Kaptein Sabeltann og Elefantordenen: Femtende kapittel

Kategori: Gul

Det ble morgen.

Sabeltann kunne merke det, så vel som han så det på lyset som sivet inn gjennom sprekkene i veggen, og hørte det på lydene fra vaktskiftet ute på dekk. Han hadde alltid hatt en god fornemmelse for tid.

Den korte sommernatten hadde ikke budt på særlig med søvn, han sov lite og lett selv i gode tider, og selv med det beroligende nærværet av Frøyas dolk under hodeputa, hadde han ikke funnet hvile der i kvartermesterens lugar. Sengetøyet luktet av Langemann, noe som i utgangspunktet ikke bød ham i mot (og Sabeltann var ikke typen som skammet seg over slike tanker), men nå var den lukten også en påminnelse om sviket og ydmykelsen har var blitt utsatt for, den som satte seg som knuter i musklene hans, hardere og hardere for hvert åndedrett.

Han hadde ikke forsøkt å åpne døra, likevel visste han at de hadde en vakt utenfor, en som tok jobben på alvor, ikke en slapp Benjamin. Strengt tatt var det ikke nødvendig. Det var ingenting for ham å gå ut på dekk for. Det ville ikke føre til noe. Skulle han vinne tilbake denne skuta, måtte det skje på annet vis.

Sjokket over å bli avsatt hadde vært så stort at det hadde tatt tid bare å summe seg, og da det endelig begynte å gå opp for ham hva som hadde skjedd, innså han at han ikke hadde noen plan eller strategi for en slik utenkelig situasjon. Mange menn ville gitt opp og han hadde vurdert den muligheten, men det var jo egentlig ikke noe alternativ, for har du en gang vært Kongen på havet, forblir du Kongen på havet. Han var Sabeltann, kaptein Sabeltann, samme hva de sa, og han lot seg ikke lede og kommandere. Ikke av noen. Ikke nå lenger.

Da er det bedre å dø.

Han tok dolken fram fra under puta og lukket sine slanke fingre om skaftet.

Eller kjempe seg tilbake til topps, samme hva det måtte kreve av personlige offer.

Piraters språk var vold, og det var et språk han snakket godt. Han trakk dolken ut av slira og skjøv den opp i jakkeermet, klar og tilgjengelig når det rette øyeblikket kom.

Det var Langemann som kom med frokosten hans, slik han hadde håpet, men langt i fra ventet. Han hadde oppfattet dem som ferdig snakket kvelden før, så når mannen likevel kom, var det nok fordi han fremdeles hadde et håp om en fredelig løsning på ubehagelighetene mellom dem. Det gjorde ham i så fall langt mer sentimental enn Sabeltann hadde gitt ham anerkjennelse for.

«Nå, slipper vi unna?» spurte han, før hans tidligere nestkommanderende hadde satt fra seg maten eller i det hele tatt rukket å si noe. Dette var en samtale han ønsket å kontrollere.

«Vi holder avstand,» svarte Langemann, rolig, men med et hint av skepsis i stemmen. Han var på vakt, ingen tvil om dét. «Du håper kanskje ennå på et oppgjør med Falkenskjold?»

«Og hvordan skulle dét gå til? Jeg sitter jo innesperret her, en simpel fange på mitt eget skip!»

«Du vet godt hvorfor du sitter her.» Det nyttet ikke å provosere Langemann, han var like rolig. «Og også at du ikke må. Du kan få komme ut. Om du lover å føye deg.»

«For deg, mener du?»

«For hvem enn den nye kapteinen blir. Det kan bli deg, om du vinner dem tilbake. Men for å klare det, må du ut og snakke med dem.»

Sabeltann svarte ikke. Langemann ventet forgjeves på respons et øyeblikk eller to, så satte han seg ned på skipskista. Rommet var så lite at knærne deres nesten berørte hverandre når de satt sånn.

«Det er til alles beste,» fortsatte Langemann, men i Sabeltanns hode ble stemmen hans forvrengt og nesten overdøvet av hans egen tunge pust. Han hørte ikke lenger etter. «Du må stole på meg.»

Det var nå eller aldri.

I én flytende bevegelse kastet han seg fram, dro dolken fram fra ermet og satte den i Langemanns bryst.

Bladet gikk ikke inn.

For det første var ikke støtet hardt nok; han merket med én gang at han ikke hadde lagt nok kraft, nok vilje, bak det. For det andre var det noe som blokkerte. Knivspissen traff ikke hud, men noe metallisk, med et stumpt klunk. Han forsto hva det var, og det fikk all kraft og kampvilje til å gå ut av ham som luften av en belg.

Langemanns øyne hadde viet seg ut i sjokk og overraskelse i det kniven traff, men han hentet seg fort inn da han merket reaksjonen. «Ja,» sa han, nesten sørgmodig, «kjente du det? Jeg har ikke tatt det av. Jeg er ennå din.»

Han løftet forsiktig en hånd og trakk skjortekragen til side, blottet gullanhenget sitt, symbolet på en pakt en av dem så trofast hadde holdt og den andre vært farlig nær ved å bryte. «Kom igjen, kaptein,» fortsatte han, og noe dirret i stemmen, men det var ikke redsel, ingen bebreidelse. «Du bommer ikke to ganger.»

Han skjøv brystkassa fram, løftet haka, bød seg villig fram.

Kroppen ville ikke, om hodet ville. Men hodet ville vel egentlig heller ikke. Sabeltann sank bakover i setet, knust og nedbrutt. Han slapp kniven, lot den bare gli ned på gulvet mellom føttene sine, og førte blikket samme vei.

«Du klarer ikke drepe meg,» hørte han Langemann konkludere.

Og Kongen på havet visste for første gang på veldig lenge hvem han var. «Bare… gå.»

Langemann gikk. Han tok med seg dolken og gikk. Men i døra gjorde han et stopp og gjentok invitasjonen fra tidligere: «Du kan få komme ut. Om du vil.»

---

Frøya hadde vært en nervebunt hele natten og morgenen, usikker på hva som ville skje og derfor i helspenn og på vakt. Likevel kom det overraskende på da en skygge plutselig falt over henne mens hun skurte dørken i et hjørne av kanondekket, og noen kjørte dolken hennes ned i en trekasse ved siden av henne. Hun skvatt til og kikket opp, full av bange anelser, og fant også Langemann ruvende over henne som et truende tårn. «Lojalitet er bra,» sa han, slapp knivskaftet og rettet en pekefinger mot henne. «Ikke gjør noe slikt igjen.»

Så gikk han, og hun ble sittende tilbake med bankende hjerte, og lure på hva hun egentlig hadde trodd, hva hun hadde tenkt at Sabeltann skulle bruke våpenet til. Drepe Langemann? Hun svelget tungt. Hadde Langemann…?

Hun så på kniven. Det var ikke blod på den.

For en idiot hun var! Langemann var åpenbart enig, i og med at han tilsynelatende lot påfunnet hennes fare uten å fortelle noen om det. Det var så patetisk at det ikke engang var verdt en offentlig reprimande.

Hun tok dolken sin, måtte jobbe litt for å få den løs, og stakk den tilbake i beltet med de andre. Hun kunne ikke si at hun angret på sitt lille bidrag, men hadde visst ennå mye å lære.

«De snur!»

Pip kauket fra toppen av masta, og hun kastet seg mot relingen for å se. Et av de to krigsskipene hadde ganske riktig begynt å vende, noe som bare kunne bety at de oppga jakten, og rundt henne brøt mannskapet ut i jubel. Frøya snudde seg for å se hvordan Langemann reagerte, men ikke før hadde hun funnet ham i mylderet, før Pip ropte igjen: «Seil i nordøst!»

Sammen med flere av de andre stormet Frøya tvers over dekk til ripa på styrbord side. De var nær norskekysten, og det var ut fra et av de mange sundene der at ytterligere to skip nå kom seilende og la seg i kjølvannet av dem.

«Hold kursen!» brølte Langemann over viraken som oppsto. «Vi kan ennå slippe unna.»

Men selv han måtte tvile, for deres nye forfølgere var nær nok til at de med letthet kunne identifiseres, og det var ingen ringere enn Hvite Ørn, samt skuta de alt hadde nedkjempet én gang, nemlig den staselige Falken, nå under dansk kommando. Intet skip på de sju hav var raskere enn Den sorte dame ble det hevdet, men disse to hadde allerede bevist at dét var en sannhet med modifikasjoner.

«Tordenskjold!» vrælte Pysa i panikk, men ble fort ristet på plass, bokstavelig talt, da Langemann kom forbi. Og det holdt med de daskene, mannskapet trengte ikke nærmere ordre for å innta postene sine. Valdemar hadde bykset opp på poopdekket og avløst Lech, og nå dreide han på roret for å utnytte vinden bedre, og Frøya klarte et øyeblikk å innbille seg at farten økte, selv om fornuften samtidig fortalte henne at det var en ren ønsketenkning. Hun visste, i likhet med alle andre, hvilket utfall dette etter alle solemerker ville få, så hun gikk mot luka til banjeren for å klargjøre våpnene.

Hun stoppet brått da døra til kvartermesterens lugar gikk opp og Sabeltann kom ut. Det var opplagt at han prøvde å være diskré, men han var jo Sabeltann, og en mann med hans karisma tiltrakk seg oppmerksomhet enten han gikk inn for det eller ei, så det var flere enn henne som la merke til ham og som, bevisst eller ubevisst, vek til siden da han kom. Han sa ingenting, lot bare de blå øynene ta inn det som var i ferd med å skje, men han møtte Frøyas blikk da hun endelig kom i gang med oppgaven sin igjen, og nikket anerkjennende da han så hva hun hadde fore.

«Hun trekker mot babord!» ropte Valdemar oppe fra roret. «Kan noen til helvete se å finne ut hvorfor?»

Frøya slapp sablene hun akkurat hadde hentet og skyndte seg mot relingen. Claes hadde kommet henne i forkjøpet, og sto med hele overkroppen hengende ut over ripa for å undersøke. «Vi har hektet oss fast i noe drivgods,» erklærte han.

Frøya så det, hun også. Restene av en stormast og et seil hadde viklet seg fast om kjølen på skuta, oppe ved baugen, noe som sinket dem betraktelig. Langemann kom for å se og han bannet lavt ved synet. «Vi må hakke oss løs,» beordret han. «Finn kroker og rep og… Pinky, hva er det du gjør?!»

Pinky var mer ressursfull, snartenkt og initiativrik enn de fleste, og det demonstrerte han nå også. Uten å vente på verken ordre eller instruks, hadde han festet en taustige til baugspydet, og Frøya og de andre fulgte overrasket med på hvordan han svingte seg over kanten og klatret ned langs skroget med en sabel i tennene. Med den ene foten på den ødelagte masta og den andre på nederste trinn i stigen, begynte han å hakke vilt med våpenet i et forsøk på å få seilet løs.

Frøya hang på i dragsuget da Langemann banet seg vei fram mot baugen. «Pinky, bruk line!» insisterte han, og selv om stemmen lød streng på overflaten, kunne man også fange opp et lite snev av stolthet under.

Pinky hadde kikket opp for å svare, da skuta i samme øyeblikk gjorde et uventet kast og han mistet balansen, glapp taket i stigen og forsvant hodestups ned i det skummende vannet.

Frøya hørte noen rope navnet hans, og bare fordi det var en kvinnestemme, forsto hun at det faktisk var henne selv. Hun snudde seg mot Langemann, bare for å oppdage at han alt var borte og at bare frakken og sabelen lå igjen på dekk. Hun hørte plasket i det han traff vannet, og hun og flere med henne stormet fram mot relingen for å få med seg dramaet.

Pinkys hode brøt gispende opp gjennom vannflaten bare noen få favner fra skipssiden, og plutselig var Frøya takknemlig for at Dama hadde mistet så mye fart. Langemann dukket opp et lite stykke unna, og trengte bare noen få svømmetak for å ta seg bort til guttungen. Samtidig kjente Frøya skuta krenge hardt mot babord og forsto at Valdemar med vilje hadde dreid på roret for å bremse ytterligere, og Langemann, som var en dyktig svømmer, klarte å holde tritt, selv med gutten på slep. Ved siden av henne hadde Benjamin klatret ned taustigen, og han strakte en hånd ut mot Pinky i det Langemann skjøv inn ham foran seg og opp på vrakgodset.

Frøya hadde allerede begynt å puste lettet ut, da Langemann i samme øyeblikk brått og plutselig ble dratt under vann og ikke kom opp igjen. Pinky, som klamret seg til vrakrestene, merket det og snudde seg skremt og forfjamset etter ham. «Langemann?»

«Pinky!» ropte Benjamin, huket seg ned og strakte seg enda noen tommer fram. «Ta hånden min!»

Igjen lød plasket av en person som hoppet over bord, og Frøya så med gryende gjenvunnet stolthet at det var faren hennes. Ikke alle sjømenn kunne svømme, ikke engang alle pirater, men Tønnes kunne, og han fikk gitt Pinky det siste puffet som skulle til for at Benjamin fikk tak i ham, før han deretter trakk pusten og dykket.

Benjamin fikk heist en delvis motvillig Pinky trygt over ripa, men den søkkvåte guttungen hadde knapt fått fast grunn under seg, før han kom seg på beina og trengte seg fram for å få med seg det som skjedde. Han og alle andre ble stående i trykkende taushet og vente, og Frøya syntes det tok en hel evighet før Tønnes endelig kom skytende opp gjennom vannflaten igjen. «Han har hektet seg fast i et garn eller noe,» ropte han opp til dem, mens han ristet sjøvannet ut av den blonde luggen. «Jeg får ham ikke løs!»

Nok en mann hoppet i vannet, Frøya fikk ikke med seg hvem i farten, men hvem han enn var, hadde han en sabel med seg og fulgte etter Tønnes ned i dypet igjen. Denne gangen ble de borte enda lenger, og Frøya kunne bare ane kampen som utartet seg der nede, for på overflaten skvalpet bølgene like rolig som før og avslørte ingenting.

Hele skuta eksploderte til liv da de omsider kom opp igjen, med en slapp og livløs Langemann mellom seg. Rep og stiger ble kastet over relingen, gjennom felles innsats og anstrengelse fikk de halt alle tre tilbake om bord, og først da innså Frøya at det var Sabeltann som var tredjemann. Hun hadde ikke kjent ham igjen uten parykken, som han måtte ha mistet i basketakene, eller uten sminka, som sjøvannet delvis hadde vasket av, og hun stirret på ham, hun og alle andre, på ham og på Langemann, som lå der på dørken med øynene halvveis igjen.

Han pustet ikke.

Sabeltann ignorerte blikkene, om han i det hele tatt la merke til dem, og knelte bare ned ved siden sin forhenværende nestkommanderende. Han la en hånd mot panna hans og den andre under haka, bøyde hodet hans bakover, la leppene sine over hans og blåste en munnfull luft inn i ham.

Frøya hadde hørt om Livskysset, men hun hadde aldri sett det utført og aldri helt trodd på det, og våget ikke tro på det nå heller. Hun oppdaget at Pinky sto og skalv av kulde ved siden av henne, og tok av seg jakka si og la rundt ham. Han reagerte knapt. Stillheten var overdøvende.

Men på tredje innblåsing ble den brutt. Hele Langemanns kropp rykket plutselig til i det han brakk seg og store mengder sjøvann kom fossende ut av munnen hans. Tønnes og Benjamin kom til og fikk hjulpet Sabeltann med å velte ham over på siden, og brekningene gikk snart over i hosting og rallende gisping. «Pinky…,» var det første og eneste ordet han klarte å presse fram, og Pinky kastet seg ned og inn i armene hans.

Sabeltann reiste seg sakte opp, og nå registrerte han omsider hvordan de alle sto rundt ham og bare glante. Pelle presset seg gjennom mengden med den våte parykken på en krok og rakte den mot ham, og Sabeltann krafset den fort til seg og satte den på. Så kikket han forbi dem, ut mot havet, og flokken delte seg for ham da han gikk bort til ripa, satte hendene i siden og speidet mot de kommende forfølgerne deres. Hvite ørn og Falken hadde halt betraktelig innpå.

Det var ikke lenger snakk om å slippe unna.

Han snudde seg tilbake mot dem. «Jeg beklager, gutter,» sa han, og stemmen hadde en uvant klang av ydmykhet. «Det ser ut til at alt jeg har skaffet dere er én siste kamp.»

Tønnes trakk fingrene gjennom det våte håret og kastet et kort gløtt bort på de andre, før han bøyde seg ned og plukket opp en av sablene som ennå lå der Frøya hadde kastet dem fra seg. «Vel,» sa han, og veide våpenet prøvende i hånden. «La oss sørge for at den blir legendarisk.»

< Fjortende kapittel      Sekstende kapittel

Tilbake til innholdsfortegnelse