Kategori: Gul
Frøya hadde ikke hatt noen illusjoner om livet om bord, hun hadde vært
forberedt på harde og tunge dager, så sett i forhold til forventningene hadde
reisen over Atlanteren enn så lengt forløpt nesten latterlig lett. De hadde
vært heldige med været, ikke hatt noen nevneverdige uhell av noe slag, og de
hadde støtt på overraskende få andre skuter, til tross for at dette var en
forholdsvis trafikkert rute. Av og til skimtet de riktignok skip i horisonten,
men disse så aldri ut til å komme nærmere, og i enkelte tilfeller kunne hun
sverge på at de endatil sakket farten eller endret kurs.
«De holder avstand,» kommenterte hun en dag hun sto ved ripa og
observerte silhuetten av enda et mot den dalende kveldssola. Hun sa det
egentlig til Isak, som sto ved siden av henne, men det var Langemann, fra sin
plass i trappa opp til poopdekket, som svarte.
«De vet hvem vi er,» flirte han, og spyttet ut flisa han hadde pirket
seg i tennene med. «Ingen nærmer seg Sabeltann og hans menn om de kan unngå
det.»
Det var i hovedsak den store hodeskallen av tre på akterstavnen som
gjorde Dama så lett gjenkjennelig,
selv på lang avstand. Kapteinen gjorde ingenting for å kamuflere verken henne
eller hensiktene sine. Det var ikke nødvendig, for få skip, om noen, kunne seile
fra henne og de fleste så fornuften i å overgi seg uten kamp. Så langt på
seilasen hadde det bare skjedd én gang at noen gikk så langt som å fyre av en
kanon mot dem, langt utenfor skuddhold og muligens ment som et slags
varselsskudd, men de oppnådde ikke annet enn å gjøre mannskapet desto mer
oppildnet og lattermilde.
«Noen lever farlig, gutter!» lo også Sabeltann, som hadde kommet ut av
lugaren sin akkurat tidsnok til å få med seg salutten. «Vi skulle svart på
invitasjonen, om vi hadde hatt tid.»
«Og hvorfor har vi egentlig ikke det?» hadde Isak hvisket til Frøya
etterpå.
«Fordi vi er ute etter Elefantordenens skatt, vel,» mumlet hun,
irritert over idiotien.
Han så overbærende på henne, for dette var han selvfølgelig klar over.
«Ja, men hvorfor?»
Hun kastet et søkende blikk til siden, sjokkert som hun var over å høre
ham si slike ting, for det var farlig å stille spørsmål ved kapteinens
avgjørelser. Han merket uroen i henne og dempet stemmen ytterligere. «Det er
sikkert en fin skatt, for all del, men å plyndre en fire-fem skip er minst like
innbringende. Og enklere.»
Hun bet seg i leppa, dreide ansiktet sakte tilbake mot hans og lot
blikket tydelig fortelle hvor ynkelig og patetisk hun syntes han var, i
tilfelle ordene i seg selv ikke var nok til å trenge gjennom den usannsynlig
tjukke skallen hans. «Hvis du ikke har større ambisjoner enn som så, Isak, er
du på feil skute!»
Hun gikk fra ham og unngikk ham de neste par dagene. Om slik tankeløs
plapring fikk ham i trøbbel, skulle han ikke få trekke henne ned med seg; det
hadde jo tatt seg ut om hun mistet hyren sin ved første korsvei, nå som hun
endelig hadde fått den. Men han var ikke den eneste med slike tanker, og nå som
hun var det bevisst, ble hun vár en spenning i mannskapet. Ingenting ble sagt
høyt, ingenting uttrykt med ord, men de bodde tett der nede i ruffen (de var
over femti mann på dette toktet), så det lå likevel tjukt i lufta at noe var i
gjære.
Det var små lyspunkter, små brudd i rutinen, som tidvis bedret
stemningen. Som dagen da Langemann ville lære Valdemar å danse. De hadde ryddet
plass på dekk, satt Rolf til å spille fløyte, og Benjamin hadde villig og med
stor innlevelse stilt seg til disposisjon som øvingspartner og ikledd seg en
lang kjole med sløyfer og rysjer. Mannskapet sto tett rundt, på bakkdekket og i
riggen over, godt underholdt av opptrinnet, og de eneste som ikke så ut til å
more seg var Valdemar selv, og Langemann, spesielt da han etter hvert oppfattet
elevens sterke motvilje.
«Nei, på tre!» utbrøt han,
skjøv Valdemar til side og dro Benjamin inntil seg i en brå bevegelse. «Se,
følg med på hva jeg gjør! En-to, en-to-tre, skjønner? Foten ned på tre.»
«Ja, ja,» mumlet Valdemar, fullstendig blottet for både entusiasme og
overbevisning. Han løftet en hånd i en tafatt bevegelse og dro den over den
snaue hårklippen. Allerede den andre dagen om bord hadde Langemann halt ham ut
på dekk, tatt en kniv og hakket av ham det lange, flokete håret. Han hadde også
gitt ham en tett barbering, og beordret ham til å holde skjeggveksten under kontroll.
«Du er en adelsmann nå,» hadde han sagt, «prøv å se ut som en.» Valdemar hadde
ikke protestert, men virket temmelig ukomfortabel med sin nye stil, og for de
som var vant til villmannen fra jungelen, var han helt ugjenkjennelig også.
Frøya måtte stadig kikke på ham to ganger før det gikk opp for henne at det
virkelig var ham.
«Og du må være bestemt,» fortsatte Langemann. «Om grepet ditt er svakt,
tror hun at du er svak, og det vil du
ikke.» Han snodde sin lange arm om livet på Benjamin og strammet til, og
Benjamin, stadig hengitt til rollen som henført adelskvinne, fniste lekent.
Noen oppe i riggen plystret, og vekket i hvert fall et hint av et smil på
kvartermesterens lepper. «Prøv igjen,» oppmuntret han, en tanke mildere enn
før. «Spill, Rolf!»
Rolf spilte videre, Benjamin løftet skjørtene og neide galant, og en
betuttet Valdemar tok ham i armene og danset videre. «Rett opp ryggen!»
instruerte Langemann og nikket opp til Sabeltann, som i samme øyeblikk kom ut
på dekket over dem og stilte seg opp med albuene mot rekkverket for å se på.
«Au!» utbrøt Benjamin da han straks etterpå fikk en tå i klem under
Valdemars kraftige skohæl, men var fort tilbake i rollen. «Ubehøvlet!»
Valdemar ba mumlende om forlatelse og rygget unna, med armene løftet
over hodet i frustrasjon. Han gjorde tydelige tegn til å ville gå, men rakk
ikke engang å snu seg vekk før Langemann stanset ham. «Vi er ikke ferdige.»
«Men det nytter ikke.»
«Vel, det må nytte,» kom det
tørt fra Sabeltann. «Så du har å øve til det sitter.» Han rettet seg opp,
truende og utfordrende, men bare blikket var mer enn nok til å lime båtsmannen
til dørken. «Dette er den eneste grunnen til at du er her.»
«Langemann er en mye bedre mann for jobben,» innvendte Valdemar.
«Selvfølgelig er han det!» bjeffet kapteinen. «Langemann kunne gjort
dette i søvne! Men vi trenger en innfødt, og det er du, Valdemar.»
«Trenger en innfødt til hva?»
var det noen som spurte. Frøya fikk ikke med seg hvem, ikke Sabeltann heller,
og godt var det, for han så ikke blid ut.
«Det har jeg alt fortalt dere, tomskaller!» gneldret han og feide
blikket over mengden, på jakt etter synderen. Han repeterte planen likevel,
langsomt og overtydelig, som om han snakket til idioter. «Valdemar skal gå i
land i Hillerød i Danmark, utgi seg for å være et medlem av Elefantordenen,
slik at vi skal få tilgang på og stjele
skatten de oppbevarer i Frederiksberg slott.»
«Ja visst, den uvurderlige skatten
ingen har sett og ingen vet hva er.»
Denne gangen så og hørte alle at kommentaren kom fra Rolf, og de
gløttet bort på ham, fulle av uro og vantro. Det var nok først nå da en
kvelende stillhet la seg over skuta at han innså rekkevidden av det han hadde
sagt, og han lukket munnen og blikket flakket, men han slo det ikke ned. De som
sto nærmest ham vek forsiktig unna, som for å understreke avstanden, da
Sabeltanns hvitmalte ansikt hardnet under de mørke brynene. Uforløst sinne
ulmet i stemmen. «At det var?»
Rolf hadde ikke annet valg enn å fullføre det han hadde startet, og stå
for ordene han hadde sagt. «Vet du
hva vi jakter på, kæpten? Kan du fortelle oss hva det er?»
Sabeltann skred langsomt ned trappene, lydløst og grasiøst. Ingen andre
sa noe, eller så mye som rørte på
seg. «Hvor lenge har du seilt med meg… Rolf, var det?»
«I to år, kæpten.»
«I to år… Og har jeg i løpet av de to årene gitt deg noen grunn til å
tvile? Har jeg ikke ført deg til store rikdommer? Til eventyrlige skatter? Si
meg, er det ikke bare seks måneder siden jeg skaffet deg en andel i en av de
aller, aller største?»
Han hadde nådd helt bort, og Rolf krympet under blikket hans. Han viste
likevel overraskende stort mot ved å svare. «Solkongens skatt visste du hva
var, kæpten. Dette kan vel så godt være et nytt Lama Rama.»
Stemningen ble om mulig enda mer anspent da det mislykkede toktet til
Lama Rama ble nevnt. Å ikke dvele ved fiaskoene var noe av det første man lærte
om bord Den sorte dame, og Rolf hadde
virkelig tråkket i det nå, det forsto alle, også han selv. Likevel sto han
rolig og stålsatte seg for det som måtte komme. Sabeltann stirret på ham enda
noen sekunder, så løftet han en hånd og fiket til ham med håndbaken så det
sang. Det rykket til i de andre, spesielt i Langemann, men fremdeles var det
ingen som grep inn. Rolf foretok seg heller ikke noe, bare tørket bort blodet
som piplet ut av sårene kapteinens ringer hadde laget i kinnet hans.
«Anse det som en utfordring,» freste Sabeltann. «Tar du den?» Rolf
ristet på hodet og slo omsider blikket bort, og kapteinen rettet på hatten han
nesten hadde mistet i basketaket. «Tenkte nok det.» Han dreide rundt og begynte
å gå tilbake mot lugaren sin, og underveis rettet han en formanende pekefinger
mot Valdemar. «Fortsett!»
Og Valdemar øvde pliktskyldigst enda en stund, men det var ikke lenger
noen som lo, og den kvelden, da mannskapet satt i banjeren og spiste kveldsmat,
sprakk omsider boblen. De hadde sittet en stund i trykkende taushet og slafset
i seg Skalkens suppe (som for øvrig var det eneste som hadde vist seg å være verre enn forventningene), da Isak til
slutt la skjea demonstrativt fra seg. «Vel, hvis ingen andre har tenkt å si
det, så la meg: Han har ingen anelse!»
Alle sluttet øyeblikkelig å tygge og så bort på ham, enkelte blikk
flakket mot trappa og opp mot taket, som på søken etter tjuvlyttere, men så var
det som om noe løsnet i dem og rommet begynte å summe i lavmælt prat.
«Ingen anelse,» gjentok Isak, høyt nok til at alle kunne høre. «Han vet
ikke hva skatten er, eller i det hele tatt hvordan vi skal komme oss helskinnet
fram til den. Han satser på at vi er dumme nok til å bare følge ordre.»
«Vi har tjent godt på å følge ham før,» innvendte Claes. «Jeg forstår
ham ikke alltid, men han har teft, ingen kan nekte for det. De spanske
gullgallionene, Fantomas, Solkongens skatt…»
«Lama Rama,» avsluttet Bendik sarkastisk.
«Lama Rama var en bomtur,» medgikk Claes. «Men det var ikke kapteinens
skyld.»
«Nei, men vi risikerte heller ikke livet på det toktet,» argumenterte
Isak. «Det gjør vi nå. Er det noen her som har seilt i de skandinaviske
farvannene? Det er trangt, det er smalt, det er ingen steder å flykte og,
dersom ryktene stemmer, full krig.
Inn dit vil han sende oss, og kanskje for liten eller ingen gevinst.»
«Han virker overbevist om at det er verdt det,» påpekte Pelle.
Isak så overbærende på ham. «Virkelig? Hvis han er så overbevist,
hvorfor forteller han oss ikke hva det er? Hvorfor slår han da Rolf for å
stille et helt legitimt spørsmål?»
Alle kikket bort på Rolf, som satt stillferdig på benken med blikket
limt i bordplata foran seg. Tønnes satt ved siden av og renset sårene hans med
sin egen dagsrasjon av rom. Frøya var ikke overrasket, av alle svennene faren
hadde hatt, var det ingen han hadde likt bedre enn Rolf.
«Han har ingen rett til det,» avsluttet Isak.
Frøya så sjokkert på ham. «Han er kaptein!»
«Men står han over kodeksen?» parerte dekksgutten. «Er det ikke
mannskapet som avgjør det? Eller, hva sier du, Tønnes?»
Frøya forsto hvorfor faren ble spurt, han var blant de eldste og mest
erfarne om bord, hadde offisersrang og var høyt respektert, men hun visste også
at han ikke likte å bli satt i en slik klemme. «Kapteinen kan beordre
avstraffelse,» svarte han. «Men bare kvartermesteren kan utføre den.»
En tung stillhet la seg over rommet. Frøya så fra den ene til den
andre, så hvordan alle de ulike følelsene kom til uttrykk i blikkene deres, alt
fra besluttsomhet og sinne til skrekk og forvirring. Det varte bare i noen få
sekunder før Bendik sa høyt det alle tenkte, «Er Langemann vår mann, eller Sabeltanns?», og vekket litt spredt, bitter latter,
for de fleste mente de kjente svaret på det spørsmålet.
«Det rekker nå, gutter,» advarte Tønnes. «Dette er farlig snakk. Jeg
har seilt med Sabeltann i ti år, og det har mer enn noe annet vært lukrativt,
innbringende og effektivt. Enn så lenge er vi ikke i fare. Dét er hva vi har å
forholde oss til.»
Og mannskapet vendte tause tilbake til maten sin og lot saken ligge.
Men den prikkende følelsen av at noe var galt, var ikke like lett å gi slipp
på, og Frøya så ned i skåla si og oppdaget at det umulige hadde skjedd, nemlig
at maten så enda mindre innbydende ut enn før.
En ny natt kom langsomt sigende over havet, og Langemann sto i baugen
og stålsatte seg for den svimlende følelsen av uendelighet som alltid kom
sammen med den. Rundt ham hadde skuta falt til ro, bare nattevakten hadde
inntatt plassene sine, klare for de lange, stille timene han med årene hadde
lært å både frykte og verdsette. Han var en observant mann, mer oppmerksom enn
de fleste, han kunne lese tanker, planer og hensikter i blikk og bevegelser,
men man trengte ikke følere som hans for å fange opp stemningen om bord. Så da
han hørte skritt bak seg, visste han instinktivt hva det gjaldt. Han snudde seg
varsomt og hilste den ankomne med et nikk. «Tønnes.»
Tømreren stilte seg nonchalant opp ved siden av, slik at de ble stående
skulder ved skulder ved relingen, og gikk rett på sak. «Mennene snakker.»
«Jeg vet det,» svarte Langemann. «Og det samme gjør kapteinen. Han er
verken dum eller døv.»
«Da er han vel også klar over hvorfor
de snakker?»
«Han gikk over streken med Rolf. Jeg skal ta det opp med ham.»
Tønnes nikket, men hadde mer på hjertet. «Du kan ikke klandre dem for å
stille spørsmål. Han har ikke gitt dem mange svar. Og det er en stor risiko ved
dette toktet, det vet du, og det vet
han, og det vet de.»
«Han har forsikret meg om at det vil bli vel verdt det.» Langemann
hørte sin egen stemme komme ut skarpere enn han hadde ønsket. «Jeg stoler på
ham.»
«Jeg gjør også,» nikket Tønnes. «Han har ført oss til store ting før.
Men dette er så diffust og tåkelagt, og han virker så personlig engasjert, at
man ikke kan unngå å tenke at…» Han tidde, nølende.
«Tenke hva?» presset Langemann.
«At det egentlig ikke er skatten det handler om.»
Tønnes lot anklagen, for det var dét det hørtes ut som, henge i luften
en kort stund, så snudde han seg mot ham og møtte insisterende blikket hans.
«Hva er det du vet? Hva har han fortalt deg?»
Langemann unnlot å svare, men så ikke bort. Tvert i mot, han lot øynene
komme med den advarselen han ikke klarte å få munnen til å formulere. Tønnes
lot seg ikke skremme, men han tok hintet. «Du er lojal, jeg forstår. Du er glad
i mannen. Men,» la han til, «du er også kvartermester, og du vet hva den jobben
innebærer?»
Langemann snudde seg bort fra ham, stakk hendene i frakkelommene og lot
blikket gli ut mot havet og uendeligheten igjen. «Vi er ikke der ennå.»
«Nei,» svarte Tønnes i det han gikk. «Ikke ennå.»
