Kategori: Gul
Verken Isak eller tvillingene var vonde å be da de ble sendt i forveien tilbake til skuta. De kikket seg ikke engang over skulderen, og Pelle forflyttet seg endatil fortere enn kapteinen hadde sett ham gjøre på årevis. Resten av mannskapet ble værende, avventende på nærmere ordre, og spesielt Tønnes så skeptisk ut. Brynene hans hadde krøpet oppover i den mistenksomme minen Sabeltann hadde begynt å assosiere ham med, men han var heldigvis raskt ute med spørsmålet som måtte komme: «Så vi lar skatten på San Rafael ligge?»
«For nå,» svarte kapteinen. «Vi har mer
presserende ting å ordne opp i først.» Han sendte ham et advarende blikk. «Er
du uenig i det?»
«Slett ikke, kæpten.» Tønnes kikket
raskt i Langemanns retning. «Men det hadde hjulpet å vite hva planen er.»
«Selvsagt. Jeg skal drepe ham.»
«Drepe hvem?»
«Greven av Gral, selvfølgelig!»
Tønnes nikket langsomt. «Bare sånn…
uten videre?»
Utover dette (når alt kom til alt,
betimelige) spørsmålet uttrykte han ingen misnøye over planen, men Dagmar
fulgte naturligvis ikke hans gode eksempel. «Det er planen din?» utbrøt hun, nesten aggressivt fortørnet. «Bare
reise til Gral og slå Greven i hjel, som om det var det enkleste…»
«Det er deg han vil ha,» avbrøt han.
«Hva?»
«Han så deg. Han vet hva du er.» Han satte
langt mindre pris på glimtet av reell frykt i blikket hennes enn han på forhånd
hadde tenkt. «Han ba meg bringe deg dit,» fortsatte han. «Og lovet å la
Langemann være om jeg gjorde det.»
«Og du trodde ham?»
«Selvsagt ikke!» spyttet han, før han
tok seg sammen og mildnet. «Og, slapp av, jeg har ingen planer om å overlate
deg til ham.»
«Nei,» sa hun kaldt. «Jeg hørte deg. Du
skal bare dit og drepe ham.»
Han feide blikket over rommet, vel
vitende om at de andre hadde ørene på stilk, selv om de øyeblikkelig prøvde å
skjule at de hadde det. Hun innså tydeligvis det samme og skrittet nærmere. «Du
har aldri hatt en fiende som denne før,» hisset hun ham i øret. «Han har
tilgang på krefter du ikke forstår, enorme
krefter. Han er ikke edel, han har ingen ære, han følger ikke dine regler,
din kodeks. Men han leser deg som en åpen bok, og han finner dine svake punkt
og bruker dem mot deg.» Hun løftet en stoggende hånd før han rakk å respondere.
«Og ikke fortell meg at du ikke har noen svake punkt, for jeg er temmelig
sikker på at han allerede har funnet dem.»
«Jeg sa jo at jeg ikke skulle føre deg til ham.»
«Jeg snakker ikke om meg.» Blikket
hennes drev mot sengen i hjørnet.
«Det er ikke…,» begynte han.
«Jeg blåser i hva det er! Men noe er det mellom dere, og Greven kommer
til å utnytte det, tro du meg!»
«Hva vil du jeg skal gjøre, da?» hisset
han tilbake. «For han kommer ikke til å la oss være, gjør han vel? Han kommer
til å smette inn i Langemann når enn det måtte passe ham, om vi så drar til
verdens ende. Det er slik det fungerer, har jeg rett?»
Hun nikket.
«Nettopp. Har du en bedre plan, kanskje?»
«Nei,» vedgikk hun med et sukk. «Jeg
skulle bare ønske din hadde flere detaljer.»
«Jeg tenker ut detaljene underveis.»
«Da så.» Hun så ikke det minste overbevist
ut, men desto mer besluttsom, og før noen av dem sa noe mer, nappet hun en sekk
ned fra en krok på veggen og begynte å dytte krukker og bunter av tørkede urter
opp i den.
«Hva gjør du?» spurte han, full av
bange anelser.
«Jeg pakker,» svarte hun, som om han
ikke kunne se det. «Jeg blir med dere.»
«Ikke i helvete om du gjør!»
«Jo. Du kommer til å trenge meg.»
«Har du ikke hørt en ting av det jeg
sa? Det er deg han vil ha.»
«Jeg hørte deg,» forsikret hun, uten å
stoppe opp i pakkingen. De andre i rommet hadde derimot lagt ned all aktivitet
og observerte opptrinnet med utilslørt interesse. Sabeltann sendte dem noen
skarpe blikk, uten at det hadde spesielt stor effekt. «Hvis det er måle krefter
han vil…,» fortsatte Dagmar.
«Ikke planer!»
Det kom et kremt fra Langemann i
sengen. «Jeg hadde ikke hatt noe i mot at hun ble med, kæpten. Vi kunne få bruk
for… ferdighetene hennes.»
«Jeg er enig,» skjøt Benjamin fort inn.
Kapteinen så olmt på ham, bare fordi
det var ham. «Vent utenfor,» kommanderte han.
Og Benjamin gikk, Tønnes og Claes
fulgte med i dragsuget, og også Dagmar så ut til å ta hintet. Hun vendte seg
mot guttungen og vinket ham med seg under påskuddet om at han skulle hjelpe
henne med å plukke noen urter fra hagen.
«Ellers kunne du jo bare drepe meg,» foreslo Langemann straks døren hadde
lukket seg bak dem, og han og kapteinen atter var alene. «Det ville tross alt
vært enklere.»
Han lød ikke helt oppriktig, og
Sabeltann trakk litt på smilebåndet før han snudde seg mot ham. «Etter at du
ble skutt og lå døende av såret ditt, var det noen av mennene som foreslo at vi
skulle sette en kule i hodet på deg, for å spare deg for smertene. Jeg ba dem
dra til helvete.» Han satte seg på stolen han tidligere hadde okkupert. «Så,
hvis jeg ikke kunne drepe deg da, av
barmhjertighet, så tror jeg faktisk ikke at jeg kan. Det burde du vite, jeg
prøvde i fjor.»
Langemann fnyste. «Snakker du om det
ynkelige forsøket i lugaren? Du var knapt borti meg.»
«Nettopp. Så det blir neppe jeg som dreper deg.»
«Bra, jeg var egentlig ikke så oppsatt
på den løsningen.»
«Vel, det ante meg.» Sabeltann gløttet
ned på ringene sine. «Du mener altså at jeg skal la Dagmar komme med oss?»
«Ja.»
«Du aner ikke hva du begir deg ut på.»
Langemann
løftet et bryn. «Gjør du?»
Han reiste seg bestemt. «Ikke i det
hele tatt.»
«Overbeviste han deg?» var det første
hun spurte om.
«Om noen kan, er det han,» svarte han.
Han så ikke noe poeng i å ikke være ærlig. Han var veldig klar over hvor godt
hun gjennomskuet ham. «Det er ikke som du tror,» la han fort til.
«Hva er det jeg tror?»
«At han og jeg… at vi er…»
«Det er ikke hva jeg tror. Du slipper
ikke noen inn på deg sånn.» Hun rev enda noen blader fra planten ved siden av
seg. «Men kanskje du burde.»
«Det har du ingenting med.»
«Nei, jeg har ikke det.» Hun så på ham
igjen. «Men jeg vil hjelpe deg med å redde ham, enda en gang, om du lar meg.»
«Ikke få meg til å tro at det er motivasjonen din.»
Hun smilte forsiktig. «Og så er det på
tide at jeg drar tilbake til Gral.»
«Jeg kan ikke garantere at jeg kan
beskytte deg.»
«Jeg ber ikke om beskyttelse. Jeg ber
om skyss.»
De ble tause en kort stund. Hun vendte
tilbake til bladplukkingen og han observerte henne stille, sorterte alle
tankene som kom ramlende inn over ham og skjøv følelsene iherdig til side.
«Vet du noe som helst om situasjonen
der nå?» spurte han til slutt.
«Jeg har hatt litt sporadisk kontakt
med Miriam,» sa hun, og han hørte en viss stolthet i stemmen hennes da hun la
til: «Selv etter tolv år har ikke Greven full kontroll på henne. Hun kan ikke
dra derfra, men hun har sin frie vilje – og sine metoder.»
«Hvordan kontakter hun deg?»
«Hun besøker meg.»
«Jeg synes du sa at hun ikke kunne dra
derfra.»
Dagmar gløttet på ham, lett
triumferende. «Hun bruker samme metode som han. Men med en villig vert.»
Han lot det ene øyebrynet krype
oppover. «Det finnes folk som lar seg besette frivillig?»
«Ja, absolutt.»
«Hva med de andre?» fortsatte han.
«Resten av folkene dine?» Han prøvde å grave fram et navn eller to fra
hukommelsen, men kunne ikke huske noen av dem.
Ansiktet hennes falt sammen i en
smertefull grimase. «Flere av dem falt. Og Miriam forteller meg at resten… bare
er skall av seg selv. De er kroppslig i live, men de har glemt hvem de er.»
«Du har altså bare én alliert der ute,
og likevel vil du tilbake?»
Hun slapp sekken og rettet seg opp.
«Jeg har et ansvar for dem,» sa hun skarpt. «De var elevene mine, vennene mine,
familien min. Og jeg lot dem i stikken.»
«Ikke med vilje.» Av en eller annen
grunn forsøkte han å trøste henne.
«Det er ikke av betydning. Jeg har
holdt meg unna i tolv år! Det er nok. Og hvis du er så oppsatt på å drepe ham,
kan jeg like gjerne gi deg en håndsrekning.»
De ble stående og se på hverandre i noe
som virket som en evighet. Sabeltann merket plutselig hvordan kveldssolen
varmet nakken hans, noe som bare fikk innsiden hans til å virke enda kaldere,
men samtidig vekket en verkende lengsel etter noe annet.
«Du har grodd ut håret,» glapp det til
slutt ut av ham.
«Du la merke til det, altså?» Han fikk
ikke helt tak i om stemmen var preget av forakt eller overraskelse, muligens
var det en kombinasjon av begge.
«Klart jeg gjør,» sa han. «Det ser
bedre ut på den måten.»
«Vel, du er penere uten all den sminken,» sa hun, mildere.
«Det vet du ingenting om,» parerte han
og gadd ikke kjempe mot det lille smilet som tvang seg fram. «Du har ikke sett
meg uten på mer enn tjue år.»
Hun smilte, hun også, veldig forsiktig,
og ristet langsomt på hodet. «Jeg blir med deg,» slo hun fast.
«Ja, det gjør du,» innrømmet han. «Bare
ikke meng deg med mine menn. Jeg har…»
«Et omdømme å opprettholde,» fullførte
hun for ham. «Ja da, jeg vet.»
Han nikket kort til henne og gikk
tilbake til huset. De andre sto klare utenfor og ventet, også en stadig forsvarlig
bundet Langemann, og da Sabeltann så ham, var det noe som flyttet på seg i hans
kalde indre.
Han måtte virkelig kjempe for å skjule
det denne gangen.
«Pinky!» kommanderte han. «Hjelp Dagmar
med bagasjen hennes. Vi drar!»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar