Kategori: Gul
Helt ytterst ved innseilingen til Abra Havn, der hvor sundet var på sitt smaleste, var det etablert en utkikkspost oppe på klippene. Den var alltid bemannet, stort sett av tidligere pirater eller andre eldre menn fra landsbyen, og oppdraget var enkelt: De skulle speide etter skip (så godt det lot seg gjøre i tåka), og dersom de så noen, ved hjelp av flagg om dagen og lykter om natten, signalisere dette videre til landsbyen og Villa Rosa: én for Den sorte dame (eller andre allierte skip) og to for fremmede (altså fiendtlige) skuter. De fleste dager så man ingenting, og posten var dessuten ikke stort mer enn et lite, trekkfullt skur, så for folk som likte å være virksomme eller komfortable, var det ingen ettertraktet jobb. Charles Ben, byens skomaker, meldte seg likevel frivillig forholdsvis ofte (og man trengte jo ikke å se lenger enn til hans masete kone for å forstå hvorfor), så det var han som satt vakt der den formiddagen seilene endelig dukket opp i horisonten. Det tok ham ikke mange sekundene å gjenkjenne Dama, og fordi hun virket å være fredelig innstilt til skuta som ledsaget henne, heiste han bare det ene flagget og veivet velkommen med hatten sin, da skipene en stund senere seilte inn i sundet langt der nede under ham.
Det var Rosa selv som først
oppdaget signalet fra der hun sto på taket av fortet, og mens hun gjorde sitt
beste for å ignorere den plutselige kriblingen i magen, strakte hun seg etter
tauet til alarmklokkene og ringte hardt og lenge, til hun var sikker på at hver
eneste levende sjel i byen hadde hørt dem.
Det var som å stikke en
pinne i en maurtue. Folk kom strømmende ut fra husene sine, slapp det de hadde i
hendene, lot arbeid ligge og mat bli stående urørt på bordene, og skyndte seg
ned mot kaia. Det oste glede og forventning av dem, Rosa kunne kjenne det helt
opp til seg, men det var også en underliggende redsel der, for det hendte – og
ikke så rent sjeldent heller – at noen ikke fikk hjem annet enn dårlige
nyheter. Så da Den sorte dame og
den andre skuta hun sannsynligvis hadde erobret, rundet den siste odden og ble
synlig for dem, jublet de selvsagt høyt, men strakte samtidig hals og saumfarte
dekket og riggen etter sin
mann, sin far eller sin sønn.
Sabeltann var som alltid
lett synlig. Han sto der han likte å stå, på poopdekket, rigid og kontrollert,
men triumferende, og ved siden av, et lite skritt bak, som en skygge, sto
Langemann.
Det var først da hun så ham,
at Rosa forsto hvor engstelig hun hadde vært. En flom av lettelse feide inn
over henne, og hennes første innskytelse var å løpe ned på kaia for så å kaste
seg over ham straks hun fikk sjansen.
Hennes andre innskytelse var
å sparke seg selv i leggen.
Det var jo akkurat det hun
hadde lovet seg selv ikke skulle skje denne gangen. Hun visste jo godt hvordan
det alltid endte. Tre-fire dager med het lidenskap, fulgt av den utmattende
sjalusien når fortellingene om toktets, hm, erobringer
begynte å surre, den enda mer utmattende frustrasjonen over at han
ikke så hennes side av saken og til slutt enda mer lidenskap når han brukte
sjarmen til å kvele sinnet hennes. Samme gamle runddansen.
Hun hadde bestemt seg. Det
var slutt på det nå.
Blikket hans sveipet opp mot
henne, og hun rygget i skjul bak skyteskårene før han oppdaget henne. Da øynene
hennes straks etter hadde lokalisert en tydelig frisk og uskadd Pinky i full
sving nede på hoveddekket, hadde hun sett nok, og forlot posten, gikk ned
trappene og søkte ytterligere tilflukt i sine egne private rom.
Det tok ikke lang tid før
hun hørte ham. Han måtte ha hoppet i land straks han fikk muligheten, og nå sto
han utenfor huset hennes, ved foten av trappene og ropte på henne.
Hun hadde satt seg ved
speilet i mellomtiden, børstet ut og parfymert sitt mørke hår, vasket bort den
verste kruttsmussen og lagt rød farge på leppene. Det var ingenting i veien med
at han så hva han hadde mistet.
Hun lot ham rope noen ganger
før hun gikk ut og stilte seg øverst i trappen. Kaukingen hans hadde selvsagt
fått en hel folkemengde til å stime seg sammen i en halvsirkel bak ham, og hun
kjente irritasjonen vokse. Menneskene i Abra Havn hadde tydeligvis altfor lite
spenning i sine egne liv. «Ja?»
sa hun.
«Rosa,» gjentok han, men om
han hadde planlagt å si noe mer, ble ordene sittende fast og han ble bare
stående og glane.
Hun stønnet innvendig. Han
kunne prate som en foss når det gjaldt å snakke henne rundt, men prøvde han å
uttrykke egne følelser, gikk det som regel helt i stå og hun måtte hjelpe ham
videre. «Ja, hva er det du vil?»
Fremdeles kom det ingen ord,
han strakte bare armene opp mot henne, og hadde det ikke vært for det
stakkarslige uttrykket i ansiktet hans, hadde hun himlet med øynene. Hva var
det han innbilte seg? At hun var et barn?
«Rosa.» Han fikk klemt fram
navnet hennes enda en gang. «Rosa, vær så snill…»
Hun visste hun burde se
bort, men hun fikk det ikke helt til. Han var blitt tynnere, så hun. «Nei,» sa
hun, like mye til seg selv. «Ikke denne gangen.»
Hun klarte å slite blikket
bort fra ham lenge nok til å merke seg en del av ansiktene i folkemengden. Noen
så minst like fortvilte ut som Langemann, andre var fulle av forventning, som
om de ikke kunne vente på dramaet (eller for dem: underholdningen) som
garantert ville følge.
Vel, de kom til å bli
skuffet. Hun var ikke noen sirkusforestilling.
Hun snudde seg for å gå.
«Vil du jeg skal trygle?»
ropte han. «Jeg trygler, jeg, Rosa, hvis det er det som skal til.»
Hun kunne ikke hjelpe for
det; hun kikket på ham over skulderen, selv om hun visste bedre, og så hvordan
han falt på kne i grusen, fremdeles med armene bønnfallende strakt mot henne.
«Rosa, jeg er på knærne!»
Det hadde rablet for mannen…
Han lot hendene falle,
krabbet mot henne på alle fire, som en underkastet hund, tilsynelatende blind
for at halve byen sto og så på ham. Skamfull var det bare hun som var. På hans
vegne. «Langemann…»
Han skjøv seg opp på knærne
igjen og tok av seg hatten. «Rosa, gift deg med meg.»
Hadde det ikke vært for de
umiddelbare reaksjonene fra tilskuerne – høylytte hvin fra kvinnene og gisping
og plystring fra mennene – hadde hun nektet å tro at hun hadde hørt riktig.
Herregud, mannen lå der i støvet og fridde til
henne! Og enda verre, og dette så hun da hun måpende gransket ansiktet hans,
han mente det.
Hun bøyde hodet og la en
hånd mot panna. Som vanlig hadde alt blitt kastet tilbake på henne selv.
Hun fikk summet seg, skyndte
seg ned til ham og halte ham befalende i armen. «Reis deg opp!»
Han adlød, og forventningen
skjøt ut fra ham som små kanonkuler og over på henne. Nå som han var oppreist
og sto der i sin fulle lengde, måtte hun legge hodet langt bak for å fange
blikket hans.
«Jeg kan ikke gifte meg med
deg,» sa hun.
Hun så håpet slukke i de,
gud, så vakre øynene hans, og hørte hvordan det ble ropt ut i skuffelse rundt
dem, og hun la en hånd forsonende mot kinnet hans. «Jeg kan ikke gifte meg med
deg,» gjentok hun. «Fordi jeg ikke er typen som gifter meg.» Hun lo mildt. «Og
det er ikke du heller.»
Hun fikk lokket fram et smil
hos ham, og visste med det at hun var fortapt.
Hun klemte seg inntil ham,
og han svøpte henne i de store, sterke armene sine og grov nesa ned i håret
hennes. Hun lot ham holde henne noen sekunder, så skjøv hun ham ørlite fra seg
og kikket opp på ham igjen. «Din dumrian,» sa hun kjærlig, og tok hodet hans
mellom hendene sine. «Jeg blir visst aldri kvitt deg, gjør jeg vel?»
De kastet seg over hverandre
i et lidenskapelig kyss, og da han straks etter løftet henne opp, slynget hun
beina sine villig om livet hans og lo hele veien mens han, til de andres
hoiende fryd, bar henne opp trappene og inn døra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar