Kaptein Sabeltann og Elefantordenen: Femte kapittel

Kategori: Oransje NB! NB!

Langemann visste selvfølgelig best hvordan man skulle gripe an situasjonen, så det irriterte Sabeltann bare litt at han ikke ventet på ordre før han gjorde det. Innen han var tilbake i leiren, hadde kvartermesteren allerede bedt mennene senke våpnene (men ikke slippe dem), og løpt karavanen i møte med armene forsonende over hodet. Han ropte noe til dem på deres eget språk, og fikk svar fra en eldre, tykkfallen herre på kuskesetet til den første vogna. I Sabeltanns ører lød de arge og opphisset, begge to, og gestikulerte voldsomt med armene. Men selv om han hørte dem tydelig, forsto han ikke en døyt av det som ble sagt, og så seg derfor nødt til å innhente det han kunne av informasjon med synssansen alene. Det var sju vogner i følget, fargerike og dekorerte, det var ryttere og folk til fots, av begge kjønn og i alle aldre, men de virret såpass mye rundt at det var vanskelig å anslå nøyaktig hvor mange de var. Uansett ingen match for hans menn. Det var i det minste betryggende.

Han merket bevegelse ved siden av seg og så Pinky stå der, storøyd, med blikket på Langemann og en grimase over ansiktet som avslørte at han lyttet intenst, og husket tilfreds at tangkvasten i barndommen hadde tilegnet seg fosterfarens morsmål. «Hva snakker de om, gutt?» insisterte han på å få vite.

Pinky gløttet nervøst opp på ham, men adlød. «Langemann har presentert seg og spurt etter nytt om klanen sin. Han andre svarte at sist han møtte en Karoli var for tre år siden, i… Preussen?..., og at de stort sett holder seg i øst.»

Langemann hadde snudd seg og pekte med den ene armen ut mot havet. Sabeltann skjøt et bryn i været. «Og hva sier han om oss?»

Pinky nølte et sekund eller to, akkurat lenge nok til å uttrykke at han følte en viss uro. «Sannheten, kæpten. Han sier at vi er pirater.» Han la fort til: «Han har ikke sagt hvem du er.»

I mellomtiden hadde den fremmede steget ned fra vogna, og fordi det ikke lenger var mulig å tjuvlytte til samtalen, bestemte kapteinen seg for at han var blitt oversett lenge nok og skrittet fram for å gjøre seg bemerket. Han prøvde å gå rolig, nærmest rusle, virke nonchalant og likegyldig, som om det å miste oversikten og dermed kontrollen over situasjonen ikke plaget ham det minste, men forsto fort på blikket fra Langemann at han bare delvis lyktes med det. Han gikk heller ikke helt bort til dem, bare nært nok til at det ikke virket feigt, og hørte på lyden av skyflende føtter bak seg at flere av mennene hans hadde fulgt hans eksempel. Langemann anerkjente dem med et kort nikk, men vekslet enda noen ord, litt latter og noen vennskapelige klapp i ryggen med den fremmede, før han introduserte dem for hverandre.

«Kæpten, dette er Alban,» sa han da, «høvding for denne klanen. Han beklager om de framsto fiendtlige, det var ikke intensjonen, de ble bare overrasket over å finne folk her.»

Sabeltann hilste med et nikk, høflig og høvisk, men distansert og avmålt, slik det lå i ryggraden hans å gjøre det. Han hadde sine manerer, men også sin sunne skepsis, og han studerte denne Alban nøye, prøvde å danne seg et bilde av hvem han var, og så bare en sigøyner som sigøynere flest: skiftende, flytende, lukket. Aldersmessig var han kanskje seksti og middels høy og overvektig, det grånende, mørke håret var skulderlangt og krøllete, huden brun og læraktig og med et vell av smilerynker rundt øynene, og smile gjorde han til gangs og avslørte slik at han manglet begge fortennene i overmunnen. Klærne var fargerike, men godt brukte, og på hodet bar han en bredbremmet hatt som vitterlig hadde sett bedre dager.

«De er mer enn villig til å dele leirplassen en dag eller to,» fortsatte Langemann, «og han håper og tror det skal gå fint. Han skal gifte bort en sønnedatter i kveld, ser du, og vi er invitert i bryllupet.»

Utsiktene til en fest fikk det straks til å summe av forventning i mannskapet, bare forsterket da de så alle kvinnene som tittet nysgjerrige fram fra vognene, og Sabeltann visste allerede da at det ville bli umulig å nekte dem det. Selv var han ikke overbegeistret for tanken. «Kan vi stole på disse?» hvisket han til Langemann da han endelig fikk ham litt for seg selv.

Langemann trakk på skuldrene, og han klarte å se nonchalant ut. «Så mye som du kan stole på romer, kæpten.» Så smilte han. «Jeg passer på.»

Sigøynerne rigget til vognene og teltene sine med det tempoet og effektiviteten som fulgte med livsstilen, og snart blandet lukten av bålrøyk seg med de liflige duftene fra rettene som ble tilberedt over ilden. (Skalken var nærmest blitt kjeppjaget fra grytene sine da sigøynerkvinnene fikk se hva han holdt på med, og alle så fornuften i den avgjørelsen, med unntak av kokken selv, som surmulte i utkanten av leiren resten av ettermiddagen og først ble blid igjen da Benjamin ga ham en flaske rom). I det kveldsmørket kom sigende ble festen trommet i gang og stemningen steg ytterligere. Mannskapet minglet fint med sine nye bekjentskaper, de flørtet med kvinnene og målte krefter med mennene, og Sabeltann var om ikke annet glad for distraksjonen; fest og moro fikk tankene bort fra mytteri. Selv hadde han fått plass ved det ene bålet, sammen med sigøynerhøvdingen og dennes nærmeste familie, noe han i følge Langemann skulle anse som en stor ære. Han tok for seg av maten, like tilfreds som alle andre over å endelig få servert noe annet enn mistenkelig suppe, men var påpasselig med å begrense inntaket av drikkevarer. Han hadde ingen planer om å gå fra sans og samling i disse omgivelsene, for Langemanns løfte om å passe på satte han ikke særlig lit til, ikke slik som kvartermesteren nå tedde seg. Han lå henslengt ved bålet, smattende på en pipe han delte med en ung kvinne Alban hadde presentert som sin yngste datter, og Sabeltann kunne alt se på øynene hans at det var mer enn bare tobakk i den pipa.

Alban kunne litt fransk, viste det seg, riktignok med tung aksent og lesping på s-ene, men nok til at de kunne kommunisere på et vis. «Så du vil nordover,» sa han på et tidspunkt, og bekreftet Sabeltanns mistanke om at Langemann hadde avslørt det også. Han klikket med tunga. «Pass på at du seiler under nøytralt flagg, kaptein. Det koker i de farvannene. Spesielt etter at danskenes nye admiral kom på banen.»

Langemann rettet seg opp, plutselig interessert i noe annet enn det promiskuøse fruentimmeret som hvilte mot skulderen hans. «Hvem?»

«Da vi dro fra Slesvig i februar hadde de akkurat adlet ham,» fortsatte Alban. «Hva var det nå han het? Rart jeg ikke husker det, han var jo på alles lepper.» Han ropte noe på romani til en ung mann som kom forbi akkurat da, fikk et skuldertrekk og noen ord til svar, gliste bredt og tannløst og rettet en triumferende pekefinger mot sjørøverkapteinen. «Wessel, var det! Peter Wessel. Ung, sier de, og djerv, og litt…» Han dunket fingeren mot tinningen. «Uansett, svenskene skjelver i buksene. De gir ham skipene nå, sier de, uten kamp.»

Sabeltann, som selv var gjenstand for mang en skipperskrøne, tvilte på at det var sant, i hvert fall den siste detaljen. Han vekslet et blikk med Langemann, men kvartermesteren virket verken i stand eller i form til en debatt for øyeblikket, så han lot være å kommentere opplysningene. I stedet lot han blikket streife omgivelsene igjen, og noterte seg at de virket uforandret. Brudeparet satt fremdeles på motsatt side av bålet, skjønt brudgommen var hakket mer beruset nå og lo litt for høyt av noen krumspring kameratene hans foretok seg. Bruden, som neppe var stort eldre enn Pinky, satt stillferdig ved siden av og så om ikke direkte lykkelig ut, så i det minste ut til å ha akseptert sin skjebne. Og apropos Pinky, så hadde de eldre damene i følget virkelig lagt sin elsk på ham, spesielt etter at de oppdaget at han snakket språket deres, og var stadig bortom for å ruske ham i håret og by ham på drops og andre godsaker. Mennene gamblet og slåss, lo og drakk, og en felespiller hadde begynt å sende lengtende, lidenskapelige toner ut i natten. Overalt hvor kapteinen så, så han bare glade og avslappede mennesker. Det var ingenting som tydet på at noe ubehagelig var i gjære, og kanskje var det nettopp derfor han var så på utkikk etter det.

«Og ikke forstår jeg hva du skal inn i Østersjøen for,» fortsatte Alban ufortrødent. «Få handelsskuter tør ferdes der nå, og kaperne tar det som er. Så med mindre du har siktet deg inn på noe spesielt…» Han prøvde ikke engang å kamuflere nysgjerrigheten, men Sabeltann syntes ikke at han kunne klandre ham, disse menneskene levde tross alt av informasjon. Han ga ham likevel ikke noe svar, ikke annet enn et langt og talende blikk.

Kvinnfolket på Langemanns skulder kviknet til i samme øyeblikk og ville danse, og Langemann var ikke vond å be. Han var ustø først, men fant fort både balansen og rytmen, og Sabeltann fulgte ham med blikket, glad for å ha noe å hvile øynene på. Så lenge han virket opptatt, slapp han å svare på spørsmål.

Langemann hadde ikke glemt sine gamle kunster, det var opplagt, og Sabeltann hadde sett ham danse mange ganger før, og likevel var det aldri et syn han kunne venne seg til. Mer enn seksten år var gått siden den første kvelden i Tortuga, og ingen av dem var lenger den de hadde vært den gangen, men Langemann var likevel den som hadde endret seg mest, Sabeltann kunne se det nå. Det var en annen Langemann han så blant sigøynerne, dansende blant sine egne; en villere, utemmet og bekymringssløs Langemann. En farlig Langemann.

«Så…» Albans stemme rykket ham brått tilbake, og han rev blikket til seg lenge nok til å ta i mot fatet som ble rakt ham. Det lå nøtter og tørket frukt på det, men han forsynte seg ikke, ble bare sittende med det i hendene. Alban knuste en hasselnøtt mellom jekslene og gliste. «Så, du har solgt sjelen din til en Karoli.»

Sabeltann fikk summet seg nok til å sende fatet videre, samtidig som han slapp en krysning av et latterhikst og et fnys. Det gjorde ikke videre inntrykk på høvdingen. «Jo, det er hva du har, kaptein,» insisterte han, «selv om du kanskje ikke ser det ennå. Av all sluhet og brutalitet som er skjenket romene, og jeg innrømmer villig at det er en del, så har karoliene fått mesteparten.»

«Kan så være,» mumlet Sabeltann, «men Langemann forlot dem alt som ung mann, og jeg kjenner ham for godt til at han kan lure meg.»

Alban ristet på hodet, med ett dønn alvorlig. «Han kan ikke hjelpe for det, kaptein. Det sitter i blodet. Han har dryppet dråper av det ned i skoene dine og bundet deg til seg. Han har deg rundt lillefingeren.» Han lente seg fram, øynene glødet i gjenskinnet fra bålet. «Aldri snu ryggen til ham, hører du? Du kan ikke stole på en Karoli!»

Sabeltann gjorde som han alltid gjorde når han ble svar skyldig. Han holdt munn.

______________________________________________________________________________ 

Katinka hadde fått ham med seg inn i et av teltene. Nå lå han på ryggen med armene spredt ut til sidene og hendene i et krampaktig tak om teppene, som om det skulle forhindre ham i å falle ytterligere. Verden spant og han visste ikke hvor mye av sansene sine han fremdeles besatt, likevel tok han villig imot da han hun tilbød ham pipa igjen. Hun hadde allerede fått av ham jakka og startet på vesten, knapp for knapp, mens hun kysset halsen hans.

«Hva heter du?» spurte hun. Stemmen hennes lød fjern.

«Langemann.» Stemmen hans lød fjernere.

«Romanavnet ditt, dummen.»

«Jakov.»

«Jakov,» gjentok hun mellom kyssene. «Jakov Karoli. Få se.» Hun fikk vesten av, begynte på skjorta, nedenfra. «Få se hemmelighetene dine.»

Han tok et siste drag av pipa og lot hånden falle slapt ned ved siden av seg. Han prøvde å fange blikket hennes, men nå hadde hun løsnet den siste knappen og oppdaget gullsmykket hans. «Ai,» sa hun og rørte forsiktig ved det, «piraten har en halslenke.»

Han la hånden sin oppå hennes, klemte fingrene akkurat passe hardt, minnet henne på at han var en av dem. «Det er mitt.»

Hun smilte bare, dro hånden til seg og trakk i stedet skjorta hans ned over skuldrene. «Jeg begynner bak,» erklærte hun og fikk veltet ham over på magen. Han klemte det venstre kinnet ned i teppene, trakk inn duftene av krydder, lukket øynene et øyeblikk. Hun satte seg skrevs over ham, fikk skjorta av og lot hendene gli over den arrete ryggen hans. «Livet ditt står skrevet her,» sa hun. «Og jeg kjenner merkene etter kakstryking når jeg ser dem. Du har vært uskikkelig.»

«Du tar det for gitt at jeg fortjente det,» mumlet han.

«Du er roma,» lo hun. «Du var dømt fra dagen din mor fødte deg.»

Hun snudde ham over på ryggen igjen og fant arret han hadde i høyre side, like under ribbeina. «Men dette, hva er dette?»

«Knivstikk,» svarte han. «Nassau, 1697.»

Hun klikket med tunga. «Ikke pent.»

«Han som sydde meg sammen var ikke først og fremst kjent for sin vakre søm.» Stemmen ble svakere etter hvert som et minne trengte inn i den bedøvende kokongen han befant seg i. «Men han var en god venn.»

«Kjærlighet i hvert sting,» nikket hun, og dro en finger over et annet arr, skrånende over brystet. «Og dette?»

«Sabel, 1708.»

«Det er farlig å være pirat.»

«Det var overfladisk.»

«Men sikkert vondt.»

«Det sved litt,» medgikk han.

Oppmerksomheten hennes streifet videre til blekkingen hans, den satt over hjertet og hadde form av en enslig blomst. «Rosa,» hvisket hun, og selv i hans sløve tilstand fikk det det til å rykke i ham. Hun ristet på hodet, full av empati, om den nå var ektefølt eller tilgjort. «Du har ingen dypere arr enn dette.»

Han svarte ikke, men hun merket visst ikke hvordan det hadde satt ham ut, for hun smilte bare flørtende og begynte på knappene i buksa. Han vred på seg og hun fikk linningen ned. «Oi,» utbrøt hun da hun så arret under navlen. «Dette er nyere.»

Han ventet med å svare til hun så på ham. «Oktober. Pistolkule.»

«Det var nær ved å drepe deg,» konkluderte hun.

«Ja.»

«Og hva har du igjen for det?» Hun strøk håndflatene over magen og brystet hans. «For alt det her. Annet enn en gyllen halslenke, altså.»

Han ville svare henne, fortelle henne om alle skattene kapteinen hadde ført ham til, om rikdommene og anseelsen det hadde gitt ham. Han ville nevne det andre, det mer udefinerbare og uhåndgripelige, det som fylte livet hans med det nærmeste man kom en mening. Men da han åpnet munnen for å gjøre det, var det som om ordene nektet å forme seg og bare forsvant, gled inn i natten sammen med sansene hans. For hvordan skulle han kunne forklare for henne det han ikke engang kunne forklare for seg selv?

Så han smilte bare og hjalp henne med resten av buksa, og hun stilte ikke flere spørsmål.

< Fjerde kapittel        Sjette kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse