Kaptein Sabeltann og Elefantordenen: Tiende kapittel

Kategori: Gul

Helsingør var så rustet til krig at både havna og byen minnet mer om en festning eller en soldatforlegning. Tungt bevæpnede skip tok opp det meste av plassen, så handelsskuter ble ikke prioritert, i hvert fall ikke de som ankom uten varer, og Sabeltann måtte ut med en betydelig sum i bestikkelser til den lokale havnesjefen før de fikk lov til å ankre opp. Han foretok forhandlingene selv, fremdeles under dekknavnet James Harrington, og Langemann så med overraskelse og ikke så rent lite uro hvor lett han ga fra seg pengene sine. Sabeltann var ikke dummere enn at han la merke til det. «Det vil betale seg,» forsikret han ham om.

Det burde det helst, tenkte Langemann, med tanke på stemningen i mannskapet. Verken Tønnes eller noen andre hadde enn så lenge sagt eller gjort noe overilt, så han hadde heller ikke fortalt kapteinen noe; han hadde ennå et håp om å få ordnet opp i saken uten at Sabeltann trengte å involveres. Han skulle nok få ristet dem på plass, når bare Valdemar var sendt av gårde på oppdraget sitt. For øyeblikket sto båtsmannen på dekk, nybarbert, velkledd og med parykk på hodet, og ble drillet en siste gang.

«Jeg er Valdemar Gyldenløve, uekte sønn, men utnevnt arving av avdøde guvernør Dyppel,» ramset han opp på kapteinen oppfordring. «Jeg har arvet en plass i Elefantordenen og er her for å innvies i dets hemmeligheter.»

«Og her er skrivet hvor baron Suffield går god for deg,» tilførte Sabeltann, og rakte ham brevet han selv hadde skrevet og satt baronens stjålne segl på. «Dersom noen skulle tvile.»

Han så ut til å tvile selv, ennå ikke helt overbevist om at Valdemar var moden for jobben. «Si det på fransk,» ba han.

«Eh… sill vo ple, sjø mapell Valdemar, mærsi?» Han skottet nervøst til siden, bort på Langemann. «Bagett?»

Sabeltann lukket øynene og sukket tungt.

Valdemar slo frustrert ut med en arm. «Jeg forstår altså ikke hvorfor jeg må snakke fransk med andre dansker.»

«Fordi det er hva overklassen gjør,» svarte kapteinen, og vendte seg mot sin nestkommanderende. «Du blir nødt til å bli med ham. Du forstår fransk godt nok til å hjelpe ham med det viktigste.»

Det var Langemanns tur til å sukke. Han hadde ant at dette kunne komme til å skje, men hadde i det lengste håpet å få slippe, når ting nå var som de var. Men det kunne han jo ikke gi uttrykk for uten å samtidig avsløre hvorfor, så han nikket bare. «Ai, ai, kæpten.»

«Vel, Valdemar, da har du to tjenere,» sa Sabeltann. «Herr Kovacs… og unge Erik.»

Selv for en som visste det, var det vanskelig å se at Erik faktisk var Frøya i forkledning. Hun hadde fått på seg knebukser, jakke og tricorn, gredd sitt røde hår bakover og flettet det i nakken på menns vis, og var i utgangspunktet såpass mager og flatbrystet at hun fint kunne passere som en ung gutt. Hun sto klar ved siden av, og Langemann så at hun strevde litt med kravatten og gikk for å hjelpe henne. «Er du bevæpnet?» spurte han henne mens han strammet halstørkleet.

«Jeg har åtte kniver på meg,» erklærte hun stolt.

Han hevet brynene. Han så ikke én. «Hvor har du gjemt dem?»

«Det skulle du nok likt å vite.»

Han unte seg et lite smil. Denne jenta trengte han åpenbart ikke å bekymre seg for. Ikke trengte han å høre kapteinen repetere planen heller, han visste hva den innebar, og gikk i stedet til lugaren for å skifte klær. Han fant Pinky der, i samme ærend, klar for en tur på land.

«Ha øyne og ører med deg mens jeg er borte,» instruerte han gutten etter å ha informert om endringen i planene. «Ikke adlyd ordre som ikke kommer fra Sabeltann, det er han som er din kaptein, ingen andre. Og hvis det skjer noe, så løp inn i byen og gjem deg. Vent på meg der. Jeg møter deg på havnekroa, senest om tre-fire dager.»

Pinky trakk brynene sammen. «Er du redd noen kommer til å angripe oss?»

«Alt kan skje i krig,» svarte Langemann unnvikende, «så vi må være forberedt på alt. Nå, hvordan ser jeg ut?» Han hadde tatt på seg en enkel, men velsydd habitt, unngått fargene han ellers var så glad i, og tatt flettene inn bak ørene igjen.

«Ikke som en pirat, i alle fall,» flirte Pinky. «Eller en sigøyner.»

«Bra. Ingen av de to pleier å være særlig populære.»

De gikk ut på dekk igjen, der også Sabeltann sveipet blikket over sin kvartermester og nikket godkjennende, før han tok ham til side for å gi ham de siste formaningene. «Vi følger etter i morgen,» avsluttet han.

«Vi får Valdemar inn, kartlegger stedet og møter dere i den nærliggende landsbyen,» nikket Langemann, ikke fordi det var nødvendig, men fordi han visste at kapteinen ønsket å høre ham si det.

«I Hillerød,» understreket Sabeltann. «Dagen etter i morgen, senest.»

Langemann gløttet bort på Valdemar, som stirret rett framfor seg og dunket en finger mot underleppa, som om han i stillhet gjennomgikk planen punkt for punkt enda en gang. «Tror du han slipper inn uten problemer?»

«Han bør det. Han har ordensbåndet og elefanten, og selv om noen skulle ønske å verifisere brevet fra baronen, må de vente flere måneder på et svar. Å komme inn blir som vanlig det letteste. Det er derfor du og Frøya må finne en vei ut.»

«Er den stor?»

«Hva?»

«Skatten. Er den stor? Tung? Må vi være mange til å bære den?»

Sabeltann virket, underlig nok, temmelig likegyldig til det spørsmålet. «Jeg vet ikke, jeg har aldri sett den.»

Langemann så på ham. «Men du vet den er verdt det?»

Sabeltann sendte et iltert blikk i retur. «Skal selv du begynne å tvile nå? Har jeg ikke bekreftet det flere ganger, kanskje? Aldri om de hadde voktet den så godt om den ikke var like uvurderlig som de hevder.» Han trakk pusten, roet seg. «Den får plass i en kirke,» avsluttet han. «Det er Valdemars jobb å finne ut hva det er. Og hvor mange vi må være til å bære den.»

Langemann sa ikke mer, men holdt ham fortsatt under diskré oppsikt en stund, i håp om at dét ville avsløre mer. Det var et eller annet med kapteinen som ikke stemte. Noe var galt, det var opplagt, men nøyaktig hva det var, skjulte han for godt til at Langemann kunne se det. Og det i seg selv var nokså foruroligende.

Til slutt måtte han bare akseptere at han for øyeblikket ikke fikk noen svar, og bare hadde lojaliteten og tilliten å lene seg på. Det fikk være nok. Han vinket på Frøya og Valdemar. «Vi får komme oss av gårde.»

«Sabeltann! Sabeltann!»

De var ikke kommet mer enn halvveis ned landgangen før Valdemars arapapegøye Elsebeth kom flaksende og slo seg ned på sin herres skulder, noe som trigget et knis fra Frøya og et morderisk blikk fra kapteinen der han lente seg ut over ripa. «Kreket blir her!» hisset han. «Og hvis den fjærballen ikke slutter å rope det navnet, blir hun middag.»

Valdemar feide fuglen forsiktig ned fra skulderen. «Hører du, jenta mi? Du får ikke være med. Kom igjen, fly til Odin.»

Han siktet til Odin, Benjamins bror, som for øyeblikket satt på bakkdekket og reparerte seil. Lettere hjerneskadet som han var etter en ulykke, gjorde han vanligvis lite ut av seg, men dette var en jobb han fint fikk til, selv med en jernkrok til hånd, og da Elsebeth faktisk fløy bort og satte seg i riggen over ham, kikket han opp på henne med et smil.

Langemann kjente et smil krype over sin egne lepper også, før han snudde seg tilbake mot båtsmannen. «Nesa i været, Valdemar! Du er en hoven blei av en adelsmann nå.»

---

Hillerød og Frederiksborg slott lå et par timers kjøretur inn i landet, så Valdemar, som til sitt store ubehag hadde fått en god slump av kapteinens penger å flotte seg med, leide en karet med kusk til seg, sine to tjenere og den pinlig store haugen med bagasje. Intet mindre enn to solide reisekister og et halvt dusin kasser hadde Sabeltann insistert på at han måtte ha med seg. De var der bare for å selge ideen om en snobb på tur og stort sett fylt med stein, og det ble stakkars Langemann som måtte slepe på dem.

Eller, nei, ikke Langemann… Kovacs!

Valdemar sukket. Den største utfordringen så langt hadde vært å huske å bruke riktig navn på fotfolket sitt.

I det minste foreløp reisen uten nevneverdige problemer. Frøya, full av førstereisungdommens entusiasme, satt og glante ut av vinduet som om hun aldri hadde sett trær og åkre før (for det var stort sett det eneste som var å se). Langemann sparket henne i leggen på et tidspunkt og irettesatte henne hviskende: «Tjenere ter seg ikke sånn. Rett deg opp, ansiktet fram.»

«Det er ingen som ser oss her inne,» protesterte hun, men tidde og føyde ham da han sendte henne et av sine beryktede blikk.

Valdemar fikk derimot lov til å kikke ut, og gjorde det også, mest for å se om det ville trigge noe. Dette var Danmark, hans fødeland, og likevel følte han seg underlig distansert og avstengt fra det. Nå var riktignok ikke denne delen av landet hans opprinnelige hjemtrakter, han var sørfra, fra Falster, men han lengtet ikke tilbake dit heller, ikke engang til dem han hadde etterlatt der. Han kjente ingen nostalgi av å se bakkene bukte seg forbi, og selv språket hadde virket fremmed i munnen på ham da han snakket med kusken tidligere. Alt dette tilhørte et annet liv. Et han var ferdig med.

Han dro blikket tilbake inn i vogna, skottet i stedet bort på Langemann og klarte til sin store overraskelse å fange ham i et distrahert øyeblikk. Kvartermesteren, som vanligvis var en mann med full kontroll på seg selv og omgivelsene, alltid noen sekunder foran, forberedt på alt, virket nå helt fortapt i tankene sine, tanker som for øvrig ikke så ut til å gi ham mye glede. Han lekte åndsfraværende med den ene øreringen sin (han hadde to i hvert øre), og hans vanligvis så uttrykksfulle øyne var innadvendte og nesten sløret. Det varte bare et øyeblikk eller to (noe som for Valdemar riktignok utartet seg som en hel liten evighet), før han sømløst våknet fra transen og møtte blikket hans.

«Du fikser dette,» sa han, som om ingenting nettopp hadde hendt, som om det var oppdraget som var det skremmende. «Bare snakk minst mulig. Det går helt fint.»

Ironisk nok var det dette forsøket på å berolige ham, som for alvor gjorde Valdemar nervøs. «Og hvis de snakker til meg, og jeg ikke skjønner hva de sier?»

«Da sier du til dem, på dansk, at du hører dårlig og ber dem gjenta. Da sjansen stor for at de snakker dansk, de også.»

«Og hvis ikke?»

«Nikk og smil.»

Valdemar sukket. Han tittet ut, prøvde å orientere seg i omgivelsene, selv om han aldri hadde vært her før. Veien snodde seg nå gjennom en bøkeskog, det gylne lyset fra kveldssola flimret glimtvis mellom grenene og varmet opp den mørke kareten i små streif.

Han følte fremdeles ingen lengsel.

«Ikke vær redd,» fortsatte Langemann, tilsynelatende tilbake i gammelt gjenge. «Du er bare en av mange ordensbrødre som kommer til å være der. Du får ikke mer oppmerksomhet enn du selv trekker til deg.» Han vendte seg mot Frøya, som ikke hadde kunnet dy seg, men lent seg opp mot vinduet igjen. «Hei, hva sa jeg?!»

«Men se, da,» insisterte hun. «Det er enormt!»

Valdemar lente seg fram. De hadde forlatt bøkeskogen, det åpne, flate landskapet hadde veltet seg ut foran dem og gitt dem fritt utsyn til Frederiksborg slott med all dets prakt, og synet av de røde murene som glødet intenst i kveldslyset og de vakre renessansespirene som strakte seg mot den nesten like røde himmelen, kunne ta pusten fra selv den mest trauste og pragmatisk anlagte bondesønn fra Falster. Det ble så overveldende at han i stedet måtte rette blikket mot parkanlegget. Det besto i hovedsak av den sjøen som omkranset slottet, som akkurat i kveld lå stille som et speil, med hvite svaner og små lystbåter på, og ellers alleer og hekker og grønne plener så langt øyet kunne se.

«Hvem bor her?» utbrøt Frøya.

«Kongen,» svarte Valdemar kort. Det var plutselig veldig varmt i kareten, han var svett og det klødde sånn under parykken at han hadde mest lyst til å rive den av. At folk gikk med slike frivillig var for ham helt uforståelig.

«Kongen?» gjentok Frøya himmelfallen. «Skal vi plyndre kongen?»

Langemann ga henne et rapp med hansken han holdt på å ta på seg. «Ikke så høyt,» hveste han. «Og nei, vi er ute etter Elefantordenen, ikke kongen.»

«Han er uansett ikke her,» mumlet Valdemar. «I følge kusken er han i København for tiden.»

Langemann kommenterte det ikke, bare fortsatte med å tre hanskene på de lange fingrene sine, og det kunne se ut som om han i samme vending også tredde på seg den nye personligheten. «Har du ordensbåndet på deg?» spurte han. Selv stemmen lød annerledes.

Valdemar løftet på jakkeslaget for å vise ham. Det lyseblå båndet hang skrått fra venstre skulder, med sløyfa og den lille hvite elefanten ved høyre hofte. Langemann (eller Kovacs) nikket tilfreds og rettet seg opp, og Valdemar ønsket at han hadde hatt evnen til å gå inn i sin rolle på det samme uproblematiske viset.

Vogna gjorde et stopp og en vakt stakk hodet inn, men kastet bare et kort blikk på ordensbåndet, før han ydmykt bukkende rygget ut igjen og vinket dem videre. At det skulle være så lett å passere, hadde Valdemar slett ikke ventet, og det syntes nok på ham også, for Langemann kremtet lavt og rynket panna. Han tok hintet og han tok seg sammen, og tvang ansiktet tilbake i den overlegne minen, i det kareten rullet inn i slottsgården og stanset.

Langemann hoppet ut først og holdt oppe døra for ham, og Valdemar steg ned på brosteinen med en uvant stivhet. Han ble stående rådvill, usikker på hva han nå skulle gjøre, men tok i mot den sølvbeslåtte stokken som Frøya (eller Erik) rakte ham og lot blikket gli liksom tilfeldig over plassen. Det var flere andre vogner der, stilt opp på rekke, og ut av dem kom fornemme menn og kvinner som alle fløt målbevisste som en elv mot de brede trappene opp mot hoveddøra. Han gløttet bak seg, så Langemann og kusken slite med den steinfylte bagasjen, trakk pusten og tok prøvende noen skritt fram.

Han hadde ikke kommet mange meterne før en herre i førtiårene kom ham i møte og hilste ham blidt med utstrakte hender. «Velkommen, bror.»

«Takk,» fikk Valdemar seg til å svare, og lurte på om det var meningen at han også skulle bruke betegnelsen bror. Han bestemte seg for å la det være, men bukket galant og, håpte han, passe dypt.

«De kommer akkurat tidsnok til middagen,» forklarte den fremmede, til Valdemars store lettelse på dansk. «Den serveres i Riddersalen om en liten time, herr…?»

«Gyldenløve,» sa Valdemar fort, og forbannet den lille skjelvingen han kjente i knærne. Han klarte i det minste å holde den ute av stemmen. «Valdemar Gyldenløve, sønn av guvernør Dyppel. Jeg har med et brev…»

«Mine kondolanser for Deres far,» svarte mannen, tydeligvis uinteressert i både brev og bekreftelser. «Jeg hører det var langvarig og smertefullt?»

«Ja,» nikket Valdemar, uten å ane om det stemte eller ei. «Veldig smertefullt.»

Fyren fortsatte ufortrødent. «Men De har altså kommet helt fra Koloniene? Det må jeg si. En slitsom reise, selv i fredlige tider.»

«Det var langt,» bekreftet Valdemar.

«Da ønsker De nok å trekke Dem tilbake tidlig i kveld, antar jeg. Lakeiene vil vise Deres menn hvor De skal bo. De kan be dem frakte bagasjen Deres dit.»

Valdemar nikket og snudde seg mot vogna der de andre fremdeles slet med de blytunge kistene. «Langemann!» ropte han, før han innså tabben sin og fort spant tilbake mot den fremmede. «Kovacs! Han heter Kovacs. Jeg bare kaller ham Langemann, fordi han er… lang.» Han trakk unnskyldende på skuldrene. «Han er polakk. Nei! Ungarer, mener jeg.» Han lo nervøst. «Ha ha, hvem har polske tjenere i disse dager? Min er fra Ungarn.» Han veivet med armen bak seg. «Kovacs, fra Ungarn, lang… Når var det mat, sa De?»

Han kjente Langemanns blikk svi i nakken, til tross for at han visste at kvartermesteren ikke kunne dansk og dessuten var altfor dyktig og disiplinert til å faktisk sende ham et.

Hans nye bekjentskap bare humret. «La meg gjette: det er Deres første besøk?»

Valdemar kjente pulsen slå som ei slegge, men klarte å klistre på seg et smil. «Det er såpass opplagt?»

«Vi var alle litt overveldet første gang, herr Gyldenløve. Det er ingen grunn til å være nervøs.» Den fremmede tok Valdemar kameratslig i armen og henvendte seg til Langemann selv, på engelsk. «Kovacs, du kan ta din herres bagasje til værelsene hans. Sørg for god varme der inne, og kanskje et bad, om han har en hang til slike.»

Valdemar fikk ikke med seg om det var noe i Langemanns oppførsel som avslørte forrakten mannen absolutt måtte føle over å bli kommandert rundt på dette viset, for han lot seg føre bort, mot den store døra og, antok han, middagen i Riddersalen. «Så, hva er den?» spurte han, og prøvde å få spørsmålet til å virke trivielt og nonchalant. Han hørte med én gang at det var totalt mislykket, men fullførte løpet likevel. «Skatten dere vokter i slottskirken?»

Den fremmede virket uansett ikke overrasket. «I kveld er det bankett,» smilte han. «Herligheten må De vente til i morgen med å se. En stor dag for Dem, og for meg også, for det er første gang den vises fram med meg som stormester.»

«De er stormesteren?» sa Valdemar forbauset, ikke minst fordi han inntil da ikke hadde ant at det fantes noe slikt som en stormester. «Herr… Jeg fikk ikke helt tak i navnet Deres?»

I samme øyeblikk krysset de dørterskelen, og synet av den store, skinnende aulaen de trådte inn i distraherte ham såpass at han knapt fikk med seg svaret:

«Falkenskjold. Navnet er Preben Falkenskjold. Velkommen til Elefantordenen.»

< Niende kapittel         Ellevte kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse