Øya vi fant: Femte kapittel

Kategori: Gul

Nå går jeg bort fra byen

og leter etter svar
Jeg drømmer om det myke,
men har lært å være hard 

(- Terje Formoe)

Det var ingen i første etasje da Rosa kom tilbake til Langemanns hus den ettermiddagen. Det var ingen på soverommet heller. Han hadde stått opp fra senga, kledd på seg bukse og skjorte, og det var på verandaen hun fant ham, sittende i gyngestolen, med føttene på en skammel, inntullet i et pledd og smattende på pipa. Hun gjorde seg ikke til kjenne med én gang, men sto først og observerte ham en stund, og hun kjente et sug av savn da hun plutselig innså at han minnet henne om faren hennes. Det siste halve året før Cornelis døde hadde han stort sett sittet sånn, i en stol på Villa Rosas takterasse, mens han langsomt syknet hen, og sett ut mot havet. Når hun hadde en ledig stund, hadde hun sittet ved siden av og hørt ham fortelle de samme gamle, men kjære historiene om og om igjen, samt en og annen formaning om hva hun skulle gjøre når han ikke var mer. Lenge hadde hun ikke villet se sannheten i øynene, ta innover seg at faren var døende, og derfor bare halvveis lyttet til ham. Det hadde hun angret på i ettertid, og kanskje var det derfor hun også følte på en uro under all kjærligheten, nå da hun så kjæresten i den samme posisjonen og med det samme lengselsfulle blikket.

Han blåste ut en sky med røyk, som et vindpust mildt sendte i hennes retning. Selv tobakken var den samme.

Hun kom ut til ham, og han snudde seg mot henne da han hørte skrittene.

«Hvor er Ravn?» spurte hun.

«Jeg sendte henne hjem. Jeg har det mye bedre nå.» Det var ingen grunn til å tvile på at det var sant, han hadde fått tilbake fargen i kinnene, så hun nikket bare. «Jeg har vært på do,» fortsatte han før hun kom så langt som å spørre, og la presiserende til: «Litt.»

Hun trakk ut benken inne ved husveggen og tok plass siden av ham. Han la pipa fra seg, viklet venstrehånden fri fra teppet og rakte den mot henne, og hun tok den i sin og klemte den.

«Jeg blir bekymret for deg,» innrømmet hun.

«Det forstår jeg,» svarte han og så på henne. Blikket hans var matt, men kjærlig og empatisk, som hos en oppgitt og angrende synder. «Men du trenger ikke. Det kommer og går, jeg tror ikke det er farlig.»

«Kanskje ikke.» Hun rettet på den ene fletta hans. «Men jeg holder ikke ut at du har det så vondt.»

«Du holder ikke ut?» Det glimtet til i øynene hans, og hun måtte le av sin egen, lite gjennomtenkte kommentar. Men så ble han brått alvorlig og strammet grepet om hånden hennes. «Unnskyld, Rosa.»

«Unnskyld for hva?»

«For det jeg sa om å hoppe i havet.»

Langemann var ikke typen som ba om tilgivelse, i hvert fall ikke med ord, så hun ble rett og slett litt satt ut av det. Hun smilte tappert. «Du trenger noe å gjøre,» konkluderte hun. «Noe som gir deg noe annet å tenke på.»

Han returnerte smilet, spakt og halvhjertet. «Jeg tror ikke inspisering og byrådsmøter er noe for meg.»

«Det er jeg faktisk enig i,» medgikk hun. «Men jeg tenkte nå mer i retning en oppdagelsesferd eller noe.»

Han virket skeptisk. «En oppdagelsesferd? Du høres ut som Ravn.»

«Så hun var oppe hos deg?»

«Ja, hun var oppe hos meg.» Han ristet på hodet. «Den jenta kan snakke.»

Rosa humret. «Ja, men mesteparten av det som kommer ut er temmelig vettugt, spør du meg.»

«Hva hadde du tenkt jeg skulle oppdage, da?»

«Tja, du kunne jo bli bedre kjent med ditt eget hjem.»

«Jeg kjenner byen godt, Rosa.»

«Ja, men hva med resten av øya? Hvor mye av den har du egentlig sett, utover Dødningsskallebukta og kapteinens borg?»

Han ble tankefull. «Jeg var på nordsiden engang,» mimret han. «Da Sabeltann vurderte å sette en vaktpost der ute. Men det må være minst ti år siden. Ja…» Han nikket. «Faren din var med.»

Hun hadde ikke lyst til å snakke om faren sin, så hun feide i stedet blikket ut over byen og videre mot vulkanfjellet som ruvet bakenfor. Hun la hodet bakover, myste opp mot toppen, den høyeste av dem alle, som så vidt kunne skimtes gjennom det alltid tilstedeværende sløret av tåke: «Har du vært der?»

Han fulgte blikket hennes. «På toppen av Abra? Har noen vært der?»

«Morgan har,» svarte hun. «Visstnok.»

Det var alltid en viss risiko forbundet ved å nevne Pinkys far. På mange måter var han ennå et åpent sår, et tema Langemann unngikk med mindre han brakte det på bane selv. Hun merket en slags motvilje i ham nå også, men han ble verken aggressiv eller avvisende. «Sier du det?» sa han bare, og blikket fikk et drag av interesse.

«Visste du det ikke?»

«Nei. De årene var… de årene var jeg opptatt med andre ting.»

Han var ikke komfortabel, det var opplagt, så hun skyndte seg å føre samtalen videre. «Da synes jeg vi skal dra dit. Bestige Abra.»

Han løftet brynene. «Vi?»

«Jeg blir med deg, selvsagt,» sa hun, som om det var den mest selvfølgelige ting i verden. «Noen må jo se til sveklingen.»

«Pass deg,» advarte han, men det kom med et smil.

«Jeg mener det,» forsikret hun og flyttet på seg, slik at ble sittende ansikt mot ansikt. «La oss gjøre det. Hvis du er i form til det.»

«Jeg er i form til det,» slo han fast, såpass kjapt at hun mistenkte at responsen i hvert fall delvis kom rent instinktivt. «Er du? Blir vel ikke akkurat en spasertur, det her.»

Hun fnyste. «Jeg er ikke en av de sarte madammene kapteinen stjeler smykker fra.»

Han slapp hånden hennes og grep henne i stedet varsomt om haka. «Nei, Rosami, du er mange ting, men sart er du ikke.»

Hun lente seg fram og kysset ham fort. «Kom! Hvis du er i slag, så går vi til Oliver og spør om han har et kart.»

«Nå?»

«Hvis du er i slag, sa jeg.»

Hun  så at han kjente etter. «Det går nok,» konkluderte han. «La meg bare få støvlene på.»

Hun observerte ham stille mens han reiste seg i jakt på fottøyet. «Kanskje du skal ha litt mat først?» spurte hun, plutselig bevisst på hvor mye tynnere han faktisk var.

Han stoppet opp litt, og la en hånd prøvende mot magen sin. «Nei, best å la den få litt fred,» avgjorde han.

En porsjon kokte grønnsaker dagen i forveien, som dessuten hadde endt i et fat den påfølgende morgenen, virket ikke som mye å gå på, men han visste nok best selv så hun presset ham ikke.

Én ting av gangen. Han var i det minste oppe av stolen.

Det var som vanlig godt med folk i og rundt Olivers krambod denne ettermiddagen. Med sin gode plassering på hjørnet av Paradegata og Havnesmauet var den et naturlig knutepunkt i byen, ikke bare fordi Oliver kjøpte og solgte nesten alt hva hjertet måtte begjære, men også fordi han gjerne bød på en hyggelig prat, sin omfattende kunnskap og gode råd. Selv kaptein Sabeltann søkte råd hos Oliver, ble det sagt. Når Langemann ikke var nok.

Folksomheten til tross, det ble kunstig taust da Rosa og Langemann dukket opp. De summende samtalene stilnet og folk skottet bort på dem, som om de egentlig hadde mest lyst til å glo, men ikke helt turde. Rosa kunne godt forstå at Langemann syntes det var ubehagelig, men han holdt seg i skinnet denne gangen, faktisk bedre enn hun selv gjorde, og gikk bare rolig inn i butikken med henne i hælene.

Hun hadde alltid likt å komme hit, det var et spennende rom med stadig nye skatter å oppdage, selv om Oliver til tider drev henne til vanvidd med skarpsynet sitt. Det nyttet ikke å holde ting skjult for den mannen, han kunne tilsynelatende lese tanker og noen ganger kunne det være temmelig irriterende. Han forsto det uutalte behovet deres denne gangen også, og noen skarpe blikk rettet mot de øvrige kundene var nok til å få dem til å forlate lokalet.

«Det stemmer at Morgan nådde toppen av Abra, ja,» nikket han, da de hadde forklart ærendet sitt. «Han så mye av øya i sin tid, mens du var opptatt av å plyndre skip og erobre kvinner.» Det siste var henvendt til Langemann (selv om han sendte Rosa et lite blikk da han la til det med kvinnene), og Rosa kjente kjæresten godt nok til å se at det ble mottatt med blandede følelser.

«Er det noe kart?» spurte han bare.

Oliver smilte hemmelighetsfullt og haltet bort til et lite skap innerst i hjørnet bak disken sin. Det slo Rosa i samme øyeblikk at han var den eneste som hadde tedd seg som normalt rundt kvartermesteren de siste par dagene. En mann som hadde fått beinet amputert syntes nok ikke at litt magevondt kvalifiserte til overdreven sympati.

Oliver hadde levd mesteparten av sitt liv som slave for en fransk guvernør da han, av ukjente og uselviske årsaker, hjalp Sabeltann og hans menn ut av sin herres fangenskap og følgelig måtte ta konsekvensen av det. Torturert nesten til døde ble han dumpet i havet utenfor øya Bellevue, der piratene fikk berget ham i siste liten og senere tok ham med til Det usynlige land. Der hadde han nå levd godt i fjorten år, et bein fattigere, men velsignet med Sabeltanns evige takknemlighet (noe som var få forunt og kanskje verdt prisen).

Han returnerte med et kart han brettet ut på disken foran dem. «Dette er det mest oppdaterte jeg har,» erklærte han, og både Langemann og Rosa lente seg fram for å se. Det usynlige land var sirlig tegnet, vakkert og detaljrikt, spesielt de kystnære sørlige og vestlige områdene, og det var lett å finne både Abra Havn, Dødningsskallebukta og kapteinens borg. I midten og mot nordøst var det langt færre detaljer, der dominerte stort sett vulkanen.

«Hvem har tegnet det?» spurte Langemann.

«Jeg har,» sa Oliver. «Etter Morgans beskrivelser. Valdemar har hjulpet meg med å fylle ut her.» Han lot fingeren gli mot området rundt De syv klipper i nordvest, og kikket opp med et lurt smil. «Det er ennå under utarbeidelse.»

«Rart at kapteinen ikke viser større interesse for landet han faktisk bor på,» sa Rosa, og leste av blikket Langemann sendte henne at han for så vidt var enig, men syntes det var vanskelig å gi uttrykk for det, evig lojal mot Sabeltanns avgjørelser som han var.

«I følge Morgan er det lettest å bestige Abra vestfra,» fortsatte Oliver og pekte. «Det er tett jungel, sa han, men stigningen er ikke altfor bratt.»

«Er det andre hindringer?» spurte Langemann, for det var som nevnt sparsomt med opplysninger å hente fra tegningene. «Elver, kløfter, myrer…?»

«Jeg vet ikke,» svarte Oliver ærlig. «Hadde jeg visst det, hadde det vært der.» Han dunket fingeren mot kartet. «Og det er uansett femten år siden. Mye kan ha endret seg.»

De sto en stund i tankefull taushet alle tre. Langemann stirret på kartet, mens de andre to egentlig var vel så opptatt av ham. De studerte ham diskré, så de små hintene av forventning som langsomt glattet ut smerterynkene og tente en glød i blikket som ikke hadde vært der på en stund. Så kikket de bort på hverandre og utvekslet et lite smil, som om de delte en hemmelighet de begge fant glede i, men ingen av dem sa noe før Langemann ble den første til å ta ordet: «Kan jeg få låne det?»

«Ikke mist det,» formante Oliver, og skjøv det over disken mot ham. «Og fyll inn de blanke feltene.»

< Fjerde kapittel    Sjette kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse