søndag 23. september 2018

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Tolvte kapittel

Kategori: Gul


Dagmar var den første til å slippe taket. «Du gjemmer deg godt.»
«Du også,» svarte Miriam. «Men jeg burde vel ant at jeg ville finne deg i ditt eget rom.»
«Å, det var helt tilfeldig.»
Miriam løftet et bryn. «Var det?»
Dagmar sukket og kikket seg rundt. «Det føles uansett ikke som mitt lenger. Det er… merket.»
«Han har endevendt det,» nikket Miriam. «Flere ganger. Som om han håpet å finne deg her. Jeg klarte ikke å redde mye, er jeg redd…»
«Ikke tenk på det.»
«Men jeg reddet kortene dine, i hvert fall.» Hun løftet på skjørtene, løsnet en pose i sort fløyel og rakte den fram.
Dagmars ansikt lyste opp i det hun tok imot, men hun stakk den bare fort inn under sine egne skjørter uten å se nærmere på den. «Takk.»
Miriam halve smil døde raskt bort. «Du så de andre?»
Dagmar nikket trist. «Ja.»
«Jeg har prøvd. Mange ganger. Men hva han nå enn har gjort med dem, er det bortenfor min kontroll å rette på det. Og han har vendt dem mot meg, de forteller ham alt jeg gjør.»
«Har han ikke forhekset deg?» datt det ut av Pinky. Han hadde fulgt med på samtalen, sett fra den ene til den andre, prøvd å henge med i svingene.
Miriam kikket bort på ham. «Du er da en liten nysgjerrigper? Jeg har ennå min egen vilje, hvis det var det du lurte på.» Hun flyttet blikket tilbake på Dagmar. «Han har ikke så mye kontroll over meg som han tror.»
Det lød skritt fra gangen igjen. Dagmar rakk å legge en pekefinger over munnen før døra føk opp og Goggen stakk hodet inn. Han feide det ivrige blikket frenetisk over rommet, trakk ansiktet sammen i en misfornøyd grimase og forsvant igjen. Pinky slapp pusten han ikke hadde vært klar over at han holdt, lettet over at illusjonen så ut til å virke fint denne gangen.
Miriam ristet oppgitt på hodet. «Den stakkars gutten. Han er den mest fortapte av dem.»
«Han var bare barnet den gangen. Neppe noen utfordring.»
«Ja, jeg vet. Men Joaquin? Agatha? At Greven overvant dem overrasker meg like mye som at jeg gikk fri.»
«Han har utvilsomt enorme krefter.»
«Og de vokser, Dagmar, dag for dag. Han skviser Kraften ut av dem.» Hun knyttet neven. «Som saft. Ut av øya, ut av verden. Inn i ham.»
Dagmar la en hånd på armen hennes. «Han må stoppes.»
«Hvordan?» Miriam dro armen til seg og slo den ut i en frustrert bevegelse. «Jeg er ikke sterk nok. Heller ikke du. Ikke engang om vi kombinerte krefter.»
«Derfor trenger vi hjelp,» insisterte Dagmar. «En full Sirkel, alle seks elementene. Jeg skulle likt å se ham stå imot den!» Hun fanget Miriams arm igjen og strammet iherdig grepet. «Du og jeg, Joaquin, Harriet og Agatha. Hva tror du? Kan vi frigjøre de tre med våre forente krefter?»
«Kanskje.» Det korte glimtet av håp Pinky mente han hadde sett i Miriams blikk, forsvant igjen, og en ny skygge av fortvilelse falt over henne. «Men vi vil uansett mangle en luftheks.»
«Det er derfor jeg tok med gutten.»
Pinky rakk ikke engang å helt registrere hva hun hadde sagt, før Miriam spant rundt og satte blikket i ham. Øynene hennes, som hadde en besynderlig nyanse av fiolett, videt seg ut og munnen gled opp i et uttrykk av sjokk og gjenkjennelse. «Jeg burde sett det!» utbrøt hun. «Men, ved Gaia, jeg ser det nå!» Hun skrittet raskt bort til ham, og før han hadde klart å vike unna, hadde hun grepet ham om skuldrene og stukket ansiktet sitt granskende opp i hans. «Han er jo sin far opp ad dage.» Hun smilte og for første gang siden hun dukket opp, ble hun litt mindre skummel. «Velkommen, Pinky,» sa hun. «Det er fint å få se deg igjen.»
«Igjen?» pep Pinky. Han så forbi henne, bort på Dagmar. «Og hvordan vet hun hva jeg heter?»
Dagmar smilte også, mildt og forsonende. «Ikke vær redd, gutten min.»
Miriam snudde seg mot henne. «Har han Evnen?»
Dagmar ristet på hodet. «Nei. Men blodet er kanskje nok.»
Miriam nikket langsomt. «Mulig… Det er uansett verdt et forsøk.»
«B-blodet?» Pinky svelget hardt. «Hva skal du med blodet mitt?»
Dagmar kom nærmere. «Husker du at jeg fortalte deg om kammerpiken min?»
Pinky nikket. «Hun var heks. Som dere.»
«Ja, det stemmer, hun hadde Evnen. Hun het Isabel, og hun var din mor.»
Mor? Pinky hadde aldri dvelt tankene ved mor. Han hadde vært så opphengt i far, fordi far hadde et navn og et ansikt. Det traff ham nå som en slegge.
«Beklager at jeg skjulte hensiktene mine for deg, Pinky,» hørte han Dagmar si. «Det var ikke vondt ment, bare best sånn.»
«Min mor?» fikk han klemt ut.
«Ja, du skjønner kanskje nå hvorfor Morgan besøkte oss så ofte? Du er født her, i dette huset. Jeg tok selv imot deg.»
Munnen hans var blitt helt tørr. «Hva skjedde med henne?»
«Hun døde.» Miriam var åpenbart ikke typen som pakket ting pent inn, men akkurat der og da satte han voldsomt pris på det enkle og direkte svaret. «Den grufulle dagen.»
«Greven?»
Hun nikket. «Faren din prøvde å unnslippe med deg, men skuta…»
«Gikk ned,» fullførte han. «Den delen kan jeg.»
Igjen hørte de skritt i korridoren og knep leppene sammen, men hvem det enn var som kom, gikk vedkommende forbi denne gangen. Dagmar virket likevel mer enn klar for å bryte opp. «Hvor holder du hus?» spurte hun Miriam.
«Observatoriet.»
«Da drar vi dit.»
De gikk gjennom døra bak bokhyllen til en mørk og forlatt salong, og skyndte seg videre derfra ned trappene og ut kjøkkenveien på baksiden av huset. De krysset hastig hagen, i ly av nattemørket som i mellomtiden hadde omhyllet øya, og det mørket var i Pinkys øyne nesten velkomment etter den uhyggelige og truende stemningen inne i huset. Luften var våt av dugg, skjønt gresset knaste tørt under føttene hans, og han fulgte etter kvinnene som en søvngjenger, med lyden av sitt eget hamrende hjerte dunkende i øret.
Observatoriet lå i andre enden av den store gressplenen, helt inntil den tørre hekken. Det var et sirkelformet tårn, vel åtte-ti meter høyt og bygget i samme type stein som hovedhuset. Miriam åpnet døra og vinket dem foran seg inn. Det første rommet de kom inn i var tomt, bare en haug med gamle hageredskaper lå inntil veggen, men opp en stige, i etasjen over, hadde hun installert seg ganske hyggelig. Det var bare et lite vindu der, mer en glugg egentlig, men hun hadde et slags ildsted og da hun hadde fått fyr på det, ble rommet fylt av et lunt, oransje lys. Det lå en gammel madrass på gulvet, noen kasser gjorde nytten som stol og bord, og de få hyllene festet til veggen var stort sett tomme.
«Han kommer jevnlig for å ransake stedet,» forklarte Miriam da Pinky dro en finger langs den ene hylla, som om hun leste tankene hans. «Som om jeg er dum nok til å gjemme unna ting her. Jeg bærer dem på meg, de som betyr noe. Som kortene dine.» Hun så på Dagmar. «Boken min har jeg gjemt. I tolv år har han lett, den tosken!» Hun lo, men det var en bitter latter.
«Hva vet du om ham?» spurte Dagmar.
«Ikke så mye som jeg skulle ønske. Jeg går helst ikke inn i huset. Men jeg vet han er heksejeger.»
Dagmar nikket. «Og prest, ser det ut til.»
«Hah! Det overrasker meg ikke. Han spyr ut bibelvers som en trykkpresse, helvetes puritanersvin! Han er gammel også, veldig gammel. Jeg har hørt evinnelige historier om hans glansdager under Protektoratet.»
«Protektoratet?» Dagmar rynket pannen. «Men det vil jo bety at han er minst åtti år gammel!»
«Jeg vil si nærmere hundre,» svarte Miriam.
Pinky rynket på nesa. «Han ser ikke sånn ut.»
«Nei, han er så full av Kraften at aldringen har bremset opp betraktelig,» forklarte Miriam. «Ja, kanskje til og med blitt reversert.»
«Kan hende er det planen hans?» foreslo Dagmar. «Evig ungdom, evig liv?»
«Hm… en Kirkens mann som frykter Døden?»
«Det er vel mer regelen enn unntaket?»
«Sant nok. Og jeg vet han lefler i alkymi, så kanskje. Et helt vanvittig prosjekt, i alle fall.»
«Men mulig.»
«I teorien, ja.» Miriam sukket tungt, som om hun var lei av hele samtaleemnet. I stedet snudde hun seg mot Pinky, med et smil, skjønt han var usikker på hvordan det smilet skulle tolkes. Det var ikke moderlig, som hos Dagmar, men heller ikke uvennlig når alt kom til alt. «Kom,» sa hun, «jeg vil vise deg noe.»
Hun åpnet en luke i taket og trakk en stige ned til seg. «Ta med deg en lampe,» instruerte hun i det hun satte foten på det nederste trinnet. Så kløv hun raskt opp, og han grep lampen som Dagmar tente og rakte ham, og fulgte etter henne, opp til loftsrommet over dem. Også dette rommet var tomt, med unntak av et veltet bord, og taket skrånet, slik at de måtte huke seg stadig lenger ned jo tettere på veggene de gikk. Miriam vred på et håndtak, dyttet opp et par tunge skodder og avslørte takvinduet bak, og en kjølig nattebris feide inn i rommet sammen med synet av den tilskyede himmelen. «Velkommen til himmelobservatoriet,» erklærte hun.
Pinky gikk helt bort til karmen. Han kunne skimte herskapshuset i mørket og skogen bakenfor den tørre, gamle hekken, men det var åpenbart at vinduet i hovedsak var konstruert for at man skulle kunne studere nattehimmelen, akkurat slik navnet antydet.
«Du skulle sett det på en stjerneklar natt,» sa Miriam. «Men her har vi ikke sett stjernene siden Greven kom.» Hun sukket. «Din mor elsket å være her. Hun kunne studere dem i timevis. Men så var jo også luft elementet hennes.»
«Hva betyr det?» spurte Pinky.
«Alle som har Evnen henter Kraften gjennom elementene.» Det var Dagmar som svarte. Hun hadde kommet etter dem og heiste seg akkurat da opp gjennom luken. «Og alle har et element de har en sterkere forbindelse til enn de andre. Mitt er vann, Miriams er ild, din mors var luft. Og i tillegg er det jord, tre og metall.» Hun kom bort til dem og gløttet opp mot den skjulte himmelen, hun også. «Til en Sirkel trengs alle seks for at den skal fungere optimalt. Da utfyller vi hverandre, da er vi sterkest.»
«Hvordan får man et element? Velger man det?»
«Nei. Elementet velger deg. Av og til er det åpenbart, andre ganger tar det lang tid å finne ut av.»
«Og hvordan finner man det ut?»
«Det er vanskelig å forklare,» sa Miriam. «For en som aldri har kjent Kraften. Men man kjenner det når man kjenner det, tro du meg.»
Pinky bet seg i leppa. «Og dere trenger meg for å fullføre Sirkelen? Eller blodet mitt?»
«Vi håper Isabels blod i årene dine skal være nok til å erstatte henne, ja,» nikket Dagmar.
«Kommer det til å gjøre vondt? Kan du tappe alt på en gang, eller tar det lang tid?»
Begge kvinnene stirret på ham. «Men kjære deg…,» begynte Dagmar, samtidig som Miriam sa: «Vi skal da ikke tappe det ut av deg!»
Dagmar draperte en arm rundt skuldrene hans og holdt ham i et fast tak. «Du trenger bare stå der, i Sirkelen, med oss. Trodde du virkelig vi mente å ofre deg?»
Han trakk på skuldrene, plutselig forlegen og flau over sin egen naivitet.
Miriam ristet vantro på hodet. «Og likevel kom du villig med oss. Du er hennes sønn.»
«Og hans,» la Dagmar til. «De hadde vært veldig stolte av deg.» Hun plantet et kyss på hodet hans.
«Så hva er planen?» spurte han, desperat etter å få oppmerksomheten over på noe annet enn seg selv. «Når dere har Sirkelen deres?»
«Om vi klarer å danne en Sirkel, er planen å tappe Greven for Kraften,» sa Miriam.
«Såpass at han kan drepes,» fullførte Dagmar, med en plutselig kald og nesten uhyggelig stemme.
«Og hvem skal gjøre det?»
«Jeg mener å huske at kapteinen meldte sin interesse.»
Miriams øyebryn føk i været. «Kapteinen? Så dét er hvordan du kom deg hit?»
«Det er ikke som du tror,» avfeide Dagmar henne.
«Å nei?» Det glimtet til Miriams blikk, som om hun plutselig øynet muligheten til å være litt uskikkelig. «Sa du ikke akkurat at den pompøse soldaten din har tilbudt seg å ta livet av Greven for deg?»
Dagmar kikket skarpt tilbake på henne. «Han er ikke her for min skyld. Eller for vår. Han er her for Langemann.»
Miriam rynket forvirret på nesa. «Morgans Langemann?»
«Den eneste ene. Greven besatte kroppen hans.»
«Ah, fordi du…?»
«Nettopp, og han har stelt i stand all mulig ugagn og elendighet.»
«Ha, ikke rart han har vært i så godt humør de siste dagene!»
«Så Sabeltann er ganske oppstemt på å rydde ham av banen en gang for alle,» fortsatte Dagmar ufortrødent. «Han er vel alt i land, vil jeg tro. Men han vil ikke finne huset før noen lar ham.»
Miriam la hodet spørrende på skakke. «Hvordan kom du i land?»
«Greven rodde oss hit, i Langemanns kropp.»
Den siste opplysningen fikk Miriam til å rette seg brått opp. «Så Langemann er her på øya?»
«Ja.»
«I live?»
«Det vil jeg tro. Jeg har en anelse om at de ikke er ferdige med ham.»
Miriam gløttet ut gjennom vinduet, mot herskapshuset, før hun langsomt snudde seg mot dem igjen. «Dét… synes jeg vi skal bruke til vår fordel.»

Kaptein Sabeltann og hans utskremte menn hadde støtt på hindringer. Bokstavelig talt.
Det hadde begynt bra. De hadde funnet lettbåten på stranda og fulgt stien gjennom skogen. Øya hadde ikke budt på noen ubehagelige overraskelser, og sett bort fra all den døde vegetasjonen og den jevnt over dystre stemningen, kunne den minne om enhver annen øy i området. Men så, like før de etter alle solemerker burde ha kunnet se herskapshuset, så nær målet at kaptein Sabeltann kunne kjenne det, hadde de i stedet støtt på hekken.
Den var for høy til å se over og for frodig og tett til å kunne se igjennom (bortsett fra et og annet glimt mellom grenene her og der som egentlig ikke bød på særlig), og den så ut til å fortsette i det uendelige i begge retninger. De hadde fulgt den et stykke, og så et stykke til, uten å finne en port eller så mye som en åpning. Kapteinen hadde satt opp farten i takt med den økende irritasjonen og et par av de tyngre piratene hans (ingen navn nevnt) slet etter hvert med å holde følge.
«Det er akkurat som i eventyret,» peste Pysa fra bakerst i feltet.
«Hva prater du om?» mumlet Claes.
«Det med prinsessa som sov i hundre år.»
«Tornerose,» skjøt Billy hjelpsomt inn.
«Men det var en rosehekk,» kverulerte Isak. «Og her er det ingen roser.»
«Så er det ingen prinsesse på andre siden heller,» sa Bendik. «Bare en greve, og noen hekser.»
«Og Langemann,» sa Pysa.
«Og Odin,» sa Benjamin, før han snudde seg mot hekken og ropte ut navnet nok en gang: «Odin? Ooooo-diiiin?!!!»
«Ssh!» hysjet Sabeltann, uten egentlig helt å vite hvorfor.
«Og Pinky,» mumlet Billy lavt.
Claes stoppet brått opp og da gjorde de andre også det. «Det er ingen vei inn,» konkluderte han, og sa høyt det Sabeltann ikke hadde villet innrømme, ikke engang for seg selv.
«Det må det jo være,» protesterte Frøya.
«Nei, vi har vært hele veien rundt to ganger nå.»
«Hvordan vet du det?»
Claes holdt opp lampen sin og pekte utålmodig på et kryss i en tørr trestamme. «Jeg markerte treet. Det er tredje gangen vi passerer her.»
«Men det gir jo ikke mening.»
«Ingenting med den hekken gir mening,» murret kapteinen. «Men så er den heller ikke virkelig.»
Bare Claes, og til dels Benjamin, så ut til å henge med i svingene. De andre stirret på ham som om han nettopp hadde fortalt dem at himmelhvelvingen var snekret av drivved og i ferd med å falle i hodene på dem.
«Det er ikke en naturlig hekk,» utdypet han, ganske overrasket over sin egen tålmodighet.
«Hvordan vet du…?» begynte Isak.
Og med det var tålmodigheten brukt opp. «Først og fremst fordi den er frodig og grønn og alt annet rundt oss er dødt!»
Benjamin, som tydeligvis ikke var så distrahert som han virket å være, men snarere besatt, spant rundt på hælen og slo desperat en hånd mot de grønne bladene.
«Ikke rør den!» advarte Isak, selvfølgelig alt for sent, og da han så at Benjamin slapp uskadet fra det, endret han fullstendig innstilling og la spørrende til: «Hvordan kjentes det ut?»
Benjamin rynket på nesa. «Som en… vegg?» Han løftet blikket. «Odin!» ropte han igjen. «Oooo-din!»
«Hysj!» Kapteinen smalt en finger over leppene sine, ikke fordi Benjamins kauking plaget ham (skjønt det gjorde den), men fordi han i sekundet før hadde hørt en lyd.
Benjamin så iltert på ham, modigere nå som han var så bekymret for broren. «Jeg er nødt til å finne ham, kæpten!»
«Ssh!» gjentok Sabeltann, men i neste øyeblikk hørte alle den kraftige raslingen av blader, og sabler og pistoler ble halt opp fra beltene og rettet mot hekken, der lyden kom fra. Noen grener vek til side og en høyreist person tumlet ut foran dem med et grynt.
Kapteinen brukte noen øyeblikk på å kjenne ham igjen, eller i hvert fall på å akseptere at dette herjede vesenet virkelig var hans nestkommanderende. Han var fremdeles helt uten klær, og håret hang over skuldrene, flokete og fullt av kvister og blad. Ansiktet var dekket av størknet blod, slik at det hvite i øyet lyste ekstra uhyggelig opp i nattemørket.
«Langemann?»
Langemann så hans utstrakte sabel og løftet straks armene i været, som om det var den minste sannsynlighet for at han hadde våpen gjemt et sted på den nakne kroppen. «Dessverre, nei.»
Svaret fikk alle til å rykke nærmere med våpnene sine. «Greve!» gneldret kapteinen. «Nok lek!»
«Jeg er ikke Greven,» bedyret Langemann.
«Så det er deg?»
«Nei. Jeg mener… jo. Jeg mener nei!» Han sukket. «Jeg er verken Langemann eller Greven.»
Sabeltann så iltert på ham. «Hvem er du da?»
«Mitt navn er Miriam.»
«Det er et jentenavn!» utbrøt Pysa.
Langemann sendte ham et oppgitt blikk. «Skarpt observert.»
Sabeltann visste fremdeles ikke helt hva han skulle tro. Stemmen var fremdeles Langemanns, aksenten var standard britisk, men med et hint av noe kontinentalt denne gangen. Tysk, kanskje?
«Hør!» sa han og rettet sabelen mot Langemanns nesetipp. «Jeg gir blaffen i hvem du er. Jeg vil bare vite hva du har gjort med Langemann!»
«Jeg har ikke gjort noe som helst,» bedyret han – eller hun? «Jeg er bare her med en beskjed. Eller advarsel om du vil. Fra Dagmar.»
Han flyttet ikke sabelen. «Er Dagmar sammen med deg?»
«Ja,» nikket Langemann, og da mennene begynte å strekke på hodene for å se inn bak ham, himlet han med øynene. «Sammen med den virkelige meg!» Han lot hendene falle oppgitt ned og satte dem i stedet i siden. «Mannfolk! Si meg, kaptein, var dette virkelig det beste Kongen på havet kunne oppdrive?»
Han smalnet øynene og det skulle hun ha, kvinnemennesket inne i Langemann, hun leste ham godt. «Jeg har ikke gjort ham noe,» bedyret hun igjen. «Jeg har, som du ser, tvert imot reddet ham. Han er din straks du har hørt det jeg har å fortelle deg.»
«Snakk!»
«Du er her for å slå Greven i hjel, og det er vel og bra. Han er vanskelig å drepe, det skal du vite, skjønt umulig er det ikke. Men – og dette er viktig! – du må bare drepe ham mens han er i sin egen kropp. Slår du kroppen i hjel uten at han er bundet til den, søker han bare tilflukt i en annen, mest sannsynlig denne.» Hun strakte armene ut som for å vise den frem. «Og blir der for bestandig. Forstår du?»
«Ja.»
«Nå, vi vil gjøre et forsøk på å svekke ham. Såpass at det låser ham til hans egen kropp, lenge nok til at du kan drepe ham i det rette øyeblikket.»
«Jeg skjønner.» Han senket sabelen en smule, i ren diplomati. «Men hvordan vet jeg når øyeblikket er inne?»
«Du vil vite det. Du…» Det gikk et rykk gjennom Langemanns kropp, såpass kraftig at mennene skvatt og rykket til de også. Sabeltann hevet våpenet sitt igjen, sekundet før Grevens sorte blikk traff hans igjen. «Jeg håper du ikke hørte på den merra!» snerret han.
Sabeltann hentet seg raskt inn. «Jeg vet bedre enn å høre på hekser,» hveste han tilbake. «Eller på deg. Kom ut og møt meg som en mann, Greve! Eller lukk opp porten og la meg finne deg.»
Greven lo. «Tidsnok, kjære kaptein. Tidsnok. Jeg er ikke lei av deg ennå.»
«Hva har du gjort med Odin?!» ropte Benjamin. Sabeltann løftet en hånd mot ham for å stogge ham, men han hadde allerede fanget Grevens interesse.
«Og hvem er Odin?» vislet han.
«Han er min bror,» svarte Benjamin og løftet sabelen sin. «Og du lurte ham inn hit til øya. Jeg vet ikke hvordan, men jeg vet du gjorde det!»
«Mener du tomsingen?» Greven flirte. «Ja, jeg innrømmer at jeg måtte gjøre noe for å lokke dere i land. Dere satt jo bare der.»
«Hvor er han?»
Greven trakk på Langemanns skuldre. «Jeg vet ikke. Han var uansett ubrukelig, enarmet som han var.»
«Nei!» rakk Sabeltann knapt å rope før Benjamin stormet brølende fram. Greven lo, høyt og kaklende, og smatt inn mellom grenene i hekken, slik at kanonmesterens klinge ikke traff annet enn løs luft.
«Nei!» ropte Sabeltann igjen, men hekken hadde allerede lukket seg som en vegg – og huset og Greven og Langemann var igjen utenfor rekkevidde.

< Ellevte kapittel          Trettende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

mandag 27. august 2018

Hvem er... Goggen

Foto av og med Simen Thoresen

Egentlig navn: George

Fødselsår: 1692
Nasjonalitet: Engelsk
Tilknyttet: Heksecovenet på Gral
Viktige relasjoner: Dagmar, Miriam av Gral, Greven av Gral, Grisk, Grufull, Slu

Goggen kom til Gral som ung gutt i 1703 for å gå i lære hos heksene der. Allerede året etter ble øya invadert av Greven, som siden da har holdt ham og de andre som viljeløse slaver.



Tilbake til persongalleri


Hvem er... Slu



Egentlig navn: Agatha
Fødselsår: 1678
Nasjonalitet: Engelsk
Tilknyttet: Heksecovenet på Gral
Viktige relasjoner: Dagmar, Miriam av Gral, Greven av Gral, Grisk, Grufull

Agatha var en av heksene på Gral og elev av Dagmar. Siden Grevens invasjon i 1704 har hun levd som hans viljeløse slave, en av hans "gribber", under økenavnet Slu.

Tilbake til persongalleri

Hvem er... Grufull




Egentlig navn: Harriet
Fødselsår: ca. 1680
Nasjonalitet: Engelsk far, moren var slave av afrikansk opprinnelse
Tilknyttet: Heksecovenet på Gral

Viktige relasjoner:
Dagmar, Miriam av Gral, Greven av Gral, Grisk, Slu

Harriet var en av heksene tilknyttet Gral. Siden Grevens invasjon i 1704 har hun vært hans viljeløse slave, også kjent som "gribb", under navnet Grufull.

Tilbake til persongalleri

Hvem er... Grisk




Egentlig navn: Joaquin
Fødselsår: 1675
Nasjonalitet: Spansk
Tilknyttet: Heksecovenet på Gral
V
iktige relasjoner: Dagmar, Miriam av Gral, Greven av Gral, Grufull, Slu


Joaquin var en gang en av Dagmars elever i heksecovenet på Gral. Hun omtaler ham som en av de mest talentfulle hun har undervist. Siden Grevens invasjon i 1704 har han levd som en av Grevens viljeløse slaver (eller "gribber", som Greven selv ynder å kalle dem) under økenavnet Grisk.

Tilbake til persongalleri




søndag 26. august 2018

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Ellevte kapittel

Kategori: Gul


Dagen var på hell, solen var bare en oransje halvkule i horisonten, og fremdeles sto kaptein Sabeltann standhaftig på dekk og ventet. Han var ikke lenger sikker på hva, det var det vel ingen som var, men det var ingen som våget å påpeke det heller. Til det var ansiktet hans for innbitt, blikket for fokusert og nådeløst rasende. Han hadde aldri likt å vente, ikke når ting var utenfor hans kontroll, slik som nå. Han hatet å spille etter andres regler.
Av og til stakk de andre hodene sammen og hvisket. Det var opplagt om hva. Likevel fikk han seg ikke til å rikke seg. Terningen var kastet, de hadde overlatt seg til skjebnen, gitt fra seg styringen. Han var ikke redd. Det var kanskje det merkeligste. Han så seg selv gå seirende ut av dette. Kanskje var det ren selvsikkerhet, kanskje bare trass. Samme kunne det være.
«Valdemar signaliserer!» ropte Pip. Det kom som en lettelse, at det endelig var noe konkret å forholde seg til.
«Hva vil han?»
«Han kommer over.»
Igjen? Sabeltann trakk brynene sammen over nesa, snøftet lavt og tok motvillig blikket fra øya der inne bak tåkene. Valdemar var blitt sendt tilbake til skuta si med en av Damas lettbåter, som erstatning for den de hadde overlatt til Greven av Gral, men nå var han altså på vei tilbake? Kapteinen gikk bort til relingen og myste ventende mot ham. Båtsmannen hang nærmest utover baugen på lettbåten, med det ene kneet støttende mot ripa. «Jeg hadde ikke sjans til å stoppe ham!» ropte han allerede før de nådde skipssiden.
«Hvem?» svarte kapteinen, men Valdemar var frenetisk nok til å ignorere ham og i stedet henvende seg til Benjamin, som kom klatrende ned fra riggen akkurat da.
«Beklager, Benny, det var ingen som så det komme. Det er Odin, han… han stakk av.»
Benjamins føtter traff dørken med et dunk. «Hva mener du?»
Valdemar grep tak i taustigen med den ene hånden, men klatret foreløpig ikke opp. «Han bare hoppet over bord. Det gikk så fort. Plutselig bare dyttet han Jimmy over ende og hev seg i bølgene.»
«Hvor ble han av?!»
Sabeltann hørte panikken i Benjamins stemme, og han gløttet bort på ham, for alvor i tvil om han skulle bryte inn eller ikke.
Valdemar slo fortvilet ut med armen. «Han svømte i land?»
Benjamin var allerede halvveis over relingen, som om han ville følge brorens eksempel, men Tønnes holdt ham tilbake ved å legge en neve på skulderen hans. «Kan han svømme?» spurte han.
«Ja!» utbrøt Benjamin. «Ja, jeg tror det, han kunne i hvert fall før… Men han ville ikke gjort det!»
«Men han har gjort det,» påpekte kapteinen, ikke for å være uvennlig, men fordi han verken hadde tid eller kapasitet til slikt tull akkurat nå. Helvete heller, at Odin var litt sprø var jo ikke noe nytt, men av alle tidspunkt han kunne valgt å flippe ut på…!
På en annen side, det var absolutt en mulighet for at det ikke var tilfeldig.
Benjamin hadde fått slengt det ene beinet ut over ripa. «Jeg kommer ned,» sa han til Valdemar. «Jeg må inn til øya og lete etter ham.»
«Det er opp til kapteinen å avgjøre,» påpekte Tønnes.
Sabeltann merket at det ene øyebrynet hans krøp et lite stykke oppover. At Tønnes skulle være den som talte hans sak var noe overraskende, men selvfølgelig ikke uvelkomment. Ingen sa ham i mot heller, selv om det var tydelig at mannskapet hadde stor sympati med kanonmesteren sin.
Benjamin protestert selvsagt. «Slipp meg! Jeg svømmer om jeg må, men du har ingen rett til å stoppe meg.»
«Jeg stopper deg ikke, jeg redder deg. Du vet ikke hva som er der inne.»
«Det er ingenting der! Bare tåke, og broren min!»
Flere av de andre begynte å mumle seg imellom. Det var som om all spenningen endelig hadde en unnskyldning til å utløses, og kapteinen hadde rukket å konkludere med at han måtte gjøre noe for å roe situasjonen, da Pysa, som vanen tro hadde holdt øye med trusselen, plutselig sperret øyet opp og rettet en tykk pekefinger inn mot Gral. «Eh…»
Alle snudde seg. Tåka hadde lettet, nærmest delt seg på midten, og avdekket øya der inne. I den siste lille rest av dagslys så de lagunen med lettbåten og bak den de mørke, døde trærne. For første gang så den virkelig ut, som noe håndfast de faktisk kunne sette føttene på.
«En mulighet vil by seg…,» mumlet Sabeltann, lavt, men høyere enn han hadde tenkt. Mennene kikket på ham, avventende, også Valdemar, som hadde fått hodet opp over relingen nå.
Han satte øynene i Benjamin først. «Vi går i land,» avgjorde han. «Men vi forhaster oss ikke!» la han fort til da han så hvor kjapp mannens reaksjon var. «Gjør den andre lettbåten klar.»
Benjamin var så tent at han helt glemte å respondere etter boka, men bare nikket intenst. Sabeltann lot det passere og snudde seg mot Valdermar. «Du drar tilbake til Opalen. Kast loss, men bli i farvannet. Sirkle øya og hold utkikk. Om du ikke har hørt fra meg eller fra Den sorte dame innen tre dager, kommer du inn. For fulle kanoner.»
«Ai, ai, kæpten.»
«Tønnes, du har kommandoen her. Samme ordre gjelder deg: Tre dager, alle kanoner.»
«Ai, ai.»
«Følgende går i land med meg: Benjamin, Pelle, Pysa, Claes, Billy, Bendik, Frøya og Isak. Full bevæpning.» Flere menn så merkbart lettet ut. Pysa klynket lavt.
Sabeltann smalnet blikket. «Iverksett ordre!»
Foto: voiceofnature

De hadde krøpet fram fra bak vedstabelen og forflyttet seg opp i første etasje igjen. Dagmar ledet an og Pinky fulgte tett bak henne. Forsiktig hadde de gått fra rom til rom, med alle sanser åpne og høy puls.
«Kan virkelig ingen se oss?» våget Pinky seg til å hviske i det de forlot et spiserom og kom ut i korridoren igjen.
«Nei, men han har merket magien min, det kjenner jeg. Han motarbeider den.»
«Det høres tungt ut.»
«Det er det. Det er hardt å opprettholde. Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer det.» I ren innskytelse grep han hånden hennes. Hun snudde seg over skulderen og smilte ned til ham. «Takk. Men det er sånn sett ikke bare negativt at han bruker kreftene på oss. Da har han måttet senke garden et annet sted.»
Pinky hang med på notene. «En avledning?»
«På et vis.»
De trådte inn i et nytt rom, et bibliotek. Veggene var dekket av hyller, mange av dem fylt opp med bøker og fascinerende gjenstander: fat og skåler, mortere og vekter, krystaller og vakre steiner. Synet av dem påminnet Pinky om det han hadde sett i Grevens hjørneskap. «Hva gjør Den gylne tiger hos Greven av Gral?» spurte han. «Hvordan fikk han tak i den?»
«Jeg vet virkelig ikke,» svarte Dagmar. Hun stoppet og snudde seg mot ham. «Hør, jeg forstår hvilket spørsmål du brenner inne med, så jeg skal svare: Jeg traff faren din noen få ganger. Ikke nok til å kjenne ham godt, men nok til å vite at han var en bra mann.»
Pinky svelget hardt. «Han var her?»
«Han var her. Som vår gjest. Han var også her da Greven kom, men hva som skjedde og hvordan det skjedde og hvordan den tigeren havnet her, det kan jeg ikke svare på.»
Pinky lot det hele synke inn. Det var så mye mer han ville spørre om, men han trodde på Dagmar når hun sa at hun ikke visste mer, så det ville vel ikke føre til noe. Han tok en nærmere kikk på rommet i stedet og blikket ble straks dratt mot en lesepult og den store oppslåtte boka som lå der, for bøker hadde fascinert ham dypt helt siden Ravn hadde lært ham å lese.
Han gikk bort for en nærmere titt. Boka var trykt og ikke håndskrevet, men språket var fremmed for ham, så han kunne likevel ikke tyde ordene. Han lukket den for å studere tittelbladet og stavet seg møysommelig gjennom det. «Malleus Maleficarum.»
Han merket at Dagmar stoppet opp og snudde seg mot henne. Hun stirret på boka med sjokk og forakt. «Hva er det?» spurte han.
«Det er ingen god bok, Pinky,» svarte hun. «Og jeg mener ikke i den forstand at den er dårlig og kjedelig, skjønt det er den også, men i den forstand at den er ond.» Hun så seg om i rommet, granskende og undrende, som om hun så det på en helt ny måte. Han fulgte blikket hennes rundt, til flere bøker og til underlige instrumenter, liggende på hyller og hengende på veggen. «Gode Gaia, han var heksejeger...»
«Hø?»
«Malleus Maleficarum betyr "heksehammeren". Det er en bok Kirkens menn bruker for å avsløre og henrette hekser.» Hun trakk ansiktet sammen i et spørrende uttrykk. «Jeg lurer på…» Hun åpnet skuffene i lesepulten en etter en, til hun fant det hun lette etter: et stort krusifiks hengende i et kjede av sølv. Hun holdt det opp så de begge kunne studere det. «Han er prest,» konkluderte hun.
Pinky rakk ikke å respondere før døra til rommet gled opp med et langtrukkent knirk. Han spant rundt og så en mann komme inn. Han var raskere i stegene enn de andre og så forholdvis ung ut, selv med det sykelige, grå ansiktet under en like grå hette. Han stoppet opp rett inn forbi terskelen, og Pinky holdt pusten og sto helt stille, slik Dagmar hadde instruert ham til, og håpet han ville gå. Men i stedet løftet mannen hodet brått og satte blikket rett i ham. «Dagmar,» hvisket han, «han kan se oss.»
Dagmar hadde tydeligvis konkludert med det samme. «Goggen?» sa hun prøvende, og den unge mannen sperret opp øynene og for første gang ante Pinky en form for bevissthet bak disse sløve blikkene. Men det var ingen gjenkjennelse, ingen undring. Bare triumf.
«Greve!» ropte Goggen. «Greve, jeg fant dem!»
Dagmar lirte av seg noen gloser Pinky ellers forbant med Langemann, grep ham i armen og satte stø kurs mot døra. «Unnskyld, George,» sa hun til Goggen, fullstendig helhjertet, i det hun brutalt kroppstaklet ham inn i en av bokhyllene og fikk lagt veien ut av rommet åpen.
«Greve!» hylte Goggen, og han fortsatte å skrike mens Dagmar og Pinky skyndte seg forbi ham og nedover korridoren. «Greve, de er her!»
«Illusjonen er brutt,» bekreftet Dagmar mens de hastet videre gjennom huset.
«Det skjønte jeg. Var det Goggen som gjorde det?»
«Neppe. Goggen, eller George, var veldig tidlig i læreprosessen da øya ble tatt. Nettopp kommet til oss. Knapt eldre enn deg den gangen.»
«Men det finnes altså mannlige hekser?»
«Selvsagt gjør det det! Skjønt ikke så mange, av en eller annen grunn. Joaquin, som du så tidligere, var en av de beste jeg har undervist. Og likevel,» – og Pinky ante litt gråt i halsen hennes – «er Greven sterkere.»
«Og Greven er prest?»
De rundet et hjørne og fortsatte ned en ny gang. Et sted i huset kunne de høre høye stemmer.
«Ting tyder på det. Han har vel funnet ut at den beste måten å bekjempe oss på, er å bli en av oss.»
«Men hvem som helst kan ikke bli heks?»
«Nei.»
Pinky skulle gjerne hatt et mer utfyllende svar, men han forsto jo at dette ikke var det riktige tidspunktet å spørre om slikt på. «Hva gjør vi nå?» spurte han i stedet.
«Jeg må finne henne,» svarte Dagmar. «Jeg vet hun er her, jeg kan kjenne det.»
«Hvem?»
Hun bråstoppet, så fort at han løp inn i henne. Han skjønte fort hvorfor. Lyden av skritt kom mot dem fra nederst i ganga. Hun så seg hektisk rundt, valgte seg en dør og trakk ham med seg gjennom den. Det var et soverom de kom inn og Pinky fulgte sin oppdragelse, mer eller mindre bevisst, og sugde til seg alle detaljer. Himmelsengen var det største møbelet. Den ene stolpen var knekt, så sengehimmelen hang skakt, og sengeteppene var spjæret og slitt. I skrivebordet under vinduet var alle skuffene trukket ut og tømt. Det var også bokhyllene langs den ene veggen, med unntak av én reol, og gulvet var dekket av bøker, støv og gulnede papirark. Et hint av røkelse og dameparfyme hang i luften.
Dagmar hadde lukket døra bak seg. Nå stirret hun inn i rommet med et blikk fylt av skrekk og forferdelse. Pinky trengte ikke å spørre, reaksjonen var et klart nok svar for ham: Dette var hennes værelse, rommet hun hadde sovet og arbeidet og levd i.
Hun lukket øynene og leppene begynte å bevege seg opp og ned, skjønt ingen lyd kom ut. Skrittene i gangen nærmet seg og Pinky kjente for første gang hvor redd han egentlig var. Han saumfarte rommet på jakt etter en fluktvei, fikk øye på vinduet og løp bort dit. De var i tredje etasje, et langt fall, og sannsynligvis var han uansett ikke tryggere for Greven der ute enn han var her inne.
Han snudde seg mot Dagmar igjen. Hun sto der fremdeles som en påle, taust mumlende, med lukkede øyne. All farge hadde forsvunnet fra ansiktet hennes og bekker av tårer rant nedover kinnene. Hun var redd, hun også.
«Dagmar?» Han kunne ikke lenger være stille. «Dagmar, hva kan jeg gjøre?»
Hun svarte ham ikke. Det begynte å renne blod fra det ene neseboret. Skrittene kom nærmere, hvert øyeblikk ville noen dra i klinken –
Noen braste inn i rommet, men ikke den veien Pinky hadde tenkt. Han skvatt til da den ene bokreolen, den som fremdeles hadde bøker i hyllene, gled inn i rommet og avslørte at den slett ikke var en reol, men en skjult dør. En rødhåret kvinne i mørk kjole skred inn, og enten så hun ikke Pinky eller så ignorerte hun ham fullstendig, for hun satte kursen rett mot Dagmar. Hun grep hendene hennes og holdt dem i sine, og snart gikk leppene deres i takt i det hun falt inn i den ordløse besvergelsen. Like plutselig, uten at Pinky egentlig hadde merket noen endring, sank de sammen i lettelse, begge to.
«Å, Gaia, det var lettere når vi var to!» utbrøt nykommeren.
«Miriam,» sa Dagmar, og de omfavnet hverandre.

< Tiende kapittel    Tolvte kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

søndag 15. juli 2018

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Tiende kapittel

Kategori: Gul


Det var kunstig stille, som om noen hadde tredd en glasskrukke ned over dem. Pinky kunne høre lydene av årene i vannet, knirkingen fra åregaflene og Grevens tunge pust – eller var det egentlig Langemanns når det var hans lunger? – men fjernt, som om han var i en drøm. Rundt dem lå tåka tett, hvite vegger på alle kanter, men Greven så ut til å vite hvor han skulle. Det var han som rodde, og han utnyttet Langemanns høyreiste, sterke kropp til det fulle og førte dem over vannet med lange, seige tak.
Pinky satt ved siden av Dagmar i baugen. Hun hadde dratt ham ned på benken til seg, tett inntil, som for å fortelle ham at han ikke måtte vike fra henne, men det hadde hun strengt tatt ikke behøvd. Han hadde ingen anelse om hvorfor hun hadde tatt ham med, men regnet med at hun hadde sine grunner, og det beste for nå var å adlyde.
Det kom en svak, vislende lyd fra Greven, og Pinky gløttet opp for så å se bort igjen like fort. Det var ikke lett å vite hvor han skulle feste blikket. Én ting var at han var naken, Pinky hadde sett Langemann naken mange ganger før, sånt kunne han vel tåle, men det lå et ekstremt ubehag i å se noe som var så kjent og så ugjenkjennelig på samme tid. Han lurte på hvor Langemann, den egentlige Langemann, var. Han måtte spørre Dagmar om det når han fikk anledning.
Om han fikk anledning.
Rundt dem lettet tåka brått og de gled på grunt vann mellom glatte svaberg inn mot en strand.
Kjenn omgivelsene dine, chav. Han kunne liksom høre Langemanns stemme. Merk deg detaljene. Du vet aldri når du vil trenge et gjemmested eller en rask retrett. Han så for seg det vennlige blunket som pleide å følge med formaningene og kjente et plutselig stikk av savn.
Men han tok rådet til seg og begynte å studere landskapet. Det var goldt og grått, sugd tom for liv og farger. Stranda var bred og steinete og skrapte mot kjølen da båten omsider traff land. Greven tok opp pistolen som hadde ligget ved siden av ham på benken, men rettet den verken mot dem eller mot Langemanns hode. Det var ikke lenger nødvendig. «Velkommen til Gral,» sa han og lo.
Dagmar ignorerte hånden han rakte henne og var raskt ute av båten for egen hjelp. Pinky skyndte seg etter. Greven glodde misbilligende på ham. «Hva skal vi med gutten, milady?» gryntet han. «Han trengs vel ikke lenger?»
Dagmar grep Pinky hardt om håndleddet og trakk ham mot seg. «Du er noe til trollmann,» snerret hun.
Greven lot Langemanns øyne løpe opp og ned Pinkys smale kropp og den misfornøyde grimasen ble dypere. Men han sa ingenting, bare veivet med pistolen. «Du kjenner vel veien?»
Dagmar kjente veien. Det var lett å se på de målbevisste skrittene hennes da de krysset stranda. Hun gikk med rak rygg og et blankt og uleselig ansikt, og Pinky trasket etter, full av undring over det hun hadde sagt, men ikke så mye at han glemte å følge med på omgivelsene. Steinene på stranda var skarpe og kantete, og han sendte en stille takk til skomaker Ben som hadde sendt ham av gårde på tokt med nye, solide sko. Langemann var ikke så heldig, merket han seg. Greven viste lite aktverdighet for en lånt kropp og han blødde allerede fra flere kutt i de bare føttene. Det så ikke ut til å plage inntrengeren nevneverdig. Han bare ristet litt på dem av og til, som om det hele var mer til irritasjon enn virkelig smertefullt.
Stranda tok slutt og de fortsatte inn på en liten sti gjennom død og tørr krattskog. Pinky løftet blikket. Himmelen var grå over de nakne trekronene. Det måtte være høylys dag, men det var umulig å slå fast. Han holdt seg tett på Dagmar, og skulle nysgjerrigheten hans drive ham bort fra henne, slik den gjorde en gang innimellom, var hun rask til å hale innpå ham igjen. Først da de så huset, sakket hun ned på farten. Bygningen lå på en stor lysning, omringet av en avblomstret hage og høye hekker. Det var tre etasjer høyt, bygget i stein, forholdvis enkelt til herskapshus å være, men med hoveddøren omkranset av søyler og tørr eføy.
Dagmar nølte ikke lenge. Pinky hørte henne trekke pusten raskt inn gjennom nesen og så fortsatte hun. Han holdt tritt, selv om det lå noe mørkt og truende og uvelkomment over huset og han helst ville slippe å gå inn. Dørene åpnet seg for dem allerede da føttene deres traff nederste trappetrinn. Pinky trodde først at de gjorde det av seg selv, men så merket han seg skikkelsene som forsvant lydløst i skyggene og ble borte.
Det var folk her, av et slag.

De kom inn i en hall, men han fikk ikke tid til å studere den spesielt godt før Greven/Langemann ledet dem opp en bred trapp og videre ned en korridor. Det var mørkt, bare svakt lys sivet gjennom dørsprekkene fra rom de passerte. Han lot blikket gli opp langs veggene, der det hang malerier. De aller fleste var skåret i og flerret opp med kniv, som om noen hadde villet utslette sporene etter menneskene som var avbildet der. Han så dem uansett ikke så godt i halvmørket. Dagmars hånd lukket seg om armen hans. Han ante det var vel så mye for hennes egen skyld.
Omsider viste Greven dem inn i et av rommene. Det sto et spisebord der inne, med en enkelt stol, og det var en stor peis ved den ene veggen. Ilden som brant der var den eneste lyskilden i rommet, men de kunne tydelig se mannen som satt i en lenestol foran den. Han var kanskje femti år, beinete og mager, med bakoverstrøket sølvsprengt hår, og ikledd en grønn slåbrok. Øynene var åpne, men stirret glassaktig ut i rommet. Pinky kjente straks en voldsom aversjon mot å gå nærmere. Det var noe udefinerbart, om enn veldig utpreget stygt og ondt med denne figuren. Han skrittet bakover, inn i Dagmar, som la hendene sine på skuldrene hans, varsomt og beskyttende.
Greven/Langemann var blitt stående ved døren. «Her var vi da,» flirte han. «Grisk! Grufull!»
Pinky lurte et sekund eller to på hvem han egentlig skjelte ut, før to sammenkrøpne skikkelser kom inn i rommet og han forsto at dette faktisk var hva han kalte dem. Det var en mann og en kvinne og de kom subbende langsomt, som i søvne. Ved første øyekast virket de eldgamle, men da Pinky la hodet på skakke og studerte dem nøyere, så han at det ikke var tilfelle. Ansiktene var bleke og dradde, men forholdsvis unge. Kvinnen – Grufull – hadde mørkebrun hud og krusete hår, og mannen tettsittende øyne og en tynn bart under den spisse nesen. Han merket Dagmar stivne bak seg og gløttet opp på henne over skulderen. Steinansiktet hadde slått sprekker, hun så på de nyankomne med utilslørt sjokk og sorg. «Harriet?» sa hun. «Joaquin?»
Ingen av de to reagerte. Greven lo. «Hva de enn het før, så adlyder de ikke lenger de navnene,» sa han. «De er under min kontroll nå. De har ingen vilje.»
Pinky grøsset nesten av blikket Dagmar sendte ham i retur, men Greven bare lo høyere og strakte ut Langemanns armer så Grisk og Grufull kunne gripe hver sin. Så gikk et rykk gjennom kroppen og han begynte å se seg forvirret rundt, og Pinky trengte bare å møte blikket hans et kort sekund for å forstå hva som hadde skjedd.
«Pinky?» utbrøt Langemann, for det var virkelig Langemann nå, og merket samtidig at han ble holdt fast og prøvde å dra seg løs. «Pinky!»
Mannen i stolen reiste seg brått. «Få ham ut herfra.» Grevens egen stemme var overraskende svak, nesten vislende.
«Slipp meg!» Langemann kjempet for å komme løs, men de to måtte være overraskende sterke, for de glapp ham ikke, selv om Grufull var faretruende nær.
«Forsiktig,» instruerte Greven. «Jeg har fremdeles bruk for ham.»
Langemann gjorde et brått utfall mot ham og denne gangen datt Grufull over ende og måtte slippe taket. Grisk på sin side kastet seg over ham. Han slo armene om midjen hans, men fikk ikke ordentlig tak i den nakne kroppen og grepet gled ned langs lårene, slik at de begge veltet og Langemanns hode smalt mot peiskanten. Han ble liggende på gulvet, med noen tykke striper av blod rennende nedover ansiktet, og Pinky kjente en knute i brystet, som løste seg noe da Langemann ynket lavt og rørte litt på seg.
«Jeg sa jo at du skulle være forsiktig,» gneldret Greven. «Se nå hva slags griseri du har stelt i stand!»
«Tilgi meg, min herre, tilgi meg, tilgi meg,» mumlet Grisk, bukkende og skrapende, og da Greven viftet ham vekk med en håndbevegelse, tok han og Grufull den svimeslåtte mannen mellom seg og bar ham med seg ut. Pinky kjente Dagmars hånd på skulderen sin igjen, og satte ekstra pris på den da.
«Så, milady» sa Greven, «da var det oss.»
«Hva vil du meg?» glefset Dagmar tilbake, fullstendig uinteressert i å holde på den liksom-formelle tonen. «Skal du gjøre meg til et viljeløst krek, meg også? Du kan jo bare prøve!»
«Milady,» sa Greven stoggende. «Selvfølgelig kunne jeg gjort deg til et viljeløst krek om jeg ville. Du har ingenting å stille opp med mot mine krefter.» Han trakk den ene munnviken opp i et slags snerrende flir. «Eller trodde du det? Var det derfor du kom så villig? Tenkte du at du skulle beseire meg? Du og den ynkelige piraten din.» Han vendte seg mot døra. «Slu!»
Nok en sammenkrøpen figur tasset inn, en blond kvinne i en grå underkjole. Dagmar prøvde seg ikke med et annet navn denne gangen, men Pinky så det samme triste, gjenkjennende blikket.
«Ser du ikke hvor lett jeg overvant de andre?» fortsatte Greven. «Hva får deg til å tro at du er sterkere enn dem?»
«Det virker på meg som om det er du som tror det,» parerte Dagmar.
Greven flirte, men det nådde ikke de stikkende øynene. Ingenting så ut til å kunne ta kulden ut av dem. Han var veldig høy, merket Pinky seg nå, nesten like høy som Langemann. Ansiktstrekkene var skarpe og strenge. «Hent litt te til gjestene, Slu,» beordret han, og kvinnen forlot rommet like stillferdig som hun var kommet.
Greven selv krysset langsomt rommet bort til spisebordet, og Pinky benyttet anledningen til å studere omgivelsene nærmere. Han så mer av dem nå som han hadde vendt seg til det dunkle lyset. Over bordet hang en lysekrone med utente lysstumper i, bordet i seg selv var uten duk og av mørkt tre og ellers tomt. Veggtapetet var ikke det du ville kalle prangende, men pent nok og i en dyp rød farge. Det var ingen vinduer, men to dører, den de var kommet inn gjennom og en på motsatt vegg, som Slu og Grisk og Grufull hadde brukt. I det ene hjørnet, bak Greven, sto et oppslått skap og Pinkys blikk falt på det første i rommet som virkelig fikk ham til å sperre øynene opp.
Han hadde sett tegningen. Den Oliver hjemme i Abra Havn oppbevarte i butikken sin. Kaptein Sabeltann hadde visstnok beordret den ødelagt, orket ikke påminnelsen, men Oliver hadde syntes at det var for galt og skjulte den i stedet på bakrommet, under et klede som Pinky engang i jakt på noe annet, hadde revet ned. «Hva er det?» hadde han spurt Oliver. Han var åtte år gammel.
Oliver hadde senket stemmen til en hvisken, gitt Pinky en følelse av at det var noe forbudt og viktig og voksent de snakket om. «Det er Den gylne tiger,» hadde han hvisket. «Eller mer presist en tegning av den. Alle pirater i Karibien lette etter den tigeren, i det som var den største skattejakten i manns minne.»
«Og fant noen den?» hadde Pinky spurt, allerede overbevist om svaret.
«Kapteinen hadde den,» bekreftet Oliver. «En kort stund. Før den glapp for ham igjen. Derfor liker han ikke bildet, og derfor må du aldri snakke om den til noen.»
«Hvor er den nå?»
«På havets bunn. Ved Gral.» Oliver hadde smilt og kløpet ham vennlig i kinnet. «De kom hjem med en annen skatt i stedet.»
Senere hadde Pinky fått nyss i at tigeren hadde gått ned med Esmeralda, hans fars skute, i det samme forliset han selv var den eneste overlevende fra, og han hadde alltid siden følt et slags fellesskap med denne tapte gjenstanden. Det hadde vært noe litt fint og spennende i det at hans største tap og kapteinens lå sammen på havets bunn, ute av rekkevidde for noen av dem.
Men her var den.
Den gylne tiger.
I et hjørneskap i huset til Greven av Gral.
Og ikke på havets bunn.
Den var mindre enn han hadde forstilt seg, men det var den, uten tvil. En bengalsk tiger, med forpotene på en stein og hodet vridd over skulderen i et truende snerr. I solid gull.


Han hadde ikke kunnet skjule sjokket om han hadde prøvd engang. Greven gliste godt da han så hvor han så. «Ja, den likte du, hva? Ung piratspire som deg.» Han tappet sin lange pekefinger mot bordplata. «Samle eder ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler, men samle eder skatter i himmelen, hvor hverken møll eller rust tærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler! For hvor din skatt er, vil også ditt hjerte være.» Han sukket. «Matteus, kapittel 6, vers 19 til 21. Skjønt ingen har vel lært deg Den hellige Bibel, kan jeg tenke meg.» Han lente seg brått fram. «Om ditt høyre øye frister deg, da riv det ut og kast det fra deg!» ropte han. «For det er bedre for deg at et av dine lemmer går tapt enn at hele ditt legeme blir kastet i helvete!»
Pinky rygget et halvt skritt. Det sorte i Grevens blikk var på et vis blitt enda sortere, skjønt han hadde ikke trodd det mulig.
«Men Den gylne tiger ligger på havets bunn,» datt det ut av ham, av overmot eller ren dumskap.
«Det er det jo åpenbart at den ikke gjør,» glefset Greven.
«Men den gikk ned sammen med min f…» Dagmar kløp ham hardt i armen, og da tidde han.
«Ja, ja,» sa Greven, plutselig kjølig rolig igjen. «Ikke la den friste deg.» Og så lukket han skapdørene.
Slu kom i samme øyeblikk tilbake med en tekanne og tre kopper. Hun satte det fra seg på bordet og forsvant igjen straks Greven hadde vinket henne av gårde. «Te?» bød han Dagmar.
«Du har ikke hentet meg hit for å drikke te,» svarte hun. «Skal vi ikke heller komme til poenget?»
«Jeg prøver å vise deg gjestfrihet.»
«Gjestfrihet?» Hun fnyste. «Dette er mitt hus og du er en inntrenger!»
Det ekle smilet hans forsvant og ansiktet stivnet til i en rasende maske. «Du skal vise meg respekt, heks!» ropte han. «Du er kvinne! Satans yngel!» Han strakte en hånd mot henne, de lange fingrene spredt ut som beina på en edderkopp. «Jeg har knust mange av din sort! Du er ingenting!»
«Jeg hører du snakker,» svarte hun. «Men foreløpig har jeg ikke sett noe jeg beundrer eller frykter. Du er redd meg.»
«Så du vil se?!» skrek han. «Jeg skal vise deg hva jeg er i stand til. La meg demonstrere på gutten, så skal vi se hvem som frykter hvem!»
Han vendte seg mot Pinky, som plutselig sto som lammet under det skarpe blikket hans. Føttene var med ett grodd fast i bakken og noe tungt falt over ham, som en mørk skygge av håpløshet. I samme sekund spratt lokket på tekanna av, og en ball av varm te fløy gjennom lufta som en kule, rett i synet på Greven. Det freste da den traff ham og brølende slo han hendene for ansiktet og vred på seg i smerte, og Pinky ble rykket ut av lammelsen i det Dagmar grep hånden hans og dro ham med seg ut gjennom døra og i all hast nedover korridoren.
«Heks!» brølte Greven bak dem. «Du Satans lille hore! Du kan ikke flykte fra meg! Du er bundet til Gral, nå og for alltid!»
Skrikingen fortsatte, men ble svakere etter hvert som de fjernet seg. Pinky hadde fått ristet av seg sjokket og overraskelsen såpass at han holdt tritt med Dagmar uten at hun behøvde å dra i ham. Han lot henne lede an nedover trappene, gjennom en ny korridor og ned enda en smal trapp til kjelleren. Der, bak en vedstabel, huket hun seg ned og trakk ham inntil seg. «Vær stille,» hvisket hun. «Jeg har kastet en illusjon over oss, men jeg aner ikke hvor lenge jeg kan opprettholde den her, eller om jeg kan i det hele tatt.»
«Langemann…,» begynte Pinky.
«Vi kan ikke hjelpe ham nå.» Hun tok hodet hans mellom hendene og så innstendig på ham. «Du må klare å stole på at Langemann klarer seg selv.»
Han nikket, samtidig som han igjen fikk grep om situasjonen og noe demret for ham. «Du ville dette,» hvisket han. «Du ville i land.»
«Ja,» innrømmet hun. Hun kikket seg stjålent rundt. «Jeg måtte se dem.»
«Grisk og Grufull?»
«Ikke kall dem det! De heter Joaquin og Harriet. Og Slu er Agatha.»
«Unnskyld.»
«De var elevene mine,» bekreftet hun før han fikk spurt. Hun falt med et sukk inn mot vedstabelen, men kikket fort opp på ham igjen. «Hvil deg nå mens du har sjansen, Pinky. Vi må snart videre.»
«Hvor da?»
Hun strøk ham over kinnet. «Det er en til jeg må finne.»

< Niende kapittel        Ellevte kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse