Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Niende kapittel

Kategori: Gul

Øya så irriterende ordinær ut. Kaptein Sabeltann sto ute på dekk og stirret på Gral med den intensiteten bare han kunne mønstre. Han opprettholdt en maske av besluttsomhet og kontroll, men sannheten var at han ikke ante hva han skulle forta seg. Han hadde bedt Lech sirkle øya, på rimelig avstand, utenfor rekkevidden til eventuell beskytning, men nært nok til å se. Dersom det nå hadde vært noe å se.

Tåka kveilet seg om de to fjelltoppene, og de få og sporadiske glimtene av det som befant seg bak, bød bare på synet av golde klipper og restene av en vissen vegetasjon. Sabeltann var oppvakt og skolert nok i Kraftens mystikk til å ane at det egentlig ikke var så øde som det virket, at det var en eller annen illusjon i virke her, men han følte ikke for å spørre Dagmar, selv om hun sto lagelig til rett ved siden av ham.

Takk og pris, da, at han hadde et mannskap helt uten slike kvaler.

«Det er jo ingenting der,» bemerket Pelle.

«Jo da,» svarte Dagmar. «Han lar oss se det når det passer ham.»

Sabeltann unnet seg et blikk bort på henne, men lot det bare hvile der et kort sekund før han flyttet det videre ut mot Havets opal, som holdt tritt med dem på et par skipslengders avstand, som for å forsikre seg om at han fremdeles hadde alle sine menn i ryggen. Selvsagt hadde han det.

«Hva skjer nå?» spurte Benjamin fra sin plass ved relingen, og det var et såpass legitimt spørsmål at kapteinen for én gangs skyld lot ham fullføre. «Litt vanskelig å storme et sted vi ikke kan se.»

«Det var aldri meningen å storme stedet,» hveste Sabeltann. I øyekroken kunne han se Dagmar heve det ene øyebrynet. «Vi venter.»

«Hvor lenge da?»

«En mulighet vil by seg,» sa Dagmar og kom det skarpe svaret hans i forkjøpet. Han merket blikket hennes på seg. «Det er bare å holde seg våkne, gutter.»

Sabeltann la hånden på kården sin et øyeblikk, våpenet kjentes kjølig og trygt mot huden og ga ham den roen han trengte for å utføre den neste oppgaven. Han vekslet et ørlite blikk med Dagmar, og så gikk han mot Langemanns lugar med faste steg. Billy, som sto vakt, rettet seg opp i givakt og det var først ved siden av ham, på terskelen, at kapteinen nølte litt. Men ikke så lenge at noen la merke til det.

Han skjøv opp døra og stanken slo mot ham som en vegg. Han var ikke forberedt på at det skulle lukte så stramt der inne og heller ikke, innså han etter hvert som øynene vente seg til mørket, på synet som møtte ham.

Langemann hadde vært overlatt til seg selv i under et døgn, men det var utrolig hvordan et menneske kunne forfalle på så kort tid. Han lå på sengen, så sammenkrøpet som tauene tillot ham, ansiktet var likblekt mot putene og de mørke ringene rundt øynene og de innsunkne kinnene fikk ham til å se tjue år eldre ut. Han hadde tydeligvis svettet voldsomt, for skjorta lå klistret til huden og håret var vått og flokete.

«Er vi framme?» Stemmen var så tørr at den knakk på midten. Det var vanskelig å tolke blikket i halvmørket, men Sabeltann kunne høre på r-ene at det var Langemann han hadde med å gjøre.

Han lot døra gli igjen bak seg med et klikk. «Ja, vi er framme,» svarte han.

Han fikk fyr i lampen og helte vann i en kopp som han presset mot Langemanns lepper. Kvartermesteren drakk grådig av den, og kapteinen forbannet i stillhet avgjørelsen han hadde tatt om å etterlate ham her alene. Tauene hadde holdt, men han kunne se på de blodige håndleddene at Langemann hadde kjempet hardt mot dem, og det hele slo ham nå som fullstendig hasardiøst og tankeløst. Selvsagt burde noen ha sett til ham.

«Hvordan går det med deg?»

Det var et tåpelig spørsmål, noe også Langemanns svar bar preg av. «Hvordan tror du?»

«Har du vondt?»

«Nei.»

«Hvordan er det med hofta di?» spurte kapteinen da. Mer direkte spørsmål, ga kanskje ærligere svar.

Langemann sukket og lukket øynene. «Fortalte hun deg det?»

«Nei. Han gjorde. Han sa det er noe galt med den.»

Det ene øyet åpnet seg igjen. «Jaha? Det var… invaderende.»

Sabeltann strøk varsomt en finger over det ene oppskrapte håndleddet. «Er dette ditt verk eller hans?»

«Sannelig om jeg vet,» svarte Langemann. «Alt har vært så uklart og forvirrende. Rosa var her inne og skjelte meg ut i sted, så det er en viss mulighet for at jeg har hallusinert en del.»

Kapteinen la en hånd på pannen hans og fikk bekreftet mistanken om at mannen hadde feber. «Unnskyld,» ba han, ikke for første gang de siste dagene.

«Slutt å unnskylde deg! Du er ikke den slags mann. Det har du aldri vært.» Den skarpe tonen fra Langemann var uventet, men det grågrønne blikket som nå gnistret opp mot ham var fullt av kvartermesterens velkjente futt, og kapteinen ble ubeskrivelig glad for å se det. «Du gjorde det du måtte.»

Sabeltann grep ham om haken og bøyde seg ned over ham, så tett at nesene nesten berørte hverandre. «Jeg skal drepe ham for deg,» hvisket han. «Du har mitt ord.»

«Det setter jeg pris på, kæpten.»

En svanger stillhet ble liggende og duve mellom dem. Sabeltann beholdt grepet om Langemanns hake og strøk pekefinger og langfinger over de ru skjeggstubbene, kjærtegnet ham nærmest ubevisst, og Langemann hadde låst blikket sitt i hans, holdt det slik bare han kunne, åpen og sta på samme tid. Det gikk et grøss eller en frostrie gjennom ham. «Jeg vil gjerne vaske meg, kæpten.»

Langemann likte å være ren, vel, mer enn likte det, det var et tvangspreget behov han hadde hatt så lenge Sabeltann hadde kjent ham. Ingen badet så ofte som hans nestkommanderende, langt oftere enn strengt tatt nødvendig, et nesten daglig, møysommelig ritual de andre i mannskapet ga ham voldsomt tyn for, i hvert fall bak ryggen hans. Men slik som han lå nå, dynket i sin egen svette, var det vel ingen urimelig bønn å komme med. Sabeltanns øyne drev mot teppet som lå dandert over Langemanns underkropp, neseborene identifiserte omsider den stramme lukten som kom sivende mot ham, og han forsto at kvartermesteren nok hadde sine grunner. «Skal jeg hente gutten?» spurte han.

«Ikke gutten,» brøt Langemann ham av. «Hold gutten unna meg! Bare gi meg varmt vann og noen få minutter, det er alt jeg trenger.»

Sabeltann nikket langsomt, før han vendte om og gikk ut på dekk igjen. Dagslyset skar mot øynene hans og det var først her ute i friluft at han innså hvor tett og illeluktende lugaren egentlig hadde vært. Han hogg tak i den første og beste av mannskapet, som viste seg være Isak, og kommanderte ham til å skaffe vaskevann. «Du blir der inne hele tiden,» advarte han. «Du snur ikke ryggen til ham så mye som et øyeblikk. Forstått?»

«Ja da,» mumlet Isak og gikk surmulende ned i byssa.

Sabeltann gjenopptok posisjonen sin ved relingen og det tok ikke lang tid før Dagmar gled opp på siden av ham. «Nå, hvordan sto det til?»

«Det er det samme som sist,» svarte han. «Men han ser ut til å være over det verste.»

«Det vil stabilisere seg snart. Det er grenser for hvor lenge Greven kan opprettholde det trykket.»

Han så på henne, skarpere enn han hadde tenkt. «Er det?»

Hun flakket med blikket. «Jeg håper i hvert fall det.»

Han la en hånd på rekkverket, som for å støtte seg selv. Frustrasjon og sinne var i ferd med å bygge seg opp i ham, og han ville ikke at hun skulle se det. Ville ikke at det skulle gå ut over henne.

«Kæpten?»

Lech ropte på ham fra roret, og han sukket svakt av lettelse over den beleilige avbrytelsen. «Ja?»

«Vi har sirklet øya to ganger nå, kæpten. Vil du vi skal fortsette?»

Han tenkte seg om et øyeblikk, glante en siste gang inn mot land, om enn mest for syns skyld. «Nei.» Han ga relingen et klapp og skjøv i fra. «Vi dropper anker her. Benjamin!»

«Ai, ai, kæpten, dropper anker!» Kanoneren overrasket med sitt nærvær og kjappe reaksjon og fikk mennene i sving, og straks etter gikk ankeret til bunns, både på Den sorte dame og over på Havets opal. Sabeltann så at lettbåten ble satt på vannet der borte og at Valdemar gjorde seg klar til å komme over, uten å ha klarert på forhånd. Han lot det passere. Det var ikke uvelkomment slik ting var nå.

Han noterte seg at Isak kom opp fra byssa, bærende på en kjele rykende varmt vaskevann og stadig mumlende subbet seg mot Langemanns lugar, og skulle til å gi ham nok en verbal overhaling, bare sånn til oppstramming og advarsel, men nøyde seg til slutt med et skarpt blikk. Det viste seg i de fleste tilfeller å være nok. I stedet gikk han for å ta imot Valdemar.

Han klatret om bord en kort stund senere, uten Odin denne gangen. «Han har det bra,» bedyret han til Benjamin, som kom kapteinen i forkjøpet og nådde bort til ham først. «Men når sant skal sies er han litt… urolig. Altså, ingenting sammenliknet med det utbruddet han hadde sist vi var om bord, men jeg tenkte det nok var best å holde ham unna.»

Sabeltann var hjertens enig, noe han lot et blikk rettet mot Benjamin fortelle, og kanonmesteren, som var usedvanlig flink til å ta hint denne dagen, trakk seg stillferdig vekk.

Valdemar nikket mot Langemanns lugardør. «Han er…?»

«Ikke bra,» avsluttet kapteinen for ham.

Valdemar nikket langsomt, og om Sabeltann hadde vært en mindre kynisk person, ville båtsmannens omsorg for Langemann virket nesten rørende på ham. Valdemar lot blikket gli videre innover mot øya. «Det er noe ved stedet som gjør det litt guffent,» vedgikk han, «men sannelig om jeg kan se hva.» Han så fra Sabeltann og bort på Dagmar. «Den ser øde ut for meg.»

«Det er den ikke,» bedyret Dagmar.

«Du kan se noe?»

«Jeg kan kjenne det,» presiserte hun. «Men vi vil ikke kunne se noe før illusjonen blir opphevet. Det er Grevens trekk vi venter på.»

«Jeg kan ikke fordra å vente,» mumlet Sabeltann, og overrasket seg selv ved å faktisk si tanken høyt. «Han har da langt på vei invitert oss hit. Hvorfor stenge oss ute?»

«Han tester deg,» sa Valdemar, og overlappet Dagmars samtidige svar: «Han ydmyker deg.» De anerkjente hverandre med et mildt blikk kapteinen kjente en til dels urimelig irritasjon over, før Dagmar konkluderte. «Han leker med deg. Ikke la ham. En mulighet vil by seg, og da må du være klar.»

«Har vi en plan?» spurte Valdemar.

Sabeltann åpnet munnen for å svare, men avbrøt seg selv da han merket seg uttrykket i Dagmars ansikt. «Å, ikke gi meg det blikket, du har ingen plan du heller!» Han så iltert tilbake på Valdemar. «Det er som hun sier, det er hans trekk.» Han la en hånd på kården. «Og jeg er klar.»

Det siste var muligens en løgn, og det var også mulig at de andre to forsto det, men ingen kommenterte det. Det rakk de ikke, for i samme øyeblikk lød det et smell og høylytt romstering fra Langemanns lugar. Sabeltann spant rundt på hælen og begynte å gå mot den, men kom bare to skritt før døra føk opp og Langemann kom ut på dekk. Han hadde den ene armen i et jerngrep om en vettskremt Isaks hals og i motsatt hånd holdt han en pistol han trykket mot den unge piratens hode.

Over hele skuta rykket mennene til og fram, med sabler og kniver trukket, for så å bremse opp igjen like brått. De så godt på det ville blikket hvem de egentlig hadde med å gjøre, samtidig var det fremdeles deres høyt respekterte kvartermester de hadde foran seg, våt og glinsende i sollyset og med det mørke håret slått ut over skuldrene.

Og ellers naken som en nyfødt.

Han så rett på kapteinen. «Gi meg lady Dagmar!» hveste han. Han måtte ha sett noe i blikket hans, for han dyttet Isak fra seg og rettet pistolmunningen mot sin egen, det ville si Langemanns, tinning i stedet. «Jeg mener det. Jeg trenger ikke denne kroppen, men gullgutten gjør.»

Sabeltann observerte i øyekroken at Pinky gikk et steg fram, men gutten hadde visst lært av fadesen forrige gang de hadde befunnet seg i en liknende situasjon, og frøs til igjen.

«Rolig.» Kapteinen lot det med vilje være åpent hvem han instruerte, om det var Pinky eller de andre mennene, seg selv eller Greven.

Det var sistnevnte det virket dårligst på. «Gi meg lady Dagmar og en lettbåt,» kaklet han. «Eller jeg skyter!»

«Hva med klær?» spurte Sabeltann tørt.

Greven gliste. «Ja? Liker du ikke det du ser?» Han skjøt hoftene fram og viste kvartermesteren fram i all hans prakt. «Jeg ser hvorfor de kaller ham Langemann nå.»

Pinky så ut som om han skulle dø av skam og det flakkende blikket hans landet til slutt stivt i dørken. Greven lo.

Sabeltann merket bevegelse ved siden av seg. Dagmar var på vei til å skritte fram og han grep etter henne uten å egentlig tenke over det. Hun la en hånd mot underarmen hans og lente seg rolig mot ham. «Som jeg sa, en mulighet vil by seg.» Så trev hun Pinkys hånd og dro ham med seg bort til Greven.

«Du tar ikke med deg gutten!» datt det ut av Sabeltann og ingen ble mer overrasket over utbruddet enn ham selv.

Greven gliste triumferende. Han grep tak i Dagmar straks hun var innenfor rekkevidde og trakk henne brutalt inntil seg. «Du vil ha gutten med deg, hva? Da får du det. Alt for deg, min kjære.» Han lo og, Langemann eller ei, Sabeltann var glad han ikke hadde sin egen pistol med seg og at kården var for kort.

«Det er en lettbåt på vannet alt,» freste han og nikket ned mot den Valdemar hadde kommet i. «Kom deg vekk fra skuta mi!»

Greven sendte Dagmar og Pinky ned taustigen først, så løftet han hånden til pannen i en ironisk honnørhilsen før han klatret etter selv. Sabeltann stirret olmt etter ham i det båten gled inn mot øya, helt til tåka hadde tettet seg om den og de ikke lenger var synlige for ham.

Da spant han brått rundt mot Isak. «Snudde du ryggen til ham?» glefset han.

Isak visste bedre enn å prøve å lyve. «Bare et øyeblikk…»

Sabeltann ga ham en ørefik så hard at han nesten gikk i dørken. «Jeg sa jo at du skulle følge med!»

«Men det var ekkelt, kæpten!» forsvarte tomsingen seg. «Han hadde gjort på seg…»

Kapteinen fiket til ham enda en gang. «Og dét er for at du ikke holder sånt for deg selv!»

Han rettet seg opp og så utover resten av mennene sine. De kikket tilbake på ham, tause og molefonkne, satt ut og en smule forvirret. Merkelig nok var det synet av Valdemar som roet ham ned.

«Så,» nikket båtsmannen, fattet nå som noen måtte være det, «vi venter videre, kæpten.»

< Åttende kapittel      Tiende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Åttende kapittel

Kategori: Gul

Det var allerede sen kveld innen de var tilbake om bord. Solen hadde forsvunnet i havet og mørket hadde omhyllet skuta da de klatret opp fra lettbåtene og ble møtt av en litt for påtatt entusiastisk Ali. «Nå, er han kurert?» spurte han, men det blide ansiktet falt fort sammen da han så tauene rundt Langemann og deretter Dagmar som ble hjulpet over rekka etter ham. Pinky la merke til at han vekslet et kort blikk med Isak, som nok hadde sladret om både det ene og det andre, men ikke helt blitt trodd, som så ofte før.

«Kast loss,» snerret kaptein Sabeltann til svar, og rettet en finger opp mot Lech ved roret. «Du har fått ny kurs, hva?»

«Ai, ai, kæpten,» svarte styrmannen. «Mot Gral.»

Langemann trasket forbi, med stiv kurs for lugaren sin, uten et ord eller så mye som et blikk på noen, og kapteinen kikket etter ham, men gløttet fort ned på Pinky. «Vis damen ned under dekk,» sa han, plutselig veldig formell. «Samme sted som sist.» Uten å vente på respons strente også han av gårde.

Pinky tok Dagmars reiseveske og bar den for henne ned de smale trappene til banjeren. De hadde innredet et lite avlukke til henne der. Det var ikke stort og ikke hadde det ordentlige vegger heller, bare tynne teltduker, men det lå i det minste akter, der sjøen var roligst. «Er det noe du trenger?»  spurte han etter å ha satt veska varsomt fra seg. Han prøvde å holde stemmen lett og munter, desperat etter å skjule den indre uroen.

Han kunne selvfølgelig ikke lure henne. «Hva er det du har på hjertet?»

Han kikket seg over skulderen, uten å ane hvorfor. Ingen hadde forbudt ham å stille spørsmål, men så var han vel ikke helt sikker på om han virkelig ønsket svarene? «Gral,» sa han fort, «Langemann har fortalt meg at øya var tom, den gangen de fant meg der. Men du sier det ennå er folk der?»

«Det var like etter at Greven kom, det,» nikket hun, «at de fant deg.» Det kom ikke som et spørsmål, så han forsto at han hadde rett i sine anelser om at hun visste mer enn hun først hadde gitt uttrykk for. «Han må ha kastet en, skal vi kalle det forhekselse, på stedet. Det er en enkel jobb for en som tøyler Kraften så godt som ham.»

«Slik du gjør når du får folk til å glemme deg?»

«Kapteinen fortalte deg om det, hva? Ja, noe slikt.» Hun satte seg ned på en kasse de hadde satt fram til henne som stol. «Hva vet du om Gral, Pinky?»

«At det var et coven der. Var du en av dem?»

«Jeg var priorinnen,» smilte hun. Det var et trist smil. «Det betyr at jeg var leder og lærer. De andre var elevene mine.» Han åpnet munnen for å spørre mer, men hun stoppet ham. «Gå i byssa og hent litt te. Det er best du får hele historien fra begynnelsen av, tror jeg.»

Han kokte egenhendig opp friskt vann, i en ren kjele, og hentet den teen som sto helt innerst i matboden, den han gjemte for Skalken slik at den ikke skulle bli tuklet med. Bare det beste for Dagmar. Det tok ham godt og vel ti minutter, og innen han gikk tilbake til henne, var skuta krengende på vei ut i åpent farvann for å slutte seg til Havets opal, som hadde ventet på dem der.

«Du tok med en kopp til deg også, håper jeg,» sa hun da han kom, og han løsnet rødmende drikkekoppen sin fra beltet.

Hun hadde ordnet plass til ham overfor seg selv, og de ble sittende tett i det lille avlukket, noe som var like greit, for Pinky hadde videre lyst til at resten av mannskapet skulle høre hva han snakket med heksa (deres ord, ikke hans) om. Han var ikke engang sikker på om han hadde lov.

«Jeg var en gang en holden kvinne,» begynte hun uten videre innledning. «Jeg er datter av en svimlende rik dansk friherre og atten år gammel ble jeg gift med en enda rikere engelsk lord, som tok meg med til Karibien. Jeg hadde alt, men jeg var ikke lykkelig med ham, han var ikke mitt valg og hadde ikke vært det om jeg hadde fått velge heller. All min glede fant jeg i bøker, i kunnskap, i en venn og i Kraften. Jeg har kunnet bruke den siden jeg var jentunge, selv om jeg lærte tidlig å gjemme det for omverdenen, og øvde i skjul sammen med kammerpiken min, som det viste seg også hadde evnen.»

Hun tok en slurk av teen mens hun så intenst på ham over kanten av koppen. «Men for å gjøre en lang historie kort, jeg ble dømt til døden for drap og hekseri. Jeg klarte å flykte, ved hjelp av din kaptein, og reddet livet, men mistet alt annet.»

«Hvorfor hjalp han deg?» datt det ut av Pinky, som om dét var det essensielle i det hun nettopp hadde fortalt, men Dagmar smilte bare og det var i grunnen svar nok.

«Det eneste jeg fikk med meg var noen smykker,» fortsatte hun, «men de var verdt en pen sum, så jeg lette opp kammerpiken min, som min manns slektninger hadde drevet ut på gaten, og en nær venninne ved navn Miriam, den eneste fra min tid som adelskvinne som ikke vendte meg ryggen, fordi også hun kunne bruke Kraften. Jeg solgte smykkene, vi fant oss en øy og brukte pengene på å bygge et hus der, et fristed for slike som oss: et coven.»

«På Gral,» nikket Pinky andektig.

«Ja. I begynnelsen var det bare oss tre, men med tiden ble vi flere, og da Greven kom bodde vi rundt tretti stykker der.»

«Hva skjedde? Bare kom han? Kom han alene? Hva gjorde han?» Pinky klarte ikke å stoppe ordflommen, det var i det hele tatt så vidt han klarte å justere volumet i stemmen. Han forventet nesten at Dagmar skulle komme med sin sedvanlige kommentar om at han stilte mange spørsmål, men hun gjorde det ikke, bare fortsatte med å smile trist.

«Jeg var ikke der,» sa hun, «jeg var tilfeldigvis på reise da han kom. Men det var helt ut av det blå, ingen av oss ventet det, ingen av oss ante engang hvem han var. Men han kjente til oss og han visste hva han kom for.»

«Og hva var det?»

«Kraften. Om du er blant dem som kan bruke den, blir du langt sterkere av å omgi deg med andre som også kan. Og Greven har som mål å bli den sterkeste av alle, ja, den sterkeste som noen gang har vært.»

«Hvordan vet du alt dette hvis du ikke var der?»

«Miriam fikk advart meg,» svarte hun, og la til før han rakk å spørre hvordan: «Vi har våre metoder.»

«Og du dro aldri tilbake?»

«Ikke før nå.» Hun så alvorlig på ham. «Men han har lett etter meg, konstant. Jeg er den sterkeste av heksene, ser du. Han trenger meg… eller kreftene mine.»

«Vi ledet ham til deg,» innså Pinky med en stadig voksende uro. «Vi skulle ikke gjort det.»

Hun smilte plutselig, bredt og oppriktig. «Det var ikke med hensikt eller av vond vilje. Og han hadde funnet meg, før eller siden uansett. Jeg er glad det ble nå.»

Han var nesten redd for å spørre, men han måtte vite det. «Hva har hendt med de andre?»

En ny skygge av alvor og sorg falt over henne. «Noen er døde. De ble drept fordi de gjorde motstand. Resten er i live, på et vis. Det er slik han vil ha det, det er bare når de lever at Kraften kan dyrkes i dem, det er bare da han har nytte av dem. Men de er ikke slik de en gang var, de har ikke lenger en fri vilje, alt det som en gang gjorde dem elskverdige og unike er borte, de er slaver fullstendig under hans kontroll. Bare Miriam, som var sterkere enn de andre, har enn så lenge klart å stå imot, selv om han har bundet henne til øya slik at hun ikke kan dra derfra. Får han kontroll over henne, og meg, kan ingenting stoppe ham.»

Det var noe i stemmen hennes som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hans. «Hva skjer da?»

«Mor Gaia vet,» svarte hun. «Men en mann med et ondt hjerte og absolutt makt…»

Hun lot setningen dø, men det hindret ikke fantasien hans i å spinne videre på den. Han tømte fort i seg teen og svelget hardt ned. «Vi må stoppe ham,» sa han. «Om det går.»

«Jeg vil tro det går,» sa hun, men rettet det fort til: «Det må gå.»

Det måtte gå.

Dagmar hadde begynt å fundere på om hun hadde tatt den riktige beslutningen. Hun hadde latt seg lede av hjertet, av kjærligheten til menneskene hun engang hadde vært lærer og beskytter for og av behovet for å lette sin egen dårlige samvittighet over å ha latt dem i stikken. I tillegg lå det et genuint ønske om å hjelpe Sabeltann der, det kunne hun ikke nekte for. Men hun begynte å frykte nå, den andre dagen til havs, at hun hadde latt seg rive med. For hadde hun egentlig noen plan, hun som hadde kritisert kapteinen for å mangle en? Hadde ikke Miriam tryglet henne om å holde seg borte?

Eller var det nettopp dette hun hadde ventet på? At han skulle komme henne til unnsetning, igjen?

Hun himlet med øynene over sin egen tåpelighet, trakk sjalet tettere om seg og motsto fristelsen til å kikke seg over skulderen, mot poopdekket der han selv sto til rors for øyeblikket. Han var ikke ute etter å hjelpe henne, han hadde aldri tilbudt seg å gjøre det før. Det var helt andre ting som drev ham mot Gral.

Var hun sjalu? Hun hadde aldri ventet å føle sjalusi, men så hadde hun aldri ventet at hun skulle ha noen grunn til det heller. Han hadde vært så hard og kald den gangen hun forlot ham, så fortapt i sine rasende fantasier om hevn og så full av begjær etter gull og hul rikdom. Hvis ikke hun kunne tine ham, hvordan skulle noen andre kunne klare det? Hun hadde aldri sett for seg at han ville slippe noen inn på seg på den måten igjen, aldri trodd at hun måtte forholde seg til det.

Hun krysset dekket til kvartermesterens lugar. Vakten ved døra, den unge asiaten, gjorde ingenting for å stoppe henne, så bare ned og trakk til seg føttene idet hun banket på og uten å vente på svar trådte forbi ham og inn i rommet.

Langemann var alene. Han lå bundet til sengen, som en forrykt i Bedlam-pasient, men øynene var klare da de møtte hennes og hun forsto straks at Greven ikke var tilstede. Blikket var vanskelig å tolke – granskende, avmålt, arrogant og høflig på en og samme tid – og det fulgte henne taust mens hun lukket døra bak seg og varsomt la armene i kors.

«Jeg tenkte det var på tide vi snakket sammen,» begynte hun.

«Hva har vi å snakke om?» svarte han, og tonen var så flat at hun var usikker på om det var ment å være uvennlig eller ikke.

«Vi har vært i nærkontakt to ganger nå og ennå ikke hatt en ordentlig prat,» fortsatte hun ufortrødent. «Første gang var du temmelig slått ut, andre gang… vel, det var en annen der det meste av tiden. Og du har sikkert spørsmål.»

«Egentlig ikke.» Ansiktet forble en pregløs maske. «Jeg vet hvem du er. Han har fortalt meg alt sammen.»

Hun beholdt roen. Flere kunne spille dette spillet. «Har han?»

«Ja. Han har fortalt meg at dere var elskere, at han drepte mannen din og rømte av sted med deg. Så forlot du ham, av en eller annen grunn, noe som såret ham dypt.» Han smilte skjevt, det var ikke et vennlig smil. «Skjønt akkurat den delen nevner han bare i fylla.»

Hun løftet armene lenger opp på brystet. «Har han fortalt deg hva han egentlig heter?»

Smilet krøp lenger oppover kinnet hans. Var det triumf? «Ja.»

«Noe som gjør oss til de to eneste i verden med den kjennskapen. Utenom ham.»

«Jeg går utfra det.»

Hun tillot seg å studere ham et øyeblikk. Morgan hadde snakket så varmt om denne mannen i sin tid, men det ante henne at han hadde snakket om en side hun ennå ikke så. Det var noe der, riktignok, en stødighet man ved første øyekast kanskje ikke ville ane fantes. Brutal, ja, men trofast. En løgner, men tøff nok for sannheten når det krevdes. Det udefinerbare smilet var der fremdeles. «Nå, lady Dagmar?» sa han. «Hvorfor kom du egentlig?»

«Jeg kom for å se hva det er han ser i deg.» Det var ikke noe poeng i å gå rundt grøten. «Han elsker deg, det forstår du vel?»

Han nikket forsiktig, nesten umerkelig. «Sjalu?»

Hun klarte å hente fram en liten latter. «Du bare slår meg ikke som hans type.»

«Fordi jeg er mann?»

«Nei.» Hun ristet på hodet. «Akkurat det er en detalj jeg ikke er overrasket over at han overser. Men hans rykte er ikke det eneste som flyr over havet. Jeg har hørt om deg, Jakov Karoli, og selv om jeg ikke hadde, kan jeg lett se hva slags mann du er. Du er en mann som er vant til å få det han vil ha.»

Han åpnet munnen for å svare, men hun avbrøt ham: «Så spørsmålet er kanskje heller hva du ser i ham? La meg gjette: Han var den første du hadde møtt som du ikke kunne svindle? Den første som ga deg litt motstand.»

Han trakk lett på skuldrene.

«Men du har ham rundt lillefingeren nå,» fortsatte hun. «Det må du da også være klare over? Og likevel utnytter du det ikke. Noe som forteller meg at du også elsker ham.»

Han bare så på henne. Hun hadde ikke klart å vippe ham av pinnen, om det i det hele tatt var hva hun hadde forsøkt å gjøre. «Jeg er glad i ham,» sa han til slutt. «På et vis, om ikke på hans vis.»

«Du virker ikke spesielt eiesyk.»

«Jeg trenger ikke være det.»

Plutselig sprakk fasaden. Et ørlite sekund varte det, men hun fikk den med seg, grimasen som blafret over ansiktet hans, oppmerksom som hun var. «Du har vondt,» innså hun og skrittet bestemt bort til sengen. «Får jeg se?»

Hun hadde ikke ventet at han skulle svare ja, men det gjorde han. Han så vel at han ikke hadde noe å tape på det, nikket matt og lot henne trekke ned bukselinningen. Det føltes mer intimt nå som han var våken. Og bundet.

Arret var pent, med tanke på hvor infisert såret hadde vært, noe hun bemerket. «Det er bare å beklage at jeg ikke kunne ordne det like pent på innsiden også. Jeg hadde aldri forsøkt noe slikt før.»

«Du gjorde noe enestående,» svarte han, og det lød som om han mente det. «Jeg har vært på do,» la han til.

«At det var?»

«Det er vanligvis det folk spør om når de trykker meg på magen.»

«Akkurat. Plaget av forstoppelse?»

«Innimellom.» Han rynket på nesa. «Andre ganger det helt motsatte.»

«Det fins urter som kan hjelpe på det. Jeg kan vise Pinky…»

«Å, han er alt milevis foran deg. Han har lest seg opp.»

«Å? Hjelper det?»

«Ikke så mye som han helst vil at det skal, tror jeg.» En helt annen type smil hadde åpnet ansiktet hans, og nå så hun det, hans første virkelig tiltrekkende trekk: Kjærligheten til guttungen. «Men det er hofta som er vond nå,» fortsatte han. «Jeg har ligget stille for lenge.»

«Ja, jeg klarte visst ikke å få den til å gro helt riktig sammen heller.»

«Hva mener du?»

«Hofta di brakk da det du ble skutt,» minnet hun ham på, og innså i samme øyeblikk at han antagelig ikke hadde vært klar over det. «Jeg trodde du visste... Du halter når du går.» Et drag av skrekk flerret opp i blikket hans, og hun skyndte seg å legge til: «Bare et trent øye kan se det! Men du legger mest vekt på høyrefoten og det kan gi deg problemer, på sikt.» Hun smilte tappert. «Jo sterkere du er, jo mindre vil det plage deg, så hold den tøyelig og gjør styrkeøvelser. Og ikke ligg bundet til senger mer enn nødvendig.»

Spøken hennes falt flatt til dørken. Han var tydeligvis ikke i humør.

«Og ellers?» fortsatte hun, noe mer anstrengt. «Tilbakefall? Infeksjoner? Feber?»

Han ristet på hodet. «Bare den ene gangen.»

«Bra. Jeg skal la deg være i fred nå.» Hun trakk bukselinningen opp igjen og gikk tilbake til døra. Men der stoppet hun og så tilbake på ham over skulderen, nølende. «Fortalte han deg om barnet?»

Selv Sabeltanns skygge, verdenshavenes store svindler, klarte ikke å skjule sjokket. Øynene hans viet seg ut i vantro og han løftet hodet opp fra puta i en plutselig nyfiken, årvåken bevegelse.

«Jeg ser at han ikke har gjort det,» kommenterte hun.

«Det var et barn?» spurte han.

Hun la en hånd på klinken. «Det var nesten et.»

Hun snudde seg for å gå, men akkurat i samme øyeblikk kjente hun det plutselige dragsuget av en skiftning i Kraften. Hun forsto med én gang hva det var og rakk så vidt å spinne rundt for å møte Langemanns blikk, før han til de grader kjente det også. All farge forsvant fra ansiktet hans, som krøllet seg sammen i smerte, og han kastet seg tilbake mot putene. Innen hun hadde nådd tilbake til ham, klarte han ikke lenger å holde det inne. Han skrek.

«Langemann!» ropte hun. Hun tok hodet hans mellom hendene sine. Han var allerede brennhet. «Hør på meg! Det er Greven som drikker av Kraften. Jeg vet det gjør vondt, men han kan ikke drepe deg.»

«Skal vi vedde, tispe?!»

Hun slapp ham like brått som han falt til ro. Blikket som møtte hennes var helt svart. Greven var tilbake.

«Jeg ser fram til å møte deg,» gliste han.

Hun rygget bort fra sengen, mot døra, samtidig som denne føk opp og Sabeltann og et par av hans menn kom brasende inn.

«Hva skjer?» forlangte kapteinen å få vite, samtidig som Langemann begynte å klynke høyt av smerte igjen, et tydelig tegn på at han atter var seg selv.

«Han forbereder seg,» svarte hun rolig. «Han vet vi er på vei.»

«Han så deg?»

«Ja.»

En av mennene, den hengslete kanonmesteren, ville gå videre inn i rommet, men Sabeltann langet ut en arm og holdt ham tilbake. «Ingen går inn her,» sa han, uten å ta blikket fra stakkaren i sengen. «For resten av seilasen. Jo mindre han vet, jo bedre.»

«Men, kæpten, han har vondt!»

Sabeltann sendte ham et skarpt blikk, og Dagmar kunne bare fundere på om han leste det like godt som henne. Jeg ser han har det vondt, din tomsing! Tror du ikke det koster meg alt å gå fra ham?

Så de trakk seg ut av rommet, og det skjøre håpet om at døra ville dempe smerteskrikene svant da den ble lukket bak dem. Dagmar gløttet bort på mannen hun en gang hadde elsket og så hvordan blikket hans hadde rettet seg ut mot havet og det som ventet forut, og hun lot sitt eget vandre samme vei, og så stirret de ut i kvelden sammen, ut i en uro ingen av dem snakket om.

< Sjuende kapittel            Niende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Sjuende kapittel

Kategori: Gul

Verken Isak eller tvillingene var vonde å be da de ble sendt i forveien tilbake til skuta. De kikket seg ikke engang over skulderen, og Pelle forflyttet seg endatil fortere enn kapteinen hadde sett ham gjøre på årevis. Resten av mannskapet ble værende, avventende på nærmere ordre, og spesielt Tønnes så skeptisk ut. Brynene hans hadde krøpet oppover i den mistenksomme minen Sabeltann hadde begynt å assosiere ham med, men han var heldigvis raskt ute med spørsmålet som måtte komme: «Så vi lar skatten på San Rafael ligge?»

«For nå,» svarte kapteinen. «Vi har mer presserende ting å ordne opp i først.» Han sendte ham et advarende blikk. «Er du uenig i det?»

«Slett ikke, kæpten.» Tønnes kikket raskt i Langemanns retning. «Men det hadde hjulpet å vite hva planen er.»

«Selvsagt. Jeg skal drepe ham.»

«Drepe hvem?»

«Greven av Gral, selvfølgelig!»

Tønnes nikket langsomt. «Bare sånn… uten videre?»

Utover dette (når alt kom til alt, betimelige) spørsmålet uttrykte han ingen misnøye over planen, men Dagmar fulgte naturligvis ikke hans gode eksempel. «Det er planen din?» utbrøt hun, nesten aggressivt fortørnet. «Bare reise til Gral og slå Greven i hjel, som om det var det enkleste…»

«Det er deg han vil ha,» avbrøt han.

«Hva?»

«Han så deg. Han vet hva du er.» Han satte langt mindre pris på glimtet av reell frykt i blikket hennes enn han på forhånd hadde tenkt. «Han ba meg bringe deg dit,» fortsatte han. «Og lovet å la Langemann være om jeg gjorde det.»

«Og du trodde ham?»

«Selvsagt ikke!» spyttet han, før han tok seg sammen og mildnet. «Og, slapp av, jeg har ingen planer om å overlate deg til ham.»

«Nei,» sa hun kaldt. «Jeg hørte deg. Du skal bare dit og drepe ham.»

Han feide blikket over rommet, vel vitende om at de andre hadde ørene på stilk, selv om de øyeblikkelig prøvde å skjule at de hadde det. Hun innså tydeligvis det samme og skrittet nærmere. «Du har aldri hatt en fiende som denne før,» hisset hun ham i øret. «Han har tilgang på krefter du ikke forstår, enorme krefter. Han er ikke edel, han har ingen ære, han følger ikke dine regler, din kodeks. Men han leser deg som en åpen bok, og han finner dine svake punkt og bruker dem mot deg.» Hun løftet en stoggende hånd før han rakk å respondere. «Og ikke fortell meg at du ikke har noen svake punkt, for jeg er temmelig sikker på at han allerede har funnet dem.»

«Jeg sa jo at jeg ikke skulle føre deg til ham.»

«Jeg snakker ikke om meg.» Blikket hennes drev mot sengen i hjørnet.

«Det er ikke…,» begynte han.

«Jeg blåser i hva det er! Men noe er det mellom dere, og Greven kommer til å utnytte det, tro du meg!»

«Hva vil du jeg skal gjøre, da?» hisset han tilbake. «For han kommer ikke til å la oss være, gjør han vel? Han kommer til å smette inn i Langemann når enn det måtte passe ham, om vi så drar til verdens ende. Det er slik det fungerer, har jeg rett?»

Hun nikket.

«Nettopp. Har du en bedre plan, kanskje?»

«Nei,» vedgikk hun med et sukk. «Jeg skulle bare ønske din hadde flere detaljer.»

«Jeg tenker ut detaljene underveis.»

«Da så.» Hun så ikke det minste overbevist ut, men desto mer besluttsom, og før noen av dem sa noe mer, nappet hun en sekk ned fra en krok på veggen og begynte å dytte krukker og bunter av tørkede urter opp i den.

«Hva gjør du?» spurte han, full av bange anelser.

«Jeg pakker,» svarte hun, som om han ikke kunne se det. «Jeg blir med dere.»

«Ikke i helvete om du gjør!»

«Jo. Du kommer til å trenge meg.»

«Har du ikke hørt en ting av det jeg sa? Det er deg han vil ha.»

«Jeg hørte deg,» forsikret hun, uten å stoppe opp i pakkingen. De andre i rommet hadde derimot lagt ned all aktivitet og observerte opptrinnet med utilslørt interesse. Sabeltann sendte dem noen skarpe blikk, uten at det hadde spesielt stor effekt. «Hvis det er måle krefter han vil…,» fortsatte Dagmar.

«Ikke planer!»

Det kom et kremt fra Langemann i sengen. «Jeg hadde ikke hatt noe i mot at hun ble med, kæpten. Vi kunne få bruk for… ferdighetene hennes.»

«Jeg er enig,» skjøt Benjamin fort inn.

Kapteinen så olmt på ham, bare fordi det var ham. «Vent utenfor,» kommanderte han.

Og Benjamin gikk, Tønnes og Claes fulgte med i dragsuget, og også Dagmar så ut til å ta hintet. Hun vendte seg mot guttungen og vinket ham med seg under påskuddet om at han skulle hjelpe henne med å plukke noen urter fra hagen.

«Ellers kunne du jo bare drepe meg,» foreslo Langemann straks døren hadde lukket seg bak dem, og han og kapteinen atter var alene. «Det ville tross alt vært enklere.»

Han lød ikke helt oppriktig, og Sabeltann trakk litt på smilebåndet før han snudde seg mot ham. «Etter at du ble skutt og lå døende av såret ditt, var det noen av mennene som foreslo at vi skulle sette en kule i hodet på deg, for å spare deg for smertene. Jeg ba dem dra til helvete.» Han satte seg på stolen han tidligere hadde okkupert. «Så, hvis jeg ikke kunne drepe deg da, av barmhjertighet, så tror jeg faktisk ikke at jeg kan. Det burde du vite, jeg prøvde i fjor.»

Langemann fnyste. «Snakker du om det ynkelige forsøket i lugaren? Du var knapt borti meg.»

«Nettopp. Så det blir neppe jeg som dreper deg.»

«Bra, jeg var egentlig ikke så oppsatt på den løsningen.»

«Vel, det ante meg.» Sabeltann gløttet ned på ringene sine. «Du mener altså at jeg skal la Dagmar komme med oss?»

«Ja.»

«Du aner ikke hva du begir deg ut på.»

Langemann løftet et bryn. «Gjør du?»

Han reiste seg bestemt. «Ikke i det hele tatt.»

Han gikk ut, der Claes og Tønnes ventet standhaftig på trammen, og beordret dem til å få Langemann løs fra sengen og klar til avreise. Deretter rundet han huset til Dagmars lille urtehage og fant henne der, allerede vandrende rundt blant bedene, med Pinky på slep. Gutten var ingen dumrian, han forsto øyeblikkelig at hans tilstedeværelse ikke var ønsket og takket stillferdig for seg og forsvant.

«Overbeviste han deg?» var det første hun spurte om.

«Om noen kan, er det han,» svarte han. Han så ikke noe poeng i å ikke være ærlig. Han var veldig klar over hvor godt hun gjennomskuet ham. «Det er ikke som du tror,» la han fort til.

«Hva er det jeg tror?»

«At han og jeg… at vi er…»

«Det er ikke hva jeg tror. Du slipper ikke noen inn på deg sånn.» Hun rev enda noen blader fra planten ved siden av seg. «Men kanskje du burde.»

«Det har du ingenting med.»

«Nei, jeg har ikke det.» Hun så på ham igjen. «Men jeg vil hjelpe deg med å redde ham, enda en gang, om du lar meg.»

«Ikke få meg til å tro at det er motivasjonen din.»

Hun smilte forsiktig. «Og så er det på tide at jeg drar tilbake til Gral.»

«Jeg kan ikke garantere at jeg kan beskytte deg.»

«Jeg ber ikke om beskyttelse. Jeg ber om skyss.»

De ble tause en kort stund. Hun vendte tilbake til bladplukkingen og han observerte henne stille, sorterte alle tankene som kom ramlende inn over ham og skjøv følelsene iherdig til side.

«Vet du noe som helst om situasjonen der nå?» spurte han til slutt.

«Jeg har hatt litt sporadisk kontakt med Miriam,» sa hun, og han hørte en viss stolthet i stemmen hennes da hun la til: «Selv etter tolv år har ikke Greven full kontroll på henne. Hun kan ikke dra derfra, men hun har sin frie vilje – og sine metoder.»

«Hvordan kontakter hun deg?»

«Hun besøker meg.»

«Jeg synes du sa at hun ikke kunne dra derfra.»

Dagmar gløttet på ham, lett triumferende. «Hun bruker samme metode som han. Men med en villig vert.»

Han lot det ene øyebrynet krype oppover. «Det finnes folk som lar seg besette frivillig?»

«Ja, absolutt.»

«Hva med de andre?» fortsatte han. «Resten av folkene dine?» Han prøvde å grave fram et navn eller to fra hukommelsen, men kunne ikke huske noen av dem.

Ansiktet hennes falt sammen i en smertefull grimase. «Flere av dem falt. Og Miriam forteller meg at resten… bare er skall av seg selv. De er kroppslig i live, men de har glemt hvem de er.»

«Du har altså bare én alliert der ute, og likevel vil du tilbake?»

Hun slapp sekken og rettet seg opp. «Jeg har et ansvar for dem,» sa hun skarpt. «De var elevene mine, vennene mine, familien min. Og jeg lot dem i stikken.»

«Ikke med vilje.» Av en eller annen grunn forsøkte han å trøste henne.

«Det er ikke av betydning. Jeg har holdt meg unna i tolv år! Det er nok. Og hvis du er så oppsatt på å drepe ham, kan jeg like gjerne gi deg en håndsrekning.»

De ble stående og se på hverandre i noe som virket som en evighet. Sabeltann merket plutselig hvordan kveldssolen varmet nakken hans, noe som bare fikk innsiden hans til å virke enda kaldere, men samtidig vekket en verkende lengsel etter noe annet.

«Du har grodd ut håret,» glapp det til slutt ut av ham.

«Du la merke til det, altså?» Han fikk ikke helt tak i om stemmen var preget av forakt eller overraskelse, muligens var det en kombinasjon av begge.

«Klart jeg gjør,» sa han. «Det ser bedre ut på den måten.»

«Vel, du er penere uten all den sminken,» sa hun, mildere.

«Det vet du ingenting om,» parerte han og gadd ikke kjempe mot det lille smilet som tvang seg fram. «Du har ikke sett meg uten på mer enn tjue år.»

Hun smilte, hun også, veldig forsiktig, og ristet langsomt på hodet. «Jeg blir med deg,» slo hun fast.

«Ja, det gjør du,» innrømmet han. «Bare ikke meng deg med mine menn. Jeg har…»

«Et omdømme å opprettholde,» fullførte hun for ham. «Ja da, jeg vet.»

Han nikket kort til henne og gikk tilbake til huset. De andre sto klare utenfor og ventet, også en stadig forsvarlig bundet Langemann, og da Sabeltann så ham, var det noe som flyttet på seg i hans kalde indre.

Han måtte virkelig kjempe for å skjule det denne gangen.

«Pinky!» kommanderte han. «Hjelp Dagmar med bagasjen hennes. Vi drar!»

< Sjette kapittel     Åttende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Sjette kapittel

Kategori: Gul

«Hvor lenge har dette pågått?» Dagmar ville åpenbart selv ha svar før hun ga fra seg noen. Hun la armene i kors over brystet og så fra kapteinen og til Langemann og tilbake igjen. «Disse episodene, mener jeg.»

«Det er første gang jeg har sett en,» svarte Sabeltann. Han hadde tatt av seg frakken og rullet opp ermet på den skadde armen sin, og nå satte han seg tungt ved bordet, der Pinky allerede hadde satt fram et fat.

«Men jeg har hatt dem i en tre-fire dager,» fullførte Langemann for ham. «Strammere!» formante han Isak, som var i ferd med å behørig binde ham fast til Dagmars smale seng. «Men ikke stopp blodtilførselen fullstendig!» kontret han rett etterpå, og Isak ga ham et olmt blikk i retur (men først da han hadde snudd seg bort).

«Og da var dere i nærheten av Gral?» fortsatte Dagmar.

«Ja, hvordan visste du det?»

Hun sukket. «Det var det jeg fryktet.»

«Sier du at dette har noe med sjarlatanen på Gral å gjøre?» knurret Sabeltann.

«Han er ingen sjarlatan,» rettet Dagmar. «Tror du en sjarlatan er i stand til dette?»

Kapteinen gryntet. «Det er altså han?»

«Jeg vet ikke,» sukket Dagmar. «Jeg har aldri møtt mannen ansikt til ansikt. Jeg var ikke der da han tok øya. Jeg var på reise.»

De opplysningene var vel så mye rettet mot de øvrige i rommet. Pinky, som ventet på vannet han hadde satt til koking over ilden, var nærmest sprekkeferdig av spørsmål, men også veldig klar over at han ikke var i posisjon til å stille dem. Heldigvis hadde han Benjamin til å gjøre det for seg. «Jeg forstår ingenting av dette,» kom det fra hjørnet der han hadde plassert seg. Claes og Tønnes hadde inntatt hvert sitt av de øvrige to, tilbaketrukne og skeptiske, men klare til å gripe inn på et øyeblikks varsel.

«Hun mener at jeg er besatt av Greven av Gral,» svarte Langemann mørkt.

«Ja, akkurat den delen fikk jeg faktisk med meg,» sa Benjamin. «Men hvordan?»

Dagmar sukket og satte seg ved bordet, tvers overfor kapteinen. «Det får jeg vel ta på meg min del av skylden for. Da jeg helbredet ham, merket jeg ham med Kraften og åpnet samtidig en dør for alle andre som er sensitive for den.»

«Hø?» sa Benjamin, samtidig som Pinky, i det han hektet gryta av og fylte vaskefatet med varmt vann, ikke kunne lenger dy seg og utbrøt: «Kraften?»

«Kraften er hva mindre kloke menn kaller magi,» svarte Dagmar. «Men den er ikke mer eller mindre magisk enn alt annet du ser rundt deg. Den er i alt levende, i mennesker, dyr og vekster, i vannet og i luften og i jorda selv. Den pulserer gjennom altet, som en åre av livskraft, som blod blir pumpet rundt i en kropp, men de fleste av oss forblir uvitende til det.» Hun smilte varmt til Pinky og trakk det fulle vannfatet mot seg. «Få mennesker er sensitive nok til å merke den. Og enda færre kan manipulere den.»

Hun strakte en hånd ut over vannet, som straks begynte å boble og vibrere. Fra mennene i rommet kom små utbrudd, spesielt fra Pelle og Pysa som på dette tidspunktet hadde klemt seg sammen i døråpningen, bare holdt tilbake av kapteinens skarpe blikk og en kurv med frukt Dagmar hadde gitt dem. Men Pinky lente seg framover, storøyd og fascinert, og så hvordan vannet løftet seg opp av fatet som en bølge. Noe av det brøt fri fra resten og fløt opp i luften som en kule, til den danset inn over Dagmars hånd og vred og snodde på seg som en ballerina. Synet fikk også Claes til å komme nærmere. «Gode Gud,» mumlet han.

«Ikke mye Gud over det der,» kommenterte Tønnes.

Dagmar slapp vannet ned i fatet igjen og så rolig på ham. «Ikke mye ugudelig heller. Det er like naturlig, og like ubegripelig, som livet selv.»

«Hvis du sier så,» sa han, og lød ikke overbevist.

«Og Greven av Gral kan også leke med denne… kraften?» spurte Langemann.

«Antagelig bedre enn jeg kan,» nikket Dagmar. «Han har høstet av den årevis. Av og til kan jeg kjenne det, som dønninger på havet, så dypt drikker han av den. Jeg vil tro du har merket det, du også?»

«Jeg?»

«April i fjor?» Hun la hodet studerende på skakke, og Langemann rynket panna i en tankefull mine.

«Du var syk,» minte Sabeltann ham på. «Du fikk høy feber. Veldig plutselig. Én kveld, én natt, og så var det over.»

Langemann rynket panna desto mer. «Jeg trodde det var la grippe.»

«La grippe går ikke over så fort,» innvendte Sabeltann.

«Med mindre du dør av den,» la Benjamin lite hjelpsomt til, og ble belønnet med et oppgitt blikk.

«Så Langemann er sensitiv, eller hva du kalte det?» spurte Claes, samtidig som Sabeltann la armen sin på bordet foran Pinky og nikket utålmodig mot vannfatet, og Pinky, som helt hadde glemt at han var satt til å gjøre en jobb, skyndte seg å dynke en fille i det varme vannet.

«Nei,» hørte han Dagmar svare. «Det var en kortvarig svekkelse av den ene tingen som holder ham i live.»

«Jeg sa jo at det var hekseri,» klynket Pysa, og det var til ham å være en usedvanlig skarp observasjon å gjøre.

Pinky prøvde å fokusere på oppgaven sin. Veldig forsiktig – det var så vidt det var snakk om berøring i det hele tatt – begynte han å vaske blodet av kapteinens arm og rense det avlange kuttet for skitt og smuss. Men ørene hans var fortsatt på stilk og han kunne høre at Pysa ble avbrutt av et knuff, sannsynlig tildelt ham av tvillingen.

«Jeg har blitt kalt heks før,» sa Dagmar avvæpnende. «Stort sett av menn som ikke aner hva det betyr. Elevene mine og jeg, vi skammet oss aldri over den tittelen, og jeg har ikke tenkt å la meg fornærme av den nå. Men, jo, du har for så vidt rett, Langemann hadde vært død om jeg hadde latt naturen gå sin gang. Jeg kan en ting og to om konvensjonell legekunst, men det hadde aldri vært nok. Det var så vidt det var nok med de ukonvensjonelle metodene.»

Sabeltann rykket til i samme øyeblikk, akkompagnert av et lite smertegisp. «Unnskyld, kaptein,» sa Pinky, men benyttet samtidig muligheten til å kikke fort opp. Dagmar hadde flyttet seg nærmere sengen og Langemann.

«Jeg måtte vri og vende på noen naturlover,» fortsatte hun. «Og, ja, det er akkurat like utmattende som det lyder. Så jeg gjør det ikke igjen, og jeg ville ikke gjort det for hvem som helst.»

Det ble pinlig stille. Pinky snudde på hodet og kvapp til da han kikket rett inn i kapteinens isblå øyne. Han hadde ikke engang lagt merke til at han hadde stoppet med det han holdt på med, men dette skarpe, utålmodige blikket fikk fort fart på ham igjen.

«Så prosedyren etterlot et spor,» sa Dagmar omsider. «Et spor bare sensitive vil merke, og bare sensitive vil kunne utnytte. Du forstår, når du er berørt av Kraften, men ikke kan bruke den selv, er du sårbar for de som kan. Som jeg sa, det er en dør. En vei inn. Også for de med dårlige hensikter.»

«Som Greven av Gral?» sa Langemann.

«Ja. Det kan virke som om han bruker kroppen din til sitt eget forgodtbefinnende.»

Det kom et knis fra Isak, som han kvalte fort, men ikke fortere enn at Sabeltann fikk det med seg. «Den tanken holder du for deg selv,» sa han, kaldt og behersket, men tydelig advarende. «Er du sikker?» henvendte han seg videre til Dagmar. «At det er ham?»

«Hvem andre ville være sterk nok?» sa hun. «Det krever vanvittige krefter å besette en annens kropp på denne måten.»

«Kunne du gjort det?»

«Det er likegyldig. Jeg har ikke gjort det.»

Hun hentet en kurv med bandasjer ned fra en hylle, vinket Pinky bort (men ikke før hun hadde rost arbeidet hans), og tok selv på seg jobben med å forbinde såret. «Jeg vil tro at ingen av dere er sensitive til Kraften,» utdypet hun. «Ellers hadde dere merket det på ham. På mer enn bare underlig oppførsel, mener jeg.»

Tønnes kremtet. «Jeg tror det egentlige spørsmålet er hva vi gjør med det.»

Langemann var enig. «Ja, hvordan blir jeg kvitt ham?»

Dagmar nølte med å svare. Hun kamuflerte det godt som en lang tenkepause, men tvilen i henne var åpenbar likevel. «Hvis det virkelig er Greven… Jeg vet ikke. Ingen kan måle krefter med ham.»

Spenningen Pinky hadde følt på begynte på det tidspunktet å gli over i noe som mer liknet ren frykt. Han hadde virkelig ikke sett for seg at Dagmar skulle mangle et triks i ermet. Han kikket bort på Langemann for å se hvordan han tok det, men Langemann hadde tatt steinansiktet på og avslørte ingenting, bare vekslet et blikk med kapteinen som også hadde snudd seg mot ham.

«Én ting om gangen,» avgjorde Sabeltann. «La oss først finne ut hvem vi har med å gjøre her.» Han rullet ned skjorteermet straks Dagmar var ferdig med å bandasjere armen hans, og reiste seg langsomt opp. «Du sa han ville komme tilbake?»

«Utvilsomt,» svarte hun.

«Vel, i så fall…» Han festet tankefullt mansjettknappen, som om det var noe poeng i det, som om skjorta ikke var ødelagt, før han kastet blikket ut til siden og satte det i Langemann. «Forlat oss,» kommanderte han de andre.

Dagmar aksepterte foruroligende fort å bli forvist fra sitt eget hjem. Ingen av de andre var vonde å be heller, snarere tvert imot. Pinky var faktisk den som nølte lengst, han ble stående på dørterskelen noen sekunder da han krysset den, for å kaste et siste blikk inn i rommet, og Sabeltann satte i grunnen pris på gesten, et sted i sitt stille sinn. Det lå en lojalitet i den ingen av de andre hadde vist, men høyt sa han selvfølgelig ingenting. Han bare nikket kort til Dagmar i det hun la en hånd på guttens skulder og førte ham med seg ut.

Han trakk stolen ut fra bordet og satte seg, med ansiktet rettet mot sengen og mannen som okkuperte den. Langemann, forsvarlig bundet til møbelet som han var, med rep rundt ankler og håndledd, hadde lent seg bakover mot hodegjerdet, resignert og mutt. «Jeg kan ikke mane ham fram, kæpten,» påpekte han.

«Det vet jeg,» svarte Sabeltann.

«Så hva er planen? Bare vente til det skjer noe?»

«Noe sånt.»

«Kæpten…» Langemann lot stemmen dø hen, vel vitende om at protester ikke førte fram. «Unnskyld,» sa han i stedet.

«For hva?»

«For dette rotet.»

«Vel…» Sabeltann tok av seg hatten og plasserte den på bordet ved siden av seg. «Du er vel den som har minst skyld i denne situasjonen.»

Mer sa han ikke, selv om det strengt tatt var han som burde ha bedt om unnskyldning. For at han i pur egoisme hadde latt Dagmar gå så drastisk til verks. Han var ikke sensitiv til Kraften, men han hadde sett og forstått nok i sin tid til å vite at den ikke skulle tøyes for mye. Konsekvensene var uforutsigbare.

Langemann sukket. Ansiktet og kroppsspråket avslørte ikke mye, men kapteinen, som kjente ham godt, kunne se at han var ukomfortabel. Kanskje til og med redd. «Du har aldri fortalt meg hva hun gjorde med meg,» sa han.

«Jeg er ikke engang sikker,» innrømmet Sabeltann.

«Men du stolte på henne?»

«Ja. Dessuten hadde jeg ikke noe å tape, og alt å vinne.»

Langemanns munnviker rykket oppover i et lite smil. «Takk.»

«Hm?»

«Jeg har aldri sagt takk, så… takk.»

«Jeg gjorde det ikke for deg.»

«Nei.» Langemanns smil bare vokste. «Jeg nyter bare godt av fruktene, som alltid.»

En stillhet falt over dem og lenge bare satt de i den. Sabeltann lyttet, men kunne ikke høre de andre. De måtte ha trukket seg et stykke unna, slik han hadde kommandert dem. Vel var det bare noen tau som skilte ham fra en besatt og rabiat Langemann, men han ville mye heller takle den faren på egenhånd enn å la samtaler mellom ham og kvartermesteren slippe ut.

Langemann hadde forøvrig lukket øynene, og hodet glidd til siden og ned mot brystet, som om han var i ferd med å sovne. Sabeltann rettet seg opp i stolen, plutselig på vakt, og la sitt eget hode på skakke også, granskende.

«Det er fremdeles meg, kæpten,» hvisket Langemann og gløttet opp på ham.

Sabeltann tok seg selv i å smile og så fort ned. «Selvsagt,» sa han, som om det var selvsagt. «Dette kan jo ta sin tid.» Han tvinnet på ringen rundt venstre lillefinger, den ringen, sukket, og våget seg til et blikk på sin nestkommanderende igjen.

Han stivnet til av øynene som møtte ham. De stirret hardt tilbake inn i hans, fullstendig blottet for den lille gnisten som gjorde dem til Langemanns, og smilet som krøp over ansiktet var alt annet enn innbydende.

«Vel, vel, vel,» sa han. «Vi møtes endelig.»

Sabeltann merket hvordan hånden hans nesten av seg selv krøp mot pistolen i beltet, uten at han helt visste hva han skulle med den. Han vek ikke blikket en tomme, selv om han helst ville se bort, om så bare i avsky. Han forsto hva Pinky og Ali hadde ment nå. Det var Langemanns trekk, men likevel ikke mye av Langemann å spore i ansiktet som nå skjøt haken hånlig fram. «Du er han som titulerer seg… kaptein Sabeltann?»

Stemmen var Langemanns, men ordene var det ikke. For selv om Langemann snakket utmerket engelsk med en nesten feilfri grammatikk, var det med en utpreget øst-europeisk aksent, med trillende r-er og for skarpe w-er, og det som kom ut av ham nå var klingende britisk. Belærende overklasse. Westminster.

Han prøvde å reise seg, men tauene holdt ham tilbake, og han så ned på dem med et nesten frydefullt blikk. «Ai, godt tenkt.»

«Hvem er du?» spurte Sabeltann.

«Fortalte hun deg det ikke?» Langemann så opp. Nei, ikke Langemann, han nektet å kalle dette Langemann! «Damemennesket ditt?»

«Hun er ikke damemennesket mitt.»

«Hun lot deg finne henne. Det gjør henne til din.»

Sabeltann skjøt fram haken, speilet vesenets eget kroppsspråk. «Du er Greven av Gral,» slo han fast.

«I egen høye person. Eller… akkurat nå i denne høye personen.»

«Forlat ham.»

«Hvorfor det? Jeg liker denne kroppen. Den er høy, sterk!» Han flyttet på seg og ansiktet sprakk i en misfornøyd grimase. «Men det er noe galt med denne hofta,» klaget han og pekte på den venstre. «Gammel skade?»

«Forlat ham,» gjentok Sabeltann, fast bestemt på å ikke miste besinnelsen. I hvert fall ikke ennå.

«Nei.» Den ertende tonen som hadde lekt i stemmen var borte og det stikkende, harde blikket var tilbake. «Jeg vedgår at jeg, da jeg først oppdaget ham, bare ville ha det litt moro. Og moro hadde jeg. Men nå… nå har han ført meg til henne, og det endrer alt.»

«Hvordan da?»

«I tolv år har jeg lett og så, bom!, står jeg der, rett foran henne.» Han lente seg nærmere. «Gi henne til meg, så skal jeg vurdere å gi tilbake denne, skal vi være ærlige, ikke helt uflotte kroppen.»

«Hva vil du med henne?»

«Hva tror du? Hun er en heks og en hore og hun kan brenne!»

Så mye for å beholde roen. Det gikk ikke to sekunder engang før kapteinen var borte hos ham, pistolen ute av beltet, med munningen presset hardt mot panna hans.

«Gjør det!» kaklet Greven. «Skyt, for all del! Mannen din trenger denne kroppen for å leve, men hei, jeg smetter bare tilbake til min egen.»

Sabeltann fikk besinnet seg nok til å trekke pistolen til seg. Han så med avsky hvordan Greven brukte Langemanns ansikt til å glise triumferende mot ham, før det like etter ble hardt og alvorlig igjen. «Gi meg lady Dagmar,» gjentok han. «Gi meg havheksen. Før henne til meg, så lar jeg din kjære være.»

«Min kj…?» begynte Sabeltann, men klarte å stoppe seg selv.

«Du bryr deg for mye.» Greven lente hodet selvtilfreds mot hodegjerdet. «Det ligger tjukt utenpå. Si meg, vet hun det? At det er ham du elsker nå?»

«Jeg aner ikke hva du snakker om.»

«Jeg sa ingenting, kæpten.» Langemann så på ham med et forvirret blikk, før det tilsynelatende demret for ham hvordan ting hang sammen og en skygge av innsikt bredde seg over ansiktstrekkene og han sukket tungt. «Jeg trodde jeg bare hadde duppet av et øyeblikk.» Så fikk han øye på pistolen Sabeltann fremdeles holdt i hånden og usikkerheten var tilbake i blikket hans. «Kæpten?»

Den ungarske aksenten var der, dette var hans nestkommanderende, hans høyre hånd, ingen tvil om det. Likevel var kapteinen så satt ut av det plutselige skiftet at han ikke fikk seg til å stikke våpenet tilbake i beltet. Han ble derfor mer lettet enn irritert over avbrytelsen da døren gled opp og Dagmar kom inn.

«Jeg sanset ham,» begynte hun mens hun forsiktig tok inn situasjonen. «Han er borte nå,» la hun bekreftende til, som om han trengte den bekreftelsen, som om hun visste at han trengte den.

«Var det ham?» spurte Langemann. «Var det Greven?»

«Ja, det var ham,» nikket Sabeltann og la omsider pistolen besluttsomt fra seg, på bordet ved siden av hatten. «Og han har selv gitt meg en løsning på problemet.» Han overså Dagmars undrende blikk og henvendte seg i stedet til mannskapet sitt, som akkurat da våget seg inn over terskelen igjen, storøyde og bekymrede. «Gjør klar til avgang, gutter!» formante han dem. «Vi skal til Gral.»

< Femte kapittel         Sjuende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse