Kategori: Gul
Jeg prøver å huske det som er ditt
Men fargene blekner, og alt blir sort og hvitt
( - Terje Formoe)
Forberedelsene til
ekspedisjonen holdt Langemann travelt opptatt de neste par dagene. Han var en
skarp fyr, så han forsto inderlig godt at dette også hadde vært Rosas intensjon
med hele forslaget, nemlig å få ham ut av huset og i aktivitet. Men han gadd
ikke være stolt og prinsippfast når lysten til å oppleve noe var så mye
sterkere. Det var ikke bare den vanlige dragningen mot å tøye grenser og ta
sjanser han følte på, men også noe som hvisket i ham at dette handlet om å bevise
noe, at han fremdeles kunne, fremdeles dugde, og han hadde uansett aldri kunnet
overse det nytente konkurranseinstinktet som lå der og vibrerte under alt det
andre. Det som sa at hvis Morgan hadde gjort noe, måtte han gjøre det samme –
og helst litt bedre. Det var selvsagt tåpelig å tenke slik, som en jypling i
full brunst, og likevel hadde han reagert med glede på følelsen. For det lå noe
ungt og energisk over den, og det var ikke noe han hadde for mye av om dagen.
Fordi kartet var så strippet
for opplysninger, oppsøkte han i tur og orden de eldre mennene i landsbyen for å
høre om de hadde noe å tilføye. Ingen av dem møtte blikket hans, spesielt ikke
da Morgan ble nevnt, og det slo ham plutselig at han aldri hadde bedt dem
snakke om ham før. Morgan hadde vært hans beste venn, men det betydde ikke at han
var den eneste i landsbyen som satte ham høyt. Han hadde vært vel ansett i sin
tid, mintes Langemann, og det plutselige sviket hadde gått hardt inn på dem
alle. Etter det hadde både mannen og hendelsen blitt et ikke-tema, delvis fordi
Sabeltann mislikte å høre om det, men kanskje mest – og Langemann innså det vel
egentlig først nå – fordi han ikke
likte det. Morgan var noe han hadde gjemt bort langt inne i seg, noe bare han
skulle se, og han likte ikke at folk pirket i det.
Det var vel derfor han hadde
reagert som han hadde gjort, først med avvisning og så med sinne, da Pinky
begynte å stille spørsmål. Vel hadde han visst at det før eller siden ville
skje, ingen kunne si at han var uforberedt, og likevel hadde det vært så uendelig
vanskelig å snakke til gutten om faren hans. Han hadde aldri fått seg til å si
hele sannheten: at Morgan hadde brutt både den eden han hadde sverget kapteinen
og mannskapets kodeks, stjålet en gullskatt (inkludert Sabeltanns elskede gylne
tiger) og stukket til havs, helt ut av det blå og tilsynelatende uten grunn.
(Det var en grunn, selvsagt: Pinky.
Og guttens mor, hvem nå enn hun var. Eller hadde vært. Men det var en annen
historie, og en han neppe noensinne ville fullt ut forstå).
Han hadde vel latt det
skinne igjennom at visse ting skulle forbli usagt, og da var det for så vidt
ikke så rart at byens menn reagerte som de gjorde på de plutselige spørsmålene
hans. Uansett hadde de ikke mange svarene å gi, annet enn å bekrefte Morgans
mange turer rundt på øya, så Langemann endte opp med å gjøre noe han aldri
hadde gjort før: Han gikk gjennom vennens eiendeler.
Kameraten hadde ikke
etterlatt seg stort, han hadde aldri vært opptatt av å eie så mye, og det meste
hadde vært om bord i Esmeralda da hun
sank. Mindre personlige ting, som interiøret i vertshuset, hadde andre for
lengst tatt i bruk, og hva som hadde skjedd med resten var Langemann faktisk
ikke helt sikker på. Han spurte Bella og Gusto først, bare et liksom tilfeldig,
henslengt spørsmål (som de nok gjennomskuet bedre enn han likte å innrømme) om
hvor de hadde gjort av forrige huseiers løsøre. De henviste ham videre til
Oliver, så mindre enn en dag etter at han hadde vært der sist, gikk han tilbake
til kramboden.
«Morgans saker, ja,» nikket
Oliver, som om Langemann hadde spurt etter noe helt trivielt, som vokslys. «De
har jeg i en kasse oppe hos meg selv.»
«Du har ikke forsøkt å selge
dem?»
«Nei.» Kremmeren så på ham
med et sigende blikk. «Jeg regnet med du ville komme en dag.»
Langemann sa ingenting, men
fulgte etter da han ble vinket med opp trappa til andre etasje. Det var her
Oliver hadde soveværelset sitt, et enkelt rom med en seng og et bord og et
ildsted. I det ene hjørnet var det en luke til et kott i veggen, og denne åpnet
han og pekte på kista som sto der inne. «Vær så god,» sa han. «Fiskestanga ga
jeg til Pinky for et par år siden, men resten er oppi der.»
Langemann så på kista, men fikk
seg liksom ikke til å dra den ut med det første. «Du vet hva det er?» spurte
han.
«Ja,» medgikk Oliver. «Ikke
rare greiene, men det er selvsagt sett med nøytrale øyne. Jeg vet hva jeg så,
men hva du vil se er nok noe helt
annet.» Han ga ham et sympatisk klapp på overarmen. «Ta den tiden du trenger.»
Han gikk, og Langemann lot
ham gå uten et ord. Ikke snudde han seg etter ham heller, ventet bare til døra
hadde knirket igjen og den hule lyden av trebeinet mot trappetrinnene døde
bort. Først da trakk han kista ut. Den traff gulvplankene med et lite smell, og
en sky av støv virvlet opp fra lokket for så å danse ned igjen i den smale
stripen av dagslys fra vinduet. Han huket seg ned ved siden av og la hendene på
låsen, men trengte å samle seg enda noen sekunder før han klarte å åpne.
Han visste ikke helt hva han
hadde forventet å finne, og det slo ham først nå, da han stirret ned på det som
ved første øyekast så ut til å være en haug med bøker og papirer, og kjente
pulsen slå raskere. Papirer betydde ord og ord betydde budskap, og han grep den
øverste, en stor protokoll, og bladde litt i den. Det viste seg å være
regnskapet over vertshuset, navn og tall i sirlige kolonner. Ikke spesielt
interessant, men synet av Morgans velkjente håndskrift ga likevel fra seg et
aldri så lite spark; mindre forseggjort og elegant enn Sabeltanns, men langt
penere enn hans egen. Han fant seg selv på listen over kredittkunder, stort
sett oppført som ”Langemann”, en sjelden gang som ”Jack”, og det fikk det til å
rykke nesten ufrivillig i smilebåndet hans. Bare Morgan kalte ham Jack.
Papirene ellers var mer av
det samme: huskelister og handlelister og små notater om helt hverdagslige gjøremål.
Ingenting personlig, ingenting som besvarte spørsmål, og ingenting som var
nyttig med tanke på turen. Det øvrige innholdet lot til å være en tilfeldig
sammenrasket samling av ting: noen lommetørkler, et silkesjal (i Morgans
favorittfarge rød), en pipe av bein, en tobakkspung (tom) og en lommeflaske
(også tom). Helt i bunn lå et par kvinnehansker av kalveskinn, og rykningen i Langemanns
smilebånd slo nå ut i lavmælt, nostalgisk latter, for disse brakte fram minner
av den fornøyelige sorten. Det var en historie som involverte en portugisisk
skjønnhet, hennes lettlurte far, noen falske perler, og en plutselig og hastig
flukt med begrenset utbytte, som de som alltid hadde delt broderlig mellom seg:
Langemann fikk en natt med damen og Morgan hanskene hennes.
De hadde falmet litt etter så
mange år på bunnen av en mørk kiste, men Langemanns følsomme fingre kunne
kjenne at de var av beste kvalitet. «Rart du ikke tok med disse til kvinnfolket
ditt, Morgan,» hvisket han, og overrasket seg selv ved å si tankene sine høyt,
selv i et rom uten tilhørere. «Men hun var kanskje ikke av den hanskekledde typen?
Jeg kan ikke helt se for meg deg med en sånn en.»
Han skulle til å legge dem
fra seg igjen, da han kjente noe hardt gjennom skinnet. Noe var blitt dyttet opp
i pekefingeren på den ene, og da han ristet i den datt det to mansjettknapper
ut på gulvet med et lekent klirr. De spratt av gårde i hver sin retning, og han
fikk stoppet den ene med foten og plukket den andre fram fra under senga, og
det var da han holdt sistnevnte opp foran seg, mellom tommel og pekefinger, at
en ny strøm av minner flommet over ham.
Disse mansjettknappene hadde
han helt glemt, han hadde ikke så mye som tenkt på dem på over tjue år, og
likevel husket han alt nå da han så
dem. Ikke fordi de skilte seg spesielt ut, de var ganske ordinære, i nå
svartnet sølv, men han visste hva som ville komme fram da han gnikket på dem,
og ganske riktig, der var monogrammet.
W.M.
Wadsworth Montgomery. Selv
etter alle disse årene mintes han navnet, og ikke fordi løytnant Montgomery skilte
seg spesielt ut han heller. Han hadde vært en britisk offiser stasjonert i Port
Royal, bare én i den lange rekken av mennesker Langemann og Morgan hadde
svindlet, og den eneste grunnen til at Langemann husket ham og dette spesifikke
kuppet, var at Morgan hadde lagt beslag på mansjettknappene hans. Han pleide
ellers aldri å beholde smykker eller annen form for det han kalte unødvendig
utspjåking (det var Langemann som var spradebassen av de to), men disse hadde
han altså tatt. Fordi initialene var de samme.
W.M. Wadsworth Montgomery. Willem Morgan.
Langemann kunne ikke huske å
noensinne ha sett ham bruke dem, men her var de altså, og reaksjonen hans
overrasket ham. Han fant seg selv revet mellom en voldsom trang til å gråte og
en like intens lyst til å bare kaste fra seg knappene, som om de representerte
alle minner om Morgan han hadde, og at å kvitte seg med dem ville være å kvitte
seg med hele fortiden. Noe presset mot brystet hans, skjøt gjennom ham som en
plutselig kvalme, og gjorde det vanskelig å puste. Det prikket over hele
kroppen, som om han var angrepet av utøy, det svartnet for øynene hans, han
kunne ikke få luft, og han rakk å tenke at nå døde han, før han rykket seg selv
ut av det og stolpret seg på beina. Hofta hans ga etter i prosessen, slik at
han mistet balansen og støtte inn mot Olivers seng, men det viste seg å være
dette som skulle til for å få ham tilbake til sans og samling. Han sank ned på
sengekanten, lettere rystet, og ble sittende der en stund mens han gjenvant
kontrollen over åndedrettet. Han lukket fingrene om mansjettknappen, knuget den
i knyttneven og bet seg selv i knokene, til ubehaget hadde gitt seg og han følte
seg i stand til å reise seg igjen.
Da plukket han opp den andre
knappen og slapp dem begge stillferdig ned i frakkelomma. Resten av sakene la
han tilbake i kista og skjøv den på plass inn i kottet. De fikk bli der en
stund til.
«Nå?» spurte Oliver da han
kom ned i butikken igjen. «Fant du noe nyttig?»
Langemann unngikk å møte
blikket hans. «På et vis.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar