Å leve på en drøm: Sabeltann & Rosa

Kategori: Grønn

Night shines in lack of light
Embrace the darkest night
Scarred from an endless fight
Save me from the light

(- Keep of Kalessin)

---

Den nesten fulle nemånen var fullstendig skjult av det tjukke skylaget, og innen han nådde Langemanns hus den kvelden var det blitt så mørkt at han knapt kunne se hvor han satte foten. Vinden hadde begynt å ruske voldsomt i trærne og bulderet fra fjerne tordenskrall kom rullende inn fra havet; det var bare et spørsmål om tid for uværet brakte løs.

Sabeltann kastet et kort blikk opp på den mørke himmelen i det han stanset på trammen, uten å vite hva han egentlig så etter. De første regndråpene, kanskje, men de ville jo komme uansett om han så på dem eller ikke og da var det temmelig tåpelig å bli stående her ute. Han trakk hatten lenger ned i panna, litt småirritert over seg selv og den irrasjonelle handlingen, og løftet hånden for å banke på.

Han stanset tidsnok, kom på at Langemann var sengeliggende og muligens sov, og det var jo ikke sånn at han ble nektet adgang til noe hus i Abra Havn og minst av alle dette, så han endte opp med å bare åpne døra og gå inn uanmeldt.

Han ventet noen øyeblikk i den lille ganga, lyttende etter stemmer og bevegelser, så stilte han seg i dørkarmen inn til oppholdsrommet til venstre for å skaffe seg oversikt.

Det var bare Rosa som var der inne. Hun satt ved grua, opptatt av en gryte som hang over ilden, men kikket opp og møtte blikket hans. Ingen av dem sa noe, men hun nikket anerkjennende (som om han trengte den anerkjennelsen), og han besvarte gesten (som om hun brydde seg om hans), trakk seg ut av rommet igjen og gikk i stedet opp trappene til andre etasje.

Det gikk gjetord om hvor stille Kongen på havet kunne gå, om hvordan han kunne liste seg over selv de mest knirkete skutedekk like lett og lydløst som tigeren han hadde tatt navn etter. Som de fleste andre fortellinger som kretset rundt hans person, var ryktet sterkt overdrevet, men noe sannhet var det i det, og hans høyhælte sko laget uansett forholdsvis lite støy på vei opp de ti trinnene. Døra på toppen sto på gløtt, og han skjøv den forsiktig opp og gikk inn i det halvmørke soverommet.

Han kunne med én gang høre på Langemanns tunge pust at han sov; den gikk raskere enn normalt, men var i det minste jevn. Han hadde klart å vikle seg inn i lakenet og lå diagonalt i den brede senga, og Sabeltann kunne se i det svake lyset fra den enslige lampen på bordet, at han var både rød og svett. Det så ikke videre behagelig ut, men svette var tross alt et godt tegn, og kapteinen tok seg selv i å smile forsiktig.

Skoddene for vinduene raslet i et plutselig vindkast og i neste øyeblikk åpnet omsider himmelen slusene. Lyden av dråper mot taket ble nærmest øredøvende, og Sabeltann hevet brynene i undring. Det bråkte for mye.

Han skrittet bort til vinduet, dro skoddene fra og fikk bekreftet mistanken.

Hagl.

I tropene.

Nå hadde han sett dét også.

De små isklumpene danset over hustakene og steinhellene og den hardtrampede jorda i gatene, spratt hit og dit som rikosjerende muskettkuler og etterlot seg en tynn, hvit hinne på alt. Han strakte en hånd ut for å fange noen av kornene. De pisket mot fingrene hans, men da han lukket dem inn i håndflaten, smeltet de fort og rant som små dråper nedover armen og inn i jakkeermet.

Han lukket skoddene igjen, stengte uværet ute, og snudde seg tilbake mot senga. Langemann sov uforstyrret videre, selv da nok et tordenskrall dundret over huset og haglet, like brått som det var kommet, gikk over i regn.

Sabeltann gikk nedenunder igjen. Rosa sto ved vinduet og myste ut bak gardinet, og kastet bare et raskt blikk i hans retning da han kom. «Underlig vær vi har,» sa hun, på en måte som fortalte ham at hun ikke forventet noen respons. I stedet gikk hun tilbake til ildstedet, rørte litt i gryta og stilte det egentlige spørsmålet. «Sover han?»

«Ja.»

«Fint.» Blikket hennes var utelukkende fokusert på suppa. «Han har strevd med det.»

«Med å få sove?»

«Ja.» Hun merket nok hvor intenst han glodde på henne, for de utdypende forklaringene kom uten at han trengte å spørre. «Ingen smerter, tror jeg. Men han finner ikke roen. Han har hatt høy feber i hele dag, og bare ligget og kavet. Snakket over seg.»

«Jaha?» Sabeltann kjente en uro han ikke hadde kjent før. Maktbalansen var forskjøvet noe nå som Langemann visste alt. Han klarte likevel å høre passe nonchalant ut. «Om hva da?»

«Om Dagmar.»

Hun hadde snudd seg mot ham, nysgjerrig på reaksjonen hans denne gangen.

Han lot seg ikke affisere, hevet bare brynene i en likegyldig grimase. «Det var jo også noe å snakke om.»

«Han tror hun er her. Sier at han kan… merke henne.»

Sabeltann trakk ut en stol og satte seg. «Som sagt, han har feber. Han hallusinerer.» Han plukket av seg hatten, la den ved siden av seg på bordet og trakk åndsfraværende en finger gjennom de sorte fjærene. «Han virker rolig nå.»

Hun svarte ikke. Holdt bare blikket på ham en stund, tilsynelatende ventende på et hint, et tegn eller en ordre, og da han ikke ga henne noen, flakket det i stedet mot døra. Hun lurte nok på om han hadde tenkt å bli, og når alt kom til alt var han faktisk ikke helt sikker selv. Borgen var i hvert fall utelukket nå i kveld med tanke på været, men han hadde jo et rom her i byen, for ikke å snakke om lugaren sin i skuta, dersom han skulle trenge et sted å sove. Men soving var uansett ikke på planen i natt, og det fristet ikke å gå ut.

Rosa kom visst til samme konklusjon. «Skal du ha mat?» spurte hun.

«Ellers takk.»

«Da så.» Hun la et lokk over gryta og rettet seg opp, skjøv noen løse hårstrå inn bak øret og unngikk å se på ham. «Du vet hvor du finner drikkevarene.»

Han måtte bite seg på innsiden av kinnene for å ikke smile.

Hun strøk forbi ham og gikk ovenpå. Han hørte skrittene hennes i trappa, hvordan hun dyttet opp døra til soverommet og småromsteringen som fulgte. Han så for seg hvordan hun forsiktig viklet Langemann ut av lakenet, ordnet putene og tørket svetten av ham. Og han visste at Langemann, dersom han i det hele tatt merket noe, ville la seg stelle med. Så lenge det var henne, var det greit.

Ellers likte han ikke å vise svakhet.

To ganger på vei ned fra borgen den ettermiddagen hadde Sabeltann seriøst vurdert å hente forsterkninger. Langemann hadde brukt en evighet, kreket seg ned trinnene, svakere og sykere for hvert skritt, og det var tungt å holde ham oppreist på egenhånd. Likevel hadde han latt det være, for han visste hvor ydmykende det var. Det var ille nok å måtte ha hjelp av sin kaptein, om ikke mannskapet skulle se ham slik også.

Han fikk meg opp, så jeg skal få ham ned.

Og da ble det sånn.

Han reiste seg, rastløs, og begynte å vandre rundt i rommet, studerte bildene og kartene, våpnene som hang på veggen og alle sakene som sto oppstilt på bord og hyller. Langemann likte å dra med seg ting hjem fra tokt, men hans smak i suvenirer var noe annerledes enn Sabeltanns egen. Slett ikke alt som var her hadde en verdi som kunne måles i gull, og derfor vekket de heller ikke den helt store interessen i ham.

Men på et lite bord i den innerste kroken fant han et sjakkspill delvis skjult under en stabel med bøker, og han plukket opp den hvite dronningen og løftet den opp i lyset for å se den bedre.

Elfenben. Skikkelige saker.

Han blåste bort det tynne laget med støv som hadde samlet seg på den, og det rykket i munnviken hans. Langemann spilte ikke sjakk. Mannen eide ikke tålmodighet. Han hadde nok spillet bare for å virke distingvert.

Han tok med brettet til spisebordet. Noen av brikkene måtte han ned på gulvet for å finne, men han sporet dem opp alle sammen, ga seg til å tørke støvet av dem og stille dem opp, klar til kamp.

Det var mens han var opptatt med dette, at ytterdøra gikk opp og Pinky kom snublende inn over terskelen. Gutten hadde hatt jakka over hodet som ly mot regnet, og så ham derfor ikke før han hadde tatt den av og hengt den opp på en knagg. Da stivnet han til gjengjeld midt i en bevegelse og bare stirret på ham, som om han ikke helt kunne tro eller begripe det han så.

«God kveld, gutt,» gryntet Sabeltann, og passet seg vel for å avsløre at han også hadde opplevd et aldri så lite sjokk.

I et kort øyeblikk hadde guttungen sett akkurat ut som Morgan, selv om han i utgangspunktet var altfor liten og spedbygd. Det var noe med holdningen, måten han bevegde seg på.

Morgan…

Navnet fikk det alltid til å ulme i ham, men at tangkvasten liknet ham var ikke nødvendigvis bare negativt. Morgan hadde hatt gode sider også, vært en nyttig mann å ha rundt seg, oppsiktsvekkende smart og snartenkt. Pinky var av forræderens blod, men oppdratt av lojale Langemann, og den kombinasjonen kunne fint komme til å slå riktig så heldig ut.

Ikke at han under noen omstendigheter ville la gutten få vite at han tenkte dette. Best å holde ham på pinebenken noen år til, teste ham ordentlig ut først.

Soppen klarte omsider å rykke seg ut av sjokktilstanden og rettet seg opp i stram givakt. «Kaptein!»

Sabeltann tvinnet barten mellom fingrene, bare for å skjule smilet som tvang seg fram. Enn så lenge lovet dette godt.

Rosa kom ned trappen i samme øyeblikk. «Det var godt du kom nå, Pinky,» hilste hun, og han slappet tilsynelatende av og smilte opp til henne, mens Sabeltann igjen rettet oppmerksomheten mot sjakkspillet og lot være å involvere seg i den påfølgende samtalen.

Gutten forsvant opp trappa etter en kort ordveksling som stort sett dreide seg om været. De kunne høre at han stoppet litt i døra til Langemann, før han klatret videre opp stigen til sitt eget lille rom på kvisten. Først da kikket Sabeltann bort på Rosa igjen, og så at hun sto med Langemanns skjorte i hendene. Den var helt dyvåt.

«Jeg tror han svetter det ut nå,» sa hun, da hun så hvor han så. «Hva det enn er.»

Sabeltann nikket og gikk for å jakte på drikkevarene. Det var rom i hjørneskapet, men brennevin fristet ikke akkurat nå, så han gikk i stedet til spiskammerset for å velge seg ut noe fra vinsamlingen der.

Et sukk fra Rosa fikk ham til å kikke tilbake på henne.

«Hvor lenge har dette vært vanlig?» spurte hun, og stakk en finger gjennom et hull i skjorta så han skulle se det. «Hull i klærne, det er ulikt ham.»

Sabeltann bestemte seg for en flaske og tok den med tilbake til bordet. «Jeg har også lagt merke til det,» medgikk han.

Hun ristet på hodet og kastet skjorta fra seg i en kurv. «Trenger du glass?»

«Ta med et til deg selv også. Du ser ut som om du trenger det.»

Hun så skjevt på ham, men smilte, og plukket ned to glass fra en hylle. Han slo tuten av flasken med sabelen sin, og skjenket i til dem.

«Han stryker nok ikke med,» sa han, fordi han følte han måtte si noe. «Jeg har sett ham mye verre enn dette.»

«Skulle det liksom være beroligende?» mumlet hun og tok en stor slurk av vinen. «Vi burde hatt en lege,» la hun åndsfraværende til.

«Hm?»

«Vi burde hatt en lege i Abra Havn.»

«Lege?» Han klarte ikke å unngå at det kom som et fnys. «De hadde bare årelatt ham, eller noe annet tåpelig.»

«Du har ikke noen tro på årelating?»

Han sendte henne et blikk han håpte var svar nok. Det var det visst, for hun spurte ikke mer.

I stedet slo han seg ned på stolen igjen, og nikket mot det ferdige oppstilte sjakkbrettet. «Spiller du? Cornelis var temmelig habil.»

Hun smilte litt bak vinglasset da hennes fars navn ble nevnt. «Jeg plukket vel opp en ting eller to.»

Han gestikulerte mot de hvite brikkene. «Vel? Damene først.»

Hun trakk ut en stol og satte seg, smalt glasset litt for hardt ned i bordplata og valgte seg en bonde å begynne med.

De spilte i taushet en stund. Begge tok seg tid til lange tenkepauser, uten at stemningen føltes trykket av den grunn, og Sabeltann satte pris på stillheten. Få mennesker behersket kunsten å være (eller i det minste framstå) rolige rundt ham, men Rosa var en av dem, og de var midtveis i vinflaske nummer to før hun sa noe.

«Jeg har aldri takket deg.»

Han gløttet mistenksom opp på henne. «For hva?»

«For at du reddet ham. På siste tokt.»

«Ah, du mener Langemann. Det var ikke jeg som…»

«Jo!» Hun møtte blikket hans. «Du tok ham dit. Og jeg vet at det kostet deg.»

«Nå vel.»

Han kremtet og flyttet springeren sin, og hun så ned på brettet igjen og trakk brynene sammen i en tankefull grimase. Han kikket stjålent på henne mens hun tenkte. Det flammende lyset fra ildstedet hadde lagt seg som en varm oransje hinne på den ene halvdelen av ansiktet hennes, gitt det en helt ny type glød, men belyste også de første aldringstegnene og bekymringene som hadde meislet seg inn der.

Hun var vakker nok, såpass at menn snudde seg etter henne på gata, men Sabeltann hadde sett Langemann med penere kvinner, og yngre også. Det var nok mer enn bare utseendet som gjorde at han foretrakk denne, og av og til, slik som nå, kunne kapteinen nesten forstå hva det var.

Det var mye av Cornelis i henne: standhaftighet, besluttsomhet og mot. Særlig det siste. Mye av det. Men først og fremst var hun kompromissløst seg selv, og han så hvordan det kunne virke tiltrekkende. På noen.

«Han elsker deg.»

Han kunne bitt av seg tunga, men det var for sent. Ordene var ute, og nå så hun opp på ham igjen, først undrende, så trist.

«Han elsker deg mer.»

Det var ikke svaret han hadde ventet, men nå da han hørte det, protesterte han ikke. I stedet vendte de begge tilbake til spillet og omfavnet lettet stillheten.

Hun var god. Selv om han vant begge de to første rundene, bød hun på den sterkeste og mest interessant motstanden han hadde hatt på lenge, og den tredje gangen måtte han nøye seg med remis. Da var det langt på natt og de hadde tømt tre og en halv flaske vin, og hun hadde spist litt av suppa, og han hadde enda en gang takket nei til en porsjon av den.

Hun tilbød ham dagsenga, sa hun ville legge seg hos Langemann i tilfelle han trengte noe, men han svarte, som sant var, at han planla å sitte oppe. Hun så tvilende på ham, og han lurte et øyeblikk på om hun kom til å lekse opp for ham viktigheten av nok søvn, slik andre (med lite hell) hadde gjort før henne. Men hun holdt klokelig munn, lot ham få det som han ville, og mens hun gikk for å sove, flyttet han stolen nærmere ildstedet og henga seg til sine nattlige refleksjoner. De som angikk ham, og bare ham.

---

Stormen stilnet utpå morgenkvisten, og hun sto opp da det første dagslyset kom sivende inn mellom gardinene. Han ofret henne ikke et eneste blikk da hun kom, satt bare urørlig med begge pekefingrene hvilende mot leppene, mens han merket hvordan hennes blikk derimot brant seg inn i ryggen hans.

«Jeg går etter vann,» sa hun og registrerte nok, i likhet med ham, at sollyse morgener ikke innbød til sjakkspill og samtale på samme måte som stormfulle netter gjorde.

Hun gikk, og han hadde knapt fått ryddet bort spillet og de tomme flaskene, før han hørte tunge skritt i trappa, og Langemann kom inn, langsomt og døsig, med sengeteppet rundt seg som en toga. Han ble stående på dørterskelen og myse undrende mot kapteinen, som satt der ved bordet og nikket taust god morgen. Langemann sa heller ingenting, bare peilet seg inn på den ledige stolen og dumpet ned på den. Han var åpenbart naken under teppet, håret var utslått og flokete, og han så herjet ut, men langt fra så syk som kvelden før.

«Du er på beina, ser jeg,» konstaterte kapteinen.

«Jeg…,» begynte Langemann og trakk teppet tettere rundt seg, plasserte det strategisk over det aller nødvendigste. «Jeg aner ikke hva det der var for noe.»

«Det er mindre viktig. Så lenge du føler deg bedre.»

Kvartermesteren nikket og lukket øynene et øyeblikk. «Hvor lenge var jeg borte?»

«Bare en natt. Det er morgen nå. Den sjuende april syttenseksten, dersom du lurte.»

«Mm…»

Langemann dro en hånd gjennom det mørke håret, skjøv det bort fra ansiktet. Det var noen dager siden han hadde barbert seg, og øynene var hovne og rødsprengte, men blikket var klart.

«Jeg har bedt Tønnes klargjøre skuta,» fortsatte Sabeltann og kastet ikke bort mer tid. «Vi drar straks du er sterk nok.»

«Hvor skal vi?»

Ingen protester.

«Danmark.»

Han leste blikket hans, så hvordan han hentet fram tidligere samtaler og la alle brikkene på plass. «Nå?»

«Nå.»

«Ai, ai, kæpten.»

Ingen flere spørsmål.

Evig lojale Langemann.

Rosa kom tilbake med vannbøttene. Langemann gløttet opp på henne, og hun fulgte ham med blikket mens hun krysset gulvet for å sette dem fra seg.

«Er du oppe?» sa hun, tydeligvis som et uttrykk for at hun syntes det var en ytterst dårlig idé.

Han svarte ikke, og hun kom bort og la en hånd mot panna hans. Han vred litt utilpass på seg, det ante kapteinen at det ikke var på grunn av berøringen i seg selv, men det faktum at han var her og så det.

«Kle deg ordentlig, i det minste,» sa hun, og hentet tøflene og enda et teppe. «Skal du ha frokost?»

Det tok noen øyeblikk før Sabeltann forsto at spørsmålet var rettet mot ham. Langemann fikk tydeligvis ikke noe valg. «Ellers takk,» sa han.

Han reiste seg, tok hatten og satte den på hodet. «Ta den tiden du trenger,» sa han til Langemann. «Tønnes måtte uansett ha noen dager.»

Langemann nikket, Rosa forholdt seg i ro, og han lot blikket gli fram og tilbake mellom dem. «Dere to får finne ut av ting,» sa han.

Begge så uforstående på ham, men han ante at de likevel visste hva han snakket om, så han forlot dem og gikk ut på gata. Det siste han så før han lukket døra bak seg, var at Rosa hadde snudd seg bort, og han gikk derfra, lettet over at han for lengst var ferdig med den slags.

< Rosa & morgenen etter    Sabeltann & Dagmar >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Å leve på en drøm: Pysa & Pinky

Kategori: Grønn

I take to the water
To glide upon the gales
The winds that my father rode
Will never fill my sails

(- Miracle of Sound)

---

Det var fullmånefest, og Pysa hadde ingen planer om å se Pelle vinne enda en spisekonkurranse. Og det til tross for at det var penger å vinne ved å satse på ham. Det var nemlig slett ikke alle som så ham som den opplagte seierherren, folk hadde forhåpninger til Lech, og det hadde for så vidt Pysa også. For om noen noensinne ville bli i stand til å skyve tvillingbroren hans ned fra kappspiserkongetronen, måtte det bli den polskfødte rormannen. Men ikke riktig ennå. Ennå lå Pelle milevis foran.

Men kanskje om noen år, og da skulle han nok sørge for å være der!

Pelle hadde nemlig en tendens til å bli nokså blærete etter seirene ved spisebordet (som om det lå noen ære i å være den som kunne trykke i seg mest mulig mat på kortest mulig tid), og Pysa, som kjente ham best, visste at han var ulidelig nok å være sammen med i utgangspunktet. Så straks konkurransen ble blåst i gang, trakk han seg diskré vekk fra torget og ned mot havna.

Det var stille og fredelig nede ved vannet, for festen var enn så lenge konsentrert rundt bykjernen. Bare fra under brygga hørte han umiskjennelige lyder, og kjente i et kort øyeblikk lengselen etter intimitet. Den kunne selvsagt stilles senere på kvelden, nede på Den enøyde pirat, om han fremdeles hadde lyst, men det ble liksom ikke helt det samme når han måtte betale for det. Han hadde ikke noe behov for å samle på flest mulig kvinner, eller å tvinne dem rundt lillefingeren, slik Langemann gjorde, men det hadde vært fint å en gang treffe noen som ville ha ham for det han var, og ikke for det han hadde i pengepungen.

Han gikk videre, lot de to (eller flere) under brygga fortsette uforstyrret med sitt, og spaserte rolig langs moloen, fylt av en underlig nostalgi. Det bleke lyset fra månen, som hang som en diger ost på den usedvanlig klare himmelen, fikk alt til å se så annerledes ut. Det lå noe i luften, noe ulmet under overflaten. Verden var stille, men det var en svanger stillhet, og et eller annet sted der ute hadde noe fryktelig skjedd.

Han rykket seg selv ut av tankene. Hjelpes, hva var det her for noe? Nå lot han visst fullmånen gå til hodet på seg. Selvfølgelig skjedde det ting ute i verden, det gjorde det hele tiden, det var ingen grunn til å bli melodramatisk.

Han kikket seg over skulderen, skrått over havna og mot klippene og Sabeltanns borg på motsatt side. Ingen lys var tent der oppe, så han lot i stedet blikket streife mot Den sorte dame der hun lå fortøyd nedenfor Villa Rosa, og undret på om kapteinen ikke ville sende dem ut på tokt igjen snart. Det begynte å bli lenge siden sist; man kunne jo bli landkrabbe av mindre.

«Pysa?»

Han skvatt til da noen sa navnet hans, for han hadde slett ikke merket at han ikke var alene lenger, men pulsen roet seg fort. Stemmen var kjent.

«Hei, Pinky.»

Han snudde seg smilende, og endte opp med å skvette for andre gang. Gutten hadde byttet ut sitt sedvanlige blå hodetørkle med et rødt et, akkurat som det Morgan i sin tid hadde foretrukket, og det gjorde ham bare enda likere sin far enn før.

Pinky merket nok reaksjonen, for den guttungen var ekstremt observant, men lot seg ikke affisere videre av den.

Forståelig. Det var jo en grunn til at Pysa ble kalt det han ble.

«Får jeg snakke med deg?» spurte han.

Det var lite vits i å si nei, alle kunne jo se at han ikke var opptatt, men Pysa ante hva som kom og følte straks ubehaget. «Om hva da?»

«Om Morgan.»

Selvsagt…

Han sukket. «Det er ikke noe å fortelle, Pinky. Du veit alt sammen fra før.»

Gutten ristet sta på hodet. «Bare det Langemann har godkjent.»

«Hva skal det bety?»

«Det betyr at jeg vet at noe blir holdt skjult for meg.»

Pysa visste ikke hva han skulle svare. Han var fullstendig uforberedt på denne samtalen, og han innså nå at han burde ha forstått at den ville komme og hatt en løsning klar. En løgn. Så innøvd at den lød sann. Men det hadde han ikke. Langemann hadde vridd seg unna med elegante og diffuse halvsannheter, Benjamin hadde kunnet avlede med en flåsete kommentar og Skalken med en hysterisk latter, men Pysa var bare Pysa og alt han klarte å lire av seg var: «Langemann vil bare det beste for deg.»

Det var guttens tur til å sukke. «Det sier han også.»

«Da stemmer det nok.»

Pinky himlet med øynene og satte seg resignert ned på moloen med beina dinglende ut over kanten. Det ante Pysa at han ikke var den første gutten hadde prøvd å skvise for opplysninger, og strengt tatt hadde han vondt av ham. Men samtidig visste han jo hvorfor ting var som de var, og hvorfor de måtte være det.

«Pinky,» sa han forsonende og dumpet ned ved siden av. Gutten kikket skrått bort på ham, og han svarte med å klappe ham keitete på kneet mens han lette etter de rette ordene. «Jeg kjente heller ikke faren min. Han døde da jeg var veldig liten, og alt han er for meg er fortellinger. Gode fortellinger, absolutt, om en slåsskjempe og en helt, mamma likte å smøre tjukt på, men jeg tror at dersom jeg hadde kjent'n – kjent ham, og ikke fortellingene – så hadde'n vært annerledes. Mer… vanlig. Og det veit jeg ikke om jeg vil.»

Pinky rynket panna. «Pysa, hva er det du prøver å si?»

«At det av og til kanskje er best å holde fast i drømmen, og ikke jage virkeligheten.»

Gutten studerte ham enda et sekund eller to, før han bøyde hodet og i stedet rettet blikket mot hendene sine. «Var han så fæl?»

«Fæl?» hostet Pysa overrasket, før han innså at det ikke var det minste rart at gutten hadde tolket ordene hans dit hen. Febrilsk prøvde han å rette opp i misforståelsen. «Nei, nei, Morgan var ikke fæl, Pinky! Han var…»

Han lette desperat etter et ord som ville være dekkende, og tok seg selv i å nesten underbevisst kaste et blikk over skulderen, som for å forsikre seg om at ingen var der og kunne overhøre dem. Kapteinen var én ting, men dersom Langemann fikk vite at han satt her og snakket til Pinky om Morgan…

På mange måter var han mer redd for kvartermesteren enn han var for Sabeltann. Kapteinen var oppfarende, streng og til tider urimelig, men han var i det minste forutsigbar. Over vanligvis sindige og joviale Langemann derimot, kunne det brått komme noe mørkt og uberegnelig som fikk hans ellers gnistrende blikk til å svartne; han kunne snu på et øyeblikk, og du kunne aldri vite når eller hvorfor.

«Han var enestående,» bestemte han seg omsider for, og ble nesten patetisk lykkelig av å se det lyset som plutselig ble tent i Pinkys blikk. Hvis det var så lite som skulle til…

«Første gang jeg traff'n var jeg bare litt eldre enn du er nå,» fortsatte han, hakket modigere. «Nå var det riktignok Langemann som først stjal oppmerksomheten vår da de kom om bord, for, vel, det gjør han jo, men det var Morgan jeg endte opp med å… Morgan var…»

Det var svært så vanskelig det skulle være å ordlegge seg riktig! Pysa hadde gjennom sitt snart trettito-årige liv alltid hatt Pelle ved sin side og vært vant til at han sto for snakkingen, men akkurat nå satt jo Pelle inne i byen med munnen full av mat og var ikke mye til hjelp. Men, innså han med det samme, det kunne godt være at broren husket ting annerledes. Dette var Pysas fortelling, tross alt, og da var det nok likevel best at han fortalte den selv.

«Morgan var en av oss, og samtidig ikke det,» fullførte han. «Hvis det gir noen mening.»

Pinky rynket panna. «Jeg tror det.» Men han så ikke overbevist ut.

Pysa gjorde et nytt forsøk. «Langemann gikk godt sammen med kapteinen, Morgan gikk godt sammen med oss. Han var hardtarbeidende og rettferdig.» Han dunket to fingre mot hodet. «Og smart.»

Pinky smilte bredt. «Og så stjal dere Dama.»

Pysa lo. «Ja, den historien har du selvsagt hørt.» Han rusket gutten i håret. «Så stjal vi Dama! Han og Pelle og jeg… Og så Valdemar, da.» Han sukket tilfreds. «Det var en bra dag.»

Et øyeblikks stillhet falt mellom dem, bare brutt av ropingen og skrålingen inne fra byen som nå nådde helt ut hit til moloen. Et eller annet sted i fjellene skrek en ravn.

«Ja, og så ble han med oss hit,» fortsatte Pysa omsider. «Mest fordi Langemann ville, tror jeg, for de to fulgte hverandre i alt. De var… Ja…»

Han stoppet, nølte litt, men gutten fortsatte bare å stirre på ham, sulten på mer, og da lot Pysa ham få det. Så lenge det var snakk om ufarlige detaljer som dette, kunne det vel neppe gjøre noen skade, og nå var han jo uansett så godt i gang.

«Vet du, det var Morgan som sørget for at vi fikk kvartermester.»

«Sier ikke loven det?»

«Joa, i følge kodeksen skal mannskapet velge kvartermester, men Sabeltann…» Pysa senket stemmen til en hvisken, for selv om kapteinen mest sannsynlig hang døddrukken over Langemanns skulder på dette tidspunktet, hadde han ører overalt. «Sabeltann trengte å bli minnet på det. Morgan turde, og for det vant han vår evige respekt og beundring.»

«Men dere valgte ikke ham til kvartermester?»

Pysa ristet på hodet. «Det lå alltid i kortene at det skulle bli Langemann. Dét var tross alt et valg kapteinen kunne leve med. Men det var vi som valgte'n, det er vi som har gitt'n makta, og det er en viktig forskjell.»

Gutten nikket.

«Nei, Morgan så nok aldri på seg selv som en del av mannskapet,» utdypet Pysa. «Han hadde jo sin egen skute, og så vertshuset sitt, da. Han var en god kokk! Det har du også arvet etter'n, Pinky. Det merkes på maten når du har vært i byssa. Ikke at det skal så mye til, men…» Han humret litt, før han kom på enda en ting. «Ja, og så var han med på å stifte byrådet.»

«Var han?»

«Ja, vi trengte jo noen til å styre Abra Havn når kapteinen er ute på tokt. Så han tok til orde for å innføre et byråd, og så… gjorde han det bare. Sånn var Morgan, han ikke bare tenkte ting, han gjorde dem også. Han og Rosas far og skomaker Ben og et par andre danna det første, og siden har vi hatt et.»

«Hva sa kapteinen da?»

Pysa plystret lavt. «Kapteinen, ja. Sabeltann er ikke dum, han så nytten av et byråd han også, så han lot det fare. Men han og Morgan var alltid litt…»

Han bet seg brått i leppa, for nå hadde han vært farlig nær å si for mye. Det innså gutten også, for han økte straks presset.

«Litt hva?»

«Litt uenige. Om… ting.»

Pinky så alvorlig og tvilende på ham. «Kapteinen finner seg ikke i at folk er uenige, Pysa.»

«Jo,» rettet Pysa, «han aksepterer uenighet, fra én person.»

«Fra Langemann,» innså gutten.

«Nettopp. Og Langemann var glad i Morgan, så kapteinen… Vel, du ser tegninga.»

Guttungens hjerne så ut til å jobbe på høyeste hastighet. «Det er derfor jeg lever,» sa han ettertenksomt. «Fordi Langemann ba om det. Og kapteinen…» Det rykket i munnviken hans, og han så på Pysa med et glimt i øyet. «Jeg ser tegninga.»

Pysa klappet ham på kneet igjen. «En morgen seilte han ut, som han hadde gjort så mange ganger før, ikke no' spesielt med det. Men denne gangen kom'n ikke tilbake, og ingen hørte noe fra'n. Etter noen måneder var det noen som hevda å ha sett Esmeralda i nærheten av Gral, så kapteinen beordra oss ut, og… vel, resten kan du.»

Gutten rynket panna og tenkte seg om en stund. «Men hvorfor er det aldri noen som snakker om ham?» spurte han omsider, og med det var han tilbake ved sakens kjerne.

Pysa var forberedt denne gangen. «For Langemanns skyld,» sa han fort, og det var jo i hvert fall delvis sant. «Du må huske det, Pinky, at Langemann har nok aldri elsket noen så høyt som han elsket Morgan. Ikke da, og ikke siden. Ikke kapteinen, ikke Rosa…» Han smilte. «Kanskje bare deg. Så vi holder munn. Og sørger i stillhet.»

Hvorvidt gutten aksepterte denne forklaringen var uklart, men uansett betvilte han ikke sin fosterfars kjærlighet, og han gjengjeldte smilet og kom seg på beina. «Takk for praten, Pysa.»

Han snudde seg for å gå, og Pysa stolpret seg opp han også.

«Du, Pinky, denne samtalen…»

«Har aldri funnet sted,» avsluttet Pinky for ham over skulderen. «Ingen fare, Pysa.»

Pysa sto likevel tilbake med en følelse av å ha sagt for mye. Den uhyggen han hadde kjent tidligere var tilbake med fornyet styrke, og han blundet et øyeblikk, prøvde å fordrive tanken på hva Langemann ville gjøre med ham om han fikk nyss i det som nettopp hadde skjedd. Han åpnet øynene igjen, så gutten følge kanten på moloen tilbake mot byen, og trøstet seg med at han i det minste hadde holdt kjeft om det viktigste.

Om det som hadde ligget i lasterommet til Morgans skute den morgenen han seilte bort.

Om den egentlige grunnen til at Sabeltann hadde jaktet ham helt til Gral.

Og de siste ordene Morgan hadde sagt til ham…

Pysa hadde nemlig kommet forbi da Morgan holdt på å legge fra kai den dagen, og etter at de hadde utvekslet noen trivialiteter, hadde vertshuseieren sett på ham med en ny alvor blikket.

«Ta vare på deg selv, Pysa. Og pass på Langemann for meg.»

Pysa trodde han spøkte. «Langemann trenger da ikke å passes på.»

Morgan smilte, men smilet nådde ikke øynene. «Mer enn du tror.» Og da han straks etter skjøv skuta ut fra brygga med en åre, gjentok han ordene. «Mer enn du tror.»

Først i ettertid hadde Pysa innsett at dette hadde vært en underlig ting å si, at Morgan kanskje hadde prøvd å fortelle ham noe mellom linjene, et lite hint om hva han planla å gjøre. Og selv om Pysa prøvde, og selv om Sabeltann krevde det, klarte han ikke å være sint på ham.

«Jeg passer på dem,» hvisket han ut mot det mørke havet. «På gutten din, og på Langemann. Så godt jeg kan.»

Havet svarte ikke.

Over ham skrek en ravn.

< Skalken & Nancy     Sabeltann & Langemann >

Tilbake til innholdsfortegnelse