Kategori: Gul
De la hele bredsiden til, ladet kanonene og åpnet lukene, og mennene bevæpnet seg og inntok postene, uten at noen hadde trengt å gi ordren. Det var ennå litt uklart hvem som egentlig hadde kommandoen, for Langemann hadde i et forsøk på å reise seg kollapset i et nytt hosteanfall og blitt liggende, mer eller mindre i svime. Sabeltann hadde likevel tatt sjansen og forsøkt seg med noen instrukser, og de var alle blitt mottatt og fulgt uten protester fra de andre, om de nå gjorde det bevisst eller bare av gammel vane.
Det var tydeligvis Hvite ørn alene
som skulle angripe, noe han stusset litt over. Hadde han hatt to skip, hadde han prøvd seg på en knipetangsmanøver, men
Tordenskjold så ut til å ville ta opp kampen med bare dette ene. Han kjente
hvordan det fikk en liten gnist av håp til å flamme opp inne i ham, men tok seg
sammen og skyndte seg å kvele den igjen. Han var en realist, tross alle sine
heseblesende og ikke alltid like gjennomtenkte krumspring. Dette ville bli hans
siste slag, han visste det, og mennene visste det også. Likevel sto de
standhaftige på dekk, skulder ved skulder, klare for å brenne sitt ettermæle
inn i fiendens bevissthet, om det så ble – og det ble det nok – det siste de
gjorde.
I øyekroken fanget han opp hvordan Benjamin hadde festet blikket på
ham, opplagt ventende på en ordre, og det rykket i munnvikene hans. Hvis
kanonmesteren forventet at han hadde kommandoen, da hadde han kommandoen, så han løftet hånden, full av fornyet
selvsikkerhet. Bare litt til nå, så var de på skuddhold…
«De firer flagget!» ropte Valdemar, og dro med det alles oppmerksomhet
opp mot Hvite ørns master.
Dannebrogen forsvant ganske riktig brått fra dem alle sammen, og straks etter
så de i stedet en matros stille seg på relingen og vifte med et hvitt klede.
«Så han vil snakke igjen,» konstaterte Sabeltann tørt. «Pratsom type,
denne Tordenskjold, og en arrogant dritt er han også.» Han vekslet et kort
blikk med Tønnes, den eneste om bord som nå var i stand til å true posisjonen
hans. «Men jeg synes nå likevel vi skal la ham. Om det er min avgjørelse… ?»
Tønnes kikket seg over skulderen, mot Langemann som ennå lå på dørken
bak dem, krøllet sammen på siden og trofast beskyttet av Pinky. «Det ser sånn
ut.»
«Vel,» mumlet Sabeltann. «Dette blir, om ikke annet, langt mer
interessant enn jeg hadde fryktet.»
Tordenskjold ankom på samme vis som sist, i en robåt sammen med tre av
sine menn, den ene strammere og stivere i maska enn den andre. Men selv var han
like blid og struttende av selvtillitt, og han gliste bredt da han svingte seg
over relingen og hilste med hatten i en overdreven bevegelse. Sabeltann på sin
side hadde stilt seg bredbeint opp på hoveddekket, flankert av Tønnes og
Valdemar, med armene bryskt i siden og øynene strengt fokusert på gjesten.
«Vi møtes igjen, kaptein Harrington,» hilste Tordenskjold. «Eller skal
jeg si Sabeltann?»
Sabeltann klarte bare delvis å forhindre at overraskelsen spredde seg
til ansiktet, og Tordenskjold lo tilfreds da han fanget den opp. «Jeg visste
hvem du var allerede første gangen, kaptein,» hevdet han. «For selv i våre
farvann er du nesten like berømt som meg.»
Gliset ble om mulig enda bredere, og Sabeltann begynte i det stille å
angre på at han hadde tatt ham om bord. «Du visste hvem jeg var og slapp meg
likevel løs på dine egne?»
«Jeg lot deg gå fordi jeg var spent på hva slags ugagn du kom til å
stelle i stand,» svarte Tordenskjold. «Og jeg må si, kaptein, at du har
prestert over all forventning.» Han
lo igjen. «Jeg forstår det sånn at du har stjålet en kjær eiendel fra Elefantordenen?»
Sabeltann bare glodde olmt på ham, så han la til: «Ja, de sendte en ravn om
det. Et flagg, visstnok?»
Sabeltann skjøt haka ut. «Jeg har banneret til Valdemar Sejr, ja. Men
du får det ikke. Det går ned med meg og skuta.»
Tordenskjold humret videre. «Valdemar Sejr, sier du? Alt dette
å-så-mystiske hemmelighetsskremmeriet til Elefantordenen, og så dreier det seg
bare om suttekluten til en død og begravd konge. Har de forresten fortalt deg
at denne store nasjonalhelten var mer russisk enn han var dansk?» Han ristet på
hodet. «Ah, danskenes tanker om egen storhet kjenner ingen grenser.»
«Merkelige ord, til å komme fra deres mest berømte admiral,» bemerket
Sabeltann.
«Jeg er ikke dansk,» svarte Tordenskjold kort og plutselig helt
alvorlig. «Men jeg vil gjerne ha det flagget, er du snill.»
«Du er velkommen til å slåss for det,» kontret Sabeltann. «Våre kanoner
er ladd, og det er sikkert også dine. Eller vi kan løse det her, du og jeg.»
Han gestikulerte mot kården sin.
«Å nei.» Tordenskjold ristet på hodet. «Ingen kårdedueller på meg.» Han
flirte igjen og lente seg nærmere. «Oss i mellom, så er jeg en håpløs fekter.»
«Vel, det visste jeg første
gang vi møttes,» svarte Sabeltann og kostet for første gang på seg et lite
smil. «Du har spent den feil vei i beltet.»
Tordenskjold rynket panna og gløttet ned på kården sin, men så trakk
han på skuldrene i en likegyldig mine. «Ja, ja. Kamp er jeg uansett ikke
interessert i, kaptein Sabeltann. Det avgjørende slaget mot Sverige vil
utvilsomt snart stå, så jeg har ingen interesse av å sløse bort mine menn her,
for en gammel filles skyld. Du tenker nok det samme om dine.»
Sabeltann la hodet på skakke. «Hva er det du foreslår?»
«En byttehandel. Du gir meg flagget, som jo uansett er verdiløst for
deg; jeg gir deg Falken tilbake.» Han nikket ut mot det nevnte skipet.
«Rett skal være rett, det var tross alt du som erobret henne.»
Sabeltann kunne høre på den forventningsfulle hviskingen fra mannskapet
bak seg at de likte ideen. Samtidig var han ikke lenger i tvil om at de
virkelig var hans igjen. Han så på Tordenskjold, kjente en luring når han så
en, og visste at dette var en av det rette slaget.
«Fritt leide ut Skagerrak,» forhandlet han.
Tordenskjold rakte ham neven. «Jeg skal selv gi deg eskorte.»
De forseglet avtalen med et håndtrykk. Sabeltann måtte likevel spørre.
«Hvorfor?»
«Hvem tror du tar støyten i en krig?» svarte admiralen retorisk, og
blikket fikk en blandet glans av stolthet og bitterhet. «Det er i hvert fall
ikke menn som Preben Falkenskjold.»
Kapteinen sto ved bakkdekket, lett framoverlent, med begge hendene på
ripa og øynene festet på sitt nye skip. Halvparten av mannskapet var der
allerede, hadde rodd de vel hundre meterne over for å bemanne henne og sette
henne i stand til den lange seilasen hjem. Bak dem, i øst, var Hvite ørn i ferd med å vende baugen
tilbake mot sine kjente havner, med
Elefantordenens skatt trygt om bord.
Langemann hadde våknet i lugaren sin et par ganger og tenkt at han
burde stå opp, men oppdaget, mye til sin egen forundring, at han ikke hadde
lyst. Han var varm og komfortabel, og kanskje hadde han ubevisst oppfattet
stemningsskiftet om bord og for første gang på veldig lenge tillatt seg å
slappe ordentlig av, så hver gang hadde han endt opp med å bare trekke teppet over
hodet igjen og sove videre. Det var dette som var grunnen til at han først nå,
over tretti timer etter sin nestendrukning, hadde klart å slepe seg ut i
solskinnet.
Sabeltann merket at han kom og møtte ham med et skjevt blikk over
skulderen. «Og der var du oppe,»
kommenterte han tørt.
«Beklager.»
Kapteinen ga ingen muntlig respons, men Langemann oppfattet likevel at
han var tilgitt. Han stilte seg opp ved siden av og lot blikket streife ut mot Falken, som kanskje var enda mer
staselig nå enn første gang han så henne. «Så dro vi ikke helt tomhendte, da,» bemerket han, desperat etter å fylle
stillheten, for det lå ennå noe usagt og uforløst og tynget mellom dem. «Hun er
flott.»
«Mhm,» svarte Sabeltann, og lød en tanke distrahert.
Langemann mannet seg opp. Han fikk bare hoppe i det. Han åpnet munnen
for å si de nødvendige ordene, men i stedet kom en ny hostekule over ham.
Sabeltann så på ham, tilsynelatende bryskt og likegyldig, men det var nå bare
hans måte å vise omsorg på. «Ikke få lungebetennelse nå.»
Langemann hostet seg ferdig, en anelse irritert over å nok engang være
gjenstand for alles bekymring. «Jeg mener å huske at du var i vannet, du også.»
«Ja, men jeg svelget ikke halve Skagerrak. Jeg har sett menn falle døde
om etter det du har vært igjennom, selv flere dager etterpå.»
Langemann kjente en varme bre seg i magen, og plutselig pustet han mye
lettere. «Slike hønemortakter fra deg, kæpten. Det kler deg ikke.»
«Jeg har bare ikke råd til å miste deg.»
Det stakk selvsagt mye dypere enn som så; det var ingen hemmelighet,
ikke for noen. Tønnes hadde selv fortalt hvor hardt Sabeltann hadde kjempet for
å få ham løs der nede i vannet, og alle hadde sett det som skjedde etterpå. Men
Langemann innså nå at enkelte ting nok burde forbli usagt. «De tok deg
tilbake,» sa han i stedet.
«Ja,» nikket kapteinen. «Uten at jeg helt vet hvorfor.»
«Vel, det vet jeg,» sa kvartermesteren, men ventet med å utdype til
Sabeltann gløttet spørrende bort på ham. «Du viste dem en mann som bryr seg,»
forklarte han da. «Og selv om det skulle være sånn at det bare er meg du bryr
deg om, så betyr det likevel at du er i stand til det.»
«Hm,» sa Sabeltann, og det var også alt Langemann hadde forventet fra
ham.
De sto i taushet en stund, og det var ikke lenger like ubehagelig. Noe
var i ferd med å tine, falle på plass, bli som før
– og så måtte kapteinen selvfølgelig ødelegge det hele ved å snakke til
ham i den uvante, nesten følsomme tonen igjen. «Jakov?»
«Mhm?» svarte Langemann og stålsatte seg, for det var alltid et
faresignal at Sabeltann brukte hans virkelige navn.
«Jeg er redd jeg har holdt deg tilbake.»
«Hva snakker du om?»
«Kommando.»
«Jeg forstår ikke,» løy Langemann.
«Jo, det tror jeg du gjør.» Sabeltann gjennomskuet ham selvsagt. «Du er
en god kommandant. Og en god kommandant burde kommandere.» Han rettet seg opp, visket ansiktet rent for alle avslørende grimaser og nikket ut mot Falken. «Så hun er din, om du vil ha
henne… kaptein Karoli.»
Langemanns hjerte datt som en stein ned i magen hans, for i et kort
øyeblikk tenkte han at ingen av hans desperate ord de siste par dagene virkelig
hadde trengt igjennom, at kapteinen, til tross for alt, ennå ikke kjente ham og
heller aldri ville åpne seg for muligheten. Men han slo det fort fra seg; han
visste hva dette var, det var siste skanse i Sabeltanns forsvar, det var hva
det var, og han vendte seg mot ham, full av overbevisning. «Kæpten, ingen holder Langemann borte fra det han
vil ha. Ikke engang du.»
Sabeltann blunket raskt et par ganger, og trakk brynene sammen over
nesa.
«Så du forstår,» fortsatte Langemann, «jeg har aldri ønsket meg
kommando, aldri etterstrebet mer enn å stå her, ved siden av deg. Og hvis det
er det samme for deg, kæpten, så er det her jeg vil bli. Jeg sverget en ed, og
jeg akter å holde den til den dagen jeg dør.»
Sabeltann kremtet, så nikket han. Han sa ingenting. Det var kanskje
like greit.
Langemann så ut mot den andre skuta igjen, skjønnheten han nettopp
hadde takket nei til. Isak og Bendik hadde klatret over relingen, sikret med
tau, og holdt på å brekke løs navneskiltet fra akterstavnen. «Du gir Falken nytt navn, ser jeg.»
«Jeg har kalt henne opp etter deg,» svarte kapteinen, og la til da han
merket Langemanns nølende blikk: «Havets
opal.»
Langemann kvalte et sukk og lukket øynene et sekund eller to. Av alle
navn i verden... «Er du sikker på at du ikke heller vil kalle henne opp etter
Dagmar?» foreslo han diplomatisk. «Siden du nå ikke fikk has på broren hennes.»
Sabeltann kikket ned mot ripa han hvilte hendene mot, og strøk en
tommel varsomt over treverket. «Jeg har allerede et skip kalt opp etter
Dagmar.»
Og Langemann lukket øynene enda en gang, smilende, og ikke så rent lite
oppgitt over å, etter seksten år, ikke ha skjønt det før.
«Gi henne til Valdemar,» oppfordret han etter enda noen øyeblikks
stillhet. «Havets opal, altså. Han
vil tjene deg bra med henne, slik han gjorde før med Saragossa. Han er langt mindre sprø her ute til havs.»
«Ja,» nikket Sabeltann, etter å ha tenkt seg om. «Han er en dyktig
skipper, jeg ser det nå. Jeg er glad du slapp ham fri.»
Langemann måtte nesten ta seg for med hånden, så stor var overraskelsen
og sjokket over å høre at hans best bevarte hemmelighet slett ikke var det, og kapteinen merket reaksjonen
og snudde seg mot ham, nesten barnlig triumferende, med et fornøyd glis om
munnen. «Jeg visste det ikke da,»
innrømte han. «Jeg gjettet det først i ettertid. Hvem andre kunne det vært?»
Han lot blikket gli ut mot havet. «Men ingen fare, Jakov, jeg vet også hvorfor du gjorde det.»
«Du er ikke dum, kæpten.»
Sabeltann fortsatte å smile, la armene over brystet og støttet haka mot
den ene knyttneven. «Jeg har mine øyeblikk.»
Admiral Peter Wessel Tordenskjold sto på øverste dekk av Hvite ørn og så piratene seile bort. Ved
føttene hans sto en kasse, og da skipene bare var et par prikker i horisonten,
åpnet han den med foten og kikket ned på det gamle, slitte flagget som lå oppi.
«Hva nå?» spurte hans kammertjener, som også hadde stjålet seg til en
titt over skulderen hans. «Tar vi det med tilbake til Elefantordenen?»
Tordenskjold smalt lokket igjen med et høylytt smell. «Selvsagt ikke,
Kold! Dette her har jeg andre planer for.»
Og Kold stusset, slik han så ofte gjorde over sin herre, mens denne på
sin side bare klappet ham oppmuntrende i ryggen. «Kom igjen, mann, vi har
eventyr som venter!»
 |
| (Fra "Tordenskjold & Kold", Danmark, 2015) |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar