Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Fjerde kapittel

Kategori: Gul

Det ble trangt i kapteinens lugar. Alle som hadde (eller følte de hadde) en viss status om bord, godt og vel halvparten av den førti mann store besetningen, hadde klemt seg inn der. Benjamin var blant dem og selvsagt også Tønnes, og Pelle og Pysa, Claes og Lech og enda flere. Pinky hadde listet seg inn, han også, og stilt seg stillferdig i et hjørne. Han var langt fra sikker på om han hadde lov til det, men ingen hadde enn så lenge bedt ham gå. Det var godt mulig de ikke engang hadde lagt merke til ham, for alles fokus var utelukkende rettet mot Langemann. Han satt på en stol midt i rommet, med hendene i fanget og blikket festet på Sabeltann, som stødig returnerte det fra der han sto ved skrivebordet og tankefullt trommet fingrene mot bordplata. Utover dette var det stille som i graven.

«Så,» sa kapteinen omsider, «du sier du ikke husker noe?»

«Ingenting,» bekreftet Langemann. «Ikke før jeg våknet opp i lugaren min med kartene dine.»

«Våknet opp?»

«Ja.» Langemann vred på seg. Han hørte nok selv hvor usannsynlig det lød. «Stående på gulvet.»

Litt lav mumling spredte seg blant de andre. Langemann la fort merke til det og snudde seg brått mot dem. «Jeg gikk og la meg!» utbrøt han. «Jeg hadde vondt i magen, jeg prøvde å sove, men fikk det ikke til fordi smertene var så store.» (Kapteinens øyne smalnet ved den detaljen). «Det neste jeg husker er at jeg står rett opp og ned, midt på gulvet, med kartene i hendene.» Han slo ut med armene. «Ikke be meg forklare det.»

Sabeltann hadde sluttet å dunke fingrene mot bordet, men ellers ikke rørt seg. «Og kompasset? Lanternene? Seilet?»

«Det… det kan også ha vært meg.»

«Hvorfor i alle dager skulle du gjøre noe sånt?» spurte Benjamin, og kapteinen sendte ham et blikk som tydelig fortalte at han aksepterte innblandingen, men ikke videre verdsatte den.

Langemann skar en frustrert grimase. «Jeg sier ikke at jeg har gjort det,» utdypet han. «Det har bare vært flere tilfeller som dette, hvor jeg plutselig står ute på dekk eller nede i banjeren. Én gang var jeg oppe i riggen, én gang i din lugar.» Han så på kapteinen. «Uten at jeg kan huske at jeg gikk dit. Jeg bare er der… plutselig.»

Benjamin så ikke overbevist ut. «Forteller du oss at du slo ned Lech og herpa til seilet i søvne?»

Det ble Tønnes som svarte. «Vel, ingen av oss har jo gjort det. Og det må ha vært en stor og sterk en, Lech er ingen smågutt, det var et hardt slag.»

Alle kikket bort på Lech. Langemann trakk unnskyldende på skuldrene. Lech gjorde det samme.

«Kæpten.» Kvartermesteren henvendte seg til Sabeltann igjen. «Jeg har snakket med dem alle sammen, jeg har brukt alle triksene i boka, jeg har truet og bestukket, jeg har banket løs på de staeste, men jeg sverger, ingen av dem lyver. Hvor absurd det enn lyder, den mest sannsynlige forklaringen er at jeg står bak.»

Kapteinens ene øyebryn skjøt i været. «Du har rett, det er absurd. Og hadde det kommet fra andre enn deg hadde jeg fått vedkommende prylt. Eller erklært sinnsyk og satt i land, alt etter hvilket humør jeg var i. Men du…» Han skjøv ifra mot bordkanten og rettet seg opp. «Du pleier å være langt mere kreativ enn dette. Om du ville diktet opp en løgnhistorie for å redde mannskapet, mener jeg. Så jeg tror du forteller sannheten. Eller tror at du tror du forteller sannheten.»

«Pinky så meg,» skjøt Langemann inn, og Pinky forsto i samme øyeblikk som Sabeltann så bort på ham at kapteinen hele tiden hadde visst at han var der. «Han hadde møtt meg ute på dekk, sa han. Jeg kan ikke huske det.»

«Stemmer dette, gutt?»

Pinky ble varm om ørene. Det var alltid både skremmende og litt stas når kapteinen involverte ham. «Ja, kaptein,» bekreftet han. «Han ville ikke svare meg, og da han endelig så på meg…» Han nølte, prøvde å finne de riktige, taktfulle ordene å beskrive det med.

«Ja?» Sabeltann presset ham utålmodig videre.

«Det var ikke ham. Jeg mener, det var ham, men det var noe rart med blikket. Det var som om han ikke kjente meg.»

«Ja, jeg var der også,» husket plutselig Benjamin. Han så på Langemann. «Oi, kanskje du faktisk går i søvne?»

Langemann ignorerte ham. Han bare fortsatte å se intenst på kapteinen, som nå knep øynene hardt igjen, for å ri av hodepinen seansen hadde gitt ham eller mer sannsynlig for å telle baklengs ned fra ti. «Hvor lenge har dette pågått?» spurte han gjennom sammenbitte tenner.

«Et par-tre dager, bare.»

«Siden Gral,» konkluderte Sabeltann, fort og følelsesløs, som om det ikke overrasket ham overhode.

«Nei.» Igjen ble det Tønnes som måtte si det alle tenkte. «Dette begynte lenge før Gral.» Han så bort på Langemann, skeptisk, men mer medlidende enn anklagende. «Du har ikke vært deg selv siden… henne.»

Pinky bet seg i leppa og våget ikke engang å se på kapteinen. Å nevne Dagmar i hans nærvær var hasardiøst, om ikke akkurat forbudt, og den påfølgende trykkende stillheten i rommet fortalte ham at de andre reagerte på samme vis. Men Sabeltann ble ikke sint. I hvert fall ikke miste-besinnelsen-sint. Da Pinky endelig våget seg til et lite øyekast, så han bare hard ut. Kald og ugjennomtrengelig.

«Hva enn den heksa gjorde med deg,» fortsatte Tønnes ufortrødent til Langemann, «så har det forandret deg.»

«Det var ingen heks,» protesterte Benjamin, mest sannsynlig fordi han var redd for kapteinens raseri.

«Nekter du for det nå?» Tønnes snudde seg mot ham. «I motsetning til meg var du der. Du så hva som skjedde. Du fortalte det til meg etterpå.» Benjamin kikket taust bort, lite lysten på utfordringen, så han lot i stedet blikket gli over de andre før det igjen endte opp på Langemann i stolen. «Vel, noe skjedde på den øya. Noe unaturlig.»

«Vi skulle aldri reist dit,» klynket Pysa.

«Og latt Langemann dø?» protesterte Pelle. «For han hadde dødd om vi ikke gjorde det, din kronidiot!»

«Men du så det, Pelle! Det er ikke naturlig å stikke henda sine inn i folk på den måten. Det er svart magi. Demonisk!» Han så på Langemann med kulerunde øyne. «Du skulle ikke latt ‘a gjøre det.»

Langemann skulte foraktelig tilbake. «Som om jeg hadde noe med den avgjørelsen å gjøre.»

«Nei, naturlig er det ikke,» vedgikk Benjamin. «Men, demon? Jeg veit nå ikke…»

«Selvsagt er det ikke en demon,» sa Claes.

«Du var ikke der!» ropte Pysa.

«Det kan likså godt være noe han finner på,» bidro Isak. «Og dette tror jeg må være den latterligste bortforklaringen jeg har hørt.»

«Beskylder du Langemann for å juge?» spurte Pelle.

«Langemann lever av å juge!» svarte Isak, og dermed begynte alle å rope i munnen på hverandre. Pinky trakk seg instinktivt inn mot veggen i hjørnet sitt, og Sabeltann kjørte knyteneven i skrivebordet så blekkhuset hoppet.

«Stille!» kommanderte han og mennene adlød øyeblikkelig, men de fortsatte med å skule skeptiske på hverandre og spesielt på kvartermesteren. «Jeg vet ikke hva Dagmar gjør,» fortsatte kapteinen, og det var en overraskende, nesten resignert ro i stemmen hans. Han så på Tønnes og deretter bort på Pysa. «Jeg skal ikke hevde at jeg forstår det fullt ut. Jeg vedgår at det er, vel, uvanlig, men det er ikke unaturlig og det er ikke ondt.» Han la armene i kors og så på sin nestkommanderende. «Så hvis du virkelig mener, Langemann, at du er besatt av noe, så kommer det ikke fra henne. Men,» og han spant tilbake mot Tønnes som om han ventet protester fra den kanten, «mennene har rett, du har endret deg siden vi var der.»  

«Kæpten,» begynte Langemann, men ble avbrutt.

«Vi trenger svar! Vi har trengt dem lenge nok.» Kapteinens høylytte sukk la ikke skjul på hvor mye han mislikte situasjonen. «Så, endring i planene, gutter: Lech, signaliser Opalen! Jeg gir deg en ny kurs snart.»

«Ai, ai, kæpten!» Styrmannen gjorde honnør og forlot rommet.

Sabeltann snudde seg bort, mot kartene som nå var tilbake på bordet hans. «Og dere andre kan pelle dere tilbake på post.»

«Kæpten!» insisterte Langemann igjen idet de andre begynte å trekke mot døra. «Jeg bør bindes.»

Sabeltann skottet på ham over skulderen. «Det kan da ikke være nødvendig?»

«Kæpten, jeg har ingen kontroll! Jeg er en fare for meg selv og skuta.»

Det kom ingen protester fra de andre. Kapteinen sukket igjen. «Du kan bli i lugaren din. Jeg setter en vakt ved døra. Du kan ikke gjøre mye skade der inne.» Han satte øynene i Pinky. «Og du, du kan gi ham noe å sove på.»

Det kom ikke flere protester fra Langemann heller.

Det tok dem resten av dagen, en natt og en formiddag å nå Dagmars øy. Pinky hadde ikke forventet at det skulle ta så kort tid, samtidig som det også hadde virket mye lengre. Det hadde stemningen om bord sørget for. Alle hadde gått rundt som på glassbiter, ventende på den neste katastrofen, selv om det til tross for alt hadde vært forholdsvis rolig. Katastrofene hadde uteblitt og Langemann hadde de knapt merket noe til. Pinky hadde hentet fram sine sterkeste urter slik kapteinen hadde bedt ham om, kvartermesteren hadde tatt dem uten innvendinger og de hadde slått ham fullstendig ut. Bare én eneste gang, midt på natten, hadde han gjort seg til kjenne. Han hadde åpnet døren, ifølge Claes og Ali, som hadde sittet på vakt da, men stanset på terskelen da han så dem. «Så spurte vi ham hva han ville,» forklarte Claes, «og da bare så han på oss og gikk inn igjen.»

«Et merkelig blikk,» istemte Ali. «Som om det satt noen der inne og kikket ut på oss. Ja, jeg kan ikke forklare det bedre!» utbrøt han da lyden av spredt knising bredte seg over flokken.

Pinky sa ingenting, men han forsto godt hva Ali prøvde å si. Det var nøyaktig hva han hadde opplevd også. Langemann bedyret for øvrig den påfølgende morgenen at han ikke kunne huske denne konfrontasjonen, og hver gang Pinky ellers kikket inn til ham, var han seg selv. «Jeg drømte om deg,» betrodde han ham da han kom med frokosten hans. «Om da du var liten.»

Han snakket på romani, det var et sånt øyeblikk, og Pinky ventet for å se om det kom noe mer, men det gjorde det ikke. Langemann bare så bort, på hånden han holdt opp foran seg og på sølvringen rundt ringfingeren. Han sukket.

«Ikke vær redd,» sa Pinky. «Dagmar fikser det nok.»

Kvartermesteren snudde seg mot ham igjen og smilte spakt og overbærende. «Jeg kan ikke fatte at det har gått tretten år, chav. Du er like gammel nå som faren din og jeg var første gang vi traff hverandre. Du er prikk lik ham. Jeg visste med én gang at du var Morgans gutt, men nå er jeg i hvert fall ikke i tvil.» Han sukket igjen og lukket øynene. «Det er best du går.»

Og Pinky gikk. Han kom ut nesten samtidig som utkikken meddelte at de hadde land i sikte, og skyndte seg bort til relingen for å se om de virkelig kunne være framme allerede. Øya som kom glidende ut av horisonten så ikke videre kjent ut, men så hadde han også vært temmelig ute av seg sist de hadde kommet hit og ikke brydd seg om detaljene.

«Er vi her?» Pelle hadde kommet til og spurte for ham. «Jeg synes liksom ikke jeg kjenner det igjen.»

Pinky kikket opp på ham og deretter videre bort på de andre som stimet seg sammen rundt ham. De speidet mot stranda og palmetrærne i det fjerne, alle med den samme spørrerynken mellom øynene.

«Vi er her.»

Pinky hadde ikke merket Sabeltann før han nå strøk forbi og gled opp ved siden av. Han slo blikket ned, slik gammel vane og dyrekjøpt erfaring hadde lært ham, og fokuserte i stedet på de ringekledte hendene som krøllet seg om ripa foran ham.

«Si meg,» fortsatte kapteinen rolig, «kan du fortelle meg hvordan Dagmar ser ut? Altså, beskrive henne for meg?»

Pelle fnyste. «Klart det! Hun…» Han nølte. «Hun… eh…»

Pinky rynket på nesa over det underlige spørsmålet og åpnet munnen for å komme ham til unnsetning, men så stoppet det opp for ham også. Han husket ikke! Altså, han husket Dagmar, alle faktene og væremåten hennes, alle samtalene de hadde hatt, varmen i stemmen hennes, hver eneste lille ting hun hadde lært ham, men han kunne for sitt bare liv ikke huske ansiktet. Det var blankt. Det forsvant for ham som sand mellom fingrene når han prøvde å holde fast ved det.

Brått gløttet han opp på Sabeltann, som la merke til reaksjonen og humret lavt. «Ikke du heller, gutt?»

«Nei…»

«Det er et av de små triksene hennes. Hun sørger for at ingen kan finne henne eller øya hennes.»

«Den franske kapteinen fant henne,» innvendte Pelle.

«Han så oss da vi dro,» kontret Sabeltann. «Men han vil aldri kunne finne veien tilbake hit, om så livet hans avhang av det. Han vil se rett på denne øya og sverge på at han aldri har sett den før. Akkurat som han aldri vil kunne beskrive den han møtte der, for noen.»

«Men du finner veien, kaptein,» våget Pinky seg til å påpeke.

Det rykket i Sabeltanns bart. «Fordi hun lar meg, gutt. Fordi hun lar meg.» De blå øynene smalnet mot det skarpe formiddagslyset og prøvelsene som ventet. «Jeg får ikke lov til å glemme.»

< Tredje kapittel          Femte kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Tredje kapittel

Kategori: Gul

Benjamin fikk delvis rett. Solen hadde knapt dukket opp over havoverflaten før de fikk St. Fernando i sikte, og straks etter kunne Pip i utkikkstønna kauke «seil!». Opprømte og optimistiske strømmet mennene bort til relingen og brukte ikke lang tid på å kjenne igjen Havets opal, til stor jubel. Lettet kikket Pinky opp mot poopdekket for å se om også Langemanns humør hadde bedret seg, men fant kvartermesterens ansikt overraskende uttrykksløst. Når selv kaptein Sabeltann, som sto rett ved siden av, trakk på smilebåndene, var det bare ekstra foruroligende.

Han fikk ikke tid til å dvele så mye ved det, for over på Opalen signaliserte de nå at Valdemar ønsket å komme om bord, og han skyndte seg å finne en strategisk plass oppe på bakkdekket, der han på diskré vis kunne få med seg den kommende samtalen.

Valdemar kom roende i en lettbåt sammen med to mann. Den ene av dem var Odin, sannsynligvis mest for å glede Benjamin, en effekt det utvilsomt hadde. Straks broren hadde satt føttene på dekk, knuget han ham inntil seg og plantet en hel rekke kyss på hodet hans. Odin på sin side virket temmelig uberørt.

Pinky ble alltid litt satt ut av å se ham. Det var han ikke alene om. Ikke fordi han var skremmende på noen måte, nei, Odin var harmløs og på sitt vis snill. Det var bare det at man ennå husket så godt en annen. En som var ganske lik Benjamin, bare enda mer frampå, og full av underholdende historier, om blodige sjøslag, forføreriske havfruer og skumle, hevngjerrige skrømt som Grusomme Gabriel. Så hadde en kanon eksplodert under avfyring, revet av ham venstrehånden og gitt ham de hodeskadene som totalt hadde forandret ham. Denne nye Odin var alvorlig og innesluttet, han snakket nesten aldri, og langsomt og utydelig når han gjorde det, så bare Benjamin og til dels Skalken kunne forstå ham uten anstrengelse. Sang gjorde han oftere, for så vidt, selv om ordene ikke alltid ga mening, og av og til gråt han også, uten at det var helt klart hvorfor. «Han er bare redd,» pleide Benjamin å insistere, «han er ikke lei seg.» Pinky var ikke like sikker. Kanskje husket også Odin at han en gang hadde vært en annen? Kanskje sørget også han over den han hadde vært?

Men fyre av kanoner kunne han fremdeles, selv med bare én hånd. Ulykken hadde ikke tatt fra ham den kunnskapen, om det nå lå bevisste vurderinger bak eller det bare var noe han gjorde av gammel vane. Han kunne ta ordre og handlet forholdsvis rasjonelt i alvorlige situasjoner, så kapteinen hadde latt ham beholde hyren. De siste månedene hadde han seilt med Valdemar, visstnok på eget initiativ.

«Benny,» responderte han omsider på Benjamins overveldende mottakelse. «Borte.»

«Borte, nei,» lo Benjamin. «Jeg er rett her.»

«Borte.»

«Ja, ja, men nå er vi her.»

«Skygge.»

«Skygge?»

«Skygge.»

«Mener du Langemann?»

«Skygge.»

«Nei, nå tuller du bare,» konkluderte Benjamin like blidt. «Kom ‘a, jeg har en romrasjon til gode og hvis du er grei, deler jeg den med deg.»

Brødrene gikk mot banjeren, og Pinky fulgte dem et lite stykke med blikket før han flyttet fokuset bort på Sabeltann. Han og Langemann hadde i mellomtiden oppdatert Valdemar på de siste dagers hendelser, og de diskuterte nå sannsynligheten for at det virkelig var en sabotør på ferde og hva de skulle gjøre for å "røyke ham ut", slik kapteinen uttrykte det. Valdemar sverget på at han ikke visste noen ting og så ville han gjerne se kompasset, så de trakk opp på poopdekket for å kikke på det og forsvant dermed ut av Pinkys hørevidde.

Han prøvde i stedet å konsentrere seg om jobben sin, den evigvarende oppgaven med å skure dørken, og han svettet fremdeles over den kjedsommelige rutinen da Langemann en stund senere plutselig sto over ham. «Pinky?»

Han spratt opp. «Ja?»

Langemann huket seg ned, noe som var bra i den forstand at han slapp å ha hodet på nakken mens han snakket med ham, og som var mindre bra i den forstand at det fikk ham til å føle seg som et barn. «Jeg er nødt til å spørre deg også.»

Pinky smilte tappert. «Jeg har ikke tuklet med kompasset, Langemann. Eller slått ned Lech.» Akkurat det siste var det temmelig opplagt at han ikke hadde gjort, noe det vennlige smilte Langemann returnerte understreket. «Men hvorfor spurte du meg ikke i går kveld?»

Langemann klappet ham unnskyldende på skulderen. «Det ble sent. Jeg orket ikke mer, jeg gikk og la meg.»

«Du kom rett forbi,» innvendte Pinky. «Jeg snakket til deg, men du svarte ikke.»

Langemanns bryn trakk seg sammen over nesa. «Hva snakker du om?»

«I går kveld?» Pinky speilet uttrykket hans. «Ute på dekk? Jeg snakket til deg flere ganger før du i det hele tatt så på meg. Jeg trodde kanskje du var… sur?»

Langemanns ansikt forble en maske av total forvirring, men i samme øyeblikk kom Benjamin og Odin opp gjennom luka rett bak ham, og Odin stoppet brått da han så dem. «Skygge!» utbrøt han.

Langemann reiste seg og spant rundt i en og samme bevegelse. «Hva?»

«Skygge!» ropte Odin, høyere og mer panisk nå. Han rettet ut en dirrende høyrearm og pekte på kvartermesteren med sin gjenværende pekefinger. «Skygge!»

Langemann snudde seg mot Benjamin og viftet utålmodig med en hånd. «Ro ham ned!»

Benjamin gjorde et hederlig forsøk. Han tok broren resolutt i armen og prøvde å dra ham med seg bort derfra. «Hysj, Odin, det går bra. Ikke forstyrr Langemann.»

«Skygge!» ropte Odin og strittet imot, og over hele skuta stoppet folk opp for å stirre. Det var sjelden han slo seg vrang på dette viset, og det var åpenbart ubehagelig for Benjamin, men også for Pinky, som ikke helt visste hvor han skulle plassere blikket.

Benjamin tok brorens hode mellom hendene og tvang ham til å se på seg. «Odin! Odin, hva er det med deg?»

«Skygge!» skrek Odin og presset ham opp mot hovedmasta. Flere av de andre rykket nærmere, klare til å gripe inn om de måtte, også Langemann, og Pinky strakte hals for å se bedre.

Et høyt smell lød ovenfra, fulgt av en buldrende lyd. Noen ropte «se opp!», men Pinky rakk ikke engang å løfte blikket før råen på storseilet dundret i dørken så hele skuta ristet. Den landet midt mellom Langemann på den ene siden og Benjamin og Odin på den andre og sneiet nesetippen på alle tre, men utrolig nok ble ingen truffet.

Et lite sekund var det helt stille om bord. Så kastet Langemann hodet bak på nakken. «Hei!»

Pinky fulgte blikket. Pips kulerunde øyne tittet ned på dem fra utkikken langt der oppe. «Det var ikke meg!» ropte han. Isak, som hang i riggen ved bramseilet, bedyret det samme.

Oppe på poopdekket hadde Sabeltann lent seg ut over rekkverket. «Hva foregår her?!» Valdemar derimot ventet ikke på svar, men skyndte seg før ham ned trappene for å finne ut av det selv.

Han brukte ikke lang tid. Det tok bare et par minutters undersøkelse før han kunne løfte en taustump i været. «Se her,» sa han og viste kapteinen og alle andre interesserte det jevne snittet som hadde kappet fibrene, «dette er gjort med vilje. Det var bare en tilfeldighet at tauet røk nå, og ren flaks at ingen ble skadet.»

«Eller drept,» murret Langemann og skulte bort på Odin, som bare sto og rugget fram og tilbake i Benjamins armer, fortapt for denne verden. Benjamin skulte tilbake, men bare i et kort øyeblikk. Mer turte han ikke.

Sabeltann rykket tauet ut av Valdemars hender og viftet den avkappede stumpen rasende under nesa hans. «Tror du meg nå på at jeg har en sabotør om bord?»

Det var bare middagstider, men Kongen på havet var allerede grundig lei av denne dagen. Etter Valdemars skremmende oppdagelse hadde han kommandert sine nervøse menn opp i riggen for å sjekke hvert eneste rep, hver eneste knute, for flere tegn på sabotasje. De hadde ikke funnet noe, og heller ikke Langemann, som igjen hadde måttet ta enkelte av dem med ned under dekk for å stille dem til veggs. Det hele var mektig irriterende, både fordi de igjen var forsinket, men mest fordi han ikke visste hvem som sto bak. Ikke det at han var redd, nei, det var få ting han var redd for, men han hatet å ikke ha kontroll.

Han dunket passeren mot bordkanten og kikket opp på Langemann, som var der i lugaren sammen med ham. De hadde begge vært tause og tankefulle en stund, og kvartermesteren hadde stilt seg opp ved ildstedet, lett framoverlent, med hendene hvilende på en stolrygg. Det oransje lyset fra flammene forsterket de alvorlige, nesten plagede ansiktstrekkene, og kapteinen kjente med ett et uvanlig stikk av dårlig samvittighet. «Beklager, Langemann,» sa han, og mente det faktisk. «Jeg vet at du ikke liker å slå mennene.»

Langemann gløttet opp på ham, men i stedet for å gi ham det tause, anerkjennende nikket han hadde ventet til svar, sa han: «Jeg tror ikke noen av dem har gjort det, kæpten.»

Sabeltann rynket på nesa. «Hva mener du? En av dem må jo åpenbart ha gjort det.»

«Jo,» sukket Langemann og lukket øynene en kort stund. «Det er bare det at… Jeg pleier å vite det om noen lyver, og jeg har ikke klart å spore løgn i en eneste en av dem.»

«Kanskje du bare ikke har vært grundig nok?» foreslo kapteinen snurt, men denne gangen uten å egentlig mene det. Langemann hadde rett i at han pleide å avsløre løgn, han kunne lese mennesker som åpne bøker. Han lente seg irritert tilbake i stolen. «Odin så jo ut til å vite på forhånd hva som kom til å skje.»

«Det kan ikke ha vært Odin,» svarte Langemann, selv om han nok var klar over hvor unødvendig det var. Odin seilte med Havets opal, han kunne umulig stå bak, det var opplagt.

«Men kanskje han vet noe?» parerte Sabeltann.

«Ja, du kan jo snakke med ham, du.» En grimase krøp over Langemanns ansikt. «Meg er han redd for.»

Odin hadde roet seg helt etter uhellet og uten protester reist tilbake til Opalen sammen med Valdemar, som på tro og ære hadde lovet en dypt bekymret Benjamin å passe godt på ham. Men han hadde veket unna Langemann hver gang han kom for nær og nektet å møte blikket hans.

«Skygge,» hermet Sabeltann, men Langemann lo ikke. I stedet knep han øynene sammen igjen, akkurat lenge nok til at kapteinen merket seg det og også hinnen av svette som hadde lagt seg over ansiktet hans. «Hva er det med deg?» bjeffet han. «Er det magen din igjen?»

«Det går fint,» mumlet Langemann.

«Det gjør det ikke!» Utbruddet fikk hans nestkommanderende til å se forskrekket opp, og han la mildere til: «Gå og legg deg nedpå litt. Få gutten til å gi deg noe.»

«Jeg trenger ikke…»

Sabeltanns øyebryn skjøt i været. «Det var ikke et forslag!»

Langemann nikket, langsomt og resignert. «Takk, kæpten.» Han brydde seg tydeligvis ikke lenger om å skjule hvor vondt det gjorde, men forlot rommet sammenkrøpet i smerte. Sabeltann så ham gå, full av medfølelse (som han voktet seg vel for å vise), men også et snev av oppgitthet. Mannskapet hans besto visst av en skokk udugelige latsabber – og én som jobbet for hardt.

Han gjorde unna finberegningen for neste etappe av seilasen, det tok et par timer, og deretter bestemte han seg for at det var på tide å tale til mennene igjen, virkelig riste dem på plass. De måtte ikke et øyeblikk tro at han ikke ville finne forræderen blant dem eller være i tvil om at vedkommende ville bli behørig straffet når han så gjorde. Så han drev dem sammen på dekk, alle og enhver, selv nattevakten ble jaget opp av køyene. Bare Langemann lot han ligge, han sov ifølge Pinky, og for å ikke forstyrre ham unødig, valgte han i tillegg å tale fra bakkdekket til en forandring.

Mennene så slitne ut. De modigste av dem glodde på ham fra under hattebremmene mens han snakket, men langt de fleste stirret i dørken under hele seansen. «San Rafael er fire dager unna!» tordnet han. «Det var den også for to dager siden! For hver dag som går, øker sjansen for at de flytter gullet. Forstår dere?» Han senket stemmen, for effektens skyld. «Sabotøren blant dere setter dere ikke bare i fare, han tar fra dere profitten. Dersom noen vet noe, mistenker noe, så må de spytte ut nå! Ellers må jeg ta i bruk hardere lut.»

De skjønte alle hva "hardere lut" betydde. Det kunne han se på dem, på de korte blikkene de sendte hverandre, og høre i den hviskende uroen som strøk over flokken. De trengte ikke detaljene.

«Jeg trekker lodd om jeg må,» bedyret han, og så lot han dem henge.

Han gikk tilbake til lugaren, eitrende sint, for det eneste han egentlig hadde oppnådd var å hisse seg selv opp. Han lukket døra bak seg og ventet, i utgangspunktet bare et øyeblikk, for å få ned pulsen, men han kom aldri lenger. Noe var galt. Noe med rommet stemte ikke. Det var ikke slik han hadde forlatt det. Mens raseriet inni ham gikk fra glødende hett til isende kaldt, lot han blikket gli mot skrivebordet.

Kartene!

Kartene hans var borte. De som nettopp hadde ligget der, og som han like nylig hadde studert i forbindelse med utregningene sine.

Noe svartnet, både foran øynene hans og et sted inni ham. Med et brøl spant han rundt og spente opp døra med slik kraft at den gikk av hengslene. «Alle mann på dekk!»

Han ante ikke hva han ropte til dem, for han var så sint at ordene ikke ga mening, men de måtte virkelig ha satt en alvorlig støkk i dem, for de stimet sammen raskere enn noen gang før. Derimot tok det en stund før de forsto hva den siste anklagen besto i.

«Fram med kistene deres!» hveste han. «Det blir kjølhaling på den jeg finner kartene hos.»

«Det er ingen av oss som har tatt kartene dine.»

Protesten kom fra Tønnes, selvsagt. Sabeltann vred hodet i hans retning så fort at han fikk kink i nakken av det. Den mannen begynte virkelig å bli ekstremt plagsom. «At det var?!»

Tønnes så rolig på ham. «De var på skrivebordet da du gikk ut for å snakke med oss?»

«Selvsagt! Tror du jeg er blind?»

«Nei, kæpten. Men da forsvant de altså mens vi hadde allmannamøte her ute?»

Kapteinen merket til sin store irritasjon at han var blitt svar skyldig. I stedet bannet han høyt.

«Vi var alle her på dekk, ikke sant?» fortsatte Tønnes, og rundt ham hadde flere begynt å nikke, synlig lettet. «Det vil si, alle bortsett fra…»

Blikket hans gled mot et punkt nederst i trappene og først nå så Sabeltann at Langemann hadde komme ut av lugaren sin, blek og forvirret. «Hva?» Han smalnet blikket mot tømreren. «Beskylder du Langemann for å stå bak?»

«Nei, kæpten,» bedyret Tønnes, uten overbevisning. «Jeg bare påpeker at han var den eneste som ikke var tilstede.»

«Langemann er ingen sabotør!» Den paniske tonen i utbruddet kom overraskende på ham. Han hyttet med pekefingeren. «Hvordan våger du å…?»

«Kæpten?» brøt Langemann inn.

Sabeltann viftet ham av. «Det er jo helt absurd!»

«Kæpten!»

Ingen av dem så lenger på ham. De stirret alle på Langemann, og kapteinen snudde seg endelig den veien, han også. Kvartermesteren sto i trappen og så opp på ham med et fortvilet blikk.

I hendene holdt han kartene.

«Jeg tror kanskje han har rett, kæpten.»

< Andre kapittel         Fjerde kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Andre kapittel

Kategori: Oransje NB! NB!

Pinky ble vekket av høye brøl. De kom ovenfra, fra ute på dekk, og han satte seg søvndrukken opp i køya. Rundt ham i banjeren gjorde de fleste av piratene det samme. De gned søvnen ut av øynene og myste mot hverandre, spørrende og oppgitte. «Hva skjer?»

«Kapteinen har fått fnatt for et eller annet,» mumlet Pelle. Han trakk pleddet opp over hodet, tydeligvis bestemt på å sove videre.

Pinky hoppet ned på gulvet og dro fort på seg skjorta. «Vil du ikke vite hva det er?»

«Ikke planer!» lød det fra under teppet. «Det er for tidlig på morra’n, og skiftet mitt har ikke begynt.»

Pinky skulle til å spørre om hvordan han kunne vite at det var morgen, men i samme øyeblikk kom Benjamin dundrende ned trappa til dem. «Opp, opp, opp!» ropte han. «Alle mann på dekk!» Stemmen var som alltid farget av en underliggende skøyeraktig tone, men det var ingen tvil om at han mente alvor. Mennene møtte ham med stønning og grynting, men alle visste bedre enn protestere, selv Pelle. «Jeg tuller ikke, gutter, han er helt ute å kjøre,» hisset han lavere til dem mens alle tumlet ut av køyene sine og vimet rundt for å finne hatter og sko. «Sistemann opp får pryl!»

Pinky hadde ingen planer om pryl, så han pilte opp trappene og ut på dekk. Der holdt han på å løpe rett inn i Claes, som sto bredbent med armene i siden og kikket opp mot poopdekket. Pinky fulgte blikket hans og så kaptein Sabeltann gå fram og tilbake der oppe som et rasende dyr. Langemann sto like bak, innved relingen på babord side, og fulgte ham årvåkent med blikket. Han hadde tydeligvis blitt dratt rett ut av senga, han også, for han hadde ikke engang fått ordnet håret og Pinky forsto bedre enn de fleste hvor dypt det irriterte ham.

«Hva skjer?» spurte han Claes.

«Vi er… bortkomne.»

Sabeltann hørte ham. «Vi er ikke bortkomne!» hveste han ned til dem. «Vi er bare ikke der vi skal være.»

Pinky lot klokelig være å påpeke at det gikk ut på ett. I stedet kikket han seg rundt, i alle himmelretninger. Det var grytidlig, men disen var sprukket. En klar morgen. Havet lå rolig, og…

«Hvor er Havets opal?» utbrøt han da han innså at de var mutters alene.

«Antagelig der hvor vi skulle vært,» svarte Claes. Kapteinen tok seg tid til å sende ham et drepende blikk.

«Jeg forstår ikke…»

«Vi har drevet ut av kurs i løpet av natten,» brøt Langemann forklarende inn, og resten av mannskapet, som nå var i ferd med å innfinne seg, fikk det med seg.

«Hvordan klarte vi dét?» utbrøt Pysa da omfanget av katastrofen begynte å gå opp for dem.

«Denne tufsen sovna på post,» sa Claes og nikket mot trappa opp til poopdekket, og først nå så Pinky at Lech satt der. Han holdt en klut mot bakhodet og glodde på Claes med et surt blikk.

«Ja, og så slo jeg hodet inn på meg selv for å dekke over det,» knurret han sarkastisk, og alle stirret på ham, mest fordi de aldri hadde hørt ham si så mange ord på én gang før.

Det måtte en hel del forklaringer og gjenforklaringer til før alle fikk med seg detaljene om hva som hadde skjedd: En eller annen gang i løpet av natten hadde Lech blitt slått ut av et kraftig slag mot hodet. Da han våknet igjen, ante han ikke hvor lenge han hadde vært borte, og det hadde tatt ham enda en stund å oppdage at skipet hadde endret kurs og at de hadde mistet kontakten med Havets opal i prosessen.

Kaptein Sabeltann bidro til fortellingen underveis med en rekke underlige lyder, merkelige hybrider av ul, brøl og knurr, men ikke med ord noen klarte å tyde. Ikke før Benjamin også lanserte muligheten om at Lech kunne ha sovnet. Da kastet han seg inn i debatten.

«Ja, det er selvsagt forklaringen du tyr til!» glefset han, og Benjamin, som uforstående og ufortjent så ut til å måtte være buffer for kapteinens raseri nok en gang, skrittet resignert tilbake. «Det fritar uansett ikke dere andre fra det faktum at ingen oppdaget at lanternene var slukket! Dessuten,» han stoppet for å snappe etter pusten, «har noen tuklet med kompasset.»

Et sus gikk gjennom flokken av pirater. At lanterner sluknet og rormannen ble slått ned (eventuelt sovnet) på post var én ting, et ødelagt kompass var noe ganske annet. Det minnet om…

«Sabotasje!» skrek kapteinen. «Ikke bare har vi drevet i feil retning hele natten, vi aner heller ikke i hvilken. Og en av dere,» han rettet pekefingeren mot dem og stemmen sank til en hvisken, langt mer fryktinngytende enn de høye ropene, «står bak.»

Han feide isblikket over dem, og mennene så ned eller skottet på hverandre, ute av stand til å møte det. Pinky kjente hjertet hamre i brystet. Han hadde bevitnet kaptein Sabeltanns ville raseri mange ganger før, men det var visst et syn du aldri ble vant til. Han kikket fort opp på Langemann, for å se hvordan han reagerte og slik lære hvordan han selv skulle reagere, men Langemanns ansikt var som hugget i stein.

«Ny gutt!» glefset kapteinen omsider. Hele flokken kvapp til av utbruddet og splittet seg opp langs midten i det alle forsøkte å fysisk distansere seg fra den eventuelle forræderen.

"Ny gutt" var Victor, Tønnes’ unge tømrerlærling. Han var bare et par år eldre enn Pinky og hadde tjenestegjort om bord Den sorte dame i overkant av fire måneder. Nå sto han der forvirret, og da det gikk opp for ham at han hadde fått mistanken rettet mot seg, så han skrekkslagen bort på Tønnes, opp på kapteinen og tilbake igjen. «Det var ikke…»¨

«Det kan ikke ha vært ham,» brøt Tønnes av. «Han var i banjeren med oss.»

Sabeltann smalnet blikket. «Kan flere bekrefte det?»

«Ja,» nikket flere av de andre, inkludert Tønnes’ datter Frøya, som oftere var på parti med kapteinen enn hun var med sin egen far.

Sabeltann så likevel ikke overbevist ut. «Langemann!» bjeffet han.

«Ja, kæpten?»

«Finn sabotøren for meg. Bruk alle midler du finner nødvendig.»

«Ai, ai, kæpten.»

«Og finn ut hvor vi er!»

Og med det trampet han ned fra poopdekket og inn i lugaren sin, og døra gikk igjen bak ham med et smell. Hele mengden sank sammen i et kollektivt sukk av lettelse, men det varte ikke lenge, for Langemann strente straks ned til dem og stilte seg opp i hele sin imponerende lengde, med armene i kors over brystet.

«Gutter?»

Ingen sa noe.

«Gutter, hvis det har vært et slagsmål her eller noe annet som har gått over styr, så si det.» Han senket stemmen. «Jeg skal snakke ham til fornuft. Ingen trenger å bli stemplet som sabotør, bare fortell meg hva som skjedde.»

Helt tyst fremdeles.

Langemann sukket og så på dem med et olmt blikk, frustrert over den uvelkomne oppgaven de nå hadde tvunget på ham. «Ja, ja, da får det bli på det andre viset.» Han hugg tak i Victors skjorte. «Vi kan jo begynne med deg.»

Ingen protesterte, ikke engang den stivbente gutten selv der han ble dratt med mot luka ned til banjeren. «Finn ut hvor vi er,» ropte Langemann til Lech før han og Victor forsvant nedenunder, «og få denne skuta tilbake på rett kurs!»

Pinky stirret på skoene sine. Han likte ikke denne siden ved fosterfaren, selv om han forsto at det var nødvendig. En del av jobben med å være kvartermester var å opprettholde disiplinen om bord, også med lite populære metoder når slike måtte til. De andre så ut til å tenke det samme. Selv Tønnes aksepterte stilletiende situasjonen. Om det virkelig var en sabotør om bord Den sorte dame – og bevisene var jo rett der foran dem, i form av et ødelagt kompass og en kul i Lechs bakhode – så måtte han selvsagt avsløres.

Benjamin var den første til å bryte den ubekvemme stillheten, heldigvis før lydene fra forhøret under dekk begynte å gjøre seg gjeldende, ved å gi Lech et kameratslig klapp i ryggen. «Kom igjen, la oss ta en titt på det kompasset.» Og med det gikk mennene til arbeidet sitt, skottende på hverandre, mistenksomme, på jakt etter allianser – og den ene blant dem som hadde fått dem alle i trøbbel.

Victor kom snart opp igjen, med blanke øyne og et rødglødende venstreøre. Langemann hadde tydeligvis ikke fått noe ut av ham, for i tur og orden, en etter en, ble også de andre kalt ned i banjeren. Langt ifra alle trengte pryl. Langemann hadde en helt egen evne til å klemme sannheten ut av folk uansett. Han slo bare når han måtte.

Pinky ventet hele dagen på at det skulle bli hans tur. Sabeltann beskyldte ofte (ikke helt uten grunn) Langemann for å forskjellsbehandle ham, for å ta på ham med silkehansker, så han innbilte seg at kvartermesteren ville motbevise det så fort som mulig ved å bare få det overstått. Men timene gikk uten at navnet hans ble ropt opp, og da Langemann i kveldingen var kommet til de høyerestående offiserene, og folk som Tønnes og Benjamin måtte ned under dekk, hadde han fremdeles ikke vært der.

Lech, og Sabeltann da han etter noen timer var ferdig med å sture i lugaren, hadde brukt hele formiddagen på å regne ut skutas posisjon. Ved middagstider var de endelig nokså sikre på at de hadde klart det, og Den sorte dame var snart på full fart nordover mot St. Fernando, der Havets opal forhåpentligvis ventet på dem. Ikke at det hjalp nevneverdig på kapteinens humør eller at jakten på skutas sabotør på noen måte dabbet av. Nesten et døgn hadde de mistet på denne ubrukelige avstikkeren, og han var allerede i utgangspunktet en utålmodig mann med et sterkt behov for en syndebukk. Han var nede hos Langemann en gang imellom for å følge med på avhørene, men enn så lenge hadde de ikke båret frukter. Ingen ville vedkjenne seg å stå bak sabotasjen, selv ikke med kvartermesterens iherdige bearbeiding.

Natten var over dem nå. Solen hadde forsvunnet i havet og denne ulykksalige dagen var snart historie. Pinky sto ved relingen og stirret ut i mørket. Det var som om han plutselig var blitt bevisst hvor liten han var. I det store og hele en ubetydelig gutt på et lite skip langt, langt til havs. Langemann hadde fortalt ham om denne veldigheten, som han kalte det. Om hvor overveldende melankolsk det kunne føles å skue ut over havet, spesielt om kvelden eller tidlig om morgenen, når skuta og verden ellers var taus og stille. Pinky hadde ikke opplevd det før nå. Plutselig lengtet han, og han visste ikke engang etter hva.

Han lot blikket gli til siden og skvatt til da han oppdaget Langemann komme mot seg. Overbevist om at hans tur til å avhøres omsider hadde kommet, strammet han seg opp for å møte ham så rakrygget som mulig. «Ja?»

Langemann svarte ham ikke. Han gikk bort til relingen og stirret ut over havet, han også, og Pinky skottet bort på ham, litt i tvil om dette var riktig tidspunkt å si noe på eller ikke.

Han bestemte seg for å ta sjansen. «Tror du vi finner Opalen, Langemann?»

Langemann så ikke ut til å ense ham engang. Han bare forflyttet seg videre bort til fokkemasta og ignorerte ham fullstendig i det han passerte.

«Skal du ikke snakke med meg?» spurte Pinky, litt høyere, redd han kanskje hadde snakket for lavt. Og denne gangen fikk han en reaksjon, ved at Langemann stoppet opp og kikket skrått ned på ham. Munnen hans krøp opp i et smil, men det nådde ikke øynene, og blikket som møtte Pinkys fikk det til å krype nedover ryggen hans. «D-du har snakket med alle de andre,» stotret han.

Langemann stirret på ham et sekund eller to til. Så gikk han videre uten et ord.

«Jøss, da!» Benjamin kom slentrende ut fra skyggene før Pinky i det hele tatt hadde rukket å fundere over denne underlige oppførselen. «Noen er i dårlig humør.» Han trakk på skuldrene og tippet overkroppen fram for å kikke etter kvartermesteren i det han forsvant i mørket. «Ja, ja, sånn blir du vel av å denge løs på folk hele da’n.»

Pinky tittet opp på ham, og da Benjamin ble var engstelsen hans, klappet han ham vennlig på skulderen og smilte oppmuntrende. «Ikke vær redd, du, Pinky. Valdemar er ingen dumrian. Han og Opalen venter nok på oss.»

«Og sabotøren?» spurte Pinky.

«Å, dét.» Benjamin trakk på skuldrene igjen. «Det finner vi nok ut av.»

«Det var ikke meg,» mumlet Pinky, fordi han følte han måtte si det til noen.

Benjamin bare lo. «Det er ingen som tror det er deg, Pinky-gutt.» Han dunket ham lett i hodet med knokene. «Kaptein Sabeltanns mest trofaste mann. Tja, vel, i hvert fall nest etter Herr Dyster borti her.» Han nikket inn i skyggene etter Langemann. «Gå og få deg litt søvn, du. Både Opalen og Langemanns jovialitet dukker opp med sola, skal du se.»

Pinky nikket og trakk seg tilbake mot banjeren, men ikke før han så hvordan kanonmesterens smil stivnet på leppene i det blikket hans gled ut mot havet. Det var ikke alltid så godt å vite hvor dypt Benjamins optimisme egentlig stakk.

Selv han kjente nok på veldigheten noen ganger.

< Første kapittel           Tredje kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

St. Lorenzo

St. Lorenzo er en fransk koloni i Karibien. Guvernøren her, også kalt Lorenzo, eide kartet som viser vei til Solkongens skatt.

Tilbake til Steder, fartøy og gjenstander

St. Fernando

St. Fernando er en øy i Karibien. Den er øde, men et viktig navigeringspunkt.

Tilbake til Steder, fartøy og gjenstander

San Rafael

San Rafael er en fangekoloni i Karibien. Her skal kommandørkaptein Robert McKinley gjemt unna gull for den britiske arveprinsen.

Tilbake til Steder, fartøy og gjenstander

Road Town

Road Town er hovedstaden på Jomfruøyene, grunnlagt i 1648 av nederlendere fra Det nederlandske Vest-indiske kompani. Det var her Langemann og Morgan rømte i land som unge tenåringer og startet sin kriminelle karriere, og det var også her kaptein Sabeltann i 1699 ble tipset om en dyktig svindler som kunne hjelpe ham.

Tilbake til Steder, fartøy og gjenstander