Å leve på en drøm: Skalken & Nancy

Kategori: Oransje

So come take a drink, and drown your sorrows
And all of our fears will be gone till tomorrow
We'll have no regrets, and live for the day
In Nancy's harbour café

(- Alestorm)

---

Det var fullmånefest, og Skalken benyttet anledningen til å snoke.

Selv i Abra Havn, en by befolket av sjørøvere, og derfor i teorien kriminelle, var slik oppførsel uglesett. Det visste han. Han var ikke dum. Men det å snoke lå liksom til hans natur, det var en instinktiv greie, og derfor gjorde han det likevel.

Ikke at han tenkte på det som snoking. Dersom noen hadde bedt Skalken om å redegjøre for aktiviteten (noe de selvsagt aldri gjorde), ville han kanskje klart å forklare dem at det handlet mer om rekognosering… oversikt… kontroll. For en mann som ham, som rent fysisk ikke hadde noe som talte til hans fordel, verken når det gjaldt muskelkraft eller utseende, lå redningen i å alltid være føre var. Derfor fulgte han med, observerte diskré folk fra sin plass i utkantene, og lærte seg slik deres posisjoner, hensikter og agendaer. Skalken visste mye om mange. Mer enn de var klar over. Mer enn de ville likt å vite.

Han var lett å undervurdere. På en god dag ble han ikke engang lagt merke til, på en dårlig bare møtt med hugg og skjenn; få var klar over hvor mesterlig han hadde tilpasset seg tilværelsen og hadde derfor ingen betenkeligheter med å avsløre både det ene og det andre i hans nærvær. Det meste lot han passere, det var jo ikke hans sak hva folk gikk rundt og sa og mente, men han sparte på alt, i tilfelle han en dag ville få bruk for det.

Sine egne hemmeligheter, derimot, holdt han tett til brystet.

Han hadde gått fra festlighetene på torget akkurat i det kappspisingen skulle til å begynne, for den interesserte ham ikke. Han hadde sett alt sammen før: Pelle kom til å vinne, og haugevis med god mat ville ligge gnidd utover både bordet og bakken rundt når de var ferdige. (Gustos mat, ikke hans, for det var hva de så ut til å foretrekke. Han hadde riktignok lurt inn et par av sine egne kreasjoner også, bare for moro skyld).

Det var nettopp til Gustos vertshus han gikk. Vanligvis var det her kaptein Sabeltann pleide å trekke seg tilbake under fullmånefestene, sammen med blant andre Langemann, Oliver, skomaker Ben og gamle Mattis, men denne kvelden hadde han gått tidlig (eller gått og gått, han hadde vel snarere blitt båret vekk), og alle hadde i stedet blitt værende på torget for å feire med de andre. Lokalet var altså tomt da Skalken kom, og med uten så mye som et fnugg av dårlig samvittighet, begynte han å gjennomsøke kjøkkenet.

Han visste ikke hva han lette etter, og lette vel strengt tatt ikke etter noe heller. Han bare kartla terrenget, prøvde å pusle sammen menneskene som bodde her ved hjelp av tingene de eide. Bella og Gusto hadde bodd i Abra Havn i nærmere tre år nå og hadde for alvor begynt å sette sitt preg på huset som en gang hadde tilhørt Morgan. Morgan på sin side hadde druknet lenge før Skalken kom inn i bildet, så han hadde aldri møtt ham, men hadde kost seg med å gjennomsøke den nedstøvede og forlatte bygningen ved flere anledninger, og hadde på mange måter klart å danne seg et visst bilde av denne handelsreisende/sjørøveren/vertshuseieren/bestevennen til Langemann (som man for øvrig helst ikke skulle spørre Langemann om – dét hadde han lært på den brutale måten).

Huset var som sagt annerledes nå; fargesprakende og innbydende og med en tung dunst av krydder liggende over rommene. Det var et populært sted, både ved lunsj- og middagstid pleide det å være fullpakket med både store og små, og Skalken kunne til en viss grad forstå hvorfor. Bella og Gusto var hyggelige og omgjengelige (i hvert fall Gusto, Skalken var fremdeles litt usikker når det gjaldt kona hans), og det var lite tvil om at maten som ble servert også var ettertraktet. Tanken fikk Skalken til å rynke på nesa. Rent rasjonelt måtte han jo innse at Gusto var en dyktig kokk. Han gjorde bare alt så… annerledes?

«Hva gjør du?»

Stemmen kom brått på, men han skvatt ikke. Han hadde utviklet et nesten dyrisk instinkt for sånt; han bare visste det når folk snek seg inn på ham, mer enn han hørte eller så det. Slik som rotter bare vet at skuta er lekk og at det er på tide å stikke, lå han alltid et lite skritt foran.

Han dreide sakte rundt og så at det var Benjamin som sto i døra og kikket på ham. «Gusto-mat e oppskrytt,» hilste han ham, mest fordi han hadde et behov for å dele sin nyeste tanke med noen.

Det var tydeligvis ikke helt det svaret Benjamin hadde ventet, men han kommenterte det ikke. «Sett Odin?» spurte han i stedet.

Skalken svarte, som sant var, at det hadde han ikke, og vendte deretter tilbake til snokingen, ikke videre bekymret over å ha blitt fersket av kanonéren. Benjamin kom ikke til å sladre, og om han gjorde hadde Skalken mer enn nok av ting å smelle tilbake med.

Benjamin gikk, og Skalken hadde snart glemt ham. Han fortsatte saumfaringen av kjøkkenet og var spesielt fascinert av Gustos krydderkrukker, som sto pent oppstilt på en hylle over ildstedet. Hva det enn var som gjorde inderens mat mer populær enn Skalkens, så hadde det noe med dette å gjøre; det var han temmelig sikker på. Så han skrudde av et par av lokkene, snuste på innholdet, prøvde å løse gåten, men endte med å rynke vantro på nesa.

Nei, det ble for spesielt.

Han gikk videre mot selve spiskammerset. Det var et rom inn forbi kjøkkenet, rett ved døra ut til bakgården, og så ut som spiskammers flest: forholdsvis lite, men innholdsrikt og smart innredet med mange hyller. Han var så vidt i gang med hylle nummer to, da han igjen kjente det, den instinktive vissheten om at han ikke var alene. Han stoppet, skjerpet alle sansene, og hånden flyttet seg mot hammeren han alltid bar i beltet. Likevel skvatt han denne gangen, da noen snakket.

«Så du er ute og snoker, du også?»

En kvinnestemme. Ikke Bellas. Ikke hva han hadde ventet.

Han snudde seg, i full beredskap, selv om han enn så lenge ikke avslørte det, og oppdaget ansiktet til Nancy i døråpningen.

Nancy pleide å servere på Den enøyde pirat nede ved kaia, og det var der Skalken var vant til å se henne, når hun balanserte store brett med ølkrus og flasker med rom, avfeide slibrige slengbemerkninger og delte ut en og annen ørefik dersom noen ble for nærgående. Men stort sett smilte hun, og det gjorde hun nå også.

«Det e itj snoking,» fikk han stotret ut, selv om det var det.

«Nei da, slett ikke,» fniste hun. «Jeg snoker heller ikke.» Hun trengte seg forbi ham og inn, og det gikk nærmest et støt gjennom ham da de brede hoftene hennes skrapte mot hans. Han ble stående, overraskende forfjamset og helt satt ut, og se hvordan hun begynte å undersøke innholdet i hyllene. «Jeg prøver bare å finne ut hva Bella bruker i småkakene sine. Hun vil ikke si det.»

«Muskat,» sa han.

Hun kikket på ham. «Tror du?»

«Vet.»

Hun fniste. «Hvordan?»

Han trakk på skuldrene. «Æ følge med på beholdninga, sjø.»

Hun ristet på hodet, men beholdt smilet. «Du er noe for deg selv, du, Skalken.»

Han ante ikke hva hun mente med det, og rakk ikke å spørre før de hørte ytterdøra bli åpnet og stemmer som nærmet seg. Nancys øyne viet seg ut og hun grep ham fort i armen, og hvisket: «Kom.»

Fort klemte hun seg opp i det innerste hjørnet av spiskammerset, bak en haug med rissekker, og trakk ham med ned til seg. De presset seg begge inn mot veggen og våget knapt å puste mens stemmene og skrittene nærmet seg. Det var Gusto og Bella som kom, men hva de snakket om var ikke godt å vite, for de plapret i vei på sitt eget språk. Skalken syntes ikke det var helt enkelt å tolke stemmeleiet og tonefallet heller, om de var sinte eller bare glade, men han tenkte ikke så mye over det. Han tenkte mest på hvordan den myke kroppen til Nancy nå var trykket helt inntil hans og hvordan den uvante duften av kvinne kilte i nesehårene.

Hvor lenge siden var det han sist hadde vært så tett på en dame?

Hvor lenge siden var det han sist hadde vært så tett på noen som helst?

Han gløttet ned mot ansiktet hennes. Hun så i retning av spiskammersdøra og virket ikke videre ubekvem over å være i nærheten av ham. Ingen grimase i ansiktet, bare et spent uttrykk, som vanlig er hos noen som gjemmer seg. Han lurte på om det kunne være sant det han hadde hørt, at Nancy manglet luktesans.

Han så arret hennes. Langt og smalt, fra tinningen og ned mot munnviken på venstre side. Han kjente historien bak, alle i Abra gjorde det, Nancy skammet seg ikke over den, og hvorfor skulle hun? «Det er mitt lojalitetsstempel,» pleide hun å si. Hun hadde fått det av en piratkaptein i Port Providence, en som hadde innbilt seg at han var i et slags forhold med henne, og slik hadde kommet til å avsløre planene sine om et bakholdsangrep på Kongen på havet og hans mannskap. Nancy likte mannskapet på Den sorte dame, hun, så hun hadde sporenstreks fortalt Sabeltann alt sammen. Arret på kinnet var "kjærestens" avskjedsgave.

Noe bevegde seg nede ved føttene deres, og Nancys kropp stivnet i det hun trakk pusten fort i et lite gisp. Det var ingen spesielt høy lyd, men i stillheten lød den desto høyere, og hun knep leppene hardt igjen da hun innså tabben, men uten å ta blikket fra den lille skapningen som romsterte ved skjørtekanten hennes. Skalken hadde også sett den, en rotte, selvsagt, slett ikke uvanlig å komme over i et spiskammers, og med en rask og trent bevegelse fikk han fanget den opp i nevene sine. Den slapp et lite skrik i det den ble løftet, men en hånd over øyne og snute hadde snart kvalt lyden. Den sparket og vred på seg, klorte og nippet litt i Skalkens fingre med tennene, men han var nærmest immun mot sånt og lot seg ikke affisere.

Vrid om halsen på den! Bit! Drikk blodet!

Han ante ikke hvorfor de kom, de tankene som alltid veltet fram fra en mørk avkrok i sinnet hans hver gang rotter var i nærheten. Han visste om en mann som hadde gjort det, altså drukket blodet av en rotte, men han hadde vært døden nær av sult, på det stadiet hvor du har mistet all selvrespekt og det eneste som er tilbake er pur overlevelsesinstinkt. Det var ingen grunn til at Skalken, verdens beste skipskokk, skulle tenke slikt! Han som hadde gått i lære i kjøkkenet hos selveste stattholder Gyldenløve før han senere dro til sjøs, og som alltid hadde hatt nok å spise.

Han fulgte ikke ordren. Trykket bare gnageren inn mot brystet i det han og Nancy klemte seg enda hardere opp mot veggen og holdt pusten, fordi skyggen av en skikkelse nå fylte døra. Samtalen der ute fortsatte litt fram og tilbake, men så fjernet stemmene og skrittene seg, og da det endelig lød et smell fra ytterdøra, sank de sammen i et sukk av lettelse.

Nancy kniste. «Det var nære på.» Hun så på ham med glødende øyne. «Jeg tror det er best vi går. Kom!»

Skalken ble med, uten å helt vite hvorfor. Det var så mye med denne situasjonen som var nytt og uvant, så han kunne like gjerne bare henge på og se hvor det førte hen. Han slapp fra seg rotta da de kom ut på terrassen, og den viste sin takknemlighet ved å pile rundt hushjørnet og ut av syne. Nancy kikket fascinert etter den, og deretter ned på hendene hans. «Den har bitt deg,» slo hun fast.

«De gjør det,» sa Skalken.

«Kom,» sa hun igjen, og han fulgte etter henne tilbake til kroa hennes.

Den enøyde pirat var blant de mindre familievennlige etablissementene i Abra Havn. Nancy fant seg i langt mer rølpete oppførsel enn det Bella og Gusto eller Rosa i fortet gjorde, og de mer lyssky aktivitetene i byen fant gjerne sted her. Fordi været var bra denne kvelden hadde folk stort sett festet utendørs, men i det Nancy og Skalken ankom, kom også flere andre trekkende. De benket seg rundt bordene og drakk og ropte og sang, men ved baren fikk Skalken stort sett sitte i fred. Nancy helte opp et glass rom til ham, og insisterte også på å tømme noe av det over bitemerkene i hendene hans, noe som sved noe helt vanvittig og dessuten var bortkastet bruk av edle dråper, slik han så det.

«Jeg liker deg, Skalken,» sa hun plutselig i det hun toppet glasset hans og skjenket i et til seg selv også. «Du er sikker i deg selv. Du prøver ikke å gjøre deg til, slik som dem.» Hun nikket smilende mot den skrålende gjengen i lokalet.

Han hadde lyst til å svare henne, men kom ikke på noe å si. Hele situasjonen gjorde ham i grunnen litt utilpass, uten at han helt kunne sette fingeren på hva. Det var ingen grunn til at han – selvlært gourmetkokk og en gang den stolte eier av en hel rekke vellykkede vertshus han senere hadde solgt med god fortjeneste – skulle være nervøs eller føle seg uverdig rundt kvinner.

«Jeg liker en mann som tror på seg selv,» fortsatte Nancy da responsen hans uteble. «Du har jo til og med klart å overbevise kapteinen om at du faktisk kan lage mat.»

Han skjønte ikke helt hva hun mente med det, og lot være å kommentere det også. I stedet gløttet han stjålent opp på henne over glasset sitt, små kjappe blikk mot de hvite armene der de hvilte mot bardisken, og de runde brystene som duvet i en litt for trang bluse bak den. Nancy var frodig og formfull, men bar sine ekstra kilo med ynde og eleganse, som om hun likevel var lett som en fjær.

Plutselig tok hun ham i hånden, og hun kunne vel så gjerne ha smelt en rottefelle over fingrene hans, for det føltes i første omgang ganske likt. Den umiddelbare innskytelsen var å dra neven til seg, men han gjorde det ikke, og undret seg i stedet over hvordan den vesle berøringen fikk alt til å strømme: blodet til skrittet og tårer til øynene.

«Jeg har likt deg lenge,» sa hun og fylte glasset hans igjen fra flasken hun fremdeles holdt i den ledige hånden. Han helte det raskt i seg med sin ledige hånd, mens han desperat prøvde å finne en vei ut av dette uføret.

Hvis det nå var det det var?

Var det ikke egentlig bare fint?

Det strammet til nede i buksa og han prøvde å forestille seg hvordan den myke, duvende kroppen hennes ville føles inn mot hans, men det var så lenge, lenge siden han sist hadde vært med en kvinne, og hun hadde vært tynn… så tynn… bare skinn og stikkende bein som skrapte mot…

Bortsett fra at det hadde hun ikke! Kvinnene i Skalkens liv hadde alltid hatt nok av mat. Han, som hadde lært kokkekunstene av sin mor, husfruen på den staseligste gården i amtet, hadde alltid kunnet forsørge dem.

«Må du gå?» hørte han Nancy hviske, og så at han omsider hadde trukket hånden sin ut av grepet hennes. «Jeg håpet du kanskje… ville bli?»

Blikket hennes var oppriktig; i hvert fall trodde han det, i og med at han ikke lenger kunne se det klart. Likevel klarte han heller ikke nå å svare. Det var som om noe vokste i munnen hans, la seg på tunga som en besk smak, fylte hodet hans med bilder og tanker som ikke var hans.

Hun rørte ved fingrene hans igjen, og han kunne ha skreket, for han ville så gjerne ha henne i armene, men den siste kroppen han hadde hatt i favnen hadde vært så mye mindre, så liten at den til slutt forsvant…

Pappa har itj mat te dæ…

Nei!

«Nei!» Det kom visst ut høyt.

«Unnskyld.» Nancy rygget. «Jeg gikk for fort fram.» Hun slo blikket ned og snudde seg bort. «Du kan ta flasken med deg om du vil.»

Han gjorde det. Han snublet ut på gata med alkoholen klemt inn mot brystet som en dyrebar skatt, og sjanglet hjem til Skalkeskjulet i halvsvime for å drikke den der.

«Æ e Skalken,» mumlet han for seg selv som et mantra, mens han desperat lette etter et glass, ga det opp og i stedet satte flasketuten for munnen. «Verdens beste skipskokk, og før det kokk i sjølveste Versailles!» Men da han fikk øye på sitt eget speilbilde i en overraskende blankpolert kopperkjele, ble han likevel i tvil.

Pappa har itj mat te dæ…

Pappa elske dæ…

Tilgi pappa…

Og nå ga han blaffen i om minnene var hans eller ikke, de var uansett nitriste og verdig en sørgestund, og han krøllet seg sammen på gulvet, stadig klynget til flasken, og gråt en liten skvett.

---

Det var ennå natt da han kom til seg selv og visste at dette var slutten eller begynnelsen, og at valget var helt opp til ham. Det var om ikke annet en styrkende tanke.

Han dro av lua, gredde gjennom det tynne håret, vasket det verste smusset av ansiktet og skiftet til en mindre skitten skjorte. «Æ e Skalken,» sa han til speilbildet i kopperkjelen. «Verdens beste skipskokk! Og man kan spis rotta… om man må.»

Ute kunne man skimte det første hintet av dag, og på Den enøyde pirat var bare Nancy tilbake. Hun holdt på å rydde etter festen, feide gulvet med et sopelim, men stoppet og møtte ham med et blikk da han kom inn.

«Her e æ,» sa han.

Hun smilte, og ryddet ikke mer den natten.

< Dagmar & Miriam    Pysa & Pinky >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Hvem er... Greven av Gral

Egentlig navn: Ukjent

Fødselsår: Ukjent

Tilknyttet: Gral, Grevinnen

Viktige relasjoner: Miriam av Gral, Grisk, Grufull, Slu, Goggen

 

Greven er en mektig trollmann som bor på øya Gral. Der samler han skatter, øver seg i trolldomskunster og hersker over sine undersåtter med jernhånd. Han er sadistisk og ond, kjent for å torturere sine fanger både mentalt og fysisk, men hans store svakhet er hans arroganse og urokkelige tro på egen fortreffelighet.

Tilbake til persongalleri

Å leve på en drøm: Dagmar & Miriam

Kategori: Gul

She leaned herself against a fence
Just for a kiss or two
And with a little pen-knife held in her hand
She plugged him through and through

Come take him by his lily-white hands
Come take him by his feet
And throw him in this deep, deep well
That's more than one hundred feet

Lie there, lie there, little Henry Lee
'Til the flesh falls from your bones
For the girl you have in that merry, green land
Can wait forever for you to come home

And the wind did howl
And the wind did moan

(- Nick Cave / trad.)

---

Det var fullmåne, og Dagmar kunne kjenne at noe var i gjære.

Det var der, som en liten, subtil skiftning eller endring i Kraften. Hun hadde gått ut for å hilse stjernene, stilt seg opp i urtehagen med ansiktet vendt mot den runde månefjeset, lukket øynene, spredt armene, åpnet håndflatene, og tatt i mot. Favnet universet. Trukket inn duften fra plantene. Vært ett med både fortiden og øyeblikket. Og hun kjente det enda tydeligere nå. Som om noen hadde sluppet en småstein i en vannpytt og ringene på vannet spredte seg, utover og utover.

Noen hadde drukket dypt.

Hun åpnet øynene igjen, langsomt, som om det var fare på ferde og hun måtte holde sansene skjerpet. Men hva skulle være farlig her? I fjor høst hadde den franske kapteinen og mannskapet hans kommet overraskende på og tvunget henne bort, men det var også det eneste dramatiske som hadde skjedd henne de siste tolv årene, og det var uansett bare fordi Sabeltann hadde ledet dem hit.

Sabeltann…

Hun hadde kjent ham under et annet navn, men selv i tankene kviet hun seg for å bruke det. Det ville vært meningsløst, for det fantes ikke lenger noen som vedkjente seg det, og alt det hun stadig kunne finne på å lengte etter, hadde opphørt å eksistere. Men som alltid når han dukket opp i bevisstheten hennes, fulgte de motstridende følelsene med på lasset, og i natt var de desto mer intense. Følelsen av fare og redsel ville ikke slippe henne, den minnet henne om å stå bundet til en påle, dømt for hekseri og drap på en ektemann, klar til å brennes…

En svak bris fikk løvet i trærne til å rasle, og igjen kikket hun seg rundt, stadig på jakt etter det hun følte iakttok henne. Det var ville dyr her, men de var hun ikke redd for. Aper og slanger kunne hun alltids håndtere. Nei, det som hadde drukket av Kraften i dag, var noe langt farligere.

Men var det her? Hun trodde ikke det, men man kunne aldri vite. Det var sånn med Kraften, den var allestedsværende, virket overalt. Det var som med småsteinen i dammen; det kunne skjedd like i nærheten eller langt borte, alle ville uansett kjenne ringvirkningene.

«Ligg der, ligg der, min Henry Lee, til du er støv og bein…»

Hun hørte seg selv nynne, usikker på når hun hadde begynt. Det var en vane hun hadde hatt fra hun var barn; å drive bort redsel ved å synge triste, bloddryppende sanger om onde mennesker og grufulle drap, som om den nifse fiksjonen skulle veie opp for, og dermed nøytralisere, virkeligheten.

Hun ristet kraftig på hodet som for å løsrive seg minnene fra barndommen. Hun måtte møte dette på mer rasjonelt og voksent vis. Stille vendte hun seg mot døra for å gå inn, men stoppet brått opp, nesten før hun hørte skrittene, og snudde seg langsomt tilbake for å hilse den ankomne.

En gammel kone var på vei opp gangstien gjennom hagen. Hun var kledd i en lys grå kjole som i måneskinnet så nesten hvit ut, hvitt var i hvert fall håret som stakk ut fra under skautet og hang i tynne, fjonete lokker rundt ansiktet. Hun gikk raskt til en gammel, krokbøyd kjerring å være, men haltet, som om den ene hofta ikke lenger fungerte som den skulle.

Hva det enn var som skremte Dagmar i natt, så var det ikke henne. Såpass forsto hun med én gang. Det onde hun hadde kjent kom ikke fra dette mennesket. Så hun ventet rolig der hun sto, lot den gamle innhente henne, til månelyset falt akkurat riktig og hun så hvem det var.

Ikke at det var så mye å gjenkjenne. Ansiktet i seg selv var ukjent, hun hadde aldri sett dette kvinnemennesket før, og likevel, da blikkene deres møttes, kjente hun det. Hun kunne kjent det igjen hvor som helst, eller for så vidt i hvem som helst.

«Miriam,» hilste hun henne, stemmen var langt mer følelsesløs enn hun hadde planlagt den. For selv om hun var overrasket over å se henne, og glad også, var det også noe i henne som hadde ventet dette. Hun merket det nå som Miriam (eller den gamle kona hun for øyeblikket besatt) besvarte henne med et nikk, som om dette møtet var lenge planlagt, og kanskje var det nettopp det?

Den virkelige Miriam var ingen gammel dame. Hun var ennå forholdsvis ung, ti år yngre enn Dagmar selv, vakker og vill og tiltrekkende, med rødt hår som, i det rette lyset, kunne se nesten fiolett ut. Hun hadde bare vært tidlig i tenårene da Dagmar først hadde møtt henne, men voksen for alderen. Som uekte datter av en tysk friherre hadde hun tidlig forstått at den eneste måten å bli hørt på, var å snakke høyere enn alle andre i rommet. Og der andre så en skamløs, manipulativ flokse som feilaktig trodde hun kunne ta seg til rette som en mann, så Dagmar en søster. Enda en som hadde Gaven, for det var navnet hun hadde gitt det: det som lot henne se livet slik det var, med all sin begrensning og urettferdighet, drivkraften som fikk henne til å protestere på det, evnen til å kjenne Kraften, mulighetene og løsningene som bare lå der og ventet, og til å bruke den. Så hun hadde rakt henne en hånd, tilbudt henne vennskap og veiledning, og Miriam hadde villig og takknemlig tatt i mot, og siden hadde de holdt sammen. De to og Isabel, den unge, uskyldsrene tjenestejenta mannen hennes hadde ansatt for å gre ut håret hennes…

Dagmar merket hvordan hun nesten ubevisst rørte ved det kortklipte håret i nakken nå som tankene hadde streifet dit de hadde. De hadde klippet det av henne, de som ville brenne henne. Hun kunne ha latt det vokse ut, det kunne for lengst vært langt igjen nå, likevel hadde hun beholdt det slik. De hadde prøvd å ydmyke henne, men var det én ting hun visste, så var det at du først ble et offer når du valgte å bli det.

«Du har kjent det?» Det var uvant å høre Miriam snakke med en gammel kvinnes ukjente, knirkende stemme.

«Selvsagt har jeg kjent det,» bekreftet Dagmar.

Miriam nikket alvorlig. «Vi må snakke sammen.»

---

Miriam ble sittende på en stol ved ildstedet mens Dagmar fant fram mat og drikke til dem. Det var tydelig at hun hadde det travelt, klødde etter å få sagt det hun hadde på hjertet, men samtidig forsto de begge at det var best å behandle den pent, denne gamle skrotten hun var kommet i.

«Har du seilt helt hit i denne gamle kona?» hadde Dagmar spurt.

Miriam strøk en hånd over skjørtet, som om det var et hvilket som helst klesplagg hun hadde på og ikke et annet menneskes kropp. «Å, hun her? Hun tåler det. Hun lar meg låne henne frivillig, sier hun sover så godt mens det pågår.»

Dagmar ristet lett på hodet. Hun hadde aldri helt forstått Miriams til tider nokså nonchalante holdning til magien hun utøvde. «Og Greven?» spurte hun. «Vet han at du kan besøke meg på dette viset?»

Miriams blikk svartnet. «Hadde han visst det, hadde han aldri tillatt meg det! Så, nei, han vet ikke at jeg har funnet et smutthull i trolldommen hans.»

«La oss håpe det forblir sånn,» svarte Dagmar og klarte ikke å glatte over all uroen og skepsisen i stemmen. Greven av Gral skulle man ikke yppe med. Hvis Miriam likevel hadde tatt sjansen, måtte det være noe svært viktig som hadde drevet henne til det.

«Han har noe fore,» innrømmet hun omsider, da Dagmar kom med en kopp te til henne (eller snarere til den gamle kona). «Det er han du har kjent. Han drikker dypt av Kraften for tiden. Samler krefter. Gjør seg klar.»

«Til hva?»

Hun så med ett fortvilt ut. «Jeg vet ikke!» Like raskt var innbittheten tilbake. «Men jeg akter å finne det ut. Hva det enn er kan du banne på at det ikke er noe godt! Ikke for noen, men aller minst for slike som du og jeg. Han vil ha den for seg selv, vet du, Kraften.» Hun tok en slurk av teen. «Uansett, jeg tenkte jeg måtte advare deg.»

Dagmar nikket igjen. Lot disse nye opplysningene synke ordentlig inn. Det var ikke det at hun ikke satte pris på advarselen, dette hadde bare aldri falt henne inn at noen skulle prøve å hindre andre tilgang på Kraften, eller enda verre, faktisk lykkes med det.

Alt som ung jente hadde hun kjent den. Hørt hvordan den kalte på henne i vinden, hvisket til henne fra jord og vann, pulserte gjennom årene hennes og fylte henne opp. Hun hadde trodd at alle hadde det på dette viset. At alle kjente til hemmelighetene der ute, og der inne i seg selv. At alle visste at det var godt og naturlig og ingenting å frykte.

Slik var det ikke.

Da hun ble eldre og lærte hvordan hun kunne bruke den, forme den, bøye den til sin vilje, forsto hun fort at dette var noe andre verken kunne eller forsto. Tvert i mot var det noe de var redde for, foraktet og skydde som pesten. Det kom fra Djevelen, fortalte de henne, hun gjorde best i å holde seg unna om hun ville redde sin sjel.

Hun adlød ikke. Hun klarte ikke å gi slipp på den. For den var ikke ond, den Kraften som omga universet, som levde i alle ting, uavhengig om mennesker kunne sanse den eller ikke. I stedet begynte hun å praktisere i det skjulte; i skjul for sine foreldre, sine brødre og sin eldre halvsøster, senere for mannen de giftet henne bort til, og bare Miriam og Isabel visste, bare Miriam og Isabel forsto…

Og han…

Han forsto også. Slik han hadde forstått henne på så mange plan...

Likevel fløy ryktene, hun visste det godt, og hun merket de lange, anklagende blikkene de sendte henne på sammenkomster og ball. Men det var ikke før ektemannen døde at hun hørte dem bruke ordet…

Heks.

«Han er sint.» Miriams (eller, strengt tatt, den gamle damas) stemme brøt inn i tankerekken hennes. Hun snakket fremdeles om Greven. «Ryktene på havet vil ha det til at…», den ørlille nølingen avslørte straks hvilket navn som ville komme, og ganske riktig, «…at kaptein Sabeltann har funnet Solkongens skatt, og han skulle gjerne hatt den selv. Han har tigeren, men vil alltid ha mer, det patetiske krypet!»

«Et patetisk kryp med store krefter, Miriam,» advarte Dagmar. «Vær forsiktig.»

«Ja, ja.»

Dagmar strammet grepet om tekoppen sin. Å høre navnet hans bli nevnt hadde påvirket henne mer enn hun likte å innrømme. «Så de fant den altså,» mumlet hun.

«Hm?» Miriam la hodet spørrende på skakke.

«Ja, han var innom her i fjor.»

Miriam sperret opp den gamle damas øyne. «Han var her? Etter alle disse årene?» Så satte hun seg bakover i stolen i en nesten anklagende positur. «Dagmar!» Hun lo litt. «Kan det være han fremdeles elsker deg?»

«Nei!» Hun nøt hvor kontant hun fikk svaret til å bli.

Miriam lot seg ikke affisere av det, og så bare ertende på henne. «Hva var det da som brakte ham hit?»

«Kjærlighet,» svarte Dagmar, som sant var, og da Miriam skjøt den gamle konas øyebryn overrasket i været, la hun til: «Men ikke for meg. Han kom med en stygt såret mann. Morgans gamle sigøynervenn, faktisk.»

«Langemann?»

Hun nikket. «Skutt i magen, døden nær.»

«Og du reddet ham?»

«Jeg måtte jo nesten det. Jeg skyldte Sabeltann en tjeneste, som du vet, og dette var hva han krevde. Men jeg gjorde det nå mest for Morgans skyld. Og for gutten.»

«Gutten?» Miriams blikk ble enda mer skjerpet og hele kroppen stivnet, som hos et rovdyr når det værer bytte.

Dagmar nikket bekreftende, og tillot seg å smile. «De hadde gutten med seg.»

«Pinky?» Miriam la begge hender brått mot munnen, som om hun hadde brutt en lov ved å si det navnet høyt, og Dagmar strakte smilende sin egen neve over bordet for å gripe dem.

«Langemann har passet Pinky,» bekreftet hun. «Og elsket ham som sin egen. Det kunne jeg merke, i dem begge to.»

«Som Morgan sa han ville,» husket Miriam.

«Og som vi håpte,» la Dagmar til.

Miriam klemte hånden hennes, som om det å slippe den ville få alt til å glippe. «Du så ham?»

Dagmar nikket, og smilet ble bredere, glad som hun var over å få dele denne gleden. «En frisk og fin ung mann. Som snytt ut av nesa på sin far.» De lo begge av et gammelt minne det ikke var behov for å snakke høyt om. «Men det var mye av henne i ham også, Miriam. En godhet og en mildhet selv ikke en bøling ville pirater har klart å luke ut.»

Miriam la hendene inn mot brystet, og gledestårene var hennes selv om øynene ikke var det. «Endelig noen gode nyheter,» sukket hun. Så trakk hun brynene sammen i en tankefull grimase. «Hvis du brukte Kraften til å helbrede Langemann, har han også merket det.»

Den tanken hadde ikke streifet Dagmar før nå. «Ja,» nikket hun bekreftende. «Men bare forbigående.»

«I denne omgang, ja,» innvendte Miriam. «Men Greven er ikke ferdig, Dagmar.» Hun lente seg over bordet i en rask bevegelse og grep hånden hennes. «Han er mektig, absolutt, men det er også du, og det vet han. Han har alt peilet deg ut, det tør jeg vedde på. Du må forberede deg.»

«Jeg skal forberede meg,» lovte hun, og det var en ny ro i stemmen hennes, hun hørte det selv og innså i samme øyeblikk at den ikke bare hadde satt seg der, men gjaldt hele henne. «Og du må finne ut hva han planlegger.»

Miriam nikket alvorlig og tømte kruset. «Jeg må tilbake før han fatter mistanke.» Hun strøk hendene over skjørtet igjen. «Men først må jeg få hun her trygt hjem.»

«Vil du ikke vente til i morgen?»

«Det er ikke tid. Det er lyst nok under fullmånen.»

Dagmar fulgte henne ut og de tok farvel på trammen. «Jeg holder deg oppdatert om jeg kan,» lovte Miriam.

«Fint, men pass på deg selv.»

De omfavnet hverandre kort, og først da den gamle kona haltet nedover stien og Dagmar sto i døråpningen og så henne gå, gikk det opp for henne at hun hadde mer på hjertet. «Om du ser Morgan…,» kalte hun etter henne.

Miriam stanset og snudde seg mot henne med et trist smil. «Dagmar, jeg har ikke sett ham på mange år.»

«Ja, jeg vet, men hvis du ser ham…»

«Skal jeg gi ham de gode nyhetene, selvsagt.» Hun skulle til å gå videre, men stoppet halvveis i bevegelsen. «Jeg skal bort fra den øya, Dagmar!» erklærte hun, med en plutselig overbevisning i både blikk og røst. «Du skal se meg igjen som den jeg er. Merk mine ord!»

Dagmar løftet smilende en hånd til hilsen. «Jeg heier på deg, søster.»

Og Miriam gikk, og Dagmar ble stående der på terskelen til nattemørket for lengst hadde slukt henne. Det raslet i løvet igjen, men angsten hun hadde følt tidligere på kvelden var nå erstattet av en visshet, og da hun igjen tok seg selv i å synge, var det ikke lenger i et forsøk på å drive den bort.

«Og vinden ulte, og vinden skrek, la-la-la-la-la, la-la-la-la-li…»

- og mens Kraften fylte henne, hentet seg inn, vokste seg sterk, gled et lite smil over leppene hennes -

«…en liten fugl dreit ned på Henry Lee.»

< Benjamin & Odin   Skalken & Nancy >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Hvem er... Dina

Fødselsår: 1692

Nasjonalitet: Engelsk

Tilknyttet: Det usynlige land

Viktige relasjoner: Rebekka, Viola

Dina er en av flere jenter som kaptein Sabeltanns menn reddet/stjal fra et britisk fort i 1712 og tok med til Det usynlige land.

Tilbake til persongalleri

Hvem er... Viola

Fødselsår: 1694

Nasjonalitet: Engelsk

Tilknyttet: Det usynlige land

Viktige relasjoner: Billy, Dina, Rebekka

Viola er en av flere jenter som kaptein Sabeltanns menn reddet/stjal fra et britisk fort i 1712 og tok med til Det usynlige land. Her har hun skapt seg et nytt liv, og funnet en mann i Billy.

Tilbake til persongalleri

Hvem er... Rebekka

Fødselsår: 1695

Nasjonalitet: Engelsk

Tilknyttet: Det usynlige land

Viktige relasjoner: Dina, Bendik, Lech, Viola

Rebekka er en av flere jenter som kaptein Sabeltanns menn reddet/stjal fra et britisk fort i 1712 og tok med til Det usynlige land. Hun er glad i en flørt, og er sett i hop med både Bendik og Lech.

Tilbake til persongalleri

Hvem er... Nancy

Fødselsår: 1681

Nasjonalitet: Engelsk

Tilknyttet: Det usynlige land

Viktige relasjoner: Skalken

Ol' Nancy don't care 

who comes to her inn...

Nancy arbeidet på et vertshus i Port Providence da hun i 1705, med fare for sitt eget liv, tipset kaptein Sabeltann om et planlagt bakholdsangrep fra et rivaliserende piratmannskap. Som takk har han tatt henne under sin beskyttelse og tillatt henne å bosette seg i Det usynlige land, der hun nå driver kroa Den enøyde pirat.

Nancy er blid og omgjengelig og godt likt, men har aldri vært gift og aldri vist interesse for noen mann, spesielt ikke siden hennes tidligere beiler vansiret henne da hun svek ham. Bare Skalken ser ut til å ha en spesiell plass i hjertet hennes, uten at noen – inkludert hun selv – forstår hvorfor.

Tilbake til persongalleri