Kategori: Gul
Frøya måtte flere ganger minne seg selv på at hun ikke behøvde å snike seg nedover de trange korridorene. Hun var en tjener, til og med en mannlig sådan, og det var ikke det minste uvanlig eller oppsiktsvekkende at en slik vandret rundt i en tjenerfløy. Det var ingen som heftet seg ved henne, de fleste var så opptatt av egne oppgaver at de ikke engang gadd å se på henne, og de få som gjorde, gjorde det bare for å hilse med et vennskapelig nikk. Det føltes nesten unaturlig å skulle plyndre noen på dette viset. Hun hadde alltid sett for seg røvertokt som noe hakket mer konfronterende og direkte. Men hva visste hun egentlig om slike? Det var hennes første, tross alt.
Oppdraget var i utgangspunktet såre enkelt – «Finn en vei ut!» – men
mangelen på nærmere instrukser, gjorde også at hun ikke helt visste hvordan hun
skulle gripe det an. Til å begynne med gikk hun bare rundt på måfå, fulgte
strømmen av mennesker tilfeldig hit og dit, til tjenerskapets værelser og
sovesaler, og også andre rom, som kjølige lagre og varme kjøkken i full
aktivitet. Metoden var lite hensiktsmessig, innså hun etter hvert; hun kom
egentlig ikke noen vei, besøkte bare de samme rommene igjen og igjen. Det var
likevel først da hun nådde et bestemt vaskerom for tredje gang at hun endret
strategi, ikke fordi hun tenkte den ut selv, men fordi muligheten bød seg, i
form av noen spann en av vaskekonene dyttet inn i armene hennes og med noen
veivende bevegelser fikk forklart henne at hun måtte hente vann i.
Hun var på nippet til å protestere, plutselig provosert over
distraksjonen fra sin egentlige oppgave, men fikk summet seg nok til å forbli i
rollen da hun la merke til at flere unge gutter var i samme ærend. De føk ut og
inn av det folksomme rommet, holdt de digre, dampende kjelene fulle av vann, og
det vannet måtte jo komme et sted fra, og da mest sannsynligvis et eller annet
sted utendørs. Så hun benyttet
sjansen, tok lydig spannene og fulgte etter dem, ned gangen og deretter en smal
vindeltrapp i stein, til en stor, underjordisk hall med ett viet seg ut foran
dem.
Det var overraskende lyst der, noe som viste seg å komme av dagslyset
som sivet inn gjennom velvede åpninger i begge ender av rommet, og hun kunne
derfor straks se at hun var kommet ut på en slags innendørs brygge. Her ble
sjøen ledet inn i en bred kanal, som altså gikk tvers gjennom kjelleren og ut
igjen på andre siden, antagelig for å lette innførselen av varer eller tjene
som ombordstigningsplass for de små lystbåtene. Flere små prammer lå fortøyd
der og bare ventet på å bli brukt, og mens guttene fylte bøttene sine og
forsvant igjen, gikk Frøya langs bryggekanten bort til den ene av de to
utgangene, nesten overbevist over å finne en hindring der, for dette var jo så
latterlig perfekt at noen hindringer måtte
det jo være. Men selv om åpningen riktignok var stengt med et gitter, viste
det seg også at dette gitteret rimelig enkelt lot seg åpne fra innsiden, da det
var ment å skulle holde folk ute, og
ikke motsatt.
Frøya kjente en latter presse seg på, delvis fordi det skremte henne
hvor fint alt ordnet seg, hvor lett alt gikk etter planen. Men i det minste
hadde hun gjort sin del av jobben, og tilfreds med seg selv lot hun bøttene
ligge og gikk for å rapportere.
Hun brukte litt tid på å finne veien tilbake til rommet hun hadde
etterlatt Langemann i, og i det hun omsider svingte inn i den rette gangen,
møtte hun den barmfagre matronen fra tidligere, bærende på et fat og den
fryktede klystersprøyta, og fulgt av to yngre kvinner, som begge kniste
ustoppelig i det de passerte henne. Hun vek til side, så ikke på dem og ventet
til de hadde rundet hjørnet, før hun smatt inn døra og først etterpå tenkte at
hun kanskje burde ha banket på først. Kvartermesteren viste seg heldigvis å
være sømmelig tildekket der i senga, men så ikke videre glad ut da han spiddet
henne med blikket, en tydelig advarsel mot å si noe.
Hun kunne likevel ikke dy seg. «Nå, hvordan var det?»
«Fant du det du skulle?»
Det lå noe farlig og ulmet i stemmen hans, noe vilt og utemmet som
rykket i lenkene sine og truet med å bryte fri hvert øyeblikk, og det skremte
henne såpass at hun innså alvoret og ikke presset ham videre på temaet. I
stedet fortalte hun hva hun hadde sett, noe som så ut til å roe ham. Han var
dessuten langt i fra så skeptisk og mistenksom som henne.
«Det er ikke flaks,» innvendte han. «Aldri tro på flaks. Det er
arroganse fra deres side.»
«Det kunne jo være en felle,» påpekte hun.
«Hvem skulle sette opp en felle for oss, og hvorfor?» parerte han.
«Nei, si aldri nei til en livline. Om det skulle få deg i trøbbel, får du bare
snakke deg ut av det siden.»
Hun nikket. «Hørt noe fra Valdemar?»
«Kvinnfolket som… hm, var her, hadde med en beskjed. Han sier at han
”nok skal klare omkledningen til gallaen i kveld uten min hjelp, og at vi
likevel ikke trenger å hyre ekstra folk til bagasjen”. En kode, åpenbart. Han
har sett skatten, og den er liten nok til at vi kan frakte den med oss alene.»
«Oi…» Tanken på at Valdemar faktisk hadde sett det de var kommet for, fylte henne med en nesten barnlig fryd
og forventning. «Noen anelse om hva det er?»
«Nei.» En grimase flerret ansiktet hans et kort sekund, og fra magen
hans kom en rumlende lyd de begge strevde med å ignorere. «Du må ta en av de
båtene og dra og møte kapteinen med det samme.»
«Skal ikke du bli med?» stusset hun, mens øynene hennes ble trukket mot
den delen av kroppen hans som var dekket av teppet. «Hun er vel ferdig med å…»
«Hun er ferdig, ja,» avbrøt han hissig. «Men jeg må bli. På grunn av…
årsaker.» Blikket hans flakket et sekund eller to, men så hogg han det i henne
igjen. «Så kom deg til Hillerød og møt kapteinen som avtalt. Fortell ham at det
skal være galla i kveld, en bedre anledning får vi ikke.» Han viftet henne
febrilsk ut av rommet, men la til før hun lukket døra bak seg: «Og, Frøya, om
du snakker om dette til noen, dreper jeg deg.»
Det kom så kaldt og behersket at hun ikke var et øyeblikk i tvil om at
han virkelig mente det.
Hva det enn var kvinnfolket hadde sprøytet inn i ham, hadde det
virkelig satt fart i systemet, og det meste av dagen passerte før Langemann så
seg i stand til å forlate rommet. Først i kveldingen hadde magen hans roet seg
såpass at han turte å stå opp og bevege seg mer enn et par meter unna potta,
men nå begynte han til gjengjeld å få det temmelig travelt. Han hev på seg
klærne og fikk forklart noen tjenere at han følte seg bedre og gjerne ville
vises tilbake til sin herres værelse. De fant heldigvis ingenting merkverdig
ved den forespørselen og forklarte ham veien til Prinsefløyen på brukbart
fransk, og han fortet seg videre, desperat etter å komme à jour. Alt hadde
rullet og gått uten ham i dag, og gudene visste hvor mye han hadde gått glipp
av mens han ble skylt og renset i alle bauger og kanter. Han hadde endatil
klart å sovne på et tidspunkt! Senga hadde vært komfortabel og det hadde ikke
vært annet å ta seg til, men likevel, å sovne på post var noe Benjamin gjorde. Det var langt under verdigheten til Sabeltanns skygge.
Han stoppet brått opp i enden av en korridor, litt fordi han ble
usikker på veien, men mest fordi noe plutselig demret for ham og han med ett
ikke visste hva som var det verste: det at han hadde ligget der så ubrukelig,
eller det at ingen tilsynelatende hadde savnet ham. Ja, det siste der var
virkelig ikke til å skyve under en stol: Frøya hadde glatt løst deres del av
oppdraget på egenhånd, og Valdemar klarte seg utmerket, han også, litt
startvansker og håpløs fransk til tross. Hva
gjør jeg egentlig her? rakk han å tenke før han bestemte seg for å ta til
venstre, og ristet det av seg igjen. Eksistensielle kriser hadde han ikke tid
til akkurat nå.
Han satte opp farten, det nærmeste han kom løping uten å løpe, og føk
opp den siste trappen med tre trinn i steget. Han rundet et hjørne og støtte
inn i en mann som kom motsatt vei, bærende på en trekasse, og var allerede i
gang med å unnskylde seg på en blanding av fransk og engelsk da han oppdaget at
det var Valdemar, kledd i gallaantrekk og oppsminket og frisert etter alle
kunstens regler. Det var en av sine egne reisekasser han balanserte i armene,
og han stirret overrasket tilbake på ham over den. «Der er du,» peste han. «Hvor ble du av? Fant dere en vei ut? Hvor
er Frøya?»
«Hæ? Hva?» Langemann hadde ramlet helt av lasset. Han hadde trodd at
Valdemar festet med fiffen. «Jeg ble… forhindret. Frøya fant en vei ut, hun er
og snakker med kapteinen nå.»
«Bra. Jeg har skatten.»
«Så vi må bare… Vent, du har hva?»
«Skatten.» Valdemar gestikulerte med kassen.
Langemann glodde vantro på den. «Du har Elefantordenens skatt oppi
der?»
«Ja. Alle var opptatt på gallaen, så jeg gikk tilbake til kapellet og
tok den.» Båtsmannens ansikt falt i bekymrede folder. «Skulle jeg ikke det?»
Langemann grep ham fort i armen og dro ham med seg inn i en liten
sideliggende buegang. «Du har Elefantordenens skatt?» gjentok han
himmelfallen. «Oppi der? Nå?»
«Ja,» nikket Valdemar, og begynte vel å innse tabben sin. «Det var ikke
helt sånn det skulle skje, var det vel?» Og da Langemann ikke svarte, men bare
fortsatte å stirre på ham, myknet de skrekkslagne ansiktstrekkene til en nesten
oppgitt empati, og han la til: «Du kommer ikke til å like den.»
Langemann holdt ham med blikket enda noen sekunder, så grep han tak i
kassen og løftet lokket av. Han så på innholdet, bare så, mens både tusen
tanker og samtidig ingenting føk gjennom hodet hans, og verden raste sammen for
så å stable seg på beina, slik den egentlig
var.
Han lukket lokket igjen. «Virkelig?»
«Ja,» bekreftet Valdemar, nesten beklagende, som om han personlig var
ansvarlig. «Jeg forstår i det minste den greia med navnet Valdemar nå.»
Langemann gjorde ikke, men det fikk han spørre om siden. Akkurat nå
hadde han andre gåter å løse, andre beslutninger å fatte.
«Tror du kapteinen ante det?» spurte Valdemar forsiktig.
«Nei.» Langemann ristet på hodet. Letingen etter en definerbar følelse
hadde endelig båret frukter, og det var ikke overraskende sinnet han fant
først. «Han visste det.»
Båtsmannen sukket. «Vel, til hans forsvar så er den uvurderlig, i hvert fall for dem. Stormester Falkenskjold var nærmest på gråten av ærefrykt da
han viste den fram.»
Langemann så brått på ham. «Hvem?»
«Stormesteren. Det er han som leder…»
«Nei, hva het han, sa du?»
«Falkenskjold,» gjentok Valdemar, med stadig voksende usikkerhet og
minkende tempo. «Preben… Fal… ken… skjold…?»
Langemann kunne ikke styre seg, noe basalt i ham tok fullstendig
overhånd, og han kjørte en knyttneve i veggen med et såret brøl, etterfulgt av
en lang tirade med bannskap. Den kom på romani, noe som bare understreket hvor
dypt raseriet faktisk gikk.
Valdemar skvatt til, klemte brynene sammen i en engstelig mine og
kassen tettere til brystet, og Langemann fikk summet seg. Han lukket øynene,
kontrollerte pusten, søkte seg tilbake til den kalde roen som hadde reddet ham
så mange ganger. «At jeg kunne være så dum,» mumlet han. Han kikket seg
stjålent rundt, forsikret seg om at utbruddet hans ikke hadde tiltrukket seg
uønsket oppmerksomhet.
«Hva er det?» spurte
Valdemar.
«Jeg vet hvorfor vi er her,» svarte han bittert. «Og Tønnes hadde rett,
dette handler ikke om skatten. Dette handlet aldri om skatten.» Han sukket tungt og gned de såre knokene sine.
«Jeg er en komplett idiot.»
Valdemar ristet insisterende på hodet. «Det er du ikke.»
Langemann unnlot å svare, bare gløttet ned på kassen og bestemte seg.
«Kom igjen, vi må ut herfra! Ta den dritten med deg, men hva du enn gjør, ikke
vis det til noen. Om mannskapet ser hva som er i denne…»
«Jeg er fullstendig med deg, bror,» avbrøt båtsmannen. «Vis vei!»
Det gjorde han også, selv om han bare hadde Frøyas veibeskrivelse å
lene seg på, og førte dem målbevisst tilbake inn i tjenerfløyen. Han fikk
Valdemar til å kaste parykken og den elegante frakken fra seg i en krok, slik
at de ikke skulle vekke for mye oppsikt, og kassen tok de mellom seg og bar
nedover trappene i et hastig, men ikke mistenkelig raskt tempo. Han tenkte høyt
ved et par veiskiller, men ellers forholdt han seg taus underveis, lite lysten
på å dele raseriet og fortvilelsen med Valdemar, til tross for at sympati
utvilsomt var alt han var blitt møtt med om han hadde gjort det. Enkelte ting
måtte man ordne opp i selv, og akkurat nå hadde han andre prioriteringer. Som for
eksempel å komme i sikkerhet.
De fant kjelleren og båtplassen uten altfor mye plunder, hoppet om bord
i en av prammene, og Langemann lot Valdemar ta årene mens han selv løsnet
fortøyningene og satte seg i akterenden sammen med den allerede forhatte
kassen. Han registrerte at gitterporten i det minste var åpen, noe som antydet
at Frøya ikke hadde returnert, og som i så fall var en av ytterst få ting som
så langt hadde gått hans vei.
Mørket var bare enda en fraværende venn så langt nord. Den lyse
sommernatten skjulte dem overhode ikke da de straks etter gled ut i den, og de
knirkende åregaflene og noen bråkete ender som høylytt tok til vingene, bidro
heller ikke akkurat til diskresjon. Langemann skulte bort på kassen, forbannet
i stillhet både innholdet og sin egen blinde lojalitet, men Valdemar var en
trent roer og hadde fått dem over sjøen før han rakk å hisse seg altfor mye
opp. Det hjalp også at han hadde greid å finne en kniv, en knøttliten en som
han hadde gjemt i fletta si og ikke husket på før nå. Det var et latterlig
våpen, totalt ubrukelig i en situasjon som denne, men føltes likevel godt i
hånden. Det kalde stålet mot den varme huden fylte ham med klarhet og en
etterlengtet følelse av kontroll.
De gjemte båten i det høye sivet på motsatt bredd, vasset i land med
kassen og skyndte seg videre inn i en bøkeskog, men hadde ikke kommet mange
meterne før en lyd brått fanget Langemanns oppmerksomhet. Han slapp sin ende av
børen, slik at Valdemar vaklet faretruende under den, spant rundt og rettet
kniven mot skikkelsene som i samme øyeblikk veltet ut av buskaset foran dem.
«Nåde, kvartermester!» utbrøt
Isak lattermildt, for de viste seg altså å være mannskap fra Den sorte dame. «Skal du kverke oss alle
med den broderinåla?»
Langemann bare gryntet til svar, unnlot å demonstrere hva han faktisk
var i stand til å gjøre med en kniv, og feide blikket raskt over resten av
flokken: Frøya, tvillingene, Claes og Billy. «Hvor er kapteinen?» spurte han,
nøyaktig samtidig som Frøya sa: «Hva gjør dere her?»
«Vi stjeler en skatt,» svarte han utålmodig, samtidig som hun sa: «Han
stakk.»
«Hva?» sa de begge.
«Nå?» sa hun, mens han sa: «Stakk?»
Frøya trakk på skuldrene, og den muntre optimismen i stemmen gjorde
ikke annet enn å avsløre mangelen på erfaring. «Han gikk for å kartlegge
parkanlegget. Vi var på vei for å
hjelpe dere, så vi kan finne en måte å lure skatten ut på.»
«Vel, den er ute,» glefset
Langemann, og lot frustrasjonen gå ut over henne bare fordi hun sto så lagelig
til. «Ting har ikke gått helt etter planen, kan man si.»
Han dyttet Valdemar og kassen fram, og Frøya og guttene stirret først
på ham og så på den, men akkurat i det de endelig så ut til å legge to og to
sammen, punkterte han øyeblikket ved å huke tak i Isak og plukke til seg kården
hans. «Gi meg pistolen din også,» sa han da fyren prøvde å protestere, og et
skarpt blikk var nok til å få ham til å bakke ut. «Dere har en ny ordre, og det
er å dra tilbake til skuta med det samme.»
«Men kapteinen sa…»
«Nå!» bjeffet han, og hørte
at han lød sintere enn han både burde eller trengte å være. «Kom dere dit,
fortere enn svint, og sørg for at Benjamin er klar til å kaste loss på et
øyeblikks varsel.» Han tok pistolen og ammunisjonen Isak endelig hadde fått
spent av seg og rakte mot ham, og kikket bort, unngikk å se på dem mer, fordi
han fryktet at frustrasjonen og dagens ydmykende prøvelser hadde svekket hans
evne til å holde maska. «Jeg skal ta
meg av kapteinen.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar