Kaptein Sabeltann og Elefantordenen: Fjortende kapittel

Kategori: Gul

De to krigsskipene ga ikke opp jakten, men de halte ikke innpå heller. Nå, etter noen timers seilas, så det tvert i mot ut til at avstanden hadde økt litt, og Langemann begynte så vidt å tro at de faktisk kunne slippe unna. Ikke at dét nødvendigvis ville bety slutten på problemene hans. Når han lukket øynene og mante fram et bilde av framtiden, var alt han så en lang rekke av prøvelser, hvorav den første for øyeblikket satt og ventet i lugaren hans.

Han snudde seg tilbake mot mennene på dekk og så en gruppe av dem kaste Elefantordenens gamle flagg uvørent mellom seg. Pysa fikk tak i det og Pelle prøvde å ta det fra ham igjen, og slik ble de stående og trekke lekende i det fra hver sin kant.

«Hei!» ropte Langemann, og fikk påkalt deres (og de andres) oppmerksomhet. «Forsiktig med det der!»

«Det er jo bare et verdiløst flagg,» protesterte Pelle.

«Kæpten,» la Pysa til, og Langemann lurte på om han noensinne ville venne seg til å bli tiltalt på den måten.

«Det er også noe de sender to krigsskip etter,» påpekte han, og fattet ikke at det skulle være nødvendig å påpeke noe så opplagt. «Det er åpenbart verdt noe for noen.»

Pysa kikket ned på det røde og hvite kledet. «Hvordan kan det ha seg?»

Langemann lurte egentlig på det samme, han hadde bare ikke hatt tid til å komme til bunns i det før nå, så han henvendte seg til eksperten på området, som for øyeblikket sto oppe ved roret og studerte kompasset sammen med Lech. «Valdemar?»

Båtsmannen reagerte straks og kom bort til relingen. «Flagget? Det er Valdemar Sejrs flagg.»

«Seiersflagg?» gjentok Pelle forundret. «Hva skal du med et sånt?»

Langemann kjempet mot lysten til å gi idioten et dask i bakhodet, og Valdemar sukket oppgitt. «Det er ikke mitt flagg. Det er Valdemar Sejr sitt flagg. Han var konge i Danmark for vel fem hundre år siden, og ikke akkurat det du vil kalle konfliktsky. Under et slag han var i ferd med å tape, ba han Vårherre om hjelp, og et banner dalte i følge legenden ned til ham fra himmelen. Han tok det som et tegn, han vant, og senere kriget han aldri under et annet. Elefantordenen er fullstendig overbevist om at dette er det banneret, altså det banneret, den ekte saken, den aller første Dannebrogen.»

«Et flagg fra Gud,» understreket Pysa storøyd og andektig.

Valdemar trakk på skuldrene. «Jeg vet nå ikke det. Men det er i hvert fall viktig for dem. Det er et symbol på Danmark, på landets storhet og selvstendighet.»

Langemann nappet flagget ut av tvillingenes hender. «Vel, nå er det en forhandlingsbrikke og et gissel. Er vi heldige kan vi få en pen sum i løsepenger for det.» Han brettet det hastig sammen og rakte det til Pinky, med en ordre om å legge det i kapteinslugaren.

Pinky gikk, med langt større ærefrykt enn det de andre hadde vist. Enten det, eller så var de stive bevegelsene et uttrykk for at han fremdeles fant situasjonen om bord temmelig ukomfortabel. Han hadde ikke sett Langemann i øynene én eneste gang siden maktovertakelsen.

Langemann kvalte et sukk. Han fikk ordne opp med guttungen siden. Først var det andre ting som måtte gjøres, og det ville ikke hjelpe å utsette ubehagelighetene ytterligere. Han fikk bare gyve løs på dem.

---

Sabeltann satt på sengekanten da han kom inn i lugaren, fremdeles med hatt og parykk, rolig og rakrygget og med en verdighet man bare måtte beundre. Han anerkjente sin tidligere kvartermesters entré med en fast og vedvarende øyekontakt, men sa ingenting. Langemann satte seg på skipskista si overfor ham, like taus, og en god stund satt de bare der og kikket på hverandre, blikkene låst i en stirrekonkurranse, som så ofte før. Langemann pleide å være den som så bort først, men ikke i dag. Det var som om sinnet, frustrasjonen og skuffelsen hadde gitt ham den styrken han trengte.

«Dette er ikke et mytteri,» sa han omsider. «Kodeksen gir mannskapet full rett til å avsette deg, om flertallet vil.»

«Passer deg vel fint,» svarte Sabeltann kaldt. «Jeg hører du er kaptein nå.»

«Jeg er fungerende kaptein,» rettet Langemann. «Jeg overtalte dem til å utsette valget noen dager, til ting har roet seg.» En liten rykning ved Sabeltanns øye var den eneste reaksjonen han fikk, og han la til: «Jeg kommer også til å anbefale at de gjenvelger deg. Men du må gi dem en grunn til det.»

Sabeltann slapp et bittert fnys, og ble for en sjelden gangs skyld den første til å bryte blikkontakten. Det var ikke annet enn provoserende, men Langemann forholdt seg rolig likevel. «De har ingen tillit til deg nå,» utdypet han. «Og helt ærlig, det har ikke jeg heller.»

«Du er jo også en til å snakke om ærlighet,» mumlet Sabeltann, stemmen var tjukk av giftig sarkasme.

«Du våger ikke å få dette til å handle om meg,» kontret Langemann, langt skarpere nå. «Det er du som har satt oss i denne situasjonen.» Han fikk ikke noe svar, så han la armene i kors og lente seg bakover, opp mot veggen. «Fortell meg hva dette handler om. Fortell meg om Preben Falkenskjold. Han er bror til Dagmar, såpass fikk jeg med meg, og du har åpenbart noe uoppgjort med ham. Dersom du håper på min, og mannskapets, sympati bør du dele det med meg nå.»

Han hadde fryktet at Sabeltann ville stenge av, nekte å snakke, slik han hadde for vane å gjøre når han ble trengt opp i et hjørne. Frykten viste seg imidlertid å være grunnløs, og han fortalte villig, om enn i korte og følelsesløse setninger. «Dagmar hadde en mann, som du vet. Jeg var elskeren hennes. Han tok oss på fersken. Han gikk løs på henne. Jeg drepte ham. Druknet ham i et springvann. Hun ble dømt for det. De tok arven hennes. Hennes søster og baron Suffield fikk det meste, Preben fikk resten. De tok det som skulle vært mitt.»

«Du mener hennes?»

«Vårt.»

«Hm.» Langemann tok for første gang blikket fra ham og så i stedet ned på sine egne foldede armer. «Er det alt? Dette er en fortelling om hevn?»

Sabeltann ventet med å svare til han kikket opp på ham igjen. «Jeg fant ut at han var blitt stormester i Elefantordenen. Jeg kom for å stikke ham der det gjør vondt. I stoltheten.»

Langemann sukket. «Vel, det gjorde du til gangs.»

«Bare hvis vi slipper unna. Bare hvis han vet at det er meg, og hvorfor. Han får ikke lov til å glemme.»

«Hvorfor sa du ingenting?»

Han fnyste. «Hadde du kommet da?»

«Si meg, kjenner du meg ikke i det hele tatt? Vet du ikke hva vi er?»

«Hva er vi?»

Langemann lente seg fram. «La meg gjøre én ting klinkende klart: Jeg hadde fulgt deg lukt inn i heiteste helvete om du hadde bedt meg om det.» Skyggen av noe gled over Sabeltanns ansikt, noe Langemann identifiserte med et snev av sorg og bitterhet. «Du ser overrasket ut,» sukket han. «Vet du ikke hvor dypt lojaliteten min stikker? Har jeg noensinne i all den tid du har kjent meg gitt deg grunn til å tvile på den?»

Det var Sabeltanns tur til å legge armene i kors. «Du er en ulv i fåreklær, Langemann. Det er slik du har skapt deg et navn. Ikke alle gjennomskuer deg, men jeg gjør.»

«Gjør du?» spyttet Langemann tilbake. «Da vet du vel at jeg aldri har lurt deg? Jeg prøvde bare den ene gangen, da du banket meg på plass og gjorde det klart som dagen at dét var det lite vits i å prøve på igjen.» Han reiste seg, kunne ikke rette seg helt opp under det lave taket, men tok seg for med den ene hånden og lente seg fram. «Jeg har stått ved din side i over seksten år. Jeg har sett deg på ditt aller mest patetiske; avkledd, kavende rundt på gulvet i ditt eget oppkast. Jeg vet mer om deg enn du liker å tro.» Han smalnet blikket, hamret budskapet inn, tydelig og støtvis. «Jeg. Vet. Hvem. Du. Er. Jeg kan gruse deg, så hardt og grundig at bare støvet er igjen av alt du har bygd opp. Men jeg har aldri gjort det, jeg har aldri villet det, og jeg kommer aldri til å gjøre det. Det trodde jeg du visste. Jeg trodde du stolte på meg.»

Han fikk ingen respons. Sabeltann hadde flyttet blikket inn i veggen, muret seg inn, lagt lokk over alt som kunne minne om følelser. Langemann hadde mest lyst til å filleriste ham, for sin egen skyld, for det ville jo ikke føre til noe. Det ble til at han lot det være. «Mannskapet avgjør din skjebne,» sa han i stedet. «Var jeg deg, hadde jeg begynt å forberede forsvarstalen min.»

Han gikk, smalt døra igjen bak seg og tok strake veien til kapteinslugaren uten å snakke med noen underveis. Der dumpet han ned i stolen foran skrivebordet, av gammel vane og fordi stolen bak ennå ikke føltes som hans. Rommet føltes ikke som hans. Pinky hadde totalt avvist ideen om å sove der, da ville han heller klemme seg ned i den allerede overfylte banjeren, og Langemann klandret ham ikke. Men han måtte være her, han måtte være kaptein nå. Han måtte samle mannskapet og få dem ut av denne knipa. Få dem hjem. Og så…

Han var full av motstridende tanker og følelser, men nå da han prøvde å analysere dem, forsvant de bare og etterlot seg et tomt vakuum. En overveldende trøtthet kom over ham, som om han hadde tatt opium (noe han ikke hadde, selv om lysten definitivt var til stede). Øyelokkene ble tunge, lemmene mistet all kraft…

Ta deg sammen.

Han skjente på seg selv, prøvde å kjempe i mot, famlet etter et holdepunkt, og fant henne.

Rosa…

Hvis han bare hadde hatt Rosa å snakke med. Hun var en hel verden unna, og det var slett ikke sikkert at hun hadde villet snakke uansett, alt tatt i betraktning, men det hjalp likevel å fokusere tankene på henne. Hva hadde hun sagt til dette?

Av en eller annen grunn trodde han ikke at hun hadde vært spesielt overrasket.

Det banket på døra. Han vurderte å ikke svare, følte ikke for å la noen se ham nå, men visste jo egentlig at han ikke hadde noe valg. «Hvem er det?»

«Valdemar.»

Han sukket lavt av lettelse. Av alle det kunne vært, var dette det desidert beste alternativet. Med Valdemar behøvde han i det minste ikke å opprettholde fasaden, noe som uansett virket umulig akkurat nå. «Kom inn.»

Han hørte båtsmannen følge oppfordringen, men først da døra klikket igjen bak ham, snudde han på hodet for å se på ham. Valdemars ansikt gjenspeilte som vanlig det han følte; utilslørt, åpent og skamløst. Bekymring, sjokk, standhaftighet…

«Vi er klar for nattskiftet, kæpten,» rapporterte han.

«Det er bra,» svarte Langemann og gned seg i ansiktet med neven. «Jeg kommer snart.»

«Nei, nei.» Valdemar ristet på hodet og et lite smil krøp over leppene hans. «Sov heller.» Han nikket mot senga ved den ene veggen. «Det der er din nå.»

«Det kan jeg ikke.»

«Hvorfor ikke? Vi holder avstand til forfølgerne våre, mannskapet er rolige, tilfredse. Kapt… Sabeltann er under kontroll. Jeg passer på.»

Langemann protesterte ikke mer, kanskje fordi det egentlig var godt å la andre ta avgjørelser for seg. Han nikket. «Fint, Valdemar.»

Valdemar snudde seg for å gå, men stoppet med en hånd på klinken. «Hva sa han for noe?»

«Det handler om hevn,» vedgikk Langemann. «Preben Falkenskjold er bror til Dagmar, som…»

Han fullførte ikke, men det var heller ikke nødvendig. Alle visste hva som lå i det navnet.

«Det ante meg,» nikket Valdemar. Blikket hans gled mot Elefantordenens flagg, som lå sammenbrettet på kista i hjørnet. «Vet du, kong Valdemars første dronning het også Dagmar. Han elsket henne så høyt at han sprangred fra Skanderborg til Ribe, det er rundt ti raster eller vel syttifem engelske mil, for å rekke fram da hun lå på dødsleiet.»

«Rakk han det?»

«Nei.»

Langemann smilte oppgitt. «Menn som elsker gjør rare ting.»

«Absolutt.» Valdemar trykket klinken ned og åpnet døra. «God natt, kæpten. Få deg litt søvn. Jeg passer på.»

«Jeg vet du gjør,» svarte Langemann, og mente det.

---

På dekket under hadde også den nylig avsatte Kongen på havet fått besøk. Frøya var kommet for å rydde bort etter kveldsmaten han hadde fått servert der inne, men bortsett fra et kort og kartleggende øyekast da hun først trådte inn over terskelen, ignorerte han henne fullstendig. Han kjente likevel blikket hennes bore seg inn i ham mens hun sakte samlet servise og bestikk på et fat, og han syntes han ante en spenning og en usikkerhet i henne han ikke hadde kjent i de andre som hadde vært innom. Nesten motvillig merket han hvordan den oppdagelsen fikk det til å rykke i smilemusklene hans. De var kanskje ikke så samstemte som de selv trodde, hans forhenværende mannskap.

Hun mistet en tallerken, usedvanlig klønete til å være henne, den landet med et høylytt klirr rett ved den ene foten hans, og hun unnskyldte seg mumlende, satte fatet fra seg og bøyde seg ned etter den. Fremdeles så han ikke på henne, men han merket seg bevegelsene hennes, hvordan hun brukte kunstig lang tid på å utføre den i utgangspunktet enkle oppgaven.

Det var først da hun hadde forlatt rommet, at han lot blikket gli ned mot gulvet.

Der, ved den høyre foten hans, lå en krumbladet kniv med utskjæringer og edle stener.

< Trettende kapittel     Femtende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse 

Kaptein Sabeltann og Elefantordenen: Trettende kapittel

Kategori: Gul

Å si at han hadde planlagt det, var vel å ta for hardt i. Planen hadde vært å stjele Elefantordenens kjære skatt fra under nesa på dem, og bare det. Men da Sabeltann fanget opp lyden av rop og glad allsang fra parkanlegget, fikk han trang til å sette et enda tydeligere merke etter seg. Såpass sterk var dragningen at han hadde sendt mennene for å løse resten av oppdraget alene, noe han normalt aldri ville gjort, og ridd hesten sin bort til de høye hekkene som omsluttet slottets hage.

Hagen var, i motsetning til selve slottet og slottsgården, åpen for allmuen hele dagen, men nå som det var kveld og full fest, hadde de nok satt ut vakter for å passe på gjestene. Likevel, Sabeltann kunne ikke se noen, så han tok sjansen på å forlate dyret og smyge seg inn. Han lot også hatten og parykken ligge igjen i sadelveska, tok i stedet på seg en gammel tricorn og skjulte heller ansiktet i den høye kragen på ridefrakken. Å komme som Sabeltann her var ikke nødvendig. Det var ikke Sabeltann han ønsket å vise fram.

Anlegget var som barokkhager flest: rosehekker og springvann, med symmetriske stier mellom hvitmalte benker og lettkledde statuer i sensuelle positurer. Sabeltann hang seg ikke opp i noen av disse detaljene, alt hans fokus var rettet mot menneskene han nå kunne se. De hadde flokket seg på en plen nede ved vannkanten, og han gled lydløst nærmere, skjult i skyggene fra en hekk, for å ta dem i nærmere øyesyn. Han merket seg at det var få kvinner blant dem, langt de fleste var menn, kledd til galla og med de lyseblå ordensbåndene drapert over brystet. Noen av de yngre var i gang med et slag boule, men mesteparten sto bare rundt og konverserte i par eller små grupper. Innimellom sang de. Svulstige melodier med tekst han ikke forsto, men som utvilsomt måtte være av den patriotiske sorten.

Det gikk en stund før stormesteren kom, men da han endelig viste, var det ingen tvil om at det virkelig var ham. Selv på lang avstand oste det selvtillit av mannen. Ikke den rett ut arrogante varianten, men den type selvtillit som gjør menn avslappede og joviale, overbevist som de er om at hele verden elsker dem. Han spradet over plenen, hilste til høyre og venstre, og Sabeltann kjempet med lysten til å gjøre seg til kjenne. Han klarte å la være, klemte seg heller inn mot hekken og fulgte sin fiende utrettelig med blikket, mens sommernatten langsomt senket seg over dem.

Først etter et par timer hadde han hellet med seg. Stormesteren forlot omsider de andres selskap og satte kurs mot hekklabyrinten, sannsynligvis for å late vannet, da gangen bar preg av at han fått en del innabords. Sabeltann huket seg ned, krøp forsiktig nærmere, ventet på det rette øyeblikket. Og da stormesteren hadde rundet et par hekkehjørner og åpnet smekken for å gjøre sitt fornødne, trakk han kården og trådte ut på stien.

Det var første gang han møtte Preben Falkenskjold ansikt til ansikt, men kjente ham igjen fra maleriene; mannen var bare litt eldre og mer tykkfallen nå. Han var godt i gang med å tisse før han oppdaget kapteinen, og rygget brått, overrumplet og kanskje litt forlegen. Han hentet seg riktignok fort inn igjen, tømte rolig blæra, kneppet buksene og lot blikket gli granskende over ham.

Han spurte om noe, og da Sabeltann ikke svarte, gjentok han, først på tysk og så på engelsk: «Er du her for å rane meg?» Et legitimt spørsmål, i kapteinens øyne. Han så nok absolutt ut som en landeveisrøver, maskert og bevæpnet som han var. «Det er ikke det lureste stedet å gjøre det på, så nær slottet og vaktene. For ikke å snakke om alle mine venner.»

«De er ikke dine venner,» svarte Sabeltann, like rolig. «De slikker deg opp etter ryggen fordi det passer dem akkurat nå. Og, nei, jeg er ikke her for å rane deg.» Han klargjorde hensiktene sine, løftet kården opp foran ansiktet, klar til duell.

Falkenskjold ble stående urørlig. «Jeg duellerer ikke med menn jeg ikke har sett ansiktet på. Vis deg.»

Sabeltann skulte på ham, men fulgte oppfordringen. Han senket kården, og brukte den ledige venstrehånden til å trekke frakkekragen forsiktig ned, skyve den inn under haka, blottlegge det hvitmalte ansiktet. Falkenskjold la hodet på skakke og studerte ham, men så ikke videre berørt ut.

«Vet du hvem jeg er?» spurte Sabeltann.

«Nei,» konkluderte stormesteren. «Burde jeg? Du bærer åpenbart nag til meg. Du har kanskje et navn?»

Sabeltann svarte ikke.

Falkenskjold sukket. «Så si meg i det minste hvilken urett du mener jeg har gjort deg.»

«Det handler om din søster.»

Falkenskjold rynket panna. «Mary? Hva har hun…?»

«Din andre søster!»

Mannens ansikt hardnet. «Jeg har ikke flere søstre. Og nå tror jeg det er best du går. Jeg kommer ikke til å duellere med en rufsete omstreifer, det ligger langt unna min verdighet.»

Sabeltann kjente varmen stige oppover halsen, og måtte sette inn alt han hadde av selvbeherskelse for å ikke storme fram. Men gikk fram gjorde han, med kården klar. Hvis drittsekken ikke ville duellere, fikk han slåss.

Han hadde undervurdert ham. Preben Falkenskjold var ingen idiot. Han var overraskende atletisk også, sin korpulente kropp til tross, og snodde seg unna klingen i en rask bevegelse og kontret med en knyttneve i kapteinens venstre skulder. Sabeltann gispet av smerten som flerret opp fra såret hans, og rygget overrumplet bakover, mens stormesteren like raskt slo kården ut av hånden hans med et velplassert slag mot håndleddet og deretter ble stående og rolig betrakte ham.

«Jeg tenkte det nok,» sa han, stemmen var kald. «Den stive måten du beveger deg på. Du må skjule svakhetene dine bedre.» Han så hvordan Sabeltanns øyne flakket mot kården som lå i gresset mellom dem, og satte bestemt en fot oppå den. «Og du burde ikke kommet hit alene.»

«Han er ikke alene.»

Sabeltann måtte være satt mer ut av de uventede vendingene enn han hadde trodd, for heller ikke han hadde hørt Langemann komme. Kvartermesteren bare vokste ut av skyggene, som om han virkelig levde opp til kallenavnet sitt, mørk og farlig og med pistolen klar. Han rettet løpet mot Falkenskjolds hode, hanen var spent.

Stormesteren løftet hendene i været og snudde forsiktig på hodet. «Kovacs?» utbrøt han, og for første gang lød det overraskelse i stemmen hans.

Langemann ignorerte ham, og gløttet i stedet bort på sin kaptein. «Er det meningen han skal dø?»

«Nei,» svarte Sabeltann. «Ikke nå. Ikke sånn.»

Langemann så tilbake på Falkenskjold og presset pistolen hardere inn i tinningen hans. «Flytt foten. Du står på kården til kapteinen.»

Ordren ble fulgt, og Sabeltann bøyde seg fort ned etter våpenet sitt. I samme øyeblikk var det noen som ropte Falkenskjolds navn lenger nede i hagen, og stormesteren glemte tilsynelatende hvilken situasjon han befant seg i og snudde seg etter lyden.

Innen han hadde snudd seg tilbake var de andre vekk.

---

Sabeltann og Langemann hadde funnet en åpning i hekken, og hastet langs utsiden av den på vei mot den ventende hesten. «Det er ikke her du skal være,» murret kapteinen.

«Takk for at du reddet livet mitt, Langemann,» mumlet Langemann. «Å, ingen årsak, kæpten. Ikke tenk på det.»

Sabeltann lot seg ikke påvirke. «Du skulle ikke latt ham se deg,» fortsatte han. «Nå kommer han til å gå etter Valdemar.»

«Valdemar er ute,» gneldret hans nestkommanderende og sendte ham et sint blikk. «Det samme er skatten din.»

Sabeltann sakket farten, nesten til full stans. «Du har altså sett den?»

«Valdemar og jeg har. Den er på vei mot skuta med mannskapet nå.» Langemann stoppet ikke, bare strente videre, og Sabeltann kunne se på den lettere lutende holdningen i ryggen hvor sint han faktisk var. Han skyndte seg etter, og de hadde funnet hesten og kommet seg inn mellom trærne i bøkeskogen, før kvartermesteren tok ordet igjen. «Du sa den ville være verdt det.» Sabeltann kjente nesten ikke igjen stemmen hans, så bitter og kald var den.

Han prøvde å forklare. «Verdien ligger i det den symboliserer.»

Langemann hugg tak i ham og dyttet ham opp mot et tre, med så stor kraft at føttene lettet fra bakken og smerten i skulderen flimret som små sorte flekker foran øynene hans. «Symboliserer for hvem?» hveste han, og Sabeltann så ham snart så tydelig at han merket seg den beryktede flammen rundt pupillene hans. «Har du dratt oss med halve kloden rundt, løyet for meg og for mannskapet, til og med ofret en av oss, bare for å ydmyke en mann? For det er hva det handler om, ikke sant? Stormester Falkenskjold, hm? En slektning av Dagmar, formoder jeg?»

Sabeltann grep etter Langemanns hender, prøvde å fritte seg løs. «Han er broren hennes,» medgikk han.

Langemann bare skulte på ham. «Din forpulte dritt.» Han ga ham et siste puff inn mot trestammen, før han slapp ham og rygget noen skritt. «Hva tror du kommer til å skje nå? Når mennene forstår hva de har slitt for? Har du i det hele tatt tenkt så langt?» Han rev av seg hatten sin og slengte den oppgitt fra seg på bakken, rett foran hesten, som på sin side ga fra seg et misfornøyd prust. «Og sånn som jeg har forsvart deg… Hvilken rett har du til å bruke mannskapet på denne måten? Bruke meg på denne måten? Alt jeg har måttet gjennomgå i dag for at du…» Han tidde brått, lot det rasende ansiktet gi etter for et uttrykk av sørgmodig skuffelse, og snudde seg bort.

Sabeltann ble plutselig fylt av en overveldende empati. «Hva snakker du om? Hva har de gjort mot deg?» Han feide blikket over kvartermesteren sin, saumfarte ham for åpenbare skader.

Langemann bare ristet på hodet og plukket opp hatten sin igjen. «Det er ingenting.» Han begynte å gå.

«Fortell meg hva de gjorde.» Sabeltann ga seg ikke, men fulgte etter. «Jeg sverger, hvis de har gjort deg noe… Jakov!»

Langemann stoppet med et sukk, og mumlet noe ikke hørbart.

«Hva?»

Kvartermesteren snudde seg mot ham. «De ga meg et klyster,» gjentok han bittert og slo ut med armene. «Tarmskyll, kæpten.»

Det skjedde en ytterst sjelden gang at en bølge av glede veltet inn over sjørøverkapteinen. Ikke fryd over å finne gull eller tilfredsstillelsen av å se sine fiender beseiret, men den ekte gleden, den barnlige og ubekymrede, som oppsto i helt jordnære og hverdagslige ting. Den traff ham nå, bardust og overraskende, tvang munnen hans ut i et smil og farget stemmen hans med en klang av latter. «De ga deg et klyster?»

«Ikke le,» advarte Langemann.

Men det var hva han gjorde. Han lo. Først av lettelse over at det ikke var noe verre, så bare av selve gleden ved det. Langemann glodde på ham, men også han kjente nok hvordan dette tok brodden ut av den ubehagelige situasjonen, og kunne til slutt ikke dy seg, han heller. «Det verste er at det faktisk hjalp,» smilte han, og så lo de enda mer. Til de gråt, begge to.

Den plutselige lyden av rop og gjøende hunder markerte slutten på det lille frikvarteret, og de rettet seg opp, været fare lik et par rever.

«Høres ut som om de har oppdaget tyveriet,» bemerket Sabeltann.

«På tide å fordufte,» avgjorde Langemann.

---

De kom seg ut av skogen med den ene hesten, rappet en til fra et vertshus de passerte langs veien, og galopperte mot Helsingør gjennom den lyse sommernatten. Mannskapet, som hadde fått et par timers forsprang, men som hadde måttet ta turen til fots, ble innhentet like før de nådde byen. Innen da hadde Sabeltann fått parykken på seg igjen, og han kikket fornøyd på byttet Valdemar så trofast og iherdig voktet, men sa ingenting, bare jaget dem videre ned mot skuta.

Benjamin hadde til alles overraskelse klart å få Dama helt seileklar, så da kapteinen dundret opp landgangen og beordret dem til å kaste loss, tok det ikke mange minuttene før de kunne løsne fortøyningene og legge fra kai. Mennene hadde stirret sultne på kassa da Valdemar bar den om bord, men stusset nok litt da Sabeltann kommanderte ham rett inn i kapteinslugaren med den.

«Ikke nå,» sa Langemann til dem, fordi han måtte si noe. «La oss først komme oss ut i rom sjø.»

Han klatret opp på poopdekket og ble stående der og se Helsingør krympe i horisonten. Den nye dagen som nå grydde over Kattegat, lovet nye konfrontasjoner og prøvelser, og én ting var i hvert klart, den ville bli skjellsettende. På et eller annet vis.

Han kikket seg rundt etter Pinky, tenkte det kanskje var på tide å forberede gutten på hva som kunne skje, men kunne ikke få øye på ham. Han kunne ikke huske å ha sett ham tidligere heller, da de forlot fastlandet, og ble plutselig fylt av en panisk tanke om at guttungen var blitt etterlatt der inne. Han hadde jo snakket om å gå i land…

Langemann dundret ned trappa til kanondekket. «Pinky?» ropte han, og flere av mennene kikket spørrende bort på ham og trakk på skuldrene. «Pinky!» Han rev opp døra til sin egen lugar, fant den tom og satte kurs videre mot banjeren, mens han ga seg selv et mentalt spark i leggen for å ikke ha talt mannskapet før de dro. Å overtale kapteinen til å snu var en umulig oppgave, men han var likevel i gang med å tenke ut en løsning, da guttungen plutselig kom opp fra byssa med et avfallsspann.

«Hva er det med deg?» spurte han, da han raskt og kanskje litt for brutalt ble dratt inn i kvartermesterens armer, og hørtes oppriktig forundret ut. «Er alt i orden?»

«Ja, ja, alt er fint,» mumlet Langemann.

I neste øyeblikk ble det ropt fra utkikken, og han slapp gutten og skrittet bort til relingen for å se. Et av danskenes krigsskip var på vei ut fra havna, snart fulgt av et annet. «Da var vi i gang,» mumlet han dystert for seg selv, mens mennene rundt tvert i mot brøt ut i jubel.

«To skip!» kauket Ali ved siden av ham, blid som en lerke for første gang siden skaden sin. Han bar sin spjelkede høyrearm i en fatle, men virket ikke videre berørt av det nå. «Den skatten må være verdt en formue.»

Langemann lot ham tro det. Han fikk øye på kapteinen, som hadde stilt seg oppe på poopdekket, i kjent positur, med kikkerten til øyet, og skyndte seg opp dit. «Vi har god vind, kæpten,» erklærte han, og skygget for den stigende sola med den ene hånden. «Vi kan seile fra dem.»

Sabeltann svarte ikke. Han senket bare kikkerten langsomt, uten å snu på hodet, og Langemann likte ikke uttrykket i ansiktet hans. Han stirret på de kommende skutene med skremmende målbevissthet. «Han er der,» sa han.

Langemann trengte ikke å spørre hvem, og ville ikke ha rukket det heller før Sabeltann spant rundt mot Lech ved roret. «Vend skuta!» beordret han, og fikk et forvirret blikk i retur.

«Kæpten…?» begynte Langemann, men Sabeltann fortsatte å ignorere ham og sprang bort til relingen.

«Gjør klar kanonene!» brølte han ned til mannskapet. «Styrbord side!»

De kikket opp på ham, noen få gjorde som de fikk beskjed om, men mange ble bare stående, forbauset og nølende. Tønnes skrittet fram. «Kæpten, vi har godt forsprang, vi kan seile fra dem.»

«Du fikk en ordre!» smalt det tilbake fra Sabeltann, og Langemann stirret sjokkert bort på ham. Han hadde sett sin kaptein blind og besatt av blodtørst før, men dette begynte å strekke seg mot nye høyder. Den sorte barten strittet, det skummet i munnvikene og han hvisket lavt: «Han skal få se på lurvete omstreifer.»

«Er dét hva dette handler om?» spurte Langemann, men fikk fremdeles ingen respons.

Nede på dekket under dem trakk nå enda noen mot kanonene, men Tønnes sto fremdeles som limt til dørken, og en liten flokk hadde begynt å samle seg avventende bak ham. «Vi kan ikke slåss mot to skuter, kæpten!» innvendte han. «Og hvorfor skulle vi? Vi har det vi kom for.» Han presset brynene sammen over nesa. «Hva er det i den kassa?»

Isak, ung og ivrig og aldri det minste konfliktsky, tok det som en oppfordring til å strene mot kapteinslugaren. Sabeltann så hva han hadde fore, og lente seg rasende over relingen. «Du våger ikke!»

Men Isak våget, og han kom snart ut igjen, med kassa åpen og et rasende uttrykk i ansiktet. «Hva er det her?» utbrøt han og løftet Elefantordenenes skatt ut slik at alle kunne se den. «Det er et jævla flagg!»

Langemann lukket øynene et kort sekund. Skatten var ikke det minste mer imponerende i dagslys. Den var fremdeles bare et slitt og falmet klede; rødt, med et hvitt kors.

«Ikke et hvilket som helst flagg,» kom det innvendende fra Valdemar, men det druknet fullstendig i all bråket som fulgte. Samtlige menn forlot postene sine og knuffet seg fram for å se, og de skrek i munnen på hverandre, av vilt raseri og genuin forbauselse.

«Tuller du med meg?!» Tønnes’ stemme klarte å bryte igjennom. «Er det dette Rolf har dødd for?» Han ristet på hodet, tilsynelatende mer oppgitt enn sint, og henvendte seg til de andre. «Mannen er gal. Kom igjen, gutter, i det minste kan vi ennå slippe unna. Heis alle seil!»

Sabeltann skjøv seg vekk fra relingen i en brå bevegelse og strente ned trappene, med trukket pistol og munningen rettet mot tømreren. Langemann skyndte seg etter, og hørte den hule lyden av støvlene sine mot trinnene da stillheten i samme øyeblikk la seg over skuta igjen. Folk vek til side da de kom, men ellers var det ingen som foretok seg noe.

«Ikke hør på ham!» Sabeltann stoppet foran tømreren og spente hanen på pistolen. «Jeg er kapteinen.»

Langemann hørte den klikkende lyden av ennå en hane som ble trukket tilbake, og så at Claes hadde lagt musketten til kinnet og tatt sikte. Flere fulgte hans eksempel.

Men det var ikke Tønnes de siktet på.

«Langemann!» ropte Sabeltann, da han også så det. «Sett disse forræderne i briggen.»

«Langemann,» sa også Tønnes, langt roligere. «Gjør jobben din.»

Langemann lot blikket gli over mengden. Flere hadde tatt til våpen: kårder, sabler, kniver. Han så Pinky, klemt opp mot hovedmasta, storøyd og nervøs, og forsto at dette ikke handlet om å ville.

Han la varsomt en neve på kapteinens hånd. Sabeltann så på ham, et lite glimt av sjokk og vantro blafret opp i de blå øynene, for så å dø igjen like fort og forsvinne inn bak isen, da de forsto hva som var i ferd med å skje.

Han løsnet rolig våpenet fra fingrene hans, og fikk seg ikke lenger til å se på ham. «For mannskapets sikkerhet, og for din, avsetter jeg deg som kaptein.»

Sabeltann forsøkte ikke å hindre ham, det var som om hele mannen plutselig resignerte, trakk seg inn i seg selv og stengte alle dører bak seg med et brak. Men han så ikke bort, Langemann kunne kjenne blikket hans svi i nakken i det han snudde seg og ga sin første ordre: «Få fart på denne skuta.»

«Ai, ai, kæpten!» sa Isak, med ettertrykk, og ledet an mens mennene hastet tilbake på post.

«Valdemar, ta deg av navigasjonen,» fortsatte Langemann, fikk et nikk og en honnørhilsen til svar, før han til slutt henvendte seg til Billy. «Sett ham i min lugar.»

Han mente Sabeltann, det behøvde han ikke å utdype, og Billy skrittet straks fram. Men det ble ikke nødvendig å bruke makt. Den avsatte kapteinen slo etter hendene hans da han prøvde å gripe fatt i ham, løftet haka, trakk i frakkeslaget, og reddet sin siste lille rest av verdighet ved å gå med ham frivillig.

< Tolvte kapittel       Fjortende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse