Kategori: Gul
Vi holder rundt hverandre
når det mørkner mot kveld
Å elske
er å søke det beste i seg selv
(- Terje Formoe)
Det var hardt å stå opp
neste morgen. Langemann utsatte det så lenge han kunne, mens Rosa, som hadde
hatt siste vakt, kokte kaffe over bålet, og først da hun pirket borti ham med rørepinnen
gjorde han sitt første forsøk på å komme ut av køya. Han hadde som ventet
stivnet til i løpet av natta, så det viste seg å by på utfordringer. Hofta var
ikke veldig smertefull, bare voldsomt støl, men den fikk ham til å føle seg åtti
år gammel der han langsomt stablet seg på beina og så ble stående, ute av stand
til å flytte venstrefoten fram, noe som var både pinlig og temmelig upraktisk.
Han gløttet bort på Rosa for å se om hun hadde merket noe, men da hun virket
opptatt med kaffekjelen, prøvde han i stedet å dreie rundt ved hjelp av høyrefoten.
«Du gikk mye i går,» sa hun,
uten å se opp.
«Hø?»
«Det er derfor du har
stivnet.»
Han sukket. Det var åpenbart
umulig å skjule noe for henne. Likevel var han ikke klar for å tape ansikt
riktig ennå, og la en bråkjekk og litt irritabel tone i stemmen. «Selvsagt. Jeg
må bare varme opp.»
Det var riktignok lettere
sagt enn gjort, nå når han knapt kunne bevege på seg, så det ble egentlig til
at han bare sto der og funderte, som om han med tankevilje alene kunne myke opp
de støle leddene. Hun reiste seg og så på ham, oppgitt, men med et smil i øyekroken.
«Legg deg ned.»
Han gløttet bak seg, mot køya,
men før han rakk å spørre, hadde hun skrittet de få meterne bort til ham og
gitt ham et varsomt puff, nok til at han mistet balansen og, fordi hofta ikke
ville lystre, datt overende. Han landet mykt, i en haug med gammelt løv, og hun
hadde selvsagt forsikret seg om et slikt utfall før hun ga ham støtet, likevel
skulte han surt opp på henne.
«Slapp av,» instruerte hun
og grep tak i den venstre leggen hans med begge hender.
«Hva gjør du?»
«Hysj, bare slapp av.»
Hun løftet beinet hans opp,
i en langsom, men jevn bevegelse, og han kunne formerlig høre hvordan det knirket og knaket i hofteleddet hans, som i
gammelt treverk eller rustne hengsler. Det hele ble litt komisk, og han rakk å
slippe et latterhikst før det plutselig gjorde vondt, og det ble til et
smertehikst i stedet. Da stoppet hun opp og tøyde litt fram og tilbake, til han
ble varmere og hun kunne fortsette. Hun presset kneet hans opp mot brystet, la
seg mot ham med hele kroppsvekten, og det gjorde besynderlig vondt og godt på
samme tid. Hånden hennes gled mot lysken hans, mot arret nederst i magen, utenpå
klærne, men han kunne sverge på at han likevel kjente varmen fra den.
«Bedre?» spurte hun.
Han svarte med et sukk av
velvære. «Hvor har du lært sånt?»
«Faren min var også en
gammel sjømann.»
«Jeg trodde vi var enige om
at jeg ikke er gammel,» protesterte han.
«Du er ikke gammel.» Han møtte
blikket hennes, det hadde fått en glans av visshet og tålmodig medfølelse. «Sjømenn
slites fort opp.»
Hun slapp ham og rakte ham
en hånd, men han ignorerte den og kom seg på beina uten hjelp, som om dét
skulle motbevise sannheten i ordene hennes. Han var fremdeles støl, men
bevegelig, og ble stående og svinge prøvende på beinet mens de drakk kaffe.
«Hva hvis det blir verre?»
datt det ut av ham. Han hadde ikke for vane å uttrykke sine personlige
bekymringer høyt, men det lå noe i luften denne morgenen som inviterte til det.
Det var han og det var Rosa, det var ingen grunn til å beholde masken på. «Hva
hvis jeg til slutt ikke kan gå? Hva hvis jeg må, du vet, bruke stokk?» Hun
kniste, og han kikket på henne med en blanding av forundring og irritasjon. «Ler du?»
Hun tok seg sammen, men han
kunne se at det kostet henne krefter. «Du mener alvor?»
«Ja! Hva hvis…» Stemmen
sprakk, til hans store fortvilelse. «Hva hvis det ikke er mer?»
Lenge (eller kanskje ikke
lenge, det bare føltes sånn) bare holdt hun blikket hans, mens han hørte på sin
egen pust slippe ut i små skjelvende stønn. «Hva hvis du må bli på land?»
fortsatte hun til slutt for ham. «Hva hvis du blir lenket til senga, eller må
dyttes rundt i en stol med hjul?» Hun smilte. «Langemann, du er på vei opp et
fjell! Jeg tror du bekymrer deg unødig.»
Hun kom helt bort til ham, dro
en pekefinger kjærlig langs kjevebeinet hans og lot den dvele litt under haka. «Det
er derfor jeg lo,» forklarte hun. «Fordi jeg prøvde å se deg for meg med stokk,
og det ble bare latterlig.» Hun tok fra ham den tomme kaffekoppen. «Kom igjen,
la oss komme oss videre.»
Etappen ble langt mer
strabasiøs enn gårsdagens. Morgans anvisninger hadde kanskje lovet at
stigningen var slakest her på vestsiden, men de oppdaget snart at ”slakest” i
denne sammenhengen betydde ”minst bratt”.
Å holde en rett linje oppover gikk ikke, de måtte sno seg framover, først
til venstre, så til høyre, stadig ta omveier rundt klipper og kløfter, noen ganger
til og med trekke nedover igjen for å finne en alternativ rute. Jungelen ble
også tettere, dagslyset slapp knapt ned til dem og Langemann hadde for lengst
sluttet å stikke sabelen tilbake i beltet. De stoppet ofte for å sjekke
kompasset de hadde med, redde for å miste retningssansen, og på et tidspunkt måtte
også Rosa opp i en tretopp for å få tilbake oversikten over hvor de befant seg.
Langemann hadde nok helst villet gjøre det selv, men Rosa kunne se at all
vandringen hadde begynt å tære på ham. Han gikk skjevt, merket hun seg, trakk
mer på venstrefoten enn han pleide, og for første gang siden hun hadde foreslått
turen, begynte hun å lure på om han faktisk var i stand til å fullføre den. Men
hun ga ikke uttrykk for disse bekymringene, tok bare på seg oppgaven med å klyve
opp i trekronen før han rakk å si noe.
Alle hindringene til tross,
de klarte å tilbakelegge en god distanse før nattemørket igjen kom sigende.
Innen da hadde han begynt sakke akterut, og hun tok stadig seg selv i stoppe
for å vente på ham. Dette plaget ham sannsynligvis mer enn eventuelle smerter,
men det var likevel til slutt han som tok initiativ til å stoppe. «Jeg tror
ikke jeg kan mer,» sa han, med en overraskende ærlighet og sårhet.
Hun kikket seg rundt, så seg
ut et sted under et tre, vrengte av seg sekken og bredde ut pledd på bakken for
ham. «Sett deg.»
Han protesterte ikke, noe
som til tross for at det var foruroligende også gjorde alt mye enklere. Han
dumpet ned på teppet, strakte venstrebeinet ut foran seg og gjorde ingenting for
å skjule grimasen som gled over ansiktet i takt med bevegelsen.
«Jeg finner ved,» sa hun. «Bare
vent her.»
Det tok sin tid, for det fløt
ikke akkurat av tørre, brennbare kvister så langt nede i den fuktige
underskogen, så innen hun returnerte til leirplassen var kveldsmørket over dem.
Han hadde sovnet på teppet, med hodet mot trestammen, og hun stoppet opp for å
smile av ham, men også fordi hun hadde sett dyret som rotet rundt i løvet rett
ved siden av. Et enslig flodsvin hadde fattet interesse for mannfolket hennes
og kommet, med tanke på at det kunne ha
vært en jaguar, skremmende nær. Hun la stille kvistene fra seg og dro musketten
sin opp fra hylsteret på ryggen i en rask og vant bevegelse.
Skuddet ljomet gjennom
jungelen, fulgt av høylytte skrik fra fugler og aper, og et panisk utbrudd fra
Langemann, som var halvveis på beina før adrenalinet avtok og han gled
tungpustet ned langs stammen igjen. Han stirret på henne, på flodsvinet som lå
i dødskramper ved siden av ham og tilbake igjen. «Er du gal?» utbrøt han. «Du
kunne truffet meg!»
«Jeg bommer ikke,» svarte
hun rolig. «Så, nei.»
Han var ikke villig til å
fire flagget riktig ennå. «Det er farlig å skremme en mann på det viset. Jeg
kunne hatt et skarpladd våpen her, besvart ilden i ren refleks.»
Hun smilte muntert. «Men det
har du ikke. Du sovnet på post.»
Han sukket og gløttet bort på
det døde dyret. «Og hva skal du med den der?»
«Jeg er lei av kjeks,»
svarte hun mens hun skrittet bort og satte kniven sin i skrotten. «Eller hva
sier du? Er dette en spesiell anledning?»
Svinet var snart flådd og
partert og hengt over bålet. Langemann hjalp henne, men igjen endte de opp med å
snakke veldig lite sammen. Hun kunne likevel merke at han brant inne med en del
ting, mer enn før. Noe presset på under overflaten, strakte seg mot henne, nærmere
og nærmere, til hun nesten kunne kjenne fingertuppene hans på kroppen sin. Men
det var ikke før hun skar opp litt av kjøttet og serverte ham, at det kom:
«Jeg har tenkt på det du sa
i morges. Og jeg har tenkt på faren din.»
«På pappa?»
«Jeg likte ham.»
Som alltid når han ble nevnt
eller tankene hennes streifet mot ham, kjente hun den sedvanlige gleden saltet
med sorg. Hun skulle så gjerne snakket uanstrengt om faren sin, for det var i
ordene han levde videre, likevel var det øyeblikk som disse, hvor hun helst
ville være i fred med savnet. «Han likte deg også,» sa hun bare. «Før jeg
gjorde.»
Han smilte. «Alle liker meg raskere enn du gjorde. Du
var sta.»
Hun knipset flørtende i
hatten hans. «Du likte utfordringen.»
«Det nekter jeg ikke for.»
Smilet forsvant og han spiste et par munnfuller av kjøttet, tygget dem langsomt
og omstendelig bak en tankefull maske, før han til slutt så på henne igjen,
intenst og åpent. «Rosa, er du lei deg for at du og jeg aldri fikk barn?»
Hun hadde vært i ferd med å
ta en slurk av vannflaska si og nå spyttet hun væsken rett ut igjen, fordi det
ikke engang var tid til å svelge før hun responderte på det mildt sagt
overraskende spørsmålet. «At det var?»
«Jeg så deg med lille Nikki.»
Han var helt alvorlig. «Og det slo meg at vi aldri har snakket om det.»
«Jeg trodde ikke det var noe
du gikk og tenkte på,» svarte hun ærlig. «Det er jo ikke sånn at vi har unngått
å forsøke å lage dem.»
Han trakk på smilebåndene. «Nei,
men når det så ikke har blitt noe, så har jeg i det siste fundert litt på om
du, vel, jeg vet ikke… så på det som en gave jeg har nektet deg?»
Hun måtte også smile litt. Det
var alltid litt komisk når Langemann prøvde å pakke ting pent inn, spesielt når
han burde vite at hun både tålte og foretrakk at han var direkte. «Har du barn?»
«Ikke som jeg vet om.» Han så
bort. «Det utelukker jo ikke at jeg har noen, men… Jeg burde ha satt unge på
deg innen nå, dersom…»
«Det har du også gjort en
gang,» avbrøt hun ham. «Jeg visste ikke om det,» la hun fort til da han brått så
tilbake på henne, hele ansiktet en knute av skrekk og sjokk. «Ikke før jeg blødde
den ut.»
Han så himmelfallen ut. «Når
var dette?»
«Lenge siden. Før Pinky.»
«Hvorfor har du ikke sagt noe?»
Hun klarte ikke å bestemme
seg for om han lød anklagende eller ei, og trakk bare på skuldrene. «Hva var
det å si? Det var jo ingen drømmer som brast, jeg mistet noe jeg ikke ante jeg
hadde, jeg hadde ikke engang visst at
det var et lite frø av et barn om jeg ikke hadde hatt gamle Lovisa til å fortelle meg det. Du
var på tokt, og da du kom tilbake, hadde du Pinky med deg. Det var ikke noe å
fortelle.»
Det var vel strengt tatt
ikke noe å fortelle nå heller. Han hadde ikke trengt å vite det, hun hadde
aldri kjent på et behov for å dele det, og likevel føltes det ikke feil å si
det. Hun merket det nå som det var ute, det ble ikke anspent og rart, tvert i
mot kom en overraskende ro over henne, og hun så på ham, kjærlig og
standhaftig. «Det er mange år siden jeg slo meg til ro med at jeg aldri skal bære
fram barn, Jakov,» sa hun. «Jeg er ikke lei meg. Er du?»
Hun leste ham godt. Hun
kunne se at han egentlig ikke trengte å tenke over saken, men likevel ventet et øyeblikk eller to med å svare, for å gi illusjonen av at han måtte. Han ristet
på hodet til slutt, ålte seg nærmere og la armen om henne. «Jeg har deg og
guttungen. Jeg trenger ikke flere.»
«Bare kapteinen?» la hun til.
Hun angret med det samme.
«Det er vanskelig å
forklare,» var alt han sa til det.
Hun lente seg mot ham,
lettet over at han tok det på den måten. «Så la det være.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar