Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Fjortende kapittel

Kategori: Gul

Heksene var alle enige om at de måtte danne Sirkelen inne i huset. «Så nær kilden som mulig,» som Dagmar uttrykte det, skjønt ingen forklarte Pinky hva kilden var. Han la det til den stadig voksende listen med spørsmål som måtte vente til senere, og fulgte taust og lydig med da de sammen krysset hagen. Det var visst enda lettere å skape illusjoner nå, oppfattet han fra de få ordene som ble utvekslet, likevel følte han seg ikke høy i hatten der de gikk. Han ville bare ha det overstått. Han ville tilbake på skuta – bort fra denne øya, og aldri sette sine bein her igjen.

Dagmar la en hånd på skulderen hans og førte ham med seg litt bort fra de andre. «Du kan komme til å se ting i Sirkelen,» sa hun uten videre innledning. «Bilder, følelser, minner som ikke er dine. Det er slik den virker, Kraften. Den flyter konstant mellom oss, og i et ritual som dette hender det at den fører med seg ting. Jeg vil bare at du skal være forberedt på det.»

«Jeg skjønner.»

Hun stanset ham helt. «Og at du husker på at de ikke tilhører deg. Du må aldri snakke om det du ser. Med noen.»

Han nikket. «Lover.»

«Det er slett ikke sikkert du ser noe,» la hun til. «Du har ikke Evnen, så hvem vet hva som vil skje.» Hun så mildt på ham. «Din plass er mellom Harriet og meg. Hva som enn skjer, så må du ikke slippe taket. Ikke bryt Sirkelen.»

Han nikket igjen og lot det stå til med et spørsmål. «Dagmar, hva mente Miriam med at jeg må være beredt til å bruke kniven min på Langemann?»

Minen hennes ble helt alvorlig. «Jeg tror du alt vet svaret på det, Pinky.» Hun klemte forsiktig om skulderen hans da han slo blikket ned i bakken. «Han er rett i nærheten,» trøstet hun ham. «Jeg kan føle ham. Og jeg hadde ikke gjort det om han ikke hadde vært i live.»

«Tigeren var aldri på havets bunn, var den vel?»

«Hva?» sa hun, overrasket over temaskiftet. «Hvilken tiger?»

«Den gylne tiger.» Pinky kikket opp på henne igjen. «Den jeg så i peisestuen. Den var allerede her da Greven kom, ikke sant? Og det var Morgan som brakte den hit.» Han formulerte det ikke lenger som et spørsmål, det var en bekreftelse, og han merket med irritasjon hvordan stemmen hans skalv. «Han stjal den fra kapteinen, og brakte den hit.»

Dagmar la hodet oppgitt på skakke. «Er dette tidspunktet å ta dette opp på, synes du?»

«Nå skjønner jeg hvorfor Langemann ikke har villet si noe,» fortsatte Pinky bittert. «Han ville beskytte meg fra sannheten. Om at faren min var en forræder.»

«Pinky, det var litt mer komplisert enn som så. Han…»

«Du har rett,» avbrøt han henne. «Dette er ikke tidspunktet å snakke om dette på.»

Han skyndte seg videre etter de andre. De hadde nådd fram til bakdøra og skjøv den stille opp akkurat da Pinky kom med Dagmar i hælene. Men de ble alle sammen stående ved terskelen og kikke spørrende på hverandre, som om de alle været den samme faren.

«Noen har låst huset,» bemerket Joaquin.

«Låst?» sa Pinky. «Vi fikk da opp døra?»

«Låst som i låst noen inne,» utdypet Miriam. Hun snudde seg mot Dagmar og blunket. «Soldaten din er visst her allerede.»

«Da får vi heller se å komme i gang,» svarte Dagmar og ignorerte effektivt forsøket på erting.

De tok trappene ned i kjelleren, til kjøkkenet, der Agatha og Joaquin straks tok til å rydde gulvet for møbler mens Miriam og Harriet kastet besvergelser på alle dørene og de små vinduene helt oppe under taket. Pinky observerte dem med økende uro.

«Han må da merke det,» sa han til Dagmar. «Greven. At han ikke har dem under sin kontroll mere.»

«Ja, han merker det,» bekreftet Dagmar. «Samtidig er vi sterkere nå og ikke så enkle å finne. Men han leter nok desperat. Om han ikke for distrahert, da.»

«Med kapteinen, mener du?»

«M-hm. Han er arrogant. Det er hans største svakhet.»

Pinky var ikke sikker på om det var Greven eller Sabeltann hun snakket om, men spurte ikke, for nå hadde Joaquin tatt et stykke kritt og tegnet en liten sirkel på steingulvet, en halvmeter eller så i diameter.

«Sirkelen som gir kraft,» messet han.

Agatha tegnet en større sirkel rundt, et par meter i diameter denne gangen. «Sirkelen som binder,» sa hun.

Harriet avsluttet med den største sirkelen, som opptok det meste av den ledige gulvplassen. «Sirkelen som beskytter.»

De reiste seg og nikket til Dagmar, som nikket tilbake og deretter rakte Pinky en falkefjær. «Legg denne i den innerste sirkelen. Vi er klare til å begynne. Bare husk hva jeg sa: Hva som enn skjer, ikke slipp taket!»

Det ante ham at fjæra var ment å skulle symbolisere luft, i hvert fall da han så hva de andre la ned der i sirkelen: en skål med vann fra Dagmar, et brennende lys fra Miriam, en håndfull jord fra Harriet, en kvist fra Agatha og en mynt fra Joaquin. Han unngikk øyekontakt med samtlige av dem, situasjonen var anspent og absurd, nesten pinlig, og han hadde ingenting å bidra med. De stilte seg opp langs den midterste sirkelen, og først da Harriet rakte ham hånden, fikk Pinky seg til å møte blikket hennes et kort sekund. Hun virket fokusert på sitt. Han la sin egen hånd i hennes og lot Dagmar ta den andre, og så var Sirkelen sluttet.

Et sted i huset var det noen som lo. Det var en kontrollert latter, lavmælt og høylytt på samme tid. Noe som selvsagt ikke gikk an, men som likevel var mulig her. Den rumlet gjennom korridorene, sadistisk og forventningsfull, og Sabeltann kunne merke at den var i ferd med å ta motet fra mennene hans. De fór sammen av hver minste lille lyd og trykket seg slik opp i hverandre at de mer liknet et troll med ti bein og fem hoder. Eller fire hoder, for Pysa hadde stukket sitt inn under Pelles frakk. Selv Claes var begynt å bli blek om nebbet. «Det er noe alvorlig galt med dette huset,» mumlet han.

«Det er bare illusjoner,» svarte kapteinen. «Huset kan ikke gjøre oss noe.» Men han var slett ikke så sikker selv. Det var ikke godt å si hvor huset sluttet og Greven begynte. Det var som om han var i veggene og i selve luften her inne, og for hvert åndedrag av den luften man trakk inn, jo tyngre føltes det.

De nådde en åpen dør på høyre side. Den ledet inn i husets finstue, som sikkert hadde vært lys og trivelig en gang, men som nå var vel så mørk og dyster. Sabeltann nølte på terskelen litt, kastet et blikk videre opp gjennom korridoren, men valgte til slutt å gå inn i rommet. Mennene fulgte ham så langt som til dørkarmen, men ble ventende utenfor mens han tok inn omgivelsene. Møblene var dekket av støv, noterte han seg. Dette rommet var ikke lenger i daglig bruk. En blindvei.

Han var i ferd med å snu da døra smekket hardt igjen. Han løp bort til den og rykket i klinken, og var på hogget til å gi de feige mennene den overhalingen de fortjente da de begynte å hamre løs fra den andre siden og han forsto at det ikke var de som hadde lukket den.

«Kæpten?!» hørte han Claes rope. «Kæpten, lukk opp!»

«Jeg kan ikke!» ropte han tilbake og dro hardt og irritert i klinken igjen.

Claes ropte noe mer. Sabeltann fikk ikke med seg alt, bare noe om å «sparke opp», og det ble straks etterfulgt av et kraftig dunk og et høyt stønn, så særlig vellykket var forsøket tilsynelatende ikke.

Han forsto.

«La det være, gutter!» ropte han til dem. «Finn en annen vei.» Han snudde seg rundt og blikket fant en ny dør i den borterste kroken, og han la til, usikker på om de kunne høre ham og egentlig likegyldig til det: «Han vil møte meg alene.»

Døra i hjørnet tok ham inn i en knøttliten gang og opp en smal baktrapp til en ny korridor i andre etasje. Den var mørklagt, den som de andre, men mørket ble brutt av lysstriper fra minst to dører på gløtt, den første på hans venstre hånd og en annen helt i motsatt ende. Det kom lyder fra det første rommet, mumling og små stønn, og han strammet grepet om sabelen ytterligere og gikk dit først.

Det var en slags spisestue, med en døende ild i peisen, og det sto noen foran et skap i hjørnet, med ryggen til ham, og det var fra denne sammenkrøpne skikkelsen at stønnelydene kom. Han snøftet og prustet og snudde seg rundt, og øynene viet seg ut i overraskelse og skrekk da han så kapteinen og sabelen hans. Det var en ung mann, såpass rakk Sabeltann å registrere før han fikk øye på det han hadde i armene. Trykket mot brystet, skinnende og glitrende, og åpenbart tyngre enn den så ut til å være, der var den.

Den gylne tiger.

Et øyeblikk sto tiden stille. Så datt alle inntrykkene i hodet på ham på én gang: forvirring, raseri, selvbebreidelse, begjær.

Den unge mannen måtte ha sett det nevnte begjæret i blikket hans, for han presset tigeren hardere inntil seg og vred seg unna. «Det er Grevens!» erklærte han obsternasig.

Sabeltann ristet følelsene av seg, i hvert fall de som ville distrahere ham. Han lot skadefryden bli værende. «Det er min,» svarte han rolig. «Den ble stjålet fra meg.»

Han gikk et skritt nærmere og det ynkelige vesenet snublet inn i skapet bak seg. Kapteinen senket sabelen en smule. «Det er noe annet her i huset som også ble stjålet fra meg,» sa han. «Jeg finner det først.» Han gestikulerte ned mot tigeren. «Så kommer jeg og henter denne.»

Mannen smatt til siden og strøk forbi ham og ut i gangen, og Sabeltann gikk rolig etter og fulgte ham med blikket i det han forsvant, med et voksende glis om munnen. I neste øyeblikk kjente han noens blikk mot nakken sin og lot smilet falle i det han sakte dreide rundt for å møte det. Langemann sto der i skyggene og skulte på ham, men Sabeltann så straks hvem han egentlig hadde med å gjøre.

«Er du ikke mann nok til å møte meg i din sanne skikkelse?» snerret han.

«Jeg har mot nok,» bedyret Greven med Langemanns myke stemme. Han kom langsomt nærmere. «Min egen kropp er mer enn i stand til å beseire deg. Men dette piner deg mer.»

De sto rett overfor hverandre. Ingen av dem vek blikket. Sabeltann hadde alltid følt på en viss irritasjon over måtte se opp på Langemann, men nå var det verre enn noen gang. Og, ja, det pinte ham. Det pinte ham å se det flokete håret, det blodige ansiktet og det kalde, kalde blikket som boret seg inn i hans og som ikke ville slippe.

Han voktet seg vel for å vise det. «Ta i det minste på noen klær,» spyttet han.

Plutselig gikk det et rykk gjennom den lange kroppen og Langemann brøt blikkontakten. Han blunket hardt noen ganger, før øynene viet seg ut i full forvirring. «Kæpten?» utbrøt han. «Kæpten, hvor…?»

Han var borte igjen før Sabeltann rakk å åpne munnen. Grevens kalde maske falt tilbake over ansiktet, men nå rettet han i stedet blikket rasende til siden. «De tispene!» freste han og sprang av gårde.

Kapteinen sto igjen, et øyeblikk satt ut av de plutselige vendingene ting hadde tatt. Han var på nippet til å løpe etter, men fornuften innhentet ham og han stoppet etter bare noen få skritt. I stedet vendte han seg om, mot den siste døra på gløtt.

Heksene hadde utvilsomt noe på gang, men han hadde sitt oppdrag og han var kommet for å fullføre det.

Han skjøv døra til det siste rommet varsomt opp. Det var et soverom, og i en lenestol ved vinduet, rett i ryggen og med åpne, glassaktige øyne stirrende tomt ut i luften, satt en middelaldrende, sølvhåret mann. Hendene holdt rundt skjeftet på et tohåndssverd, plantet i bakken mellom føttene hans. Det var et fast grep, som om dødsstivheten allerede hadde satt seg i ham.

«Der er du endelig,» hveste Sabeltann, og hadde mest lyst til å bare kjøre sabelen i ham med det samme.

Men han husket hva Miriam hadde sagt, så han tok av seg frakken og trakk heller fram en puff og satte seg der, med våpenet klart over knærne – og ventet.

Først merket han ikke noe. De andre mumlet ord, lave og for det meste uforståelige, men det var åpenbart ikke hverandre de henvendte seg til. Pinky åpnet øynene og kikket på dem en gang imellom, i smug, skjønt ingen hadde sagt at han ikke fikk se, men selv holdt de sine lukket. Det var umulig å se om de kjente noe, det var godt mulig de gjorde det, og han rakk å kjenne et stikk av skuffelse og en opplevelse av å være forlatt, da det kom.

Det kom ikke brått, ikke til å begynne med. Det vokste fram som en svak kribling i kroppen. Det begynte ved føttene og han trodde først han innbilte seg det, at han hadde manet det fram fordi han ønsket det så hardt, men så klatret det videre opp i kroppen og da det nådde magen, kjentes det ut som å ri på store bølger. En liten latter unnslapp leppene hans, for han likte den følelsen, og så skjøt det fart. Det fylte ham opp, strømmet ut i alle lemmer og hvert minste lille hårstrå, og han forsto hva heksene hadde ment. Dette var Kraften, den som forente ham med alt og alle. Livet selv pulserte gjennom ham og i en kort og salig stund ga alt mening.

Hånden som holdt hans venstre hadde endret seg. Den var større nå, kjente han, og bredere. Han åpnet øynene (han hadde ikke engang merket at han hadde lukket dem) og så at det var en mannshånd, solbrun og ru, men ren og velstelt. Fingrene var lange og slanke, nakne, men unntak av en ring rundt lillefingeren: i gull og med en stein av grønn jade.

Pinky smilte. Han likte denne hånden. Ikke bare likte den, han elsket den, slik han elsket mannen den tilhørte, og han så opp på ham i vill kjærlighet i det han ble ledet inn mellom maisrankene. Striper av sollys som trengte inn mellom de høye plantene ble reflektert i de blanke knappene på den røde uniformsjakken. Noe av det lysebrune håret hadde glidd ut av hestehalen, og Pinky løftet opp den ledige hånden for å rette på det. Mannen spant rundt og fanget ham i armene før han kom så langt, og han lo frydefullt i det han ble virvlet rundt. Så sto de ansikt til ansikt. Blå øyne, mustasje og fippskjegg.

Det var noe kjent med ansiktet.

Han så det først da det sprakk i et smil.

Kaptein?

Bakken under ham hardnet og ble til gulv igjen. Han var tilbake i Sirkelen. Han kjente Dagmar gi hånden hans et ekstra trykk, som for å fortelle ham at hun visste hva han hadde sett og minne ham på at han hadde lovet å aldri snakke om det.

Det lød et brak og et skrik. Han rykket til, men fikk hentet seg inn før han kom så langt som å slippe taket i de andre. Han åpnet øynene igjen, på ordentlig denne gangen, og så at døra inn til kjøkkenet var slått inn og hang skjevt på hengslene sine.

«Ikke slipp!» ropte Dagmar formanende. Det var ikke rettet mot ham, men mot Agatha rett overfor dem. Hun var halvveis i kne, med ansiktet vrengt i et smertefullt uttrykk, men tviholdt fremdeles i Miriam og Joaquins hender. Bak henne sto Langemann, eller nei, det måtte være Greven i Langemanns kropp, for han var sort i blikket og spyttet skummet som fråde rundt munnen hans. Han prøvde desperat å nå henne, men noe holdt ham tilbake. Sirkelen beskyttet dem, enn så lenge.

Greven så rasende opp og møtte Pinkys blikk. Han løftet den ene munnviken i et snerr. En ny bølge av Kraften strømmet inn gjennom Pinkys hender fra de andre i Sirkelen, og han visste med ett hva både de og Greven tenkte.

Han var det svakeste leddet.

Greven trev en ildrake fra den store brødovnen og rundet Sirkelen med lange steg.

«Langemann!» ropte Pinky, for hva annet kunne han enn å appellere til mannen som måtte være der inne et sted? «Langemann, vær så snill!»

«Han kan ikke høre deg, ormyngel!» hveste Greven og stormet mot ham med ildraken klar til slag.

Pinky hørte Dagmar rope.

Han slapp taket. Han brøt Sirkelen.

En vind feide gjennom rommet og blåste ut Miriams lille lys.

Det neste øyeblikket sto som frosset i tiden. Langemann hadde ildraken hevet over hodet, dirrende, stoppet midt i et slag. Han slapp pusten i et langt skjelvende sukk og stirret ned på Pinky med sjokk og forferdelse. Heksene sto rundt ham, på spranget til å gripe inn, men hadde stanset nå som det ble klart for alle at det ikke lenger var Greven de hadde med å gjøre. Pinky stirret tilbake opp på Langemann, mens tårer av både redsel og lettelse presset seg på. Langemann åpnet munnen, men det kom ingen lyd. Han flyttet blikket ned, mot den nakne magen sin, og på kniven Pinky hadde rettet mot den. Knivspissen hadde så vidt snittet huden.

Han slapp ildraken i gulvet og rygget noen skritt, før han, fremdeles uten å si noe, spant rundt på hælen og flyktet fra rommet.

«Langemann!» ropte Pinky og ville følge etter, men Dagmar holdt ham tilbake. Hun klarte ikke å stoppe Miriam, som la på sprang etter kvartermesteren, og ikke før var også hun ute av døra, så buldret bakken under dem og dørkarmen revnet på midten slik at deler av veggen raste sammen.

Joaquin måtte hoppe unna for å ikke bli truffet. «Madre, han er sint!» utbrøt han.

«Han er svekket,» sa Dagmar. «Og i likhet med et skadeskutt dyr er han på sitt farligste nå.» Hun trakk Pinky nærmere. «Vi må ut herfra.»

< Trettende kapittel             Femtende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Trettende kapittel

Kategori: Gul

Det var angivelig morgen, og skjønt øya fremdeles lå i et grått halvmørke, var det blitt en tanke lysere. Pinky var plutselig veldig bevisst på hvor synlig han var, der han snek seg langsomt fram mot herskapshuset. Det var ikke mange steder å gjemme seg her i parkanlegget. Det som fantes av hekker og trær var vissent og bart, og skjulte ham dårlig der han med bankende hjerte nærmet seg bygningen. I et forsøk på å roe seg, prøvde han heller å fokusere på byggverket. Det var ikke nifst i seg selv, bestemte han seg for. Han kunne ane hvordan det hadde sett ut en gang, før ondskapen og skyggene hadde sugd alt liv og varme ut av det. Hagen hadde kanskje vært full av blomster, ja, han var faktisk ganske sikker på at den hadde det. Et lite øyeblikk innbilte han seg at han kunne huske det, men slo tanken fort bort. Selvfølgelig kunne han ikke det! Han hadde bare vært en liten baby.

Men han hadde vært her.

Han klarte ikke helt å venne seg til tanken. At han hadde vært her, i denne hagen, i dette huset. I armene til sin mor. Og sin far…

Langemann hadde en gang, på det alle hadde trodd var dødsleiet hans, bedt ham slutte å spørre om Morgan, og de siste par dagene hadde Pinky begynt å lure på om det ikke hadde vært noe i den formaningen, tross alt. Det virket som om jo mer han avdekket, jo flere ble spørsmålene og jo tyngre ble de å bære også. Han klarte ikke å fatte hva som hadde skjedd, hvordan det hadde skjedd eller hvorfor det hadde skjedd, og det fikk ham bare til å lengte etter å være liten. Etter beskyttelse. Etter Langemann.

Han ristet på hodet. Han måtte ikke miste fokus. Dagmar og Miriam satte sin lit til at han utførte oppdraget, sin del av planen. Han strammet grepet om kniven de hadde gitt ham – en lang, smal dolk, gammel, men nyslipt og skarp – og gikk videre.

Ytterdøra åpnet seg akkurat da han satte foten på det nederste trappetrinnet. Han stoppet brått og frøs fast, sto helt stille, slik han var blitt instruert til. Heksenes illusjon burde holde, likevel klarte han knapt å holde tilbake et sukk av lettelse da det ikke var Greven som kom ut, men Joaquin. Han nærmest datt ut på det øverste trinnet, på sitt subbende vis, og Pinky våget seg til en nærmere kikk. Han fikk et bedre inntrykk av ham her ute i dagslys (om nå det spede lyset over Gral kunne kalles dagslys): en mager mann i en litt for stor fløyelsfrakk og en bredbremmet hatt, tettsittende øyne under hattebremmen og en smal bart. Han minnet sterkt om tiggerne i Port Providence, de som alder og sykdom hadde svekket og invalidisert, og likevel hadde Dagmar ettertrykkelig sagt at han ikke måtte undervurdere denne mannen, slik han ikke måtte undervurdere noen i Grevens hus.

Joaquin rettet seg faktisk litt mer opp nå, som om luften her ute ga ham krefter, rev blikket løs fra føttene sine og lot det gli over omgivelsene. Han tøyde fingrene, spriket med dem som om de var klør, lik en rovfugl, parat til å krafse til seg. Som om han prøvde å leve opp til økenavnet sitt.

Grisk.

Han så på Pinky.

Ja, han så på ham. Illusjonen hadde falt.

Pinky rakk ikke engang å bli redd før fluktinstinktet slo inn. Han spant rundt på skohælen og løp.

«Greve!» hørte han Joaquin rope i det han tok opp jakten på ham. «Greve, kom, han er her! Gutten er her!»

Han beinfløy tilbake mot observatoriet, og hadde krysset halve hagen før han turte å kikke seg over skulderen. Han angret straks, for Joaquin var tettere på enn han hadde trodd. Mannen var i hvert fall ikke mye invalid, den stakkarslige framtoningen til tross. Han løp raskt og lett over gresset, med armene strukket ut foran seg, lik en gribb på vei inn for landing.

Pinky snappet etter pusten, snublet i det han vendte seg om, men gjenfant balansen. Han satte opp farten ytterligere, knuget kniven hardt i neven, trøstet seg med at han tross alt hadde den, om det skulle komme til slikt.

«Dagmar!» ropte han i det han kjente noe streife ryggen hans. «Dagmar!»

Døra til observatoriet sto på klem. Han kastet seg mot den og stupte inn på jordgulvet. Joaquin var like bak, men han hadde knapt kommet inn forbi terskelen før kvinnene var over ham. De braste inn i ham og presset ham opp mot veggen, og han freste lik en glo på avveie. Pinky krabbet unna og kom seg på beina i den andre enden av rommet. Han holdt kniven opp foran seg, uten å helt vite om det var godt for noe eller ikke.

Joaquin bød på større motstand enn de andre to hadde gjort. Han fikk dyttet Dagmar unna så hun ramlet i gulvet, men Miriam klarte i neste øyeblikk å tvinge ham inn under seg og legge ham i bakken. Han hisset som en hannkatt og vred på seg slik Langemann hadde gjort i Dagmars hus, men hun fikk lagt hendene sine mot hodet hans. «Bror!» ropte hun. «Bror, ta av Kraften! Ta den gjennom meg.»

Dagmar kom til unnsetning, knelte ned ved Joaquins hode og la sine hender oppå Miriams. «Kast av deg skyggen hans, bror,» mante hun. «Kom tilbake til oss.»

Han langet ut med den ene foten, som traff en av rivene som sto oppstilt langs veggen, slik at denne tippet overende og rev med seg flere andre i prosessen. Pinky lukket døra, redd for at bråket skulle tiltrekke seg andre, og selv om han fort kom på at Greven nok hadde andre metoder å finne dem på, om han bare klarte å samle nok krefter, så føltes det litt tryggere. Han flyttet litt på den ene lampen de hadde der inne, slik at kvinnene skulle kunne se det de holdt på med, men de hadde visst allerede overtaket. Joaquin kjempet ikke lenger imot, men lå på ryggen med øynene igjen og pustet tungt og rallende.

Så ble han helt stille.

«Joaquin?» Dagmars stemme lød lett febrilsk.

«Pust, bror!» formante Miriam, og kanskje hørte han henne, for i neste øyeblikk inhalerte han dypt og begynte å puste igjen. Men han våknet ikke.

Kvinnene lente seg bakover og sukket av utmattelse de også. «Du hadde rett,» sa Dagmar til Miriam, «han var den vanskeligste.»

«Fordi han var den sterkeste i utgangspunktet,» mente Miriam. «Stabeis. Typisk spanjol.»

De lo litt. Så la de ham bedre til rette og Dagmar sjekket pusten en siste gang. Pinky snudde på lampen slik at han bedre kunne se de to som lå inne ved veggen. Verken Agatha eller Harriet hadde så mye som rørt på seg.

Miriam hadde kommet seg på beina. «Godt jobbet, gutt,» sa hun.

Pinky nikket, glad det var over og at han ikke behøvde å være lokkedue mer. «Hvorfor ligger de bare sånn?» spurte han. «Våkner de snart?»

«Sannelig om jeg vet,» svarte hun. «Jeg har ikke gjort dette før.»

«De har ikke tenkt en selvstendig tanke på tolv år,» påpekte Dagmar, men det virket som om hun sa det mest til seg selv. «De har vært helt og holdent under en annens kontroll. Det er vel for mye å forlange at de skal bli seg selv igjen på et øyeblikk.»

Miriam så på henne. «Men de er fri. De er fri nå.»

Dagmar smilte forsiktig og reiste seg langsomt opp.

«Har de vært der hele tiden?» spurte Pinky. Han klarte ikke å ta øynene fra de sovende. «Inni seg selv?»

«Det har de nok,» mente Dagmar. «Hvor bevisste de har vært, er en annen sak.»

«Er Langemann bevisst?» fortsatte han. «Mens Greven er…»

«Nei.» Det var Miriam som svarte. «Langemann er besatt, ikke kontrollert. Det er ikke det samme.»

«Så han vet ikke hva han gjør?»

«Overhode ikke. Han er der, men han… vel, sover, hvis jeg kan forklare det på det viset.»

«Men kan du merke ham?» Pinky hadde fått blod på tann nå, desperat etter å vite. Han kunne skimte i øyekroken hvordan Dagmar smilte, lettere oppgitt, men verken hun eller Miriam hadde visst mistet tålmodigheten med ham ennå. «I sted, da du…»

«Jeg kan ikke lese tankene hans.» Miriam brøt ham av. «Eller hente fram minnene. Jeg får ikke tak i det som gjør ham til ham. Det er som å ta på seg andres klær. Du låner dem bare, du blir dem ikke.» Hun forsto nok hvor alt dette kom fra. «Du er glad i ham,» slo hun fast. «Har han vært god mot deg?»

Pinky nikket.

«Og han har lært deg alt du trenger å vite?»

«Ja.»

Hun nikket ned mot kniven han fremdeles holdt i hånden. «Og han har lært deg å bruke den?»

Ja, Langemann hadde lært ham å slåss med kniv. Det hadde ikke vært den morsomste leksjonen Pinky hadde fått, men det hadde blitt gjort. Han nikket igjen.

«Er du beredt til å bruke den?» spurte hun. «Også om det er mot ham?»

«Ikke skrem ham,» stogget Dagmar.

«Han må være forberedt!» smalt det tilbake fra Miriam. «Det er ingen vits i å pakke det inn.»

Dagmar protesterte ikke.

«Jeg er klar,» bedyret Pinky og satte kniven i beltet. Men han var slett ikke sikker.

Et lite sukk spjæret den trykkende stillheten som fulgte. Det kom fra Harriet, den første de hadde fanget og som hadde ligget i den tunge døsen lengst. Hun skjøv seg opp langs veggen og myste mot dem da de omringet henne. «Miriam,» hvisket hun først. «Søster, jeg hørte deg kalle. Jeg kunne ikke svare.»

«Du er her nå,» svarte Miriam forsonende.

«Jeg vet ikke.» Harriet ristet på hodet og plantet fingrene i krusehåret. «Det føles som om jeg har sovet… i årevis.» Hun kikket opp med desperasjon i blikket. «Det har vært årevis, har det ikke?»

«Tolv år,» bekreftet Dagmar, og Harriet flyttet blikket over på henne.

«Dagmar!» utbrøt hun, og stemmen brast. «Dagmar, jeg har gjort forferdelige ting!»

«Du har ikke gjort noe,» irettesatte Dagmar henne, mildt, men bestemt. «Han har.» Hun hadde hentet en kopp vann som hun rakte den stakkars kvinnen.

Ved siden av begynte også Agatha å våkne. «Søstre,» gispet hun. Hun grep etter Miriam, som tok hånden hennes.

«Det har vært folk her,» messet Harriet og avviste koppen med vann. «Sjømenn, eventyrere, som gikk i land… Vi…» Hun hikstet. «Jeg har vært… grufull.»

«Du er ikke Grufull, søster,» fortsatte Dagmar hardnakket. «Du er Harriet, Datter av Jord, og Gaia vil tilgi deg.» Hun ble mer bestemt, nærmest tvang koppen mot leppene hennes denne gangen. «Det vil komme en tid for å sørge, men først er det tid for å slåss. Jeg trenger deg sterk. Vi skal drive Greven bort fra Gral, en gang for alle.»

«Det kan vi ikke,» protesterte Agatha. «Han er sterkere enn du tror, Dagmar.»

«Tror du ikke jeg har målt krefter med ham alt?» svarte Dagmar skarpt. «Tror du ikke jeg ville latt deg hvile, søster, om det var tid?»

«Men vi er ikke fulltallige. Isabel er borte. Jeg følte henne gå. Det er ingen Datter av Luft igjen.»

«Gutten skal hjelpe oss med det.»

Harriet og Agatha ble først nå oppmerksomme på Pinky, som ikke helt visste hva han skulle foreta seg og bare løftet en hånd til et slags keitete vink.

«Et barn?» sa Agatha forskrekket. «Ja, du får unnskylde meg, gutt, men du er bare barnet.» Hun vendte seg mot Dagmar. «Det kommer ikke til å gå. Og med all respekt, du har ikke levd her, under ham.»

«Men jeg har!» brøt Miriam inn. Hun trakk opp ermet på kjolen sin og viste fram blekkingen av en sort slange som snodde seg om håndleddet hennes. «Ser du, han har satt merket sitt på meg. Jeg ble bundet til øya, i likhet med dere.»

Dagmar trakk opp sitt erme og viste fram et liknende merke. «Og nå har jeg det også. Vi er dømt til å bli. Vi kan like gjerne kjempe imot.»

Pinky trakk forsiktig jakkeermet sitt til side, men håndleddene hans var fremdeles like uberørte og hvite.

«Du er ikke heks,» hørte han Dagmar mildt forklare. «Han trenger ikke bruke besvergelser for å holde deg her.»

«Hvis han ikke er heks, hvordan skal han hjelpe oss da?» spurte Harriet.

«Han er ingen Sønn av Luft,» innrømmet Dagmar. «Men han er sønn av Isabel.»

Agatha rettet seg brått opp. «Er dette lille Pinky?!»

«Milde Gaia, det har gått år,» istemte Harriet.

«Han skal ta sin mors plass i Sirkelen,» sa Dagmar hardt og urokkelig. «Vi skal drive Greven ut og ned til det helvetet at han hører hjemme i. Og så skal vi leve… og være frie.»

En plutselig bevegelse fikk alle til å snu seg. Joaquin hadde reist seg, han sto der som en kråke i halvmørket og stirret på dem med besluttsomhet i blikket.

«Søstre,» sa han. «Jeg føler med dere. Det er mangt som skal overvinnes, mangt som skal bearbeides. Men Kraften hjelper den som tror på seg selv. Vi blir nødt til å prøve.»

Hekken forsvant så plutselig at de rykket til da det skjedde, hele gjengen. Mennene hadde sittet i gresset en stund – molefonkne, nervøse og utålmodige, alt etter hvem de var – men nå stablet de seg straks på beina, uten å måtte beordres, og grep til våpen. Kapteinen hadde, i motsetning til dem, ventet stående, parat og på hugget, i flere timer. Likevel kom det brått på ham også.

«På tide!» gneldret han, mest for å kamuflere den litt pinlige reaksjonen, og strente rett mot huset som nå hadde åpenbart seg for dem. Etter bare et par meter kom han på bedre tanker. Dette var for lett…

«Frøya! Billy» beordret han. «Vent her. Om den hekken spretter opp igjen, varsler dere skuta. Forstått?»

Frøya så faktisk litt skuffet ut, men var klok nok til å ikke protestere, og Billy virket ikke å ha noen reservasjoner i det hele tatt. De gjorde honnør, og Sabeltann merket seg det misunnelige blikket Pysa sendte dem. Han lot det passere. «Dere andre følger meg.»

De fulgte gangstien opp mot bygningen. Den lå der, tilsynelatende mørk og forlatt, og Sabeltann måtte hviskende advare sine menn mot å senke garden. Dette er for lett, tenkte han igjen. Dette er en felle. Han vil jeg skal komme. Likevel stoppet han ikke, han kunne ikke, til det var innbittheten for stor og raseriet for blendende.

Mennene spredde seg ut da de nådde trappene. Claes la musketten til skulderen og rettet munningen mot døra, de andre holdt øye med hver sin himmelretning. Bare Benjamin var like fiksert på selve huset som kapteinen var. Det var han som la hånden på dørklinken og trykket den ned, før Sabeltann i det hele tatt hadde tenkt på å gi ham ordre om det, eller klarte å stoppe ham, for den saks skyld. Døra gled opp uten motstand, med et langt, jamrende knirk og blottla en mørk foajé.

«Forsiktig,» hisset Sabeltann, men lenger kom han ikke før Benjamin stormet inn i rommet. Han hadde fått øye på noe liggende ved foten av trappen til andre etasje, og kapteinen rakk også å registrere at det var Odins jernkrok, den som hadde erstattet venstrehånden hans, før Benjamin trev den og spant rundt i rommet på jakt etter flere spor. «Nei!» prøvde han å advare, men kanonmesteren hans var ikke tilgjengelig for kommandoer.

«Odin?» ropte han og valgte seg korridoren til venstre. «Odin!»

«Bli her!» beordret Sabeltann, men Benjamin hadde allerede forsvunnet, og nå var det som om huset våknet til live rundt dem. Veggene knirket høylytt og en kald vind føk gjennom rommet. Langt borte lød et brak. De gjenværende mennene trakk seg instinktivt sammen til en klynge.

Kapteinen så på dem over skulderen. «Er det flere som har tenkt å prøve seg på noen dumheter?» gneldret han. De ristet på hodet. «Bra.» Han rettet sabelen ut foran seg. «Vi går inn.»

< Tolvte kapittel           Fjortende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Tolvte kapittel

Kategori: Gul

Dagmar var den første til å slippe taket. «Du gjemmer deg godt.»

«Du også,» svarte Miriam. «Men jeg burde vel ant at jeg ville finne deg i ditt eget rom.»

«Å, det var helt tilfeldig.»

Miriam løftet et bryn. «Var det?»

Dagmar sukket og kikket seg rundt. «Det føles uansett ikke som mitt lenger. Det er… merket.»

«Han har endevendt det,» nikket Miriam. «Flere ganger. Som om han håpet å finne deg her. Jeg klarte ikke å redde mye, er jeg redd…»

«Ikke tenk på det.»

«Men jeg reddet kortene dine, i hvert fall.» Hun løftet på skjørtene, løsnet en pose i sort fløyel og rakte den fram.

Dagmars ansikt lyste opp i det hun tok imot, men hun stakk den bare fort inn under sine egne skjørter uten å se nærmere på den. «Takk.»

Miriam halve smil døde raskt bort. «Du så de andre?»

Dagmar nikket trist. «Ja.»

«Jeg har prøvd. Mange ganger. Men hva han nå enn har gjort med dem, er det bortenfor min kontroll å rette på det. Og han har vendt dem mot meg, de forteller ham alt jeg gjør.»

«Har han ikke forhekset deg?» datt det ut av Pinky. Han hadde fulgt med på samtalen, sett fra den ene til den andre, prøvd å henge med i svingene.

Miriam kikket bort på ham. «Du er da en liten nysgjerrigper? Jeg har ennå min egen vilje, hvis det var det du lurte på.» Hun flyttet blikket tilbake på Dagmar. «Han har ikke så mye kontroll over meg som han tror.»

Det lød skritt fra gangen igjen. Dagmar rakk å legge en pekefinger over munnen før døra føk opp og Goggen stakk hodet inn. Han feide det ivrige blikket frenetisk over rommet, trakk ansiktet sammen i en misfornøyd grimase og forsvant igjen. Pinky slapp pusten han ikke hadde vært klar over at han holdt, lettet over at illusjonen så ut til å virke fint denne gangen.

Miriam ristet oppgitt på hodet. «Den stakkars gutten. Han er den mest fortapte av dem.»

«Han var bare barnet den gangen. Neppe noen utfordring.»

«Ja, jeg vet. Men Joaquin? Agatha? At Greven overvant dem overrasker meg like mye som at jeg gikk fri.»

«Han har utvilsomt enorme krefter.»

«Og de vokser, Dagmar, dag for dag. Han skviser Kraften ut av dem.» Hun knyttet neven. «Som saft. Ut av øya, ut av verden. Inn i ham.»

Dagmar la en hånd på armen hennes. «Han må stoppes.»

«Hvordan?» Miriam dro armen til seg og slo den ut i en frustrert bevegelse. «Jeg er ikke sterk nok. Heller ikke du. Ikke engang om vi kombinerte krefter.»

«Derfor trenger vi hjelp,» insisterte Dagmar. «En full Sirkel, alle seks elementene. Jeg skulle likt å se ham stå imot den!» Hun fanget Miriams arm igjen og strammet iherdig grepet. «Du og jeg, Joaquin, Harriet og Agatha. Hva tror du? Kan vi frigjøre de tre med våre forente krefter?»

«Kanskje.» Det korte glimtet av håp Pinky mente han hadde sett i Miriams blikk, forsvant igjen, og en ny skygge av fortvilelse falt over henne. «Men vi vil uansett mangle en luftheks.»

«Det er derfor jeg tok med gutten.»

Pinky rakk ikke engang å helt registrere hva hun hadde sagt, før Miriam spant rundt og satte blikket i ham. Øynene hennes, som hadde en besynderlig nyanse av fiolett, videt seg ut og munnen gled opp i et uttrykk av sjokk og gjenkjennelse. «Jeg burde sett det!» utbrøt hun. «Men, ved Gaia, jeg ser det nå!» Hun skrittet raskt bort til ham, og før han hadde klart å vike unna, hadde hun grepet ham om skuldrene og stukket ansiktet sitt granskende opp i hans. «Han er jo sin far opp ad dage.» Hun smilte og for første gang siden hun dukket opp, ble hun litt mindre skummel. «Velkommen, Pinky,» sa hun. «Det er fint å få se deg igjen.»

«Igjen?» pep Pinky. Han så forbi henne, bort på Dagmar. «Og hvordan vet hun hva jeg heter?»

Dagmar smilte også, mildt og forsonende. «Ikke vær redd, gutten min.»

Miriam snudde seg mot henne. «Har han Evnen?»

Dagmar ristet på hodet. «Nei. Men blodet er kanskje nok.»

Miriam nikket langsomt. «Mulig… Det er uansett verdt et forsøk.»

«B-blodet?» Pinky svelget hardt. «Hva skal du med blodet mitt?»

Dagmar kom nærmere. «Husker du at jeg fortalte deg om kammerpiken min?»

Pinky nikket. «Hun var heks. Som dere.»

«Ja, det stemmer, hun hadde Evnen. Hun het Isabel, og hun var din mor.»

Mor? Pinky hadde aldri dvelt tankene ved mor. Han hadde vært så opphengt i far, fordi far hadde et navn og et ansikt. Det traff ham nå som en slegge.

«Beklager at jeg skjulte hensiktene mine for deg, Pinky,» hørte han Dagmar si. «Det var ikke vondt ment, bare best sånn.»

«Min mor?» fikk han klemt ut.

«Ja, du skjønner kanskje nå hvorfor Morgan besøkte oss så ofte? Du er født her, i dette huset. Jeg tok selv imot deg.»

Munnen hans var blitt helt tørr. «Hva skjedde med henne?»

«Hun døde.» Miriam var åpenbart ikke typen som pakket ting pent inn, men akkurat der og da satte han voldsomt pris på det enkle og direkte svaret. «Den grufulle dagen.»

«Greven?»

Hun nikket. «Faren din prøvde å unnslippe med deg, men skuta…»

«Gikk ned,» fullførte han. «Den delen kan jeg.»

Igjen hørte de skritt i korridoren og knep leppene sammen, men hvem det enn var som kom, gikk vedkommende forbi denne gangen. Dagmar virket likevel mer enn klar for å bryte opp. «Hvor holder du hus?» spurte hun Miriam.

«Observatoriet.»

«Da drar vi dit.»

De gikk gjennom døra bak bokhyllen til en mørk og forlatt salong, og skyndte seg videre derfra ned trappene og ut kjøkkenveien på baksiden av huset. De krysset hastig hagen, i ly av nattemørket som i mellomtiden hadde omhyllet øya, og det mørket var i Pinkys øyne nesten velkomment etter den uhyggelige og truende stemningen inne i huset. Luften var våt av dugg, skjønt gresset knaste tørt under føttene hans, og han fulgte etter kvinnene som en søvngjenger, med lyden av sitt eget hamrende hjerte dunkende i øret.

Observatoriet lå i andre enden av den store gressplenen, helt inntil den tørre hekken. Det var et sirkelformet tårn, vel åtte-ti meter høyt og bygget i samme type stein som hovedhuset. Miriam åpnet døra og vinket dem foran seg inn. Det første rommet de kom inn i var tomt, bare en haug med gamle hageredskaper lå inntil veggen, men opp en stige, i etasjen over, hadde hun installert seg ganske hyggelig. Det var bare et lite vindu der, mer en glugg egentlig, men hun hadde et slags ildsted og da hun hadde fått fyr på det, ble rommet fylt av et lunt, oransje lys. Det lå en gammel madrass på gulvet, noen kasser gjorde nytten som stol og bord, og de få hyllene festet til veggen var stort sett tomme.

«Han kommer jevnlig for å ransake stedet,» forklarte Miriam da Pinky dro en finger langs den ene hylla, som om hun leste tankene hans. «Som om jeg er dum nok til å gjemme unna ting her. Jeg bærer dem på meg, de som betyr noe. Som kortene dine.» Hun så på Dagmar. «Boken min har jeg gjemt. I tolv år har han lett, den tosken!» Hun lo, men det var en bitter latter.

«Hva vet du om ham?» spurte Dagmar.

«Ikke så mye som jeg skulle ønske. Jeg går helst ikke inn i huset. Men jeg vet han er heksejeger.»

Dagmar nikket. «Og prest, ser det ut til.»

«Hah! Det overrasker meg ikke. Han spyr ut bibelvers som en trykkpresse, helvetes puritanersvin! Han er gammel også, veldig gammel. Jeg har hørt evinnelige historier om hans glansdager under Protektoratet.»

«Protektoratet?» Dagmar rynket pannen. «Men det vil jo bety at han er minst åtti år gammel!»

«Jeg vil si nærmere hundre,» svarte Miriam.

Pinky rynket på nesa. «Han ser ikke sånn ut.»

«Nei, han er så full av Kraften at aldringen har bremset opp betraktelig,» forklarte Miriam. «Ja, kanskje til og med blitt reversert.»

«Kan hende er det planen hans?» foreslo Dagmar. «Evig ungdom, evig liv?»

«Hm… en Kirkens mann som frykter Døden?»

«Det er vel mer regelen enn unntaket?»

«Sant nok. Og jeg vet han lefler i alkymi, så kanskje. Et helt vanvittig prosjekt, i alle fall.»

«Men mulig.»

«I teorien, ja.» Miriam sukket tungt, som om hun var lei av hele samtaleemnet. I stedet snudde hun seg mot Pinky, med et smil, skjønt han var usikker på hvordan det smilet skulle tolkes. Det var ikke moderlig, som hos Dagmar, men heller ikke uvennlig når alt kom til alt. «Kom,» sa hun, «jeg vil vise deg noe.»

Hun åpnet en luke i taket og trakk en stige ned til seg. «Ta med deg en lampe,» instruerte hun i det hun satte foten på det nederste trinnet. Så kløv hun raskt opp, og han grep lampen som Dagmar tente og rakte ham, og fulgte etter henne, opp til loftsrommet over dem. Også dette rommet var tomt, med unntak av et veltet bord, og taket skrånet, slik at de måtte huke seg stadig lenger ned jo tettere på veggene de gikk. Miriam vred på et håndtak, dyttet opp et par tunge skodder og avslørte takvinduet bak, og en kjølig nattebris feide inn i rommet sammen med synet av den tilskyede himmelen. «Velkommen til himmelobservatoriet,» erklærte hun.

Pinky gikk helt bort til karmen. Han kunne skimte herskapshuset i mørket og skogen bakenfor den tørre, gamle hekken, men det var åpenbart at vinduet i hovedsak var konstruert for at man skulle kunne studere nattehimmelen, akkurat slik navnet antydet.

«Du skulle sett det på en stjerneklar natt,» sa Miriam. «Men her har vi ikke sett stjernene siden Greven kom.» Hun sukket. «Din mor elsket å være her. Hun kunne studere dem i timevis. Men så var jo også luft elementet hennes.»

«Hva betyr det?» spurte Pinky.

«Alle som har Evnen henter Kraften gjennom elementene.» Det var Dagmar som svarte. Hun hadde kommet etter dem og heiste seg akkurat da opp gjennom luken. «Og alle har et element de har en sterkere forbindelse til enn de andre. Mitt er vann, Miriams er ild, din mors var luft. Og i tillegg er det jord, tre og metall.» Hun kom bort til dem og gløttet opp mot den skjulte himmelen, hun også. «Til en Sirkel trengs alle seks for at den skal fungere optimalt. Da utfyller vi hverandre, da er vi sterkest.»

«Hvordan får man et element? Velger man det?»

«Nei. Elementet velger deg. Av og til er det åpenbart, andre ganger tar det lang tid å finne ut av.»

«Og hvordan finner man det ut?»

«Det er vanskelig å forklare,» sa Miriam. «For en som aldri har kjent Kraften. Men man kjenner det når man kjenner det, tro du meg.»

Pinky bet seg i leppa. «Og dere trenger meg for å fullføre Sirkelen? Eller blodet mitt?»

«Vi håper Isabels blod i årene dine skal være nok til å erstatte henne, ja,» nikket Dagmar.

«Kommer det til å gjøre vondt? Kan du tappe alt på en gang, eller tar det lang tid?»

Begge kvinnene stirret på ham. «Men kjære deg…,» begynte Dagmar, samtidig som Miriam sa: «Vi skal da ikke tappe det ut av deg!»

Dagmar draperte en arm rundt skuldrene hans og holdt ham i et fast tak. «Du trenger bare stå der, i Sirkelen, med oss. Trodde du virkelig vi mente å ofre deg?»

Han trakk på skuldrene, plutselig forlegen og flau over sin egen naivitet.

Miriam ristet vantro på hodet. «Og likevel kom du villig med oss. Du er hennes sønn.»

«Og hans,» la Dagmar til. «De hadde vært veldig stolte av deg.» Hun plantet et kyss på hodet hans.

«Så hva er planen?» spurte han, desperat etter å få oppmerksomheten over på noe annet enn seg selv. «Når dere har Sirkelen deres?»

«Om vi klarer å danne en Sirkel, er planen å tappe Greven for Kraften,» sa Miriam.

«Såpass at han kan drepes,» fullførte Dagmar, med en plutselig kald og nesten uhyggelig stemme.

«Og hvem skal gjøre det?»

«Jeg mener å huske at kapteinen meldte sin interesse.»

Miriams øyebryn føk i været. «Kapteinen? Så dét er hvordan du kom deg hit?»

«Det er ikke som du tror,» avfeide Dagmar henne.

«Å nei?» Det glimtet til Miriams blikk, som om hun plutselig øynet muligheten til å være litt uskikkelig. «Sa du ikke akkurat at den pompøse soldaten din har tilbudt seg å ta livet av Greven for deg?»

Dagmar kikket skarpt tilbake på henne. «Han er ikke her for min skyld. Eller for vår. Han er her for Langemann.»

Miriam rynket forvirret på nesa. «Morgans Langemann?»

«Den eneste ene. Greven besatte kroppen hans.»

«Ah, fordi du…?»

«Nettopp, og han har stelt i stand all mulig ugagn og elendighet.»

«Ha, ikke rart han har vært i så godt humør de siste dagene!»

«Så Sabeltann er ganske oppstemt på å rydde ham av banen en gang for alle,» fortsatte Dagmar ufortrødent. «Han er vel alt i land, vil jeg tro. Men han vil ikke finne huset før noen lar ham.»

Miriam la hodet spørrende på skakke. «Hvordan kom du i land?»

«Greven rodde oss hit, i Langemanns kropp.»

Den siste opplysningen fikk Miriam til å rette seg brått opp. «Så Langemann er her på øya?»

«Ja.»

«I live?»

«Det vil jeg tro. Jeg har en anelse om at de ikke er ferdige med ham.»

Miriam gløttet ut gjennom vinduet, mot herskapshuset, før hun langsomt snudde seg mot dem igjen. «Dét… synes jeg vi skal bruke til vår fordel.»

Kaptein Sabeltann og hans utskremte menn hadde støtt på hindringer. Bokstavelig talt.

Det hadde begynt bra. De hadde funnet lettbåten på stranda og fulgt stien gjennom skogen. Øya hadde ikke budt på noen ubehagelige overraskelser, og sett bort fra all den døde vegetasjonen og den jevnt over dystre stemningen, kunne den minne om enhver annen øy i området. Men så, like før de etter alle solemerker burde ha kunnet se herskapshuset, så nær målet at kaptein Sabeltann kunne kjenne det, hadde de i stedet støtt på hekken.

Den var for høy til å se over og for frodig og tett til å kunne se igjennom (bortsett fra et og annet glimt mellom grenene her og der som egentlig ikke bød på særlig), og den så ut til å fortsette i det uendelige i begge retninger. De hadde fulgt den et stykke, og så et stykke til, uten å finne en port eller så mye som en åpning. Kapteinen hadde satt opp farten i takt med den økende irritasjonen og et par av de tyngre piratene hans (ingen navn nevnt) slet etter hvert med å holde følge.

«Det er akkurat som i eventyret,» peste Pysa fra bakerst i feltet.

«Hva prater du om?» mumlet Claes.

«Det med prinsessa som sov i hundre år.»

«Tornerose,» skjøt Billy hjelpsomt inn.

«Men det var en rosehekk,» kverulerte Isak. «Og her er det ingen roser.»

«Så er det ingen prinsesse på andre siden heller,» sa Bendik. «Bare en greve, og noen hekser.»

«Og Langemann,» sa Pysa.

«Og Odin,» sa Benjamin, før han snudde seg mot hekken og ropte ut navnet nok en gang: «Odin? Ooooo-diiiin?!!!»

«Ssh!» hysjet Sabeltann, uten egentlig helt å vite hvorfor.

«Og Pinky,» mumlet Billy lavt.

Claes stoppet brått opp og da gjorde de andre også det. «Det er ingen vei inn,» konkluderte han, og sa høyt det Sabeltann ikke hadde villet innrømme, ikke engang for seg selv.

«Det må det jo være,» protesterte Frøya.

«Nei, vi har vært hele veien rundt to ganger nå.»

«Hvordan vet du det?»

Claes holdt opp lampen sin og pekte utålmodig på et kryss i en tørr trestamme. «Jeg markerte treet. Det er tredje gangen vi passerer her.»

«Men det gir jo ikke mening.»

«Ingenting med den hekken gir mening,» murret kapteinen. «Men så er den heller ikke virkelig.»

Bare Claes, og til dels Benjamin, så ut til å henge med i svingene. De andre stirret på ham som om han nettopp hadde fortalt dem at himmelhvelvingen var snekret av drivved og i ferd med å falle i hodene på dem.

«Det er ikke en naturlig hekk,» utdypet han, ganske overrasket over sin egen tålmodighet.

«Hvordan vet du…?» begynte Isak.

Og med det var tålmodigheten brukt opp. «Først og fremst fordi den er frodig og grønn og alt annet rundt oss er dødt!»

Benjamin, som tydeligvis ikke var så distrahert som han virket å være, men snarere besatt, spant rundt på hælen og slo desperat en hånd mot de grønne bladene.

«Ikke rør den!» advarte Isak, selvfølgelig alt for sent, og da han så at Benjamin slapp uskadet fra det, endret han fullstendig innstilling og la spørrende til: «Hvordan kjentes det ut?»

Benjamin rynket på nesa. «Som en… vegg?» Han løftet blikket. «Odin!» ropte han igjen. «Oooo-din!»

«Hysj!» Kapteinen smalt en finger over leppene sine, ikke fordi Benjamins kauking plaget ham (skjønt det gjorde den), men fordi han i sekundet før hadde hørt en lyd.

Benjamin så iltert på ham, modigere nå som han var så bekymret for broren. «Jeg er nødt til å finne ham, kæpten!»

«Ssh!» gjentok Sabeltann, men i neste øyeblikk hørte alle den kraftige raslingen av blader, og sabler og pistoler ble halt opp fra beltene og rettet mot hekken, der lyden kom fra. Noen grener vek til side og en høyreist person tumlet ut foran dem med et grynt.

Kapteinen brukte noen øyeblikk på å kjenne ham igjen, eller i hvert fall på å akseptere at dette herjede vesenet virkelig var hans nestkommanderende. Han var fremdeles helt uten klær, og håret hang over skuldrene, flokete og fullt av kvister og blad. Ansiktet var dekket av størknet blod, slik at det hvite i øyet lyste ekstra uhyggelig opp i nattemørket.

«Langemann?»

Langemann så hans utstrakte sabel og løftet straks armene i været, som om det var den minste sannsynlighet for at han hadde våpen gjemt et sted på den nakne kroppen. «Dessverre, nei.»

Svaret fikk alle til å rykke nærmere med våpnene sine. «Greve!» gneldret kapteinen. «Nok lek!»

«Jeg er ikke Greven,» bedyret Langemann.

«Så det er deg?»

«Nei. Jeg mener… jo. Jeg mener nei!» Han sukket. «Jeg er verken Langemann eller Greven.»

Sabeltann så iltert på ham. «Hvem er du da?»

«Mitt navn er Miriam.»

«Det er et jentenavn!» utbrøt Pysa.

Langemann sendte ham et oppgitt blikk. «Skarpt observert.»

Sabeltann visste fremdeles ikke helt hva han skulle tro. Stemmen var fremdeles Langemanns, aksenten var standard britisk, men med et hint av noe kontinentalt denne gangen. Tysk, kanskje?

«Hør!» sa han og rettet sabelen mot Langemanns nesetipp. «Jeg gir blaffen i hvem du er. Jeg vil bare vite hva du har gjort med Langemann!»

«Jeg har ikke gjort noe som helst,» bedyret han – eller hun? «Jeg er bare her med en beskjed. Eller advarsel om du vil. Fra Dagmar.»

Han flyttet ikke sabelen. «Er Dagmar sammen med deg?»

«Ja,» nikket Langemann, og da mennene begynte å strekke på hodene for å se inn bak ham, himlet han med øynene. «Sammen med den virkelige meg!» Han lot hendene falle oppgitt ned og satte dem i stedet i siden. «Mannfolk! Si meg, kaptein, var dette virkelig det beste Kongen på havet kunne oppdrive?»

Han smalnet øynene og det skulle hun ha, kvinnemennesket inne i Langemann, hun leste ham godt. «Jeg har ikke gjort ham noe,» bedyret hun igjen. «Jeg har, som du ser, tvert imot reddet ham. Han er din straks du har hørt det jeg har å fortelle deg.»

«Snakk!»

«Du er her for å slå Greven i hjel, og det er vel og bra. Han er vanskelig å drepe, det skal du vite, skjønt umulig er det ikke. Men – og dette er viktig! – du må bare drepe ham mens han er i sin egen kropp. Slår du kroppen i hjel uten at han er bundet til den, søker han bare tilflukt i en annen, mest sannsynlig denne.» Hun strakte armene ut som for å vise den frem. «Og blir der for bestandig. Forstår du?»

«Ja.»

«Nå, vi vil gjøre et forsøk på å svekke ham. Såpass at det låser ham til hans egen kropp, lenge nok til at du kan drepe ham i det rette øyeblikket.»

«Jeg skjønner.» Han senket sabelen en smule, i ren diplomati. «Men hvordan vet jeg når øyeblikket er inne?»

«Du vil vite det. Du…» Det gikk et rykk gjennom Langemanns kropp, såpass kraftig at mennene skvatt og rykket til de også. Sabeltann hevet våpenet sitt igjen, sekundet før Grevens sorte blikk traff hans igjen. «Jeg håper du ikke hørte på den merra!» snerret han.

Sabeltann hentet seg raskt inn. «Jeg vet bedre enn å høre på hekser,» hveste han tilbake. «Eller på deg. Kom ut og møt meg som en mann, Greve! Eller lukk opp porten og la meg finne deg.»

Greven lo. «Tidsnok, kjære kaptein. Tidsnok. Jeg er ikke lei av deg ennå.»

«Hva har du gjort med Odin?!» ropte Benjamin. Sabeltann løftet en hånd mot ham for å stogge ham, men han hadde allerede fanget Grevens interesse.

«Og hvem er Odin?» vislet han.

«Han er min bror,» svarte Benjamin og løftet sabelen sin. «Og du lurte ham inn hit til øya. Jeg vet ikke hvordan, men jeg vet du gjorde det!»

«Mener du tomsingen?» Greven flirte. «Ja, jeg innrømmer at jeg måtte gjøre noe for å lokke dere i land. Dere satt jo bare der.»

«Hvor er han?»

Greven trakk på Langemanns skuldre. «Jeg vet ikke. Han var uansett ubrukelig, enarmet som han var.»

«Nei!» rakk Sabeltann knapt å rope før Benjamin stormet brølende fram. Greven lo, høyt og kaklende, og smatt inn mellom grenene i hekken, slik at kanonmesterens klinge ikke traff annet enn løs luft.

«Nei!» ropte Sabeltann igjen, men hekken hadde allerede lukket seg som en vegg – og huset og Greven og Langemann var igjen utenfor rekkevidde.

< Ellevte kapittel          Trettende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse