Kategori: Gul
Valdemar hadde fått tildelt et gjesterom i den delen av slottet som ble kalt Prinsefløyen. Det var imponerende nok til at Frøya gjorde store øyne da de kom inn med bagasjen, men Langemann, som hadde sett innsiden av mang en fyrstes bolig, skjønte at det var langt i fra det fineste. Det var én seng der inne, redd opp med ull og silke, en liten sjeselong med tilhørende bord, en vaskeservant med speil, et garderobeskap i mørkt tre og et lite ildsted. Foran vinduene hang tunge gardiner, noe som var vel så greit, for det viste seg at de hadde utsikt til en av de mindre presentable bakgårdene.
«Hvor har de tenkt at vi skal sove?» spurte Frøya, for det hadde visst
omsider gått opp for henne at antall senger ikke samsvarte med antall personer.
«Jeg tror ikke de har tenkt på oss i det hele tatt,» svarte Langemann.
«Ingen bryr seg om tjenere.» Han gløttet på senga. «Men slapp av, den der er
bred nok til at du kan ligge på tvers i fotenden.»
«Og du, da?»
«Jeg har ingen planer om å sove.»
Han slengte seg på sjeselongen og tøyde prøvende de støle lemmene sine.
Det hadde vært hans egen idé å fylle reisekistene og -kassene med stein for å
gi dem den rette, overbevisende tyngden, men han hadde hatt rikelig med tid til å
forbanne sin egen oppfinnsomhet mens han slepte dem gjennom korridorene og opp
trappene. I tillegg hadde magen begynt å murre igjen, og det passet ekstremt
dårlig akkurat nå. Han ventet til Frøya hadde oppmerksomheten en annen vei, så
gned han den med en hånd, som om dét ville hjelpe. Den var hard som en tromme.
«Hva gjør vi nå?» spurte jentungen.
«Vi venter,» mumlet han.
«Skal vi bare sitte her?»
«Nei, du kan få fyr i peisen. Sørge for god varme, og kanskje et bad,
hvis han har hang til slike.»
Hun stirret på ham med et blikk preget av både sinne og forvirring,
tydelig i tvil om han mente alvor eller ikke. Han lot henne henge i
usikkerheten noen sekunder, men så avvæpnet han kommentaren med et smil, og da
lo hun og kastet seg bakover på senga.
«Vi får høre hva Valdemar finner ut under middagen,» utdypet Langemann.
«Det er et stort slott, vi bør ha en plan før vi begynner å vandre rundt.»
Så de ventet. De ventet mens sola utenfor gikk ned og forsommernatten
kom sigende og rommet etter hvert ble så kaldt at de ble nødt til å fyre. Noe bad ble det derimot ikke, selv om Langemann
egentlig kunne tenkt seg et.
Det var over midnatt før en skjelven og småbrisen Valdemar endelig
snublet inn. Han tok seg for i karmen og blunket mot de to i rommet, som om han
var overrasket over å finne dem der, og Langemann trakk ham utålmodig inn,
lukket døra bak ham og gikk rett på sak. «Hva har du lært?»
«Den danske adel har stor appetitt.»
«Om skatten, Valdemar.»
Han sukket og kollapset på sjeselongen som en tom sekk. «Nei, de er
veldig hemmelighetsfulle når det gjelder den, er jeg redd. Selv når de har
drukket.» Han løftet en pekefinger, og etterpå stirret han på den, som om han
ikke kunne huske hvorfor han hadde løftet den.
«Valdemar,» presset Langemann.
«Nettopp!» utbrøt han. «Sidemannen min til bords sa noe om at jeg ville
sette ekstra pris på den fordi jeg heter det jeg heter. Eller noe sånt.»
«Kanskje det er en gyllen løve?» foreslo Frøya.
«Nei, ikke Gyldenløve. Valdemar.»
Langemann rynket panna. «Du vil sette ekstra pris på skatten fordi du
heter Valdemar?»
«Ja.»
«Hvorfor?»
«Aner ikke.»
Langemann var på nippet til å gi høylytt uttrykk for frustrasjonen han
følte, men tok seg i det. Å ta det ut på den utskremte båtsmannen ville ikke ha
noe for seg, fyren gjorde tross alt så godt han kunne. Valdemar kunne visst
likevel se hva han tenkte, for han rettet seg opp og unnskyldte seg. «Jeg sa jo
at jeg ikke er rette mann for denne jobben. Du skulle gjort det, du, bror. Du
hadde sjarmert det ut av dem for lengst.»
Langemann var for så vidt enig i det, om han bare hadde kunnet passere
for danske. Men selv om han snakket fem språk flytende og gjorde seg forstått
på fire til, var ikke dansk et av dem, og ikke så han videre skandinavisk ut heller. «Du klarer deg fint,» sa han
bare. «I morgen får vi uansett alle svarene. Få deg litt søvn.»
Valdemar nikket og trakk føttene opp til seg i sjeselongen. «Ta senga,
du.»
Langemann ristet på hodet. «Det er du som skal ligge der. Om noen
skulle komme inn…»
«Men du trenger…» begynte Valdemar, men stoppet heldigvis da Langemann
plantet sitt skarpeste blikk i ham, og rodde seg stotrende inn. «Jeg mener, du
er den høyerestående offiseren av oss, er du sikker på at du ikke…?»
«Legg deg i senga, Valdemar,» avbrøt Langemann, tok en pute og la seg
nesten demonstrativt ned på gulvet. «Og god natt.»
Hvor kom den fra, denne plutselige sympatien? Han likte den ikke, likte
ikke oppmerksomhet av den varianten, likte ikke å bli sett som en svekket
stakkar. Han trakk jakka over seg, lukket øynene, lot som han falt til ro på de
kalde steinhellene, mens de andre to ble enige om at senga var stor nok for dem
begge og la seg der. Men straks han hørte at de sov, ble han nødt til å reise
seg igjen og han ble stående midt på gulvet, stirrende ut i det mørke rommet,
som en statue. Til slutt lukket han øynene, fokuserte, kjente på hver eneste
fiber i kroppen sin, desperat etter å føle seg hjemme i den igjen, men alt han
kjente var stølhet og smerter og den endeløse tomheten.
Hva hadde du ventet?
Svaret ga seg selv. Han hadde ventet å dø ung.
Vel, det er du for gammel til, så slutt å syte!
Erkjennelsen gjorde ham overraskende lattermild, og han bet i seg et
knis, åpnet øynene igjen og dumpet ned på sjeselongen. Han la armene i kors
over brystet, som for å stenge kulda og ubehaget ute, minnet seg selv på hvem
han var og hva som hadde gjort ham slik. Han var ingen olding, ingen krøpling,
han var Langemann, Sabeltanns skygge. Han hadde skapt en karriere, høstet stor
suksess av sin enestående evne til å late som, til å opprettholde en fasade, av
å herde seg selv, og aldri om han ville la en uvesentlig skuddskade eller
nysgjerrigheten til en halvgal einstøing bli det som tok det hele fra ham
igjen.
Da var det bedre å dø. Selv om det var for sent å gjøre det som ung.
Guttungen hadde spurt om noe, men Sabeltann kunne ikke huske hva. Hele
morgenen hadde han vandret rundt på skipet og bjeffet ordre. (Han hadde hatt
lyst til å løpe, men tross alt klart å utvise et minimum av selvbeherskelse).
Inne på land våknet byen opp til en ny dag, i den grad den i det hele tatt
hadde falt til ro, for soldatene hadde sørget for liv og røre langt ut i de små
timer. Slik var det i strid, når nervene lå tjukt utenpå, og vissheten om en
snarlig død ga unge menn en voldsom trang til å leve. Kapteinen kunne relatere
til slikt. Han merket mye av det samme i sitt eget mannskap, og i dag var det
noe i ham selv også. En uvant forventning om fullendelse.
«Claes, du blir med meg,» sa han til skarpskytteren, som kikket opp fra
arbeidet med å pusse musketten sin og responderte med et nikk, før han spant
videre mot tømreren. «Tønnes, skuta skal være seileklar i morgen.»
«Det skulle gå fint, kæpten.»
Det lå noe uforløst mellom dem, Sabeltann merket det godt, men gadd
ikke dvele ved det. Ting pleide å gå seg til, når alle bare fikk roet seg litt
og husket hvem som var sjefen. Det var ikke første gang han måtte takle
motstand i besetningen, svinet Fabian hadde prøvd seg senest i oktober. For
ikke å snakke om Morgan i sin tid. Nå, den
mannen hadde kunnet opponere! Disse var pusekatter i forhold.
Han snudde seg for å strene videre, og holdt på å snuble i Pinky, som i
mangel på svar åpenbart hadde tasset etter ham en stund. «Ja, hva var det du
ville?» gneldret han ned til ham da han hadde fått hentet seg inn.
Gutten rettet seg opp i stram givakt. «Ber om landlov, kæpten!»
«Er du ferdig med pliktene dine?»
«Ja, kæpten, jeg sto opp tidlig. Oppvasken er tatt og dørken skurt. Jeg
vil gjerne besøke markedet.»
«Ja, ja, for all del.» Sabeltann viftet ham utålmodig av gårde med en
hånd. «Bedre det enn at du løper i veien. Men ikke kom for sent, denne skuta
drar i morgen, og det kan bli en hastig avgang.»
«Nei da, kæpten.»
«Og hold et øye med Skalken mens du er der.»
«Ai, ai, kæpten.»
Pinky pilte av sted, og Sabeltann lot blikket sitt følge ham et stykke
på vei, uten å helt vite hvorfor. Kanskje var det tanken på Langemann. Han
skulle gjerne hatt kvartermesteren hos seg, det var lettere å organisere alt
med hans hjelp, men han gjorde vel bedre nytte for seg på Frederiksborg akkurat
nå.
Mennene han hadde valgt ut til oppdraget begynte å samle seg i en flokk
nede på hoveddekket, og da han flyttet blikket over på dem, kjente han for
første gang takknemlighet over at de var i en krigssone. Tungt bevæpnede menn
vekket mindre oppsikt da. Likevel følte han for å irettesette dem. «Gutter, vi
er ikke her for å okkupere stedet,»
hveste han, og de gløggeste blant dem tok hintet og skjulte pistolene og
sverdene bedre.
Han inspiserte dem i taushet enda noen sekunder. Pelle og Pysa var
selvsagt med, det var sjelden han gikk i land uten tvillingene. Ikke fordi de
var hans beste, for det var de overhode ikke, men de hadde tjent ham lenger enn
noen av de andre og hadde med årene gjort seg fortjent til en viss grad av
ansvar og tillit. Claes og Billy var også veteraner, stødige karer begge to, og
sistemann, Isak, veide opp for det han manglet av erfaring med entusiasme.
Flere trengte han ikke. Ikke til denne jobben.
«Vi drar,» avgjorde han. «Benjamin, du har kommandoen her. Vær klar til
å kaste loss på kort varsel.»
«Ai, ai, kæpten!» svarte kanonéren, som alt hadde inntatt en
triumferende og selvtilfreds positur oppe ved roret. Sabeltann tenkte sitt.
Fyren var dyktig på sitt felt, men ingen kommandant. Ingen Langemann.
Kapteinen gikk i land med sine fem utvalgte og hadde snart skaffet dem
en gammel høykjerre å dytte med seg langs landeveien. Til seg selv leide han en
hest. Han hadde vært en ganske habil rytter i sine soldatdager, men det var
tross alt noen år siden nå, så han brukte noen minutter på å finne godfølelsen
i salen. Egentlig burde han vel ikke ri med den vonde skulderen sin, men slike
hensyn hadde han ikke tid til å ta, så han holdt venstrearmen inntil kroppen og
prøvde heller å bruke den minst mulig.
De startet vandringen mot Hillerød, og han vekslet mellom å ri ved
siden av de andre og å galoppere noen hundre meter forut. Han likte den
følelsen, å være alene på en landevei, iført sjørøverkapteinens maske, i et
land hvor han strengt tatt ikke hadde behøvd den maska, fordi ingen uansett
kjente ham eller visste hvem han var. Det var for mennenes skyld han hadde
beholdt den sorte parykken og den til dels oppsiktsvekkende sminka på, fordi de aldri hadde sett ham uten, og aldri
måtte. Det var kaptein Sabeltann de beundret, respekterte og adlød, Kongen på
havet, Den evige seiler. Den avkledde, maskeløse soldaten med det døde navnet
var noe ganske annet. Langemann hadde sett ham, og han så jo hva det hadde ført til…
Tanken på kvartermesteren fylte ham med noe udefinerbart, noe som
smakte av både savn og sinne og angst, og han jaget sine menn utålmodig videre.
De kunne ikke komme fort nok fram.
«Vi må finne en vei ut i dag,» erklærte Langemann mens han hjalp
Valdemar med å rette på kravatten den formiddagen. Han sa det egentlig til
Frøya, som sto ved speilet bak ham og ordnet håret sitt. «Jeg tror tjenerfløyen
er vårt beste kort. Alle krikene og krokene og bakveiene er der.»
«Og hvor er den?» spurte hun.
«Overalt,» svarte han, som sant var. «Bakenfor alt det andre.»
«Jeg skjønner ikke en dritt.»
«Tjenerne har sine egne ganger og dører,» forklarte han tålmodig. «De
kan bevege seg fritt rundt i hele slottet, uten å bli sett. Veldig praktisk når
fiffen helst vil at de går i ett med møblementet. Og ikke minst veldig praktisk
for sånne som oss.»
«Genialt,» flirte hun.
«Vi må bare skaffe oss tilgang.»
«Er vi ikke tjenere da?»
«Jo, men ikke slottets tjenere.» Han pekte på Valdemar. «Hans.»
«Magen din,» sa Valdemar.
Langemann glodde på ham. «Hva? Magen min er da helt…»
«Lat som om du har vondt i magen,» avbrøt båtsmannen. «Når vi møter de
andre ordensmedlemmene utenfor slottskirken, sier jeg at du er syk og spør om
det er et sted du kan hvile deg. De kommer helt sikkert til å ta dere med til
tjenerfløyen.»
Langemann hadde egentlig mest lyst til å bite av ham hodet bare for å ha nevnt magen hans, men ideen var jo ikke
dum, så han lot det være. «Det kan fungere,» mumlet han. «Vi prøver.»
Som sagt, så gjort. På vei mot slottskirken en kort stund senere sørget
han for å legge ansiktet i anstrengte folder og å krøke seg litt sammen, ingen
store og overdrevne fakter, men en troverdig framstilling av en dyktig tjener i
dårlig form, som brukte alle sine krefter på å opprettholde en liten rest av
profesjonalitet og verdighet. Blikket til Frøya bekreftet at han lyktes godt,
eller hennes skuespillertalent, for hun så genuint bekymret ut. Valdemar viste
seg også fra sin beste side og leverte en forestilling verdig Sabeltanns
utspekulerte menn. Han håndhilste hjertelig på en herre i førtiårene, den samme
som hadde møtt ham ute ved vogna dagen i forveien, og vekslet noen ord med ham,
før han pekte på Langemann og tydeligvis forklarte situasjonen, med akkurat den
perfekte blanding av oppgitthet og medfølelse en herre ville vist en verdsatt
tjener.
Planen viste seg å virke strålende.
I hvert fall til å begynne med.
Langemann spedde på med litt drama, kollapset, lot som om smertene tok
helt overhånd, og før han visste ordet av det hadde et par av slottets tjenere
tatt ham mellom seg og ført ham inn i en trang gang, ned noen smale trapper og
videre inn på et sparsommelig møblert soveværelse uten vinduer. Han kviknet til
da de satte ham på senga, insisterte på at det gikk bedre, og de etterlot ham
der, men hadde knapt kommet ut døra før en middelaldrende matrone kom motsatt
vei, og henne viste det seg å være
langt verre å bli kvitt. Hun skjøv ham ned på madrassen og begynte å kle av
ham, mens hun kjatret i vei på en blanding av fransk og engelsk og et språk han
ikke forsto, og han kunne jo ikke protestere for mye uten å samtidig avsløre seg, så til sjuende og sist ble han
nødt til å la henne putte seg til sengs.
Frøya hadde klart å bli med i dragsuget og sto nå klemt opp mot den ene
veggen der inne, med store, oppspilte øyne, usikker på hva som var hennes
oppgave, men fikk summet seg til å ta i mot klærne da kvinnemennesket kastet
disse mot henne, og legge dem pent over en stol i hjørnet.
Langemann rettet oppmerksomheten mot matronen, fant ut at det var best
å følge med på hvor hun hadde hendene sine da hun la den ene mot panna hans.
«Ingen feber,» erklærte hun. «Men litt klam, kanskje? Var det magen, sa De?»
Hun ventet ikke på svar, men trakk ned teppet og trykket undersøkende på den
nevnte kroppsdelen. «De er jo hard som stein. Si meg, når hadde De bevegelse
sist?»
«Bevegelse?» gjentok Langemann, såpass satt ut av situasjonen at han
først ikke forsto at hun mente når han sist hadde vært på do. Og da han gjorde det ble han i hvert fall svar skyldig, ikke fordi
han normalt hadde vansker med å lyve (for det hadde han jo definitivt ikke),
men fordi det plutselig gikk opp for ham at han faktisk ikke kunne huske når,
bare at det minst måtte være en fire-fem dager siden.
Hun brydde seg ikke nevneverdig om den manglende responsen. «Ingen
fare, kjære deg. Jeg skal gi deg et klyster, så blir det nok fart på sakene.»
Frøya var språkmektig nok til å fange opp ordet klyster, og hun bet seg hardt i leppa i det damemennesket svanset
forbi henne og ut av rommet, for så å stirre på ham med tindrende øyne. «Å,
skitt!»
«Ja, skitt er ordet,» mumlet Langemann og lot blikket flakke.
Jenta kvalte et knis, tok buksene hans fra stolen og rakte dem mot ham.
«Her! Skynd deg, før hun kommer tilbake igjen.»
Det var ingenting Langemann heller ville. Likevel ble han liggende.
«Jeg kan ikke.»
«Hva?!»
«Hvis jeg ikke er her når hun kommer tilbake… Det vil vekke altfor mye
unødvendig oppmerksomhet.» Han lukket øynene, ofret et dyrebart øyeblikk på å
sende en mørk tanke mot Valdemar og ideene hans. «Jeg må bare spille med.
Fullfør oppdraget. Jeg blir her og… står løpet ut.»
Hun var for sjokkert til å le. Det var den eneste forklaringen han
hadde på at hun klarte å holde seg alvorlig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar