Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Sekstende kapittel

Kategori: Gul

Dagmar hadde hentet fram sine Tarot de Marseilles fra posen under skjørtene, mest for å ha noe i hendene. Hun lot dem gli varsomt mellom fingrene, stokket dem og vendte dem, men uten å se på dem. Av og til dvelte hun ved et, når avtrykket etter Miriam var ekstra sterkt. Kortene hadde vært hos henne lenge, hun hadde satt sine spor.

På stranda nedenfor den lille høyden hun sto på ble den siste lasten lempet om bord i lettbåtene. Det var ikke snakk om mye. Her var knapt annet enn stein nå, og vegetasjonen, som hun kunne kjenne vibrere i bakken under seg, ville snart skjule alle spor etter mennesker. Det var til det beste. Måtte aldri noen finne Gral igjen. Eller det som var der.

Hun fikk øye på Langemann i vrimmelen av pirater. Han var lett å se. Kraften pulserte så kraftig i ham at hun kunne kjenne det helt hit, men hun behøvde ikke den for å legge merke til ham. Han var noe helt annet nå enn han hadde vært for bare noen dager siden, rakrygget og lett i stegene. Ikke minst var han påkledd, ulastelig antrukket, med blankpolerte støvler og fargerike sjal bundet om livet. Hun måtte smile. For en spradebasse! Han glitret som en juvel blant gråstein, ikke rart Sabeltann likte ham så godt.

Hun lukket hendene om kortene og gikk ned til ham. «Et ord med deg?» spurte hun, og han ble med henne uten spørsmål. Han var ren, merket hun seg, og nystelt på håret. Noen hadde gjort et hederlig forsøk på å lukke kuttet over øyet.

«Det der kommer til å etterlate et arr,» sa hun og nikket mot det da de stanset.

«Da har jeg et lite minne,» svarte han med et smil. «Skjønt, det er ikke stort jeg husker.»

Hun returnerte smilet. «Hvordan føler du deg?»

«Lett.»

En god beskrivelse. «Kraften er stabil nå. Den vil holde deg i live, til din tid kommer.»

«Takk.»

Hun la hodet litt på skakke. «Jeg tror jeg ser hva han så i deg nå.»

Han rynket pannen. «Kapteinen?»

«Nei, Morgan. Han snakket alltid varmt om deg.»

Om han var overrasket, skjulte han det godt. «Du kjente ham,» sa han.

«Vel, jeg møtte ham bare noen få ganger. Men nok til å ane hva slags mann det var.» Hun samlet kortene sine i høyre hånd og tok noe ut av en lomme med den venstre. «Jeg har noe jeg vil du skal gi til gutten,» forklarte hun og la det i hånden hans. Det var en sølvmedaljong, noe tæret av tidens tann og med Falkenskjold-familiens slektsvåpen risset inn i lokket. «Jeg ville gitt ham det selv, men…» Hun sukket. «Jeg er ikke klar for alle spørsmålene.»

«Jeg forstår hva du mener.» Han løsnet forsiktig låsen på medaljongen og åpnet den. Hun hørte hvordan han holdt pusten et øyeblikk da han så det lille portrettet av Morgan. «Han er lik seg,» slo han fast.

Han flyttet blikket videre til kvinneportrettet ved siden av. «Og jeg ser hva som lokket med Gral.»

«Hun var vakker,» nikket Dagmar. «Og ikke bare utenpå.»

«Izzy,» mumlet han.

Hun så brått opp på ham. «Ja, Isabel!» utbrøt hun overrasket. «Du kjenner navnet hennes?»

Han ristet lett på hodet. «Det kom bare til meg. Han må ha nevnt det. Jeg hørte bare ikke etter.» Han sukket. «Jeg var ikke en spesielt god venn for ham den siste tiden.»

«Tull!» protesterte hun. «Han tilba deg! Og det var ingen han stolte på mer i hele denne verden. Han overlot sin mest dyrebare skatt i din varetekt. Du har vist deg verdig den tilliten.»

Hun så ham blunke hardt et par ganger og la en hånd på armen hans. «Han kalte til og med sønnen sin opp etter deg.» Og da Langemann trakk brynene sammen i en spørrende grimase, ga hun armen hans et lett trykk og la smilende til: «Pinkys egentlige navn er Jack.»

«Virkelig?»

«Ja, Pinky ble fort et kjælenavn, men han heter Jack.» Hun slapp taket i ham. «Du får vel fortelle ham dét også.»

Langemann lukket medaljongen og slapp den ned i frakkelommen sin. «Vet du mer?» spurte han. «Om hva som skjedde her?»

«Nei,» løy hun.

«Takk uansett,» sa han og en hånd var kjapt oppe i øyekroken før han hentet seg inn. «For alt.»

«Du også,» sa hun. «Ikke minst for det du har gjort for din kaptein. Det var et mørke i blikket hans da jeg dro fra ham. Det er der ikke lenger. Ikke når han ser på deg.»

Han nikket langsomt og øynene falt på kortene hun fremdeles hadde i hånden. «Tarot?» spurte han, utvilsomt glad for digresjonen. Men det var strengt tatt hun også.

«Ja. Jeg har ikke holdt dem på nesten tretten år, men fingrene har ikke glemt.» Hun stokket dem enda en gang og spredte dem ut i en vifte for ham, med bildene ned. «Jeg undres, hva er ditt?»

Han løftet det ene brynet i den ertende minen hun hadde begynt å assosiere ham med, men tok et kort og flirte fornøyd da han kikket på det og deretter viste henne det.

«Le Diable?» Hun smilte, hun også. «Djevelen. Det burde vel ant meg.»

Han ga henne kortet og tok seg til hatten. «Farvel, lady Dagmar.»

«Farvel,» sa hun, og så ham gå, målrettet over sanden, med den ørlille haltingen det måtte et trent øye til for å se. «Og god vind til dine seil, Jakov Karoli.»

Pinky sto på Den sorte dames dekk og så Gral forsvinne i det fjerne. Han klarte ikke helt å sette ord på det han følte. Det var lettelse der, absolutt, men en slags melankoli også. Øya hadde gitt ham svar, slik han i utgangspunktet hadde håpet på, men det var svar som hele tiden hadde vært tilgjengelige andre steder, og han kunne ikke undertrykke den lille følelsen av svik. Han hadde ikke fått snakket med Langemann om alt det nye ennå, men blikkene de hadde sendt hverandre de siste par dagene, fortalte ham at det var en samtale de begge behøvde. Når de bare hadde fått mannet seg nok opp.

Han kikket mot nordvest og kunne fremdeles skimte Havets opal der hun seilte av gårde med kurs for Kyklianene. Kaptein Sabeltann hadde beordret Dama alene videre mot San Rafael, mot gullskatten som nå muligens ikke var der lenger. Opalen fikk slutte seg til dem senere.

Det var forresten ikke bare han som var melankolsk, registrerte Pinky. Det var noe med hele stemningen om bord. Den var taus og trykket, og det skyldtes selvfølgelig tapet av Odin. Benjamin var jo ofte den som skapte liv og leven, og han hadde trukket seg tilbake til et stille hjørne i baugen og ville ikke omgås de andre. De på sin side syslet med oppgavene sine, skjønt uten den hoistingen og ropingen som vanligvis fulgte med, og etterkom ønsket hans. Pinky hadde lyst til å gå bort og si noen velvalgte ord, men hvilke ord skulle nå det være? Hvilke ord kunne lette på noe som dette?

Tønnes kom opp fra lasterommet med en vintønne på skulderen. «Ekstra rasjon i dag, gutter,» erklærte han. «Jeg har spurt kapteinen.»

Ingen kommenterte denne høyst uvanlige gesten fra Sabeltanns side, men alle de som kunne, lot arbeidet ligge og samlet seg rundt bakkdekket. De fylte krusene sine og Pinky gikk bort til dem og fikk en kopp med utblandet vin. Tønnes prøvde å gi en til Benjamin også, og da han ikke tok imot, klappet han ham bare varsomt på skulderen og snudde seg mot de andre med hevet krus. «For fraværende venner.»

De drakk tause Odins skål, og den tunge stillheten som fulgte, ble heldigvis fort brutt av Billys tenor:

Of all the money that e'er I had
I spent it in good company
And all the harm I've ever done
Alas it was to none but me

And all I've done for want of wit
To mem'ry now I can't recall
So fill to me the parting glass
Good night and joy be to you all

Frøyas sopran var den første som falt inn, men flere fulgte på. Snart sang de alle i kor, og det var først da at Pinky lot tårene trille.

Of all the comrades that e'er I had
They're sorry for my going away
And all the sweethearts that e'er I had
They'd wish me one more day to stay

But since it fell unto my lot
That I should rise and you should not
I gently rise and softly call
Good night and joy be to you all

So fill to me the parting glass
And drink a health whate’er befall
And gently rise and softly call
Good night and joy be to you all

De sang ute på dekk. Stemmene var grove sjømannsrøster og ikke alle like rene, men de var fulle av sårhet og oppriktighet, og Langemann kunne ikke nekte for at det traff ham litt. Han kikket bort på kapteinen bak skrivebordet, som om det skulle være noen reaksjon å spore der, men Sabeltann var dypt i sine egne tanker. Først da Langemann kremtet, kikket han opp.

De hadde vært sånn en stund nå. Tause og tankefulle i hver sin ende av rommet. Langemann hadde for lengst avgitt rapporten sin, men blitt stående likevel. Det lå liksom i kortene at mer ville komme. Det var bare helt åpent hvem av dem som skulle starte.

Han bestemte seg for å ta initiativet selv. «Dagmar fortalte om barnet, kæpten.»

«Det gjorde hun nok,» kommenterte Sabeltann tørt. Noen større reaksjon kom det ikke.

«Det har du aldri nevnt.»

Han viftet med den ene hånden. «Hva skulle vel det tjene til? Hun levde aldri.»

«Men du vet det var en hun?»

«De sa så. Jeg fikk aldri se det. Ikke Dagmar heller. Det var ikke fullbårent da de banket det ut av henne.» Han sukket og et lite øyeblikk var det som om han var et helt annet sted. Et mørkt sted. «Hun var lei seg. Jeg var sint. Det er en dårlig kombinasjon.»

Langemann nikket. Han forsto. «Jeg må innrømme at jeg har vanskelig for å se deg som far, kæpten.»

Det rykket ørlite i Sabeltanns munnvike. «Da er vi to.»

De var stille en stund til. Ute var sangen over og mannskapet tilbake på jobb. Stemningen ville være vond noen dager, visste Langemann, men ting ville komme i gjenge igjen. Benjamin ville finne en måte å leve videre på, om enn ikke helt som den samme som før.

Han merket at kapteinen så på ham. Ingen åpenbar stirring, men en jevn strøm av skottende blikk.

«Det er meg, kæpten,» forsikret han, for han forsto godt hvor denne vaktsomheten kom fra.

«Jeg vet det,» svarte Sabeltann. «Det er bare det at… Det så fremdeles ut som deg da…» Han viftet med hånden igjen. «Jeg vet at du ikke kan noe for det.»

Langemann kom nærmere. Han stilte seg opp foran skrivebordet med begge hendene i bordplata og møtte kapteinens blikk. «Jeg er Jakov Karoli. Noen kaller meg Jack, de fleste kaller meg Langemann. Jeg er din høyre hånd, din skygge – og din venn.»

«Min eneste,» sa Sabeltann.

«Det er ikke helt utenkelig, nei.»

Sabeltann lente seg bakover i stolen. «Greven sa at han ikke kjente mitt navn.»

«Det er det få som gjør, kæpten.»

«Nettopp.»

Langemann rettet seg opp. «Er du sikker? Dersom jeg sier det høyt, blir du ham. Om enn bare for et øyeblikk.»

Sabeltann vek ikke blikket. «Si det.»

Langemann ga ham likevel noen sekunder på å ombestemme seg, men det kom ingen protester, så han hoppet i det og lente seg framover bordet igjen. «Du er Stephen John Bennett, fra Scarborough i Yorkshire. Du var løytnant i det engelske infanteriet. En dyktig en. Men de ga deg aldri privilegiene, og aller minst den anerkjennelsen du fortjente, bare fordi du ikke er høybåren. Så du ble kaptein Sabeltann, Kongen på Havet, og de ignorerer deg ikke nå.»

Sabeltann nikket langsomt. «Aldri ta det navnet i din munn igjen,» advarte han.

«Han betyr ingenting for meg,» bedyret Langemann. «Man han gjorde det for henne. Det er det ingen tvil om.»

De så begge bort samtidig og en kort stund bare sto og satt de sånn, med blikkene festet i bordplata. Men da Langemann rettet seg opp for å gå, la Sabeltann brått hånden sin over hans. «Bli.»

Det var ingen ordre. Det var det første Langemann merket seg. Det var en bønn.

«Mener du nå?» svarte han. «Eller for alltid?»

Sabeltann så fremdeles ikke på ham. «Begge.»

Langemann strakte fram den ledige hånden sin og la den mot skulderen hans. Kapteinen skalv under berøringen, og han kunne bruke så mye sminke og så mange parykker han ville, han var fullstendig avkledd nå.

«Jeg har deg, kæpten.»

< Femtende kapittel                 Epilog >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Femtende kapittel

Kategori: Oransje OBS! OBS!

Det gikk et drønn gjennom huset i det Greven reiste seg. Det skjedde så brått og var såpass voldsomt og dramatisk at det overrumplet kapteinen og tvang ham til å endre planer. Han hadde i utgangspunktet tenkt å svinge sabelen mot Grevens hode straks han slo opp øynene og slik gjøre ende på ham raskt og effektivt og uten de store faktene, men nå, da han i stedet måtte hoppe noen skritt tilbake, finne fotfestet og løfte våpenet opp i en gard, var han egentlig glad for at det ikke ble på det viset. Det lå ingen ære i å drepe en mann på den måten.

Han var ikke sikker på hvor drønnet kom fra eller hva det skyldtes, men det fikk hele huset til å riste. Sprekker forgrenet seg i vindusrutene og murpuss regnet ned fra taket. Greven rettet seg opp i sin fulle lengde, som var ganske så imponerende, ja, tett på Langemanns. Han løftet sverdet i en jevn og kontrollert bevegelse, noe som avslørte en voldsom styrke også. Han så kanskje ut til å være rundt femti, men var utvilsomt sprek. Han smalnet blikket mot Sabeltann, som virkelig måtte ta seg sammen for å ikke flire av det pottesure uttrykket hans. «Ble hun for mye for deg?» spurte han. «Lady Dagmar?»

«Hun har ikke vunnet,» snerret Greven. «Hun kommer ikke til å vinne heller. Jeg tar meg av henne straks jeg er ferdig med deg.» Han nikket hånlig ned mot sabelen. «For du tror vel ikke at du skal kunne bekjempe meg med den der?»

Sabeltann lot seg ikke vippe av pinnen. Han posisjonerte seg. «Vi får se.»

Greven svingte sverdet mot ham. Det var såpass enkelt å hoppe unna at kapteinen mistenkte at forsøket ikke hadde vært helt helhjertet. Mistanken ble styrket da Greven tok til ordet igjen. «Andre Mosebok, tjueandre kapittel, vers atten: En trollkvinne skal du ikke la leve!» snerret han. «Jeg har jaktet hekser siden før du var påtenkt, kaptein. Jeg drev dem sammen som kveg under Protektoratet, senere krysset jeg havet og gjorde det samme i Salem.» Han flirte. «De fleste av dem hadde ikke engang Evnen. De var bare løsaktige tøser og gamle kjerringer folk ikke likte. En virkelig heks vet å gjemme seg.» Han svingte sverdet igjen, like halvhjertet denne gangen. «Og Lady Dagmar var den ekte varen. Det visste jeg straks jeg hørte om henne.»

«Det må en heks til for å avsløre en, hva?»

«Ja,» gliste Greven. «Jeg har også Evnen.»

«Derfor jaktet du dem,» innså Sabeltann. «Du trengte dem for å øke dine egne krefter.»

«Du kjenner til hvordan det virker, forstår jeg. Men det hadde jeg vel regnet med. Jeg har fulgt nøye med på deg opp gjennom årene, kaptein. Jeg visste at du hadde en forbindelse til henne. Ikke hvordan eller hva slags, men det var åpenbart at du hadde hennes velvilje. Og, joda, du førte meg til henne til slutt. Hun var den siste brikken jeg trengte.»

«Men i stedet overrumplet hun deg.»

Greven skulte kaldt på ham. «Du hører ikke etter. Hun har ikke vunnet. De har kanskje svekket meg litt, men bare midlertidig og bare såpass at jeg må møte deg i min egen person, hvilket nok er til det beste når alt kommer til alt.» Han skar en grimase. «Men jeg skal innrømme at jeg misset på en ørliten detalj. Jeg hadde ikke regnet med at hun skulle klare å samle en full Sirkel. Jeg drepte den eneste luftheksen da jeg tok øya, og jeg så ikke hvilken forbindelse guttevalpen hadde til henne før det var for sent.»

Sabeltann hadde for lengst puslet bildet sammen. «Hun var Pinkys mor.»

«Ja. Jeg trodde jeg hadde jaget både beileren hennes og den lille skrikerungen deres i drukningsdøden, men jeg burde ha skjønt at de unnslapp.»

«Bare gutten. Ikke faren.»

Greven la hodet ørlite på skakke. «Er du sikker på det?»

Sabeltann brukte såpass lang tid på å tenke over spørsmålet at det ble for sent å komme med et rappkjeftet svar. Det begynte å svi i kinnene hans av irritasjon, noe som bare irriterte ham mer, men han rakk ikke foreta seg noe før Greven løftet sverdet. «Nok prat!» insisterte ham.

Denne gangen mente han det, selv om kapteinen igjen klarte å smette unna da sverdeggen kom susende mot ham. Den bommet på nesetippen hans med minst mulig margin og traff i stedet en pidestall ved siden av ham. Den skar seg gjennom treverket og delte møbelet på midten, så bysten som sto på det dundret i gulvet og rullet bortover treplankene. Sabeltann skimtet en mulighet og fikk sving på sin egen sabel, men Greven var raskere enn ventet og rakk å blokkere. Han humret lavt. «Du kan spare deg, kaptein.»

Sabeltann falt ikke for avledningsmanøveren. Han spant rundt og fikk sabelen i posisjon igjen, og denne gangen rakk ikke Greven å heve sverdet fort nok, men måtte stoppe hogget ved å gripe om håndleddet på sverdarmen hans. Han lo ikke lenger nå, men freste av sinne der de sto, nesetipp mot nesetipp, og grepet hans var stramt og umenneskelig sterkt. Sabeltann prøvde å slite seg løs og da det i første omgang ikke gikk, åpnet han munnen for å gi ham inn verbalt i stedet. Men så langt kom han ikke før sabelen begynte å svi i hånden hans. Skjeftet var plutselig som av glødende kull og han slapp den i bakken i ren refleks. «Feiging,» fikk han klemt fram.

«Hvorfor skulle vi kjempe som likemenn?» svarte Greven kaldt. «Vi er ikke likemenn. Du er ingenting! Jeg vet ikke engang hva din mor døpte deg, og ikke bryr det meg heller. For støv er du, og til støv skal du vende tilbake!» Han slapp ham brått og hevet sverdet til hogg.

Sabeltann fanget i samme øyeblikk opp bevegelse i øyekroken. Noen hadde entret rommet og kom løpende mot dem med et høyt brøl, og Greven ble i stedet nødt til å svinge sverdet til siden for å blokkere huggerten som skar gjennom luften i en bue mot hodet hans. Det var først da de to klingene smalt inn i hverandre og han fikk et glimt av grønn lin og askeblondt hår, at kapteinen registrerte hvem som hadde kommet ham til unnsetning.

Benjamin.

Den langlemmede kanonmesteren rakk ikke å løfte huggerten igjen, før Greven hadde langet ut en arm og lukket fingrene sine om strupen hans. Med de voldsomme kreftene hans var det ingen sak å løfte ham opp og kaste ham i veggen som en filledukke. Sabeltann kikket seg om etter sabelen sin. Han fant den fort, sparket halvveis inn under et skap, men da han grep etter den så han hvordan den fremdeles glødet av varme. Han bannet lavt og så seg om etter noe som kunne hjelpe. Hanske… et stykke tøy… hva som helst.

«Hvor er Odin?» kom det fra Benjamin, som hadde tålt sammenstøtet med veggen uforskammet godt.

«Fortalte jeg deg ikke at han var ubrukelig for meg?» gneldret Greven utålmodig og sparket Benjamins huggert inn under sengen. «Så jeg endte både min og hans lidelse. Du skal få slutte deg til ham snart.» Han løftet sverdet sitt igjen. «Men først skal jeg unne deg å få se din kaptein dø.»

Sabeltann måtte rette seg opp med uforrettet sak da Greven nå kom mot ham igjen. Han lot blikket flakke kort mot døra, men skammet seg så fort over tanken på flukt at han dro det til seg igjen og satte det i trollmannen. Kongen på havet skulle ikke dø av et stikk i ryggen, og ikke på knærne heller.

Et nytt brøl flerret rommet. Benjamin var på beina igjen. Han kastet seg mot Greven, helt nytteløst tenkte kapteinen, men det var før han så jernkroken i kanonmesterens hånd. Odins krok. I neste sekund hadde den boret seg inn i Grevens hals, og trollmannens øyne viet seg ut i smerte og overraskelse. Han senket sverdet, men slapp det ikke, og ble stående og svaie. Benjamin hylte av raseri, Sabeltann hadde aldri sett ham slik som dette. Han rykket i kroken og blodspruten sto til alle kanter da den løsnet, og kapteinen lukket øynene et øyeblikk da de varme dråpene traff ham i ansiktet. Da han åpnet dem igjen, hadde Greven endret seg. Håret var blitt kritthvitt, ansiktet hadde rynket seg sammen og sunket innover, kroppen ble lutet og tynn. Det som hadde holdt ham ung og vital hadde forlatt ham, og det samme gjorde kreftene. Han kunne ikke lenger løfte sverdet og han sank ned i kne og videre ned på gulvet, mens blodet fortsatt fosset ut og blikket et lite øyeblikk var menneskelig og bare det.

Kapteinen kikket ned på sabelen sin, men den glødet fremdeles, så han tok i stedet sverdet ut av den gamle mannens svake hender, løftet det og støtte det gjennom magen hans og ned i gulvplankene under.

Og Greven av Gral ble endelig helt stille.

«Dersom du stikker oss, bløder vi ikke?» mumlet Sabeltann.

«Bibelen, kaptein?» peste Benjamin.

«Shakespeare,» rettet kapteinen.

Et nytt drønn gikk gjennom huset og gulvet slo sprekker under dem. Så begynte hele bygningen å riste og biter av taket begynte å falle ned. De spant rundt og løp ut av rommet og nedover korridoren. Halvveis i den brede trappen ned til første etasje, støtte de på Langemann. Han hadde viklet et gardin rundt seg og stirret forvirret på kapteinen da han kom. «Kæpten?» utbrøt han. «Kæpten, hva er det som skjer? Hvor er vi?» Han skar en grimase. «Og hva har de gjort med kroppen min?» Så la han nok merke til blodspruten, for han la til: «Hva har de gjort med deg?»

«Vi må ut!» ropte Sabeltann tilbake og grep ham i armen. «Kan du gå?»

«Ja.»

«Så løp!»

En steinblokk dundret i samme øyeblikk ned i trappetrinnene foran dem, så de måtte smette rundt for å komme forbi. De hadde nådd det nederste trinnet, før kapteinen la merke til at Benjamin ikke lenger var like bak dem. Han så seg tilbake over skulderen, og så sin kanonmester stå midtveis i trappa, med ryggen til og ansiktet vendt innover i huset som nå var i ferd med å kollapse rundt dem. «Benjamin?!» ropte han. «Benjamin!»

Benjamin rygget et par skritt og bøyde hodet, men så tok han til fornuft og snudde seg brått og sprang mot dem. Han tok dem igjen ved ytterdøra og alle tre kastet seg mot den og tumlet ut og ned trappene, i samme øyeblikk som bygningen falt sammen som et korthus bak dem. Bakken ga etter, smuldret under dem, og de måtte kravle som gale på alle fire for å ikke bli dratt med ned i det krateret som nå åpenbarte seg bak dem. Noen grep Sabeltanns hånd og dro ham på beina og han så at det var Claes, og bak ham sto resten av mannskapet, i god behold, og stirret storøyde på det som skjedde.

Sabeltann kikket seg videre rundt. Et kort stykke unna så han en gruppe hekser, med Dagmar i spissen. Pinky var blant dem – han sprang mot Langemann, som ved hjelp fra Pelle og Pysa fikk stolpret seg på beina – og den unge mannen fra salongen også, med et forfjamset blikk og Den gylne tiger stadig trykket mot brystet.

Der huset hadde stått var det nå bare et stort hull i bakken.

«Miriam!» hørte han en av heksene rope. Hun løp fram, men Dagmar holdt henne tilbake og sa noe til henne han ikke kunne høre.

Han skrittet forsiktig fram og kikket ned i krateret, men kunne ikke skimte bunnen, om det i det hele tatt var en. «Pass deg,» sa han til Benjamin som hadde kommet opp på siden av ham. «Der dette ender har du ikke lyst til å havne. Skjønt, vi skal vel dit, vi også – en dag.»

Han så opp, samtidig som Dagmar gjorde det, og blikkene deres møttes slik de så ofte hadde gjort, fulle av gjenkjennelse og stolthet, takknemlighet og sorg, over en avgrunn.

En ny dag grydde over øya Gral. Solens første stråler glitret i bølgene og varmet langsomt dekkene på Den sorte dame og Havets opal, der de lå ankret opp side om side ute i bukta, og steinene på stranda der kaptein Sabeltann sto og fulgte med på skytteltrafikken av lettbåter fra fartøyene. Først nå som alt var rolig kjente han hvor uendelig sliten han var, mer utmattet enn han kunne huske å ha vært på mange år. Så da han merket at Dagmar kom, hadde han egentlig ikke lyst til å snakke med henne, men fikk seg ikke til å gi uttrykk for det heller.

Hun stilte seg opp ved siden av ham og gikk rett på sak slik hun pleide. «Vi tar med oss tigeren, du forstår det?» Han skottet bort på henne, og hun la til: «Vi trenger den mer enn du gjør.»

Han trakk pusten inn gjennom nesa. Det lød mer som et snøft enn han i utgangspunktet hadde ment det.

«Vi kan selvsagt slåss om den,» fortsatte hun. «Du ville hatt et helt coven av hekser å hanskes med, men for en som har bekjempet Greven av Gral…»

«Får du den ut av fingrene på denne Goggen, tror du?» mumlet han.

«Det blir nok en råd med det.» Hun sukket lavt. «Han er merket av det han var vært igjennom. Det er de alle sammen. De vil trenge tid.»

«Så hva gjør du nå?»

«Vel, her kan vi ikke bli,» slo hun fast. «Så vi starter vel på nytt, et annet sted. Valdemar har sagt han vil gi oss skyss, om du tillater det.»

Han svarte ikke med ord, men nikket da han merket det inngående blikket hennes. Han forsto at det var noe hun ville si, men han håpet hun ville la det være. Dette var ikke det riktige tidspunktet, det riktige tidspunktet ville aldri komme, og enkelte ting var best usagt. Hun tok hånden hans og han lot henne. Det var tross alt bedre.

«Jeg ser du fremdeles bærer ringen min,» sa hun og rørte forsiktig ved den grønne jadesteinen på hans venstre lillefinger.

«Vil du ha den tilbake?» spurte han.

«Nei. Nei, jeg vil du skal huske meg. Jeg vil du skal huske meg uten at det gjør vondt.»

Det var for mye å be om. Det forsto hun nok.

Han så bort og blikket falt i stedet på Benjamin. Han satt fremdeles der han hadde sittet halve natten, på en stein i vannkanten og øynene tomt rettet ut mot åpent hav.

«Broren må ha hatt Evnen.» Dagmar hadde sett hvor han så. «Men ikke vært i stand til å forstå det eller gi uttrykk for det.»

«Han forsto i alle fall at Langemann var besatt før noen av oss andre gjorde det,» svarte Sabeltann. Mannskapet hadde brukt en hel dag på å saumfare øya, uten å finne spor etter Odin, som var og ble borte. Det eneste tenkelige stedet han kunne være var i krateret med Greven, og de kunne bare håpe på at han hadde druknet i stedet, noe som absolutt var å foretrekke. «Jeg er lei for at du også mistet en av dine,» la kapteinen til.

«Å, Miriam,» smilte Dagmar. «Jeg har en følelse av at jeg ikke har sett det siste av Miriam. Se!» Hun pekte ned mot en liten tistel foran føttene deres, der den første knoppen på mange år var i ferd med å sprekke. «Du skal aldri undervurdere Kraften, kaptein. Eller viljen til liv.»

< Fjortende kapittel                  Sekstende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Fjortende kapittel

Kategori: Gul

Heksene var alle enige om at de måtte danne Sirkelen inne i huset. «Så nær kilden som mulig,» som Dagmar uttrykte det, skjønt ingen forklarte Pinky hva kilden var. Han la det til den stadig voksende listen med spørsmål som måtte vente til senere, og fulgte taust og lydig med da de sammen krysset hagen. Det var visst enda lettere å skape illusjoner nå, oppfattet han fra de få ordene som ble utvekslet, likevel følte han seg ikke høy i hatten der de gikk. Han ville bare ha det overstått. Han ville tilbake på skuta – bort fra denne øya, og aldri sette sine bein her igjen.

Dagmar la en hånd på skulderen hans og førte ham med seg litt bort fra de andre. «Du kan komme til å se ting i Sirkelen,» sa hun uten videre innledning. «Bilder, følelser, minner som ikke er dine. Det er slik den virker, Kraften. Den flyter konstant mellom oss, og i et ritual som dette hender det at den fører med seg ting. Jeg vil bare at du skal være forberedt på det.»

«Jeg skjønner.»

Hun stanset ham helt. «Og at du husker på at de ikke tilhører deg. Du må aldri snakke om det du ser. Med noen.»

Han nikket. «Lover.»

«Det er slett ikke sikkert du ser noe,» la hun til. «Du har ikke Evnen, så hvem vet hva som vil skje.» Hun så mildt på ham. «Din plass er mellom Harriet og meg. Hva som enn skjer, så må du ikke slippe taket. Ikke bryt Sirkelen.»

Han nikket igjen og lot det stå til med et spørsmål. «Dagmar, hva mente Miriam med at jeg må være beredt til å bruke kniven min på Langemann?»

Minen hennes ble helt alvorlig. «Jeg tror du alt vet svaret på det, Pinky.» Hun klemte forsiktig om skulderen hans da han slo blikket ned i bakken. «Han er rett i nærheten,» trøstet hun ham. «Jeg kan føle ham. Og jeg hadde ikke gjort det om han ikke hadde vært i live.»

«Tigeren var aldri på havets bunn, var den vel?»

«Hva?» sa hun, overrasket over temaskiftet. «Hvilken tiger?»

«Den gylne tiger.» Pinky kikket opp på henne igjen. «Den jeg så i peisestuen. Den var allerede her da Greven kom, ikke sant? Og det var Morgan som brakte den hit.» Han formulerte det ikke lenger som et spørsmål, det var en bekreftelse, og han merket med irritasjon hvordan stemmen hans skalv. «Han stjal den fra kapteinen, og brakte den hit.»

Dagmar la hodet oppgitt på skakke. «Er dette tidspunktet å ta dette opp på, synes du?»

«Nå skjønner jeg hvorfor Langemann ikke har villet si noe,» fortsatte Pinky bittert. «Han ville beskytte meg fra sannheten. Om at faren min var en forræder.»

«Pinky, det var litt mer komplisert enn som så. Han…»

«Du har rett,» avbrøt han henne. «Dette er ikke tidspunktet å snakke om dette på.»

Han skyndte seg videre etter de andre. De hadde nådd fram til bakdøra og skjøv den stille opp akkurat da Pinky kom med Dagmar i hælene. Men de ble alle sammen stående ved terskelen og kikke spørrende på hverandre, som om de alle været den samme faren.

«Noen har låst huset,» bemerket Joaquin.

«Låst?» sa Pinky. «Vi fikk da opp døra?»

«Låst som i låst noen inne,» utdypet Miriam. Hun snudde seg mot Dagmar og blunket. «Soldaten din er visst her allerede.»

«Da får vi heller se å komme i gang,» svarte Dagmar og ignorerte effektivt forsøket på erting.

De tok trappene ned i kjelleren, til kjøkkenet, der Agatha og Joaquin straks tok til å rydde gulvet for møbler mens Miriam og Harriet kastet besvergelser på alle dørene og de små vinduene helt oppe under taket. Pinky observerte dem med økende uro.

«Han må da merke det,» sa han til Dagmar. «Greven. At han ikke har dem under sin kontroll mere.»

«Ja, han merker det,» bekreftet Dagmar. «Samtidig er vi sterkere nå og ikke så enkle å finne. Men han leter nok desperat. Om han ikke for distrahert, da.»

«Med kapteinen, mener du?»

«M-hm. Han er arrogant. Det er hans største svakhet.»

Pinky var ikke sikker på om det var Greven eller Sabeltann hun snakket om, men spurte ikke, for nå hadde Joaquin tatt et stykke kritt og tegnet en liten sirkel på steingulvet, en halvmeter eller så i diameter.

«Sirkelen som gir kraft,» messet han.

Agatha tegnet en større sirkel rundt, et par meter i diameter denne gangen. «Sirkelen som binder,» sa hun.

Harriet avsluttet med den største sirkelen, som opptok det meste av den ledige gulvplassen. «Sirkelen som beskytter.»

De reiste seg og nikket til Dagmar, som nikket tilbake og deretter rakte Pinky en falkefjær. «Legg denne i den innerste sirkelen. Vi er klare til å begynne. Bare husk hva jeg sa: Hva som enn skjer, ikke slipp taket!»

Det ante ham at fjæra var ment å skulle symbolisere luft, i hvert fall da han så hva de andre la ned der i sirkelen: en skål med vann fra Dagmar, et brennende lys fra Miriam, en håndfull jord fra Harriet, en kvist fra Agatha og en mynt fra Joaquin. Han unngikk øyekontakt med samtlige av dem, situasjonen var anspent og absurd, nesten pinlig, og han hadde ingenting å bidra med. De stilte seg opp langs den midterste sirkelen, og først da Harriet rakte ham hånden, fikk Pinky seg til å møte blikket hennes et kort sekund. Hun virket fokusert på sitt. Han la sin egen hånd i hennes og lot Dagmar ta den andre, og så var Sirkelen sluttet.

Et sted i huset var det noen som lo. Det var en kontrollert latter, lavmælt og høylytt på samme tid. Noe som selvsagt ikke gikk an, men som likevel var mulig her. Den rumlet gjennom korridorene, sadistisk og forventningsfull, og Sabeltann kunne merke at den var i ferd med å ta motet fra mennene hans. De fór sammen av hver minste lille lyd og trykket seg slik opp i hverandre at de mer liknet et troll med ti bein og fem hoder. Eller fire hoder, for Pysa hadde stukket sitt inn under Pelles frakk. Selv Claes var begynt å bli blek om nebbet. «Det er noe alvorlig galt med dette huset,» mumlet han.

«Det er bare illusjoner,» svarte kapteinen. «Huset kan ikke gjøre oss noe.» Men han var slett ikke så sikker selv. Det var ikke godt å si hvor huset sluttet og Greven begynte. Det var som om han var i veggene og i selve luften her inne, og for hvert åndedrag av den luften man trakk inn, jo tyngre føltes det.

De nådde en åpen dør på høyre side. Den ledet inn i husets finstue, som sikkert hadde vært lys og trivelig en gang, men som nå var vel så mørk og dyster. Sabeltann nølte på terskelen litt, kastet et blikk videre opp gjennom korridoren, men valgte til slutt å gå inn i rommet. Mennene fulgte ham så langt som til dørkarmen, men ble ventende utenfor mens han tok inn omgivelsene. Møblene var dekket av støv, noterte han seg. Dette rommet var ikke lenger i daglig bruk. En blindvei.

Han var i ferd med å snu da døra smekket hardt igjen. Han løp bort til den og rykket i klinken, og var på hogget til å gi de feige mennene den overhalingen de fortjente da de begynte å hamre løs fra den andre siden og han forsto at det ikke var de som hadde lukket den.

«Kæpten?!» hørte han Claes rope. «Kæpten, lukk opp!»

«Jeg kan ikke!» ropte han tilbake og dro hardt og irritert i klinken igjen.

Claes ropte noe mer. Sabeltann fikk ikke med seg alt, bare noe om å «sparke opp», og det ble straks etterfulgt av et kraftig dunk og et høyt stønn, så særlig vellykket var forsøket tilsynelatende ikke.

Han forsto.

«La det være, gutter!» ropte han til dem. «Finn en annen vei.» Han snudde seg rundt og blikket fant en ny dør i den borterste kroken, og han la til, usikker på om de kunne høre ham og egentlig likegyldig til det: «Han vil møte meg alene.»

Døra i hjørnet tok ham inn i en knøttliten gang og opp en smal baktrapp til en ny korridor i andre etasje. Den var mørklagt, den som de andre, men mørket ble brutt av lysstriper fra minst to dører på gløtt, den første på hans venstre hånd og en annen helt i motsatt ende. Det kom lyder fra det første rommet, mumling og små stønn, og han strammet grepet om sabelen ytterligere og gikk dit først.

Det var en slags spisestue, med en døende ild i peisen, og det sto noen foran et skap i hjørnet, med ryggen til ham, og det var fra denne sammenkrøpne skikkelsen at stønnelydene kom. Han snøftet og prustet og snudde seg rundt, og øynene viet seg ut i overraskelse og skrekk da han så kapteinen og sabelen hans. Det var en ung mann, såpass rakk Sabeltann å registrere før han fikk øye på det han hadde i armene. Trykket mot brystet, skinnende og glitrende, og åpenbart tyngre enn den så ut til å være, der var den.

Den gylne tiger.

Et øyeblikk sto tiden stille. Så datt alle inntrykkene i hodet på ham på én gang: forvirring, raseri, selvbebreidelse, begjær.

Den unge mannen måtte ha sett det nevnte begjæret i blikket hans, for han presset tigeren hardere inntil seg og vred seg unna. «Det er Grevens!» erklærte han obsternasig.

Sabeltann ristet følelsene av seg, i hvert fall de som ville distrahere ham. Han lot skadefryden bli værende. «Det er min,» svarte han rolig. «Den ble stjålet fra meg.»

Han gikk et skritt nærmere og det ynkelige vesenet snublet inn i skapet bak seg. Kapteinen senket sabelen en smule. «Det er noe annet her i huset som også ble stjålet fra meg,» sa han. «Jeg finner det først.» Han gestikulerte ned mot tigeren. «Så kommer jeg og henter denne.»

Mannen smatt til siden og strøk forbi ham og ut i gangen, og Sabeltann gikk rolig etter og fulgte ham med blikket i det han forsvant, med et voksende glis om munnen. I neste øyeblikk kjente han noens blikk mot nakken sin og lot smilet falle i det han sakte dreide rundt for å møte det. Langemann sto der i skyggene og skulte på ham, men Sabeltann så straks hvem han egentlig hadde med å gjøre.

«Er du ikke mann nok til å møte meg i din sanne skikkelse?» snerret han.

«Jeg har mot nok,» bedyret Greven med Langemanns myke stemme. Han kom langsomt nærmere. «Min egen kropp er mer enn i stand til å beseire deg. Men dette piner deg mer.»

De sto rett overfor hverandre. Ingen av dem vek blikket. Sabeltann hadde alltid følt på en viss irritasjon over måtte se opp på Langemann, men nå var det verre enn noen gang. Og, ja, det pinte ham. Det pinte ham å se det flokete håret, det blodige ansiktet og det kalde, kalde blikket som boret seg inn i hans og som ikke ville slippe.

Han voktet seg vel for å vise det. «Ta i det minste på noen klær,» spyttet han.

Plutselig gikk det et rykk gjennom den lange kroppen og Langemann brøt blikkontakten. Han blunket hardt noen ganger, før øynene viet seg ut i full forvirring. «Kæpten?» utbrøt han. «Kæpten, hvor…?»

Han var borte igjen før Sabeltann rakk å åpne munnen. Grevens kalde maske falt tilbake over ansiktet, men nå rettet han i stedet blikket rasende til siden. «De tispene!» freste han og sprang av gårde.

Kapteinen sto igjen, et øyeblikk satt ut av de plutselige vendingene ting hadde tatt. Han var på nippet til å løpe etter, men fornuften innhentet ham og han stoppet etter bare noen få skritt. I stedet vendte han seg om, mot den siste døra på gløtt.

Heksene hadde utvilsomt noe på gang, men han hadde sitt oppdrag og han var kommet for å fullføre det.

Han skjøv døra til det siste rommet varsomt opp. Det var et soverom, og i en lenestol ved vinduet, rett i ryggen og med åpne, glassaktige øyne stirrende tomt ut i luften, satt en middelaldrende, sølvhåret mann. Hendene holdt rundt skjeftet på et tohåndssverd, plantet i bakken mellom føttene hans. Det var et fast grep, som om dødsstivheten allerede hadde satt seg i ham.

«Der er du endelig,» hveste Sabeltann, og hadde mest lyst til å bare kjøre sabelen i ham med det samme.

Men han husket hva Miriam hadde sagt, så han tok av seg frakken og trakk heller fram en puff og satte seg der, med våpenet klart over knærne – og ventet.

Først merket han ikke noe. De andre mumlet ord, lave og for det meste uforståelige, men det var åpenbart ikke hverandre de henvendte seg til. Pinky åpnet øynene og kikket på dem en gang imellom, i smug, skjønt ingen hadde sagt at han ikke fikk se, men selv holdt de sine lukket. Det var umulig å se om de kjente noe, det var godt mulig de gjorde det, og han rakk å kjenne et stikk av skuffelse og en opplevelse av å være forlatt, da det kom.

Det kom ikke brått, ikke til å begynne med. Det vokste fram som en svak kribling i kroppen. Det begynte ved føttene og han trodde først han innbilte seg det, at han hadde manet det fram fordi han ønsket det så hardt, men så klatret det videre opp i kroppen og da det nådde magen, kjentes det ut som å ri på store bølger. En liten latter unnslapp leppene hans, for han likte den følelsen, og så skjøt det fart. Det fylte ham opp, strømmet ut i alle lemmer og hvert minste lille hårstrå, og han forsto hva heksene hadde ment. Dette var Kraften, den som forente ham med alt og alle. Livet selv pulserte gjennom ham og i en kort og salig stund ga alt mening.

Hånden som holdt hans venstre hadde endret seg. Den var større nå, kjente han, og bredere. Han åpnet øynene (han hadde ikke engang merket at han hadde lukket dem) og så at det var en mannshånd, solbrun og ru, men ren og velstelt. Fingrene var lange og slanke, nakne, men unntak av en ring rundt lillefingeren: i gull og med en stein av grønn jade.

Pinky smilte. Han likte denne hånden. Ikke bare likte den, han elsket den, slik han elsket mannen den tilhørte, og han så opp på ham i vill kjærlighet i det han ble ledet inn mellom maisrankene. Striper av sollys som trengte inn mellom de høye plantene ble reflektert i de blanke knappene på den røde uniformsjakken. Noe av det lysebrune håret hadde glidd ut av hestehalen, og Pinky løftet opp den ledige hånden for å rette på det. Mannen spant rundt og fanget ham i armene før han kom så langt, og han lo frydefullt i det han ble virvlet rundt. Så sto de ansikt til ansikt. Blå øyne, mustasje og fippskjegg.

Det var noe kjent med ansiktet.

Han så det først da det sprakk i et smil.

Kaptein?

Bakken under ham hardnet og ble til gulv igjen. Han var tilbake i Sirkelen. Han kjente Dagmar gi hånden hans et ekstra trykk, som for å fortelle ham at hun visste hva han hadde sett og minne ham på at han hadde lovet å aldri snakke om det.

Det lød et brak og et skrik. Han rykket til, men fikk hentet seg inn før han kom så langt som å slippe taket i de andre. Han åpnet øynene igjen, på ordentlig denne gangen, og så at døra inn til kjøkkenet var slått inn og hang skjevt på hengslene sine.

«Ikke slipp!» ropte Dagmar formanende. Det var ikke rettet mot ham, men mot Agatha rett overfor dem. Hun var halvveis i kne, med ansiktet vrengt i et smertefullt uttrykk, men tviholdt fremdeles i Miriam og Joaquins hender. Bak henne sto Langemann, eller nei, det måtte være Greven i Langemanns kropp, for han var sort i blikket og spyttet skummet som fråde rundt munnen hans. Han prøvde desperat å nå henne, men noe holdt ham tilbake. Sirkelen beskyttet dem, enn så lenge.

Greven så rasende opp og møtte Pinkys blikk. Han løftet den ene munnviken i et snerr. En ny bølge av Kraften strømmet inn gjennom Pinkys hender fra de andre i Sirkelen, og han visste med ett hva både de og Greven tenkte.

Han var det svakeste leddet.

Greven trev en ildrake fra den store brødovnen og rundet Sirkelen med lange steg.

«Langemann!» ropte Pinky, for hva annet kunne han enn å appellere til mannen som måtte være der inne et sted? «Langemann, vær så snill!»

«Han kan ikke høre deg, ormyngel!» hveste Greven og stormet mot ham med ildraken klar til slag.

Pinky hørte Dagmar rope.

Han slapp taket. Han brøt Sirkelen.

En vind feide gjennom rommet og blåste ut Miriams lille lys.

Det neste øyeblikket sto som frosset i tiden. Langemann hadde ildraken hevet over hodet, dirrende, stoppet midt i et slag. Han slapp pusten i et langt skjelvende sukk og stirret ned på Pinky med sjokk og forferdelse. Heksene sto rundt ham, på spranget til å gripe inn, men hadde stanset nå som det ble klart for alle at det ikke lenger var Greven de hadde med å gjøre. Pinky stirret tilbake opp på Langemann, mens tårer av både redsel og lettelse presset seg på. Langemann åpnet munnen, men det kom ingen lyd. Han flyttet blikket ned, mot den nakne magen sin, og på kniven Pinky hadde rettet mot den. Knivspissen hadde så vidt snittet huden.

Han slapp ildraken i gulvet og rygget noen skritt, før han, fremdeles uten å si noe, spant rundt på hælen og flyktet fra rommet.

«Langemann!» ropte Pinky og ville følge etter, men Dagmar holdt ham tilbake. Hun klarte ikke å stoppe Miriam, som la på sprang etter kvartermesteren, og ikke før var også hun ute av døra, så buldret bakken under dem og dørkarmen revnet på midten slik at deler av veggen raste sammen.

Joaquin måtte hoppe unna for å ikke bli truffet. «Madre, han er sint!» utbrøt han.

«Han er svekket,» sa Dagmar. «Og i likhet med et skadeskutt dyr er han på sitt farligste nå.» Hun trakk Pinky nærmere. «Vi må ut herfra.»

< Trettende kapittel             Femtende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Trettende kapittel

Kategori: Gul

Det var angivelig morgen, og skjønt øya fremdeles lå i et grått halvmørke, var det blitt en tanke lysere. Pinky var plutselig veldig bevisst på hvor synlig han var, der han snek seg langsomt fram mot herskapshuset. Det var ikke mange steder å gjemme seg her i parkanlegget. Det som fantes av hekker og trær var vissent og bart, og skjulte ham dårlig der han med bankende hjerte nærmet seg bygningen. I et forsøk på å roe seg, prøvde han heller å fokusere på byggverket. Det var ikke nifst i seg selv, bestemte han seg for. Han kunne ane hvordan det hadde sett ut en gang, før ondskapen og skyggene hadde sugd alt liv og varme ut av det. Hagen hadde kanskje vært full av blomster, ja, han var faktisk ganske sikker på at den hadde det. Et lite øyeblikk innbilte han seg at han kunne huske det, men slo tanken fort bort. Selvfølgelig kunne han ikke det! Han hadde bare vært en liten baby.

Men han hadde vært her.

Han klarte ikke helt å venne seg til tanken. At han hadde vært her, i denne hagen, i dette huset. I armene til sin mor. Og sin far…

Langemann hadde en gang, på det alle hadde trodd var dødsleiet hans, bedt ham slutte å spørre om Morgan, og de siste par dagene hadde Pinky begynt å lure på om det ikke hadde vært noe i den formaningen, tross alt. Det virket som om jo mer han avdekket, jo flere ble spørsmålene og jo tyngre ble de å bære også. Han klarte ikke å fatte hva som hadde skjedd, hvordan det hadde skjedd eller hvorfor det hadde skjedd, og det fikk ham bare til å lengte etter å være liten. Etter beskyttelse. Etter Langemann.

Han ristet på hodet. Han måtte ikke miste fokus. Dagmar og Miriam satte sin lit til at han utførte oppdraget, sin del av planen. Han strammet grepet om kniven de hadde gitt ham – en lang, smal dolk, gammel, men nyslipt og skarp – og gikk videre.

Ytterdøra åpnet seg akkurat da han satte foten på det nederste trappetrinnet. Han stoppet brått og frøs fast, sto helt stille, slik han var blitt instruert til. Heksenes illusjon burde holde, likevel klarte han knapt å holde tilbake et sukk av lettelse da det ikke var Greven som kom ut, men Joaquin. Han nærmest datt ut på det øverste trinnet, på sitt subbende vis, og Pinky våget seg til en nærmere kikk. Han fikk et bedre inntrykk av ham her ute i dagslys (om nå det spede lyset over Gral kunne kalles dagslys): en mager mann i en litt for stor fløyelsfrakk og en bredbremmet hatt, tettsittende øyne under hattebremmen og en smal bart. Han minnet sterkt om tiggerne i Port Providence, de som alder og sykdom hadde svekket og invalidisert, og likevel hadde Dagmar ettertrykkelig sagt at han ikke måtte undervurdere denne mannen, slik han ikke måtte undervurdere noen i Grevens hus.

Joaquin rettet seg faktisk litt mer opp nå, som om luften her ute ga ham krefter, rev blikket løs fra føttene sine og lot det gli over omgivelsene. Han tøyde fingrene, spriket med dem som om de var klør, lik en rovfugl, parat til å krafse til seg. Som om han prøvde å leve opp til økenavnet sitt.

Grisk.

Han så på Pinky.

Ja, han så på ham. Illusjonen hadde falt.

Pinky rakk ikke engang å bli redd før fluktinstinktet slo inn. Han spant rundt på skohælen og løp.

«Greve!» hørte han Joaquin rope i det han tok opp jakten på ham. «Greve, kom, han er her! Gutten er her!»

Han beinfløy tilbake mot observatoriet, og hadde krysset halve hagen før han turte å kikke seg over skulderen. Han angret straks, for Joaquin var tettere på enn han hadde trodd. Mannen var i hvert fall ikke mye invalid, den stakkarslige framtoningen til tross. Han løp raskt og lett over gresset, med armene strukket ut foran seg, lik en gribb på vei inn for landing.

Pinky snappet etter pusten, snublet i det han vendte seg om, men gjenfant balansen. Han satte opp farten ytterligere, knuget kniven hardt i neven, trøstet seg med at han tross alt hadde den, om det skulle komme til slikt.

«Dagmar!» ropte han i det han kjente noe streife ryggen hans. «Dagmar!»

Døra til observatoriet sto på klem. Han kastet seg mot den og stupte inn på jordgulvet. Joaquin var like bak, men han hadde knapt kommet inn forbi terskelen før kvinnene var over ham. De braste inn i ham og presset ham opp mot veggen, og han freste lik en glo på avveie. Pinky krabbet unna og kom seg på beina i den andre enden av rommet. Han holdt kniven opp foran seg, uten å helt vite om det var godt for noe eller ikke.

Joaquin bød på større motstand enn de andre to hadde gjort. Han fikk dyttet Dagmar unna så hun ramlet i gulvet, men Miriam klarte i neste øyeblikk å tvinge ham inn under seg og legge ham i bakken. Han hisset som en hannkatt og vred på seg slik Langemann hadde gjort i Dagmars hus, men hun fikk lagt hendene sine mot hodet hans. «Bror!» ropte hun. «Bror, ta av Kraften! Ta den gjennom meg.»

Dagmar kom til unnsetning, knelte ned ved Joaquins hode og la sine hender oppå Miriams. «Kast av deg skyggen hans, bror,» mante hun. «Kom tilbake til oss.»

Han langet ut med den ene foten, som traff en av rivene som sto oppstilt langs veggen, slik at denne tippet overende og rev med seg flere andre i prosessen. Pinky lukket døra, redd for at bråket skulle tiltrekke seg andre, og selv om han fort kom på at Greven nok hadde andre metoder å finne dem på, om han bare klarte å samle nok krefter, så føltes det litt tryggere. Han flyttet litt på den ene lampen de hadde der inne, slik at kvinnene skulle kunne se det de holdt på med, men de hadde visst allerede overtaket. Joaquin kjempet ikke lenger imot, men lå på ryggen med øynene igjen og pustet tungt og rallende.

Så ble han helt stille.

«Joaquin?» Dagmars stemme lød lett febrilsk.

«Pust, bror!» formante Miriam, og kanskje hørte han henne, for i neste øyeblikk inhalerte han dypt og begynte å puste igjen. Men han våknet ikke.

Kvinnene lente seg bakover og sukket av utmattelse de også. «Du hadde rett,» sa Dagmar til Miriam, «han var den vanskeligste.»

«Fordi han var den sterkeste i utgangspunktet,» mente Miriam. «Stabeis. Typisk spanjol.»

De lo litt. Så la de ham bedre til rette og Dagmar sjekket pusten en siste gang. Pinky snudde på lampen slik at han bedre kunne se de to som lå inne ved veggen. Verken Agatha eller Harriet hadde så mye som rørt på seg.

Miriam hadde kommet seg på beina. «Godt jobbet, gutt,» sa hun.

Pinky nikket, glad det var over og at han ikke behøvde å være lokkedue mer. «Hvorfor ligger de bare sånn?» spurte han. «Våkner de snart?»

«Sannelig om jeg vet,» svarte hun. «Jeg har ikke gjort dette før.»

«De har ikke tenkt en selvstendig tanke på tolv år,» påpekte Dagmar, men det virket som om hun sa det mest til seg selv. «De har vært helt og holdent under en annens kontroll. Det er vel for mye å forlange at de skal bli seg selv igjen på et øyeblikk.»

Miriam så på henne. «Men de er fri. De er fri nå.»

Dagmar smilte forsiktig og reiste seg langsomt opp.

«Har de vært der hele tiden?» spurte Pinky. Han klarte ikke å ta øynene fra de sovende. «Inni seg selv?»

«Det har de nok,» mente Dagmar. «Hvor bevisste de har vært, er en annen sak.»

«Er Langemann bevisst?» fortsatte han. «Mens Greven er…»

«Nei.» Det var Miriam som svarte. «Langemann er besatt, ikke kontrollert. Det er ikke det samme.»

«Så han vet ikke hva han gjør?»

«Overhode ikke. Han er der, men han… vel, sover, hvis jeg kan forklare det på det viset.»

«Men kan du merke ham?» Pinky hadde fått blod på tann nå, desperat etter å vite. Han kunne skimte i øyekroken hvordan Dagmar smilte, lettere oppgitt, men verken hun eller Miriam hadde visst mistet tålmodigheten med ham ennå. «I sted, da du…»

«Jeg kan ikke lese tankene hans.» Miriam brøt ham av. «Eller hente fram minnene. Jeg får ikke tak i det som gjør ham til ham. Det er som å ta på seg andres klær. Du låner dem bare, du blir dem ikke.» Hun forsto nok hvor alt dette kom fra. «Du er glad i ham,» slo hun fast. «Har han vært god mot deg?»

Pinky nikket.

«Og han har lært deg alt du trenger å vite?»

«Ja.»

Hun nikket ned mot kniven han fremdeles holdt i hånden. «Og han har lært deg å bruke den?»

Ja, Langemann hadde lært ham å slåss med kniv. Det hadde ikke vært den morsomste leksjonen Pinky hadde fått, men det hadde blitt gjort. Han nikket igjen.

«Er du beredt til å bruke den?» spurte hun. «Også om det er mot ham?»

«Ikke skrem ham,» stogget Dagmar.

«Han må være forberedt!» smalt det tilbake fra Miriam. «Det er ingen vits i å pakke det inn.»

Dagmar protesterte ikke.

«Jeg er klar,» bedyret Pinky og satte kniven i beltet. Men han var slett ikke sikker.

Et lite sukk spjæret den trykkende stillheten som fulgte. Det kom fra Harriet, den første de hadde fanget og som hadde ligget i den tunge døsen lengst. Hun skjøv seg opp langs veggen og myste mot dem da de omringet henne. «Miriam,» hvisket hun først. «Søster, jeg hørte deg kalle. Jeg kunne ikke svare.»

«Du er her nå,» svarte Miriam forsonende.

«Jeg vet ikke.» Harriet ristet på hodet og plantet fingrene i krusehåret. «Det føles som om jeg har sovet… i årevis.» Hun kikket opp med desperasjon i blikket. «Det har vært årevis, har det ikke?»

«Tolv år,» bekreftet Dagmar, og Harriet flyttet blikket over på henne.

«Dagmar!» utbrøt hun, og stemmen brast. «Dagmar, jeg har gjort forferdelige ting!»

«Du har ikke gjort noe,» irettesatte Dagmar henne, mildt, men bestemt. «Han har.» Hun hadde hentet en kopp vann som hun rakte den stakkars kvinnen.

Ved siden av begynte også Agatha å våkne. «Søstre,» gispet hun. Hun grep etter Miriam, som tok hånden hennes.

«Det har vært folk her,» messet Harriet og avviste koppen med vann. «Sjømenn, eventyrere, som gikk i land… Vi…» Hun hikstet. «Jeg har vært… grufull.»

«Du er ikke Grufull, søster,» fortsatte Dagmar hardnakket. «Du er Harriet, Datter av Jord, og Gaia vil tilgi deg.» Hun ble mer bestemt, nærmest tvang koppen mot leppene hennes denne gangen. «Det vil komme en tid for å sørge, men først er det tid for å slåss. Jeg trenger deg sterk. Vi skal drive Greven bort fra Gral, en gang for alle.»

«Det kan vi ikke,» protesterte Agatha. «Han er sterkere enn du tror, Dagmar.»

«Tror du ikke jeg har målt krefter med ham alt?» svarte Dagmar skarpt. «Tror du ikke jeg ville latt deg hvile, søster, om det var tid?»

«Men vi er ikke fulltallige. Isabel er borte. Jeg følte henne gå. Det er ingen Datter av Luft igjen.»

«Gutten skal hjelpe oss med det.»

Harriet og Agatha ble først nå oppmerksomme på Pinky, som ikke helt visste hva han skulle foreta seg og bare løftet en hånd til et slags keitete vink.

«Et barn?» sa Agatha forskrekket. «Ja, du får unnskylde meg, gutt, men du er bare barnet.» Hun vendte seg mot Dagmar. «Det kommer ikke til å gå. Og med all respekt, du har ikke levd her, under ham.»

«Men jeg har!» brøt Miriam inn. Hun trakk opp ermet på kjolen sin og viste fram blekkingen av en sort slange som snodde seg om håndleddet hennes. «Ser du, han har satt merket sitt på meg. Jeg ble bundet til øya, i likhet med dere.»

Dagmar trakk opp sitt erme og viste fram et liknende merke. «Og nå har jeg det også. Vi er dømt til å bli. Vi kan like gjerne kjempe imot.»

Pinky trakk forsiktig jakkeermet sitt til side, men håndleddene hans var fremdeles like uberørte og hvite.

«Du er ikke heks,» hørte han Dagmar mildt forklare. «Han trenger ikke bruke besvergelser for å holde deg her.»

«Hvis han ikke er heks, hvordan skal han hjelpe oss da?» spurte Harriet.

«Han er ingen Sønn av Luft,» innrømmet Dagmar. «Men han er sønn av Isabel.»

Agatha rettet seg brått opp. «Er dette lille Pinky?!»

«Milde Gaia, det har gått år,» istemte Harriet.

«Han skal ta sin mors plass i Sirkelen,» sa Dagmar hardt og urokkelig. «Vi skal drive Greven ut og ned til det helvetet at han hører hjemme i. Og så skal vi leve… og være frie.»

En plutselig bevegelse fikk alle til å snu seg. Joaquin hadde reist seg, han sto der som en kråke i halvmørket og stirret på dem med besluttsomhet i blikket.

«Søstre,» sa han. «Jeg føler med dere. Det er mangt som skal overvinnes, mangt som skal bearbeides. Men Kraften hjelper den som tror på seg selv. Vi blir nødt til å prøve.»

Hekken forsvant så plutselig at de rykket til da det skjedde, hele gjengen. Mennene hadde sittet i gresset en stund – molefonkne, nervøse og utålmodige, alt etter hvem de var – men nå stablet de seg straks på beina, uten å måtte beordres, og grep til våpen. Kapteinen hadde, i motsetning til dem, ventet stående, parat og på hugget, i flere timer. Likevel kom det brått på ham også.

«På tide!» gneldret han, mest for å kamuflere den litt pinlige reaksjonen, og strente rett mot huset som nå hadde åpenbart seg for dem. Etter bare et par meter kom han på bedre tanker. Dette var for lett…

«Frøya! Billy» beordret han. «Vent her. Om den hekken spretter opp igjen, varsler dere skuta. Forstått?»

Frøya så faktisk litt skuffet ut, men var klok nok til å ikke protestere, og Billy virket ikke å ha noen reservasjoner i det hele tatt. De gjorde honnør, og Sabeltann merket seg det misunnelige blikket Pysa sendte dem. Han lot det passere. «Dere andre følger meg.»

De fulgte gangstien opp mot bygningen. Den lå der, tilsynelatende mørk og forlatt, og Sabeltann måtte hviskende advare sine menn mot å senke garden. Dette er for lett, tenkte han igjen. Dette er en felle. Han vil jeg skal komme. Likevel stoppet han ikke, han kunne ikke, til det var innbittheten for stor og raseriet for blendende.

Mennene spredde seg ut da de nådde trappene. Claes la musketten til skulderen og rettet munningen mot døra, de andre holdt øye med hver sin himmelretning. Bare Benjamin var like fiksert på selve huset som kapteinen var. Det var han som la hånden på dørklinken og trykket den ned, før Sabeltann i det hele tatt hadde tenkt på å gi ham ordre om det, eller klarte å stoppe ham, for den saks skyld. Døra gled opp uten motstand, med et langt, jamrende knirk og blottla en mørk foajé.

«Forsiktig,» hisset Sabeltann, men lenger kom han ikke før Benjamin stormet inn i rommet. Han hadde fått øye på noe liggende ved foten av trappen til andre etasje, og kapteinen rakk også å registrere at det var Odins jernkrok, den som hadde erstattet venstrehånden hans, før Benjamin trev den og spant rundt i rommet på jakt etter flere spor. «Nei!» prøvde han å advare, men kanonmesteren hans var ikke tilgjengelig for kommandoer.

«Odin?» ropte han og valgte seg korridoren til venstre. «Odin!»

«Bli her!» beordret Sabeltann, men Benjamin hadde allerede forsvunnet, og nå var det som om huset våknet til live rundt dem. Veggene knirket høylytt og en kald vind føk gjennom rommet. Langt borte lød et brak. De gjenværende mennene trakk seg instinktivt sammen til en klynge.

Kapteinen så på dem over skulderen. «Er det flere som har tenkt å prøve seg på noen dumheter?» gneldret han. De ristet på hodet. «Bra.» Han rettet sabelen ut foran seg. «Vi går inn.»

< Tolvte kapittel           Fjortende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse