Kategori: Oransje NB! NB!
Pinky ble vekket av høye brøl. De kom
ovenfra, fra ute på dekk, og han satte seg søvndrukken opp i køya. Rundt ham i
banjeren gjorde de fleste av piratene det samme. De gned søvnen ut av øynene og
myste mot hverandre, spørrende og oppgitte. «Hva skjer?»
«Kapteinen har fått fnatt for et eller
annet,» mumlet Pelle. Han trakk pleddet opp over hodet, tydeligvis bestemt på å
sove videre.
Pinky hoppet ned på gulvet og dro fort på
seg skjorta. «Vil du ikke vite hva det er?»
«Ikke planer!» lød det fra under teppet.
«Det er for tidlig på morra’n, og skiftet mitt har ikke begynt.»
Pinky skulle til å spørre om hvordan han
kunne vite at det var morgen, men i samme øyeblikk kom Benjamin dundrende ned
trappa til dem. «Opp, opp, opp!» ropte han. «Alle mann på dekk!» Stemmen var
som alltid farget av en underliggende skøyeraktig tone, men det var ingen tvil
om at han mente alvor. Mennene møtte ham med stønning og grynting, men alle
visste bedre enn protestere, selv Pelle. «Jeg tuller ikke, gutter, han er helt ute å kjøre,» hisset han lavere til
dem mens alle tumlet ut av køyene sine og vimet rundt for å finne hatter og sko.
«Sistemann opp får pryl!»
Pinky hadde ingen planer om pryl, så han
pilte opp trappene og ut på dekk. Der holdt han på å løpe rett inn i Claes, som
sto bredbent med armene i siden og kikket opp mot poopdekket. Pinky fulgte
blikket hans og så kaptein Sabeltann gå fram og tilbake der oppe som et rasende
dyr. Langemann sto like bak, innved relingen på babord side, og fulgte ham
årvåkent med blikket. Han hadde tydeligvis blitt dratt rett ut av senga, han
også, for han hadde ikke engang fått ordnet håret og Pinky forsto bedre enn de
fleste hvor dypt det irriterte ham.
«Hva skjer?» spurte han Claes.
«Vi er… bortkomne.»
Sabeltann hørte ham. «Vi er ikke bortkomne!»
hveste han ned til dem. «Vi er bare ikke der vi skal være.»
Pinky lot klokelig være å påpeke at det
gikk ut på ett. I stedet kikket han seg rundt, i alle himmelretninger. Det var
grytidlig, men disen var sprukket. En klar morgen. Havet lå rolig, og…
«Hvor er Havets opal?» utbrøt han da han innså at de var mutters alene.
«Antagelig der hvor vi skulle vært,» svarte Claes. Kapteinen
tok seg tid til å sende ham et drepende blikk.
«Jeg forstår ikke…»
«Vi har drevet ut av kurs i løpet av
natten,» brøt Langemann forklarende inn, og resten av mannskapet, som nå var i
ferd med å innfinne seg, fikk det med seg.
«Hvordan klarte vi dét?» utbrøt Pysa da
omfanget av katastrofen begynte å gå opp for dem.
«Denne tufsen sovna på post,» sa Claes og
nikket mot trappa opp til poopdekket, og først nå så Pinky at Lech satt der.
Han holdt en klut mot bakhodet og glodde på Claes med et surt blikk.
«Ja, og så slo jeg hodet inn på meg selv for
å dekke over det,» knurret han sarkastisk, og alle stirret på ham, mest fordi
de aldri hadde hørt ham si så mange ord på én gang før.
Det måtte en hel del forklaringer og gjenforklaringer
til før alle fikk med seg detaljene om hva som hadde skjedd: En eller annen
gang i løpet av natten hadde Lech blitt slått ut av et kraftig slag mot hodet.
Da han våknet igjen, ante han ikke hvor lenge han hadde vært borte, og det
hadde tatt ham enda en stund å oppdage at skipet hadde endret kurs og at de
hadde mistet kontakten med Havets opal i
prosessen.
Kaptein Sabeltann bidro til fortellingen
underveis med en rekke underlige lyder, merkelige hybrider av ul, brøl og
knurr, men ikke med ord noen klarte å tyde. Ikke før Benjamin også lanserte
muligheten om at Lech kunne ha sovnet. Da kastet
han seg inn i debatten.
«Ja, det er selvsagt forklaringen du tyr til!» glefset han, og Benjamin, som
uforstående og ufortjent så ut til å måtte være buffer for kapteinens raseri
nok en gang, skrittet resignert tilbake. «Det fritar uansett ikke dere andre
fra det faktum at ingen oppdaget at
lanternene var slukket! Dessuten,» han stoppet for å snappe etter pusten, «har
noen tuklet med kompasset.»
Et sus gikk gjennom flokken av pirater. At
lanterner sluknet og rormannen ble slått ned (eventuelt sovnet) på post var én
ting, et ødelagt kompass var noe ganske annet. Det minnet om…
«Sabotasje!» skrek kapteinen. «Ikke bare
har vi drevet i feil retning hele
natten, vi aner heller ikke i hvilken.
Og en av dere,» han rettet pekefingeren mot dem og stemmen sank til en hvisken,
langt mer fryktinngytende enn de høye ropene, «står bak.»
Han feide isblikket over dem, og mennene
så ned eller skottet på hverandre, ute av stand til å møte det. Pinky kjente
hjertet hamre i brystet. Han hadde bevitnet kaptein Sabeltanns ville raseri mange
ganger før, men det var visst et syn du aldri ble vant til. Han kikket fort opp
på Langemann, for å se hvordan han reagerte og slik lære hvordan han selv skulle reagere, men Langemanns
ansikt var som hugget i stein.
«Ny gutt!» glefset kapteinen omsider. Hele
flokken kvapp til av utbruddet og splittet seg opp langs midten i det alle
forsøkte å fysisk distansere seg fra den eventuelle forræderen.
"Ny gutt" var Victor, Tønnes’
unge tømrerlærling. Han var bare et par år eldre enn Pinky og hadde
tjenestegjort om bord Den sorte dame i
overkant av fire måneder. Nå sto han der forvirret, og da det gikk opp for ham at
han hadde fått mistanken rettet mot seg, så han skrekkslagen bort på Tønnes,
opp på kapteinen og tilbake igjen. «Det var ikke…»¨
«Det kan ikke ha vært ham,» brøt Tønnes
av. «Han var i banjeren med oss.»
Sabeltann smalnet blikket. «Kan flere
bekrefte det?»
«Ja,» nikket flere av de andre, inkludert
Tønnes’ datter Frøya, som oftere var på parti med kapteinen enn hun var med sin
egen far.
Sabeltann så likevel ikke overbevist ut.
«Langemann!» bjeffet han.
«Ja, kæpten?»
«Finn sabotøren for meg. Bruk alle midler
du finner nødvendig.»
«Ai, ai, kæpten.»
«Og finn ut hvor vi er!»
Og med det trampet han ned fra poopdekket
og inn i lugaren sin, og døra gikk igjen bak ham med et smell. Hele mengden
sank sammen i et kollektivt sukk av lettelse, men det varte ikke lenge, for
Langemann strente straks ned til dem og stilte seg opp i hele sin imponerende
lengde, med armene i kors over brystet.
«Gutter?»
Ingen sa noe.
«Gutter, hvis det har vært et slagsmål her
eller noe annet som har gått over styr, så si det.» Han senket stemmen. «Jeg
skal snakke ham til fornuft. Ingen trenger å bli stemplet som sabotør, bare
fortell meg hva som skjedde.»
Helt tyst fremdeles.
Langemann sukket og så på dem med et olmt
blikk, frustrert over den uvelkomne oppgaven de nå hadde tvunget på ham. «Ja,
ja, da får det bli på det andre viset.» Han hugg tak i Victors skjorte. «Vi kan
jo begynne med deg.»
Ingen protesterte, ikke engang den
stivbente gutten selv der han ble dratt med mot luka ned til banjeren. «Finn ut
hvor vi er,» ropte Langemann til Lech før han og Victor forsvant nedenunder,
«og få denne skuta tilbake på rett kurs!»
Pinky stirret på skoene sine. Han likte
ikke denne siden ved fosterfaren, selv om han forsto at det var nødvendig. En
del av jobben med å være kvartermester var å opprettholde disiplinen om bord,
også med lite populære metoder når slike måtte til. De andre så ut til å tenke
det samme. Selv Tønnes aksepterte stilletiende situasjonen. Om det virkelig
var en sabotør om bord Den sorte dame –
og bevisene var jo rett der foran dem, i form av et ødelagt kompass og en kul i
Lechs bakhode – så måtte han selvsagt avsløres.
Benjamin var den første til å bryte den
ubekvemme stillheten, heldigvis før lydene fra forhøret under dekk begynte å
gjøre seg gjeldende, ved å gi Lech et kameratslig klapp i ryggen. «Kom igjen,
la oss ta en titt på det kompasset.» Og med det gikk mennene til arbeidet sitt,
skottende på hverandre, mistenksomme, på jakt etter allianser – og den ene
blant dem som hadde fått dem alle i trøbbel.
Victor kom snart opp igjen, med blanke
øyne og et rødglødende venstreøre. Langemann hadde tydeligvis ikke fått noe ut
av ham, for i tur og orden, en etter en, ble også de andre kalt ned i banjeren.
Langt ifra alle trengte pryl. Langemann hadde en helt egen evne til å klemme
sannheten ut av folk uansett. Han slo bare når han måtte.
Pinky ventet hele dagen på at det skulle
bli hans tur. Sabeltann beskyldte ofte (ikke helt uten grunn) Langemann for å
forskjellsbehandle ham, for å ta på ham med silkehansker, så han innbilte seg
at kvartermesteren ville motbevise det så fort som mulig ved å bare få det
overstått. Men timene gikk uten at navnet hans ble ropt opp, og da Langemann i
kveldingen var kommet til de høyerestående offiserene, og folk som Tønnes og
Benjamin måtte ned under dekk, hadde han fremdeles ikke vært der.
Lech, og Sabeltann da han etter noen timer
var ferdig med å sture i lugaren, hadde brukt hele formiddagen på å regne ut
skutas posisjon. Ved middagstider var de endelig nokså sikre på at de hadde klart
det, og Den sorte dame var snart på
full fart nordover mot St. Fernando, der Havets
opal forhåpentligvis ventet på dem. Ikke at det hjalp nevneverdig på
kapteinens humør eller at jakten på skutas sabotør på noen måte dabbet av.
Nesten et døgn hadde de mistet på denne ubrukelige avstikkeren, og han var
allerede i utgangspunktet en utålmodig mann med et sterkt behov for en
syndebukk. Han var nede hos Langemann en gang imellom for å følge med på
avhørene, men enn så lenge hadde de ikke båret frukter. Ingen ville vedkjenne
seg å stå bak sabotasjen, selv ikke med kvartermesterens iherdige bearbeiding.
Natten var over dem nå. Solen hadde forsvunnet
i havet og denne ulykksalige dagen var snart historie. Pinky sto ved relingen
og stirret ut i mørket. Det var som om han plutselig var blitt bevisst hvor
liten han var. I det store og hele en ubetydelig gutt på et lite skip langt,
langt til havs. Langemann hadde fortalt ham om denne veldigheten, som han kalte det. Om hvor overveldende melankolsk det
kunne føles å skue ut over havet, spesielt om kvelden eller tidlig om morgenen,
når skuta og verden ellers var taus og stille. Pinky hadde ikke opplevd det før
nå. Plutselig lengtet han, og han visste ikke engang etter hva.
Han lot blikket gli til siden og skvatt
til da han oppdaget Langemann komme mot seg. Overbevist om at hans tur til å avhøres
omsider hadde kommet, strammet han seg opp for å møte ham så rakrygget som
mulig. «Ja?»
Langemann svarte ham ikke. Han gikk bort
til relingen og stirret ut over havet, han også, og Pinky skottet bort på ham,
litt i tvil om dette var riktig tidspunkt å si noe på eller ikke.
Han bestemte seg for å ta sjansen. «Tror
du vi finner Opalen, Langemann?»
Langemann så ikke ut til å ense ham
engang. Han bare forflyttet seg videre bort til fokkemasta og ignorerte ham
fullstendig i det han passerte.
«Skal du ikke snakke med meg?» spurte Pinky, litt høyere, redd
han kanskje hadde snakket for lavt. Og denne gangen fikk han en reaksjon, ved
at Langemann stoppet opp og kikket skrått ned på ham. Munnen hans krøp opp i et
smil, men det nådde ikke øynene, og blikket som møtte Pinkys fikk det til å
krype nedover ryggen hans. «D-du har snakket med alle de andre,» stotret han.
Langemann stirret på ham et sekund eller
to til. Så gikk han videre uten et ord.
«Jøss, da!» Benjamin kom slentrende ut fra
skyggene før Pinky i det hele tatt hadde rukket å fundere over denne underlige
oppførselen. «Noen er i dårlig
humør.» Han trakk på skuldrene og tippet overkroppen fram for å kikke etter
kvartermesteren i det han forsvant i mørket. «Ja, ja, sånn blir du vel av
å denge løs på folk hele da’n.»
Pinky tittet opp på ham, og da Benjamin
ble var engstelsen hans, klappet han ham vennlig på skulderen og smilte
oppmuntrende. «Ikke vær redd, du, Pinky. Valdemar er ingen dumrian. Han og Opalen venter nok på oss.»
«Og sabotøren?» spurte Pinky.
«Å, dét.» Benjamin trakk på skuldrene
igjen. «Det finner vi nok ut av.»
«Det var ikke meg,» mumlet Pinky, fordi
han følte han måtte si det til noen.
Benjamin bare lo. «Det er ingen som tror
det er deg, Pinky-gutt.» Han dunket ham lett i hodet med knokene. «Kaptein
Sabeltanns mest trofaste mann. Tja, vel, i hvert fall nest etter Herr Dyster
borti her.» Han nikket inn i skyggene etter Langemann. «Gå og få deg litt søvn,
du. Både Opalen og Langemanns
jovialitet dukker opp med sola, skal du se.»
Pinky nikket og trakk seg tilbake mot
banjeren, men ikke før han så hvordan kanonmesterens smil stivnet på leppene i
det blikket hans gled ut mot havet. Det var ikke alltid så godt å vite hvor
dypt Benjamins optimisme egentlig stakk.
Selv han kjente nok på veldigheten noen
ganger.
