Kategori: Gul
Første gang jeg så deg var sommeren på hell
Noe i ditt vesen traff en tone i meg selv
(- Terje Formoe)
Folk hadde faktisk møtt fram
for å se dem av gårde.
Langemann var vel egentlig
ikke særlig overrasket, og ikke klandret han dem heller; nå som han visste hvor
ensformig livet var på land, forsto han godt hvorfor de kastet seg over enhver
mulighet til å oppleve noe nytt. Likevel var det litt irriterende. I hans øyne
gjorde de noe lite til noe veldig stort, og blikkene de sendte ham, fikk ham
til å føle seg som et sirkusdyr. De glodde og glante, og selv om ingen våget å
si noe så han hørte det, var det lett å se hva de tenkte. De var usikre på om
helsa hans holdt.
Han var usikker selv.
Kanskje var det galskap å legge av sted på langtur når han var i den
forfatningen han var i, og var det ikke nettopp derfor han følte at han måtte gjøre
det? Han hadde mye å bevise, men dersom det ikke skulle lykkes, ville fallet
bli desto hardere, og plutselig hadde han kjent på et uvant behov for å hente inn
en annen persons vurdering.
Rosa var uaktuell. Hun hadde
ikke sagt noe, ikke prøvd å stoppe ham, snarere tvert i mot, så enten hadde hun
større tiltro til ham enn han hadde regnet med, eller så hadde hun en eller
annen form for kriseplan klar. Han visste ikke helt hva som var verst, men
begge deler var ille, så han hadde endt opp med å gå til Mia i stedet. Han
hadde funnet henne i bakeriet, der hun og datteren Ebba eltet deig, og hun hadde
ikke trengt mer enn å se på ham for å forstå hva det gjaldt. Hun tok ham med
inn på bakrommet, og da han hadde forsikret seg om at jentungen ikke kunne høre
dem, kastet han ikke bort tiden på småprat.
«Tror du jeg kan?» spurte
han. «Tror du… den tåler det?»
«Kroppen din, mener du?»
«Hofta mi,» presiserte han. «Den…»
Han lot setningen dø, så
bare bedende på henne i stedet, mens hun på sin side rygget noen skritt for å
studere ham på avstand. «Er det vondt når du går?»
«Nei.» Han ristet på hodet. «Bare
om morgenen, og når jeg har sittet stille en stund.»
«Da tenker jeg at det er en
bra ting at du går,» konkluderte hun. «At du holder deg i bevegelse.»
Opplagt. Han smilte nesten
da han hørte det. Det var også hva Sabeltann og Pinky åpenbart hadde ment, året
før da han langsomt kom seg etter skaden om bord Den sorte dame. Straks han var frisk nok til å forlate senga og i
stedet fikk sitte ute i friluft, i en av kapteinens myke stoler, hadde de
tillagt seg denne leie rutinen med å stadig vekk ta ham i armen og insistere på
at han skulle gå med dem, fram og tilbake over dekket. Det hadde vært
utmattende og smertefullt og til tider ydmykende, når han krøket seg sammen som
en olding og måtte lene seg på dem, men i ettertid kunne han se hvorfor de
gjorde det og at det absolutt hadde vært viktig for helingsprosessen.
Mia hadde snudd seg mot
krydderhylla si og plukket ned en krukke. «Når det gjelder magen din, har jeg
ikke annet råd enn at du passer dietten,» sa hun.
«Ja,» mumlet han mens han så
på hvordan hun helte noe av innholdet fra krukka over i en tøypose. «Det er
ikke alltid nok.»
«Nei, og da tar du dette.»
Hun rakte ham posen. «Omtrent en teskje, blandet ut i vann. Men…!» Hun nektet å slippe før hun var sikker
på at han tok til seg advarselen. «Bare hvis du kan hvile minst seks timer
etterpå. Det gjør deg sløv.»
«Jeg forstår,» nikket han og
stakk posen i lomma. «Det…» Han nølte. «Det er en ting til.»
«Ja?»
Blikket hans gled nesten
ubevisst mot døra. Den var like forsvarlig lukket som før. «Det skjedde noe her
om dagen. Jeg… Det svartnet litt for øynene mine, og jeg fikk tungt for å
puste.»
«Pustevansker også?» Hun så
på ham med et så granskende blikk, full av empatisk vantro over hans plutselige
skrøpelighet, at han straks krympet seg i skam og angret på at han i det hele
tatt hadde nevnt det.
Han veivet oppgitt med en hånd.
«Nei, det var sikkert ingenting. Jeg hadde ikke spist noe særlig, det var
sikkert derfor.»
Blikket forble granskende. «Fremdeles
forstoppet? Kanskje jeg likevel skal gi deg et klyster før du drar?»
Han humret oppgitt. «Jeg får
Rosa til å gjøre det,» sa han, noe som selvsagt aldri ville skje.
Mia la hodet på skakke,
tvang seg til øyekontakt. «Hun gleder seg, vet du. Til å dra på tur med deg.
Hun prøver å skjule det, men…» Hun nikket smilende. «Jeg tror dere to vil ha
godt av å være sammen.»
«Ja…» Han slo blikket ned, lukket
hånden om tøyposen nede i lomma. «Takk for hjelpa.»
Kanskje var det nettopp det
folk tenkte, nå som de hadde stilt opp for å se dem av gårde, at han og Rosa
ville ha godt av å tilbringe tid sammen. Langemann hadde aldri fundert så mye
over hva andre måtte tenke om forholdet deres. Han hadde ikke engang fundert over
hva han tenkte om det. Hun var hans, det
var alt. Ikke kjæresten hans, eller damen hans, bare hans. Og av og til
trengtes det et langt blikk fra en annen mann for å minne ham på det. At hun
var et territorium han måtte beskytte, en skatt som skulle voktes og verdsettes.
Han hadde kanskje begynt å ta henne for gitt etter alle disse årene.
De forlot byen uten større festivitas,
og snakket ikke engang sammen før de var kommet et godt stykke unna
menneskemengden. Da han endelig snudde seg mot henne, var det bare for å si at
de skulle følge stien mot Dødningsskallebukta og så videre inn i jungelen derfra.
Det visste hun selvsagt allerede, de hadde planlagt ruten sammen, men i det
minste hadde han åpnet for en samtale om hun ønsket en.
Det så ikke ut til at hun
gjorde det. Hun smilte bare og nikket, og han slapp henne inn foran seg så hun
kunne lede an. Han ble gående bak henne og observere henne, se hvordan kroppen
hennes forflyttet seg smidig og lett over det ulendte terrenget, oppakningen
til tross. Han hadde tatt den tyngste sekken selv, men det var likevel ingen
lett bør hun bar på. Den så ikke ut til å hefte henne. Bevegelsene var derimot
duvende og nesten søvndyssende, de førte ham femten år tilbake (og han lot dem),
til den aller første gangen han så henne.
September 1701. Port Providence.
Sabeltann hadde kommet for å finne en mann.
Langemann hadde seilt med
ham i halvannet år på det tidspunktet og var allerede godt kjent med den ekstreme målrettetheten.
Når kapteinen først hadde satt seg noe fore, var han ikke til å stoppe, og det
beste man kunne gjøre var å henge med så godt man kunne, klar til å yte hjelp
og assistanse, av alle slag, når det trengtes.
«Hva er dette for mann?»
hadde han spurt.
«Nederlender,» svarte Sabeltann.
«Tidligere kanonmester, en av de beste. Han har seilt som handelsreisende i
noen år, men nå som Nederlandene er i ferd med å bli trukket inn i den spanske
arvestriden, er han kalt til tjeneste igjen.»
«Hva har det med oss å gjøre?»
«Han har nektet.»
«Jeg forstår fremdeles ikke
hva det har med oss å gjøre.»
«Det ble ikke godt tatt i
mot, selvsagt. Ingen vil ta i mannen.
Han har mistet alt: skuta, kommisjonen, kundene… Med andre ord, han er akkurat
det vi trenger, en mann med
ferdigheter og akkurat passe mengder desperasjon.»
«Skjønner. Og hva heter
vidunderet?»
«Cornelis. Cornelis av
Friesland.»
De fant ham på et vertshus i
den mindre lugubre delen av byen (i den grad Port Providence hadde en slik); en
velbygd mann i midten av førtiårene, med sort skjegg og et skarpt blikk – ikke
kvast, men åpent og stolt. «Jeg vet hvem du er,» sa han allerede før Sabeltann
hadde fått introdusert seg. «Jeg så deg gå i land. Hva vil du meg?»
Den røffe stilen til tross,
han var ikke vond å få i prat. «Det stemmer, jeg ønsker ikke å krige mot Spania,»
bekreftet han da kapteinen hadde spurt ham ut om ryktene. «Min kone var spansk.
De har aldri gjort meg noe.»
«De vil savne en mann med
dine talenter når kampene starter,» sa Sabeltann, og Langemann kunne høre at
det ikke bare var tomt smiger. «Jeg hører
store ting.»
«Som det meste annet er det
overdrevet,» mente Cornelis og tente opp en pipe. Han tilbød dem tobakk,
Sabeltann avslo, men Langemann tok gladelig i mot. «Og jeg er uansett ferdig
med den slags nå.»
«Er du? Også hvis det ikke
er spanjoler du må skyte på?»
«Hva skulle jeg da skyte på?»
«Forhåpentligvis ingenting.
Men dersom det blir nødvendig, på alt.»
Cornelis blåste ut en sky
med røyk. «Hva i himmelens navn er det du babler om?»
«Et fort,» forklarte Sabeltann.
«Hjemmebasen min har et fort som trenger en kommandør.»
«Tilbyr du meg en jobb?» Han
var åpenbart ikke typen til å gå rundt grøten.
Det var ikke kapteinen
heller, nå som han oppfattet mannens interesse. «Kost og losji og en trygg
havn, på et sted ingen finner deg. Du kan forsvinne fra jordens overflate,
Cornelis, og leve ut dine dager fred og ro.»
Det lød for godt til å være
sant, og det var det også, men han var ikke i en posisjon til å takke nei, og
det var han nok også klar over. «Jeg har en datter,» sa han prøvende. «Sytten år.»
«Jaha?» sa Sabeltann, som
sterkt motsatte seg kvinner i Det usynlige land. «Og det er ingen mulighet for å
gifte henne bort?»
Cornelis reagerte på
forslaget med å bryte ut i latter. «Å nei, denne er ikke for å gifte bort,»
skrattet han. «Det er hun altfor god til. Hun er min beste mann.»
Og akkurat da, som på signal,
hadde hun kommet. De hørte henne kjekle med en vakt i døra, som ikke ville la
henne slippe inn med musketten, og Cornelis snudde seg mot henne med et ansikt
sprekkeferdig av kjærlighet og stolthet. «Du kan bare gi opp,» ropte han til
vakten. «Hun får det som hun vil. Det gjør hun alltid.»
Langemann fikk ikke med seg
stort av forhandlingene etter det. Da han først hadde fått øye på Rosa, ble
alle andre detaljer vage. Men hun hadde da kommet seg forbi vakten til slutt og
strent bort til bordet deres med et skeptisk blikk, og Langemann oppdaget, mye
til sin egen overraskelse, at han ikke kunne se seg mett på henne.
Senere kunne han aldri sette
fingeren på akkurat hva det var han hadde falt for, om det var de store, hvite
fortennene, den litt krokete, spanske nesa eller de sprakende brune øynene.
Fram til det øyeblikket hadde han trodd at smaken hans var en helt annen, at
han likte smålubne, blonde jenter med store bryster, men her sto Rosa og var
alt annet enn det: høyreist og muskuløs, kledd i mannsklær og med kruttsot i
ansiktet.
Hun var det fineste han noen
gang hadde sett.
Og han visste allerede før
de skilte lag den kvelden at han måtte ha henne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar