Langt der ute: Andre kapittel

Kategori: Gul

Hal i og dra, 

her vi igjen,

en sortkledd pirat og hans menn

(- Terje Formoe)

Han ble i lugaren til de var vel ute i rom sjø. Det var ikke noe poeng i henge over mannskapet mens de manøvrerte seg ut gjennom det trange sundet og forbi Det usynlige lands lunefulle farvann, såpass klarte de på egen hånd, de kjente området godt. Først ved middagstider gikk han ut til dem, da det var på tide å skille lag med Havets opal, som skulle fortsette nordover mot Tortuga og kanskje videre til Port Providence, alt etter hvor Tiger-Tim for tiden holdt hus. Han hadde en tendens til å flytte på seg.

Sabeltann klatret opp på poopdekket, nikket kort til Lech da styrmannen hilste ham, og stilte seg opp ved relingen for å ta inn det strålende synet som var Opalen. På avstand kunne man virkelig nyte de vakre linjene og hvor smidig hun pløyde bølgene. Det nye, sorte malingsstrøket så upåklagelig ut i solskinnet, akkurat slik han hadde håpet det ville. Det var meningen at hun skulle være gjenkjennelig på lang vei, slik som Den sorte dame. At alle som så henne skulle vite at her kom den beryktede Sabeltanns skip, på ordre fra kapteinen selv, smykket med navnet til hans nærmeste mann…

Vel, han var ikke helt sikker på det siste der, om folk virkelig var klar over at han kalte Langemann for sin sorte opal. Han trodde ikke det. Å bruke kjælenavn på noen sånn i all offentlighet var ikke helt hans stil. Ikke at det gjorde noe. Historien bak Opalens navn fikk være hans lille hemmelighet.

Han og Langemanns.

Det første streifet av savn feide over ham, og det overrasket ham hvor intenst det var. Han så Havets opal krympe mot horisonten, og følte med ett at noe var i ferd med å glippe for ham. Det ble ikke bedre da han plutselig oppdaget at han hadde Benjamin rett bak seg.

«Hva er det du vil?» bjeffet han, fordi det var bedre enn å vise at han hadde latt garden falle et aldri så lite øyeblikk.

Benjamin holdt den skinninnbundne mannskapsjournalen opp foran seg som et skjold. «Vaktlista, kæpten.»

«Nå, vel.» Han ristet en hånd løs fra frakkermet og snappet til seg boka. «Få se.»

Han måtte virkelig anstrenge seg for å tyde Benjamins kråketær. Mannen hadde stavet samtlige navn feil, inkludert sitt eget, og sølt med blekket hadde han også. «Så Pip skal bemanne frontkanonen og være i utkikken samtidig?» spurte han sarkastisk. «Og jeg aner hva Lech har å si om å måtte stå til rors fire døgn i strekk.»

Lech, som åpenbart hadde hørt dem, flakket et urolig blikk i hans retning, men sa ikke noe.

«Eh…?» stotret Benjamin, som om han ikke helt klarte å henge med, noe kapteinen fryktet var en temmelig korrekt observasjon.

«Eh, nettopp!» snerret han og klasket journalen inn i sin nyutnevnte nestkommanderendes brystkasse. «Gjør det om igjen!»

Benjamin luntet tilbake ned trappa, og Sabeltann ble stående og stirre etter ham, rystet av sinne og vantro og en skrekkelig opplevelse av å ha blitt avslørt. Han kastet et raskt blikk til siden, mot skipet som forsvant i det fjerne, og lurte på om han ikke skulle valgt å beholde Valdemar hos seg likevel. Benjamin var en strålende kanonér, en av de beste han noen sinne hadde sett, men en naturlig leder var han ikke. At mannskapet likevel foretrakk ham som kvartermester var mildt sagt uforståelig.

På en annen side, det mest sannsynlige alternativet var Tønnes, og det hadde tross alt vært et verre valg slik situasjonen var nå. De hadde inngått en slags stilletiende våpenhvile etter konfrontasjonen på forrige tokt, han og tømreren, men sjørøverkapteinen hadde ikke kommet dit han var ved å tilgi for fort og for lett. Han kom ikke til å glemme at det var Tønnes som hadde ledet mytteriet mot ham (for det var hva han hardnakket ville fortsette å kalle det, samme hva de sa). Det var egentlig litt synd, for Tønnes innehadde åpenbart de lederegenskapene som Benjamin manglet. Han var sindig og rolig og tydelig når han måtte være det, og viktigst av alt, han virket ikke spesielt opptatt av å ha denne makten. Når alt kom til alt virket han tilfreds med å bare være tømrer.

Sabeltann sveipet blikket over dekk, på jakt etter andre potensielle kandidater, og fikk øye på Tønnes’ datter, Frøya, mannskapets nyeste tilskudd.

For ung og feil kjønn.

I hele sitt liv hadde kapteinen bare møtt én kvinne han respekterte (til kvinnenes forsvar, hadde han møtt ytterst få menn han respekterte også), og det var ikke  Frøya. Men uavhengig av hva han mente, tvilte han på at mannskapet ville la seg styre av en jentunge, selv om hun hadde imponert stort på sitt første tokt. Hun var smartere enn de fleste av dem, hadde vist seg våpenfør og tilpasningsdyktig, og i motsetning til sin far, også trofast og lojal. Sabeltann kom aldri til å si det høyt, det skulle jo tatt seg ut, men han håpet å beholde henne lenge.

Isak hadde stilt seg ved siden av, litt for tett, lent seg fram og hvisket henne i øret. Det var lett å se hva han prøvde på, selv om Sabeltann ettertrykkelig hadde bestemt at slikt ikke skulle forekomme om bord. Frøya så heldigvis ikke ut til å bite på, men skjøv ham utålmodig unna før hun gikk, og Sabeltann tillot munnvikene å peke oppover i et slags smil. Isak hadde også tydelig markert hvor han sto den famøse junidagen i Kattegat og ellers aldri avslørt noe talent utover det vanlige. Han kunne sjaue så godt som noen og han var uredd i kamp, men noen kvartermester, det var han ikke.

Sabeltann flyttet blikket videre, mot Pelle-eller-Pysa, som i samme øyeblikk kom kravlende opp fra mannskapslugaren. Kapteinen tenkte knapt på tvillingene som individer, rett og slett fordi han ikke klarte å skille dem fra hverandre. Det var en utfordring ingen andre virket å slite med, og han hadde spurt Langemann en gang hva hemmeligheten var. «Du ser det bare,» hadde han svart. «Pelle er den modigste, uten at det gjør ham spesielt modig. Pysa er den glupeste, uten at det gjør ham spesielt glup.» Sabeltann hadde ikke blitt noe klokere.

Av alle hans menn var det disse to som hadde seilt med ham lengst, i nesten nitten år nå, siden de knapt var tørre bak ørene. De fortjente en viss anerkjennelse for jobben de hadde gjort, om ikke annet for å ha overlevd så lenge. Men ikke mer enn det. Det var ikke til å skyve under en stol at de hadde nådd sitt fulle potensial.

Han kikket opp mot mastetoppene og videre over skulderen mot roret. Det var rart hvordan han nå, uten Langemann der til å filtrere dem, så mannskapet i et helt annet lys. De hadde pleid å være en velsmurt enhet, en som alltid leverte, en han ikke trengte å bekymre seg for. Nå var hele maskineriet bare løse deler, med alle sine feil og mangler åpenbare og blottlagt for all verden.

En ny bølge av anger slo inn over ham, og han måtte minne seg selv på at han hadde latt Langemann være igjen hjemme av hensyn til kvartermesterens sviktende helse, ikke av hensyn til seg selv. Selv dét var uvant, for å sette andres behov foran sine egne var ikke hverdagskost for Kongen på havet. Men selv om Langemann så absolutt var verdt et offer, begynte han å ane at det ville koste ham mer enn han i utgangspunktet hadde tenkt.

Han gikk ned på hoveddekket, skred lydløst fram mellom sine menn, mens han med økende uro kartla dem i tankene. De var alle flinke på sine felt, de beste som var å oppdrive, men feil mann på feil plass til feil tid kunne ble skjebnesvangert.

Hvor godt spilte egentlig orkesteret når man tok bort dirigenten?

Han så seg om etter guttungen, fant ham ikke, og gikk – mot bedre vitende – ned i byssa.

Den infernalske lukten slo mot ham som en vegg i det han trådte inn over terskelen, og han kjempet mot innskytelsen til å bare rygge ut igjen. Skalken sto ved ilden, med en sleiv i den ene hånda og en flaske rom i den andre, og stinket i takt med innholdet i gryta foran seg. Men blid var han, glad som en lerke, og han trallet fornøyd mens han rørte rundt i djevelskapen. Sabeltann skulte på ham med et blikk som garantert ville blitt hans endelikt om slike virkelig hadde kunnet drepe, men han løftet bare romflaska til hilsen. «Kaptein!»

«Pinky?!» gneldret Sabeltann uten å ta blikket fra ham, og Pinky, som satt i et hjørne og skrelte et berg med poteter, visste i motsetning til kokken hvordan han skulle te seg og spratt opp, klar for ordre. «Gå og gi Benjamin en håndsrekning med vaktlistene. Du har sett hvordan Langemann gjør det?»

«Ai, kæpten!» svarte guttungen. «Ja visst, kæpten! Med én gang, kæpten.» Og han fór av sted, sikkert overlykkelig over å få slippe ut.

Kapteinen ble værende. Han våget seg noen skritt lenger inn i rommet og kikket ned på innholdet i gryta, noe han straks angret. «Hva er det der?» utbrøt han, men avbrøt seg selv før Skalken rakk å svare. «Nei, forresten, jeg vil ikke vite det!»

Han rygget unna, ville egentlig gå, men tok seg likevel en runde rundt i rommet. «Du har tilgang på gode råvarer her, Skalken,» bemerket han og dreide fingeren rundt mot alle kassene og hyllene som bugnet av grønnsaker, saltet kjøtt og krydder. «Hvorfor er det så umulig for deg å lage noe spiselig av det?»

Skalken bare trakk på skuldrene, som om han enten ikke forsto spørsmålet eller ikke så problemet med det, og Sabeltann kjente på en voksende trang til å knuse noe. Det var ingen i mannskapet han ønsket å kvitte seg med mer enn denne såkalte kokken, og han forsto at de andre også undret seg over at Skalken fremdeles var blant dem, tokt etter tokt, år etter år.

Han kunne ikke.

Det hadde sine grunner.

Men de holdt kapteinen for seg selv.

«Du virker stressa, kaptein.»

”Stresset” var en klar underdrivelse, men han trodde han hadde skjult det bedre, så det irriterte ham grenseløst at mannen likevel hadde merket seg det. Han glodde olmt på ham i håp om at det skulle få ham til å holde munn, men slik fungerte selvsagt ikke på Skalken. Han tok bare en slurk av flaska. «Kainn æ hjælp dæ med nån ting?»

«Nei!» glefset Sabeltann. Han gikk mot banjeren, ombestemte seg og gikk mot trappa, ombestemte seg igjen og gikk tilbake mot banjeren.

Skalken bare fulgte ham med blikket. «E du sikker?»

«Ja! Hvorfor spør du?»

«Du e fremdeles her.»

Sabeltann innså i samme øyeblikk at dette hadde vært hans lengste og mest givende samtale denne dagen.

Noe i ham sluknet.

Eller antente.

Han var ikke sikker.

«Pass på at du bruker godt med cayenne,» snerret han.

«Cayennepepper?» svarte Skalken forvirret. «Men det tar jo bort heile smaken.»

Kapteinen var allerede halvveis opp trappa. «Nettopp!»

< Første kapittel      Tredje kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Hvem er... Tiger-Tim

Fullt navn: Timothy Turpin

Fødselsår: 1675

Nasjonalitet: Engelsk

Tilknyttet: Tortuga og Port Providence

Tiger-Tim er en eventyrer fra Essex i England, som engang i løpet av 1690-årene kom for å søke lykken i Den nye verden. Han er av enkel herkomst, men hans talegaver og ekstravagante framtoning har gitt ham innpass i alle sosiale lag og mange nyttige kontakter. Tim er gjerne den første til å fange opp rykter og informasjon om nye skatter og muligheter, noe han villig deler med Karibiens mange sjørøvermannskap – mot betaling, selvsagt. Kallenavnet fikk han da han satte dem på sporet av Den gylne tiger i 1703, noe som endte opp med å bli den mest frenetiske skattejakten piratverdenen hittil har sett.

Tiger-Tim er ellers kjent for sin elleville klesstil, og går heller ikke av veien for å kle seg i kvinneklær om han føler for det. Eksentrisiteten til tross, han er en av ytterst få landkrabber kaptein Sabeltann har respekt for.

Tilbake til persongalleri

Langt der ute: Innholdsfortegnelse

Første kapittel -- der Sabeltann setter seil uten sin skygge

Andre kapittel -- der Sabeltann vurderer sine menn

Tredje kapittel -- der det stormer og Sabeltann begynner å skrive et brev

Fjerde kapittel -- der noen blomstrete benklær er i ferd med å sende kapteinen over kanten

Femte kapittel -- der kapteinen mimrer og Benjamin synger

Sjette kapittel -- der Sabeltann kommer med innrømmelser til et minne

Sjuende kapittel -- der Sabeltann blir kjent med Victor og den egentlige betydningen av termen "blomstrete"

Åttende kapittel -- der Sabeltann endrer kurs

Niende kapittel -- der en sultan som ikke er sultan får uønskede gjester

Tiende kapittel -- der ting omsider blir skrevet og sagt

Langt der ute: Første kapittel

Kategori: Gul

For langt der ute

vil jeg seile min skute

og kjenne meg frank og fri

(- Terje Formoe)

«Jeg vil at du står over denne.»

Han hadde gruet seg til å si det, noe som overrasket ham. Kaptein Sabeltann, Den sortkledde, evige seiler og Kongen på havet, var ikke typen som brydde seg om andre folks følelser. Han brydde seg knapt om sine egne. Men det var noe med Langemann som gjorde ham var og forsiktig. Det var noe med Langemann som gjorde ham sårbar og redd for reaksjoner.

Kvartermesteren reagerte også som ventet da det gikk opp for ham at han måtte bli igjen hjemme: først med protester, til slutt med sinne, og hele tiden med en underliggende fortvilelse, som nesten fikk kapteinen til å ombestemme seg. Men han holdt stand. Det var sånn det måtte bli.

Én ting var svetteperlene og den gråhvite ansiktsfargen når smerteanfallene kom, de forsvant igjen, og Langemann hadde bevist at han kunne stå dem av; det matte blikket var noe langt mer bekymringsverdig. Noe hadde sluknet i de ellers så gnistrende og sprakende øynene, Sabeltann tok ham stadig oftere i å stirre tomt ut i luften, fortapt og distrahert av hva det nå enn var han tenkte på. Han manglet matlyst, vekttapet var ikke lenger til å skjule, og på reisen til Europa hadde han sovet ekstremt lite (før han til slutt kollapset og sov i over tretti timer, men det var vel å merke etter en nesten-drukning). Hva denne fraværenheten, dette tungsinnet, hvis det var det det var, skyldtes, hadde kapteinen aldri spurt ham om, og han tvilte sterkt på at han hadde fått sannheten om han hadde gjort det. Ikke var han sikker på om han orket den heller, når alt kom til alt. Det var lettere å ikke grave i det (lettere, ikke lett!), for å gå under huden på et annet menneske var å gi fra seg kontrollen like mye som det var å ta den. Årsaken til side, Langemann var ikke frisk, ikke i form til noe tokt, selv om han gjerne ville, og det var dette Sabeltann prøvde å forklare ham den kvelden i Nancys loftsstue, da de omsider fikk litt tid for seg selv og han ikke kunne utsette det lenger.

«Hva skal jeg gjøre da?» resignerte hans nestkommanderende omsider, med en tynn stemme han strevde med å kontrollere.

Jeg vet ikke, tenkte Sabeltann. Men jeg befaler deg å bli frisk igjen, for jeg holder ikke ut å se deg sånn. Høyt sa han: «Du kan gjøre hva du vil. Spis… drikk… hygg deg med Rosa… Du har fri. Ingen plikter.»

Langemann adlød – «Ai, ai, kæpten!» – men han var sint da han gikk, og Sabeltann hadde håpet han ville komme ned på kaia for å se dem av gårde, så de kunne skilles som noe tilnærmet forlikte. Men han dukket ikke opp, Pinky kom alene ned fra det hvitkalkede huset, med skipsekken over skulderen og et tankefullt uttrykk i ansiktet, og kapteinen kunne høre hviskingen i folkemengden da de begynte å forstå at ikke alt var som det pleide.

«Langemann blir her,» informerte han dem kort. «Han skal ikke forstyrres.»

Så gikk han om bord og vinket signalet til Valdemar over på Havets opal.

Om Langemann hadde kommet tilbake fra Europa sykere og svakere, hadde turen hatt den helt motsatte effekten på Valdemar. Han så uforskammet frisk og opplagt ut der han sto på poopdekket, rett og standhaftig og med hendene foldet bak ryggen som en distingvert og erfaren offiser. Det var ikke til å tro at han og det uflidde kreket ungene hadde hentet ut av jungelen tre år tidligere, var en og samme mann, men det var det altså, og bare den rustrøde fargen på håret og den stadig like irriterende papegøyen på skulderen hans ga noe som helst hint om det. Han besvarte Sabeltanns signal med en honnørhilsen og ropte noen ordre ned til mannskapet sitt, og sjørøverkapteinen observerte tilfreds hvor sømløst alt foreløp. Langemann hadde gjort rett i å foreslå at Valdemar fikk kommandoen over det nye skipet, ingen kunne nekte for at han var en usedvanlig dyktig båtsmann, ikke engang Sabeltann på sine mørkeste dager, og den siste lille rest av tvil som likevel klynget seg til ham, hadde forsvunnet under samtalen dagen i forveien.

Han hadde tatt Valdemar til side, invitert seg selv inn i Opalens kapteinskahytt (som strengt tatt var hans, i og med at skipet var hans, men som han likevel respekterte som Valdemars hjem inntil videre), for å gi ham de siste instruksene. «Du har forstått hva du skal? Du har brevet?»

Valdemar klappet seg på vesten, rett over hjertet. «Rett her.»

«Det skal overleveres til Timothy Turpin personlig,» understreket Sabeltann, selv om det nok var klinkende klart allerede. «Ikke gi det til noen andre.»

«Forstått, kæpten. Bare Tiger-Tim får det.»

Kapteinen nikket, plutselig tom for ordre. Det var vanskelig når noen var så kompetente som Valdemar – og man ikke kunne rose dem for det. Han irettesatte ham ikke engang for å ha brukt Turpins kallenavn, kanskje fordi han visste at Turpin selv likte det godt. Han hadde vært mer kjent som Tiger-Tim siden han fyrte opp samtlige sjørøvermannskap i Atlanteren med snakk om Den gylne tiger nesten femten år tidligere, en tid verken Sabeltann eller noen andre involverte kom til å glemme med det første. Det hadde sparket i gang en frenetisk jakt på den sagnomsuste gullstatuetten, som hadde kulminert med Morgans svik og senere død utenfor Gral. Tigeren og Pinkys far ble sist sett sammen. Sannsynligvis lå de begge på havets bunn. Kapteinen sørget bare over én av dem.

«Og når du først er der…» Sabeltann fant omsider ordene han lette etter. Han senket stemmen også, selv om ingen andre enn Valdemar var i rommet og ingen var så dumme at de lyttet ved døra. «Snakk med folk, forhør deg litt.»

«Om hva, kæpten?»

Han nølte et kort sekund med å svare, noe som ga det hele en dramatisk effekt og dermed en uønsket tyngde. «Gral, og denne Greven som angivelig holder til der.»

Han trengte ikke å spørre om Valdemar hadde hørt om Greven av Gral, uttrykket som falt over ansiktet hans bekreftet det med det samme, og hvem hadde uansett ikke det? Greven var et yndet tema i pirathavner, ryktene var like mange som de var diffuse, som med så mye annet. Forskjellen lå i måten folk snakket om ham på. Greven ble bare hvisket om. Som om han var verdens dårligst bevarte hemmelighet.

«Ai, ai, kæpten.» Sabeltann kunne se at Valdemar hadde lyst til å spørre om hvorfor. Han gjorde det ikke.

«Jeg kommer til å gjøre det samme i Marmeladene. Diskré, selvsagt.»

«Ja, ja, Langemann kan få hemmeligheter ut av…»

«Langemann blir ikke med.»

Og det var i det øyeblikket at Sabeltann forsto at han hadde gjort et godt valg i Valdemar. Mannen blunket ikke engang. «Bra.» Kapteinen møtte blikket hans og i et like sekund måtte han ha latt masken falle, for båtsmannen la forklarende til: «Han er utmattet, jeg har sett det. Jeg tror alle har sett det. Og det sier jo litt, i og med at det er Langemann vi snakker om.»

«Ja,» mumlet Sabeltann, ukomfortabel over vendingen samtalen hadde tatt. Men han måtte vite. «Tror du det er mer enn skuddskaden?»

Det var Valdemars tur til å se ukomfortabel ut. «Jeg… jeg tror ikke han er syk.»

«Men…?»

Han kunne se hvordan Valdemar nølte, hvordan han nesten umerkelig posisjonerte seg til en plutselig retrett. «Jeg tror han tenker mye.» Han smattet lett med leppene, som om munnen var tørr. «På… du vet…»

Sabeltann, som når alt kom til alt satte pris på ærligheten, kom ham til unnsetning: «Willem.» Av en eller annen grunn brukte han Morgans fornavn. Det lød helt feil, nesten invaderende.

«Han er lojal mot deg, kæpten,» forsikret Valdemar.

«Jeg vet det.»

«Hvordan tok han det?»

«Han… Jeg har ikke fortalt ham det ennå.»

«Men du har planer om det? Han trenger å høre det fra deg, kæpten.»

«Selvfølgelig har jeg planer om det!» Sabeltann merket at tålmodigheten hans var i ferd med å løpe ut, det var tydelig i den gneldrende tonen i stemmen, uten at han helt kunne forklare hvorfor. Han gadd ikke dvele ved det, rettet seg bare opp, lot autoriteten fylle rommet som bare hans kunne. «Få skuta klar, Valdemar. Vi drar i morgen tidlig.»

Og her var de altså.

Sabeltann løftet en arm til en siste hilsen til folkemengden og fikk en bølge av applaus i retur. Men det slo ham i samme sekund at de nok egentlig ikke var her for hans skyld. De fleste respekterte ham, de som ikke gjorde fryktet ham, og kanskje enkelte genuint beundret ham, men samtlige av dem hadde noen andre om bord i skuta de satte høyere: kjærester, sønner, fedre og venner.

Tanken hadde aldri plaget ham før, og han nektet å la den plage ham nå også. Straks de var vel underveis, overlot han kommandoen til Benjamin og trakk seg tilbake til lugaren. Han rullet ut kartene sine, ikke fordi han trengte å lese dem, for han visste hvor han skulle, men fordi det distraherte ham fra det stikkende faktum at hans mest betrodde mann ikke hadde kommet for å se ham av gårde.

Andre kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Elefantordenen

Elefantordenen er en dansk ridderorden, stiftet av kong Christian I rundt 1457, hvor bare kongelige og adelige menn kan være medlemmer. Ordenstegnet er en liten elefant av gull, dekket av hvit emalje og med et tårn på ryggen, båret i et lyseblått bånd over skulderen.

Danmarks regjerende monark er ordensherre, og ordenen har i tillegg en stormester som skiftes ut hvert femte år. Ordenskapellet ligger på Frederiksborg slott i Hillerød i Danmark, hvor ordenens hemmelige skatt oppbevares.

Tilbake til Steder, fartøy og gjenstander

Hvem er... Gustav

Fullt navn: Gustav Gundersen

Andre alias: Dunder-Gunder

Fødselsår: 1653            Død: 1686

Nasjonalitet: Svensk

Viktige relasjoner: Malena, Pelle, Pysa

Gustav ”Dunder-Gunder” Gundersen er Malenas avdøde ektemann og far til Pelle og Pysa. Han var i sin tid kanonér for blant andre den fryktede buccaneeren Pierre le Grande.

Tilbake til persongalleri

Hvem er... Bartolomeo

Fødselsår: 1676

Nasjonalitet: Korsikansk

Tilknyttet: Det usynlige land

Bartolomeo er lederen for Abra Havns fiskerlaug, og har også et sete i byens råd.

Tilbake til persongalleri