Kategori: Gul
Nå er det slutt på tøys og tull
Vi vil finne gull!
(- Terje Formoe)
Det karibiske hav, den 26. august 1716
Langemann,
jeg ber til en gud jeg har forsaket, eller i beste
fall sluttet å tro på, om at denne forbannede seilasen snart skal ta slutt! Vi
har god vind, så ikke vet jeg hvorfor det tar så lang tid. Enda verre er
det at jeg heller ikke vet hvorfor det haster sånn. Det er ingenting som venter
i Kyklianene. Ingenting som betyr noe. Men det må da uansett være bedre enn
dette?
Lengsel kan drive en mann til storhet. Det er den som
får oss til å krysse hav i skrøpelige farkoster, til å gå inn i mørke jungler,
på evig jakt etter det vi tror skal fullende oss. Men til tross for denne
erkjennelsen, er jeg nøye med å aldri mangle noe. Som du jo selvsagt vet, du
som kjenner meg bedre enn noen, og kanskje mer enn jeg skulle ønske. Jeg tar
det jeg vil ha, og det jeg ikke kan få, lærer jeg meg å leve uten. Det har ikke
noe for seg å kaste bort tiden med å strekke seg etter noe du aldri kan nå. Da
er det bedre å ignorere, omprioritere, skifte fokus – til du har glemt hva du
savner. Det har fungert helt fint for meg så langt.
Men nå… nå er det du. Og det tomrommet du etterlater
deg, Jakov, kan jeg ikke fylle med noe annet. Det er for stort til å ignorere,
og det vokser for hver dag. Hva skal man vel tenke om sånt? …
Å, jeg vet hva du tenker! Men også at du kjenner meg for godt til å si det høyt. Og jeg…
jeg vet bedre enn å dele slikt med andre, selv med deg. Skjønt, jeg begynner å
innse at jeg ikke har skjult det så godt som jeg trodde. Dagmar spurte meg i
fjor om jeg elsker deg, elsker deg slik jeg elsket henne. Jeg gjør ikke det.
Hva mannskapet angår, så menger jeg meg minst mulig
med dem. Det er ikke det samme uten deg. Jeg tror vi merker det alle sammen. De
fungerer, for all del. Det har ikke vært noen flere, skal vi si, uheldige
hendelser, og selv Benjamin, i all sin udugelighet, virker å ha hentet seg noe
inn. Når det er sagt, så mistenker jeg at han får mer enn litt hjelp av den
guttungen din. (Ja, jeg ser det for meg, det blikket du hadde sendt meg nå).
Vårt nyeste tilskudd, denne Victor som vi dro opp av
havet, har også vist seg dugelig nok, om han bare kunne lagt av seg denne
irriterende uvanen med å kalle meg ”sir”. Ser jeg kanskje ut som en gentleman?!
Eller blomstrete, som Benjamin ville sagt?
Sabeltann hadde sovnet ved
skrivebordet.
Det var ikke første gang det
hadde skjedd, han hadde jo for vane å jobbe langt inn i de små timer når
raptusen først kom over ham, men det var likevel alltid med blandede følelser
han våknet på denne måten. Det var jo ikke akkurat distingvert.
Et av brevarkene hadde satt
seg fast i ansiktet og ble med da han satte seg opp, og da han skrellet det av,
hadde en god del ansiktssminke smittet over på papiret og ordene han hadde skrevet
der. Han så ikke på dem, leste dem ikke, rasket bare arkene sammen og slapp dem
ned i skuffen til de andre. Det begynte å bli mange av dem.
Han reiste seg stivt,
strakte den støle kroppen, rettet på parykken som holdt på å gli ned i øynene
og gløttet opp i speilet på veggen. Han angret straks. Han så ikke ut!
Ingen hadde ennå banket på
for å avlevere frokost og nattens rapport, så det var nok fremdeles tidlig
morgen. Han fikk stelt seg og skiftet klær, og da synet som møtte ham i speilet
var presentabelt nok, gikk han ut for å trekke luft.
Det var tidlig morgen. Sola kikket så vidt opp over horisonten, og
nattevakten var ennå ikke avløst. Det var Lech som sto til rors, noe som alltid
var beroligende. Lech kunne tre en nål med denne skuta, om det så skulle være.
«Kæpten,» hilste han da Sabeltann kom opp på poopdekket, og kapteinen ble som
alltid litt satt ut av å høre ham snakke, for han var en ytterst fåmælt type.
Stemmen var en silkemyk tenor, en overraskende kontrast til den røslige
kroppen.
«Alt vel?» svarte han.
«Alt vel,» bekreftet
styrmannen. «Hvis vinden holder seg bør vi nå Purgatorio innen kvelden.» Han
snakket perfekt engelsk, ikke et fnugg av den østeuropeiske aksenten som
fremdeles var så framtredende hos Langemann. Men så hadde han jo også trådt
sine barnesko blant engelskmenn i Abra Havn.
Sabeltann sendte en stille
takk til den guden han hadde forsaket eller i beste fall sluttet å tro på, og
gikk bort til rekkverket for å inspisere mennenes arbeid. Det var ikke noe å
utsette på det, kanskje med unntak av enkelte tendenser til unnasluntring fra
Pelle-eller-Pysa i en krok under bakkdekket. Det skulle imidlertid ikke mer til
enn et skarpt blikk for å få mannen ordentlig i gang, og deretter lot han seg
henfalle til tankene sine.
I Purgatorio ventet
markedet. Drikkestuer og vertshus. Små, tvilsomme gledeshus med like tvilsomme
piker for mannskapet hans. Steder de måtte vise seg. Bare fordi de ikke hadde
gjort det på en stund. «Det er lett å ta en trone,» hadde en av Sabeltanns
overordnede i hæren en gang fortalt ham. «Å holde den, derimot, er bortimot
umulig for en svak mann.» Vel, Sabeltann var ingen svak mann. Han var Kongen på
havet! Men det var nok av kapteiner der ute som jevnlig måtte få det banket
inn, at det var sånn det var. At de ikke kunne måle seg med ham. At han var den mektigste av dem. At de
hadde å vise ham respekt, eller i det minste underkastelse.
Til nå hadde det ikke vært
så altfor vanskelig å få til – selv om de gjerne yppet seg, krøp de alltid bort
hvis han raslet med sablene. Men møtet med Torelli hadde satt en støkk i ham.
Det hadde vært tannløs skittkasting, alt etter kultur og kodesk, til han hadde
sagt det der om Langemann.
«Hva hadde du vært uten Langemann, og hva er du uten
nå?»
Ja?
Sabeltann hadde aldri reist
ut på tokt uten sin nestkommanderende før, aldri stått ansikt til ansikt med
andre pirater uten ham i nærheten. Han hadde aldri tenkt på Langemann som en
essensiell del av sin egen legende, men som en skygge hadde han jo alltid vært
der, og slik gitt ham en dybde og en tyngde han hadde lært å ta for gitt.
Han følte seg avkledd,
avslørt, uten. Det var ingen god følelse.
Han lot blikket falle, ned
mot gullbroderiene på frakkeermet. Det roet ham alltid, å se på gull. Ingenting
var mer distraherende, for lengselen etter gull kunne drukne ut alle andre
lengsler og gi ham det fokuset han trengte. Men i dag virket det ikke. I dag
minnet det ham bare på at han var kommet tilbake fra Europa tomhendt, og at
denne nyheten allerede var kjent i hele Karibia. Torelli hadde sannelig visst
det, og sannelig benyttet anledningen til å gni det inn også. Det var ingen
grunn til å tro at andre sjørøverkapteiner ville la ham slippe lettere unna.
Ingen Langemann.
Ingen skatt.
Ingen… Sabeltann?
Han lot en finger gli over
gulltråden, og kjente en tråd inni seg også. En streng av angst som vibrerte,
ikke mye, men stadig sterkere, og han grep tak i relingen så hardt at knokene
ble hvite, i det han lot den umulige tanken, at han var i ferd med å gi opp,
velte inn over seg.
Men så feide han den bort og
rettet seg opp. Han rettet på ermene, strøk en hånd lett over parykken, passet
på at den lå pent, og ga endene på barten et lite tvinn.
Ignorere. Omprioritere. Skifte
fokus. Gull.
Gloriana…
Han spant rundt. «Lech, ny
kurs!» Den unge polakken rykket til i overraskelse over det plutselige
utbruddet, men hentet seg fort inn og stilte straks om på roret etter
kapteinens instrukser.
Han hang bedre med i
svingene enn de fleste. Sabeltann kunne formelig se hvordan tallene falt på plass inne i hodet hans. «Men, kæpten,
det vil jo ta oss rett til…»
«Ja!» avbrøt Sabeltann og
kikket ut mot havet igjen, mens et smil født av plutselig handlekraft og
forventning tvang seg fram i munnviken hans. «Jeg har mange spørsmål. Det er på
tide med noen svar.»
I øyekroken så han hvordan
Lech ristet på hodet. «De blir neppe glade for å se oss.»
Sabeltann var hjertens enig,
og nå lot han smilet komme for fullt, men rettet det samtidig mot horisonten så
Lech ikke skulle se det. «Da er det vel best at vi tar kjøkkenveien.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar