Kategori: Gul
Det var ennå en time til Lech skulle avløses fra nattevakten ved roret,
men Langemann likte å være ute i god tid. Dessuten var han glad i møte morgenen
ute på dekk. Det var den beste tiden på døgnet, spesielt på rolige dager i
stille vær, når nattedisen ennå hang over skuta som et slør, men det gryende
dagslyset så smått begynte å gjøre seg gjeldende. Når verden var taus og fjern,
og det kunne være lett å glemme at den fremdeles angikk ham, at han var en del
av den, at det var overraskelser og farer der ute. Han hadde stilt seg ved ripa
på styrbord side, med ryggen til styrmannen og ansiktet vendt mot øst, men uten
å egentlig speide etter noe.
Han løftet det venstre beinet og gjorde noen roterende bevegelser med
det, i et forsøk på å varme opp den morgenstive hofta si, den som ikke hadde
vært helt god siden skuddskaden vel et halvår tidligere. Det var ikke noe han
normalt følte seg hemmet av, men han hadde innsett nødvendigheten av disse
oppvarmingsøvelsene hver morgen for at den skulle fungere bortimot optimalt.
Enn så lenge holdt han det for seg selv (han hadde tidlig lært å aldri
deklamere sine svakheter for omverdenen), og vanligvis ville han utført dem i
ro og mak i lugaren sin, i skjul for nysgjerrige blikk. Men Pinky sov der inne
sammen med ham, på grunn av plassmangelen på dette toktet, og derfor hadde han
enda en grunn til å komme opp hit på poopdekket, der det bare var styrmannen å
ta hensyn til.
Han dreide kneet ut til siden, løftet foten og roterte det framover
igjen, lukket øynene et øyeblikk og pustet ut da noe liksom knakk på plass der
inne. Så la han høyre hånd mot ripa, lente seg litt fram og gned den venstre
over den nedre delen av magen, der arret etter såret var.
«Har du vondt?»
Langemann var på nippet til å rope ut i overraskelse, men klarte å
gjenvinne kontrollen akkurat tidsnok til å la være. I stedet knep han munnen og
øynene igjen, i ren irritasjon over at kapteinen selv etter alle disse årene
var i stand til å snike seg innpå ham, før han åpnet dem igjen og snudde seg
rundt for å møte ham. «Det går bra, kæpten. Litt støl om morgenen, bare.» Han
smilte kjekt. «Det er vel sånt man må regne med i vår bransje. Vi blir jo ikke
akkurat yngre.»
Sabeltann skulte alvorlig på ham. «Så lenge du er yngre enn meg,
Langemann, forbyr jeg deg å skylde på aldring.» Han avslørte med et lite smil
at han i hvert fall delvis spøkte, så stilte han seg opp ved ripa med hendene
på ryggen og skiftet tema. «I følge mine beregninger burde vi snart se land.»
Langemann tvilte ikke et øyeblikk på kapteinens beregninger, Sabeltann
var en utmerket navigatør, men tanken på å snart skulle se Den gamle verden
igjen var ikke bare god. Han hadde aldri lengtet tilbake. «Så få vi se, da,
kæpten, om vi er velkomne.»
Humringen fra Sabeltann bekreftet han virkelig var i godt humør denne
dagen, at han tålte en spøk, men Langemann visste også at han ikke tok noe for
gitt, at han var like varsom og oppmerksom som alltid. De hadde holdt seg i rom
sjø, unna den mest trafikkerte leien langs den iberiske kysten, dødningsskallen
på akterrelingen var for lengst dekket til, og selv kapteinens egen påkledning
denne morgenen var mer nøytral enn ellers. Fremdeles elegant, og sort selvsagt
(han gikk aldri i noe annet), men med langt færre gulldetaljer.
Langemann hadde åpnet munnen for å spørre hva han egentlig ventet seg,
da han ble stanset av et plutselig spetakkel nede på hoveddekket. Mannskapet
kom veltende opp fra banjeren, oppslukt av en høylytt krangel, og både kaptein
og kvartermester skrittet nærmere, til toppen av trappa, for å bedre se hva som
foregikk. Det var umulig å få noe sammenhengende ut av munnhuggeriet, men det
var temmelig opplagt at Valdemar og Skalken befant seg i sentrum for det hele.
De sto midt i mylderet og skrek til hverandre (det vil si Valdemar skrek,
Skalken bare himlet voldsomt med øynene), mens de andre surret rundt dem som
veps.
«Hva er det som foregår her?» bjeffet Sabeltann, og som vanlig reagerte
mannskapet øyeblikkelig på stemmen hans og stilte seg vanen tro opp på rekke.
Bare Valdemar virret rundt en ekstra gang før han slo armene anklagende
ut mot Skalken. «Han har kokt suppe på Elsebeth!»
Sabeltann snudde seg mot Langemann, med brynene trukket sammen over
nesa i et spørrende uttrykk. «Hvem er Elsebeth?»
«Papegøyen, kæpten.»
«Papegøyen heter Elsebeth?»
«Ja, kæpten.»
Kapteinen mumlet noe ikke hørbart, og lot det skinne igjennom at dette
var en personalsak og derfor kvartermesterens ansvar, og Langemann tok hintet
og sendte kokken et advarende blikk. «Skalken?»
Skalken sukket demonstrativt. «Æ har itj laga mat på fugger'n.»
«Synd, det hadde vært en fin avveksling,» mumlet Sabeltann så lavt at
bare Langemann hørte det. Så snudde han seg bort, totalt uinteressert i
mannskapets banale konflikter.
«Æ har sagt det minst tusen
ganga,» fortsatte kokken, høyt for å overdøve protestene Valdemar nå kom med.
Langemann tvilte sterkt på at Skalken var i stand til å telle til
tusen, men når sant skulle sies var han heller ingen løgner (snarere tvert
imot: han var notorisk ærlig), så han valgte likevel å tro ham. Men Valdemar
var opprørt, han trippet rundt og vred hendene i fortvilelse, og det var best å
få slukket denne brannen nå før det hele eskalerte. En Valdemar i balanse var
utfordrende nok, en Valdemar i ubalanse kunne bli direkte farlig, særlig med
tanke på hvilke hemmeligheter han satt inne med…
Langemanns tanker streifet til siste fullmånefest, da de sammen hadde
båret den stupfulle kapteinen opp til borgen, på det de hadde snakket om. Han
hadde følt seg så rar den kvelden, så distansert, gammel og sentimental, tung i
hodet og tung i kroppen. I ettertid hadde det jo vist seg at han brygget på en
feber og da ga det mer mening, men likevel, Valdemar hadde sett en side av ham
få hadde tilgang på. Han hadde sett kvalene og tvilen, og ikke minst, han
visste hva Langemann en gang hadde gjort, den dagen i fangehullet, den til nå
eneste gangen han hadde gått bak Sabeltanns rygg.
Slikt kunne ikke komme ut.
«Dersom noen har sett fuglen, spytt ut nå!» kommanderte han.
Ingen svarte, selvsagt, og han prøvde fortsatt å tenke ut en løsning på
situasjonen, da han til alt hell ble avbrutt av Pip oppe i masta: «Land ahoy!»
Det var alt som skulle til for å skifte mannskapets fokus, og de
stormet alle (så nær som den stadig virrende Valdemar) til relingen på styrbord
side for å se. Sabeltann strente også dit med lange skritt, trakk ut kikkerten
sin og satte den til øyet for å ta landstripen i horisonten i nærmere øyesyn.
Etterpå lot han også Langemann få en kikk. «Hva tror du?» spurte han.
«Brest,» slo Langemann fast.
Sabeltann humret igjen. «Visst er det Brest. Vi er snart i Kanalen.»
Til og med på en halvmeters avstand kunne man kjenne sitringen.
Ingenting, verken den dårlige stemningen blant mannskapet eller Langemanns
reservasjoner, virket å ha stogget gulltørsten hans. Det var nesten vondt å
tvinge ham tilbake til realitetene igjen. «Vi må i land, kæpten.»
Sabeltann responderte ikke med én gang. Muligens lot han ordene rulle
en ekstra gang rundt i tankene, som om ikke fornuften i dem var tydelig nok.
Han gløttet til slutt bort på Langemann, som uoppfordret la til: «Vi er snart
tomme for forsyninger. Og mennene trenger adspredelse.»
Det siste var faktisk det mest presserende. Spenningen om bord hadde
riktignok avtatt noe siden fadesen med Rolf ti dager tidligere, men helt borte
var den ikke. Heldigvis var pirater enkle å distrahere; landjord under føttene,
litt variasjon i kosten og en kvinne eller to ville løse opp det som var igjen
av misnøye. Det visste Langemann, og det visste Sabeltann.
«Tenker du Brest?» spurte kapteinen.
«Det blir kanskje å strekke hellet for langt,» medgikk Langemann. «Men
det er en bukt noen mil lenger sør som kan passe oss. Nokså avsideliggende og
med en god ferskvannskilde.» Og da Sabeltann hevet brynene i en delvis
spørrende, delvis imponert mine, la han til med et smil. «Vel å merke dersom
ting ikke har endret seg veldig de siste femogtyve årene.»
Kapteinen åpnet munnen for å avgi et svar, men en skingrende
papegøyestemme fra toppen av masta kom ham i forkjøpet: «Sabeltann! Sabeltann!»
Den ble besvart noen gledesstrålende rop fra Valdemar nede på dekk, og
Kongen på havet så på sin nestkommanderende med et ulmende blikk. «Legg om
kursen, Langemann. Jeg kan visst også trenge litt adspredelse.»
Et kvart århundre hadde ikke gjort nevneverdige innhogg i det bretonske
landskapet, viste det seg. Bukta lå der Langemann trodde den lå, og var alt han
hadde sagt den ville være, og de glade og opprømte sjørøverne kastet anker og
rodde puljevis inn til stranda i lettbåtene. Det var et øde og folketomt sted
de var kommet til, alt de fant var et falleferdig skur med én eneste gammel
fisker i, og han strøk til fjells
straks han så dem. Det passet Sabeltann fint. Han hadde selvsagt en
dekkhistorie klar, perfekt balansert mellom det intrikate og det enkle, men det
var ingen garanti for at folk ville tro den, eller at hans lurvete mannskap i
det hele tatt ville huske den, så jo mindre kontakt med lokalbefolkningen de
hadde, jo bedre.
Mangelen på lokale (spesielt den kvinnelige sorten) var ironisk nok
det eneste mennene klaget over, men Langemann forsikret dem om at det lå
landsbyer lengre inn i landet, at de ville finne alt de trengte der, men at det
nå var for sent på dagen til en slik reise og at de fikk vente til neste
morgen. Sabeltann lot ham ta styringen uten innvendinger. Den daglige driften
av skuta var tross alt Langemanns jobb, og han gjorde den bra. Han hadde både
oversikten og øye for detaljer, og han nøt stor respekt blant mannskapet.
Sabeltann kunne få sine menn til å skjelve av skrekk, han kunne skremme dem til
lydighet, oppildne dem og piske dem rundt, men at de nå var det velsmurte
maskineriet de faktisk var, det var ikke hans fortjeneste, det var Langemanns.
Han ville aldri ha den samme kustusen over dem som hans nestkommanderende
hadde. En slik kvartermester var verdt sin vekt i gull; det var en erkjennelse
som skremte kapteinen inn til beinet, og like fullt en erkjennelse han var nødt
til å ta innover seg. Det var ikke hvem som helst han ville oppsøkt Dagmar for.
«Min sorte opal,» hadde Sabeltann kalt ham ved et par anledninger (når
han var full, vel å merke), og angret på det etterpå. Det var aldri klokt å
uttrykke hengivenhet for noen, og det var uansett ikke det kallenavnet
Langemann var mest begeistret for. Likevel, det var ikke til å komme utenom at
det kunne være en nytelse å se ham jobbe. Slik som nå, hvor han hadde satt
mennene til å slå leir. Han gikk rolig rundt og så til at alle var i arbeid og
ingen sluntret unna, mens de rigget opp telt av seilduker og tepper. Ved et bål
var Skalken i gang med å tilberede et måltid, heldigvis assistert av Pinky, og
Valdemar vimset rundt, sludrende med den ubrukelige papegøyen som altså
dessverre ikke sto på menyen. Alt så ut til å være fullstendig under kontroll,
så kapteinen trakk seg tilbake for å kikke nærmere på området.
Landskapet besto av de steinete klippene som var så typisk for
Bretagne. De tårnet høye på begge sider av den lille bukta, og den eneste veien
ut var en smal kjerrevei som snodde seg innover landet og forsvant inn bak en
liten høyde, hvor Langemann, forutseende som alltid, hadde satt ut en vaktmann.
Bendik, så det ut til.
Han gikk bort til fiskerens gamle hus. Det var allerede grundig
gjennomsøkt og alt mennene hadde funnet av noe som helst verdi, var fiskene
Skalken var i ferd med å tilberede. Sabeltann gløttet likevel inn den halvåpne
døra, og rynket på nesa over det han så. Visse rom holdt han seg rett og slett
for god til å gå inn i.
Han kikket ned på hendene sine, så hvordan det svake sollyset glimtet i
ringene på fingrene hans, og kjente et smil bre seg over ansiktet. De skulle
sett ham nå, de tåpene som hadde forsøkt å holde ham nede, stenge ham ute fra
hans rettmessige plass. De fleste av dem var døde nå, de hadde møtt sin
skjebne, fått sin straff, men ennå var det noen som gjensto…
Ropet fra Bendik vekket ham fra tankene. Nede i leiren kastet mennene
seg over våpnene sine, og Sabeltann grep instinktivt etter sin egen kårde, men
fikk seg ikke til å trekke den da han så hva som kom.
Han hadde ment å spørre Langemann om hvordan han hadde kjennskap til
dette stedet, men nå ga svaret seg selv: Mot dem, som en kveilende slange ned
den svingete veien, kom en hel sigøynerkaravane.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar