En liten nyttårsfortelling, om saus

Kategori: Gul/oransje

Det smakte ikke jul nok. Angivelig.

Skalken visste såpass at det var delte meninger om hvordan jul skulle smake, men alle kunne vel være enige om at den ikke smakte som maten til Gusto? Og likevel var det inderens fisefine, overkrydrede kokkerier folk så ut til å foretrekke. Vertshuset hadde hatt fulle hus hele høytiden igjennom. All Skalkens harde jobbing i byssa, derimot, hadde enn så lenge vært helt forgjeves. Ingen hadde kommet for å spise av julemiddagen hans (som nå for øvrig hadde fått godgjøre seg på bordet i nærmere en uke), og han hadde klaget sin nød til alle som gadd å høre på.

Det ville si Pinky og Ravn.

«Det er liksom bare det at maten din mangler litt sånn smak av høytid,» hadde gutten sagt.

«Ja, det lille ekstra, liksom,» nikket jenta ivrig.

Skalken hadde bare fnyst av den forklaringen. For det første hadde ikke ungene smakt og for det andre hadde han da puttet både halm, talglys og tørre fruktkakerester oppi suppa, og stort mer julete enn det kunne det ikke bli. Men etter å ha tenkt (og drukket) en god del, hadde han kommet fram til at det kanskje var noe i det likevel. Det overraskende momentet. Prikken over i-en. Den siste lille brikken som skulle på plass og som en gang for alle ville bekrefte hans posisjon som kulinarisk geni.

I kveld var det nyttårsaften og han hadde utarbeidet en plan og den planen var saus. Sausen var alltid nøkkelen til et vellykket måltid, det var grunnleggende kunnskap, og han hadde jobbet iherdig med å perfeksjonere oppskriften hele dagen. Nå manglet bare den siste lille detaljen, det lille hintet av jul de alle maste om. I utgangspunktet hadde han planlagt å bruke rom (for hva ble ikke bedre av å bli dynket i rom?), men dette viste seg raskt å by problemer.

Problemer i form av rommangel.

Julefeiringa, den første mannskapet hadde hatt i Abra Havn på mange år, hadde gått hardt ut over forrådet, og både på vertshuset og hos Nancy på kroa hadde de begynt å rasjonere. Det var helt sikkert mulig å få tak i noe, om du hadde penger eller var kaptein Sabeltann, men ikke hvis du var Skalken. Han hadde for lengst drukket opp sin andel. Angivelig.

I stedet hadde han begynt å ty til hjemmebrenten til skomaker Ben, noe han for øvrig var nokså alene om. «Det smaker skosåle!» hadde kapteinen ropt da han en gang hadde fått det servert ved en feiltagelse, og da ville ingen andre ha det heller[1]. Det fungerte fint om det bare var en bedøvende rus du var ute etter, men Skalken kunne for så vidt være enig i at det ikke var noe å krydre saus med, så han drakk det i stedet opp og gikk på jakt etter den ekte varen.

Men å finne rom i romjula (!) var like sannsynlig som å finne en bortgjemt skatt i Abra Havn kapteinen ennå ikke hadde beslaglagt. Tigging førte ikke fram. Selv ellers spandable mennesker hadde skrudd igjen kranene, og enkelte, som Benjamin, hadde selv løpt tørre. Og det var derfor Skalken den ettermiddagen, i desperasjon og mot bedre vitende, snek seg inn i Sabeltanns lugar for å lete der.

Nå var det strengt tatt ikke tyveri. Alkoholen skulle jo i sausen som kapteinen skulle få servert og slik returneres til ham, men å bli fersket i det aller helligste var ikke spesielt bra for helsa. Så han passet godt på at alle var i land før han lirket døra åpen og smøg seg inn. Han blunket mot halvmørket og hadde han ikke vært så fokusert på oppdraget, hadde han kanskje latt seg overvelde en smule av inntrykkene.

Kapteinen var på mange måter selvmotsigende, men luksusen han omga seg med var det mest selvmotsigende av alt. Han levde som en konge, men så ikke ut til å ha ro eller vilje til å nyte det. I motsetning til Langemann, som var en spradebasse i fullt alvor, virket de fjonge klærne av og til nesten påtatte (i dobbel forstand), og han levde, når alt kom til alt, langt mer asketisk enn de fleste av sine (tross alt fattigere) menn.

Men Skalken var ikke typen som brukte mye tid og krefter på å filosofere rundt slike ting, og han gjorde det ikke nå heller. I stedet begynte han å møysommelig åpne skuffer og skap, på jakt etter drikkevarene han var overbevist måtte befinne seg her, men alt han fant var kart, gamle papirer og en og annen gullmynt eller edelsten han overhode ikke var interessert i. Hva skulle han med sånt? Han kunne ikke koke suppe på det. Han hadde prøvd.

Til slutt, like før han var i ferd med å gi opp, falt øynene på fem små flasker av sølv, sirlig oppstilt på skatollet i hjørnet. Forsiktig trakk han ut korken på den ene av dem og snuste på innholdet. Det var ikke rom, duften var rundere…

Brandy!

Han smilte henført. Dette ville gjøre seg i sausen, uten tvil, og han tok en slurk for å teste smaken, sånn i alle tilfellers skyld. Det smakte fortreffelig, den saken var klar, men flasken var veldig liten og nå hadde han uforvarende tømt hele i en eneste munnfull.

Han plukket ned den neste. Det var nok en type brandy, men prøvesmakingen gikk litt over stokk og stein denne gangen også, så han gikk løs på den tredje. Og den var det spark i! Det gikk helt trill rundt for ham etterpå. På den gode måten. Dette må være det de kalte medisin, sprit og krydder å styrke seg på når behovet meldte seg, og et slør av julefred omhyllet ham der han smattet lykkelig med leppene.

To minutter og fem tomme flasker senere, hadde Skalken konkludert med at sausen hans var god nok som den var. Det fantes ikke den bekymring i verden som kunne stikke hull på lykkeboblen han nå befant seg i. Men vett nok til å skjule sporene sine besatt han ennå, og han fylte flaskene omhyggelig med fiskeolje (som på sett og vis var styrkende det også) før han satte dem tilbake på plass.

Han hentet sausen nede i byssa og kom seg i land, og det var på hengende håret, for ikke før han hadde klart å smette i skjul mellom to tønner, kom Sabeltann spankulerende nedover brygga med Langemann på slep. De forsvant begge opp landgangen og inn i kapteinens lugar og hadde visst tenkt å tilbringe kvelden der. Noe Skalken fikk bekreftet inne hos Gusto kort tid etter. Der var inderen nemlig i ferd med å legge siste hånd på rettene som skulle sendes ut på skuta. Han var altfor travel til å snakke, så Skalken satte bare fra seg skåla med saus mellom alle de andre (han gjettet ikke fullt så gode) godsakene, og deretter var det bare å vente på reaksjonen som utvilsomt måtte komme.

Det tok ikke lang tid. Han måtte vente knapt en halv time, sittende alene ved et bord på terrassen, fremdeles ganske susete i hodet, før Langemann var tilbake. Han kom strenende, full av sitt fyrrige sigøyner-temperament, og ropte høyt på Gusto og da inderen forvirret stakk hodet ut gjennom døra for å se hva som var på ferde, var Skalken raskt på pletten. Her skulle den æres den som æres burde.

«G-gul saus?» stotret Gusto, da han hadde fått fanget opp hva Langemanns ærend besto i. «Jeg har da ikke laget noen gul saus. Litt oransje, kanskje…»

«Jeg snakker om denne her!» avbrøt Langemann og stakk skåla opp under nesa på ham.

Det gikk et rykk gjennom hele Gustos småkorpulente kropp og han snappet etter pusten i ren velvære. «Ved Krishna…!»

«Det e min!» erklærte Skalken.

«Ja, det forklarer jo en hel del,» gispet Gusto, og Skalken var hjertens enig.

Langemann ga ham et iltert blikk. «Det burde jeg jo ha ant! Si meg, hva er det du har puttet i dette makkverket?»

«Å, eggeplomma, smør, eddik og kvitvin,» ramset Skalken blidt opp. «Toppa med ein liiiten dæsj med estragon.»[2]

«Ja, det er jo typisk deg, Skalken,» snerret kvartermesteren. «Å lage noe helt uspiselig av helt normale ingredienser.» Han dyttet skåla inn i hendene hans. «Her! Ta med deg svineriet og gå. Langt bort. Kapteinen…»

Han kom ikke lenger før et høyt brøl flerret kvelden. Det kom fra skuta og ble fulgt av en strøm med profaniteter som kunne få Gammel-Erik selv til å krympe sammen i skam. I neste øyeblikk kom også noe seilende gjennom luften fra lugarvinduet og traff brygga med et lite klunk.

Det var en liten flaske av sølv.

«Skalken,» sa Langemann i en påtatt behersket tone. «Det er jul og fred på jord og alt det der, og jeg har lovet Rosa å være grei. Så jeg skal oppholde ham for deg. I to minutter.»

I hvert fall sånn sammenliknet med alternativene, var det egentlig ganske hyggelig å sitte slik i jungelen, på en knaus for seg selv, og se 1716 langsomt gry over havet. Et nytt år kom med nye muligheter, og Skalken visste, mens han slurpet i seg den siste resten av saus og tømte flasken med skomaker Bens hjemmebrent, at herfra skulle det bare gå oppover.

Noe annet var strengt tatt utenkelig.

---

[1] Det smakte dessuten ikke skosåle. Det visste Skalken som hadde lang erfaring med tilberedning av nettopp slike.

[2] Denne oppskriften skulle senere bli kopiert av en viss Collinet og få navnet béarnaise. Men det er en annen historie.

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Femte kapittel

Kategori: Gul

Det var ikke akkurat kamp om å få bli med lettbåtene inn til land. Pelle og Pysa hadde med sine stadig villere historier om de stadig mer forferdelige tingene Dagmar hadde gjort, klart å smitte de fleste med sin frykt for hva som ventet der inne. Det at ingen kunne huske hvordan hun så ut, til tross for at hun hadde tilbrakt to uker om bord i skuta sammen med dem, fyrte bare enda mer opp under det. Men kapteinen lot seg ikke affisere, og han lot ikke tvillingene slippe unna heller. De ble kommandert med, begge to, og det samme ble en bare hakket mer entusiastisk Benjamin. I tillegg plukket han med seg Claes, som med sin sindighet forhåpentligvis ville balansere ut noe av hysteriet, og også Tønnes, et mer overraskende valg. Det kunne selvsagt være fordi Tønnes nøt stor respekt blant mannskapet og kapteinen ville ha med seg en de følte representerte dem, men mer sannsynlig var det basert på et ønske om kontroll. Ting var ennå anspent mellom dem, og Sabeltann hadde sluttet å snu ryggen til.

Kommandoen på skuta var det dermed Ali som fikk, og da Isak begynte å bråke om den avgjørelsen, ble han øyeblikkelig beordret ned i lettbåten han også. «Så vi har noen til å bære bagasjen,» som Sabeltann knurrende la det fram. De hadde knapt noe bagasje med seg, så den egentlige hensikten var tydelig nok.

Langemann kom ut av lugaren sin først da lettbåtene var klare til låring, og holdningen og bevegelsene avslørte at han var årvåken og oppmerksom på omgivelsene, selv om blikket utelukkende var rettet inn mot land. Pinky la merke til hvordan han knyttet hendene hardt sammen, som om han prøvde å gripe den kontrollen han var så redd for å miste, og Sabeltann så åpenbart det samme. «Vi får få det overstått,» mumlet han, lavt og dystert.

Han snudde seg mot Pinky og vinket ham med seg, og det var egentlig først da det gikk opp for gutten at det slett ikke hadde vært noen selvfølge at han skulle få være med. I motsetning til Pelle og Pysa reagerte han med forventning og glede. Han var ikke redd, i hvert fall ikke for Dagmar. Tvert imot, henne hadde han likt – hun hadde vært varm og interessert og, ja, gjort nifse ting, men gode – og han kunne ikke annet enn å si seg enig i kapteinens vurdering: At hva det enn var som feilte Langemann, så var hun løsningen, ikke årsaken.

De stablet seg om bord i båtene. Sabeltann, Langemann og tvillingene tok den ene. Pinky skulle til å følge etter, men ble stoppet. «Jeg vil ikke ha deg i nærheten,» formante Langemann. «Hold avstand til meg. I alle tilfellers skyld.»

Omstendighetene til tross, Pinky kunne ikke unngå å føle seg en smule avvist. Men han ga ikke uttrykk for det og klatret bare om bord i den andre båten, der Claes og en surmulende Isak tok årene fatt. Benjamin satt akter, og tenkerynken mellom øynene hans ble dypere og dypere etter hvert som stranda nærmet seg.

«Fremdeles ingenting som virker kjent?» spurte Tønnes ham fra sin plass i baugen.

Benjamin trakk på skuldrene. «Det var natt sist vi kom. Og dessuten holdt Langemann på å dø mellom henda på oss.» Men da båten like etter skrapte mot sanden, krøllet panna seg opp i undring. «Oi, det kommer noen sånne små glimt til meg nå,» prøvde han å forklare. «Som når du får den derre følelsen av at du har opplevd noe før.»

Pinky forsto hva han mente. Det var som å våkne opp av en drøm og føle den glippe fra deg som sand mellom fingrene, bare omvendt, og følelsen ble bare sterkere da han fikk fast grunn under føttene og vasset i land.

Det gjorde de andre også. Langemann nølte lengst. Han ble stående tilbake i vannkanten da båtene var trukket opp og de andre begynte å gå mot jungelen. «Jeg burde bindes,» gjentok han da Sabeltann kikket på ham over skulderen.

«Du har ingen våpen,» påpekte kapteinen. «Du har til og med gitt fra deg den kniven du gjemmer i håret ditt. Hva for slags ugagn skulle du nå klare å stelle i stand?»

«Jeg kan gjøre mye skade uten våpen også,» parerte Langemann. «Har du glemt det?»

Sabeltann kvalte et sukk. «La Tønnes og Claes flankere deg, om du føler det tryggere. Men du skal ikke gå rundt som en bundet kriminell!»

Kvartermesterens munnviker vibrerte ørlite grann. «Jeg er en kriminell.» Men han kom ikke med flere innvendinger, og fulgte med de andre inn mellom palmene.

Stedet vokste inn i hukommelsen, bit etter bit, etter hvert som buskaset ble tettere. Det var som om alle løse brikker datt på plass rundt dem og for hvert steg på den smale stien, ble Pinky mer og mer sikker på at den ledet dem dit de skulle. Innen de rundet den siste svingen og det lille, skakke huset kom til syne, sto alt like klart for ham som om de aldri hadde reist, og da Dagmar i samme stund åpnet døren og kom ut, var trekkene i ansiktet hennes kjente og kjære, og det føltes helt uforståelig for ham at han i det hele tatt hadde glemt dem: mørkt, skulderlangt hår, blå øyne og et sofistikert uttrykk Pinky ellers bare hadde sett på malerier. Eller for så vidt i kapteinens ansikt.

«Sånn erre hu ser ut!» utbrøt Pelle, og lød lettet og redd på samme tid.

Sabeltann ignorerte ham og ikke hilste han Dagmar heller. «Du har ventet oss,» konstaterte han bare med smalnende øyne. «Kan du merke at jeg kommer?»

«Ikke du,» svarte hun, og satte i stedet blikket i Langemann. «Men han.» Og hun så nok skepsisen i blikket hans (og den utilslørte skrekken i tvillingenes), for hun la forklarende til: «Da jeg helbredet deg, ble en del av meg sittende igjen. Vi har det vi kan kalle en forbindelse, du og jeg.»

Sabeltann kremtet utålmodig. «Apropos det, det har dukket opp noen… bivirkninger.»

Dagmar tok ikke øynene fra Langemann. «Jeg regnet med at det var derfor dere kom,» sa hun, tilsynelatende uberørt, og dyttet døren opp med den ene foten. «Kom inn.»

De trådte alle forbi henne inn i huset, selv Tønnes og Claes, som kanskje var de mest skeptiske når alt kom til alt, men bare Pinky ble ønsket velkommen, med et kjærlig streif av en hånd over kinnet. Det ble trangt i rommet, som var mindre enn Pinky husket det, og det var ikke sitteplasser nok til alle, derfor ble de stående (selv om Isak slo seg ned på en stol i et kort øyeblikk, før han innså at ingen andre gjorde det og reiste seg igjen).

Dagmar feide blikket opp og ned Langemanns lange kropp. «Du ser pigg ut,» konkluderte hun.

«Alt tatt i betraktning,» nikket Langemann. «Og det er ikke for å virke utakknemlig, hm, frue. Jeg forstår det sånn at du reddet livet mitt. Men jeg tror noe… annet ble værende hos meg også.» Pinky kunne tydelig se at han var ukomfortabel (noe som sa en hel del, for når Langemann virkelig ville det, kunne han fint skjule både følelser og hensikter), og det ble ikke bedre da Sabeltann tok ordet.

«Han hevder seg besatt av noe,» forklarte han. Stemmen var skarp, nesten aggressiv, så han var nok enda mer utilpass med situasjonen enn det Langemann var.

Dagmar så irritert på ham. «Hva med å la ham fortelle?» sa hun, men det var ikke egentlig et forslag, noe tonen i stemmen gjorde klinkende klart, og nå begynte Pinky å føle seg ukomfortabel han også.

Sabeltanns blikk hardnet ytterligere «Eller kanskje ikke,» bjeffet han tilbake. «Han husker ikke noe, sier han.»

Pinky kikket opp på Langemann for å se hvordan han forholdt seg til denne kjeklingen på hans vegne, men i det samme gikk det et rykk gjennom fosterfaren. Han kastet seg fram mot Isak og rev til seg en lang kniv fra beltet hans, før han spant rundt og hevet den over hodet som en huggert. «Tispe!» brølte han og sprang over gulvet med kurs for Dagmar, og Sabeltann løp like fort inn foran henne, kastet høyrearmen opp foran ansiktet i forsvar og skrek ut i smerte og overraskelse i det knivbladet flerret opp både jakkeermet og huden i armen under.

Langemann prøvde, men rakk ikke å løfte våpenet igjen før både Tønnes og Claes var over ham. Førstnevnte fikk tak i den veivende armen, Claes fikk slengt sin egen rundt halsen hans og dro ham hardt bakover, og da Benjamin like etter kjørte skulderen i magen på ham, ble overmakten for stor og han gikk i gulvet med et brak. Isak var raskt borte og sparket kniven ut av neven hans, og Pinky klarte så vidt å hoppe unna de sparkende beina, før Pelle og Pysa omsider fikk summet seg til å gjøre nytte for seg og like gjerne la seg oppå dem. «Ikke skad ham!» hveste Sabeltann mens han klemte sin egen blodige arm inn mot brystet.

De andre hadde nok verken til hensikt eller et ønske om å skade sin kvartermester, men heller ikke stort annet valg enn å bruke alt av krefter på å holde ham nede, til tross for at de var seks og han bare en. Langemann brølte som et vilt dyr og vred på seg som en ål i dødskramper, og Dagmar rykket omsider ut av den midlertidige sjokktilstanden hendelsen hadde satt henne i. «Hold ham!» kommanderte hun, som om de ikke allerede hadde et svare strev med å gjøre akkurat det.

Hun trev en flaske fra en hylle og skrittet over Isak bort til den kjempende kroppen, hvor de ga henne akkurat nok plass til at hun kunne sette seg skrevende over brystet hans. «Merr!» knurret han opp mot henne.

«Ut!» parerte hun og grep ham om haken.

Han lo, rått og raspende, og Pinky kjente et sug av angst over den latteren. Den var så langt fra Langemann som det var mulig å tenke seg, og det var ubeskrivelig skremmende å likevel høre den fra hans munn.

Om det påvirket Dagmar, derimot, viste hun det ikke. «Ut!» ropte hun igjen. «Du er ikke velkommen her. Du er ikke velkommen i denne kroppen.»

Hun fikk korken av flasken og lirket tuten inn mellom Langemanns lepper. Han kjempet imot og den sorte og seige væsken som kom rennende, spyttet han bare ut igjen, over sitt eget ansikt og Dagmars. Irritert kastet hun flasken fra seg. «Ut!» gjentok hun, og tok hodet hans hardt mellom hendene sine og begynte å hviske, lavt og messende. Men ordene, hva de enn var, forsvant i lyden av hans vekselvise brøl og ville latterutbrudd.

Det var en maktkamp som utspilte seg der på gulvet, såpass forsto Pinky og såpass forsto mennene, der de ble på sin post, men likevel stirret på heksen med vidåpne, redselslagne blikk. Blodårene på halsen og i panna hennes sto ut, blå og pulserende, øynene var rødsprengte og pupillene vide og en dråpe blod kom piplende ut av det ene neseboret. Rundt dem begynte bakken å vibrere, så alle kopper og kar i skap og hyller klirret høylytt.

Langemanns lange kropp reiste seg opp i bro, og Claes og Tønnes stønnet mot de voldsomme kreftene under seg. Fra Pelle eller Pysa kom et klynk av skrekk, og Pinky hørte kapteinen puste tungt bak seg. «Ut!» ropte Dagmar enda en gang, høyere enn før, men samtidig dypt og hult, som om det kom langt, langt innefra.

Og like brått som det begynte, var det over.

Klirringen og ristingen opphørte. Langemann dumpet livløs sammen, og Dagmar kollapset over ham, slik at de ble liggende bryst mot bryst og hive etter pusten. Claes og Tønnes så på hverandre og etter å ha kommet stilltiende til enighet, løsnet de forsiktig grepet og skjøv seg opp på kne. Pinky slapp ut pusten han ikke hadde vært klar over at han hadde holdt. Isak korset seg. Sabeltann bannet.

Og Langemann åpnet øynene og kikket seg forvirret rundt. «Hva?» Han så på tvillingene, som fremdeles ikke hadde våget å flytte seg fra beina hans, og videre bort på den andpustne og likbleke Dagmar som langsomt klatret av ham, og til slutt opp på Pinky og på kapteinen og hans blødende arm. «Var det meg?» utbrøt han fortvilet. «Hva har jeg gjort? Jeg sa jo at du skulle binde meg!»

Sabeltann stirret tilbake på ham, vaktsomt, om ikke akkurat anklagende. «Du blir bundet nå,» lovet han.

«Er det nødvendig nå?» peste Claes. «Hun drev det jo ut, hva det enn var.»

«Det var ikke en det, men en han,» sa Dagmar mens hun forsiktig stolpret seg på beina. «Og jeg drev ham bare midlertidig bort, er jeg redd. Han er sterk. For sterk.»

«Hvem er han?» forlangte Sabeltann å få vite, men gispet i neste øyeblikk høyt av smerte i det hun rykket armen hans til seg for å se på skaden. «Au!»

Hun sendte ham et overbærende blikk. «Det er overfladisk,» konkluderte hun. «Gutten kan ta seg av det.» Hun lot seg ikke affisere av det iltre blikket hans, og henvendte seg i stedet til Pinky. «Det trenger ingen sting, bare rens.»

«Går det bra med deg?» spurte han henne, og da ga den strenge masken rom for et mildt smil og hun ble oppmerksom på blodet under nesa.

«Jeg har det fint,» bedyret hun og gikk til vaskefatet for å tørke blodet av seg. «Jeg vet ikke hvem han er,» besvarte hun omsider kapteinens spørsmål: «Men jeg har en mistanke.» Hun så ned på Langemann igjen og den triste strengheten i ansiktet returnerte. «Og jeg håper for vår alles skyld at jeg tar feil.»

< Fjerde kapittel         Sjette kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Fjerde kapittel

Kategori: Gul

Det ble trangt i kapteinens lugar. Alle som hadde (eller følte de hadde) en viss status om bord, godt og vel halvparten av den førti mann store besetningen, hadde klemt seg inn der. Benjamin var blant dem og selvsagt også Tønnes, og Pelle og Pysa, Claes og Lech og enda flere. Pinky hadde listet seg inn, han også, og stilt seg stillferdig i et hjørne. Han var langt fra sikker på om han hadde lov til det, men ingen hadde enn så lenge bedt ham gå. Det var godt mulig de ikke engang hadde lagt merke til ham, for alles fokus var utelukkende rettet mot Langemann. Han satt på en stol midt i rommet, med hendene i fanget og blikket festet på Sabeltann, som stødig returnerte det fra der han sto ved skrivebordet og tankefullt trommet fingrene mot bordplata. Utover dette var det stille som i graven.

«Så,» sa kapteinen omsider, «du sier du ikke husker noe?»

«Ingenting,» bekreftet Langemann. «Ikke før jeg våknet opp i lugaren min med kartene dine.»

«Våknet opp?»

«Ja.» Langemann vred på seg. Han hørte nok selv hvor usannsynlig det lød. «Stående på gulvet.»

Litt lav mumling spredte seg blant de andre. Langemann la fort merke til det og snudde seg brått mot dem. «Jeg gikk og la meg!» utbrøt han. «Jeg hadde vondt i magen, jeg prøvde å sove, men fikk det ikke til fordi smertene var så store.» (Kapteinens øyne smalnet ved den detaljen). «Det neste jeg husker er at jeg står rett opp og ned, midt på gulvet, med kartene i hendene.» Han slo ut med armene. «Ikke be meg forklare det.»

Sabeltann hadde sluttet å dunke fingrene mot bordet, men ellers ikke rørt seg. «Og kompasset? Lanternene? Seilet?»

«Det… det kan også ha vært meg.»

«Hvorfor i alle dager skulle du gjøre noe sånt?» spurte Benjamin, og kapteinen sendte ham et blikk som tydelig fortalte at han aksepterte innblandingen, men ikke videre verdsatte den.

Langemann skar en frustrert grimase. «Jeg sier ikke at jeg har gjort det,» utdypet han. «Det har bare vært flere tilfeller som dette, hvor jeg plutselig står ute på dekk eller nede i banjeren. Én gang var jeg oppe i riggen, én gang i din lugar.» Han så på kapteinen. «Uten at jeg kan huske at jeg gikk dit. Jeg bare er der… plutselig.»

Benjamin så ikke overbevist ut. «Forteller du oss at du slo ned Lech og herpa til seilet i søvne?»

Det ble Tønnes som svarte. «Vel, ingen av oss har jo gjort det. Og det må ha vært en stor og sterk en, Lech er ingen smågutt, det var et hardt slag.»

Alle kikket bort på Lech. Langemann trakk unnskyldende på skuldrene. Lech gjorde det samme.

«Kæpten.» Kvartermesteren henvendte seg til Sabeltann igjen. «Jeg har snakket med dem alle sammen, jeg har brukt alle triksene i boka, jeg har truet og bestukket, jeg har banket løs på de staeste, men jeg sverger, ingen av dem lyver. Hvor absurd det enn lyder, den mest sannsynlige forklaringen er at jeg står bak.»

Kapteinens ene øyebryn skjøt i været. «Du har rett, det er absurd. Og hadde det kommet fra andre enn deg hadde jeg fått vedkommende prylt. Eller erklært sinnsyk og satt i land, alt etter hvilket humør jeg var i. Men du…» Han skjøv ifra mot bordkanten og rettet seg opp. «Du pleier å være langt mere kreativ enn dette. Om du ville diktet opp en løgnhistorie for å redde mannskapet, mener jeg. Så jeg tror du forteller sannheten. Eller tror at du tror du forteller sannheten.»

«Pinky så meg,» skjøt Langemann inn, og Pinky forsto i samme øyeblikk som Sabeltann så bort på ham at kapteinen hele tiden hadde visst at han var der. «Han hadde møtt meg ute på dekk, sa han. Jeg kan ikke huske det.»

«Stemmer dette, gutt?»

Pinky ble varm om ørene. Det var alltid både skremmende og litt stas når kapteinen involverte ham. «Ja, kaptein,» bekreftet han. «Han ville ikke svare meg, og da han endelig så på meg…» Han nølte, prøvde å finne de riktige, taktfulle ordene å beskrive det med.

«Ja?» Sabeltann presset ham utålmodig videre.

«Det var ikke ham. Jeg mener, det var ham, men det var noe rart med blikket. Det var som om han ikke kjente meg.»

«Ja, jeg var der også,» husket plutselig Benjamin. Han så på Langemann. «Oi, kanskje du faktisk går i søvne?»

Langemann ignorerte ham. Han bare fortsatte å se intenst på kapteinen, som nå knep øynene hardt igjen, for å ri av hodepinen seansen hadde gitt ham eller mer sannsynlig for å telle baklengs ned fra ti. «Hvor lenge har dette pågått?» spurte han gjennom sammenbitte tenner.

«Et par-tre dager, bare.»

«Siden Gral,» konkluderte Sabeltann, fort og følelsesløs, som om det ikke overrasket ham overhode.

«Nei.» Igjen ble det Tønnes som måtte si det alle tenkte. «Dette begynte lenge før Gral.» Han så bort på Langemann, skeptisk, men mer medlidende enn anklagende. «Du har ikke vært deg selv siden… henne.»

Pinky bet seg i leppa og våget ikke engang å se på kapteinen. Å nevne Dagmar i hans nærvær var hasardiøst, om ikke akkurat forbudt, og den påfølgende trykkende stillheten i rommet fortalte ham at de andre reagerte på samme vis. Men Sabeltann ble ikke sint. I hvert fall ikke miste-besinnelsen-sint. Da Pinky endelig våget seg til et lite øyekast, så han bare hard ut. Kald og ugjennomtrengelig.

«Hva enn den heksa gjorde med deg,» fortsatte Tønnes ufortrødent til Langemann, «så har det forandret deg.»

«Det var ingen heks,» protesterte Benjamin, mest sannsynlig fordi han var redd for kapteinens raseri.

«Nekter du for det nå?» Tønnes snudde seg mot ham. «I motsetning til meg var du der. Du så hva som skjedde. Du fortalte det til meg etterpå.» Benjamin kikket taust bort, lite lysten på utfordringen, så han lot i stedet blikket gli over de andre før det igjen endte opp på Langemann i stolen. «Vel, noe skjedde på den øya. Noe unaturlig.»

«Vi skulle aldri reist dit,» klynket Pysa.

«Og latt Langemann dø?» protesterte Pelle. «For han hadde dødd om vi ikke gjorde det, din kronidiot!»

«Men du så det, Pelle! Det er ikke naturlig å stikke henda sine inn i folk på den måten. Det er svart magi. Demonisk!» Han så på Langemann med kulerunde øyne. «Du skulle ikke latt ‘a gjøre det.»

Langemann skulte foraktelig tilbake. «Som om jeg hadde noe med den avgjørelsen å gjøre.»

«Nei, naturlig er det ikke,» vedgikk Benjamin. «Men, demon? Jeg veit nå ikke…»

«Selvsagt er det ikke en demon,» sa Claes.

«Du var ikke der!» ropte Pysa.

«Det kan likså godt være noe han finner på,» bidro Isak. «Og dette tror jeg må være den latterligste bortforklaringen jeg har hørt.»

«Beskylder du Langemann for å juge?» spurte Pelle.

«Langemann lever av å juge!» svarte Isak, og dermed begynte alle å rope i munnen på hverandre. Pinky trakk seg instinktivt inn mot veggen i hjørnet sitt, og Sabeltann kjørte knyteneven i skrivebordet så blekkhuset hoppet.

«Stille!» kommanderte han og mennene adlød øyeblikkelig, men de fortsatte med å skule skeptiske på hverandre og spesielt på kvartermesteren. «Jeg vet ikke hva Dagmar gjør,» fortsatte kapteinen, og det var en overraskende, nesten resignert ro i stemmen hans. Han så på Tønnes og deretter bort på Pysa. «Jeg skal ikke hevde at jeg forstår det fullt ut. Jeg vedgår at det er, vel, uvanlig, men det er ikke unaturlig og det er ikke ondt.» Han la armene i kors og så på sin nestkommanderende. «Så hvis du virkelig mener, Langemann, at du er besatt av noe, så kommer det ikke fra henne. Men,» og han spant tilbake mot Tønnes som om han ventet protester fra den kanten, «mennene har rett, du har endret deg siden vi var der.»  

«Kæpten,» begynte Langemann, men ble avbrutt.

«Vi trenger svar! Vi har trengt dem lenge nok.» Kapteinens høylytte sukk la ikke skjul på hvor mye han mislikte situasjonen. «Så, endring i planene, gutter: Lech, signaliser Opalen! Jeg gir deg en ny kurs snart.»

«Ai, ai, kæpten!» Styrmannen gjorde honnør og forlot rommet.

Sabeltann snudde seg bort, mot kartene som nå var tilbake på bordet hans. «Og dere andre kan pelle dere tilbake på post.»

«Kæpten!» insisterte Langemann igjen idet de andre begynte å trekke mot døra. «Jeg bør bindes.»

Sabeltann skottet på ham over skulderen. «Det kan da ikke være nødvendig?»

«Kæpten, jeg har ingen kontroll! Jeg er en fare for meg selv og skuta.»

Det kom ingen protester fra de andre. Kapteinen sukket igjen. «Du kan bli i lugaren din. Jeg setter en vakt ved døra. Du kan ikke gjøre mye skade der inne.» Han satte øynene i Pinky. «Og du, du kan gi ham noe å sove på.»

Det kom ikke flere protester fra Langemann heller.

Det tok dem resten av dagen, en natt og en formiddag å nå Dagmars øy. Pinky hadde ikke forventet at det skulle ta så kort tid, samtidig som det også hadde virket mye lengre. Det hadde stemningen om bord sørget for. Alle hadde gått rundt som på glassbiter, ventende på den neste katastrofen, selv om det til tross for alt hadde vært forholdsvis rolig. Katastrofene hadde uteblitt og Langemann hadde de knapt merket noe til. Pinky hadde hentet fram sine sterkeste urter slik kapteinen hadde bedt ham om, kvartermesteren hadde tatt dem uten innvendinger og de hadde slått ham fullstendig ut. Bare én eneste gang, midt på natten, hadde han gjort seg til kjenne. Han hadde åpnet døren, ifølge Claes og Ali, som hadde sittet på vakt da, men stanset på terskelen da han så dem. «Så spurte vi ham hva han ville,» forklarte Claes, «og da bare så han på oss og gikk inn igjen.»

«Et merkelig blikk,» istemte Ali. «Som om det satt noen der inne og kikket ut på oss. Ja, jeg kan ikke forklare det bedre!» utbrøt han da lyden av spredt knising bredte seg over flokken.

Pinky sa ingenting, men han forsto godt hva Ali prøvde å si. Det var nøyaktig hva han hadde opplevd også. Langemann bedyret for øvrig den påfølgende morgenen at han ikke kunne huske denne konfrontasjonen, og hver gang Pinky ellers kikket inn til ham, var han seg selv. «Jeg drømte om deg,» betrodde han ham da han kom med frokosten hans. «Om da du var liten.»

Han snakket på romani, det var et sånt øyeblikk, og Pinky ventet for å se om det kom noe mer, men det gjorde det ikke. Langemann bare så bort, på hånden han holdt opp foran seg og på sølvringen rundt ringfingeren. Han sukket.

«Ikke vær redd,» sa Pinky. «Dagmar fikser det nok.»

Kvartermesteren snudde seg mot ham igjen og smilte spakt og overbærende. «Jeg kan ikke fatte at det har gått tretten år, chav. Du er like gammel nå som faren din og jeg var første gang vi traff hverandre. Du er prikk lik ham. Jeg visste med én gang at du var Morgans gutt, men nå er jeg i hvert fall ikke i tvil.» Han sukket igjen og lukket øynene. «Det er best du går.»

Og Pinky gikk. Han kom ut nesten samtidig som utkikken meddelte at de hadde land i sikte, og skyndte seg bort til relingen for å se om de virkelig kunne være framme allerede. Øya som kom glidende ut av horisonten så ikke videre kjent ut, men så hadde han også vært temmelig ute av seg sist de hadde kommet hit og ikke brydd seg om detaljene.

«Er vi her?» Pelle hadde kommet til og spurte for ham. «Jeg synes liksom ikke jeg kjenner det igjen.»

Pinky kikket opp på ham og deretter videre bort på de andre som stimet seg sammen rundt ham. De speidet mot stranda og palmetrærne i det fjerne, alle med den samme spørrerynken mellom øynene.

«Vi er her.»

Pinky hadde ikke merket Sabeltann før han nå strøk forbi og gled opp ved siden av. Han slo blikket ned, slik gammel vane og dyrekjøpt erfaring hadde lært ham, og fokuserte i stedet på de ringekledte hendene som krøllet seg om ripa foran ham.

«Si meg,» fortsatte kapteinen rolig, «kan du fortelle meg hvordan Dagmar ser ut? Altså, beskrive henne for meg?»

Pelle fnyste. «Klart det! Hun…» Han nølte. «Hun… eh…»

Pinky rynket på nesa over det underlige spørsmålet og åpnet munnen for å komme ham til unnsetning, men så stoppet det opp for ham også. Han husket ikke! Altså, han husket Dagmar, alle faktene og væremåten hennes, alle samtalene de hadde hatt, varmen i stemmen hennes, hver eneste lille ting hun hadde lært ham, men han kunne for sitt bare liv ikke huske ansiktet. Det var blankt. Det forsvant for ham som sand mellom fingrene når han prøvde å holde fast ved det.

Brått gløttet han opp på Sabeltann, som la merke til reaksjonen og humret lavt. «Ikke du heller, gutt?»

«Nei…»

«Det er et av de små triksene hennes. Hun sørger for at ingen kan finne henne eller øya hennes.»

«Den franske kapteinen fant henne,» innvendte Pelle.

«Han så oss da vi dro,» kontret Sabeltann. «Men han vil aldri kunne finne veien tilbake hit, om så livet hans avhang av det. Han vil se rett på denne øya og sverge på at han aldri har sett den før. Akkurat som han aldri vil kunne beskrive den han møtte der, for noen.»

«Men du finner veien, kaptein,» våget Pinky seg til å påpeke.

Det rykket i Sabeltanns bart. «Fordi hun lar meg, gutt. Fordi hun lar meg.» De blå øynene smalnet mot det skarpe formiddagslyset og prøvelsene som ventet. «Jeg får ikke lov til å glemme.»

< Tredje kapittel          Femte kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Tredje kapittel

Kategori: Gul

Benjamin fikk delvis rett. Solen hadde knapt dukket opp over havoverflaten før de fikk St. Fernando i sikte, og straks etter kunne Pip i utkikkstønna kauke «seil!». Opprømte og optimistiske strømmet mennene bort til relingen og brukte ikke lang tid på å kjenne igjen Havets opal, til stor jubel. Lettet kikket Pinky opp mot poopdekket for å se om også Langemanns humør hadde bedret seg, men fant kvartermesterens ansikt overraskende uttrykksløst. Når selv kaptein Sabeltann, som sto rett ved siden av, trakk på smilebåndene, var det bare ekstra foruroligende.

Han fikk ikke tid til å dvele så mye ved det, for over på Opalen signaliserte de nå at Valdemar ønsket å komme om bord, og han skyndte seg å finne en strategisk plass oppe på bakkdekket, der han på diskré vis kunne få med seg den kommende samtalen.

Valdemar kom roende i en lettbåt sammen med to mann. Den ene av dem var Odin, sannsynligvis mest for å glede Benjamin, en effekt det utvilsomt hadde. Straks broren hadde satt føttene på dekk, knuget han ham inntil seg og plantet en hel rekke kyss på hodet hans. Odin på sin side virket temmelig uberørt.

Pinky ble alltid litt satt ut av å se ham. Det var han ikke alene om. Ikke fordi han var skremmende på noen måte, nei, Odin var harmløs og på sitt vis snill. Det var bare det at man ennå husket så godt en annen. En som var ganske lik Benjamin, bare enda mer frampå, og full av underholdende historier, om blodige sjøslag, forføreriske havfruer og skumle, hevngjerrige skrømt som Grusomme Gabriel. Så hadde en kanon eksplodert under avfyring, revet av ham venstrehånden og gitt ham de hodeskadene som totalt hadde forandret ham. Denne nye Odin var alvorlig og innesluttet, han snakket nesten aldri, og langsomt og utydelig når han gjorde det, så bare Benjamin og til dels Skalken kunne forstå ham uten anstrengelse. Sang gjorde han oftere, for så vidt, selv om ordene ikke alltid ga mening, og av og til gråt han også, uten at det var helt klart hvorfor. «Han er bare redd,» pleide Benjamin å insistere, «han er ikke lei seg.» Pinky var ikke like sikker. Kanskje husket også Odin at han en gang hadde vært en annen? Kanskje sørget også han over den han hadde vært?

Men fyre av kanoner kunne han fremdeles, selv med bare én hånd. Ulykken hadde ikke tatt fra ham den kunnskapen, om det nå lå bevisste vurderinger bak eller det bare var noe han gjorde av gammel vane. Han kunne ta ordre og handlet forholdsvis rasjonelt i alvorlige situasjoner, så kapteinen hadde latt ham beholde hyren. De siste månedene hadde han seilt med Valdemar, visstnok på eget initiativ.

«Benny,» responderte han omsider på Benjamins overveldende mottakelse. «Borte.»

«Borte, nei,» lo Benjamin. «Jeg er rett her.»

«Borte.»

«Ja, ja, men nå er vi her.»

«Skygge.»

«Skygge?»

«Skygge.»

«Mener du Langemann?»

«Skygge.»

«Nei, nå tuller du bare,» konkluderte Benjamin like blidt. «Kom ‘a, jeg har en romrasjon til gode og hvis du er grei, deler jeg den med deg.»

Brødrene gikk mot banjeren, og Pinky fulgte dem et lite stykke med blikket før han flyttet fokuset bort på Sabeltann. Han og Langemann hadde i mellomtiden oppdatert Valdemar på de siste dagers hendelser, og de diskuterte nå sannsynligheten for at det virkelig var en sabotør på ferde og hva de skulle gjøre for å "røyke ham ut", slik kapteinen uttrykte det. Valdemar sverget på at han ikke visste noen ting og så ville han gjerne se kompasset, så de trakk opp på poopdekket for å kikke på det og forsvant dermed ut av Pinkys hørevidde.

Han prøvde i stedet å konsentrere seg om jobben sin, den evigvarende oppgaven med å skure dørken, og han svettet fremdeles over den kjedsommelige rutinen da Langemann en stund senere plutselig sto over ham. «Pinky?»

Han spratt opp. «Ja?»

Langemann huket seg ned, noe som var bra i den forstand at han slapp å ha hodet på nakken mens han snakket med ham, og som var mindre bra i den forstand at det fikk ham til å føle seg som et barn. «Jeg er nødt til å spørre deg også.»

Pinky smilte tappert. «Jeg har ikke tuklet med kompasset, Langemann. Eller slått ned Lech.» Akkurat det siste var det temmelig opplagt at han ikke hadde gjort, noe det vennlige smilte Langemann returnerte understreket. «Men hvorfor spurte du meg ikke i går kveld?»

Langemann klappet ham unnskyldende på skulderen. «Det ble sent. Jeg orket ikke mer, jeg gikk og la meg.»

«Du kom rett forbi,» innvendte Pinky. «Jeg snakket til deg, men du svarte ikke.»

Langemanns bryn trakk seg sammen over nesa. «Hva snakker du om?»

«I går kveld?» Pinky speilet uttrykket hans. «Ute på dekk? Jeg snakket til deg flere ganger før du i det hele tatt så på meg. Jeg trodde kanskje du var… sur?»

Langemanns ansikt forble en maske av total forvirring, men i samme øyeblikk kom Benjamin og Odin opp gjennom luka rett bak ham, og Odin stoppet brått da han så dem. «Skygge!» utbrøt han.

Langemann reiste seg og spant rundt i en og samme bevegelse. «Hva?»

«Skygge!» ropte Odin, høyere og mer panisk nå. Han rettet ut en dirrende høyrearm og pekte på kvartermesteren med sin gjenværende pekefinger. «Skygge!»

Langemann snudde seg mot Benjamin og viftet utålmodig med en hånd. «Ro ham ned!»

Benjamin gjorde et hederlig forsøk. Han tok broren resolutt i armen og prøvde å dra ham med seg bort derfra. «Hysj, Odin, det går bra. Ikke forstyrr Langemann.»

«Skygge!» ropte Odin og strittet imot, og over hele skuta stoppet folk opp for å stirre. Det var sjelden han slo seg vrang på dette viset, og det var åpenbart ubehagelig for Benjamin, men også for Pinky, som ikke helt visste hvor han skulle plassere blikket.

Benjamin tok brorens hode mellom hendene og tvang ham til å se på seg. «Odin! Odin, hva er det med deg?»

«Skygge!» skrek Odin og presset ham opp mot hovedmasta. Flere av de andre rykket nærmere, klare til å gripe inn om de måtte, også Langemann, og Pinky strakte hals for å se bedre.

Et høyt smell lød ovenfra, fulgt av en buldrende lyd. Noen ropte «se opp!», men Pinky rakk ikke engang å løfte blikket før råen på storseilet dundret i dørken så hele skuta ristet. Den landet midt mellom Langemann på den ene siden og Benjamin og Odin på den andre og sneiet nesetippen på alle tre, men utrolig nok ble ingen truffet.

Et lite sekund var det helt stille om bord. Så kastet Langemann hodet bak på nakken. «Hei!»

Pinky fulgte blikket. Pips kulerunde øyne tittet ned på dem fra utkikken langt der oppe. «Det var ikke meg!» ropte han. Isak, som hang i riggen ved bramseilet, bedyret det samme.

Oppe på poopdekket hadde Sabeltann lent seg ut over rekkverket. «Hva foregår her?!» Valdemar derimot ventet ikke på svar, men skyndte seg før ham ned trappene for å finne ut av det selv.

Han brukte ikke lang tid. Det tok bare et par minutters undersøkelse før han kunne løfte en taustump i været. «Se her,» sa han og viste kapteinen og alle andre interesserte det jevne snittet som hadde kappet fibrene, «dette er gjort med vilje. Det var bare en tilfeldighet at tauet røk nå, og ren flaks at ingen ble skadet.»

«Eller drept,» murret Langemann og skulte bort på Odin, som bare sto og rugget fram og tilbake i Benjamins armer, fortapt for denne verden. Benjamin skulte tilbake, men bare i et kort øyeblikk. Mer turte han ikke.

Sabeltann rykket tauet ut av Valdemars hender og viftet den avkappede stumpen rasende under nesa hans. «Tror du meg nå på at jeg har en sabotør om bord?»

Det var bare middagstider, men Kongen på havet var allerede grundig lei av denne dagen. Etter Valdemars skremmende oppdagelse hadde han kommandert sine nervøse menn opp i riggen for å sjekke hvert eneste rep, hver eneste knute, for flere tegn på sabotasje. De hadde ikke funnet noe, og heller ikke Langemann, som igjen hadde måttet ta enkelte av dem med ned under dekk for å stille dem til veggs. Det hele var mektig irriterende, både fordi de igjen var forsinket, men mest fordi han ikke visste hvem som sto bak. Ikke det at han var redd, nei, det var få ting han var redd for, men han hatet å ikke ha kontroll.

Han dunket passeren mot bordkanten og kikket opp på Langemann, som var der i lugaren sammen med ham. De hadde begge vært tause og tankefulle en stund, og kvartermesteren hadde stilt seg opp ved ildstedet, lett framoverlent, med hendene hvilende på en stolrygg. Det oransje lyset fra flammene forsterket de alvorlige, nesten plagede ansiktstrekkene, og kapteinen kjente med ett et uvanlig stikk av dårlig samvittighet. «Beklager, Langemann,» sa han, og mente det faktisk. «Jeg vet at du ikke liker å slå mennene.»

Langemann gløttet opp på ham, men i stedet for å gi ham det tause, anerkjennende nikket han hadde ventet til svar, sa han: «Jeg tror ikke noen av dem har gjort det, kæpten.»

Sabeltann rynket på nesa. «Hva mener du? En av dem må jo åpenbart ha gjort det.»

«Jo,» sukket Langemann og lukket øynene en kort stund. «Det er bare det at… Jeg pleier å vite det om noen lyver, og jeg har ikke klart å spore løgn i en eneste en av dem.»

«Kanskje du bare ikke har vært grundig nok?» foreslo kapteinen snurt, men denne gangen uten å egentlig mene det. Langemann hadde rett i at han pleide å avsløre løgn, han kunne lese mennesker som åpne bøker. Han lente seg irritert tilbake i stolen. «Odin så jo ut til å vite på forhånd hva som kom til å skje.»

«Det kan ikke ha vært Odin,» svarte Langemann, selv om han nok var klar over hvor unødvendig det var. Odin seilte med Havets opal, han kunne umulig stå bak, det var opplagt.

«Men kanskje han vet noe?» parerte Sabeltann.

«Ja, du kan jo snakke med ham, du.» En grimase krøp over Langemanns ansikt. «Meg er han redd for.»

Odin hadde roet seg helt etter uhellet og uten protester reist tilbake til Opalen sammen med Valdemar, som på tro og ære hadde lovet en dypt bekymret Benjamin å passe godt på ham. Men han hadde veket unna Langemann hver gang han kom for nær og nektet å møte blikket hans.

«Skygge,» hermet Sabeltann, men Langemann lo ikke. I stedet knep han øynene sammen igjen, akkurat lenge nok til at kapteinen merket seg det og også hinnen av svette som hadde lagt seg over ansiktet hans. «Hva er det med deg?» bjeffet han. «Er det magen din igjen?»

«Det går fint,» mumlet Langemann.

«Det gjør det ikke!» Utbruddet fikk hans nestkommanderende til å se forskrekket opp, og han la mildere til: «Gå og legg deg nedpå litt. Få gutten til å gi deg noe.»

«Jeg trenger ikke…»

Sabeltanns øyebryn skjøt i været. «Det var ikke et forslag!»

Langemann nikket, langsomt og resignert. «Takk, kæpten.» Han brydde seg tydeligvis ikke lenger om å skjule hvor vondt det gjorde, men forlot rommet sammenkrøpet i smerte. Sabeltann så ham gå, full av medfølelse (som han voktet seg vel for å vise), men også et snev av oppgitthet. Mannskapet hans besto visst av en skokk udugelige latsabber – og én som jobbet for hardt.

Han gjorde unna finberegningen for neste etappe av seilasen, det tok et par timer, og deretter bestemte han seg for at det var på tide å tale til mennene igjen, virkelig riste dem på plass. De måtte ikke et øyeblikk tro at han ikke ville finne forræderen blant dem eller være i tvil om at vedkommende ville bli behørig straffet når han så gjorde. Så han drev dem sammen på dekk, alle og enhver, selv nattevakten ble jaget opp av køyene. Bare Langemann lot han ligge, han sov ifølge Pinky, og for å ikke forstyrre ham unødig, valgte han i tillegg å tale fra bakkdekket til en forandring.

Mennene så slitne ut. De modigste av dem glodde på ham fra under hattebremmene mens han snakket, men langt de fleste stirret i dørken under hele seansen. «San Rafael er fire dager unna!» tordnet han. «Det var den også for to dager siden! For hver dag som går, øker sjansen for at de flytter gullet. Forstår dere?» Han senket stemmen, for effektens skyld. «Sabotøren blant dere setter dere ikke bare i fare, han tar fra dere profitten. Dersom noen vet noe, mistenker noe, så må de spytte ut nå! Ellers må jeg ta i bruk hardere lut.»

De skjønte alle hva "hardere lut" betydde. Det kunne han se på dem, på de korte blikkene de sendte hverandre, og høre i den hviskende uroen som strøk over flokken. De trengte ikke detaljene.

«Jeg trekker lodd om jeg må,» bedyret han, og så lot han dem henge.

Han gikk tilbake til lugaren, eitrende sint, for det eneste han egentlig hadde oppnådd var å hisse seg selv opp. Han lukket døra bak seg og ventet, i utgangspunktet bare et øyeblikk, for å få ned pulsen, men han kom aldri lenger. Noe var galt. Noe med rommet stemte ikke. Det var ikke slik han hadde forlatt det. Mens raseriet inni ham gikk fra glødende hett til isende kaldt, lot han blikket gli mot skrivebordet.

Kartene!

Kartene hans var borte. De som nettopp hadde ligget der, og som han like nylig hadde studert i forbindelse med utregningene sine.

Noe svartnet, både foran øynene hans og et sted inni ham. Med et brøl spant han rundt og spente opp døra med slik kraft at den gikk av hengslene. «Alle mann på dekk!»

Han ante ikke hva han ropte til dem, for han var så sint at ordene ikke ga mening, men de måtte virkelig ha satt en alvorlig støkk i dem, for de stimet sammen raskere enn noen gang før. Derimot tok det en stund før de forsto hva den siste anklagen besto i.

«Fram med kistene deres!» hveste han. «Det blir kjølhaling på den jeg finner kartene hos.»

«Det er ingen av oss som har tatt kartene dine.»

Protesten kom fra Tønnes, selvsagt. Sabeltann vred hodet i hans retning så fort at han fikk kink i nakken av det. Den mannen begynte virkelig å bli ekstremt plagsom. «At det var?!»

Tønnes så rolig på ham. «De var på skrivebordet da du gikk ut for å snakke med oss?»

«Selvsagt! Tror du jeg er blind?»

«Nei, kæpten. Men da forsvant de altså mens vi hadde allmannamøte her ute?»

Kapteinen merket til sin store irritasjon at han var blitt svar skyldig. I stedet bannet han høyt.

«Vi var alle her på dekk, ikke sant?» fortsatte Tønnes, og rundt ham hadde flere begynt å nikke, synlig lettet. «Det vil si, alle bortsett fra…»

Blikket hans gled mot et punkt nederst i trappene og først nå så Sabeltann at Langemann hadde komme ut av lugaren sin, blek og forvirret. «Hva?» Han smalnet blikket mot tømreren. «Beskylder du Langemann for å stå bak?»

«Nei, kæpten,» bedyret Tønnes, uten overbevisning. «Jeg bare påpeker at han var den eneste som ikke var tilstede.»

«Langemann er ingen sabotør!» Den paniske tonen i utbruddet kom overraskende på ham. Han hyttet med pekefingeren. «Hvordan våger du å…?»

«Kæpten?» brøt Langemann inn.

Sabeltann viftet ham av. «Det er jo helt absurd!»

«Kæpten!»

Ingen av dem så lenger på ham. De stirret alle på Langemann, og kapteinen snudde seg endelig den veien, han også. Kvartermesteren sto i trappen og så opp på ham med et fortvilet blikk.

I hendene holdt han kartene.

«Jeg tror kanskje han har rett, kæpten.»

< Andre kapittel         Fjerde kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse