Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Første kapittel

Kategori: Gul

Farvannet ved Gral, den 12. januar 1717

Utseendemessig var øya en skuffelse. Den så ut som ørten andre vulkanøyer i området, født av ild og jordens raseri, og stivnet i vannskorpen, skarp og kantete. Faktisk var den ikke helt ulik Det usynlige land, konkluderte Pinky der han sto ved relingen og studerte den, skjønt Det usynlige land var større og hadde dessuten bare én dominerende fjelltopp i vulkanen Abra. Denne hadde to, pekende mot himmelen som spisse horn, men selv ikke dét var nok til å gi den distinkte trekk, i hvert fall ikke på denne avstanden. Folk kunne glatt seile forbi her og ikke ane hva slags sted det var.

«Ser du bukta der?» Langemann hadde stilt seg tettere inntil ham enn han pleide, og nå huket han seg i tillegg ned og pekte med den lange armen sin. «Mellom fjelltoppene?»

«Ja,» svarte Pinky, selv om han ikke var helt sikker på om han så riktig sted. Så langt unna var det vanskelig i å skjelne noe som helst.

«Det var der jeg fant deg.» Langemann trakk til seg armen og la i stedet hånden mot nakken hans, men forble sittende på huk slik at hodene deres var parallelle. «Bakenfor revet.»

Pinky var litt usikker, men han innbilte seg at det var kommet noe i fosterfarens stemme. Han hadde hørt det før ved noen få anledninger, til nå bare når Langemann enten hadde drukket for mye eller var syk og svekket på noe vis. Det var en slags underliggende skjelving – et rusk, hadde han nok selv kalt det, om Pinky hadde påpekt det – som om han slet med å kontrollere den. Ikke at det var unormalt for ham å uttrykke hengivenhet, Pinky hadde aldri vært i tvil om at han var elsket, men dette var noe annet. I øyeblikk som disse fikk han alltid en følelse av at Langemann skammet seg over noe.

«Det var bare pinneved igjen av skuta,» fortsatte han. «Men jeg hadde gjenkjent Esmeralda om det så bare hadde vært en planke tilbake.» Han strammet grepet om Pinkys nakke, men kjærlig, ikke for hardt. «Hun må ha blitt knust mot skjærene der inne. De rakk ikke engang å få ut livbåten.»

Pinky hadde aldri før opplevd at Langemann snakket om dette uoppfordret og turte ikke si noe, redd for at spørsmålene hans skulle få fosterfaren til å slutte. I stedet gløttet han ned på bølgene, og prøvde å fatte det ufattelig, nemlig at her, et sted i dypet, lå faren hans.

Det er ingenting igjen nå. Han syntes han kunne høre Pelle. Fiskene har spist ham for lengst.

Likevel, det var her han hadde endt sine dager, og Pinky kunne ikke holde tilbake, han måtte spørre: «Hvorfor her? Hva gjorde han her?»

«Ingen anelse, chav,» svarte Langemann. «Vi fant aldri andre enn deg. Øya var tom for folk, så hvem de nå enn var, så forsvant de sammen med Morgan. De gikk vel ned med ham.»

«Med kapteinens skatt,» la Pinky til, varsomt.

Han kjente Langemanns fingre stivne til et øyeblikk. «Tenker du på Den gylne tiger?»

«Ja. Pelle sier at den var om bord Esmeralda da hun sank.»

«Vel...» Langemann kremtet. "Rusket" i halsen var der definitivt. «Ryktene sier så. Det ble aldri bekreftet.»

«Den gylne tiger var en del av Solkongens skatt, ikke sant?» Det var en risiko å nevne Ludvig den fjortendes store gullskatt, for det toktet hadde kostet Langemann dyrt helsemessig. Pinky hadde egentlig ikke lyst til å rippe opp i det, men han kunne ikke la muligheten for flere svar løpe fra seg.

Det nyttet uansett ikke. Langemann sukket bare. «Pinky.»

Pinky sukket også. «Ja, ja, jeg vet, du aner ingenting.»

Han gløttet bort på ham da han merket det gjennomtrengende blikket, og møtte et par alvorlige øyne. «Det er mye jeg ikke vet, mye jeg ikke forstår. Men jeg håper du forstår at alt jeg gjør er til det beste for deg. Og at jeg, uansett hva, var veldig, veldig glad i faren din.»

Den siste setningen kom på romani, kanskje på grunn av det følsomme innholdet, men mest sannsynlig fordi kaptein Sabeltann spaserte opp på siden av dem akkurat da. Slike ting var det best å skåne ham for.

Langemann reiste seg, venstrebeinet ga litt etter i prosessen, slik at han måtte ta seg for i relingen, noe både Pinky og kapteinen valgte å ignorere. «Kæpten,» hilste han.

Sabeltann ga ham et vedkjennende nikk, men sa ingenting. Han myste ut mot øya i det fjerne, han også, og siden han tydeligvis ikke hadde noe på hjertet, våget Pinky seg til nok et spørsmål: «Langemann, er det sant det de sier om Gral?»

«Og hva er der de sier om Gral?» Langemann gløttet bort på kapteinen mens han svarte, som for å se hvordan kapteinen reagerte, men der var det ikke mye reaksjon å spore.

«At øya er forhekset.»

«Folk sier mye rart…»

«Det var et coven der.» Sabeltann overrasket dem ved å ta ordet. Han dreide hodet mot Pinky og gjennomboret ham med de isblå øynene. «Vet du hva det er?»

Pinky trakk usikker brynene sammen over nesa. «Nonner, kaptein?»

«Nei,» fnyste kapteinen. «Hekser!» Han la hodet bakover og smalnet blikket, slik han alltid gjorde når han vurderte noen. «Et fellesskap av hekser.» Han nikket langsomt mot øya. «De bodde der inne. Uten menn til å beskytte seg.» Det rykket i barten, det var kanskje en grimase, kanskje et smil. «Ikke at de trengte det heller. Inntil de forsvant. Omtrent samtidig som Morgan gikk ned.»

Pinky kjente nakkehårene reise seg. Sabeltann hadde definitivt ikke rusk i stemmen når han snakket om Morgan, snarere gift. Han svelget. «O-og nå er det bare en greve der?»

Sabeltann hevet brynene. «De sier så.»

«Men ingen vet,» skjøt Langemann inn. «For få drar dit. Og de som gjør kommer ikke tilbake.»

«Hvem er han?»

«Greven av Gral? Nja, greve er han i hvert fall ikke. Noen sier en trollmann, andre en…»

«Sjarlatan,» brøt Sabeltann inn. Han sendte nok et surt blikk i retning øya. «Jeg finner uansett ikke ut av det. Han er den ene tingen jeg ikke får løsnet folks tunger om.»

«Tror du han har skatter?» spurte Pinky, for det var den eneste tenkelige grunnen til at kapteinen ville forhørt seg om noen, men et advarende blikk fra Langemann fortalte ham at han hadde strukket hellet sitt langt nok. Sabeltann var i usedvanlig medgjørlig humør i dag, men slikt kunne neppe vare.

«Det er neppe noe på den forblåste øya verdt å ha,» lød kapteinens kontante svar, og det var et snev av tøylet bitterhet i stemmen hans. «Ikke nå lenger.» Han glodde sidelengs ned på Pinky. «Har ikke du en jobb?»

Pinky tok hintet. Han hadde sett nok i løpet av sin tid om bord til å vite at det stort sett var det beste. Så han gikk lydig tilbake til skurebøttene sine et lite stykke unna.

Langemann og Sabeltann stakk hodene tettere sammen, trakk seg inn i den lille boblen hvor det bare var plass til de to. Men selv om de senket stemmene, kunne Pinky likevel plukke opp det meste. «Ingenting verdt å ha?» hørte han Langemann si, og stusset et øyeblikk på om de virkelig trodde han var døv. Han hadde overhørt mang en samtale om bord, mannskapet hadde en tendens til å overse og undervurdere ham, men kapteinen og kvartermesteren visste da bedre?

«Ut fra det lille du fikk ut av Tiger-Tim, ville jeg tro at nysgjerrigheten din var pirret noe,» fortsatte Langemann, samtidig som han gløttet seg over skulderen og smilte. Pinky kjente kinnene brenne i det han strakte seg etter skurekosten. Selvsagt visste de at han lyttet! Dette var pur arroganse, en bare mange års framgang kunne gi. «Så mange rykter pleier ikke å oppstå i ingenting, kæpten.»

«Det sa du også om Lama Rama,» påpekte Sabeltann, og Pinky bet seg hardt i leppa av den uventede overraskelsen det var å høre kapteinen nevne en av fiaskoene sine, noe som så å si aldri skjedde.

«Greit, for all del, la meg ta skylden for Lama Rama,» sukket Langemann, åpenbart uten å mene det. «Men når sluttet du å ta sjanser? Og all denne plutselige interessen for Gral? Jeg vet hva som foregår her. Det er nesa di som forteller deg noe igjen.»

«Ah, ja, jeg ‘lukter gull’.» Sarkasmen nærmest dryppet av kapteinens stemme.

«Du har en sterk intuisjon,» kontret Langemann. «Et tredje øye. Jeg har i hvert fall lært meg å stole på teften din.»

«Tredje øye? Ha! Jeg går med på nesa, men dette blir for mye sigøynerpiss for min del.»

«Ikke noe galt i å lytte til magefølelsen –»

«Drar du inn magen også nå?»

«– i mine kretser ville vi kalt det sunn fornuft.»

Sabeltann lo lavt, noe som tok bort enhver rest av tvil om at han var i sitt beste lynne. «Gral får vente,» avgjorde han. «Vi har andre ting i kikkerten.»

"Andre ting" var gullet på San Rafael. Gullet kaptein McKinley angivelig hadde gjemt der for sin gode, vel, venn, prinsen av Wales. Det hadde tatt et sjøslag og en julemiddag hos Malena Pirat før disse opplysningene hadde blitt klemt ut av McKinleys hm, andre venn, skipslegen Wilkinson, og deretter enda et par uker med planlegging, men nå var de endelig på vei. Pinky kjente den sitrende forventningen i kroppen, gledet seg til nye eventyr, selv om det ikke hadde bydd ham imot å undersøke Gral nærmere først. Godt mulig det var trollmenn der, men utvilsomt også svar, og svar hadde han aldri hatt for mange av.

Men Sabeltann og Langemann hadde begynt å bevege seg bort fra ham, den videre samtalen mellom dem fikk han ikke høre, så for nå fikk han avfinne seg med situasjonen og konsentrere seg om oppgaven sin.

Én dag.

Én dag, når han hadde fått sin egen kommando, sitt eget skip. Da.

Da skulle ingenting holde ham tilbake.

Lech sjekket kompasset igjen; av gammel vane, ikke fordi han måtte. Han visste nøyaktig hvor de befant seg og i hvilken retning de seilte i. Tross alt var det jo jobben hans, dette, å holde kursen for enhver pris, og ingen om bord gjorde den jobben bedre enn ham. Ingen om bord skulle gjøre den jobben bedre enn ham, det var han spesielt opptatt av, ja, det la han sin ære i! Han var enogtyve år gammel, ung til styrmann å være, men kaptein Sabeltann visste å verdsette og forvalte et talent når han så det, og Lech hadde mer eller mindre vokst opp ved roret og var dessuten arvelig belastet. Hans bestefar, Mateusz, eller Mattis, som alle kalte ham, var en legende blant sjømenn, kjent for sin nøyaktige navigering og sylskarpe manøvrering, såpass at Sabeltann i 1702 hadde reist helt til Java for å plukke ham av det hollandske kaperskipet han da tjenestegjorde på. Han hadde kommet, selvsagt, for Kongen på havet hadde allerede da et omdømme som fortalte at bare tåper takket nei til ham, og sju år gamle Lech hadde blitt med på lasset (for øvrig et av de første barna kapteinen hadde tillatt i Det usynlige land).

Han skiftet grepet på roret, slapp taket med den ene hånden og myknet opp fingrene i den kjølige natteluften. Det var stille om bord, eller så stille som man kunne håpe på at det ble. Nattevakten var på postene sine, han så enkelte skygger bevege seg rundt, men her oppe på poopdekket var det bare ham. Rundt skuta lå havet stille og sort, over dem sperret et skydekke for stjernene, og alt han kunne skimte når han kikket ut mot styrbord side, var lanternene på Havets opal i det fjerne.

Ingen i mannskapet visste helt hvorfor kaptein Sabeltann hadde valgt å legge ut med begge sine skip denne gangen, men hva annet kunne det bety enn at han forventet større motstand? Og større motstand betydde åpenbart større utbytte, så Lech unte seg et smil ved tanken.

Det lød skritt fra trappa og det var Pinky som kom, bærende på et krus rykende varm te til ham. Lech satte stor pris på den omtenksomme gesten og ville gjerne uttrykke det også, men det ble likevel bare til et kort (riktignok svært oppriktig) «takk». Han hadde aldri vært god med ord, aldri vært flink til å samtale.

«Du får ha en god natt, Lech.»

Han kunne ha svart det samme, kunne ha spurt gutten om hvordan det hadde vært å se Gral, stedet der faren hans døde, for Lech hadde vokst opp uten foreldre, han også, og var full av sympati. Men på en annen side hadde han jo alltid hatt sin bestefar og alltid visst hvor – og hvem – han kom fra, så derfor sa han ingenting, bare løftet kruset i en taus hilsen og fulgte gutten med blikket da han gikk.

Han drakk teen sin i ro og mak, sjekket kompasset igjen og tenkte noen varmende tanker om Rebekka hjemme i Abra Havn, mens natten langsomt ble enda stillere og mørkere.

For mørk, innså han med ett.

Han rettet seg opp, ikke engstelig, men plutselig årvåken, slik en god rormann skulle være, og funderte seg systematisk fram til årsaken bak den plutselige forandringen. Ikke været, skydekket var det samme…

Kanskje lanternene? Ikke de på Havets opal, de så han ennå godt, men Den sorte dames egne. Han tok sjansen på å slippe roret et kort øyeblikk og gikk bort til relingen på babord side og tittet ned. Jo, en av lampene der hadde plutselig tatt kvelden. Uvanlig kanskje, men ikke utenkelig. Det hadde skjedd før.

Med rynket panne forflyttet han seg over til styrbord for å sjekke der også, men der var det lys i alle sammen. Han hørte skritt i trappa igjen, og var i ferd med å snu seg for å varsle vedkommende om avviket, da hodet hans i samme øyeblikk eksploderte i smerte og alt ble svart.

< Prolog           Andre kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Innholdsfortegnelse

Dette er en gjendiktning av skuespillet "Kaptein Sabeltann og den forheksede øya"
- med vekt på diktning.

Prolog -- der en verden dør og veier skilles

Første kapittel -- der et mørke kommer sigende

Andre kapittel -- der det jaktes på en sabotør

Tredje kapittel -- der jakten på sabotøren ender i en sjokkerende avsløring

Fjerde kapittel -- der alle kort blir lagt på bordet og Sabeltann tar konsekvensene av det

Femte kapittel -- der Dagmar får testet kreftene

Sjette kapittel -- der fienden gir seg til kjenne

Sjuende kapittel -- der kaptein Sabeltann lar seg overtale av de to eneste som kan

Åttende kapittel -- der Dagmar og Langemann sjekker ut konkurransen

Niende kapittel -- der Greven tar første stikk

Tiende kapittel -- der Pinky ser Gral, og noe han ikke forventet å se der

Ellevte kapittel -- der nye opplysninger om Greven kommer for en dag

Tolvte kapittel -- der heksene legger en plan

Trettende kapittel -- der heksene kaller sine egne

Fjortende kapittel -- der en Sirkel sluttes

Femtende kapittel -- der kaptein og greve barker sammen

Sekstende kapittel -- der de siste opplysningene må opp i dagen

Epilog -- der to legger ut på en reise

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Prolog

Kategori: Gul

Krever man at jeg sier hvorfor jeg elsket ham, 
føler jeg at jeg ikke kan uttrykke det på annen måte enn med disse ord:
'Fordi det var ham, fordi det var jeg.’

- Montaigne

Gral, den 20. april 1704

Rundt ham var verden i ferd med å dø.

Han kjente det mer enn han så det, selv om de synlige tegnene var tydelige nok. Løvet på trærne hadde skrumpet sammen til tørre, brune flak og de aller fleste blomstene hadde gitt etter og latt kronbladene falle. Vinden virvlet dem et stykke, men de smuldret fort hen som askeflak, de også. Dessuten var fargene forsvunnet. Det var den beste måten å beskrive det på. Alt var blitt grått, tappet for liv og varme og glede.

Ja, selv han, som ikke var sensitiv overfor Kraften, kunne kjenne den nå som den var i ferd med å forsvinne.

Han strøk regnvannet bort fra øynene. Stormen som herjet ute på havet var ikke så sterk her inne. Kanskje fordi han befant seg i øyet av den. Kanskje fordi den ikke var av det naturlige slaget. Han justerte grepet på bylten han bar på, i ly fra regnet under frakken hans, og flyttet blikket ut mot Esmeralda. Hun lå bedrøvelig på skakke nå, vannet flommet inn gjennom skroget i baugen og det knaket så høylytt fra hovedmasta at han kunne høre det helt her inne på stranda, selv over bruset fra brenningene. Et ekstra kraftig vindkast viste seg å være den siste spikeren i kista. Masta knakk og dundret i havet, og han knep øynene sammen et kort sekund, som i smerte, som om selve hjertestrengen hans røk i samme øyeblikk.

«Det ser ut som om det var et uhell,» bemerket han, like mye til seg selv som til kvinnemennesket som i samme stund kom ut fra skyggene og stilte seg opp ved siden av ham.

I øyekroken så han at hun nikket enig. «Stormen vil uansett skjule at du gjorde det med vilje.»

De så på hverandre. «Fant du noen?» spurte han.

Hun ristet på hodet, mer sint enn sørgmodig. «Ingen unnslapp. Han fikk dem alle. Også meg.» Hun rakte fram høyrearmen og viste ham merket: en sort slange som snodde seg som en blekking rundt håndleddet hennes. «Han har bundet meg til øya.» Nå hørte han sorgen, under all forakten.

«Jeg er lei for det, Miriam.» Hva annet var det å si?

«Mannskapet ditt?» spurte hun, og han svarte med å se bort og riste på hodet og håpe at hun ikke ville nevne Isabel. Men det gjorde hun, selvsagt. «Izzy?» Han svarte ikke, han trengte ikke heller, han hørte i sukket hennes at hun allerede visste.

Han merket hvordan hun gløttet ned mot bylten i armkroken hans. «Men han klarte seg,» konkluderte hun, sannsynligvis i et forsøk på å trekke ham opp av den lammende melankolien.

«Ja.» Han kjente barnet røre på seg, i ferd med å våkne, og vugget ham rolig, fast bestemt på at det ikke skulle skje. Den lille var for ung til å forstå, men likevel, det var ingen grunn til at han skulle måtte se sin verden gå under.

«Er du sikker på at det er dette du vil?» spurte Miriam.

«Det er ikke hva jeg vil,» svarte han, skarpere enn han hadde tenkt. «Men jeg er en merket mann nå. En forbannet mann. En jaget mann. Hos meg vil han aldri være trygg.»

«Og du tror han vil være trygg hos kapteinen?» Det var hennes tur til å være skarp. «Tror du han holder seg for god til å drukne småbarn? Ikke engang Dagmar er sikker på det, og Mor Gaia vet at hun er hans mest iherdige forsvarer.»

«Kanskje kapteinen drukner uskyldige småbarn,» nikket han. «Men Langemann gjør ikke.»

«Du stoler på denne Langemann?»

Han snudde seg mot henne, så henne rett inn i de nesten fiolette øynene. «Med mitt liv. Og med min sønns.» Han gestikulerte forsiktig med bylten. «Dette er mitt blod. Han vil beskytte ham. Jeg vet han vil!»

Det kom et klynk fra gutten og han tittet fort ned på ham, skimtet så vidt det lille ansiktet det falmende lyset. «Ssh, vennen min,» hvisket han. «Sov. Bare sov.»

Det lød fristende. Bare krølle seg sammen her på stranda og sovne fra alt sammen. Hadde det bare vært ham, hadde han kanskje gjort det også.

«Morgan?»

Han kikket opp, men Miriam så ikke på ham. I stedet hadde hun øynene festet på noe i horisonten, og da han fulgte blikket hennes og et lyn flerret himmelen, kunne også han se skuta som kom seilende bak skydekket.

Tiden var kommet.

«Tar du lettbåten?» spurte Miriam i det de gikk ned til vannkanten.

«Nei,» svarte han. «Da forstår han. Sabeltann er ikke dum. Jeg har bygget en flåte.» Han nikket ut mot det synkende vraket. «Lettbåten er der ute. Med kjølen i været. Jeg druknet her i dag, Miriam. Hvis noen spør.»

Hun nikket alvorlig og ble stående tilbake på stranda, mens han langsomt vasset ut i vannet med den dyrebare bylten sin og fant kurven der han hadde etterlatt den, forsvarlig festet til noen biter av drivgodset. Barnet protesterte med svak gråt da han ble viklet ut av den varme frakken, men falt overraskende fort til ro da teppene i kurven ble dyttet godt rundt ham og bølgene vugget ham tilbake i søvn. Morgan unte seg et smil. «Min lille sjøfarer.»

Så brast det for ham, og store, salte tårer blandet seg med regnet i det han fikk fiklet av seg medaljongen sin og forsiktig hektet den om guttens hals. «Tilgi meg, Pinky,» hikstet han. «Tilgi meg.»

Han strøk sønnen over kinnet en siste gang, så rettet han seg opp og stirret hardt ut mot skuta mens han vasset med bestemte steg baklengs inn mot land. «Om du noensinne elsket meg, Jakov,» hvisket han, «så har du å passe ham. Du har å passe ham!»

Han snudde ryggen til kurven mens han ennå kunne.

Miriam hadde ventet på ham. «Gå,» skyndet hun ham straks han kom, «og om du skulle støte på Dagmar på din vei, så si til henne at hun aldri må komme tilbake hit. Om han får tak i henne også, er alt fortapt. Be henne glemme oss.» Han nikket taust til formaningen, og striregnet til tross, hun så nok tårene, for hun la til: «Jeg blir her. Jeg holder ham under oppsikt til de har funnet ham.»

«Takk.»

«Lykke på reisen, min venn. Gaia være med deg.»

«Og med deg.»

Hun trakk seg tilbake inn i skyggene, og han snudde seg og løp bortover stranda, mot flåten sin, og det tok alt han hadde av krefter å ikke se seg tilbake over skulderen.

Første kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Langt der ute: Tiende kapittel

Kategori: Gul

Jeg finner deg snart

Jeg vet hvem du er

(- Terje Formoe)

Det karibiske hav, den 8. september 1716

Jakov,

hvem er du når jeg ikke er der?

Jeg prøver å se deg for meg, i dørkarmen i huset ditt, på muren øverst i fortet, i den mørkeste kroken av vertshuset… vel, kjenner jeg deg rett, er du ikke der, i kroken, men snarere midt i begivenhetenes sentrum, omringet av alle dine beundrere. Uansett har jeg vanskeligheter med å forestille deg uten meg. Det er jo her du skulle vært, jeg ser det nå. Det kan være det samme med helsen din, for såpass egoistisk er jeg faktisk! Det vet du jo. Du kjenner meg, Jakov. Bedre enn jeg vil, men sånn er det bare.

Spørsmålet er vel snarere om jeg kjenner deg. Jeg har sett deg med så mange ansikter, bak så mange smil og forkledninger, at jeg umulig kan vite med sikkerhet at du er deg selv, slik du egentlig er, når du er her hvor du hører hjemme – ved min side.

Jeg tror likevel at du er det. Jeg velger å tro det.

Ja, det er et valg. Og dette valget har et navn. Jeg vet hva det er, jeg kjenner det godt, for hele mitt liv har jeg gjemt meg for det. Styrt unna og flyktet fra det. En mann som gir etter for slikt har alvorlig svekket seg selv. Han har gjort seg sårbar. Det er et våpen i fienders hender. Og jeg er i ferd med å gi det til dem, hals over hode, tøylesløst og frivillig. Ja, jeg vet ikke hva som er verst, Jakov: at du tvinger dette valget på meg, eller at det er så forbannet lett å ta!

Kanskje hadde han rett, denne sigøyneren vi traff utenfor Brest? Han advarte meg mot å vende ryggen til en Karoli, og hevdet at du engang har dryppet dråper av ditt eget blod i skoene mine og slik bundet meg til deg. Men hvis det er hva du har gjort, så ikke spør meg når og hvordan du fikk det til, for jeg sverger, Jakov, hvis du har forhekset meg, så skjedde det i det øyeblikket jeg så deg. Den aller første gangen. Da du danset på et bord i Tortuga.

Helt fra den dagen har jeg lengtet etter deg. Jeg måtte bare være borte fra deg for å forstå det.

Ja, Dagmar spurte meg om jeg elsker deg slik jeg elsket henne.

Jeg gjør ikke det.

.

.

Jeg elsker deg mer.

Pennen ble hengende over arket etter at de siste ordene var skrevet, i en lett skjelvende hånd, til en dråpe med blekk løsnet fra spissen, dryppet ned på papiret og spredte seg utover til en ujevn flekk. Først da satte kapteinen skriveredskapene til side og lente seg tungt bakover i stolen.

Han var ikke sikker på hva han hadde trodd han ville føle i denne stunden, han var bare sikker på at det ikke var dette. Kanskje hadde han forventet mer skam, mer sinne, mer fortvilelse? Men i stedet var han rolig, ja, sjokkerende rolig, nesten fredfull.

Han så ikke på arket mer. Han trengte ikke. Det var nok å vite at han hadde skrevet det, at det sto der, sort på hvitt. Et smil rykket i munnvikene hans, og da det banket på døra, glemte han rent å la seg irritere. Han skjøv bare arkene fort ned i skuffen og forsikret seg om at parykk og sminke satt som de skulle. «Kom inn.»

Det var Tønnes. Han trådte inn over terskelen, gestikulerende med en liten metallsylinder. «Den siste ravnen kom akkurat, kæpten.»

Sabeltann kom ham i møte, snappet til seg beholderen og gikk for å lese meldingen i lyset fra peisilden. Tønnes ble stående, ventende på en eventuell ordre, ikke for nær og påtrengende, men han posisjonerte seg likevel. Det var tydelig at han hadde noe på hjertet.

Kapteinen lot ham brenne inne med det en stund til. «Gloriana ble sett ved Bermuda for to dager siden,» erklærte han da han hadde tydet beskjeden.

«Da er de på vei til Europa,» konkluderte Tønnes.

«Ja,» nikket Sabeltann og krøllet den lille papirlappen sammen mellom fingrene. «Men de er tilbake innen jul, og da skal vi være klare for denne kaptein McKinley.» Han kastet den nå tomme sylinderen tilbake til tømreren. «Send beskjed til Abra Havn om at vi er på vei. Vi er innen rekkevidde, hva?»

«Skulle tro det, kæpten.»

Men han gikk ikke. Han ble stående urørlig, avventende, mens Sabeltann fant tilbake til stolen sin bak skrivebordet og ignorerte ham et øyeblikk eller to. Til slutt kikket han likevel opp og løftet et bryn utålmodig i været. «Ja?»

«Jeg vil takke deg igjen for at du lot meg ta Victor til svenn, kæpten. Jeg vet jeg kan gjøre en dyktig tømrer av ham.»

Sabeltann feide ham av med en håndbevegelse. «Vel, han jobber hardt, og han satte meg på et spor, så han har vel gjort seg fortjent til en sjanse.»

Ingen av dem nevnte årsaken til at Tønnes i det hele tatt trengte en ny lærling, men det lå der likevel, tykt, mellom dem, de usagte ordene om Rolf og den store ingentingen han hadde dødd for. Og ennå gjorde ikke tømreren tegn til å ville gå. Blikket var fast, nesten hardt, der han holdt det festet til kapteinens, som på sin side nå virkelig følte på den trykkende stemningen og mistet tålmodigheten. «Var det mer du ville?» bjeffet han.

«Greven av Gral, kæpten.»

Sabeltann ristet på hodet. «Det er ingen ny informasjon…»

«Du vet hvor du bør gå,» avbrøt Tønnes.

«At det var?»

«Gral tilhørte heksene en gang, så hun kan vel gi deg svarene du søker?»

Sabeltann stirret på ham, såpass satt ut av mannens frimodighet at han verken ropte eller gjorde noe annet overilt.

Tønnes stakk hendene i lommene. Om han var klar over hvor heldig han var, viste han det ikke. «Ja, det måtte sies, kæpten,» sa han bare. «For alle tenker det. Men Benjamin kommer sannelig ikke til å gjøre det, og ikke Langemann heller, for den ene er redd deg og den andre elsker deg for høyt.»

Sabeltann lente seg ørlite grann fram over bordet. «Men ikke du, altså?» Kulden som tanken på Dagmar hadde fylt ham med, hadde farget stemmen hans også. Ordene dryppet fra den som rim i tøvær.

«Jeg er bare her for pengene, kæpten.»

Det kontante svaret fikk Sabeltann til å smile, og det var en reaksjon som nok sjokkerte ham selv mer enn den gjorde Tønnes. Men det føltes bare så godt å endelig kunne forholde seg til noen uten at følelser skulle inn i bildet og komplisere alt. «Mer enn nok for meg,» sa han, og da krøp også Tønnes’ munnviker seg oppover. «Takk for… innspillet. Jeg skal tenke over det.» Han kom ikke til å tenke over det. «Nå, gå og få sendt den ravnen!»

Tønnes gjorde honnør og forlot omsider rommet, og straks døra hadde glidd igjen bak ham, reiste kapteinen seg langsomt opp og ristet løs de begynnende muskelknutene i nakken. Han åpnet skrivebordsskuffen, hentet ut den store bunka med brevark og bare sto der en stund med vekten av ordene sine i hendene.

Han leste dem ikke.

Han trengte ikke.

Han visste hva som sto der, og han visste at det var sant.

Han gikk rolig gjennom rommet og slapp arkene på peisilden, og han ble ikke stående og se på. Bare til han var sikker på at flammene hadde fått ordentlig tak.

-fin-

< Niende kapittel

Tilbake til innholdsfortegnelse

Langt der ute: Niende kapittel

Kategori: Gul

Jeg kommer alltid tilbake

Jeg er på evig jakt

Aldri en dag skal du glemme meg

Hver eneste natt må du være på vakt

(- Terje Formoe)

Den såkalte sultanen av Marmeladene reagerte akkurat slik han (og for så vidt alle andre) hadde ventet da vakten slo alarm: med full panikk. Selv om han strengt tatt hadde visst at dette en dag ville skje, såpass var han jo blitt ettertrykkelig lovet, hadde han likevel tillatt seg å håpe at hans lille øyrike ville slippe unna når alt kom til alt. Det var ikke mye igjen av den pompen og prakten som en gang hadde omgitt ham. Det var ikke mye igjen å miste.

Likevel begynte han altså å vime rundt i gemakkene sine straks hornstøtet lød, hastet – eller hastet og hastet, det var grenser for hvor fort hans fete, giktbrudne kropp kunne bevege på seg – målløst fra rom til rom, mens han toet hendene og høylytt klaget sin nød. Det ble Salim, en av de få tjenerne som ennå ikke hadde forlatt ham, som måtte løpe i skytteltrafikk opp og ned trappene i tårnet, for å overbringe beskjeder mellom vaktposten og den stusselige lille hæren han hadde igjen til å forsvare seg.

«Er det ham? Er det ham?» skrek sultanen, som egentlig ikke var noen sultan, men en fransk greve ved navn Francois-Pierre St. Robert, som en gang hadde hatt for mye penger og en altoppslukende interesse for det mystiske Østen å bruke dem på.

«Det er ham,» bekreftet Salim, irriterende rolig. «Jeg har bedt soldatene om å avfyre kanonene, men det er ingen som bemanner dem.»

«Hvorfor er det ingen som bemanner dem?» vrælte sultanen, selv om han godt visste svaret. Det var ikke lenger nok menn. De få han hadde var travelt opptatt med å barrikadere portene.

Han peste seg opp en trappeavsats, til det nærmeste vinduet som vendte sørover, strøk svette og tårer bort fra øynene og kikket ut. Der var hun. Det var utvilsomt henne. Den sorte dame var tilbake. Lett gjenkjennelig med hodeskallen akter og kaptein Sabeltanns eget gullbroderte flagg flagrende i toppen av stormasten. Selv på lang avstand kunne han se hvordan sollyset lekte i trådene, og det minnet ham desto mer på alt han hadde mistet, og han sank sammen på gulvet med et klynk.

Salim hadde fulgt etter, men ignorerte ham der han lå og jamret. Han stilte seg bare opp i vinduskarmen og speidet stoisk ut mot den kommende faren. Hvordan kunne han være rolig i en sådan stund? Sultanen hadde lyst til å spørre, men kviet seg også. Han ante at øyeblikket da selv hans mest trofaste tjener ville forlate ham, var kommet.

«De drar,» sa Salim.

Sultanen brukte noen sekunder på å fatte hva som var blitt sagt. «Hva?» Han så opp. «Drar?»

«De seiler forbi,» utbroderte Salim, og bød ham endelig en hånd da han prøvde å få stablet seg opp på de tjukke beina sine igjen. Han kikket ut under tjenerens arm, fylt av nytt håp, og så den beryktede skuta ganske riktig gli videre vestover. «De synes vel ikke vi var verdt bryet likevel, da.»

«Nei,» mumlet sultanen åndeløst, før han kom ut av det nærmest bedøvende sjokket med et rykk. «Hva mener du med ikke verdt bryet?!» Han var med ett langt modigere. Og mer fornærmet. Salim bare trakk på skuldrene.

Sultanen hadde fått tilbake en god del av selvtilliten nå som faren var over. Han rettet på klærne, i et (sannsynligvis forgjeves) forsøk på å rette opp inntrykket tjeneren utvilsomt måtte ha fått av ham, og vraltet tilbake til tronsalen sin. «Skaff meg litt mat,» beordret han på vei inn døra, for han var blitt sulten av dagens prøvelser. «Noe lett. Bare en fem-seks retter.»

Han veltet omkull i de myke silkeputene og lukket øynene, prøvde å mane fram en følelse av tilfredshet, hente fram minner fra en bedre tid, da rommet hadde vært fylt av farger og skjønnhet – juvelbesatte møbler av gull, og alle de vakre kvinnene… Men han ble bare mer nedslått av de tankene, så han kjente seg lettet da dørene endelig gled opp, og han løftet blikket og så et par av tjenerne komme bærende på maten. «På tide,» knurret han, og glodde misfornøyd på de to fatene med lokk de bar med seg. «Ikke mer?»

En av tjenerne, en høy, tynn en, ikledd en eiendommelig blå turban, satte fatet fra seg på bordet og gikk mot døren igjen, sannsynligvis for å hente resten, og da roet han seg. Han gikk bort og løftet på lokket, vill av hunger, og fant til sin store overraskelse og irritasjon fatet tomt. «Hva i…?» begynte han, men i det samme ble den store, tunge døra lukket med et brak, og han kikket opp akkurat tidsnok til å se tjeneren slå lemmen for. «Hva er det du gjør?» utbrøt han, men i det samme forsto han, stivnet til og snudde seg langsomt rundt, full av bange anelser.

Kaptein Sabeltann lå utstrakt i silkeputene hans, med et selvtilfreds glis under den strittende barten. Han hadde kastet tjenerhabitten, den lå ved siden av ham i en haug, og han satt der i sine egne sorte fløyelsbukser og en like sort silkeskjorte med kravatt og tørkle. Kården var festet til beltet, men han virket ikke å ha det travelt med å trekke den.

«Nei!» utbrøt sultanen, som om dét skulle få ham til å forsvinne. Han løftet hendene opp foran seg. «Nei! Nei!»

Sabeltanns glis ble bredere. «Sultan,» hilste han, og lot det skarpe, blå blikket feie over både ham og rommet. «Jeg ser De har dempet interiøret noe siden sist.»

Han snakket feilfritt fransk, og det var sultanen som måtte jobbe med å finne tilbake til sitt eget morsmål. «Det er fordi du stakk av med alle møblene mine sist du var her!» skrek han. «Det er ingenting igjen!» Han veivet febrilsk med armene. «Ingenting du måtte begjære.»

«Slapp av.» Sabeltann satte seg opp. «Jeg er ikke her for nipset Deres. Men det må jeg si, sultan, at det er nesten skuffende å se hvordan De har latt Dem selv forfalle. Det var nesten for lett å bryte seg inn her.»

«Du tok alt,» fortsatte sultanen, bebreidende og gråtkvalt. «Gullet, de håndvevde teppene, serviset…» Han klarte bare nesten å kvele et hikst. «Konene mine… De har reist.»

«Ah,» nikket Sabeltann. «Jeg forstår. Straks de fikk smake på en ekte mann, var ikke De så spennende lenger.»

Sultanen kikket seg over skulderen, mot den andre mannen, som nå hadde lent seg opp mot døra med begge hender godt gjemt i de lange ermene på tjenerhabitten. Langt, pistrete, blondt hår stakk fram fra under turbanen.

«Langemann kunne dessverre ikke bli med denne gangen,» fortsatte Sabeltann, som om han leste tankene hans. «Dette her er Benjamin, og han er akkurat så dum som han ser ut.» Han reiste seg og kom nærmere. «På en annen side er han veldig oppsatt på å overbevise meg om at han duger til noe, så jeg ville ikke presset ham, om jeg var deg.»

Sultanen hadde ingen planer om å presse denne Benjamin. Til det var han altfor feig. «Hva er det du vil?» klynket han. «Vil du ha penger? Da kan du like gjerne prøve å klemme dem ut av berget, for her er ingen.»

«Jeg er ikke ute etter penger,» svarte Sabeltann slepent. Smilet var borte. «Jeg er her for informasjon.»

«Om hva?»

«Om en viss kaptein McKinley og hans skute, Gloriana.»

«Aldri hørt om ham,» insisterte sultanen, men sjørøverkapteinen la bare hodet rolig på skakke.

«Å, sultan, det tror jeg De gjør. Jeg vet at dere har frekventert de samme kretser en gang i tiden, og kanskje ennå gjør det. Fortell meg heller sannheten, ellers må jeg be Benjamin prøve ut sin nye kniv på Dem.»

Sultanen gløttet bort på Benjamin, som ganske riktig hadde tatt fram en dolk, men neppe fordi han hadde hørt eller forstått sin kaptein. Han brukte bladet til å pirke fram gammel skitt fra under neglene, kom med et lite «au» da han i prosessen stakk seg i en finger, og puttet denne i munnen.

«Man trenger ingen hjerne for å stikke en gris,» presiserte Sabeltann. På umerkelig vis hadde han trukket kården sin, og nå la han den kalde klingen på sultanens skulder. «Spytt ut, sultan!»

«Han frakter prinsens gull!» bjeffet sultanen, nesten mer av sinne over sin egen feighet enn av redsel.

«Hvilken prins?»

«Prinsen av Wales, tronarvingen. Han planlegger et kupp mot sin far, kong George, og slikt koster penger. Så han stikker unna gull og skipper det til store deler av verden, og McKinley hjelper ham med det. De er… hm, svært nære venner.»

«Blomster-venner,» mumlet kapteinen.

«Hva?»

«Ingenting. Hvor gjør han av dette gullet?»

«Det vet jeg ikke.» Han la fort til: «Det er ikke her!»

«Det trodde jeg heller ikke,» murret Sabeltann og dro kården til seg. «Det er bare sannheten som lyder troverdig når De snakker.»

Sultanen åpnet munnen for å svare, men skjønte ikke helt hva som egentlig var blitt sagt, så han endte opp med å bare lukke den igjen.

Sjørøveren stakk kården tilbake i beltet. «Takk for gjestfriheten.» Han knipset på Benjamin, som straks ga seg til å løfte bort dørlemmen, og tok seg til hattebremmen. «Til neste gang.»

Sultanen knep øynene sammen med et hikst, men våget ikke å ha dem lukket lenge i Kongen på havets nærvær. Da han åpnet dem igjen, så han at kapteinen var kommet halvveis til døra, som nå sto på gløtt, med Benjamin ventende på terskelen. Han hadde stoppet og snudd seg mot ham. «Forresten, sultan, én ting til: De skulle ikke tilfeldigvis også sitte på noe informasjon om Greven av Gral?»

Sultanen glodde først bare på ham, så sjokkert var han over å høre noen si det navnet med slik liketil letthet. Men så fór en djevel opp i ham, og han grep den nye livlina han var blitt kastet med begge hender, hentet fram alt han hadde igjen av selvrespekt og mot og rettet seg opp.

«Jeg vet bare én ting om Greven av Gral,» sa han kaldt, «og det er at han er den som endelig skal rive deg ned!»

Sabeltann lot seg ikke synlig affisere. «Det tror jeg neppe,» sa han rolig, og gikk.

< Åttende kapittel       Tiende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Langt der ute: Åttende kapittel

Kategori: Gul

Nå er det slutt på tøys og tull

Vi vil finne gull!

(- Terje Formoe)

Det karibiske hav, den 26. august 1716

Langemann,

jeg ber til en gud jeg har forsaket, eller i beste fall sluttet å tro på, om at denne forbannede seilasen snart skal ta slutt! Vi har god vind, så ikke vet jeg hvorfor det tar så lang tid. Enda verre er det at jeg heller ikke vet hvorfor det haster sånn. Det er ingenting som venter i Kyklianene. Ingenting som betyr noe. Men det må da uansett være bedre enn dette?

Lengsel kan drive en mann til storhet. Det er den som får oss til å krysse hav i skrøpelige farkoster, til å gå inn i mørke jungler, på evig jakt etter det vi tror skal fullende oss. Men til tross for denne erkjennelsen, er jeg nøye med å aldri mangle noe. Som du jo selvsagt vet, du som kjenner meg bedre enn noen, og kanskje mer enn jeg skulle ønske. Jeg tar det jeg vil ha, og det jeg ikke kan få, lærer jeg meg å leve uten. Det har ikke noe for seg å kaste bort tiden med å strekke seg etter noe du aldri kan nå. Da er det bedre å ignorere, omprioritere, skifte fokus – til du har glemt hva du savner. Det har fungert helt fint for meg så langt.

Men nå… nå er det du. Og det tomrommet du etterlater deg, Jakov, kan jeg ikke fylle med noe annet. Det er for stort til å ignorere, og det vokser for hver dag. Hva skal man vel tenke om sånt? …

Å, jeg vet hva du tenker! Men også at du kjenner meg for godt til å si det høyt. Og jeg… jeg vet bedre enn å dele slikt med andre, selv med deg. Skjønt, jeg begynner å innse at jeg ikke har skjult det så godt som jeg trodde. Dagmar spurte meg i fjor om jeg elsker deg, elsker deg slik jeg elsket henne. Jeg gjør ikke det.

Hva mannskapet angår, så menger jeg meg minst mulig med dem. Det er ikke det samme uten deg. Jeg tror vi merker det alle sammen. De fungerer, for all del. Det har ikke vært noen flere, skal vi si, uheldige hendelser, og selv Benjamin, i all sin udugelighet, virker å ha hentet seg noe inn. Når det er sagt, så mistenker jeg at han får mer enn litt hjelp av den guttungen din. (Ja, jeg ser det for meg, det blikket du hadde sendt meg nå).

Vårt nyeste tilskudd, denne Victor som vi dro opp av havet, har også vist seg dugelig nok, om han bare kunne lagt av seg denne irriterende uvanen med å kalle meg ”sir”. Ser jeg kanskje ut som en gentleman?! Eller blomstrete, som Benjamin ville sagt?

Sabeltann hadde sovnet ved skrivebordet.

Det var ikke første gang det hadde skjedd, han hadde jo for vane å jobbe langt inn i de små timer når raptusen først kom over ham, men det var likevel alltid med blandede følelser han våknet på denne måten. Det var jo ikke akkurat distingvert.

Et av brevarkene hadde satt seg fast i ansiktet og ble med da han satte seg opp, og da han skrellet det av, hadde en god del ansiktssminke smittet over på papiret og ordene han hadde skrevet der. Han så ikke på dem, leste dem ikke, rasket bare arkene sammen og slapp dem ned i skuffen til de andre. Det begynte å bli mange av dem.

Han reiste seg stivt, strakte den støle kroppen, rettet på parykken som holdt på å gli ned i øynene og gløttet opp i speilet på veggen. Han angret straks. Han så ikke ut!

Ingen hadde ennå banket på for å avlevere frokost og nattens rapport, så det var nok fremdeles tidlig morgen. Han fikk stelt seg og skiftet klær, og da synet som møtte ham i speilet var presentabelt nok, gikk han ut for å trekke luft.

Det var tidlig morgen. Sola kikket så vidt opp over horisonten, og nattevakten var ennå ikke avløst. Det var Lech som sto til rors, noe som alltid var beroligende. Lech kunne tre en nål med denne skuta, om det så skulle være. «Kæpten,» hilste han da Sabeltann kom opp på poopdekket, og kapteinen ble som alltid litt satt ut av å høre ham snakke, for han var en ytterst fåmælt type. Stemmen var en silkemyk tenor, en overraskende kontrast til den røslige kroppen.

«Alt vel?» svarte han.

«Alt vel,» bekreftet styrmannen. «Hvis vinden holder seg bør vi nå Purgatorio innen kvelden.» Han snakket perfekt engelsk, ikke et fnugg av den østeuropeiske aksenten som fremdeles var så framtredende hos Langemann. Men så hadde han jo også trådt sine barnesko blant engelskmenn i Abra Havn.

Sabeltann sendte en stille takk til den guden han hadde forsaket eller i beste fall sluttet å tro på, og gikk bort til rekkverket for å inspisere mennenes arbeid. Det var ikke noe å utsette på det, kanskje med unntak av enkelte tendenser til unnasluntring fra Pelle-eller-Pysa i en krok under bakkdekket. Det skulle imidlertid ikke mer til enn et skarpt blikk for å få mannen ordentlig i gang, og deretter lot han seg henfalle til tankene sine.

I Purgatorio ventet markedet. Drikkestuer og vertshus. Små, tvilsomme gledeshus med like tvilsomme piker for mannskapet hans. Steder de måtte vise seg. Bare fordi de ikke hadde gjort det på en stund. «Det er lett å ta en trone,» hadde en av Sabeltanns overordnede i hæren en gang fortalt ham. «Å holde den, derimot, er bortimot umulig for en svak mann.» Vel, Sabeltann var ingen svak mann. Han var Kongen på havet! Men det var nok av kapteiner der ute som jevnlig måtte få det banket inn, at det var sånn det var. At de ikke kunne måle seg med ham. At han var den mektigste av dem. At de hadde å vise ham respekt, eller i det minste underkastelse.

Til nå hadde det ikke vært så altfor vanskelig å få til – selv om de gjerne yppet seg, krøp de alltid bort hvis han raslet med sablene. Men møtet med Torelli hadde satt en støkk i ham. Det hadde vært tannløs skittkasting, alt etter kultur og kodesk, til han hadde sagt det der om Langemann.

«Hva hadde du vært uten Langemann, og hva er du uten nå?»

Ja?

Sabeltann hadde aldri reist ut på tokt uten sin nestkommanderende før, aldri stått ansikt til ansikt med andre pirater uten ham i nærheten. Han hadde aldri tenkt på Langemann som en essensiell del av sin egen legende, men som en skygge hadde han jo alltid vært der, og slik gitt ham en dybde og en tyngde han hadde lært å ta for gitt.

Han følte seg avkledd, avslørt, uten. Det var ingen god følelse.

Han lot blikket falle, ned mot gullbroderiene på frakkeermet. Det roet ham alltid, å se på gull. Ingenting var mer distraherende, for lengselen etter gull kunne drukne ut alle andre lengsler og gi ham det fokuset han trengte. Men i dag virket det ikke. I dag minnet det ham bare på at han var kommet tilbake fra Europa tomhendt, og at denne nyheten allerede var kjent i hele Karibia. Torelli hadde sannelig visst det, og sannelig benyttet anledningen til å gni det inn også. Det var ingen grunn til å tro at andre sjørøverkapteiner ville la ham slippe lettere unna.

Ingen Langemann.

Ingen skatt.

Ingen… Sabeltann?

Han lot en finger gli over gulltråden, og kjente en tråd inni seg også. En streng av angst som vibrerte, ikke mye, men stadig sterkere, og han grep tak i relingen så hardt at knokene ble hvite, i det han lot den umulige tanken, at han var i ferd med å gi opp, velte inn over seg.

Men så feide han den bort og rettet seg opp. Han rettet på ermene, strøk en hånd lett over parykken, passet på at den lå pent, og ga endene på barten et lite tvinn.

Ignorere. Omprioritere. Skifte fokus. Gull.

Gloriana…

Han spant rundt. «Lech, ny kurs!» Den unge polakken rykket til i overraskelse over det plutselige utbruddet, men hentet seg fort inn og stilte straks om på roret etter kapteinens instrukser.

Han hang bedre med i svingene enn de fleste. Sabeltann kunne formelig se hvordan tallene falt på plass inne i hodet hans. «Men, kæpten, det vil jo ta oss rett til…»

«Ja!» avbrøt Sabeltann og kikket ut mot havet igjen, mens et smil født av plutselig handlekraft og forventning tvang seg fram i munnviken hans. «Jeg har mange spørsmål. Det er på tide med noen svar.»

I øyekroken så han hvordan Lech ristet på hodet. «De blir neppe glade for å se oss.»

Sabeltann var hjertens enig, og nå lot han smilet komme for fullt, men rettet det samtidig mot horisonten så Lech ikke skulle se det. «Da er det vel best at vi tar kjøkkenveien.»

< Sjuende kapittel             Niende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Langt der ute: Sjuende kapittel

Kategori: Gul

Alt du sier hører vi på

Men planken vil vi helst ikke gå!

(- Terje Formoe)

Da han kom ut fra lugaren igjen en times tid senere, sto Tønnes utenfor og ventet på ham. Sabeltann trengte ikke mer enn et kort øyekast for å se hva han hadde fore.

«Du har alt snakket med ham,» brummet han.

Tønnes visste bedre enn å benekte. Han la den høyre armen over brystet, som for å kna sin venstre skulder, men tilfeldig var det neppe. Det var både en avvæpnende og beskyttende manøver i ett. «Jeg har ikke spurt om detaljer,» sa han. «Jeg har bare gitt ham en innføring i hvordan han skal snakke til Kongen på havet.»

Sabeltann ga ham et langt, vurderende blikk. «Han er ikke uskyldig bare fordi han er ung.»

Tønnes svarte ikke, bare trakk den ene munnviken opp i et slags overbærende halvsmil, og det var såpass provoserende at kapteinen hadde åpnet munnen for å skjelle ham ut før han plutselig forsto hva som egentlig foregikk. Tømreren gjorde ikke dette for å beskytte guttungen, men for å beskytte ham. Fra å gjøre noe overilt og tåpelig. Slik Langemann ville gjort. Han var bare hakket mindre diskré.

Sabeltann snøftet. «Du holder snavla,» advarte han.

«Ai, ai, kæpten.»

Denne Victor så vitterlig piggere ut da de kom trampende ned i ruffen et øyeblikk senere. Benjamin hadde også funnet veien, og Skalken vimset som vanlig rundt der nede, så den lett forfjamsete gutten befant seg snart omringet av et par truende herrer, en bønnestengel, en tangkvast og en stinkende kokk.

Sabeltann hadde avhørt mange mennesker i sin tid, nok til å vite at det var en kunstart, og at det gjaldt å finne den rette metoden. Victor hadde besvimt av skrekk sist han prøvde, så en mer forsiktig tilnærming var vel på sin plass. «Nå, gutt,» begynte han, slepent og påtvunget rolig, «hvem er kaptein på Gloriana?»

Victors øyne krøp mot dørken, en vanlig reaksjon på Sabeltanns isblå blikk. «Kaptein McKinley, sir,» stotret han.

«Kaptein.»

«Hø?»

Sabeltann kvalte et knurr nederst i halsen. «Du tiltaler meg kaptein.»

«Å, skjønner… kaptein.»

«Jeg har aldri hørt om McKinley,» vedgikk Sabeltann. «Og heller ikke Gloriana. Manovar? Handel?»

«Handelsskute, kaptein. I hvert fall trodde jeg det.»

«Hva mener du?»

«Altså, vi frakter forsyninger til koloniene, og tobakk og sukker i retur, men vi fyller aldri opp lasterommet. Og da jeg spurte båtsmannen om hvorfor, ba han meg passe mine egne saker.» Gutten lot blikket sveipe over de andre. «Det er mange hemmeligheter på det skipet.»

Sabeltann fnyste. Det var hemmeligheter på de fleste skip, gutten var bare for ung til å ha innsett dette ennå.

«Hvor gammel er du?» knurret han.

«Femten, kaptein. Tror jeg.»

«Og du er russer?»

«Jeg er født i Arkhangelsk,» nikket gutten, patetisk beundrende, som om han trodde Sabeltann kunne lese tanker.

Han så uansett passe avslappet ut nå, så kapteinen bestemte seg for at det var på tide å gå hardere til verks. Han trakk ansiktet sammen i en streng grimase, smalnet blikket og lente seg nærmere. «Hvorfor satte de deg ut på den flåten?» Victor så bort nok en gang, og Sabeltann la hodet triumferende bakover. «Tenkte jeg det ikke. Du har ikke vært utsatt for noe forlis, du.»

Victor ristet på hodet. Blikket hans flakket mot Pinky, tryglende om hjelp, som Pinky på sin side var smart nok til å ikke gi ham. «De sa jeg var en tyv,» pep han.

«Vel, klåfingrede småsopper er ikke velkomne på min skute heller.»

«Jeg er ingen tyv…»

Stemmen var knapt hørbar, og Sabeltann gadd ikke engang å kommentere guttens ynkelige forsøk på å renvaske seg. «Å sette en mann ut på en flåte er en straff etter piratenes kodeks,» fortsatte han i stedet ufortrødent. «Er mennene på Gloriana pirater?»

«Nei!» Svaret kom så kontant og med en såpass sjokkert tone, at det umulig kunne være en løgn. «Og de satte meg ikke ut på flåten, de kastet meg over bord! Flåten var det kokken som kastet etter meg. Fordi han… fordi han likte meg.»

Alle gløttet av en eller annen grunn bort på Skalken, men han var opptatt av å grave etter kveldsmatens krydderier i nesa si, og heftet seg ikke ved dem.

«Hvorfor kastet de deg over bord?!» glefset Sabeltann. Han var ingen tålmodig mann og det begynte for alvor å merkes.

«Jeg hørte noe jeg ikke skulle.»

«Og det var…?»

Victor snappet etter pusten. «Det var min jobb å hente vann til kapteinens lugar. Den siste kvelden hadde jeg akkurat satt fra meg bøttene utenfor, da jeg hørte ham snakke med skipslegen. De snakket om prinsens gull.»

Med sidesynet kunne Sabeltann se hvordan Benjamin og Tønnes utvekslet et blikk og et glis. De forsto, om gutten selv ikke gjorde det, at han akkurat hadde sagt de magiske ordene som meget mulig ville redde ham.

Det var dønn irriterende.

«Hvilken prins?» snerret Sabeltann. «Hvilket gull?»

«Jeg vet ikke.»

«Det er nok prinsen av Wales,» mente Benjamin.

Sabeltann så utålmodig på ham. «Og hva baserer du den konklusjonen på?»

«Fordi det er McKinley, kæpten.»

«Du har hørt om McKinley?»

«Ja.»

«Og det sier du først nå?!»

Benjamin virket genuint overrasket over reaksjonen hans. «Du spurte ikke.» Sabeltann gjorde nok et forsøk på å drepe ham med blikket. Av en eller annen grunn var det bare Victor som krympet seg under det. «Altså, jeg hørte om McKinley da jeg var i marinen,» fortsatte Benjamin. «Han var beryktet i visse kretser, hvis du forstår hva jeg mener?»

«Nei,» svarte Sabeltann tvert.

«Altså, han var en av dem.»

«En av hvem?»

«En av dem.»

«En av dem hvem?» Sabeltann hørte stemmen entre det farlige, øvre spekteret. Hvor tett i pappen gikk det egentlig an å bli?!

«Du vet, en av de… blomstrete.»

«Blomstrete?» Tankene gikk straks til Torelli, selv om han neppe hadde noe med dette å gjøre.

«Ja, du skjønner.»

«Ser det ut som om jeg skjønner?! Hvis du ikke snart begynner å snakke forståelig, skal jeg…»

«Jeg tror han mener sodomist, kæpten,» skjøt Tønnes inn, og reddet med det Benjamin fra en plutselig og brutal død.

Kapteinen sendte ham i stedet et olmt, men vel så himmelfallent blikk. «Blom-strete?!» gjentok han, med trykk på hver stavelse. Benjamin slo unnskyldende ut med armene.

En tung taushet la seg over rommet mens Sabeltann motvillig presset et lokk ned over det putrende raseriet sitt. Det hjalp ikke nevneverdig at Skalken i neste øyeblikk uttrykte høylytt entusiasme over noe i gryta som var «så færskt at’n itj engang e dau!» «Fortell meg om McKinley og prinsen av Wales,» hveste han ut mellom sammenpressede lepper, mens han noterte seg bak øret å ligge unna middagen den kvelden.

«Vel.» Benjamin stakk hendene i lommene. «Ryktene i marinen sa at de var venner. Altså veldig nære venner.»

«Blomster-venner?» spurte kapteinen sarkastisk og fikk et henslengt nikk i retur. «Nå vel,» fortsatte han henvendt til Victor, og smalnet blikket ytterligere. Det ble nesten vanskelig å se, men noe måtte han jo gjøre for se desto mer truende ut. «Hva skjedde etter at du hadde overhørt den samtalen?»

«Jeg prøvde å skynde meg bort,» forklarte gutten, «men jeg veltet bøtta og de oppdaget meg. I neste øyeblikk skrek de høyt om at jeg hadde stjålet legens mansjettknapper.» Han så rundt på de andre, nesten forvirret. «Hva skal jeg med mansjettknapper?»

«Selge dem?» foreslo Pinky. Langemanns påvirkning kom til syne på de underligste tidspunkt. Han tidde da Tønnes plasserte en neve på skulderen hans.

Sabeltann tok seg en tenkepause, mest for effektens skyld. De andre kikket på ham i små gløtt: nervøsitet fra Victor og Pinky, årvåkenhet fra Tønnes, fraværenhet fra Benjamin, og en uforklarlig salighet fra Skalken, som om fyren var beruset (noe han sikkert var). Kapteinen kvalte et sukk og kom med dommen:

«Du har ikke fortalt meg noe nyttig,» sa han til Victor, «og jeg er ikke engang sikker på om jeg tror deg. Men jeg liker når folk snakker til meg om gull, og dessuten er du den i rommet som irriterer meg minst akkurat nå, så jeg får vel la deg leve.»

Den unge russeren så merkbart lettet ut. Det samme gjorde for så vidt Pinky. «Vi er på vei mot Kyklianene,» fortsatte kapteinen. «Jeg slipper deg av i en av havnene der. Inntil da får du dra din del av lasset.» Han henvendte seg til Tønnes på vei ut. «Sett ham i arbeid.»

«Ai, ai, kæpten.»

Og Sabeltann trampet opp trappa og ut på dekk, allerede med hodet fullt av Gloriana, gull og blomstrete menn.

< Sjette kapittel        Åttende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse