Kategori: Gul
Fremdeles var det ingenting å se, men da Langemann senket kikkerten, følte han seg ikke mer beroliget av den grunn. At norskerenna for øyeblikket var tom for annen trafikk, gjorde ikke situasjonen mindre spent, bare mindre akutt. Å vente på stormen var på mange måter verre enn å være i den, og ut fra stemningen om bord å dømme var det flere som tenkte i de baner. Mennene gikk stillere rundt hverandre på dekk enn de pleide, og også de som ikke hadde vakt i utkikken, speidet oftere ut mot horisonten i søken etter potensiell fare.
De burde ikke ha kommet hit.
Så enkelt var det, faktisk.
Og så uendelig vanskelig.
For han hadde ikke klart å overbevise kapteinen om det.
Kanskje hadde han ikke prøvd
hardt nok. Han hadde en viss innflytelse på Sabeltann, ganske stor, faktisk,
når han spilte kortene sine riktig, men likevel, her var de. Han hadde
riktignok planlagt å ta saken opp da de forlot Bretagne, men når alt kom til
alt hadde ikke fått seg til å gjøre det. Noe hadde skjedd etter møtet med Alban
og følget hans, noe hadde endret seg mellom dem. Kapteinen hadde distansert
seg, markert avstand, subtilt og nesten umerkbart, men Langemann enset det
likevel. Han så på ham med andre øyne og snakket ikke til ham mer enn nødvendig,
og dét var et vanskelig utgangspunkt for alvorlige samtaler.
Det var Benjamin som hadde
vekket ham morgenen etter festen. Eller morgen og morgen, det hadde vært langt
utpå formiddagen før kanonéren hadde trukket teltduken til side og tuppet ham i
ryggen med foten. «Opp og hopp, Langemann! Kapteinen vil du skal ta med noen
menn til nærmeste landsby.»
Langemann hadde prøvd å
klore seg ut av søvnen, men den var som en hengemyr, fast bestemt på å holde på
ham. Han kunne ikke engang samle krefter nok til å skjelle ut idioten, langt
mindre gi ham den lusingen han så absolutt fortjente; alt han fikk presset ut
var et langtrukkent stønn. Men han klarte å snu på hodet, og myste opp da
Benjamin bøyde seg ned og plukket til seg opiumspipa. «Jeg ser du har slappa godt
av.»
Langemann svarte ikke. Han
merket bevegelse ved siden av seg, og i et salig øyeblikk flakket tankene hans
mot Rosa. Men bare i et kort blaff, før han ble innhentet av realitetene og
husket at det var Katinka som lå der, like naken som han selv, klynget til ham
under teppet. Hun strakte på seg, med et tilfreds sukk.
«Langemann,» maste Benjamin.
«Kom igjen! Han lar det gå ut over meg, veit du. Han er sur som juling, mann.»
Etter en kort pause, da han fremdeles ikke fikk noen respons, la han til: «Dette
er ulikt deg.»
Eller
kanskje det er veldig likt meg, tenkte Langemann. Hva
vet vel du?
Katinka reiste seg og lot
teppet falle, fullstendig uten blygsel. Langemann kjente et kaldt gufs over
huden da han et øyeblikk var blottet og utsatt for elementene, og dro
surmulende pleddet til seg igjen. Samtidig ofret han nok et øyekast på
Benjamin, men han var plutselig
bare opptatt av å glane på det nakne kvinnemennesket foran seg, som på sin side
bare smilte til ham mens hun trakk på seg kjolen og deretter gikk. Først da så
han tilbake på Langemann.
«Stikk,» mumlet Langemann
før han rakk å gjenta beskjeden.
Det hadde endt med at
mennene dro inn til landsbyen uten ham. Han hadde klart å komme seg ut av
teltet til slutt og gikk ned til havkanten for å bade, og det kalde vannet
klarte det Benjamin ikke hadde klart, nemlig å klarne hodet hans sånn
noenlunde. Han hadde alltid likt å være ren, hjemme badet han nesten daglig, og
selv ute på tokt gikk det sjelden mer enn tre-fire dager mellom hver gang han ga
seg selv en grundig kroppsvask, selv om mennene flirte av ham bak ryggen hans
og nok mente at han var altfor fin på det.
Etterpå satt han på
rullesteinene for å la seg tørke i sola og gre ut håret, og det var da han la merke til at Sabeltann observerte ham. Han var virkelig sur, Langemann kunne kjenne blikket hans svi i
ryggen mens han kledde på seg. Han lukket øynene, pustet langsomt inn og ut, og
ønsket at han hadde kunnet vaske skjorta også, for der, under den stramme
svettelukten, var den var full av dufter som ikke vekket annet enn sorg. Lukten
av krydder og krutt, en miks av Katinka og Rosa, men mest av den førstnevnte
nå…
Du er
vakker, Katinka. Men du er ikke Rosa.
Han flettet håret, satte
hatten på og snudde seg for å møte kapteinen og reprimanden. Men Sabeltann sa
ingenting, bare nikket mot leiren som for å fortelle ham at han fikk
sysselsette seg selv. Han hadde ikke nevnt hendelsen i dagene som fulgte
heller.
Langemann tok seg en runde
rundt på skuta, bare for å ha noe å gjøre. Det hjalp ham dessverre ikke med å
fokusere tankene på noe annet. Tungsinnet han hadde følt på de siste månedene,
hadde fylt ham med fornyet styrke, hult ham ut og etterlatt et tomrom, og hva
som nå skulle fylle det tomrommet, ante han ikke. Det eneste som fristet var mer
opium. Og det var uaktuelt.
Han kom over Frøya ved
fokkemasta, der hun var i gang med å slipe kniver og sabler, noe som
selvfølgelig også minnet ham om
Rosa. Så han ble stående og følge med på arbeidet en stund, diskré og litt på
avstand, for å ikke gjøre henne nervøs. Han hadde ikke heftet seg ved henne så
langt på toktet, noe som sikkert var et godt tegn; det betydde at hun gjorde
jobben sin og ikke skilte seg ut. Hun demonstrerte snart hvor kvikk hun var, da
hun likevel oppdaget ham og snudde seg og hilste. «Langemann.»
«Går det bra, Frøya?»
«Ja. Jeg er straks ferdig.»
«Jeg mente om bord. Finner
du deg til rette?»
Hun rynket panna i en nesten
engstelig grimase. «Ser det ikke sånn ut?»
«Jo da, jeg bare…» Han
sukket. «Prøver å gjøre jobben min.»
Hun nikket. «Det går fint.
Med meg, altså.»
«Bra. Når du er ferdig, gå i
utkikken til Pip og gi ham en hånd. Eller, et øye.»
«Ai, ai, skal bli!»
«Det skader ikke å ha flere
på vakt,» mumlet han, mest til seg selv. Han så opp mot mastetoppene, der Union
Jack flappet i den kraftige brisen, og det var bare å håpe at å seile under
britisk flagg ville markere dem som nøytrale og gi dem noenlunde fritt leide
gjennom farvannene.
Han fanget opp noe blått og
gult i øyekroken, og synet av Elsebeth fikk ham til å tenke på Valdemar, og han
sveipet dekket med blikket for å finne ham. Han så ham ikke, så han gikk ned
under dekk for å lete. Fullbemannet som skuta var, var det nokså folksomt der
nede også. Fra byssa kom en ubestemmelig (og temmelig ubehagelig) lukt blandet
med lyden av Skalkens falske sang, Tønnes og Rolf romsterte med et eller annet
i lageret sitt, og de som hadde hatt nattevakt lå i køyene og klarte på
forunderlig vis å sove i alt bråket.
Det var hos dem, innerst i
banjeren at han fant Valdemar, opptatt med å gjøre armhevinger på dørken, og en
kort stund sto han bare og så. Valdemar hadde tatt av seg skjorta, og man kunne
tydelig se at han i hvert fall kroppsmessig begynte å likne en sjømann igjen.
Han hadde lagt på seg, stort sett i muskelmasse, og da han gløttet opp og møtte
blikket hans, kunne Langemann se at også øynene var klarere.
«Langemann,» hilste han og
reiste seg. Han plukket skjorta ned fra en takbjelke og tørket ansiktet med
den. «Skal du ha meg til å danse igjen, bror?»
«Du har vel kontroll på det
nå,» mente Langemann. «Hvordan går det med fransken?»
Valdemar svarte et eller
annet på noe som sikkert skulle forestille fransk, og Langemann ristet oppgitt
på hodet, men lot være å kommentere. At dette var en dårlig plan var tross alt
ikke Valdemars, eller for så vidt hans,
skyld.
«Havlufta ser ut til å ha
gjort deg godt,» sa han i stedet.
«Ja, jeg er glad for å seile
igjen,» bekreftet Valdemar og sendte ham et granskende blikk. «Men du, bror… Du
har det ikke bra.»
Langemann trakk brynene
sammen over nesa. «Hva snakker du om? Jeg feiler da ingenting. Jeg er frisk som
en fisk.»
«Det tviler jeg ikke på. Det
var heller ikke det jeg mente.» Valdemar dro skjorta på, og først da han fikk
hodet ut gjennom halsåpningen og møtte Langemanns anklagende blikk, la han til:
«Du er utslitt.»
Langemann stirret på ham.
Det var som alltid ubehagelig å bli gjennomskuet, men han så ikke noe poeng i å
protestere, så han kikket bort med et irritert sukk. «Hvordan jeg har det, er
uviktig.»
«Feil. Hvordan du har det,
påvirker oss alle sammen. Det påvirker måten du leder på. Vi kommer til å
trenge deg. Og vi kommer til å trenge deg klartenkt.»
Langemann kikket seg fort
over skulderen, passet på at ingen andre hadde hørt hva som var blitt sagt
mellom dem, før han langet ut en arm, fikk tak i en flik av Valdemars skjorte
og dro ham nærmere. «Ikke prøv å være personlig med meg,» hveste han.
Valdemar lot seg ikke
påvirke nevneverdig av den truende tonen. «Nei vel. Men jeg er neppe den eneste
som har lagt merke til at du er i ferd med å gå opp i sømmene. Løgnene dine er
mindre overbevisende enn de en gang var, bror.» Han frittet seg løs fra
fingrene hans. «Bare så du vet det.»
Han begynte å gå mot trappa
og Langemann fulgte etter, men i det de nådde den hørte de ropet fra utkikken.
«Seil!» De skyndte seg opp på dekk, Langemann løftet blikket for å se retningen
Pip og Frøya pekte ut for ham, så stilte hans seg ved ripa med kikkerten og
hadde snart fått øye på skuta i horisonten. Da Sabeltann straks etterpå kom og
stilte seg ved siden av, rakte han kikkerten videre til ham. «Tremaster,
kæpten. Svensk.»
Sabeltann satte kikkerten
til øyet og tok en kikk, og en tankefull mine la seg over ansiktet hans.
Mennene stimet seg sammen bak dem, ventende på ordre.
«Det er en manovar!» vrælte
Pysa.
Kapteinen sendte ham et
misbilligende blikk. «Ta deg sammen!»
Langemann, som hadde holdt
den fremmede skuta under oppsikt gjennom kikkerten han igjen hadde overtatt,
oppdaget i samme øyeblikk at noe var i ferd med å skje og dunket Sabeltann lett
mot skulderen. «Kæpten, hun snur. Hun kommer mot oss.»
Sabeltann bannet lavt, men
sablet raskt ned spenningen av skrekk og forventning som begynte å gjøre seg
gjeldende blant mannskapet. «For alt de vet er vi nøytrale handelsreisende,»
ropte han til dem. «Enn så lenge skal vi ikke gi dem indikasjoner på noe annet.
Er det forstått?» Han snudde seg skulende mot havet og skipet igjen. «De er
langt unna, og vi har den raskeste skuta på de syv hav.»
Den sorte
dame var
kanskje verdenshavenes raskeste skute under normale forhold, kunne Langemann i
stillhet medgi for seg selv. Likevel ble det fremmede skipet i kikkerten stadig
større i timene som fulgte, og han sto på poopdekket, der han hadde best
oversikt, og følte på en uro som vokste i takt med fartøyet.
«Hun haler innpå, kæpten,»
sa han da kapteinen på et tidspunkt kom opp til ham, som om Sabeltann ikke
kunne komme til den konklusjonen selv.
Sabeltann ristet lett på
hodet, støttet høyre albue i venstre håndflate, og tillot seg selv å avsløre
mer bekymring nå som bare Langemann var til stede. «Hva er farten vår?»
Pelle og Pysa var snart
rigget til med line og timeglass og kunne rapportere fem knop, noe som slett
ikke fikk kapteinen til å føle seg bedre. «Hun er raskere,» konkluderte han,
åpenbart som det var for alle.
«Hun har medvind,» påpekte
Langemann. «Det har ikke vi.»
Sabeltann nikket. «Kanskje
hvis vi også endret…?»
«Du kan ikke seile sørover,
kæpten,» brøt Valdemar inn. «Det leder ingensteds. Bare rett i sandbankene i
Jammerbugten.» Verken kapteinen eller Langemann hadde merket at han kom, og
kvapp til da han snakket, men Sabeltann var på dette tidspunktet så i beit for
gode råd at han lot det passere, og viste med et nikk at han var åpen for
forslag. «Det beste du kan gjøre er å opprettholde gjeldende kurs, prøve å få
farten opp og håpe at hun ikke avskjærer oss.»
Kapteinen var i et annet
modus nå, fullt fokusert på den kommende oppgaven. Han skyndte seg ned trappene
til hoveddekket, med Langemann rett i hælene. «Heis alle seil!» beordret han
det ventende mannskapet. «Benjamin, klargjør kanonene! Men ikke lukk opp
lukene, vi vil ikke gjøre noe overilt.»
«Ai, ai, kæpten!»
Mennene gikk i gang med
oppgavene sine, og selv ble kapteinen stående ved ripa, skulder ved skulder med
Langemann, og stirre mot det kommende skipet. De trengte ikke kikkerten nå,
alle detaljer var tydelige for det blotte øyet. Hun var en tanke større enn Dama, kledd for krig med ekstra kanoner,
og det krydde av menn på dekk. Det var lett å gjette seg til hvilke intensjoner
de hadde.
«Enten tror de ikke på at vi
er en handelsskute, eller så gir de blaffen,» konkluderte Langemann.
De resterende seilene ble
heist, og Pelle og Pysa kunne snart rapportere farten til seks knop, uten at
det så ut til å hjelpe nevneverdig. Manovaren halte stadig innpå.
«Kæpten,» sa Langemann,
insisterende, for han så alvoret nå og det måtte Sabeltann også gjøre. «Kæpten,
vi må vende. Hun er straks innenfor skudd…»
Han kom ikke lenger før
manovarens frontkanoner gikk av med et brak, og to kanonkuler hvinte forbi Den sorte dames baugspyd. Langemann fór
sammen og lirte av seg en hel rekke stygge gloser på minst fire ulike språk,
mens Sabeltann til gjengjeld reagerte kjapt, vendte seg mot Lech og roterte en
finger rundt i luften. «Vend! Babord side! Benjamin, kanonene! Og heis flagget,
la stakkarene se hvem de ypper med.»
Rundt dem brølte mannskapet
av kamplyst og kastet seg over våpnene sine, og Benjamin og mennene hans brukte
bare noen få sekunder på å åpne kanonlukene og fyre av hele rekka på babord
side. Sabeltanns sorte flagg ble heist, men synet av det så ikke ut til å virke
avskrekkende på svenskene, snarere tvert i mot, det oppildnet dem bare enda
mer, og de sendte av gårde nok en salve for å vise det.
Langemann fikk summet seg.
Rolig la han et tjukt lag sot over øyelokk og panne ved hjelp av en kullbit. Så
tok han av seg frakken, brettet den pent sammen og la den over en tønne,
sjekket alle sine tre pistoler og passet på at de var ladd, før han stakk dem
tilbake inn under bandolæret. Pinky kom halsende forbi, og han huket tak i ham,
dro ham inn i armkroken, bøyde seg ned og snakket innstendig inn i øret hans.
«Hvis de border oss, så løper du og gjemmer deg. Du vet hvor.»
«Men…»
«Jeg mener det!» Han løsnet
litt på grepet da gutten møtte blikket hans og nikket, og skjøv ham mot kanondekket.
«Inntil da, hold Benjamin forsynt med krutt.»
Pinky pilte av gårde, og
Langemann rettet seg opp og kikket bort på kapteinen.
De burde ikke ha kommet hit.
Han slo seg for brystet,
mante seg selv til kamp, kjente pulsen stige. Bebreidelsene fikk vente. Først
hadde han en jobb å gjøre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar