Øya vi fant: Tolvte kapittel

Kategori: Gul

Vi er omgitt av hav

Vinden pisker og slår

Men det er her vi hører til

Denne øya er vår!

(- Terje Formoe)

Den sorte dame returnerte til Det usynlige land den 10. september, to dager etter Havets opal, én uke senere enn ventet, og mer enn to etter at Langemann og Rosa hadde elsket seg ned fra fjellet. Da varselet kom fra utkikksposten ytterst i sundet og klokkene i Villa Rosa begynte å kime, sto skutas akterutseilte kvartermester på torget sammen med Charles Ben og så på mens skomakerens sønn la siste strøk med maling på Abra Havns nye kornlager. De myste mot verket med hodene på skakke, rygget noen skritt for å se det fra en annen vinkel.

«Det er fint i dette lyset,» konstaterte Langemann. «Men det spørs om ikke gråhvitt likevel hadde vært mer behagelig for øyet.»

Skomakeren nikket enig. «Ja, du har rett. Han får bare gjøre det om igjen.» Han la forsikrende til: «Det gjør ingenting at gutten har noe å henge fingrene i.»

Den avgjørelsen fikk John Benløs være lykkelig uvitende om en stund til, for det var akkurat da at alarmen gikk, og han og faren og hele byen la fra seg arbeidet og strømmet ned mot havna.

Langemann fulgte på, men tok seg god tid. En ravn hadde allerede forsikret dem om at alt var vel på kapteinens skip, det var ingen hast, ingen grunn til bekymring og nervøsitet. Så han spankulerte rolig ned Paradegata, løftet blikket opp mot fortet for å speide etter Rosa, smilte da han så henne stå som en rakrygget gallionsfigur ytterst på muren, og stilte seg ved døra nedenfor for å vente på henne der.

Han var ikke forberedt på all viraken. Innseilingen virket langt mer kaotisk fra denne vinkelen. Folk vrimlet rundt, snakket i munnen på hverandre, skrek og bar seg, jentene hvinte. Han var heller ikke forberedt på de intense følelsene, ikke bare andres, som han ble bombardert med fra alle kanter, men også sine egne. Synet av skuta da hun rundet neset fikk hårene til å reise seg på armene hans, og den samtidige tanken på Pinky utløste en bølge av dirrende stolthet og en nesten smertefull kjærlighet. Han tok seg sammen, hindret dem fritt spillerom, og da Rosa kom, la han armen om henne og førte henne rolig ned mot bryggekanten. Trengselen var stor der nede, men folkemengden delte seg respektfullt for dem og de sto i første rekke, tett omslynget, da Lech manøvrerte Dama på plass og Pinky hoppet i land som første mann. Langemann hadde egentlig mest lyst til å springe mot ham og kaste seg over ham, speile guttens oppførsel fra den gangen rollene hadde vært byttet om, men klarte å beherske seg og løftet i stedet hånden til hilsen. «Velkommen hjem, matros.»

Gutten rettet seg opp i stram givakt og returnerte hilsenen, men klarte ikke å tørke av seg det brede smilet, og det slo Langemann at Pinky var minst like lettet over å se ham frisk og oppegående.

Landgangen ble i samme øyeblikk lempet ut med et brak, og Benjamin kom dundrende ned. Han hadde det voldsomt travelt, snublet seg over brygga og inn i folkemengden, tilsynelatende for en gledesstrålende gjenforening med sin bror Odin, men Langemann fattet straks mistanke om at ting var mer kompliserte enn som så. Et blikk opp mot Sabeltann, som nå hadde vist seg ved relingen oppe på poopdekket, bekreftet ganske riktig at å holde kaptein og kanonér fra hverandre ville bli en prioritert oppgave framover. «Hva har skjedd?» spurte han Pinky.

«Mye,» svarte Pinky, med ettertrykk.

«Ah,» nikket Langemann, men nå var kapteinen på vei i land. «Vi får ta det over kveldsmaten.» Han overlot gutten til Rosas klemmer og rettet seg opp for å formelt hilse sin overordnede velkommen hjem.

«Langemann,» gryntet Sabeltann i det han skrittet ned landgangen og halvhjertet vinket til den jublende folkemassen.

«God seilas, kæpten?»

«Nei!»

Svaret kom så kontant at det nesten ble komisk, og Langemann måtte bite seg i leppa for å ikke le. Sabeltann skottet på ham, søkende. «Det var forferdelig,» utdypet han. «Så jeg håper ikke du har blitt for glad i livet på land, Langemann. Det er nemlig siste gang jeg drar noe sted uten deg.» Han rettet en finger mot ham. «Så lenge du kan krype har du å innfinne deg på skuta hver gang hun forlater havn!»

Langemann foretrakk ikke en mine. «Ai, ai, kæpten!»

Enda en stund bare så de på hverandre, følte hverandre ut, sendte ut ordløse meldinger bare de kunne tyde. Sabeltann åpnet munnen på et tidspunkt, som om han ville si noe, men lukket den igjen før han kom så langt. I stedet nikket han og gikk videre, mot Valdemar for å snakke, men lot en hånd stillferdig kjærtegne Langemanns skulder i det han passerte.

«Ja, ja,» hvisket Langemann så lavt at ingen andre kunne høre det. Han snudde seg etter ham, stakk hendene i lommene og tillot seg omsider å smile. «Jeg har savnet deg også, kæpten.»

< Ellevte kapittel

Tilbake til innholdsfortegnelse