så hva som kom.

Han hadde ment å spørre Langemann om hvordan han hadde kjennskap til dette stedet, men nå ga svaret seg selv: Mot dem, som en kveilende slange ned den svingete veien, kom en hel sigøynerkaravane.

< Tredje kapittel     Femte kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse