Kategori: Gul
Sabeltann sov resten av den dagen og et godt stykke inn i den neste. Mens nattemørket innhyllet skuta, hadde Langemann gått for å se til ham og da hadde han knapt rørt på seg. Ikke hørte han at det ble banket på, og heller ikke kvartermesterens fottrinn over gulvet, noe som bare understreket hvor utslått han var, for han sov vanligvis både lite og veldig lett (når han var edru, vel å merke). Langemann snakket til ham likevel, for anstendighetens skyld. «Det er bare meg, kæpten,» hvisket han mens han forsiktig lirket løs teppet for å legge over ham, og fikk et langsomt sukk til svar.
Minner fra en liknende hendelse dukket opp i bevisstheten hans, en hvor
rollene var byttet om; han i senga i Dagmars lille hus (skjønt han visste det
ikke da), følelsen av kald angst og svett ubehag, kapteinens kjølige hånd mot
panna og stemmen hans i øret. Sssh, alt
er vel, bare sov. Han trodde kanskje han hadde klaget over tørste og blitt
gitt litt vann, men glimtene var vage og han kunne ikke være sikker. Det var
uansett en underlig ting å stå der og dvele ved, så etter å ha forsikret seg om
at kapteinen pustet fint og ikke hadde feber, ristet han det av seg igjen og
gikk.
Han hadde latt mannskapet sove på skift, men selv hadde han holdt seg
våken og brukt de lange timene til å vandre hvileløst rundt på skuta og passe
på at havstrømmene ikke førte dem for mye ut av kurs. Det var ingen krevende
jobb; de sønderskutte seilene var revet, det var uansett overraskende
vindstille, og de var fremdeles tjoret til svenskenes manovar, en fregatt,
skyggen av en nå overvunnet trussel, som for øvrig bar navnet Falken. De få som var igjen av
mannskapet hennes satt bundet i små klynger på begge skipsdekk, godt voktet på
av hevngjerrige pirater, og deres falne kamerater var for lengst blitt
fiskemat. Bare Rolf lå fremdeles under bakkdekket, svøpt i sin egen køye, og
Langemann hadde observert Tønnes våke taust over den døde hele natten. Det var
et smertelig syn, men fordi han ikke hadde noen trøstende ord å komme med, sa
han heller ikke noe.
De første solstrålene fant Den
sorte dames kvartermester sittende i trappa opp til poopdekket, mysende ut
mot ingenting og med et pledd over skuldrene. Han hadde tent pipa (bare tobakk
denne gangen) og smattet åndsfraværende på den, da Pinky kom ut fra lugaren
deres, satte seg ned ved siden av og lente seg inntil ham. Det var en
overraskende gest, for det skjedde ikke så ofte lenger; gutten følte seg vel
for gammel for slikt, nå som han nærmet seg tretten. Men det var ikke
uvelkomment, snarere tvert imot, så Langemann flyttet på pleddet og la både det
og den ledige armen rundt guttekroppen. Lenge satt de uten å si noe, ikke før
Langemann ordløst tilbød Pinky et drag av pipa, og fikk et knis og et «nei» i
retur.
«Er du sikker?» spurte han. «Du er snart mann nå. Jeg var yngre enn deg
da jeg begynte å røyke pipe.»
«Men du hadde en sprø
oppvekst,» svarte gutten.
Langemann lo lavt. «Hvem sier det?»
«Rosa.»
Han lo igjen, pattet på pipa og rusket gutten i håret. «Rosa, ja. Hun
synes ikke din oppvekst er sprø,
altså?» Pinky svarte med et smil og et skuldertrekk, og de satt enda en liten
stund i den fredelige tosomheten, før Langemann slo ut tobakken og erklærte at
det var på tide å starte dagen.
Sola hadde fått tak og det yrte på dekk da Sabeltann noen timer senere
omsider kom ut. Han hadde skiftet skjorte, noe Langemann visste hadde kostet
ham både krefter og smerter, men sånn var nå en gang kapteinen. Han gjorde alt
for å opprettholde det bildet folk hadde av ham: en nesten overnaturlig
superkraft, som ikke var underlagt de samme jordiske behovene som alle andre.
Det måtte noen som kjente ham svært godt, som nettopp Langemann, til å se hvor
blek han var selv under det tjukke laget med sminke, men flere, om de la
godviljen til, fikk med seg hvordan han holdt den venstre armen inntil kroppen
og hadde stukket hånden i beltet for å lette belastningen i skulderen. Han
myste mot sola, skygget for den med høyre hånd og nikket til kvartermesteren da
han kom ham i møte. «Alt under kontroll?»
«Alt under kontroll, kæpten.»
Sabeltann hadde ikke behøvd å spørre. Svaret ga seg selv. Dørken var
skurt ren for blod, reserveseilene var på plass i riggen, og Tønnes var godt i
gang med å reparere skadene i treverket.
«Vi har hatt mer hell enn vi fortjener,» rapporterte Langemann
uoppfordret. «Med unntak av Rolf har utrolig nok ingen mistet livet, og det er
få alvorlige skader. Det står verst til med Ali, som har brukket en arm.»
«Hm.»
«Tønnes har bedt om forfremmelse av Bendik, nå som…»
«Det er i orden.» Sabeltann brøt ham av og nikket mot Falken. «Hva med henne? Dere har
gjennomsøkt?»
«Selvfølgelig har vi det, men ikke mye av verdi for oss, dessverre. Hun
har nok ikke vært i havn på en stund, for det var knapt med det meste om bord.
Vi har tatt et par kanoner Benjamin ville ha, en del krutt og ammunisjon. Og
noen våpen.» Han nikket mot en haug med kårder, kniver, musketter og pistoler
som Skalken for øyeblikket satt på kne og sorterte. «Du kan jo alltids ta en
kikk selv, kæpten. Men jeg mener altså vi har tatt det som er verdt å ha.»
Sabeltann nikket tankefullt.
«Ja, og så er det jo selvfølgelig skuta selv, da,» avsluttet Langemann.
Sabeltann så på skipet, la hodet på skakke, tok inn detaljene. «Et
flott fartøy,» medgikk han.
Visst var hun flott! Langemann hadde i stillhet beundret henne hele
morgenen, nå som det var tid og hun ikke lenger representerte noen fare.
Skroget var sortmalt, med en stripe av blått, og hun så både sterk og staselig
ut med sine doble kanondekk og tre prangende master; ikke for stor og ikke for
liten, og som de selv hadde sett, både rask og manøvrerbar. Ikke så helt ulik Dama egentlig.
«Men hun er ikke hva vi kom for,» fortsatte Sabeltann. Han snudde seg
vekk. «Senk henne.»
«Seil!»
Langemann rakk ikke å respondere på kapteinens ordre før utkikken i
masta kauket ut, dekket rundt dem eksploderte av liv og de med forbannelser på
leppene fulgte strømmen av menn til relingen for å se. Sabeltann fomlet med
kikkerten, fikk det ikke helt til med én hånd og rakte ham den, slik at han
kunne trekke den ut og holde den for ham.
«To av dem,» var konklusjonen etter en kort kikk. «Dansker denne
gangen.»
Det begynte å summe av uro i flokken av fanger, og vaktene sparket i
dem for å få dem til å holde opp, spesielt da Sabeltann sendte dem et
misbilligende blikk over skulderen. «Skalken!» bjeffet han. «Hva er det de
sier?»
Kokken trådte straks til som tolk. «At det e Kvite ørn som kjæm, kaptein. Det e skipet hainnes, sjø.»
«Hvem?»
«Wessel, kaptein.»
«Wessel,» mumlet Sabeltann og kikket tilbake mot de kommende skutene.
«Ah, denne danske admiralen jeg hører så mye om.»
«Hainn e itj dansk, sjø,» innvendte Skalken. «Hainn e nordmann.
Trønder.» Han satte tomlene i armhulene og skjøt brystet fram, som om spesielt
det siste var ekstra stas, og Langemann himlet med øynene bak ryggen hans, men
innså at kapteinen samtidig hadde sagt noe til ham han ikke hadde fått med seg.
«Hva?»
«Jeg sa, han er en forhandler. Hvis han har den suksessraten de sier
han har, og det er kanskje noe i de
ryktene, sånn som disse toskene ter seg,» han nikket mot fangene, «da er det
fordi han unngår åpen konfrontasjon når han kan.»
Langemann var for så vidt enig i det resonnementet. «Jeg håper du har
rett, kæpten. Vi tåler ikke en kamp til, slik situasjonen er, ikke nå og ikke
mot to.»
«Samme taktikk som i går, gutter!» Sabeltann hevet stemmen slik at
mannskapet skulle høre ham. «Vi er handelsreisende, under britisk flagg, med
ærlige hensikter. Sørg for at dét er hva de ser når de kommer.»
Etter hvert som de to danske skutene nærmet seg, ble det snart hevet over enhver tvil at det virkelig var fregatten Hvite ørn som kom seilende, i følge med en mindre slupp. «Hu tilhørt svenskan, sjø,» fortalte Skalken, som tydeligvis hadde fått høre både det ene og det andre av de oppskremte fangene, «men hainn tok ‘a, og nå vi’n visst ha Falken også.»
«Falken er min,» svarte
kapteinen skarpt, som om han ikke nylig hadde beordret henne skutt i senk. Han
vendte seg mot Langemann. «Vi er innenfor skuddhold nå. Heis det hvite
flagget.»
Det ble gjort, og gesten ble snart besvart, og det var først da, idet
han slapp et tungt sukk av lettelse, at Langemann innså hvor lenge han hadde
holdt pusten. Han grep ripa med begge hender og gløttet sidelengs bort på
kapteinen, lette etter planens neste trekk i det hvitmalte ansiktet. Sabeltann
skulte mot den kommende fregatten, og tanker og besluttsomhet kvernet bak de
blå øynene. Så snudde han litt på seg og studerte sitt eget mannskap med et
misfornøyd blikk. «Ingen sier et
ord,» advarte han dem.
Han rettet på klærne med den uskadde armen, selv om han allerede så
upåklagelig ut: passe distingvert, men ikke for prangende, og helt blottet for
emblemer og annet som kunne avslørt hvordan denne handelsreisende egentlig tjente til livets opphold.
Langemann fulgte taust hans eksempel, skjøv flettene sine inn bak ørene og
oppunder hatten, og strammet kravatten. Resten av mannskapet var det ikke så
mye å gjøre med, de så temmelig lurvete ut, men det gjorde nå engang sjøfolk,
og om de fulgte kapteinens ordre og holdt kjeft, skulle de nok unngå å bryte
illusjonen.
Hvite ørn var knappe femti meter unna da noen lente seg ut over ripa og ropte til
dem på dårlig engelsk. «Hoi, hvem der?»
«Dette er Prudence,» ropte
Sabeltann tilbake, og Langemann var temmelig sikker på at Den sorte dame selv kjente det vri seg i treverket over å høre det
navnet. «Vi er handelsreisende.» Han pekte opp på flagget. «Fra England.»
Mannen slo ut med armene. «Dette er Hans Majestet Kong Frederiks Hvite ørn, og jeg er hennes kommandant,
viseadmiral Tordenskjold!» Han vinket. «Kom over!»
«For en pompøs tulling,» mumlet Sabeltann til Langemann. «Og engelsken
hans er verre enn din da jeg først traff deg.» Høyt ropte han: «Skulle gjerne,
herr viseadmiral, men vi har tatt beskytning og lettbåten lar seg ikke låre.»
«Jeg forstår.» Tordenskjold vekslet noen ord med mennene bak seg, og så
vinket han igjen. «Jeg kommer til dere.»
Ikke lenge etter klatret han om bord Den sorte dame, som han altså trodde het Prudence, fulgt av tre alvorlige steinansikter av noen adjutanter.
Tordenskjold selv var tvert imot blid som en sol, og hilste jovialt til høyre
og venstre, selv på de svenske fangene, som bare stirret skrekkslagne tilbake
på ham. Han var nokså gjennomsnittlig utseendemessig, men hadde en høyreist og
selvsikker framtoning som ga ham en viss karisma der han spankulerte over
dekket, ikledd danskenes røde uniform, blanke støvler og en staselig parykk. I
beltet bar han en flott kårde, men den uvettige og klønete måten han hadde
festet den på avslørte at det ikke var hans foretrukne våpen.
Sabeltann trådte fram. «Jeg er kaptein James Harrington, av Lancaster frakt- og handelskompani,» løy
han med letthet, og nikket mot Langemann. «Dette er min førstestyrmann, Jack
Kovacs.»
«Hoi!» utbrøt Tordenskjold da han så Langemann, og studerte ham og hans
imponerende høyde med utilslørt fascinasjon, som om det var en sjelden
gjenstand og ikke en mann han hadde foran seg. «Kovacs, sa du? Han er ikke
polakk, håper jeg?» Men det hørtes ut som om det var nettopp det han håpte på.
«Han er ungarer,» svarte Sabeltann fort. «Og bare av fødsel.»
Langemann smilte anstrengt.
Admiralen slo seg på brystet. «Jeg er Peter Wessel. Peter Wessel Tordenskjold er navnet. Det er ennå så
nytt, det siste der, at jeg stadig glemmer at jeg har det.»
«Velkommen om bord,» sa Sabeltann, med så mye varme som han kunne
mønstre i stemmen (og i hans tilfelle betydde det strengt tatt bare fravær av
kulde).
Tordenskjold kikket seg rundt. «Så, handelsskute,»
smilte han. «Ikke mange av dem i våre farvann i disse dager. Hva frakter du?»
«Ingenting for øyeblikket. Jeg er på vei til Helsingør havn for å hente
en last.»
«En last med hva?»
Sabeltann blunket ikke engang. «Mine oppdragsgivere forventer min
diskresjon.»
Tordenskjold så skjevt på ham, det glimtet i øynene hans. «Ah.» Han
gjorde et kast med nakken i retning Falken.
«Det kan jo se ut som om du driver
litt kapervirksomhet på si’.»
«De angrep oss,» svarte
Sabeltann slepent. «De angret.»
Tordenskjold lot blikket gli over omgivelsene enda en gang. «Ja, jeg
ser du har ting på stell. Her er mye av både våpen og menn.»
«Som man gjerne har når man seiler inn i en krigssone,» parerte
kapteinen.
Han og Tordenskjold målte hverandre med blikket i enda noen sekunder,
men så smilte viseadmiralen og slo ut med armene. «Vel, uansett har du gjort
meg og mitt land en stor tjeneste, kaptein Harrington.»
Han blunket. «Vi har jaget Falken i
dagevis.»
«Glad for å være til tjeneste.»
«Ja, jeg tar henne, selvsagt,» fortsatte Tordenskjold like blidt. «Og
fangene. Og hva annet som enn hørte til om bord. Ja, for du krever ikke prise,
gjør du?»
Det var ikke et spørsmål, det var en utfordring, og sågar en de var
uten mulighet til å svare på. Langemann leste mennesker godt, og han kunne se
at denne Tordenskjold slett ikke var så naiv som han ga uttrykk for, men tvert
imot visste nøyaktig hva han gjorde.
På samme vis så han at Sabeltann så det samme og var klar over hvordan han måtte
respondere, selv om det nok fristet langt mer å ty til kården. «Nei. Vi ber
bare om å få lov til å seile videre.»
«Selvsagt.» Tordenskjold smilte lurt. «Du har da spart meg for en hel
del arbeid, så såpass skylder jeg deg vel. Du har fritt leide inn til Hillerød
også, om du skynder deg. Svenskene har reist hjem for å slikke sårene, men de
kommer alltid tilbake.»
Sabeltann nikket langsomt, og han og Langemann og resten av mannskapet
ble stående i en klynge på dekk og se hvordan alle deres nyvunne skatter ble
tatt fra dem igjen. Spesielt Benjamin glodde med lengsel etter sine nye kanoner
da de ble heist tilbake over på Falken. «Kæpten…,»
prøvde han seg, men Sabeltann bet ham straks av med en hissende lyd.
«Vi er ikke i posisjon til å slåss, Benjamin,» hveste Langemann
utdypende. «Og dette er langt ifra det verste som kunne skjedd oss.»
«Lykke på reisen, kaptein,» hilste Tordenskjold da han og hans menn
hadde gjort seg ferdige. «Og hils Helsingør. De blir glade for å se deg, alle
som klarer å passere blokaden blir mottatt som helter der. Men…» Han senket
stemmen og lente seg fram, som om kapteinen og hans menn var hans gamle,
fortrolige venner. «Krigen har gjort mine landsmenn en smule paranoide, er jeg
redd. De jakter konstant på spioner der nede.» Han nikket mot Langemann. «Så
jeg ville unngått å nevne den polske førstestyrmannen, om jeg var deg.»
«Ungarsk,» rettet Sabeltann, men Tordenskjold hørte ikke lenger etter.
Han tok seg til hattebremmen og svingte seg over ripa og ned i den ventende
lettbåten, og kapteinen så ham ro bort med øyne fulle av forakt. «Arrogant,
liten slimpropp,» mumlet han.
Langemann kunne ikke annet enn å si seg enig. «Men han lot oss gå,
kæpten, og vi er like hele.» Han gløttet bort på den svøpte kroppen under
bakkdekket. «Vel, de fleste av oss, i alle fall.» Sabeltann skar en grimase og
tok seg til skulderen, og Langemann lot ham få tid til å ri av smerten før han
fortsatte: «Og som du selv sa, dette er ikke hva vi kom for. La ham ta smulene,
jeg er nå mer interessert i den kaka du har lovet meg.»
Sabeltann gløttet på ham, skyggen av et smil kjærtegnet leppene hans.
«Langemann,» sa han, og måten han sa det på fikk det til å høres ut som noe
langt mer enn bare et navn.
De ble stående tause en stund, så Hvite
ørn og Falken seile av sted, med
sluppen i kjølvannet bak. Så rettet Langemann seg besluttsomt opp. «La oss vise
Rolf den siste ære, kæpten, og komme oss bort fra disse bedritne farvannene.»
Bisettelsen tok ikke lang tid. To kanonkuler var blitt sydd inn i køya
ved den dødes føtter, de la ham på et brett ved relingen, og Langemann lot
Tønnes lede ritualet. Han sa ikke mye, bare noen ord om hvilken dyktig svenn
han hadde mistet, og avsluttet med de faste linjene: «Vi gir vår bror Rolf
tilbake til Havet, som fødte oss alle.»
Claes fyrte av et skudd i lufta med musketten sin, mennene gjorde
honnør og liket gikk i vannet med et nesten antiklimaktisk plask. Det sank
fort.
«La oss komme oss av gårde,» mumlet Sabeltann etter en litt for kort
pause og snudde seg for å gå.
«Kaptein,» ropte Tønnes etter ham, stemmen var tjukk av sorg og
bitterhet, «kan du fortelle oss nå hva
Rolf måtte dø for?»
Langemann kjente et udefinerbart ubehag i kroppen. Han lukket øynene,
men åpnet dem igjen like fort, for det var behov for ham nå, og han så med uro
hvordan Sabeltann langsomt snudde seg mot tømreren. Alle andre sto som frosset,
fryktsomme og avventende.
«Vi flyter, gjør vi ikke?» Langemann tok seg selv i å analysere tonen i
kapteinens stemme. Etter å ha fulgt ham som en skygge i alle disse årene hadde
han lært å høre når bristepunktet nærmet seg, og nå var det like før. Sabeltann
lød sliten, lei, som om han var trøtt av å måtte gjenta seg selv hele tiden.
«Rolf døde for skute og mannskap, noe alle mine menn må være villige til.»
«Og det er vi. Vi er pirater, for helvete, vi har kodeksen risset inn i
hjerteroten! Men å dø her,» Tønnes slo ut med en arm, mens han hardt knytet
neven på den andre, «det er meningsløst!»
«Hva vet du om det?» bjeffet kapteinen. «Er du ikke rede til å ofre
alt, er du på feil skute.»
Tønnes var like stoisk og uredd som alltid, og likevel var han ikke til
å kjenne igjen, der han sto med dirrende hender og et blikk som var både
kaldere og klarere enn før. «Spørsmålet, kaptein, er hva du er villig til å ofre.»
Der! Langemann rykket fort fram, skrittet inn mellom de to mennene, kvalte
situasjonen før den eskalerte ytterligere. «Vi drar,» sa han, og boret blikket
først i Tønnes, før han snudde seg og sendte et litt mer bedende et mot
Sabeltann. «Vi drar.»
Han trengte ikke gi mannskapet ytterligere ordre, de gikk i gang med
oppgavene sine uten protester og virket bare lettet over å ha fått noe å gjøre.
Også kapteinen var i hvert fall delvis samarbeidsvillig, og lot seg føre mot
lugaren da han ba om å få se på såret hans.
Likevel…
Han kunne ikke ignorere den kvalmende vissheten om at dette bare var
enda en utsettelse av noe uunngåelig. Og veldig ubehagelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar