Kaptein Sabeltann og Elefantordenen: Andre kapittel

Kategori: Gul

Det var alltid en spesiell stemning i Abra Havn på avreisedager, spesielt før lange tokt som dette. Kaia yret av liv allerede før solen farget horisonten, lufta var stinn av motstridende følelser, forventning og fortvilelse, glede og sorg, mens de siste forsyningene ble lempet om bord og sjørøverne tok lange og intense farvel med kvinnene og barna sine. Da Sabeltann en gang i tiden hadde forsøkt å forby sine menn å ha familier, så var det nettopp for å unngå scener som disse; Langemann visste det, og kunne til en viss grad også forstå det, der han nå sto oppe på poopdekket og observerte sirkuset. De skrek og bar seg, damene, noen av dem riktignok mer enn andre, vekslet mellom å gråte hysterisk og overøse sine menn med lidenskapelige kyss. Og mennene holdt dem hardt i armene sine, hvisket eplekjekke forsikringer i øret på dem, lovnader om å vende hjem, hele og rike, løfter de ikke nødvendigvis kunne holde. For en pirats liv var et farlig liv, og ofte et kort et, og det var noe alle var klar over.

Langemann løftet frakkekragen mot morgenbrisen, stoppet den rå og kjølige disen fra å smyge seg inn under klærne. Kapteinens forbud hadde ikke vart lenge, det var mange familier i Abra Havn nå; sivile, eldre, unger i alle aldre. Om Sabeltann ikke akkurat var overbegeistret over utviklingen, så hadde han i hvert fall avfunnet seg med den. Slikt var vel naturlig, var nå Langemanns holdning til saken, ønsker om avkom og et fast anker i en havn, og det gjorde ham ingenting, selv om han aldri hadde tenkt at det skulle gjelde ham selv. Og likevel… Uten at han egentlig ville det, dreide blikket opp mot Villa Rosa.

Hun var ikke kommet ut.

Nå hadde de riktignok aldri vært en del av sirkuset, han og Rosa. De hadde tatt sine avskjeder privat, skjult for folks nysgjerrige blikk, og hun hadde alltid vist en holdning av aksept til toktene og risikoen de medførte. Hun var redd for å ikke få ham hjem igjen, han kjente det i måten hun holdt ham på, hørte det i den skjelvende pusten, men hun gjorde aldri noe stort og unødvendig nummer av det. Og det var vel bare en av mange ting som gjorde at hun betydde så mye mer for ham enn andre kvinner. Det var bare så synd at han ikke visste hvordan han skulle vise henne det.

Han lukket øynene et øyeblikk, strøk tommelen over det ene brynet slik han hadde for vane å gjøre når han var oppgitt, og prøvde nok en gang å klemme noe håndgripelig ut av de siste dagers forvirrende hendelser. Hun hadde pleiet ham gjennom en kortvarig, men alvorlig sykdom, på sitt sedvanlige pragmatiske og likevel ømme vis, men han var knapt kvitt feberen før han våknet til en erklæring om at hun ikke aktet å "vente på ham mer", som hun kalte det. Hun hadde fortsatt med å forklare ham hvorfor, brukt mange og nøye utvalgte ord, og likevel hadde det gått ham hus forbi. Det var vanskelig å ta henne på alvor når det ikke var første gang hun hadde brutt med ham, så han hadde gjort som han pleide: brukt sin vidgjetne sjarm for det den var verdt og forsøkt å godsnakke henne fra det. Det hadde ikke virket. Det begynte å demre for ham at hun virkelig mente det denne gangen, og at han burde ha skjønt det på måten hun hadde tedd seg på. De andre tilfellene hadde vært av en annen art, skriking og roping og en og annen blomsterpotte han måtte dukke unna for. Nå var hun rolig og kontrollert, ikke sint, men trist, og hun hadde snakket til ham nesten som til et barn: tålmodig og full av kjærlighet, men rigid og upåvirkelig.

Å prøve å forstå henne bød bare på hodepine, så han lot blikket løpe over dekk for å fokusere på noe annet en stund. Alt så ut til å gå etter planen. Offiserene foretok en siste inventarsjekk av sine respektive avdelinger – Benjamin på kanondekket, Tønnes i lasterommet og Skalken i byssa – og rapporterte opp til ham med håndsignaler etter hvert som de ble ferdige. Valdemar hadde kommet om bord. Han sto ved landgangen og kikket lengselsfullt inn mot byen, eller kanskje mot jungelen bortenfor, som om han ennå vurderte muligheten for å stikke av. Langemann visste bedre, Valdemar var kanskje sær og eksentrisk, men også en mann av sitt ord. Papegøyen hans var også på plass, den hadde satt seg i riggen over ham, og Langemann kom ikke til å nekte ham å ta den med. Fuglen hadde vært mannens eneste form for selskap i løpet av årene i jungelen, og antagelig det eneste som så langt hadde hindret ham i å tippe fullstendig over i galskap.

Sola hadde så vidt begynt å titte opp over klippene i øst, følelsen av den første varmen mot kinnet fikk ham til å myse ut mot havet og han kjente endelig en liten glede ved å skulle sette seil igjen. Der ute ville nok alt gi mening.

Han så tilbake inn mot kaia, og hjertet hans gjorde et hopp, for nå fikk han øye på Rosa i vrimmelen. Like fort forsto han at det ikke var ham hun var kommet for, men Pinky, som fremdeles sto der inne og tok farvel med sin venninne Ravn. Rosa banet seg vei bort til dem, Pinky smilte bredt opp mot henne da han så henne, og hun trakk ham bastant inn i favnen sin. Hun lukket armene rundt den spede, men raskt voksende guttekroppen og vugget ham litt fram og tilbake, og så så hun plutselig opp, og blikket hennes møtte Langemanns. Det inviterte ham til å komme, så han forlot posten sin, skrittet ned fra poopdekket og i land.

Hun løsnet jerngrepet om Pinky i det han nådde bort til dem, skjøv gutten varsomt fra seg og mot ham istedet. «Pass på ham,» sa hun.

Langemann draperte en arm om gutteskuldrene, men tok ikke blikket fra henne. «Det vet du jeg gjør.»

«Og på deg selv også,» la hun til, og la en hånd på den ledige armen hans. Og det var alt det ble til, et kort og kameratslig håndtrykk. Suset som gikk gjennom mengden i samme øyeblikk avslørte nemlig at Sabeltann nå gjorde sin entré, så Langemann bukserte Pinky mot skuta, tok seg til hattebremmen i en siste hilsen til Rosa, og stilte seg i givakt ved landgangen for å ta ham imot.

Kapteinen var som vanlig kledd i sort, i sine mest gullbroderte og prangende klær, slik han ønsket at befolkningen skulle se ham, men Langemann visste han ville skifte til noe hakket enklere og mer praktisk straks de var ute i rom sjø.

«Alt klart, Langemann?»

«Alt klart, kæpten.»

«Da kaster vi loss. Vi må rekke tidevannet.»

«Ai, ai, kæpten!» Langemann gjorde honnør, og Sabeltann ga ham et overraskende uformelt klapp på skulderen i det han spankulerte forbi og opp landgangen. På toppen snudde han seg for å ta imot folkets jublende hyllest, med en arm triumferende i været, men ble ikke stående lenge før han forsvant inn i lugaren sin.

«Alle mann om bord!» beordret Langemann, og observerte de siste somlekoppene somle seg forbi ham og til postene sine, før han som siste mann fulgte etter dem og inntok plassen sin ved roret.

Fortøyningene ble løsnet, landgangen dratt inn, og Benjamin ledet an i sjantien i det den Den sorte dame gled fra land og satte kurs mot åpent hav:

Heave away, bullies, ye parish-rigged bums,

Way, ay, roll an' go!

Take yer hands from yer pockets and don't suck yer thumbs.

Timme rollickin' randy dandy O!

Heave a pawl, oh, heave away,

Way, ay, roll an' go!

The anchor's on board an' the cable's all stored,

Timme rollickin' randy dandy O!

Da Det usynlige land var vel borte i tåka, og dets lunefulle farvann trygt tilbakelagt, overlot Langemann roret til Lech og gikk til Sabeltanns lugar for å rapportere. Som vanlig fant han sin kaptein bøyd over kartene på skrivebordet, med begge hendene støttet mot bordplata og en dyp tenkerynke meislet inn mellom øynene.

«Jeg har vaktlista, kæpten,» åpnet Langemann og gestikulerte mot ham med journalen.

Sabeltann flyttet ikke blikket fra kartet. «Den er sikkert helt utmerket, Langemann. Ingen unødvendige nattevakter for Benjamin, går jeg ut fra?»

«Vi har vel lært å vite bedre,» bekreftet Langemann.

Kapteinen slapp et grynt, rettet seg opp og vinket til seg boka. «Få se.» Langemann ga ham den og han feide øynene kjapt over sidene. «Du har gitt deg selv mange,» bemerket han.

Langemann trakk på skuldrene. «Det er jo ikke sånn at jeg har viktigere ting å gjøre, kæpten.»

Sabeltann svarte ikke, men han holdt blikket på ham et ekstra sekund, før han la boka på bordet og grep en fjærpenn for å signere den. «Jeg prøver å bestemme meg for reiserute,» sa han etterpå, og vinket Langemann nærmere så han kunne se over planene. «Jeg heller til den tradisjonelle ruten: nordover til Bermuda, og derfra øst over Atlanteren mot Europa.»

Langemann puttet en finger på kartet. «Og så via Skagerrak og Kattegat mot Sjælland?»

«Selvfølgelig.»

«Det skal være krig der, kæpten. Danmark og Sverige har en brudulje gående.»

«Er det ikke alltid krig i Europa?» murret kapteinen.

«Vi kan reise langs Elben til Hamburg og opp den baltiske ruten.»

«Hm, ja, men jeg liker ikke tanken på en innlandsrute. Ingen mulighet for retrett.»

«Skagerrak og Kattegat blir i trangeste laget, det også, kæpten.»

Sabeltann tvinnet barten mellom fingrene, et tydelig tegn på at han tenkte hardt. «Jeg tror vi får se det an. Og spørre Valdemar til råds. Den tid den sorg.» Han flyttet loddene fra kartet, slik at det rullet sammen med et stillferdig svoosj.

Langemanns øyne falt i stedet på en sort fløyelspose som lå ved siden av. «Er det den?» spurte han.

«Ja.» Sabeltann tok posen og tømte forsiktig innholdet ut på bordet. Det var et lyseblått ordensbånd med sløyfe, slitt og preget av tidens tann, og i en ring midt i sløyfa hang en liten figur av gull, dekket av hvit emalje, formet som en elefant med tårn og rytter på ryggen. Langemann hadde sett den før, ved flere anledninger, og som alltid stusset han over hvordan en så liten sak skulle være så viktig.

«Elefantordenen,» erklærte Sabeltann, som om han så hva kvartermesteren tenkte og konkluderte med at han trengte nok en innføring i emnet. «Stiftet for snart tohundreogfemti år siden av kong Christian den Første av Danmark, og normalt kun tildelt kongelige og adelige.»

«Så hvordan endte den opp hos baron Suffield?»

«Baronen var tilknyttet den danske adel via sin hustru. Han fikk ordenen i arv etter sin svigerfar.»

Langemann nikket. Han hadde møtt både baronen og baronessen i sin tid, sågar vært tettere innpå førstnevnte enn han satte pris på å bli minnet om, alt for å stjele den nøkkelen som ga tilgang til herskapshusets skatter. Det hadde vært hans og Sabeltanns første jobb sammen, et skjellsettende øyeblikk i begges liv, og likevel noe de sjelden snakket om. Heller ikke nå nevnte noen av dem det mest åpenbare: at baronens nevnte svigerfar også var far til Dagmar, som en gang i tiden hadde vært kapteinens elskerinne. Sabeltann hadde aldri innrømt direkte at så var tilfelle, og selv om Langemann hadde hørt nok av fyllepraten hans opp gjennom årene til å pusle sammen historien på egenhånd, brakte han henne aldri uoppfordret opp, ikke engang i forbindelse med at hun hadde reddet livet hans bare seks måneder tidligere. Bare tanken på den opplevelsen gjorde at det stakk i det gamle såret hans, men det forsvant fort og han skyndte seg å lede samtalen i en annen retning. «Og hva nøyaktig er det denne elefanten gir tilgang på?»

«Ingen vet helt,» vedgikk Sabeltann, ukarakteristisk ærlig. «Bortsett fra de ordensmedlemmene som har sett det, selvsagt. Elefantordenen er ikke bare en ridderorden, ser du, men et brorskap. Hovedkvarteret deres er Frederiksborg slott, og det sies at de oppbevarer noe i kapellet der, av uvurderlig verdi.»

«Og å vifte med denne,» Langemann pekte på ordensbåndet, «vil være nok til å slippe inn?»

«Nja…» Sabeltann dro på det. «Først må vi overbevise dem om at Valdemar er av adelig byrd.»

Langemann klarte ikke å la være å le. «Vi har en jobb å gjøre.»

Det glimtet til i Sabeltanns blå øyne da han returnerte smilet. «Det har vi.»

Han puttet ordenstegnet tilbake i posen og låste både den og kartet trygt inn i bokskapet sitt. Deretter tok han på seg bandolær og hatt, og antydet med det at han ville ut på dekk, så Langemann trådte til side og lot ham lede an gjennom døra. Ikke før hadde han åpnet den, før noe blått og gult føk forbi nesetippen hans og videre opp mot toppen av hovedmasta mens det skrek høyt. «Sabeltann! Sabeltann!»

Og Kongen på havet, verdenshavenes mest beryktede sjørøver, rygget tilbake inn i lugaren og spant rundt for å dolke sin nestkommanderende med blikket. «Langemann, hva i huleste gjør det pokkers fjærkreet her?!»

< Første kapittel    Tredje kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse