Kaptein Sabeltann og Elefantordenen: Trettende kapittel

Kategori: Gul

Å si at han hadde planlagt det, var vel å ta for hardt i. Planen hadde vært å stjele Elefantordenens kjære skatt fra under nesa på dem, og bare det. Men da Sabeltann fanget opp lyden av rop og glad allsang fra parkanlegget, fikk han trang til å sette et enda tydeligere merke etter seg. Såpass sterk var dragningen at han hadde sendt mennene for å løse resten av oppdraget alene, noe han normalt aldri ville gjort, og ridd hesten sin bort til de høye hekkene som omsluttet slottets hage.

Hagen var, i motsetning til selve slottet og slottsgården, åpen for allmuen hele dagen, men nå som det var kveld og full fest, hadde de nok satt ut vakter for å passe på gjestene. Likevel, Sabeltann kunne ikke se noen, så han tok sjansen på å forlate dyret og smyge seg inn. Han lot også hatten og parykken ligge igjen i sadelveska, tok i stedet på seg en gammel tricorn og skjulte heller ansiktet i den høye kragen på ridefrakken. Å komme som Sabeltann her var ikke nødvendig. Det var ikke Sabeltann han ønsket å vise fram.

Anlegget var som barokkhager flest: rosehekker og springvann, med symmetriske stier mellom hvitmalte benker og lettkledde statuer i sensuelle positurer. Sabeltann hang seg ikke opp i noen av disse detaljene, alt hans fokus var rettet mot menneskene han nå kunne se. De hadde flokket seg på en plen nede ved vannkanten, og han gled lydløst nærmere, skjult i skyggene fra en hekk, for å ta dem i nærmere øyesyn. Han merket seg at det var få kvinner blant dem, langt de fleste var menn, kledd til galla og med de lyseblå ordensbåndene drapert over brystet. Noen av de yngre var i gang med et slag boule, men mesteparten sto bare rundt og konverserte i par eller små grupper. Innimellom sang de. Svulstige melodier med tekst han ikke forsto, men som utvilsomt måtte være av den patriotiske sorten.

Det gikk en stund før stormesteren kom, men da han endelig viste, var det ingen tvil om at det virkelig var ham. Selv på lang avstand oste det selvtillit av mannen. Ikke den rett ut arrogante varianten, men den type selvtillit som gjør menn avslappede og joviale, overbevist som de er om at hele verden elsker dem. Han spradet over plenen, hilste til høyre og venstre, og Sabeltann kjempet med lysten til å gjøre seg til kjenne. Han klarte å la være, klemte seg heller inn mot hekken og fulgte sin fiende utrettelig med blikket, mens sommernatten langsomt senket seg over dem.

Først etter et par timer hadde han hellet med seg. Stormesteren forlot omsider de andres selskap og satte kurs mot hekklabyrinten, sannsynligvis for å late vannet, da gangen bar preg av at han fått en del innabords. Sabeltann huket seg ned, krøp forsiktig nærmere, ventet på det rette øyeblikket. Og da stormesteren hadde rundet et par hekkehjørner og åpnet smekken for å gjøre sitt fornødne, trakk han kården og trådte ut på stien.

Det var første gang han møtte Preben Falkenskjold ansikt til ansikt, men kjente ham igjen fra maleriene; mannen var bare litt eldre og mer tykkfallen nå. Han var godt i gang med å tisse før han oppdaget kapteinen, og rygget brått, overrumplet og kanskje litt forlegen. Han hentet seg riktignok fort inn igjen, tømte rolig blæra, kneppet buksene og lot blikket gli granskende over ham.

Han spurte om noe, og da Sabeltann ikke svarte, gjentok han, først på tysk og så på engelsk: «Er du her for å rane meg?» Et legitimt spørsmål, i kapteinens øyne. Han så nok absolutt ut som en landeveisrøver, maskert og bevæpnet som han var. «Det er ikke det lureste stedet å gjøre det på, så nær slottet og vaktene. For ikke å snakke om alle mine venner.»

«De er ikke dine venner,» svarte Sabeltann, like rolig. «De slikker deg opp etter ryggen fordi det passer dem akkurat nå. Og, nei, jeg er ikke her for å rane deg.» Han klargjorde hensiktene sine, løftet kården opp foran ansiktet, klar til duell.

Falkenskjold ble stående urørlig. «Jeg duellerer ikke med menn jeg ikke har sett ansiktet på. Vis deg.»

Sabeltann skulte på ham, men fulgte oppfordringen. Han senket kården, og brukte den ledige venstrehånden til å trekke frakkekragen forsiktig ned, skyve den inn under haka, blottlegge det hvitmalte ansiktet. Falkenskjold la hodet på skakke og studerte ham, men så ikke videre berørt ut.

«Vet du hvem jeg er?» spurte Sabeltann.

«Nei,» konkluderte stormesteren. «Burde jeg? Du bærer åpenbart nag til meg. Du har kanskje et navn?»

Sabeltann svarte ikke.

Falkenskjold sukket. «Så si meg i det minste hvilken urett du mener jeg har gjort deg.»

«Det handler om din søster.»

Falkenskjold rynket panna. «Mary? Hva har hun…?»

«Din andre søster!»

Mannens ansikt hardnet. «Jeg har ikke flere søstre. Og nå tror jeg det er best du går. Jeg kommer ikke til å duellere med en rufsete omstreifer, det ligger langt unna min verdighet.»

Sabeltann kjente varmen stige oppover halsen, og måtte sette inn alt han hadde av selvbeherskelse for å ikke storme fram. Men gikk fram gjorde han, med kården klar. Hvis drittsekken ikke ville duellere, fikk han slåss.

Han hadde undervurdert ham. Preben Falkenskjold var ingen idiot. Han var overraskende atletisk også, sin korpulente kropp til tross, og snodde seg unna klingen i en rask bevegelse og kontret med en knyttneve i kapteinens venstre skulder. Sabeltann gispet av smerten som flerret opp fra såret hans, og rygget overrumplet bakover, mens stormesteren like raskt slo kården ut av hånden hans med et velplassert slag mot håndleddet og deretter ble stående og rolig betrakte ham.

«Jeg tenkte det nok,» sa han, stemmen var kald. «Den stive måten du beveger deg på. Du må skjule svakhetene dine bedre.» Han så hvordan Sabeltanns øyne flakket mot kården som lå i gresset mellom dem, og satte bestemt en fot oppå den. «Og du burde ikke kommet hit alene.»

«Han er ikke alene.»

Sabeltann måtte være satt mer ut av de uventede vendingene enn han hadde trodd, for heller ikke han hadde hørt Langemann komme. Kvartermesteren bare vokste ut av skyggene, som om han virkelig levde opp til kallenavnet sitt, mørk og farlig og med pistolen klar. Han rettet løpet mot Falkenskjolds hode, hanen var spent.

Stormesteren løftet hendene i været og snudde forsiktig på hodet. «Kovacs?» utbrøt han, og for første gang lød det overraskelse i stemmen hans.

Langemann ignorerte ham, og gløttet i stedet bort på sin kaptein. «Er det meningen han skal dø?»

«Nei,» svarte Sabeltann. «Ikke nå. Ikke sånn.»

Langemann så tilbake på Falkenskjold og presset pistolen hardere inn i tinningen hans. «Flytt foten. Du står på kården til kapteinen.»

Ordren ble fulgt, og Sabeltann bøyde seg fort ned etter våpenet sitt. I samme øyeblikk var det noen som ropte Falkenskjolds navn lenger nede i hagen, og stormesteren glemte tilsynelatende hvilken situasjon han befant seg i og snudde seg etter lyden.

Innen han hadde snudd seg tilbake var de andre vekk.

---

Sabeltann og Langemann hadde funnet en åpning i hekken, og hastet langs utsiden av den på vei mot den ventende hesten. «Det er ikke her du skal være,» murret kapteinen.

«Takk for at du reddet livet mitt, Langemann,» mumlet Langemann. «Å, ingen årsak, kæpten. Ikke tenk på det.»

Sabeltann lot seg ikke påvirke. «Du skulle ikke latt ham se deg,» fortsatte han. «Nå kommer han til å gå etter Valdemar.»

«Valdemar er ute,» gneldret hans nestkommanderende og sendte ham et sint blikk. «Det samme er skatten din.»

Sabeltann sakket farten, nesten til full stans. «Du har altså sett den?»

«Valdemar og jeg har. Den er på vei mot skuta med mannskapet nå.» Langemann stoppet ikke, bare strente videre, og Sabeltann kunne se på den lettere lutende holdningen i ryggen hvor sint han faktisk var. Han skyndte seg etter, og de hadde funnet hesten og kommet seg inn mellom trærne i bøkeskogen, før kvartermesteren tok ordet igjen. «Du sa den ville være verdt det.» Sabeltann kjente nesten ikke igjen stemmen hans, så bitter og kald var den.

Han prøvde å forklare. «Verdien ligger i det den symboliserer.»

Langemann hugg tak i ham og dyttet ham opp mot et tre, med så stor kraft at føttene lettet fra bakken og smerten i skulderen flimret som små sorte flekker foran øynene hans. «Symboliserer for hvem?» hveste han, og Sabeltann så ham snart så tydelig at han merket seg den beryktede flammen rundt pupillene hans. «Har du dratt oss med halve kloden rundt, løyet for meg og for mannskapet, til og med ofret en av oss, bare for å ydmyke en mann? For det er hva det handler om, ikke sant? Stormester Falkenskjold, hm? En slektning av Dagmar, formoder jeg?»

Sabeltann grep etter Langemanns hender, prøvde å fritte seg løs. «Han er broren hennes,» medgikk han.

Langemann bare skulte på ham. «Din forpulte dritt.» Han ga ham et siste puff inn mot trestammen, før han slapp ham og rygget noen skritt. «Hva tror du kommer til å skje nå? Når mennene forstår hva de har slitt for? Har du i det hele tatt tenkt så langt?» Han rev av seg hatten sin og slengte den oppgitt fra seg på bakken, rett foran hesten, som på sin side ga fra seg et misfornøyd prust. «Og sånn som jeg har forsvart deg… Hvilken rett har du til å bruke mannskapet på denne måten? Bruke meg på denne måten? Alt jeg har måttet gjennomgå i dag for at du…» Han tidde brått, lot det rasende ansiktet gi etter for et uttrykk av sørgmodig skuffelse, og snudde seg bort.

Sabeltann ble plutselig fylt av en overveldende empati. «Hva snakker du om? Hva har de gjort mot deg?» Han feide blikket over kvartermesteren sin, saumfarte ham for åpenbare skader.

Langemann bare ristet på hodet og plukket opp hatten sin igjen. «Det er ingenting.» Han begynte å gå.

«Fortell meg hva de gjorde.» Sabeltann ga seg ikke, men fulgte etter. «Jeg sverger, hvis de har gjort deg noe… Jakov!»

Langemann stoppet med et sukk, og mumlet noe ikke hørbart.

«Hva?»

Kvartermesteren snudde seg mot ham. «De ga meg et klyster,» gjentok han bittert og slo ut med armene. «Tarmskyll, kæpten.»

Det skjedde en ytterst sjelden gang at en bølge av glede veltet inn over sjørøverkapteinen. Ikke fryd over å finne gull eller tilfredsstillelsen av å se sine fiender beseiret, men den ekte gleden, den barnlige og ubekymrede, som oppsto i helt jordnære og hverdagslige ting. Den traff ham nå, bardust og overraskende, tvang munnen hans ut i et smil og farget stemmen hans med en klang av latter. «De ga deg et klyster?»

«Ikke le,» advarte Langemann.

Men det var hva han gjorde. Han lo. Først av lettelse over at det ikke var noe verre, så bare av selve gleden ved det. Langemann glodde på ham, men også han kjente nok hvordan dette tok brodden ut av den ubehagelige situasjonen, og kunne til slutt ikke dy seg, han heller. «Det verste er at det faktisk hjalp,» smilte han, og så lo de enda mer. Til de gråt, begge to.

Den plutselige lyden av rop og gjøende hunder markerte slutten på det lille frikvarteret, og de rettet seg opp, været fare lik et par rever.

«Høres ut som om de har oppdaget tyveriet,» bemerket Sabeltann.

«På tide å fordufte,» avgjorde Langemann.

---

De kom seg ut av skogen med den ene hesten, rappet en til fra et vertshus de passerte langs veien, og galopperte mot Helsingør gjennom den lyse sommernatten. Mannskapet, som hadde fått et par timers forsprang, men som hadde måttet ta turen til fots, ble innhentet like før de nådde byen. Innen da hadde Sabeltann fått parykken på seg igjen, og han kikket fornøyd på byttet Valdemar så trofast og iherdig voktet, men sa ingenting, bare jaget dem videre ned mot skuta.

Benjamin hadde til alles overraskelse klart å få Dama helt seileklar, så da kapteinen dundret opp landgangen og beordret dem til å kaste loss, tok det ikke mange minuttene før de kunne løsne fortøyningene og legge fra kai. Mennene hadde stirret sultne på kassa da Valdemar bar den om bord, men stusset nok litt da Sabeltann kommanderte ham rett inn i kapteinslugaren med den.

«Ikke nå,» sa Langemann til dem, fordi han måtte si noe. «La oss først komme oss ut i rom sjø.»

Han klatret opp på poopdekket og ble stående der og se Helsingør krympe i horisonten. Den nye dagen som nå grydde over Kattegat, lovet nye konfrontasjoner og prøvelser, og én ting var i hvert klart, den ville bli skjellsettende. På et eller annet vis.

Han kikket seg rundt etter Pinky, tenkte det kanskje var på tide å forberede gutten på hva som kunne skje, men kunne ikke få øye på ham. Han kunne ikke huske å ha sett ham tidligere heller, da de forlot fastlandet, og ble plutselig fylt av en panisk tanke om at guttungen var blitt etterlatt der inne. Han hadde jo snakket om å gå i land…

Langemann dundret ned trappa til kanondekket. «Pinky?» ropte han, og flere av mennene kikket spørrende bort på ham og trakk på skuldrene. «Pinky!» Han rev opp døra til sin egen lugar, fant den tom og satte kurs videre mot banjeren, mens han ga seg selv et mentalt spark i leggen for å ikke ha talt mannskapet før de dro. Å overtale kapteinen til å snu var en umulig oppgave, men han var likevel i gang med å tenke ut en løsning, da guttungen plutselig kom opp fra byssa med et avfallsspann.

«Hva er det med deg?» spurte han, da han raskt og kanskje litt for brutalt ble dratt inn i kvartermesterens armer, og hørtes oppriktig forundret ut. «Er alt i orden?»

«Ja, ja, alt er fint,» mumlet Langemann.

I neste øyeblikk ble det ropt fra utkikken, og han slapp gutten og skrittet bort til relingen for å se. Et av danskenes krigsskip var på vei ut fra havna, snart fulgt av et annet. «Da var vi i gang,» mumlet han dystert for seg selv, mens mennene rundt tvert i mot brøt ut i jubel.

«To skip!» kauket Ali ved siden av ham, blid som en lerke for første gang siden skaden sin. Han bar sin spjelkede høyrearm i en fatle, men virket ikke videre berørt av det nå. «Den skatten må være verdt en formue.»

Langemann lot ham tro det. Han fikk øye på kapteinen, som hadde stilt seg oppe på poopdekket, i kjent positur, med kikkerten til øyet, og skyndte seg opp dit. «Vi har god vind, kæpten,» erklærte han, og skygget for den stigende sola med den ene hånden. «Vi kan seile fra dem.»

Sabeltann svarte ikke. Han senket bare kikkerten langsomt, uten å snu på hodet, og Langemann likte ikke uttrykket i ansiktet hans. Han stirret på de kommende skutene med skremmende målbevissthet. «Han er der,» sa han.

Langemann trengte ikke å spørre hvem, og ville ikke ha rukket det heller før Sabeltann spant rundt mot Lech ved roret. «Vend skuta!» beordret han, og fikk et forvirret blikk i retur.

«Kæpten…?» begynte Langemann, men Sabeltann fortsatte å ignorere ham og sprang bort til relingen.

«Gjør klar kanonene!» brølte han ned til mannskapet. «Styrbord side!»

De kikket opp på ham, noen få gjorde som de fikk beskjed om, men mange ble bare stående, forbauset og nølende. Tønnes skrittet fram. «Kæpten, vi har godt forsprang, vi kan seile fra dem.»

«Du fikk en ordre!» smalt det tilbake fra Sabeltann, og Langemann stirret sjokkert bort på ham. Han hadde sett sin kaptein blind og besatt av blodtørst før, men dette begynte å strekke seg mot nye høyder. Den sorte barten strittet, det skummet i munnvikene og han hvisket lavt: «Han skal få se på lurvete omstreifer.»

«Er dét hva dette handler om?» spurte Langemann, men fikk fremdeles ingen respons.

Nede på dekket under dem trakk nå enda noen mot kanonene, men Tønnes sto fremdeles som limt til dørken, og en liten flokk hadde begynt å samle seg avventende bak ham. «Vi kan ikke slåss mot to skuter, kæpten!» innvendte han. «Og hvorfor skulle vi? Vi har det vi kom for.» Han presset brynene sammen over nesa. «Hva er det i den kassa?»

Isak, ung og ivrig og aldri det minste konfliktsky, tok det som en oppfordring til å strene mot kapteinslugaren. Sabeltann så hva han hadde fore, og lente seg rasende over relingen. «Du våger ikke!»

Men Isak våget, og han kom snart ut igjen, med kassa åpen og et rasende uttrykk i ansiktet. «Hva er det her?» utbrøt han og løftet Elefantordenenes skatt ut slik at alle kunne se den. «Det er et jævla flagg!»

Langemann lukket øynene et kort sekund. Skatten var ikke det minste mer imponerende i dagslys. Den var fremdeles bare et slitt og falmet klede; rødt, med et hvitt kors.

«Ikke et hvilket som helst flagg,» kom det innvendende fra Valdemar, men det druknet fullstendig i all bråket som fulgte. Samtlige menn forlot postene sine og knuffet seg fram for å se, og de skrek i munnen på hverandre, av vilt raseri og genuin forbauselse.

«Tuller du med meg?!» Tønnes’ stemme klarte å bryte igjennom. «Er det dette Rolf har dødd for?» Han ristet på hodet, tilsynelatende mer oppgitt enn sint, og henvendte seg til de andre. «Mannen er gal. Kom igjen, gutter, i det minste kan vi ennå slippe unna. Heis alle seil!»

Sabeltann skjøv seg vekk fra relingen i en brå bevegelse og strente ned trappene, med trukket pistol og munningen rettet mot tømreren. Langemann skyndte seg etter, og hørte den hule lyden av støvlene sine mot trinnene da stillheten i samme øyeblikk la seg over skuta igjen. Folk vek til side da de kom, men ellers var det ingen som foretok seg noe.

«Ikke hør på ham!» Sabeltann stoppet foran tømreren og spente hanen på pistolen. «Jeg er kapteinen.»

Langemann hørte den klikkende lyden av ennå en hane som ble trukket tilbake, og så at Claes hadde lagt musketten til kinnet og tatt sikte. Flere fulgte hans eksempel.

Men det var ikke Tønnes de siktet på.

«Langemann!» ropte Sabeltann, da han også så det. «Sett disse forræderne i briggen.»

«Langemann,» sa også Tønnes, langt roligere. «Gjør jobben din.»

Langemann lot blikket gli over mengden. Flere hadde tatt til våpen: kårder, sabler, kniver. Han så Pinky, klemt opp mot hovedmasta, storøyd og nervøs, og forsto at dette ikke handlet om å ville.

Han la varsomt en neve på kapteinens hånd. Sabeltann så på ham, et lite glimt av sjokk og vantro blafret opp i de blå øynene, for så å dø igjen like fort og forsvinne inn bak isen, da de forsto hva som var i ferd med å skje.

Han løsnet rolig våpenet fra fingrene hans, og fikk seg ikke lenger til å se på ham. «For mannskapets sikkerhet, og for din, avsetter jeg deg som kaptein.»

Sabeltann forsøkte ikke å hindre ham, det var som om hele mannen plutselig resignerte, trakk seg inn i seg selv og stengte alle dører bak seg med et brak. Men han så ikke bort, Langemann kunne kjenne blikket hans svi i nakken i det han snudde seg og ga sin første ordre: «Få fart på denne skuta.»

«Ai, ai, kæpten!» sa Isak, med ettertrykk, og ledet an mens mennene hastet tilbake på post.

«Valdemar, ta deg av navigasjonen,» fortsatte Langemann, fikk et nikk og en honnørhilsen til svar, før han til slutt henvendte seg til Billy. «Sett ham i min lugar.»

Han mente Sabeltann, det behøvde han ikke å utdype, og Billy skrittet straks fram. Men det ble ikke nødvendig å bruke makt. Den avsatte kapteinen slo etter hendene hans da han prøvde å gripe fatt i ham, løftet haka, trakk i frakkeslaget, og reddet sin siste lille rest av verdighet ved å gå med ham frivillig.

< Tolvte kapittel       Fjortende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse