Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Tiende kapittel

Kategori: Gul

Det var kunstig stille, som om noen hadde tredd en glasskrukke ned over dem. Pinky kunne høre lydene av årene i vannet, knirkingen fra åregaflene og Grevens tunge pust – eller var det egentlig Langemanns når det var hans lunger? – men fjernt, som om han var i en drøm. Rundt dem lå tåka tett, hvite vegger på alle kanter, men Greven så ut til å vite hvor han skulle. Det var han som rodde, og han utnyttet Langemanns høyreiste, sterke kropp til det fulle og førte dem over vannet med lange, seige tak.

Pinky satt ved siden av Dagmar i baugen. Hun hadde dratt ham ned på benken til seg, tett inntil, som for å fortelle ham at han ikke måtte vike fra henne, men det hadde hun strengt tatt ikke behøvd. Han hadde ingen anelse om hvorfor hun hadde tatt ham med, men regnet med at hun hadde sine grunner, og det beste for nå var å adlyde.

Det kom en svak, vislende lyd fra Greven, og Pinky gløttet opp for så å se bort igjen like fort. Det var ikke lett å vite hvor han skulle feste blikket. Én ting var at han var naken, Pinky hadde sett Langemann naken mange ganger før, sånt kunne han vel tåle, men det lå et ekstremt ubehag i å se noe som var så kjent og så ugjenkjennelig på samme tid. Han lurte på hvor Langemann, den egentlige Langemann, var. Han måtte spørre Dagmar om det når han fikk anledning.

Om han fikk anledning.

Rundt dem lettet tåka brått og de gled på grunt vann mellom glatte svaberg inn mot en strand.

Kjenn omgivelsene dine, chav. Han kunne liksom høre Langemanns stemme. Merk deg detaljene. Du vet aldri når du vil trenge et gjemmested eller en rask retrett. Han så for seg det vennlige blunket som pleide å følge med formaningene og kjente et plutselig stikk av savn.

Men han tok rådet til seg og begynte å studere landskapet. Det var goldt og grått, sugd tom for liv og farger. Stranda var bred og steinete og skrapte mot kjølen da båten omsider traff land. Greven tok opp pistolen som hadde ligget ved siden av ham på benken, men rettet den verken mot dem eller mot Langemanns hode. Det var ikke lenger nødvendig. «Velkommen til Gral,» sa han og lo.

Dagmar ignorerte hånden han rakte henne og var raskt ute av båten for egen hjelp. Pinky skyndte seg etter. Greven glodde misbilligende på ham. «Hva skal vi med gutten, milady?» gryntet han. «Han trengs vel ikke lenger?»

Dagmar grep Pinky hardt om håndleddet og trakk ham mot seg. «Du er noe til trollmann,» snerret hun.

Greven lot Langemanns øyne løpe opp og ned Pinkys smale kropp og den misfornøyde grimasen ble dypere. Men han sa ingenting, bare veivet med pistolen. «Du kjenner vel veien?»

Dagmar kjente veien. Det var lett å se på de målbevisste skrittene hennes da de krysset stranda. Hun gikk med rak rygg og et blankt og uleselig ansikt, og Pinky trasket etter, full av undring over det hun hadde sagt, men ikke så mye at han glemte å følge med på omgivelsene. Steinene på stranda var skarpe og kantete, og han sendte en stille takk til skomaker Ben som hadde sendt ham av gårde på tokt med nye, solide sko. Langemann var ikke så heldig, merket han seg. Greven viste lite aktverdighet for en lånt kropp og han blødde allerede fra flere kutt i de bare føttene. Det så ikke ut til å plage inntrengeren nevneverdig. Han bare ristet litt på dem av og til, som om det hele var mer til irritasjon enn virkelig smertefullt.

Stranda tok slutt og de fortsatte inn på en liten sti gjennom død og tørr krattskog. Pinky løftet blikket. Himmelen var grå over de nakne trekronene. Det måtte være høylys dag, men det var umulig å slå fast. Han holdt seg tett på Dagmar, og skulle nysgjerrigheten hans drive ham bort fra henne, slik den gjorde en gang innimellom, var hun rask til å hale innpå ham igjen. Først da de så huset, sakket hun ned på farten. Bygningen lå på en stor lysning, omringet av en avblomstret hage og høye hekker. Det var tre etasjer høyt, bygget i stein, forholdvis enkelt til herskapshus å være, men med hoveddøren omkranset av søyler og tørr eføy.

Dagmar nølte ikke lenge. Pinky hørte henne trekke pusten raskt inn gjennom nesen og så fortsatte hun. Han holdt tritt, selv om det lå noe mørkt og truende og uvelkomment over huset og han helst ville slippe å gå inn. Dørene åpnet seg for dem allerede da føttene deres traff nederste trappetrinn. Pinky trodde først at de gjorde det av seg selv, men så merket han seg skikkelsene som forsvant lydløst i skyggene og ble borte.

Det var folk her, av et slag.

De kom inn i en hall, men han fikk ikke tid til å studere den spesielt godt før Greven/Langemann ledet dem opp en bred trapp og videre ned en korridor. Det var mørkt, bare svakt lys sivet gjennom dørsprekkene fra rom de passerte. Han lot blikket gli opp langs veggene, der det hang malerier. De aller fleste var skåret i og flerret opp med kniv, som om noen hadde villet utslette sporene etter menneskene som var avbildet der. Han så dem uansett ikke så godt i halvmørket. Dagmars hånd lukket seg om armen hans. Han ante det var vel så mye for hennes egen skyld.

Omsider viste Greven dem inn i et av rommene. Det sto et spisebord der inne, med en enkelt stol, og det var en stor peis ved den ene veggen. Ilden som brant der var den eneste lyskilden i rommet, men de kunne tydelig se mannen som satt i en lenestol foran den. Han var kanskje femti år, beinete og mager, med bakoverstrøket sølvsprengt hår, og ikledd en grønn slåbrok. Øynene var åpne, men stirret glassaktig ut i rommet. Pinky kjente straks en voldsom aversjon mot å gå nærmere. Det var noe udefinerbart, om enn veldig utpreget stygt og ondt med denne figuren. Han skrittet bakover, inn i Dagmar, som la hendene sine på skuldrene hans, varsomt og beskyttende.

Greven/Langemann var blitt stående ved døren. «Her var vi da,» flirte han. «Grisk! Grufull!»

Pinky lurte et sekund eller to på hvem han egentlig skjelte ut, før to sammenkrøpne skikkelser kom inn i rommet og han forsto at dette faktisk var hva han kalte dem. Det var en mann og en kvinne og de kom subbende langsomt, som i søvne. Ved første øyekast virket de eldgamle, men da Pinky la hodet på skakke og studerte dem nøyere, så han at det ikke var tilfelle. Ansiktene var bleke og dradde, men forholdsvis unge. Kvinnen – Grufull – hadde mørkebrun hud og krusete hår, og mannen tettsittende øyne og en tynn bart under den spisse nesen. Han merket Dagmar stivne bak seg og gløttet opp på henne over skulderen. Steinansiktet hadde slått sprekker, hun så på de nyankomne med utilslørt sjokk og sorg. «Harriet?» sa hun. «Joaquin?»

Ingen av de to reagerte. Greven lo. «Hva de enn het før, så adlyder de ikke lenger de navnene,» sa han. «De er under min kontroll nå. De har ingen vilje.»

Pinky grøsset nesten av blikket Dagmar sendte ham i retur, men Greven bare lo høyere og strakte ut Langemanns armer så Grisk og Grufull kunne gripe hver sin. Så gikk et rykk gjennom kroppen og han begynte å se seg forvirret rundt, og Pinky trengte bare å møte blikket hans et kort sekund for å forstå hva som hadde skjedd.

«Pinky?» utbrøt Langemann, for det var virkelig Langemann nå, og merket samtidig at han ble holdt fast og prøvde å dra seg løs. «Pinky!»

Mannen i stolen reiste seg brått. «Få ham ut herfra.» Grevens egen stemme var overraskende svak, nesten vislende.

«Slipp meg!» Langemann kjempet for å komme løs, men de to måtte være overraskende sterke, for de glapp ham ikke, selv om Grufull var faretruende nær.

«Forsiktig,» instruerte Greven. «Jeg har fremdeles bruk for ham.»

Langemann gjorde et brått utfall mot ham og denne gangen datt Grufull over ende og måtte slippe taket. Grisk på sin side kastet seg over ham. Han slo armene om midjen hans, men fikk ikke ordentlig tak i den nakne kroppen og grepet gled ned langs lårene, slik at de begge veltet og Langemanns hode smalt mot peiskanten. Han ble liggende på gulvet, med noen tykke striper av blod rennende nedover ansiktet, og Pinky kjente en knute i brystet, som løste seg noe da Langemann ynket lavt og rørte litt på seg.

«Jeg sa jo at du skulle være forsiktig,» gneldret Greven. «Se nå hva slags griseri du har stelt i stand!»

«Tilgi meg, min herre, tilgi meg, tilgi meg,» mumlet Grisk, bukkende og skrapende, og da Greven viftet ham vekk med en håndbevegelse, tok han og Grufull den svimeslåtte mannen mellom seg og bar ham med seg ut. Pinky kjente Dagmars hånd på skulderen sin igjen, og satte ekstra pris på den da.

«Så, milady» sa Greven, «da var det oss.»

«Hva vil du meg?» glefset Dagmar tilbake, fullstendig uinteressert i å holde på den liksom-formelle tonen. «Skal du gjøre meg til et viljeløst krek, meg også? Du kan jo bare prøve!»

«Milady,» sa Greven stoggende. «Selvfølgelig kunne jeg gjort deg til et viljeløst krek om jeg ville. Du har ingenting å stille opp med mot mine krefter.» Han trakk den ene munnviken opp i et slags snerrende flir. «Eller trodde du det? Var det derfor du kom så villig? Tenkte du at du skulle beseire meg? Du og den ynkelige piraten din.» Han vendte seg mot døra. «Slu!»

Nok en sammenkrøpen figur tasset inn, en blond kvinne i en grå underkjole. Dagmar prøvde seg ikke med et annet navn denne gangen, men Pinky så det samme triste, gjenkjennende blikket.

«Ser du ikke hvor lett jeg overvant de andre?» fortsatte Greven. «Hva får deg til å tro at du er sterkere enn dem?»

«Det virker på meg som om det er du som tror det,» parerte Dagmar.

Greven flirte, men det nådde ikke de stikkende øynene. Ingenting så ut til å kunne ta kulden ut av dem. Han var veldig høy, merket Pinky seg nå, nesten like høy som Langemann. Ansiktstrekkene var skarpe og strenge. «Hent litt te til gjestene, Slu,» beordret han, og kvinnen forlot rommet like stillferdig som hun var kommet.

Greven selv krysset langsomt rommet bort til spisebordet, og Pinky benyttet anledningen til å studere omgivelsene nærmere. Han så mer av dem nå som han hadde vendt seg til det dunkle lyset. Over bordet hang en lysekrone med utente lysstumper i, bordet i seg selv var uten duk og av mørkt tre og ellers tomt. Veggtapetet var ikke det du ville kalle prangende, men pent nok og i en dyp rød farge. Det var ingen vinduer, men to dører, den de var kommet inn gjennom og en på motsatt vegg, som Slu og Grisk og Grufull hadde brukt. I det ene hjørnet, bak Greven, sto et oppslått skap og Pinkys blikk falt på det første i rommet som virkelig fikk ham til å sperre øynene opp.

Han hadde sett tegningen. Den Oliver hjemme i Abra Havn oppbevarte i butikken sin. Kaptein Sabeltann hadde visstnok beordret den ødelagt, orket ikke påminnelsen, men Oliver hadde syntes at det var for galt og skjulte den i stedet på bakrommet, under et klede som Pinky engang i jakt på noe annet, hadde revet ned. «Hva er det?» hadde han spurt Oliver. Han var åtte år gammel.

Oliver hadde senket stemmen til en hvisken, gitt Pinky en følelse av at det var noe forbudt og viktig og voksent de snakket om. «Det er Den gylne tiger,» hadde han hvisket. «Eller mer presist en tegning av den. Alle pirater i Karibien lette etter den tigeren, i det som var den største skattejakten i manns minne.»

«Og fant noen den?» hadde Pinky spurt, allerede overbevist om svaret.

«Kapteinen hadde den,» bekreftet Oliver. «En kort stund. Før den glapp for ham igjen. Derfor liker han ikke bildet, og derfor må du aldri snakke om den til noen.»

«Hvor er den nå?»

«På havets bunn. Ved Gral.» Oliver hadde smilt og kløpet ham vennlig i kinnet. «De kom hjem med en annen skatt i stedet.»

Senere hadde Pinky fått nyss i at tigeren hadde gått ned med Esmeralda, hans fars skute, i det samme forliset han selv var den eneste overlevende fra, og han hadde alltid siden følt et slags fellesskap med denne tapte gjenstanden. Det hadde vært noe litt fint og spennende i det at hans største tap og kapteinens lå sammen på havets bunn, ute av rekkevidde for noen av dem.

Men her var den.

Den gylne tiger.

I et hjørneskap i huset til Greven av Gral.

Og ikke på havets bunn.

Den var mindre enn han hadde forstilt seg, men det var den, uten tvil. En bengalsk tiger, med forpotene på en stein og hodet vridd over skulderen i et truende snerr. I solid gull.

Han hadde ikke kunnet skjule sjokket om han hadde prøvd engang. Greven gliste godt da han så hvor han så. «Ja, den likte du, hva? Ung piratspire som deg.» Han tappet sin lange pekefinger mot bordplata. «Samle eder ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler, men samle eder skatter i himmelen, hvor hverken møll eller rust tærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler! For hvor din skatt er, vil også ditt hjerte være.» Han sukket. «Matteus, kapittel 6, vers 19 til 21. Skjønt ingen har vel lært deg Den hellige Bibel, kan jeg tenke meg.» Han lente seg brått fram. «Om ditt høyre øye frister deg, da riv det ut og kast det fra deg!» ropte han. «For det er bedre for deg at et av dine lemmer går tapt enn at hele ditt legeme blir kastet i helvete!»

Pinky rygget et halvt skritt. Det sorte i Grevens blikk var på et vis blitt enda sortere, skjønt han hadde ikke trodd det mulig.

«Men Den gylne tiger ligger på havets bunn,» datt det ut av ham, av overmot eller ren dumskap.

«Det er det jo åpenbart at den ikke gjør,» glefset Greven.

«Men den gikk ned sammen med min f…» Dagmar kløp ham hardt i armen, og da tidde han.

«Ja, ja,» sa Greven, plutselig kjølig rolig igjen. «Ikke la den friste deg.» Og så lukket han skapdørene.

Slu kom i samme øyeblikk tilbake med en tekanne og tre kopper. Hun satte det fra seg på bordet og forsvant igjen straks Greven hadde vinket henne av gårde. «Te?» bød han Dagmar.

«Du har ikke hentet meg hit for å drikke te,» svarte hun. «Skal vi ikke heller komme til poenget?»

«Jeg prøver å vise deg gjestfrihet.»

«Gjestfrihet?» Hun fnyste. «Dette er mitt hus og du er en inntrenger!»

Det ekle smilet hans forsvant og ansiktet stivnet til i en rasende maske. «Du skal vise meg respekt, heks!» ropte han. «Du er kvinne! Satans yngel!» Han strakte en hånd mot henne, de lange fingrene spredt ut som beina på en edderkopp. «Jeg har knust mange av din sort! Du er ingenting!»

«Jeg hører du snakker,» svarte hun. «Men foreløpig har jeg ikke sett noe jeg beundrer eller frykter. Du er redd meg.»

«Så du vil se?!» skrek han. «Jeg skal vise deg hva jeg er i stand til. La meg demonstrere på gutten, så skal vi se hvem som frykter hvem!»

Han vendte seg mot Pinky, som plutselig sto som lammet under det skarpe blikket hans. Føttene var med ett grodd fast i bakken og noe tungt falt over ham, som en mørk skygge av håpløshet. I samme sekund spratt lokket på tekanna av, og en ball av varm te fløy gjennom lufta som en kule, rett i synet på Greven. Det freste da den traff ham og brølende slo han hendene for ansiktet og vred på seg i smerte, og Pinky ble rykket ut av lammelsen i det Dagmar grep hånden hans og dro ham med seg ut gjennom døra og i all hast nedover korridoren.

«Heks!» brølte Greven bak dem. «Du Satans lille hore! Du kan ikke flykte fra meg! Du er bundet til Gral, nå og for alltid!»

Skrikingen fortsatte, men ble svakere etter hvert som de fjernet seg. Pinky hadde fått ristet av seg sjokket og overraskelsen såpass at han holdt tritt med Dagmar uten at hun behøvde å dra i ham. Han lot henne lede an nedover trappene, gjennom en ny korridor og ned enda en smal trapp til kjelleren. Der, bak en vedstabel, huket hun seg ned og trakk ham inntil seg. «Vær stille,» hvisket hun. «Jeg har kastet en illusjon over oss, men jeg aner ikke hvor lenge jeg kan opprettholde den her, eller om jeg kan i det hele tatt.»

«Langemann…,» begynte Pinky.

«Vi kan ikke hjelpe ham nå.» Hun tok hodet hans mellom hendene og så innstendig på ham. «Du må klare å stole på at Langemann klarer seg selv.»

Han nikket, samtidig som han igjen fikk grep om situasjonen og noe demret for ham. «Du ville dette,» hvisket han. «Du ville i land.»

«Ja,» innrømmet hun. Hun kikket seg stjålent rundt. «Jeg måtte se dem.»

«Grisk og Grufull?»

«Ikke kall dem det! De heter Joaquin og Harriet. Og Slu er Agatha.»

«Unnskyld.»

«De var elevene mine,» bekreftet hun før han fikk spurt. Hun falt med et sukk inn mot vedstabelen, men kikket fort opp på ham igjen. «Hvil deg nå mens du har sjansen, Pinky. Vi må snart videre.»

«Hvor da?»

Hun strøk ham over kinnet. «Det er en til jeg må finne.»

< Niende kapittel        Ellevte kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Niende kapittel

Kategori: Gul

Øya så irriterende ordinær ut. Kaptein Sabeltann sto ute på dekk og stirret på Gral med den intensiteten bare han kunne mønstre. Han opprettholdt en maske av besluttsomhet og kontroll, men sannheten var at han ikke ante hva han skulle forta seg. Han hadde bedt Lech sirkle øya, på rimelig avstand, utenfor rekkevidden til eventuell beskytning, men nært nok til å se. Dersom det nå hadde vært noe å se.

Tåka kveilet seg om de to fjelltoppene, og de få og sporadiske glimtene av det som befant seg bak, bød bare på synet av golde klipper og restene av en vissen vegetasjon. Sabeltann var oppvakt og skolert nok i Kraftens mystikk til å ane at det egentlig ikke var så øde som det virket, at det var en eller annen illusjon i virke her, men han følte ikke for å spørre Dagmar, selv om hun sto lagelig til rett ved siden av ham.

Takk og pris, da, at han hadde et mannskap helt uten slike kvaler.

«Det er jo ingenting der,» bemerket Pelle.

«Jo da,» svarte Dagmar. «Han lar oss se det når det passer ham.»

Sabeltann unnet seg et blikk bort på henne, men lot det bare hvile der et kort sekund før han flyttet det videre ut mot Havets opal, som holdt tritt med dem på et par skipslengders avstand, som for å forsikre seg om at han fremdeles hadde alle sine menn i ryggen. Selvsagt hadde han det.

«Hva skjer nå?» spurte Benjamin fra sin plass ved relingen, og det var et såpass legitimt spørsmål at kapteinen for én gangs skyld lot ham fullføre. «Litt vanskelig å storme et sted vi ikke kan se.»

«Det var aldri meningen å storme stedet,» hveste Sabeltann. I øyekroken kunne han se Dagmar heve det ene øyebrynet. «Vi venter.»

«Hvor lenge da?»

«En mulighet vil by seg,» sa Dagmar og kom det skarpe svaret hans i forkjøpet. Han merket blikket hennes på seg. «Det er bare å holde seg våkne, gutter.»

Sabeltann la hånden på kården sin et øyeblikk, våpenet kjentes kjølig og trygt mot huden og ga ham den roen han trengte for å utføre den neste oppgaven. Han vekslet et ørlite blikk med Dagmar, og så gikk han mot Langemanns lugar med faste steg. Billy, som sto vakt, rettet seg opp i givakt og det var først ved siden av ham, på terskelen, at kapteinen nølte litt. Men ikke så lenge at noen la merke til det.

Han skjøv opp døra og stanken slo mot ham som en vegg. Han var ikke forberedt på at det skulle lukte så stramt der inne og heller ikke, innså han etter hvert som øynene vente seg til mørket, på synet som møtte ham.

Langemann hadde vært overlatt til seg selv i under et døgn, men det var utrolig hvordan et menneske kunne forfalle på så kort tid. Han lå på sengen, så sammenkrøpet som tauene tillot ham, ansiktet var likblekt mot putene og de mørke ringene rundt øynene og de innsunkne kinnene fikk ham til å se tjue år eldre ut. Han hadde tydeligvis svettet voldsomt, for skjorta lå klistret til huden og håret var vått og flokete.

«Er vi framme?» Stemmen var så tørr at den knakk på midten. Det var vanskelig å tolke blikket i halvmørket, men Sabeltann kunne høre på r-ene at det var Langemann han hadde med å gjøre.

Han lot døra gli igjen bak seg med et klikk. «Ja, vi er framme,» svarte han.

Han fikk fyr i lampen og helte vann i en kopp som han presset mot Langemanns lepper. Kvartermesteren drakk grådig av den, og kapteinen forbannet i stillhet avgjørelsen han hadde tatt om å etterlate ham her alene. Tauene hadde holdt, men han kunne se på de blodige håndleddene at Langemann hadde kjempet hardt mot dem, og det hele slo ham nå som fullstendig hasardiøst og tankeløst. Selvsagt burde noen ha sett til ham.

«Hvordan går det med deg?»

Det var et tåpelig spørsmål, noe også Langemanns svar bar preg av. «Hvordan tror du?»

«Har du vondt?»

«Nei.»

«Hvordan er det med hofta di?» spurte kapteinen da. Mer direkte spørsmål, ga kanskje ærligere svar.

Langemann sukket og lukket øynene. «Fortalte hun deg det?»

«Nei. Han gjorde. Han sa det er noe galt med den.»

Det ene øyet åpnet seg igjen. «Jaha? Det var… invaderende.»

Sabeltann strøk varsomt en finger over det ene oppskrapte håndleddet. «Er dette ditt verk eller hans?»

«Sannelig om jeg vet,» svarte Langemann. «Alt har vært så uklart og forvirrende. Rosa var her inne og skjelte meg ut i sted, så det er en viss mulighet for at jeg har hallusinert en del.»

Kapteinen la en hånd på pannen hans og fikk bekreftet mistanken om at mannen hadde feber. «Unnskyld,» ba han, ikke for første gang de siste dagene.

«Slutt å unnskylde deg! Du er ikke den slags mann. Det har du aldri vært.» Den skarpe tonen fra Langemann var uventet, men det grågrønne blikket som nå gnistret opp mot ham var fullt av kvartermesterens velkjente futt, og kapteinen ble ubeskrivelig glad for å se det. «Du gjorde det du måtte.»

Sabeltann grep ham om haken og bøyde seg ned over ham, så tett at nesene nesten berørte hverandre. «Jeg skal drepe ham for deg,» hvisket han. «Du har mitt ord.»

«Det setter jeg pris på, kæpten.»

En svanger stillhet ble liggende og duve mellom dem. Sabeltann beholdt grepet om Langemanns hake og strøk pekefinger og langfinger over de ru skjeggstubbene, kjærtegnet ham nærmest ubevisst, og Langemann hadde låst blikket sitt i hans, holdt det slik bare han kunne, åpen og sta på samme tid. Det gikk et grøss eller en frostrie gjennom ham. «Jeg vil gjerne vaske meg, kæpten.»

Langemann likte å være ren, vel, mer enn likte det, det var et tvangspreget behov han hadde hatt så lenge Sabeltann hadde kjent ham. Ingen badet så ofte som hans nestkommanderende, langt oftere enn strengt tatt nødvendig, et nesten daglig, møysommelig ritual de andre i mannskapet ga ham voldsomt tyn for, i hvert fall bak ryggen hans. Men slik som han lå nå, dynket i sin egen svette, var det vel ingen urimelig bønn å komme med. Sabeltanns øyne drev mot teppet som lå dandert over Langemanns underkropp, neseborene identifiserte omsider den stramme lukten som kom sivende mot ham, og han forsto at kvartermesteren nok hadde sine grunner. «Skal jeg hente gutten?» spurte han.

«Ikke gutten,» brøt Langemann ham av. «Hold gutten unna meg! Bare gi meg varmt vann og noen få minutter, det er alt jeg trenger.»

Sabeltann nikket langsomt, før han vendte om og gikk ut på dekk igjen. Dagslyset skar mot øynene hans og det var først her ute i friluft at han innså hvor tett og illeluktende lugaren egentlig hadde vært. Han hogg tak i den første og beste av mannskapet, som viste seg være Isak, og kommanderte ham til å skaffe vaskevann. «Du blir der inne hele tiden,» advarte han. «Du snur ikke ryggen til ham så mye som et øyeblikk. Forstått?»

«Ja da,» mumlet Isak og gikk surmulende ned i byssa.

Sabeltann gjenopptok posisjonen sin ved relingen og det tok ikke lang tid før Dagmar gled opp på siden av ham. «Nå, hvordan sto det til?»

«Det er det samme som sist,» svarte han. «Men han ser ut til å være over det verste.»

«Det vil stabilisere seg snart. Det er grenser for hvor lenge Greven kan opprettholde det trykket.»

Han så på henne, skarpere enn han hadde tenkt. «Er det?»

Hun flakket med blikket. «Jeg håper i hvert fall det.»

Han la en hånd på rekkverket, som for å støtte seg selv. Frustrasjon og sinne var i ferd med å bygge seg opp i ham, og han ville ikke at hun skulle se det. Ville ikke at det skulle gå ut over henne.

«Kæpten?»

Lech ropte på ham fra roret, og han sukket svakt av lettelse over den beleilige avbrytelsen. «Ja?»

«Vi har sirklet øya to ganger nå, kæpten. Vil du vi skal fortsette?»

Han tenkte seg om et øyeblikk, glante en siste gang inn mot land, om enn mest for syns skyld. «Nei.» Han ga relingen et klapp og skjøv i fra. «Vi dropper anker her. Benjamin!»

«Ai, ai, kæpten, dropper anker!» Kanoneren overrasket med sitt nærvær og kjappe reaksjon og fikk mennene i sving, og straks etter gikk ankeret til bunns, både på Den sorte dame og over på Havets opal. Sabeltann så at lettbåten ble satt på vannet der borte og at Valdemar gjorde seg klar til å komme over, uten å ha klarert på forhånd. Han lot det passere. Det var ikke uvelkomment slik ting var nå.

Han noterte seg at Isak kom opp fra byssa, bærende på en kjele rykende varmt vaskevann og stadig mumlende subbet seg mot Langemanns lugar, og skulle til å gi ham nok en verbal overhaling, bare sånn til oppstramming og advarsel, men nøyde seg til slutt med et skarpt blikk. Det viste seg i de fleste tilfeller å være nok. I stedet gikk han for å ta imot Valdemar.

Han klatret om bord en kort stund senere, uten Odin denne gangen. «Han har det bra,» bedyret han til Benjamin, som kom kapteinen i forkjøpet og nådde bort til ham først. «Men når sant skal sies er han litt… urolig. Altså, ingenting sammenliknet med det utbruddet han hadde sist vi var om bord, men jeg tenkte det nok var best å holde ham unna.»

Sabeltann var hjertens enig, noe han lot et blikk rettet mot Benjamin fortelle, og kanonmesteren, som var usedvanlig flink til å ta hint denne dagen, trakk seg stillferdig vekk.

Valdemar nikket mot Langemanns lugardør. «Han er…?»

«Ikke bra,» avsluttet kapteinen for ham.

Valdemar nikket langsomt, og om Sabeltann hadde vært en mindre kynisk person, ville båtsmannens omsorg for Langemann virket nesten rørende på ham. Valdemar lot blikket gli videre innover mot øya. «Det er noe ved stedet som gjør det litt guffent,» vedgikk han, «men sannelig om jeg kan se hva.» Han så fra Sabeltann og bort på Dagmar. «Den ser øde ut for meg.»

«Det er den ikke,» bedyret Dagmar.

«Du kan se noe?»

«Jeg kan kjenne det,» presiserte hun. «Men vi vil ikke kunne se noe før illusjonen blir opphevet. Det er Grevens trekk vi venter på.»

«Jeg kan ikke fordra å vente,» mumlet Sabeltann, og overrasket seg selv ved å faktisk si tanken høyt. «Han har da langt på vei invitert oss hit. Hvorfor stenge oss ute?»

«Han tester deg,» sa Valdemar, og overlappet Dagmars samtidige svar: «Han ydmyker deg.» De anerkjente hverandre med et mildt blikk kapteinen kjente en til dels urimelig irritasjon over, før Dagmar konkluderte. «Han leker med deg. Ikke la ham. En mulighet vil by seg, og da må du være klar.»

«Har vi en plan?» spurte Valdemar.

Sabeltann åpnet munnen for å svare, men avbrøt seg selv da han merket seg uttrykket i Dagmars ansikt. «Å, ikke gi meg det blikket, du har ingen plan du heller!» Han så iltert tilbake på Valdemar. «Det er som hun sier, det er hans trekk.» Han la en hånd på kården. «Og jeg er klar.»

Det siste var muligens en løgn, og det var også mulig at de andre to forsto det, men ingen kommenterte det. Det rakk de ikke, for i samme øyeblikk lød det et smell og høylytt romstering fra Langemanns lugar. Sabeltann spant rundt på hælen og begynte å gå mot den, men kom bare to skritt før døra føk opp og Langemann kom ut på dekk. Han hadde den ene armen i et jerngrep om en vettskremt Isaks hals og i motsatt hånd holdt han en pistol han trykket mot den unge piratens hode.

Over hele skuta rykket mennene til og fram, med sabler og kniver trukket, for så å bremse opp igjen like brått. De så godt på det ville blikket hvem de egentlig hadde med å gjøre, samtidig var det fremdeles deres høyt respekterte kvartermester de hadde foran seg, våt og glinsende i sollyset og med det mørke håret slått ut over skuldrene.

Og ellers naken som en nyfødt.

Han så rett på kapteinen. «Gi meg lady Dagmar!» hveste han. Han måtte ha sett noe i blikket hans, for han dyttet Isak fra seg og rettet pistolmunningen mot sin egen, det ville si Langemanns, tinning i stedet. «Jeg mener det. Jeg trenger ikke denne kroppen, men gullgutten gjør.»

Sabeltann observerte i øyekroken at Pinky gikk et steg fram, men gutten hadde visst lært av fadesen forrige gang de hadde befunnet seg i en liknende situasjon, og frøs til igjen.

«Rolig.» Kapteinen lot det med vilje være åpent hvem han instruerte, om det var Pinky eller de andre mennene, seg selv eller Greven.

Det var sistnevnte det virket dårligst på. «Gi meg lady Dagmar og en lettbåt,» kaklet han. «Eller jeg skyter!»

«Hva med klær?» spurte Sabeltann tørt.

Greven gliste. «Ja? Liker du ikke det du ser?» Han skjøt hoftene fram og viste kvartermesteren fram i all hans prakt. «Jeg ser hvorfor de kaller ham Langemann nå.»

Pinky så ut som om han skulle dø av skam og det flakkende blikket hans landet til slutt stivt i dørken. Greven lo.

Sabeltann merket bevegelse ved siden av seg. Dagmar var på vei til å skritte fram og han grep etter henne uten å egentlig tenke over det. Hun la en hånd mot underarmen hans og lente seg rolig mot ham. «Som jeg sa, en mulighet vil by seg.» Så trev hun Pinkys hånd og dro ham med seg bort til Greven.

«Du tar ikke med deg gutten!» datt det ut av Sabeltann og ingen ble mer overrasket over utbruddet enn ham selv.

Greven gliste triumferende. Han grep tak i Dagmar straks hun var innenfor rekkevidde og trakk henne brutalt inntil seg. «Du vil ha gutten med deg, hva? Da får du det. Alt for deg, min kjære.» Han lo og, Langemann eller ei, Sabeltann var glad han ikke hadde sin egen pistol med seg og at kården var for kort.

«Det er en lettbåt på vannet alt,» freste han og nikket ned mot den Valdemar hadde kommet i. «Kom deg vekk fra skuta mi!»

Greven sendte Dagmar og Pinky ned taustigen først, så løftet han hånden til pannen i en ironisk honnørhilsen før han klatret etter selv. Sabeltann stirret olmt etter ham i det båten gled inn mot øya, helt til tåka hadde tettet seg om den og de ikke lenger var synlige for ham.

Da spant han brått rundt mot Isak. «Snudde du ryggen til ham?» glefset han.

Isak visste bedre enn å prøve å lyve. «Bare et øyeblikk…»

Sabeltann ga ham en ørefik så hard at han nesten gikk i dørken. «Jeg sa jo at du skulle følge med!»

«Men det var ekkelt, kæpten!» forsvarte tomsingen seg. «Han hadde gjort på seg…»

Kapteinen fiket til ham enda en gang. «Og dét er for at du ikke holder sånt for deg selv!»

Han rettet seg opp og så utover resten av mennene sine. De kikket tilbake på ham, tause og molefonkne, satt ut og en smule forvirret. Merkelig nok var det synet av Valdemar som roet ham ned.

«Så,» nikket båtsmannen, fattet nå som noen måtte være det, «vi venter videre, kæpten.»

< Åttende kapittel      Tiende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Åttende kapittel

Kategori: Gul

Det var allerede sen kveld innen de var tilbake om bord. Solen hadde forsvunnet i havet og mørket hadde omhyllet skuta da de klatret opp fra lettbåtene og ble møtt av en litt for påtatt entusiastisk Ali. «Nå, er han kurert?» spurte han, men det blide ansiktet falt fort sammen da han så tauene rundt Langemann og deretter Dagmar som ble hjulpet over rekka etter ham. Pinky la merke til at han vekslet et kort blikk med Isak, som nok hadde sladret om både det ene og det andre, men ikke helt blitt trodd, som så ofte før.

«Kast loss,» snerret kaptein Sabeltann til svar, og rettet en finger opp mot Lech ved roret. «Du har fått ny kurs, hva?»

«Ai, ai, kæpten,» svarte styrmannen. «Mot Gral.»

Langemann trasket forbi, med stiv kurs for lugaren sin, uten et ord eller så mye som et blikk på noen, og kapteinen kikket etter ham, men gløttet fort ned på Pinky. «Vis damen ned under dekk,» sa han, plutselig veldig formell. «Samme sted som sist.» Uten å vente på respons strente også han av gårde.

Pinky tok Dagmars reiseveske og bar den for henne ned de smale trappene til banjeren. De hadde innredet et lite avlukke til henne der. Det var ikke stort og ikke hadde det ordentlige vegger heller, bare tynne teltduker, men det lå i det minste akter, der sjøen var roligst. «Er det noe du trenger?»  spurte han etter å ha satt veska varsomt fra seg. Han prøvde å holde stemmen lett og munter, desperat etter å skjule den indre uroen.

Han kunne selvfølgelig ikke lure henne. «Hva er det du har på hjertet?»

Han kikket seg over skulderen, uten å ane hvorfor. Ingen hadde forbudt ham å stille spørsmål, men så var han vel ikke helt sikker på om han virkelig ønsket svarene? «Gral,» sa han fort, «Langemann har fortalt meg at øya var tom, den gangen de fant meg der. Men du sier det ennå er folk der?»

«Det var like etter at Greven kom, det,» nikket hun, «at de fant deg.» Det kom ikke som et spørsmål, så han forsto at han hadde rett i sine anelser om at hun visste mer enn hun først hadde gitt uttrykk for. «Han må ha kastet en, skal vi kalle det forhekselse, på stedet. Det er en enkel jobb for en som tøyler Kraften så godt som ham.»

«Slik du gjør når du får folk til å glemme deg?»

«Kapteinen fortalte deg om det, hva? Ja, noe slikt.» Hun satte seg ned på en kasse de hadde satt fram til henne som stol. «Hva vet du om Gral, Pinky?»

«At det var et coven der. Var du en av dem?»

«Jeg var priorinnen,» smilte hun. Det var et trist smil. «Det betyr at jeg var leder og lærer. De andre var elevene mine.» Han åpnet munnen for å spørre mer, men hun stoppet ham. «Gå i byssa og hent litt te. Det er best du får hele historien fra begynnelsen av, tror jeg.»

Han kokte egenhendig opp friskt vann, i en ren kjele, og hentet den teen som sto helt innerst i matboden, den han gjemte for Skalken slik at den ikke skulle bli tuklet med. Bare det beste for Dagmar. Det tok ham godt og vel ti minutter, og innen han gikk tilbake til henne, var skuta krengende på vei ut i åpent farvann for å slutte seg til Havets opal, som hadde ventet på dem der.

«Du tok med en kopp til deg også, håper jeg,» sa hun da han kom, og han løsnet rødmende drikkekoppen sin fra beltet.

Hun hadde ordnet plass til ham overfor seg selv, og de ble sittende tett i det lille avlukket, noe som var like greit, for Pinky hadde videre lyst til at resten av mannskapet skulle høre hva han snakket med heksa (deres ord, ikke hans) om. Han var ikke engang sikker på om han hadde lov.

«Jeg var en gang en holden kvinne,» begynte hun uten videre innledning. «Jeg er datter av en svimlende rik dansk friherre og atten år gammel ble jeg gift med en enda rikere engelsk lord, som tok meg med til Karibien. Jeg hadde alt, men jeg var ikke lykkelig med ham, han var ikke mitt valg og hadde ikke vært det om jeg hadde fått velge heller. All min glede fant jeg i bøker, i kunnskap, i en venn og i Kraften. Jeg har kunnet bruke den siden jeg var jentunge, selv om jeg lærte tidlig å gjemme det for omverdenen, og øvde i skjul sammen med kammerpiken min, som det viste seg også hadde evnen.»

Hun tok en slurk av teen mens hun så intenst på ham over kanten av koppen. «Men for å gjøre en lang historie kort, jeg ble dømt til døden for drap og hekseri. Jeg klarte å flykte, ved hjelp av din kaptein, og reddet livet, men mistet alt annet.»

«Hvorfor hjalp han deg?» datt det ut av Pinky, som om dét var det essensielle i det hun nettopp hadde fortalt, men Dagmar smilte bare og det var i grunnen svar nok.

«Det eneste jeg fikk med meg var noen smykker,» fortsatte hun, «men de var verdt en pen sum, så jeg lette opp kammerpiken min, som min manns slektninger hadde drevet ut på gaten, og en nær venninne ved navn Miriam, den eneste fra min tid som adelskvinne som ikke vendte meg ryggen, fordi også hun kunne bruke Kraften. Jeg solgte smykkene, vi fant oss en øy og brukte pengene på å bygge et hus der, et fristed for slike som oss: et coven.»

«På Gral,» nikket Pinky andektig.

«Ja. I begynnelsen var det bare oss tre, men med tiden ble vi flere, og da Greven kom bodde vi rundt tretti stykker der.»

«Hva skjedde? Bare kom han? Kom han alene? Hva gjorde han?» Pinky klarte ikke å stoppe ordflommen, det var i det hele tatt så vidt han klarte å justere volumet i stemmen. Han forventet nesten at Dagmar skulle komme med sin sedvanlige kommentar om at han stilte mange spørsmål, men hun gjorde det ikke, bare fortsatte med å smile trist.

«Jeg var ikke der,» sa hun, «jeg var tilfeldigvis på reise da han kom. Men det var helt ut av det blå, ingen av oss ventet det, ingen av oss ante engang hvem han var. Men han kjente til oss og han visste hva han kom for.»

«Og hva var det?»

«Kraften. Om du er blant dem som kan bruke den, blir du langt sterkere av å omgi deg med andre som også kan. Og Greven har som mål å bli den sterkeste av alle, ja, den sterkeste som noen gang har vært.»

«Hvordan vet du alt dette hvis du ikke var der?»

«Miriam fikk advart meg,» svarte hun, og la til før han rakk å spørre hvordan: «Vi har våre metoder.»

«Og du dro aldri tilbake?»

«Ikke før nå.» Hun så alvorlig på ham. «Men han har lett etter meg, konstant. Jeg er den sterkeste av heksene, ser du. Han trenger meg… eller kreftene mine.»

«Vi ledet ham til deg,» innså Pinky med en stadig voksende uro. «Vi skulle ikke gjort det.»

Hun smilte plutselig, bredt og oppriktig. «Det var ikke med hensikt eller av vond vilje. Og han hadde funnet meg, før eller siden uansett. Jeg er glad det ble nå.»

Han var nesten redd for å spørre, men han måtte vite det. «Hva har hendt med de andre?»

En ny skygge av alvor og sorg falt over henne. «Noen er døde. De ble drept fordi de gjorde motstand. Resten er i live, på et vis. Det er slik han vil ha det, det er bare når de lever at Kraften kan dyrkes i dem, det er bare da han har nytte av dem. Men de er ikke slik de en gang var, de har ikke lenger en fri vilje, alt det som en gang gjorde dem elskverdige og unike er borte, de er slaver fullstendig under hans kontroll. Bare Miriam, som var sterkere enn de andre, har enn så lenge klart å stå imot, selv om han har bundet henne til øya slik at hun ikke kan dra derfra. Får han kontroll over henne, og meg, kan ingenting stoppe ham.»

Det var noe i stemmen hennes som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hans. «Hva skjer da?»

«Mor Gaia vet,» svarte hun. «Men en mann med et ondt hjerte og absolutt makt…»

Hun lot setningen dø, men det hindret ikke fantasien hans i å spinne videre på den. Han tømte fort i seg teen og svelget hardt ned. «Vi må stoppe ham,» sa han. «Om det går.»

«Jeg vil tro det går,» sa hun, men rettet det fort til: «Det må gå.»

Det måtte gå.

Dagmar hadde begynt å fundere på om hun hadde tatt den riktige beslutningen. Hun hadde latt seg lede av hjertet, av kjærligheten til menneskene hun engang hadde vært lærer og beskytter for og av behovet for å lette sin egen dårlige samvittighet over å ha latt dem i stikken. I tillegg lå det et genuint ønske om å hjelpe Sabeltann der, det kunne hun ikke nekte for. Men hun begynte å frykte nå, den andre dagen til havs, at hun hadde latt seg rive med. For hadde hun egentlig noen plan, hun som hadde kritisert kapteinen for å mangle en? Hadde ikke Miriam tryglet henne om å holde seg borte?

Eller var det nettopp dette hun hadde ventet på? At han skulle komme henne til unnsetning, igjen?

Hun himlet med øynene over sin egen tåpelighet, trakk sjalet tettere om seg og motsto fristelsen til å kikke seg over skulderen, mot poopdekket der han selv sto til rors for øyeblikket. Han var ikke ute etter å hjelpe henne, han hadde aldri tilbudt seg å gjøre det før. Det var helt andre ting som drev ham mot Gral.

Var hun sjalu? Hun hadde aldri ventet å føle sjalusi, men så hadde hun aldri ventet at hun skulle ha noen grunn til det heller. Han hadde vært så hard og kald den gangen hun forlot ham, så fortapt i sine rasende fantasier om hevn og så full av begjær etter gull og hul rikdom. Hvis ikke hun kunne tine ham, hvordan skulle noen andre kunne klare det? Hun hadde aldri sett for seg at han ville slippe noen inn på seg på den måten igjen, aldri trodd at hun måtte forholde seg til det.

Hun krysset dekket til kvartermesterens lugar. Vakten ved døra, den unge asiaten, gjorde ingenting for å stoppe henne, så bare ned og trakk til seg føttene idet hun banket på og uten å vente på svar trådte forbi ham og inn i rommet.

Langemann var alene. Han lå bundet til sengen, som en forrykt i Bedlam-pasient, men øynene var klare da de møtte hennes og hun forsto straks at Greven ikke var tilstede. Blikket var vanskelig å tolke – granskende, avmålt, arrogant og høflig på en og samme tid – og det fulgte henne taust mens hun lukket døra bak seg og varsomt la armene i kors.

«Jeg tenkte det var på tide vi snakket sammen,» begynte hun.

«Hva har vi å snakke om?» svarte han, og tonen var så flat at hun var usikker på om det var ment å være uvennlig eller ikke.

«Vi har vært i nærkontakt to ganger nå og ennå ikke hatt en ordentlig prat,» fortsatte hun ufortrødent. «Første gang var du temmelig slått ut, andre gang… vel, det var en annen der det meste av tiden. Og du har sikkert spørsmål.»

«Egentlig ikke.» Ansiktet forble en pregløs maske. «Jeg vet hvem du er. Han har fortalt meg alt sammen.»

Hun beholdt roen. Flere kunne spille dette spillet. «Har han?»

«Ja. Han har fortalt meg at dere var elskere, at han drepte mannen din og rømte av sted med deg. Så forlot du ham, av en eller annen grunn, noe som såret ham dypt.» Han smilte skjevt, det var ikke et vennlig smil. «Skjønt akkurat den delen nevner han bare i fylla.»

Hun løftet armene lenger opp på brystet. «Har han fortalt deg hva han egentlig heter?»

Smilet krøp lenger oppover kinnet hans. Var det triumf? «Ja.»

«Noe som gjør oss til de to eneste i verden med den kjennskapen. Utenom ham.»

«Jeg går utfra det.»

Hun tillot seg å studere ham et øyeblikk. Morgan hadde snakket så varmt om denne mannen i sin tid, men det ante henne at han hadde snakket om en side hun ennå ikke så. Det var noe der, riktignok, en stødighet man ved første øyekast kanskje ikke ville ane fantes. Brutal, ja, men trofast. En løgner, men tøff nok for sannheten når det krevdes. Det udefinerbare smilet var der fremdeles. «Nå, lady Dagmar?» sa han. «Hvorfor kom du egentlig?»

«Jeg kom for å se hva det er han ser i deg.» Det var ikke noe poeng i å gå rundt grøten. «Han elsker deg, det forstår du vel?»

Han nikket forsiktig, nesten umerkelig. «Sjalu?»

Hun klarte å hente fram en liten latter. «Du bare slår meg ikke som hans type.»

«Fordi jeg er mann?»

«Nei.» Hun ristet på hodet. «Akkurat det er en detalj jeg ikke er overrasket over at han overser. Men hans rykte er ikke det eneste som flyr over havet. Jeg har hørt om deg, Jakov Karoli, og selv om jeg ikke hadde, kan jeg lett se hva slags mann du er. Du er en mann som er vant til å få det han vil ha.»

Han åpnet munnen for å svare, men hun avbrøt ham: «Så spørsmålet er kanskje heller hva du ser i ham? La meg gjette: Han var den første du hadde møtt som du ikke kunne svindle? Den første som ga deg litt motstand.»

Han trakk lett på skuldrene.

«Men du har ham rundt lillefingeren nå,» fortsatte hun. «Det må du da også være klare over? Og likevel utnytter du det ikke. Noe som forteller meg at du også elsker ham.»

Han bare så på henne. Hun hadde ikke klart å vippe ham av pinnen, om det i det hele tatt var hva hun hadde forsøkt å gjøre. «Jeg er glad i ham,» sa han til slutt. «På et vis, om ikke på hans vis.»

«Du virker ikke spesielt eiesyk.»

«Jeg trenger ikke være det.»

Plutselig sprakk fasaden. Et ørlite sekund varte det, men hun fikk den med seg, grimasen som blafret over ansiktet hans, oppmerksom som hun var. «Du har vondt,» innså hun og skrittet bestemt bort til sengen. «Får jeg se?»

Hun hadde ikke ventet at han skulle svare ja, men det gjorde han. Han så vel at han ikke hadde noe å tape på det, nikket matt og lot henne trekke ned bukselinningen. Det føltes mer intimt nå som han var våken. Og bundet.

Arret var pent, med tanke på hvor infisert såret hadde vært, noe hun bemerket. «Det er bare å beklage at jeg ikke kunne ordne det like pent på innsiden også. Jeg hadde aldri forsøkt noe slikt før.»

«Du gjorde noe enestående,» svarte han, og det lød som om han mente det. «Jeg har vært på do,» la han til.

«At det var?»

«Det er vanligvis det folk spør om når de trykker meg på magen.»

«Akkurat. Plaget av forstoppelse?»

«Innimellom.» Han rynket på nesa. «Andre ganger det helt motsatte.»

«Det fins urter som kan hjelpe på det. Jeg kan vise Pinky…»

«Å, han er alt milevis foran deg. Han har lest seg opp.»

«Å? Hjelper det?»

«Ikke så mye som han helst vil at det skal, tror jeg.» En helt annen type smil hadde åpnet ansiktet hans, og nå så hun det, hans første virkelig tiltrekkende trekk: Kjærligheten til guttungen. «Men det er hofta som er vond nå,» fortsatte han. «Jeg har ligget stille for lenge.»

«Ja, jeg klarte visst ikke å få den til å gro helt riktig sammen heller.»

«Hva mener du?»

«Hofta di brakk da det du ble skutt,» minnet hun ham på, og innså i samme øyeblikk at han antagelig ikke hadde vært klar over det. «Jeg trodde du visste... Du halter når du går.» Et drag av skrekk flerret opp i blikket hans, og hun skyndte seg å legge til: «Bare et trent øye kan se det! Men du legger mest vekt på høyrefoten og det kan gi deg problemer, på sikt.» Hun smilte tappert. «Jo sterkere du er, jo mindre vil det plage deg, så hold den tøyelig og gjør styrkeøvelser. Og ikke ligg bundet til senger mer enn nødvendig.»

Spøken hennes falt flatt til dørken. Han var tydeligvis ikke i humør.

«Og ellers?» fortsatte hun, noe mer anstrengt. «Tilbakefall? Infeksjoner? Feber?»

Han ristet på hodet. «Bare den ene gangen.»

«Bra. Jeg skal la deg være i fred nå.» Hun trakk bukselinningen opp igjen og gikk tilbake til døra. Men der stoppet hun og så tilbake på ham over skulderen, nølende. «Fortalte han deg om barnet?»

Selv Sabeltanns skygge, verdenshavenes store svindler, klarte ikke å skjule sjokket. Øynene hans viet seg ut i vantro og han løftet hodet opp fra puta i en plutselig nyfiken, årvåken bevegelse.

«Jeg ser at han ikke har gjort det,» kommenterte hun.

«Det var et barn?» spurte han.

Hun la en hånd på klinken. «Det var nesten et.»

Hun snudde seg for å gå, men akkurat i samme øyeblikk kjente hun det plutselige dragsuget av en skiftning i Kraften. Hun forsto med én gang hva det var og rakk så vidt å spinne rundt for å møte Langemanns blikk, før han til de grader kjente det også. All farge forsvant fra ansiktet hans, som krøllet seg sammen i smerte, og han kastet seg tilbake mot putene. Innen hun hadde nådd tilbake til ham, klarte han ikke lenger å holde det inne. Han skrek.

«Langemann!» ropte hun. Hun tok hodet hans mellom hendene sine. Han var allerede brennhet. «Hør på meg! Det er Greven som drikker av Kraften. Jeg vet det gjør vondt, men han kan ikke drepe deg.»

«Skal vi vedde, tispe?!»

Hun slapp ham like brått som han falt til ro. Blikket som møtte hennes var helt svart. Greven var tilbake.

«Jeg ser fram til å møte deg,» gliste han.

Hun rygget bort fra sengen, mot døra, samtidig som denne føk opp og Sabeltann og et par av hans menn kom brasende inn.

«Hva skjer?» forlangte kapteinen å få vite, samtidig som Langemann begynte å klynke høyt av smerte igjen, et tydelig tegn på at han atter var seg selv.

«Han forbereder seg,» svarte hun rolig. «Han vet vi er på vei.»

«Han så deg?»

«Ja.»

En av mennene, den hengslete kanonmesteren, ville gå videre inn i rommet, men Sabeltann langet ut en arm og holdt ham tilbake. «Ingen går inn her,» sa han, uten å ta blikket fra stakkaren i sengen. «For resten av seilasen. Jo mindre han vet, jo bedre.»

«Men, kæpten, han har vondt!»

Sabeltann sendte ham et skarpt blikk, og Dagmar kunne bare fundere på om han leste det like godt som henne. Jeg ser han har det vondt, din tomsing! Tror du ikke det koster meg alt å gå fra ham?

Så de trakk seg ut av rommet, og det skjøre håpet om at døra ville dempe smerteskrikene svant da den ble lukket bak dem. Dagmar gløttet bort på mannen hun en gang hadde elsket og så hvordan blikket hans hadde rettet seg ut mot havet og det som ventet forut, og hun lot sitt eget vandre samme vei, og så stirret de ut i kvelden sammen, ut i en uro ingen av dem snakket om.

< Sjuende kapittel            Niende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Sjuende kapittel

Kategori: Gul

Verken Isak eller tvillingene var vonde å be da de ble sendt i forveien tilbake til skuta. De kikket seg ikke engang over skulderen, og Pelle forflyttet seg endatil fortere enn kapteinen hadde sett ham gjøre på årevis. Resten av mannskapet ble værende, avventende på nærmere ordre, og spesielt Tønnes så skeptisk ut. Brynene hans hadde krøpet oppover i den mistenksomme minen Sabeltann hadde begynt å assosiere ham med, men han var heldigvis raskt ute med spørsmålet som måtte komme: «Så vi lar skatten på San Rafael ligge?»

«For nå,» svarte kapteinen. «Vi har mer presserende ting å ordne opp i først.» Han sendte ham et advarende blikk. «Er du uenig i det?»

«Slett ikke, kæpten.» Tønnes kikket raskt i Langemanns retning. «Men det hadde hjulpet å vite hva planen er.»

«Selvsagt. Jeg skal drepe ham.»

«Drepe hvem?»

«Greven av Gral, selvfølgelig!»

Tønnes nikket langsomt. «Bare sånn… uten videre?»

Utover dette (når alt kom til alt, betimelige) spørsmålet uttrykte han ingen misnøye over planen, men Dagmar fulgte naturligvis ikke hans gode eksempel. «Det er planen din?» utbrøt hun, nesten aggressivt fortørnet. «Bare reise til Gral og slå Greven i hjel, som om det var det enkleste…»

«Det er deg han vil ha,» avbrøt han.

«Hva?»

«Han så deg. Han vet hva du er.» Han satte langt mindre pris på glimtet av reell frykt i blikket hennes enn han på forhånd hadde tenkt. «Han ba meg bringe deg dit,» fortsatte han. «Og lovet å la Langemann være om jeg gjorde det.»

«Og du trodde ham?»

«Selvsagt ikke!» spyttet han, før han tok seg sammen og mildnet. «Og, slapp av, jeg har ingen planer om å overlate deg til ham.»

«Nei,» sa hun kaldt. «Jeg hørte deg. Du skal bare dit og drepe ham.»

Han feide blikket over rommet, vel vitende om at de andre hadde ørene på stilk, selv om de øyeblikkelig prøvde å skjule at de hadde det. Hun innså tydeligvis det samme og skrittet nærmere. «Du har aldri hatt en fiende som denne før,» hisset hun ham i øret. «Han har tilgang på krefter du ikke forstår, enorme krefter. Han er ikke edel, han har ingen ære, han følger ikke dine regler, din kodeks. Men han leser deg som en åpen bok, og han finner dine svake punkt og bruker dem mot deg.» Hun løftet en stoggende hånd før han rakk å respondere. «Og ikke fortell meg at du ikke har noen svake punkt, for jeg er temmelig sikker på at han allerede har funnet dem.»

«Jeg sa jo at jeg ikke skulle føre deg til ham.»

«Jeg snakker ikke om meg.» Blikket hennes drev mot sengen i hjørnet.

«Det er ikke…,» begynte han.

«Jeg blåser i hva det er! Men noe er det mellom dere, og Greven kommer til å utnytte det, tro du meg!»

«Hva vil du jeg skal gjøre, da?» hisset han tilbake. «For han kommer ikke til å la oss være, gjør han vel? Han kommer til å smette inn i Langemann når enn det måtte passe ham, om vi så drar til verdens ende. Det er slik det fungerer, har jeg rett?»

Hun nikket.

«Nettopp. Har du en bedre plan, kanskje?»

«Nei,» vedgikk hun med et sukk. «Jeg skulle bare ønske din hadde flere detaljer.»

«Jeg tenker ut detaljene underveis.»

«Da så.» Hun så ikke det minste overbevist ut, men desto mer besluttsom, og før noen av dem sa noe mer, nappet hun en sekk ned fra en krok på veggen og begynte å dytte krukker og bunter av tørkede urter opp i den.

«Hva gjør du?» spurte han, full av bange anelser.

«Jeg pakker,» svarte hun, som om han ikke kunne se det. «Jeg blir med dere.»

«Ikke i helvete om du gjør!»

«Jo. Du kommer til å trenge meg.»

«Har du ikke hørt en ting av det jeg sa? Det er deg han vil ha.»

«Jeg hørte deg,» forsikret hun, uten å stoppe opp i pakkingen. De andre i rommet hadde derimot lagt ned all aktivitet og observerte opptrinnet med utilslørt interesse. Sabeltann sendte dem noen skarpe blikk, uten at det hadde spesielt stor effekt. «Hvis det er måle krefter han vil…,» fortsatte Dagmar.

«Ikke planer!»

Det kom et kremt fra Langemann i sengen. «Jeg hadde ikke hatt noe i mot at hun ble med, kæpten. Vi kunne få bruk for… ferdighetene hennes.»

«Jeg er enig,» skjøt Benjamin fort inn.

Kapteinen så olmt på ham, bare fordi det var ham. «Vent utenfor,» kommanderte han.

Og Benjamin gikk, Tønnes og Claes fulgte med i dragsuget, og også Dagmar så ut til å ta hintet. Hun vendte seg mot guttungen og vinket ham med seg under påskuddet om at han skulle hjelpe henne med å plukke noen urter fra hagen.

«Ellers kunne du jo bare drepe meg,» foreslo Langemann straks døren hadde lukket seg bak dem, og han og kapteinen atter var alene. «Det ville tross alt vært enklere.»

Han lød ikke helt oppriktig, og Sabeltann trakk litt på smilebåndet før han snudde seg mot ham. «Etter at du ble skutt og lå døende av såret ditt, var det noen av mennene som foreslo at vi skulle sette en kule i hodet på deg, for å spare deg for smertene. Jeg ba dem dra til helvete.» Han satte seg på stolen han tidligere hadde okkupert. «Så, hvis jeg ikke kunne drepe deg da, av barmhjertighet, så tror jeg faktisk ikke at jeg kan. Det burde du vite, jeg prøvde i fjor.»

Langemann fnyste. «Snakker du om det ynkelige forsøket i lugaren? Du var knapt borti meg.»

«Nettopp. Så det blir neppe jeg som dreper deg.»

«Bra, jeg var egentlig ikke så oppsatt på den løsningen.»

«Vel, det ante meg.» Sabeltann gløttet ned på ringene sine. «Du mener altså at jeg skal la Dagmar komme med oss?»

«Ja.»

«Du aner ikke hva du begir deg ut på.»

Langemann løftet et bryn. «Gjør du?»

Han reiste seg bestemt. «Ikke i det hele tatt.»

Han gikk ut, der Claes og Tønnes ventet standhaftig på trammen, og beordret dem til å få Langemann løs fra sengen og klar til avreise. Deretter rundet han huset til Dagmars lille urtehage og fant henne der, allerede vandrende rundt blant bedene, med Pinky på slep. Gutten var ingen dumrian, han forsto øyeblikkelig at hans tilstedeværelse ikke var ønsket og takket stillferdig for seg og forsvant.

«Overbeviste han deg?» var det første hun spurte om.

«Om noen kan, er det han,» svarte han. Han så ikke noe poeng i å ikke være ærlig. Han var veldig klar over hvor godt hun gjennomskuet ham. «Det er ikke som du tror,» la han fort til.

«Hva er det jeg tror?»

«At han og jeg… at vi er…»

«Det er ikke hva jeg tror. Du slipper ikke noen inn på deg sånn.» Hun rev enda noen blader fra planten ved siden av seg. «Men kanskje du burde.»

«Det har du ingenting med.»

«Nei, jeg har ikke det.» Hun så på ham igjen. «Men jeg vil hjelpe deg med å redde ham, enda en gang, om du lar meg.»

«Ikke få meg til å tro at det er motivasjonen din.»

Hun smilte forsiktig. «Og så er det på tide at jeg drar tilbake til Gral.»

«Jeg kan ikke garantere at jeg kan beskytte deg.»

«Jeg ber ikke om beskyttelse. Jeg ber om skyss.»

De ble tause en kort stund. Hun vendte tilbake til bladplukkingen og han observerte henne stille, sorterte alle tankene som kom ramlende inn over ham og skjøv følelsene iherdig til side.

«Vet du noe som helst om situasjonen der nå?» spurte han til slutt.

«Jeg har hatt litt sporadisk kontakt med Miriam,» sa hun, og han hørte en viss stolthet i stemmen hennes da hun la til: «Selv etter tolv år har ikke Greven full kontroll på henne. Hun kan ikke dra derfra, men hun har sin frie vilje – og sine metoder.»

«Hvordan kontakter hun deg?»

«Hun besøker meg.»

«Jeg synes du sa at hun ikke kunne dra derfra.»

Dagmar gløttet på ham, lett triumferende. «Hun bruker samme metode som han. Men med en villig vert.»

Han lot det ene øyebrynet krype oppover. «Det finnes folk som lar seg besette frivillig?»

«Ja, absolutt.»

«Hva med de andre?» fortsatte han. «Resten av folkene dine?» Han prøvde å grave fram et navn eller to fra hukommelsen, men kunne ikke huske noen av dem.

Ansiktet hennes falt sammen i en smertefull grimase. «Flere av dem falt. Og Miriam forteller meg at resten… bare er skall av seg selv. De er kroppslig i live, men de har glemt hvem de er.»

«Du har altså bare én alliert der ute, og likevel vil du tilbake?»

Hun slapp sekken og rettet seg opp. «Jeg har et ansvar for dem,» sa hun skarpt. «De var elevene mine, vennene mine, familien min. Og jeg lot dem i stikken.»

«Ikke med vilje.» Av en eller annen grunn forsøkte han å trøste henne.

«Det er ikke av betydning. Jeg har holdt meg unna i tolv år! Det er nok. Og hvis du er så oppsatt på å drepe ham, kan jeg like gjerne gi deg en håndsrekning.»

De ble stående og se på hverandre i noe som virket som en evighet. Sabeltann merket plutselig hvordan kveldssolen varmet nakken hans, noe som bare fikk innsiden hans til å virke enda kaldere, men samtidig vekket en verkende lengsel etter noe annet.

«Du har grodd ut håret,» glapp det til slutt ut av ham.

«Du la merke til det, altså?» Han fikk ikke helt tak i om stemmen var preget av forakt eller overraskelse, muligens var det en kombinasjon av begge.

«Klart jeg gjør,» sa han. «Det ser bedre ut på den måten.»

«Vel, du er penere uten all den sminken,» sa hun, mildere.

«Det vet du ingenting om,» parerte han og gadd ikke kjempe mot det lille smilet som tvang seg fram. «Du har ikke sett meg uten på mer enn tjue år.»

Hun smilte, hun også, veldig forsiktig, og ristet langsomt på hodet. «Jeg blir med deg,» slo hun fast.

«Ja, det gjør du,» innrømmet han. «Bare ikke meng deg med mine menn. Jeg har…»

«Et omdømme å opprettholde,» fullførte hun for ham. «Ja da, jeg vet.»

Han nikket kort til henne og gikk tilbake til huset. De andre sto klare utenfor og ventet, også en stadig forsvarlig bundet Langemann, og da Sabeltann så ham, var det noe som flyttet på seg i hans kalde indre.

Han måtte virkelig kjempe for å skjule det denne gangen.

«Pinky!» kommanderte han. «Hjelp Dagmar med bagasjen hennes. Vi drar!»

< Sjette kapittel     Åttende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse